Hans Geelmuyden bør ha en flau smak i munnen for å ha fakturert Redningsselskapet to millioner kroner for informasjonsrådgivning. Selskapet havnet i en kommunikasjonsmessig katastrofe, skriver redaktør Magne Lerø.

Redningsselskapet har betalt 2 millioner kroner til Hans Geelmuyden for informasjonsrådgivning, skriver Aftenposten. Det er ikke til å tro. Geelmuyden er en av våre mest profilerte informasjonsrådgivere, som flere ganger har kritiserte organisasjoner som kommer i krise for ikke å søke profesjonell hjelp. I fjor kritiserte han Høyres valgkamp, KrFs profilering, Statoils reklamekampanje, Kjell Inge Røkkes strategi i tilknytning til sertifikatsaken og regjeringens tsunami-rapport. Han ga også informasjonsavdelingen i Statoil det glatte lag for deres håndtering av korrupsjonsskandalen som førte til at Olav Fjell måtte trekke seg. Hans Geelmuyden har det med å være stor i kjeften. Den jobben han har gjort i Redningsselskapet, viser at han ikke er like storslagen i egen praksis.

Det siste året har Redningsselskapet framstått som en kommunikasjonsmessig katastrofe. Hva slags råd Hans Geelmuyden kan ha gitt, er en gåte. Ut fra resultatet å dømme, har han gjort en slett jobb. Redningsselskapet har en informasjonsavdeling med flere ansatte. Hos Geelmuyden Kise har taksameteret tikket og gått. I overkant av 2 millioner lyder fakturaen på.

Her har vi fått et eksempel på at informasjonsrådgivere er svindyre og at man kan havne i grøften uansatt hvor mye rådgivning man ber om.

Hans Geelmuyden bør ha en flau smak i munnen for at han har sendt en frivillig organisasjon en regning på 2 millioner kroner for råd som har gitt et elendig resultat. Det er all mulig grunn til å advare mot å tro at informasjonsrådgivere representerer et slags «sesam, sesam» når man havner i krise.

Bergens Tidende meldte i går at Monica Kristensen Solås ikke vil slutte i selskapet.

– Jeg vil ikke ta imot sluttpakke fra en humanitær organisasjon. For meg blir det helt feil å ta imot penger for å slutte i et selskap som baserer seg på innsamlede midler. Jeg vil arbeide, og gi noe tilbake for pengene jeg tjener, sier Kristensen Solås til Bergens Tidende. Men bruke 2 millioner kroner på rådgivning for hvordan hun skal komme seg ut av den krisen hun har skapt, er tydeligvis greit.

Kristensen Solås hevder at hun inngikk en uoppsigelig arbeidsavtale da hun sa ja til å bli generalsekretær i Redningsselskapet fra 2004. Hun skal ha blitt tilbudt nærmere to millioner for å slutte to år før åremålsstillingen går ut.

Magnus Stangeland skal ha gitt opp å få fjernet Kristensen Solås fra Redningsselskapet før han selv formelt trekker seg tilbake som president kommende lørdag.

Tre hovedtillitsvalgte som representerer majoriteten av de organiserte landansatte i Selskapet rykker i dag ut med et leserbrev der de bestrider at Kristensen Solås er ansatt på en kontrakt som ikke kan sies opp:

– Vi ønsker å si klart fra om at den beste innsatsen Solås kan gjøre for Redningsselskapet i dag er å holde seg unna organisasjonen, mener de tillitsvalgte. [Se Perspektiv & Debatt]

Det kommer til å bli nye runder med bråk og spetakkel om hun installerer seg på hovedkontoret igjen. På de fleste Redningsskøytene er hun imidlertid velkommen.

Styret i Redningsselskapet har saklig grunn til å si opp Monica Kristensen Solås. Men det har de fram til nå ikke våget. Det blir det nye styret som må ta en runde på om det blir mer bråk ved å ha Monica Kristensen Solås om bord eller om de skal sette henne på land for godt. En styreleder med kraft i klypa og is i magen, hadde nok gjort det klar for Monica Kristensen at hun måtte velge mellom sluttpakke eller rettssak. Men Redningsselskapet er ikke som andre selskap for tiden. Her flyter det meste. Fra neste uke av, får imidlertid et nytt styre muligheten til å rydde opp.

Nå er det dokumentert at regjeringen gir mest skattelette til de som tjener mest  og minst til de lavlønnede, stikk i strid med det som ble sagt i valgkampen. Slik måtte det bli, men det kan rettes opp ved å kutte i barnetrygden til de høytlønnede, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen måtte i høst tåle sviende kritikk både fra LO og representanter fra SV og Sp for at de ga mye mer skattelette til de som tjener mest, enn til de med lav inntekt. Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg forsvarte seg med at de rike ville få en skatteskjerpelse fordi skatten på utbytte øker kraftig. Hele poenget med skattereformen var at det skulle bli mindre forskjell mellom skatt på lønnsinntekt og kapitalinntekter. Det kan man bare oppnå ved å kutte i toppskatten.

Nå har Aftenposten dokumentert at det ikke er slik at de som tjener mest også har store kapitalinntekter. Det er 655 000 personer som ligger an til å få toppskatt i år. Av disse var det i 2004 497 000 som ikke mottok aksjeutbytte. Og 62 200 skatteytere mottok mindre enn 1000 kroner i utbytte.

