Kategoriarkiv: Kommentarer

Landets beste ledere

Kjell Inge Røkke, Jens Stoltenberg og Einar Enger er dyktige ledere. I en del bedrifter kunne typer som Røkke blitt den reneste katastrofen, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg sitter med Ukeavisen Ledelse foran seg i det A-magasinet tropper opp som avtalt for et intervju. Bakgrunnen er at vi i «toppsjefvurderingen» i desember konkluderte med at Jens Stoltenberg fikk toppscore som leder, mens han siden 2001 har ligget på sisteplass. Stoltenberg synes det er litt rart. Omtrent som å være med på Færderseilasen. Nå er det medvind, i 2001 var det motvind. sier han til A-magasinet. Han synes han er den samme nå som i 2001, men legger til at mange undervurderer omgivelsene i politikken. Man er avhengig både av ens motstandere, konjunkturene, tidsånden og den regjering man eventuelt er med i.

Nettopp slik er det. Stoltenberg endrer ikke personlighet, men han framstår nå som leder på en annen måte enn han gjorde i 2001. Han får bare godta at han oppleves annerledes i dag enn i 2002. Han skaper nå et inntrykk av å ha styringen og at han vet hva han vil. Det interessante er ikke om Stoltenberg mener han selv er den samme, men hva han oppnår og hva han framstår som. Godt lederskap handler ikke om sjelegranskning, men om den virkelighet lederen faktisk skaper rundt seg.

Ingen er ledere i et generelt, tidløst rom. Ledelse er situasjonsbestemt. Under særdeles uheldige omstendigheter kan den som ble regnet for å være den beste lederen en kunne få tak i, mislykkes totalt. En leder man ikke hadde særlig store forhåpninger til, kan svinge seg til de store høyder. Ledere er prisgitt både omgivelser og ansatte. Toppsjefer i store organisasjoner kan framstå som mislykkede, men i virkeligheten er neste alle blant landets beste ledere. De ble valgt ut fordi de var best.

Leserne av Dagens Næringsliv har kåret Kjell Inge Røkke til den beste lederen i 2005. Bjørn Kjos i Norwegian kommer på andreplass og John Fredriksen i Frontline på tredje. Det er ingen tvil om at Røkke er en leder i eliteklassen, men både han og John Fredriksen kunne blitt reneste katastrofen i en del bedrifter. De er begge ledere med usedvanlig sterke sider, og tilsvarende svake. Røkke er omstridt, en som tar seg til rette, beveger seg på lovens grense i forhold til andre aksjonærer og bryter samfunnets lover når han selv mener det ikke er så farlig. Derfor havner han sannsynligvis i fengsel for korrupsjon i den såkalte båtsertifikatsaken. Men Røkke er en kremmer av beste sort, har bedre magefølelse enn noen for å gjøre en god handel, er en motivator av de sjeldne, en frekk og frimodig forhandler og et nyskapende kraftsentrum. Det var like før han gikk i grøfta med Aker Kværner. Istedenfor ble det en kjempesuksess. På grunn av Røkke, hans nærmeste eller markedet? Svaret er en kombinasjon av alt dette.

Ukeavisen Ledelse ga utmerkelsen «God lederskap 2005» til NSB-sjef Einar Enger. Enger scorer høyt på alle parametere for godt lederskap. Noe er i ferd med å skje i den bedriften han leder. NSB har forbedret sitt omdømme, togene går stort sett når de skal og NSB går med overskudd. NSB er i ferd med å framstå som et eksempel på en vellykket omstilling i offentlig sektor. Det samme kan sies om Posten og Telenor.

På de ti øverste plassene over landets beste ledere i Dagens Næringsliv finner vi bare næringslivsledere. Det kan få noen til å tro at det er i det private næringsliv vi finner de beste lederne. Slik er det selvsagt ikke. I Ukeavisen Ledelse har vi politikerne Jonas Gahr Støre og Kristin Clemet på lista. De kan få seg spennende toppjobber i næringslivet, om det er det de ønsker. Men de har valgt å utfolde sitt ledertalent i offentlig sammenheng.

Å forholde seg til en politisk virkelighet samtidig som man skal forholde seg til et marked og levere økonomiske resultater, krever godt lederskap. Flere NSB-sjefer har gitt opp å forholde seg både til markedet og til en eier som ofte framstår som et samferdselspolitisk mangehodet troll. Einar Enger har så langt fikset det.