Det er altså et faktum at regjeringen, ved å kutte i toppskatten, i virkeligheten har gitt størst skattelette til den halve millionen arbeidstaker som tjener mest. I valgkampen kjørte både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen på at Bondevik-regjeringens skattepolitikk var usolidarisk fordi de ga skattelette til «de som har mest fra før». Det eneste de kan forsvare seg med er at de rød–grønne har gitt mindre skattelette til «de rike» enn det Bondevik-regjeringen gikk inn for i sitt statsbudsjett.

Slik måtte det bli, men det blir politisk umulig for regjeringen å fortsette på denne linjen. Kristin Halvorsen må ta et skattepolitisk grep og markere at man også følger en ny kurs når det gjelder «de rikeste». Det er mulig man kan øke utbytteskatten enda noe mer, eller hente inn mer fra de som har store formuer blant annet ved å øke arveavgiften.

Næringslivet går som det griner for tiden. Men protestene vil bli store om regjeringen forsøker å hente inn noen milliarder ved å øke skatt både på formue og utbytte. Ekspertene i Finansdepartementet vil nok minne Kristin Halvorsen på at vi er en del av en internasjonal økonomi. Følgelig kan ikke Norge beskatte kapitaleierne nevneverdig hardere enn man gjør i andre land. Da flytter kapitalen ut. Det er heller ikke mulig å begynne å øke toppskatten igjen. Da undergraves hele skattereformen.

Slik er det nå en gang – og det statsbudsjettet som Kristin Halvorsen la fram i høst, viste at hun hadde forstått det. Hun kan ikke annet enn å håpe denne kunnskapen etter hvert også siger inn over de taleføre i eget parti.

De rød–grønne har et behov for å vise at de vil «ta fra de rike og gi til de fattige». Det kan man best gjør med å kutte barnetrygden til de rikeste og redusere den for de som tjener godt over gjennomsnittet. Venstre har vært inne på tanken. Det burde ikke være umulig å få de andre partiene med på dette. Og det blir neppe skrik og skrål fra familier med en samlet inntekt på over en million på at de mister noe av barnetrygden. Kjell Inge Røkke, og andre med ham, vil stå fram og si at det er «helt greit». Det eneste man må hive på båten er en gammel forstilling om at dette er penger til barna og en understrekning av at samfunnet vil gi støtte til alle som får barn.

Å gjøre barnetrygden behovsprøvd vil være et viktig signal om at vi må tenke nytt for å bevare de norske velferdsordningene. Det skal være gratis skolegang og billige barnehager, men de som tjener mest her i landet trenger ikke å få titusener inn på konto for at de skal kunne gi barna det de trenger.

Før i tiden måtte man ha ansatt en haug med mennesker for å regne ut og administrere en ordning med differensiert barnetrygd ut fra et regelverk. I dag har staten så godt datamateriale på oss alle, at det ikke byr på nevneverdig problemer å administrere en ordning med et par trappetrinn ut fra hvor mye foreldrene tjener.

Ordprodusentene i SV må være fornøyd. Halve verden vet om at de vil boikotte Israel. Når det gjelder offisiell politikk, er ingen lenger i tvil om at SV blir et haleheng til Ap og Jonas Gahr Støres israelsvennlige politikk, skriver redaktør Magne Lerø.

I tretti år har SV vært opptatt av å komme klart og tydelig til orde i den utenrikspolitiske debatten. SV har ofte framstått som reneste mitraljøsen når det gjelder klare standpunkter i innfløkte utenrikspolitiske spørsmål. Boikott av israelske varer føyer seg inn i denne rekken. Etter Kristin Halvorsens støtte til aksjonen – og helomvending med beklagelse to dager etter – kan i alle fall ordprodusentene i SV glede seg over at de aldri har nådd lenger ut i opinionen med en aksjon. SVs boikottaksjon har funnet veien inn i mediene verden over. Og i Dagsnytt i dag kan lederen i SVs ungdom, Anders Hærning, glede seg over at han får anledning til å kritisere Israels okkupasjonspolitikk, oppfordre til appelsinboikott og kritisere statsministeren og utenriksministeren for at de er feige som ikke tar klar avstand til den politikken Israel fører. På ordplaner har SV all mulig grunn til å være fornøyd. Derfor er det neppe noen grunn for partiet til å avblåse boikottaksjonen. LO vil riktignok ikke være med. Gry Larsen, rådgiver for Jonas Gahr Støre, sier hun heller ikke vil være med på boikotten. Avbryter de aksjonen, frykter de vel at Jonas Gahr Støre sender en nytt brev til Israel og til Condoleezza Rice.

I de politiske realiteters verden har SV demonstrert sin avmakt, og det på utenrikspolitikkens område som alltid har vært et kjerneområde for SV. Jonas Gahr Støre har ikke latt anledningen gå fra seg til å gjøre det klart hvem som definerer hva som er regjeringene utenrikspolitikk. Han har gjort det klart at SV er med i en regjering som er «venn av Israel». Han har skrevet brev til USA og Israel, og gjort det klart at Norge har en finansminister som sier ting hun ikke bør si. Han har ordlagt seg slik at selv Kåre Willoch stiller spørsmål ved om han måtte gå så langt i sin støtte til Israel.

– Norge er en venn av Israel. Vi har vært det siden Israel ble opprettet, sier Gahr Støre til Klassekampen. Det er jo omtrent som å høre israelsvennen Haakon Lie.

Denne gangen kan ikke Kristin Halvorsen forsvare og forklare seg med at hun tok for mye «Møllers tran». Hun må bare konstatere at hun tok feil når det gjelder hva det innebærer å være medlem i en regjering. Det er enda mer alvorlig enn hun hadde forestilt seg. Her er dobbelt bokholderi umulig. Nå er hun tvunget til å være på linje med Jonas Gahr Støre. Halvorsens lyst til å uttale seg om utenrikspolitiske spørsmål er nok betraktelig redusert. Nyanser mellom det Gahr Støre og hun sier, vil i mediene bli utlagt som om Gahr Støre på ny setter Halvorsen på plass. Halvorsen må vise full lojalitet. Det vil selvsagt provosere venstresiden i SV. Halvorsen må nå satse på at Ap og Sp kommer SV såpass i møte at det ikke blir et flertall i partiet for å bryte ut av regjeringen. Kristin Halvorsen vil nå bare følge ett spor: regjeringens politiske linje, med mindre hun på forhånd får klarsignal for å mene noe annet. Det kommer ikke til å skje i forholdet til andre land.

SV er tydeligvis villig til å gå så langt i markering av egen utenrikspolitikk at utenriksministeren må drive brannslokking. Det går ikke i lengden at Jonas Gahr Støre skal ha en løshest i regjeringen innenfor eget ansvarsområde, skriver redaktør Magne Lerø.

I relativt diplomatiske ordelag gjorde Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Åslaug Haga det klart at Kristin Halvorsen med sin oppfordring av boikott av israelske varer hadde gått over streken for hva regjeringsmedlemmer kan tillate seg. Halvorsens bokikott-støtte utløste heftige protester fra den israelske ambassaden. Utenriksminister Støre måtte sende brev og understreke at det aldeles ikke er norsk politikk å oppfordre til boikott. Åslaug Haga sier til Dagbladet i dag at regjeringsmedlemmer ikke kan drive med partimessige egenmarkeringer i utenrikspolitiske spørsmål.

I høst demonstrerte en del stortingsrepresentanter fra SV mot regjeringens politikk utenfor Stortinget. Vi fikk inntrykk av at Kristin Halvorsen i ettertid har forsøkt å legge en demper på iveren i SV til å markere egen standpunkter i strid med regjeringens politikk. Det manglet heller ikke på advarsler fra kommentatorer og politiske forståsegpåere om å legge seg på en slik «dobbeltsporstrategi». Med boikott-utspillet ser det ut til at Halvorsen har gjort «dobbeltsporet» til SVs offisielle strategi. SV er villig til å gå så langt i markering av egen utenrikspolitikk at utenriksministeren og statsministeren må drive brannslokking. Kristin Halvorsens boikottstøtte er en større belastning for regjeringen enn SV-protesten mot sin egen regjering utenfor Stortinget.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil neppe akseptere at regjeringsmedlemmer opptrer som løshester innenfor hans ansvarsområde. Han har neppe noe imot at det foregår en livlig utenrikspolitisk debatt i SV, og at Audun Lysbakken og andre kan mene nær sagt hva som helst. Men Halvorsen er et regjeringsmedlem. Det er ABC i forholdet til andre land at regjeringen taler med én tunge.

Kristin Halvorsen er en politisk ringrev. Vi må tro at hu har regnet med reaksjoner fra Ap for sin boikottstøtte. Men kanskje er hun overrasket over hvor mye hun satte i gang med å gi aktiv støtte til boikottaksjonen. Først og fremst forteller denne saken at Halvorsen er under press fra sine egne. Hun må ha ment at boikottstøtten var nødvendig indremedisin. Hvis hun hadde svart «ingen kommentar» til SVs boikottaksjon, ville hun blitt offentlig kritisert av sine egne.

SV er det svake ledd i regjeringen. De mener tydeligvis at «dobbeltsporet» er den beste strategien. Så langt synes det ikke som om velgerne har noe til overs for SVs forsøk på å ri to hester.

Denne saken roer seg snart ned. SV vinner neppe stor forståelse i opinionen for sin boikottaksjon. SV og Ap får heller forberede seg på et av de store slagene som vil stå om et par måneder, petroleumsfrie områder i Nord-Norge. Jens Stoltenberg var temmelig klar på NHOs årskonferanse på at han ikke så noen grunn til å slå på bremsene i oljeaktiviteten i nord. Miljøvernministere Helen Bjørnøy uttaler seg slik til VG i dag at vi forstår at hun legger opp til sterkere begrensninger enn det Ap ser for seg. Det går mot et gedigent oljepolitisk slag rundt påsketider.