Kunne han også greid å hamle opp med flygelederne i Avinor? Det kan være. En av Einar Engers sterke sider er at han forstår seg på bruk av makt og tempo i omstillingsprosesser. Randi Flesland er en dyktig sjef, men spørsmålet er om hun mangler noe av den omstillingsmessige klokskap som Enger er i besittelse av. Liv Signe Navarsete er sikkert fristet til å flytte Enger over fra tog til fly. Det vil han neppe. Han har ennå mye ugjort i NSB.

 

VG-liste med mafiasmak

I dag bør kringkastingssjef John G. Bernander ta strupetak på VG-listen og forlange opprydning. NRK kan ikke lenger lukke øynene for at de gir lytterne informasjon som er manipulert, skriver redaktør Magne Lerø.

I går påsto P4-sjef Kalle Lisberg at det er «mafiaen» i platebransjen som står bak VG-listen, som har fått status som den offisielle listen over hvilke artister som selger mest plater uke for uke.

Det var sist lørdag Dagens Næringsliv (DN) dokumenterte hvordan de mektige internasjonale plateselskapene Universal, EMI, Warner og Sony BMG, ved hjelp av prisdumping, hemmelige rabatter og hyppige «signeringer» i velvillige platebutikker skrur opp salget på kort sikt.

I dag forlanger Kaizers og Vamp, som begge har gjort det godt på listene, en ny og uavhengig hitliste.

– Så langt har de store selskapene fått holde på som de vil. Nå er det på tide at det ryddes opp, sier Geir Zahl i Kaizers Orchestra til DN.

– Listen er basert på hype, ikke på faktisk salg, sier Carl Øyvind Apeland i Vamp.

I DN i dag forlanger fire medlemmer av Kringkastingsrådet at NRK selv må ta ansvar for at VG-listen blir troverdig. Anne Kathrine Slungård, tidligere ordfører i Trondheim som har sittet åtte år i Kringkastingsrådet, mener NRK må droppe listen inntil platebransjen legger alle kort på bordet.

NRK har forsvart seg med at de bare spiller musikk fra en liste som VG og Grammofongrossistenes forening (GGF) utarbeider. NRKs radiosjef, Øyvind Vasaasen, mener eventuell kritikk mot listen må rettes mot disse. NRKs markeds- og kommunikasjonssjef, Sigurd Sandvin, sier at NRK ikke har planer om å ta listen av luften, men at de vil ta saken opp med VG.

VG på sin side forsvarer seg med at de forutsetter at GGF leverer en korrekt liste. Det sier GGF at de gjør, men at man må godta at de enkelte plateselskapene ikke vil oppgi faktisk salgstall.

Presseforbundets leder, Per Edgar Kokkvoll, mener VG bør sørge for å opplyse om salgstall. Men VG vil ikke sette samarbeidet med GGF på spill med å stille et slikt krav.

Platebransjen representerer den mest kommersialiserte delen av kultursektoren. De fire største laget en egen organisasjon for å kontrollere markedet. De store internasjonale aktørene bruker all sin markedsmakt for å holde de mindre norske plateselskapene nede. De nekter å opplyse om rabatter og avtaler, på samme måte som de store matvarekjeden. Plateselskapene driver også med kraftig smøring av dem som har ansvar for hvilken musikk som skal spilles i mediene.

Når seriøse medier som NRK og VG aksepterer å være i lommen på BBG, skyldes det at de enkelte aktørene, eller partnere som de kalles, gis monopoler som de selv har interesse av. De fire store plateselskapene «skaper» salgstallene som rapporteres inn til GGF – som gir VG førsteretten til å trykke listen, og NRK får spille musikken med henvisning til listen.

Saken er nå brakt inn for Konkurransetilsynet. Det kan godt være det er noe de finner å kunne ta tak i, men man kommer neppe i mål via Konkurransetilsynet. Det er i forbrukerne interesse at salgslister som får status som offisielle lister, er til å stole på. Hvis ikke aktørene selv klarer dette, bør samfunnet gripe inn med krav til hvordan rapportering skal skje og kontrolleres.

VG-listen har en betydelig markedsverdi for VG. Nå synker verdien for hver dag som går. Det begynner å feste seg et inntrykk av at listen er manipulert. VG er ikke tjent med en liste som mister status og troverdighet. VG skal fortelle leseren hva som faktisk skjer. De skal skille mellom hype og fakta.

I dag bør kringkastingssjef John G. Bernander gjøre det klart at NRK ikke vil fortsette å spille fra VG-listen hvis det ikke ryddes opp. VG kan selvsagt velge å håpe det går over. Det er like sannsynlig at hele VG-listen «går over», og at bransjen lykkes med å få utarbeidet en ny liste.