Kjell Inge Røkke, Jens Stoltenberg og Einar Enger er dyktige ledere. I en del bedrifter kunne typer som Røkke blitt den reneste katastrofen, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg sitter med Ukeavisen Ledelse foran seg i det A-magasinet tropper opp som avtalt for et intervju. Bakgrunnen er at vi i «toppsjefvurderingen» i desember konkluderte med at Jens Stoltenberg fikk toppscore som leder, mens han siden 2001 har ligget på sisteplass. Stoltenberg synes det er litt rart. Omtrent som å være med på Færderseilasen. Nå er det medvind, i 2001 var det motvind. sier han til A-magasinet. Han synes han er den samme nå som i 2001, men legger til at mange undervurderer omgivelsene i politikken. Man er avhengig både av ens motstandere, konjunkturene, tidsånden og den regjering man eventuelt er med i.

Nettopp slik er det. Stoltenberg endrer ikke personlighet, men han framstår nå som leder på en annen måte enn han gjorde i 2001. Han får bare godta at han oppleves annerledes i dag enn i 2002. Han skaper nå et inntrykk av å ha styringen og at han vet hva han vil. Det interessante er ikke om Stoltenberg mener han selv er den samme, men hva han oppnår og hva han framstår som. Godt lederskap handler ikke om sjelegranskning, men om den virkelighet lederen faktisk skaper rundt seg.

Ingen er ledere i et generelt, tidløst rom. Ledelse er situasjonsbestemt. Under særdeles uheldige omstendigheter kan den som ble regnet for å være den beste lederen en kunne få tak i, mislykkes totalt. En leder man ikke hadde særlig store forhåpninger til, kan svinge seg til de store høyder. Ledere er prisgitt både omgivelser og ansatte. Toppsjefer i store organisasjoner kan framstå som mislykkede, men i virkeligheten er neste alle blant landets beste ledere. De ble valgt ut fordi de var best.

Leserne av Dagens Næringsliv har kåret Kjell Inge Røkke til den beste lederen i 2005. Bjørn Kjos i Norwegian kommer på andreplass og John Fredriksen i Frontline på tredje. Det er ingen tvil om at Røkke er en leder i eliteklassen, men både han og John Fredriksen kunne blitt reneste katastrofen i en del bedrifter. De er begge ledere med usedvanlig sterke sider, og tilsvarende svake. Røkke er omstridt, en som tar seg til rette, beveger seg på lovens grense i forhold til andre aksjonærer og bryter samfunnets lover når han selv mener det ikke er så farlig. Derfor havner han sannsynligvis i fengsel for korrupsjon i den såkalte båtsertifikatsaken. Men Røkke er en kremmer av beste sort, har bedre magefølelse enn noen for å gjøre en god handel, er en motivator av de sjeldne, en frekk og frimodig forhandler og et nyskapende kraftsentrum. Det var like før han gikk i grøfta med Aker Kværner. Istedenfor ble det en kjempesuksess. På grunn av Røkke, hans nærmeste eller markedet? Svaret er en kombinasjon av alt dette.

Ukeavisen Ledelse ga utmerkelsen «God lederskap 2005» til NSB-sjef Einar Enger. Enger scorer høyt på alle parametere for godt lederskap. Noe er i ferd med å skje i den bedriften han leder. NSB har forbedret sitt omdømme, togene går stort sett når de skal og NSB går med overskudd. NSB er i ferd med å framstå som et eksempel på en vellykket omstilling i offentlig sektor. Det samme kan sies om Posten og Telenor.

På de ti øverste plassene over landets beste ledere i Dagens Næringsliv finner vi bare næringslivsledere. Det kan få noen til å tro at det er i det private næringsliv vi finner de beste lederne. Slik er det selvsagt ikke. I Ukeavisen Ledelse har vi politikerne Jonas Gahr Støre og Kristin Clemet på lista. De kan få seg spennende toppjobber i næringslivet, om det er det de ønsker. Men de har valgt å utfolde sitt ledertalent i offentlig sammenheng.

Å forholde seg til en politisk virkelighet samtidig som man skal forholde seg til et marked og levere økonomiske resultater, krever godt lederskap. Flere NSB-sjefer har gitt opp å forholde seg både til markedet og til en eier som ofte framstår som et samferdselspolitisk mangehodet troll. Einar Enger har så langt fikset det.

Kunne han også greid å hamle opp med flygelederne i Avinor? Det kan være. En av Einar Engers sterke sider er at han forstår seg på bruk av makt og tempo i omstillingsprosesser. Randi Flesland er en dyktig sjef, men spørsmålet er om hun mangler noe av den omstillingsmessige klokskap som Enger er i besittelse av. Liv Signe Navarsete er sikkert fristet til å flytte Enger over fra tog til fly. Det vil han neppe. Han har ennå mye ugjort i NSB.

I dag bør kringkastingssjef John G. Bernander ta strupetak på VG-listen og forlange opprydning. NRK kan ikke lenger lukke øynene for at de gir lytterne informasjon som er manipulert, skriver redaktør Magne Lerø.

I går påsto P4-sjef Kalle Lisberg at det er «mafiaen» i platebransjen som står bak VG-listen, som har fått status som den offisielle listen over hvilke artister som selger mest plater uke for uke.

Det var sist lørdag Dagens Næringsliv (DN) dokumenterte hvordan de mektige internasjonale plateselskapene Universal, EMI, Warner og Sony BMG, ved hjelp av prisdumping, hemmelige rabatter og hyppige «signeringer» i velvillige platebutikker skrur opp salget på kort sikt.

I dag forlanger Kaizers og Vamp, som begge har gjort det godt på listene, en ny og uavhengig hitliste.

– Så langt har de store selskapene fått holde på som de vil. Nå er det på tide at det ryddes opp, sier Geir Zahl i Kaizers Orchestra til DN.

– Listen er basert på hype, ikke på faktisk salg, sier Carl Øyvind Apeland i Vamp.

I DN i dag forlanger fire medlemmer av Kringkastingsrådet at NRK selv må ta ansvar for at VG-listen blir troverdig. Anne Kathrine Slungård, tidligere ordfører i Trondheim som har sittet åtte år i Kringkastingsrådet, mener NRK må droppe listen inntil platebransjen legger alle kort på bordet.

NRK har forsvart seg med at de bare spiller musikk fra en liste som VG og Grammofongrossistenes forening (GGF) utarbeider. NRKs radiosjef, Øyvind Vasaasen, mener eventuell kritikk mot listen må rettes mot disse. NRKs markeds- og kommunikasjonssjef, Sigurd Sandvin, sier at NRK ikke har planer om å ta listen av luften, men at de vil ta saken opp med VG.

VG på sin side forsvarer seg med at de forutsetter at GGF leverer en korrekt liste. Det sier GGF at de gjør, men at man må godta at de enkelte plateselskapene ikke vil oppgi faktisk salgstall.

Presseforbundets leder, Per Edgar Kokkvoll, mener VG bør sørge for å opplyse om salgstall. Men VG vil ikke sette samarbeidet med GGF på spill med å stille et slikt krav.

Platebransjen representerer den mest kommersialiserte delen av kultursektoren. De fire største laget en egen organisasjon for å kontrollere markedet. De store internasjonale aktørene bruker all sin markedsmakt for å holde de mindre norske plateselskapene nede. De nekter å opplyse om rabatter og avtaler, på samme måte som de store matvarekjeden. Plateselskapene driver også med kraftig smøring av dem som har ansvar for hvilken musikk som skal spilles i mediene.

Når seriøse medier som NRK og VG aksepterer å være i lommen på BBG, skyldes det at de enkelte aktørene, eller partnere som de kalles, gis monopoler som de selv har interesse av. De fire store plateselskapene «skaper» salgstallene som rapporteres inn til GGF – som gir VG førsteretten til å trykke listen, og NRK får spille musikken med henvisning til listen.

Saken er nå brakt inn for Konkurransetilsynet. Det kan godt være det er noe de finner å kunne ta tak i, men man kommer neppe i mål via Konkurransetilsynet. Det er i forbrukerne interesse at salgslister som får status som offisielle lister, er til å stole på. Hvis ikke aktørene selv klarer dette, bør samfunnet gripe inn med krav til hvordan rapportering skal skje og kontrolleres.

VG-listen har en betydelig markedsverdi for VG. Nå synker verdien for hver dag som går. Det begynner å feste seg et inntrykk av at listen er manipulert. VG er ikke tjent med en liste som mister status og troverdighet. VG skal fortelle leseren hva som faktisk skjer. De skal skille mellom hype og fakta.

I dag bør kringkastingssjef John G. Bernander gjøre det klart at NRK ikke vil fortsette å spille fra VG-listen hvis det ikke ryddes opp. VG kan selvsagt velge å håpe det går over. Det er like sannsynlig at hele VG-listen «går over», og at bransjen lykkes med å få utarbeidet en ny liste.

Høyre må skifte ut noen av sine politiske standpunkter og kjøre fram saker som berører folk for å komme ut av skyggendes dal, skriver redaktør Magne Lerø.

Når Høyre så til de grader har havnet i skyggenes dal, er det forståelig at det stilles spørsmål ved om Erna Solberg styrer partiet på en god måte. Det må være lov å ha meninger om ledelsen i et parti. Noe helt annet er det å starte debatten om Solberg bør skiftes ut. Hvis Høyre faller for fristelsen til å diskutere person framfor politikk, gjør de seg selv en bjørnetjeneste. Person er blindvei, politikk hovedvei.

Det var ingen heiarop i Høyre da Jan Petersen ble valgt til leder. Men han gjorde en god jobb, ned og opp av bølgedaler, og han klarte å sikre partiet regjeringsmakt. Da Erna Solberg ble valgt, skjedde det til stormende jubel fra tribunen. Hun ble lansert som høyresidens «nye Gro» og som en framtidig statsminister. Erna Solberg ble berømmet for å være en modig, kunnskapsrik og dyktig iverksetter med en folkelig appell.

I KrF var det mange som forventet ny framgang for partiet etter at Valgerd Svarstad Haugland ble skiftet ut med Dagfinn Høybråten. Det skjedde ikke. KrF fortsatte i regjering med den samme politikken. KrF befinner seg på mange måter i samme situasjon som Høyre. De må slikke sine sår og samle seg om en politikk som vil tilrekke seg nye velgere. KrF er delt i synet på om veien videre går til venstre eller høyre. I Høyre går debatten om et ja eller nei til Frp.