 

Blindspor med Erna-debatt

Høyre må skifte ut noen av sine politiske standpunkter og kjøre fram saker som berører folk for å komme ut av skyggendes dal, skriver redaktør Magne Lerø.

Når Høyre så til de grader har havnet i skyggenes dal, er det forståelig at det stilles spørsmål ved om Erna Solberg styrer partiet på en god måte. Det må være lov å ha meninger om ledelsen i et parti. Noe helt annet er det å starte debatten om Solberg bør skiftes ut. Hvis Høyre faller for fristelsen til å diskutere person framfor politikk, gjør de seg selv en bjørnetjeneste. Person er blindvei, politikk hovedvei.

Det var ingen heiarop i Høyre da Jan Petersen ble valgt til leder. Men han gjorde en god jobb, ned og opp av bølgedaler, og han klarte å sikre partiet regjeringsmakt. Da Erna Solberg ble valgt, skjedde det til stormende jubel fra tribunen. Hun ble lansert som høyresidens «nye Gro» og som en framtidig statsminister. Erna Solberg ble berømmet for å være en modig, kunnskapsrik og dyktig iverksetter med en folkelig appell.

I KrF var det mange som forventet ny framgang for partiet etter at Valgerd Svarstad Haugland ble skiftet ut med Dagfinn Høybråten. Det skjedde ikke. KrF fortsatte i regjering med den samme politikken. KrF befinner seg på mange måter i samme situasjon som Høyre. De må slikke sine sår og samle seg om en politikk som vil tilrekke seg nye velgere. KrF er delt i synet på om veien videre går til venstre eller høyre. I Høyre går debatten om et ja eller nei til Frp.

Som partiledertyper har Erna Solberg og Dagfinn Høybråten også en del til felles. De er blant landets fremste politiske håndverkere. De er noe av det beste som kan oppdrives når det gjelder å lede et departement. Men ingen av dem ser ut til å være noen velgermagneter. Det kan et parti leve med, om partiet har en politikk som har appell.

Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen mener det ikke er nok krisestemning i partiet og etterlyser Høres politiske prosjekt. Istedenfor å gå rundt og mase om krise, bør han bidra til den politiske prosessen han etterlyser.

Terje Svabø råder i Dagbladet i dag partiet til å ta et oppgjør med Frp nå. Hvorfor det skal skje fire år før et valg, er ikke godt å si. Nå har Høyre god tid til å diskutere seg selv og sin egen politikk. De kan trygt la forholdet til Frp ligge på hylla ei stund. Det holder i massevis at døra er satt litt på gløtt.

Mellom jul og nyttår sa tidligere undervisningsminister Kristin Clemet til Dagens Næringsliv at Høyre må bli flinkere til å appellere til hjertet.

– Høyre forbindes mest med effektivitet og materialisme. Det er tross alt ikke det som er meningen med livet, sier Clemet. Hun mener venstresiden nærmet har fått monopol på det moralsk riktige og at Høyre må få tilbake selvtilliten og begrunne standpunkter med moralske argumenter. For Clemet betyr det blant annet sterkere kritikk av grådighetskulturen, selv om man er for markedet.

Høyre oppdaget for sent at lavere skatt ikke var et viktig nok tema for folk i en tid hvor kommunene må skjære ned på helse og utdanning som politikerne sier de vil prioritere. Og alt snakket om valgfrihet når det gjelder offentlige tjenester, falt temmelig dødt til jorden når man stadig hørte om at det ikke er penger nok til å gi folk det de har krav på.

Høyre bør gå videre på den debatten Kristin Clemet trekker opp. For Høyre handler det om å forstå hva som rører seg blant velgerne og være ærlige på at deler av den politikken de har stått for de siste fire årene, ikke vil føre dem tilbake til regjeringskontorene. Høyre må avlære noen av sine politiske standpunkter og kjøre fram en del saker som berører folk – og som handler om verdivalg.

 

Stoltenberg setter foten ned

Jan Bøhler, Odd Eriksen og SV skapte så mye uklarhet på industripolitikkens område i høst at Jens Stoltenberg måtte sette foten ned mot urealistisk rød–grønn eksperimentering ved inngangen til et nytt år, skriver redaktør Magne Lerø.

Djupedal er jevnt over den som har kommet dårligst ut av alle politikervurderingene som følger med et årsskifte. Han var klok nok til ikke å benyttet intervjuene ved årsskiftet til å komme med nye politiske utspill. Og ærlig som han er, innrømmet han i en samtale med Dagbladet at det er slitsomt å få så mye kritikk og negative karakteristikker som ble ham til del i høst.

Den som kan vente seg hardkjør i 2006 for alt han har lovet i 2005, er justisminister Knut Storberget. Miljøvernminister Helen Bjørnøy må også være forberedt på nye harde oljeslag det nærmeste halvåret.

Jens Stoltenberg benyttet inngangen til juleferien til å sette foten ned. I en samtale med Dagens Næringsliv på julaften gjorde han det klart at det ikke er aktuelt å instruere bedrifter der staten har en stor eierandel, eller kjøpe seg opp i bedrifter for å hindre at de forsvinner ut av landet. Vil Hydro legge ned produksjonen i Årdal eller Høyanger, får de ikke en telefon fra Stoltenberg. Det blir ikke snakk om å kjøpe seg opp i Norske Skog for å ta en omkamp om nedleggelsen av Union. Staten vil heller ikke forsøke å hindre Telenor i å selge nummeropplysningen 1881.

Det er ikke spesielt overraskende at Stoltenberg mener dette. Fra SV-hold kommer det stadig den typen næringspolitiske utspill som Stoltenberg nå har tatt klar avstand fra. Like før jul hengte Oslo-partiets leder, Jan Bøhler, seg på SV-toget og forlangte at regjeringen skulle gripe inn i forhold til Norsk Hydro og Telenor.

Stoltenberg har nå gjort det klart for Aps venstrefløy at det ikke blir aktuelt å legge seg på SVs industripolitiske linje. For reformpolitikeren Stoltenberg er dette en blindvei. Stoltenberg var like klar da han slo fast at innføring av sekstimersdagen ikke er aktuell politikk

Noen har hevdet at Jens Stoltenberg har vært for lite synlig som statsminister i høst. Det har nok vært en klok strategi å la sine ministere trekke i gang de politiske prosessene. Det som er viktig for Stoltenberg, er å vise at han kan sette foten ned når det gjelder. Når han mente tiden var inne for å rydde unna tvil omkring de rød–grønnes industripolitikk, skyldes det sannsynligvis at næringsminister Odd Eriksen ikke er kommet i gang med å vise hva de rød–grønne mener med at de vil ta nye grep på næringslivspolitikkens område. Eriksen bedriver stort sett ord, og bidrar til å skape mer uklarhet enn klarhet. Eriksens siste idé er at det skal betales bøter dersom lønnsomme bedrifter skal legges ned. Denne ideen har Stoltenberg ikke tatt livet av ennå.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik uttaler seg fortsatt slik at det må være en gåte for ham hvorfor KrF nærmest er halvert i den siste perioden han har vært statsminister. KrFs parlamentariske leder, Jon Lilletun, sier rett ut at den elendige valgresultatet skyldes at Kjell Magne Bondevik administrerte for mye høyrepolitikk. Lilletuns uttalelse viser at det er delte meninger i partiet om veien videre går til samarbeid mot høyre eller venstre. Men så lenge vår nåværende regjering kjører en konfrontasjonslinje i forhold til KrFs hjertesaker, vil det ikke skje noen tilnærming mellom Ap og KrF.

Erna Solberg har i lite grad latt det dårlige valgresultatet føre til justeringer av den politiske kursen. Hun har imidlertid satt døra på gløtt for et samarbeid med Frp. Den som har gått lengst i å ta til orde for en nyorientering i Høyre, er Kristin Clemet. Hun mener Høyre har tapt kampen om etikk og medmenneskelighet, og tar til orde for en verdidebatt i Høyre.

Ved årsskiftet er det bare smil å oppdage i Frp. Siv Jensen er i ferd med å overta Carl I. Hagens parti og blir lansert som statsministerkandidat. Det blir nok Jens versus Siv i 2006. Slik ønsker både Ap og Frp det.