Som partiledertyper har Erna Solberg og Dagfinn Høybråten også en del til felles. De er blant landets fremste politiske håndverkere. De er noe av det beste som kan oppdrives når det gjelder å lede et departement. Men ingen av dem ser ut til å være noen velgermagneter. Det kan et parti leve med, om partiet har en politikk som har appell.

Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen mener det ikke er nok krisestemning i partiet og etterlyser Høres politiske prosjekt. Istedenfor å gå rundt og mase om krise, bør han bidra til den politiske prosessen han etterlyser.

Terje Svabø råder i Dagbladet i dag partiet til å ta et oppgjør med Frp nå. Hvorfor det skal skje fire år før et valg, er ikke godt å si. Nå har Høyre god tid til å diskutere seg selv og sin egen politikk. De kan trygt la forholdet til Frp ligge på hylla ei stund. Det holder i massevis at døra er satt litt på gløtt.

Mellom jul og nyttår sa tidligere undervisningsminister Kristin Clemet til Dagens Næringsliv at Høyre må bli flinkere til å appellere til hjertet.

– Høyre forbindes mest med effektivitet og materialisme. Det er tross alt ikke det som er meningen med livet, sier Clemet. Hun mener venstresiden nærmet har fått monopol på det moralsk riktige og at Høyre må få tilbake selvtilliten og begrunne standpunkter med moralske argumenter. For Clemet betyr det blant annet sterkere kritikk av grådighetskulturen, selv om man er for markedet.

Høyre oppdaget for sent at lavere skatt ikke var et viktig nok tema for folk i en tid hvor kommunene må skjære ned på helse og utdanning som politikerne sier de vil prioritere. Og alt snakket om valgfrihet når det gjelder offentlige tjenester, falt temmelig dødt til jorden når man stadig hørte om at det ikke er penger nok til å gi folk det de har krav på.

Høyre bør gå videre på den debatten Kristin Clemet trekker opp. For Høyre handler det om å forstå hva som rører seg blant velgerne og være ærlige på at deler av den politikken de har stått for de siste fire årene, ikke vil føre dem tilbake til regjeringskontorene. Høyre må avlære noen av sine politiske standpunkter og kjøre fram en del saker som berører folk – og som handler om verdivalg.

Jan Bøhler, Odd Eriksen og SV skapte så mye uklarhet på industripolitikkens område i høst at Jens Stoltenberg måtte sette foten ned mot urealistisk rød–grønn eksperimentering ved inngangen til et nytt år, skriver redaktør Magne Lerø.

Djupedal er jevnt over den som har kommet dårligst ut av alle politikervurderingene som følger med et årsskifte. Han var klok nok til ikke å benyttet intervjuene ved årsskiftet til å komme med nye politiske utspill. Og ærlig som han er, innrømmet han i en samtale med Dagbladet at det er slitsomt å få så mye kritikk og negative karakteristikker som ble ham til del i høst.

Den som kan vente seg hardkjør i 2006 for alt han har lovet i 2005, er justisminister Knut Storberget. Miljøvernminister Helen Bjørnøy må også være forberedt på nye harde oljeslag det nærmeste halvåret.

Jens Stoltenberg benyttet inngangen til juleferien til å sette foten ned. I en samtale med Dagens Næringsliv på julaften gjorde han det klart at det ikke er aktuelt å instruere bedrifter der staten har en stor eierandel, eller kjøpe seg opp i bedrifter for å hindre at de forsvinner ut av landet. Vil Hydro legge ned produksjonen i Årdal eller Høyanger, får de ikke en telefon fra Stoltenberg. Det blir ikke snakk om å kjøpe seg opp i Norske Skog for å ta en omkamp om nedleggelsen av Union. Staten vil heller ikke forsøke å hindre Telenor i å selge nummeropplysningen 1881.

Det er ikke spesielt overraskende at Stoltenberg mener dette. Fra SV-hold kommer det stadig den typen næringspolitiske utspill som Stoltenberg nå har tatt klar avstand fra. Like før jul hengte Oslo-partiets leder, Jan Bøhler, seg på SV-toget og forlangte at regjeringen skulle gripe inn i forhold til Norsk Hydro og Telenor.

Stoltenberg har nå gjort det klart for Aps venstrefløy at det ikke blir aktuelt å legge seg på SVs industripolitiske linje. For reformpolitikeren Stoltenberg er dette en blindvei. Stoltenberg var like klar da han slo fast at innføring av sekstimersdagen ikke er aktuell politikk

Noen har hevdet at Jens Stoltenberg har vært for lite synlig som statsminister i høst. Det har nok vært en klok strategi å la sine ministere trekke i gang de politiske prosessene. Det som er viktig for Stoltenberg, er å vise at han kan sette foten ned når det gjelder. Når han mente tiden var inne for å rydde unna tvil omkring de rød–grønnes industripolitikk, skyldes det sannsynligvis at næringsminister Odd Eriksen ikke er kommet i gang med å vise hva de rød–grønne mener med at de vil ta nye grep på næringslivspolitikkens område. Eriksen bedriver stort sett ord, og bidrar til å skape mer uklarhet enn klarhet. Eriksens siste idé er at det skal betales bøter dersom lønnsomme bedrifter skal legges ned. Denne ideen har Stoltenberg ikke tatt livet av ennå.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik uttaler seg fortsatt slik at det må være en gåte for ham hvorfor KrF nærmest er halvert i den siste perioden han har vært statsminister. KrFs parlamentariske leder, Jon Lilletun, sier rett ut at den elendige valgresultatet skyldes at Kjell Magne Bondevik administrerte for mye høyrepolitikk. Lilletuns uttalelse viser at det er delte meninger i partiet om veien videre går til samarbeid mot høyre eller venstre. Men så lenge vår nåværende regjering kjører en konfrontasjonslinje i forhold til KrFs hjertesaker, vil det ikke skje noen tilnærming mellom Ap og KrF.