 

Et steg tilbake for Jens & co

Dagsavisens karakterbok til regjeringen preges for mye av populisme og mangel på realisme, og det gis for dårlige karakterer til de statsråder som vil ha omstilling selv om det er upopulært, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagsavisens politiske redaksjon deler i dag ut karakterbok til alle medlemmene i Jens Stoltenbergs regjering. Noen karakterer er rettferdige. Svakheten med karaktergivningen er at den har et populistisk drag og preges av Dagsavisens velvilje til den sittende regjeringen. Det gis ikke kreditt for statsråder som innser behovet for endringer og som ikke vil høste popularitet hos velgerne.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre og samferdselsminister Liv Signe Navarsete får en sekser. Det fortjener Gahr Støre. Han var ikke før kommet ut fra slottet før han agerte og uttalte seg som om han hadde vært utenriksminister i en liten mannsalder. Kunnskapsrik, tydelig, engasjert og reflektert. Befolkningen kvitterte i en meningsmåling med å føre ham øverst på listen over hvem man hadde størst tillit til. Vi fikk unektelig et inntrykk av at Gahr Støre opererer i en klasse over Jan Petersen. Det fikk vi ytterligere bekreftet denne uken under WTO-forhandlingene i Hong Kong. Gahr Støre er trukket inn i de innerste sirkler og har fått ros fra andre land for den rollen han har spilt. Vi er i ferd med å få en utenriksminister av internasjonal klasse. Han vil nok også klare å turnere den misnøyen mot linjen i utenrikspolitikken som utspillsprodusentene i SV etter hvert vil bidra med.

Liv Signe Navarsete har så langt stått for den mest synlige omlegging av politikken. Hun har fått avsatt Randi Flesland, startet en prosess rundt Avinor som ingen vet hvor ender, reversert jernbaneprivatiseringen og utsatt Postens monopol. Hun fortjener ikke 6 for å sette bremsene på, selv om det er upopulært. Hun har ikke kommet med klare tanker om hva hun vil med Avinor, jernbanen eller posten. Vi tviler på om Navarsete vil beholder sekseren når hun sitter med disse sakene i fanget og må bestemme seg for veien videre.

Miljøvernminister Helen Bjørnøy og kunnskapsminister Øystein Djupedal får en toer. Når hele Gauskurven skal tas i bruk, er det ikke noe å si på det. Helen Bjørnøy har utvilsomt hatt store begynnervansker. Dagsavisen peker imidlertid på at ambisjonene er store og at hun kan bli regjeringens svar på den stygge andungen. Bjørnøy har nok et potensial som politiker, men oljeentusiastene i regjeringspartiene vil nok sørge for at en SV-er med miljøansvar ikke når svanestatus.

Det er lettere for Djupedal å komme seg opp av gropen. Han står øverst på Kristin Halvorsens prioriterinsliste for hvem som skal få mer penger å rutte med framover. SV har ikke råd til å mislykkes på det området Djupedal han fått ansvaret for. Djupedal må lære seg å prate mindre og handle mer. Han har mye politikk i magen, men som statsråd må man bruke hodet mer enn han har gjort i høst.

Nærings- og handelsminister Odd Eriksen har vi ikke merket mye til. En treer er greit. Dagsavisen gir også arbeids- og sosialminister Bjarne Haakon Hanssen en treer. Ifølge avisen er det negativt at han har skapt uro rundt tjenstedirektivet, sykelønn og Afp-ordningen. Det er det all mulig grunn til. Også de rød–grønne må våge å starte diskusjonen om omprioriteringer på velferdssektoren. Hanssen burde fått kreditt for at han våger å utfordre. Han fortjener en femmer.

Trond Giske ble en budsjettvinner, og har markert seg som en handlekraftig kulturminister. Han kan det politiske håndverket og fortjener en femmer. Det samme gjelder kommunal- og regionalminister Åslaug Haga. Sp kan regjere, og deres statsråder kommer godt ut av det. SV sitter fortsatt på regjeringsskolebenken.

Regjeringens mektigste, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen, får begge fire. Det kan vel også sies å være en snittkarakter for regjeringen, hvis man vil se det fra Dagsavisens velvillige ståsted. På de siste meningsmålingen har imidlertid de rød–grønne mistet flertallet. Det trenger de ikke bekymre seg for.

Dagsavisen gir Stoltenberg et minus for at han sådde tvil om regjeringens flaggsak, full barnehagedekning kan nås i 2007. Hvorfor man gir minus for å vise realisme, er ikke godt å forstå. Det er realisme det kommer til å handle om framover. Ingen forstår det bedre enn Stoltenberg. Etter hvert vil de også forstå det bedre i Dagsavisens politiske redaksjon.

 

Sjøslagene i Redningsselskapet

Redningsselskapet er i ferd med å skrive seg inn i historien som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå med en organisasjon som fungerer som fluepapir for selvsentrerte tillitsvalgte og ledere med sviktende dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.