Erna Solberg har i lite grad latt det dårlige valgresultatet føre til justeringer av den politiske kursen. Hun har imidlertid satt døra på gløtt for et samarbeid med Frp. Den som har gått lengst i å ta til orde for en nyorientering i Høyre, er Kristin Clemet. Hun mener Høyre har tapt kampen om etikk og medmenneskelighet, og tar til orde for en verdidebatt i Høyre.

Ved årsskiftet er det bare smil å oppdage i Frp. Siv Jensen er i ferd med å overta Carl I. Hagens parti og blir lansert som statsministerkandidat. Det blir nok Jens versus Siv i 2006. Slik ønsker både Ap og Frp det.

Dagsavisens karakterbok til regjeringen preges for mye av populisme og mangel på realisme, og det gis for dårlige karakterer til de statsråder som vil ha omstilling selv om det er upopulært, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagsavisens politiske redaksjon deler i dag ut karakterbok til alle medlemmene i Jens Stoltenbergs regjering. Noen karakterer er rettferdige. Svakheten med karaktergivningen er at den har et populistisk drag og preges av Dagsavisens velvilje til den sittende regjeringen. Det gis ikke kreditt for statsråder som innser behovet for endringer og som ikke vil høste popularitet hos velgerne.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre og samferdselsminister Liv Signe Navarsete får en sekser. Det fortjener Gahr Støre. Han var ikke før kommet ut fra slottet før han agerte og uttalte seg som om han hadde vært utenriksminister i en liten mannsalder. Kunnskapsrik, tydelig, engasjert og reflektert. Befolkningen kvitterte i en meningsmåling med å føre ham øverst på listen over hvem man hadde størst tillit til. Vi fikk unektelig et inntrykk av at Gahr Støre opererer i en klasse over Jan Petersen. Det fikk vi ytterligere bekreftet denne uken under WTO-forhandlingene i Hong Kong. Gahr Støre er trukket inn i de innerste sirkler og har fått ros fra andre land for den rollen han har spilt. Vi er i ferd med å få en utenriksminister av internasjonal klasse. Han vil nok også klare å turnere den misnøyen mot linjen i utenrikspolitikken som utspillsprodusentene i SV etter hvert vil bidra med.

Liv Signe Navarsete har så langt stått for den mest synlige omlegging av politikken. Hun har fått avsatt Randi Flesland, startet en prosess rundt Avinor som ingen vet hvor ender, reversert jernbaneprivatiseringen og utsatt Postens monopol. Hun fortjener ikke 6 for å sette bremsene på, selv om det er upopulært. Hun har ikke kommet med klare tanker om hva hun vil med Avinor, jernbanen eller posten. Vi tviler på om Navarsete vil beholder sekseren når hun sitter med disse sakene i fanget og må bestemme seg for veien videre.

Miljøvernminister Helen Bjørnøy og kunnskapsminister Øystein Djupedal får en toer. Når hele Gauskurven skal tas i bruk, er det ikke noe å si på det. Helen Bjørnøy har utvilsomt hatt store begynnervansker. Dagsavisen peker imidlertid på at ambisjonene er store og at hun kan bli regjeringens svar på den stygge andungen. Bjørnøy har nok et potensial som politiker, men oljeentusiastene i regjeringspartiene vil nok sørge for at en SV-er med miljøansvar ikke når svanestatus.

Det er lettere for Djupedal å komme seg opp av gropen. Han står øverst på Kristin Halvorsens prioriterinsliste for hvem som skal få mer penger å rutte med framover. SV har ikke råd til å mislykkes på det området Djupedal han fått ansvaret for. Djupedal må lære seg å prate mindre og handle mer. Han har mye politikk i magen, men som statsråd må man bruke hodet mer enn han har gjort i høst.

Nærings- og handelsminister Odd Eriksen har vi ikke merket mye til. En treer er greit. Dagsavisen gir også arbeids- og sosialminister Bjarne Haakon Hanssen en treer. Ifølge avisen er det negativt at han har skapt uro rundt tjenstedirektivet, sykelønn og Afp-ordningen. Det er det all mulig grunn til. Også de rød–grønne må våge å starte diskusjonen om omprioriteringer på velferdssektoren. Hanssen burde fått kreditt for at han våger å utfordre. Han fortjener en femmer.

Trond Giske ble en budsjettvinner, og har markert seg som en handlekraftig kulturminister. Han kan det politiske håndverket og fortjener en femmer. Det samme gjelder kommunal- og regionalminister Åslaug Haga. Sp kan regjere, og deres statsråder kommer godt ut av det. SV sitter fortsatt på regjeringsskolebenken.

Regjeringens mektigste, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen, får begge fire. Det kan vel også sies å være en snittkarakter for regjeringen, hvis man vil se det fra Dagsavisens velvillige ståsted. På de siste meningsmålingen har imidlertid de rød–grønne mistet flertallet. Det trenger de ikke bekymre seg for.

Dagsavisen gir Stoltenberg et minus for at han sådde tvil om regjeringens flaggsak, full barnehagedekning kan nås i 2007. Hvorfor man gir minus for å vise realisme, er ikke godt å forstå. Det er realisme det kommer til å handle om framover. Ingen forstår det bedre enn Stoltenberg. Etter hvert vil de også forstå det bedre i Dagsavisens politiske redaksjon.

Redningsselskapet er i ferd med å skrive seg inn i historien som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå med en organisasjon som fungerer som fluepapir for selvsentrerte tillitsvalgte og ledere med sviktende dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.

En ulykke kommer sjelden alene. I Redningsselskapet kommer de som klasebomber. I løpet av et par dager har fem tillitsvalgte med navn fullt navn rykket ut mot andre tillitsvalgte, et flertall i landsrådet har forlangt at Magnus Stangeland og Anders Talleraas øyeblikkelig trekker seg fra alle verv, fungerende generalsekretær Kjell L. Brevik har presset den nye økonomisjefen til å si opp og Monica Kristensen Solås har fjerde dag på rad uttalt til Dagbladet eller VG at hun er utsatt for en heksesjakt, ikke har gjort noe galt og at hun helst vil fortsette i selskapet.

Farsen har nådd et høydepunkt i dag, med Dagbladets oppslag på første side om at Monica Kristensen Solaas også har snoket i tidligere generalsekretær Anne Enger Lahnsteins e-post helt tilbake til 2000 da hun ble ansatt. Det er granskningsutvalget under ledelse av advokat Ellen Dehn Arvesen som skriver dette i sin rapport som styret skal behandle i dag. Solås avviser påstandene, og sier styrets behandling av saken er horribel og utilgivelig. Hun har tidligere sagt at hun vil anmelde selskapet for ulovlig snoking i hennes e-post etter at hun ble sykemeldt og suspendert.

Solås skal også ha gått gjennom e-posten fra styremedlemmer i selskapet. Visepresident Hermod Larsen ble informert om at hans e-post sannsynligvis var blitt sjekket. En halv time etter uttaler han til Dagbladet at det er forkastelig. Han uttaler seg på grunnlag av sannsynlighet. Neppe klokt. Men i Redningsselskapet er det ingen som holder kjeft, virker det som. Her er det alles kamp som gjelder, og da gjelder det også å bruke mediene.

Nestlederen i Landsrådet, Marie Kleppa, har også begynt å uttale seg villig vekk. Hun sitter ikke i landsstyret engang. Men til Dagbladet kan hun opplyse at styret i dag skal ta stilling til om Monica Kristensen Solås må forlate Redningsselskapet på dagen med sluttpakke eller fortsette som prosjektmedarbeider i selskapet. Med Kristensen Solås i prosjekt, blir det garantert bråk og spetakkel to år framover.

Styret må i dag få avklart hva som skal skje med Kristensen Solås. Enten må hun akseptere en sluttpakke eller så må styret si henne opp. De har en god sak.

Bråket denne gangen startet med at det ble kjent at styremedlem Anders Talleraas hadde fått 75 000 kroner for å bistå selskapet med pengeplasseringer. Medlemmer i styret hevdet at de ikke har kjent til en slik avtale og mener det er forkastelig at styremedlemmer i en frivillig organisasjon fakturerer 750 kroner timen for bistand. Talleraas på sin side sier at han hele tiden har vært klar på at han måtte ta seg betalt dersom han skulle påta seg slike oppdrag. Magnus Stangeland sier saken er «ventilert» i styret, men styremedlem Gunnar Knudsen sier at han i alle fall ikke finner noe i protokollene. Stangeland forsvarer seg med at honoraret til Talleraas ligger langt under markedspris for slike tjenester.

Dette er et nytt eksempel på at Magnus Stangeløand surrer som styreleder. Som mangeårig politiker og tillitsvalgt, bør han vite at denne typen avtaler internt i stryet må hele styret kjenne til. Dette er abc i styrearbeid. Slikt skal det være ryddighet omkring. Anders Talleraas burde selv ha sørge for full åpenhet om dette oppdraget. Nå framstår dette som en «kompisavtale».

Når åtte distriktsledere krever at de to bæres ut av styrerommet i dag, tre uker før de allikevel skal gå av, bidrar de til å øke konfliktene i selskapet. De burde nøyd seg med å framsette ramsalt kritikk.

Redningselskapet er i ferd med å skrive seg inn i historien som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå med en organisasjon som fungerer som fluepapir for udyktige ledere og selvsentrerte tillitsvalgte med sviktende dømmekraft. At Redningsselskapet er havnet i hengemyra, ser alle. En kan begynne å lure på om selskaper har havnet i kvikksand. Det haster nå med å komme opp med en styreledere og styremedlemmer som kan forstå seg bedre på ledelse og styrearbeid enn de som i dag bekler posisjonene.