En ulykke kommer sjelden alene. I Redningsselskapet kommer de som klasebomber. I løpet av et par dager har fem tillitsvalgte med navn fullt navn rykket ut mot andre tillitsvalgte, et flertall i landsrådet har forlangt at Magnus Stangeland og Anders Talleraas øyeblikkelig trekker seg fra alle verv, fungerende generalsekretær Kjell L. Brevik har presset den nye økonomisjefen til å si opp og Monica Kristensen Solås har fjerde dag på rad uttalt til Dagbladet eller VG at hun er utsatt for en heksesjakt, ikke har gjort noe galt og at hun helst vil fortsette i selskapet.

Farsen har nådd et høydepunkt i dag, med Dagbladets oppslag på første side om at Monica Kristensen Solaas også har snoket i tidligere generalsekretær Anne Enger Lahnsteins e-post helt tilbake til 2000 da hun ble ansatt. Det er granskningsutvalget under ledelse av advokat Ellen Dehn Arvesen som skriver dette i sin rapport som styret skal behandle i dag. Solås avviser påstandene, og sier styrets behandling av saken er horribel og utilgivelig. Hun har tidligere sagt at hun vil anmelde selskapet for ulovlig snoking i hennes e-post etter at hun ble sykemeldt og suspendert.

Solås skal også ha gått gjennom e-posten fra styremedlemmer i selskapet. Visepresident Hermod Larsen ble informert om at hans e-post sannsynligvis var blitt sjekket. En halv time etter uttaler han til Dagbladet at det er forkastelig. Han uttaler seg på grunnlag av sannsynlighet. Neppe klokt. Men i Redningsselskapet er det ingen som holder kjeft, virker det som. Her er det alles kamp som gjelder, og da gjelder det også å bruke mediene.

Nestlederen i Landsrådet, Marie Kleppa, har også begynt å uttale seg villig vekk. Hun sitter ikke i landsstyret engang. Men til Dagbladet kan hun opplyse at styret i dag skal ta stilling til om Monica Kristensen Solås må forlate Redningsselskapet på dagen med sluttpakke eller fortsette som prosjektmedarbeider i selskapet. Med Kristensen Solås i prosjekt, blir det garantert bråk og spetakkel to år framover.

Styret må i dag få avklart hva som skal skje med Kristensen Solås. Enten må hun akseptere en sluttpakke eller så må styret si henne opp. De har en god sak.

Bråket denne gangen startet med at det ble kjent at styremedlem Anders Talleraas hadde fått 75 000 kroner for å bistå selskapet med pengeplasseringer. Medlemmer i styret hevdet at de ikke har kjent til en slik avtale og mener det er forkastelig at styremedlemmer i en frivillig organisasjon fakturerer 750 kroner timen for bistand. Talleraas på sin side sier at han hele tiden har vært klar på at han måtte ta seg betalt dersom han skulle påta seg slike oppdrag. Magnus Stangeland sier saken er «ventilert» i styret, men styremedlem Gunnar Knudsen sier at han i alle fall ikke finner noe i protokollene. Stangeland forsvarer seg med at honoraret til Talleraas ligger langt under markedspris for slike tjenester.

Dette er et nytt eksempel på at Magnus Stangeløand surrer som styreleder. Som mangeårig politiker og tillitsvalgt, bør han vite at denne typen avtaler internt i stryet må hele styret kjenne til. Dette er abc i styrearbeid. Slikt skal det være ryddighet omkring. Anders Talleraas burde selv ha sørge for full åpenhet om dette oppdraget. Nå framstår dette som en «kompisavtale».

Når åtte distriktsledere krever at de to bæres ut av styrerommet i dag, tre uker før de allikevel skal gå av, bidrar de til å øke konfliktene i selskapet. De burde nøyd seg med å framsette ramsalt kritikk.

Redningselskapet er i ferd med å skrive seg inn i historien som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå med en organisasjon som fungerer som fluepapir for udyktige ledere og selvsentrerte tillitsvalgte med sviktende dømmekraft. At Redningsselskapet er havnet i hengemyra, ser alle. En kan begynne å lure på om selskaper har havnet i kvikksand. Det haster nå med å komme opp med en styreledere og styremedlemmer som kan forstå seg bedre på ledelse og styrearbeid enn de som i dag bekler posisjonene.

 

Omstilling over stokk og stein

Det er all mulig grunn til å vise ansatte tillit, lytte og ta hensyn. Men når det først er truffet et vedtak som de ansatte er imot og ønsker å motarbeide, er den slags harmonimodeller som BI- forsker Bård Kuvaas anbefaler, knapt nok interessante skrivebordsteorier, skriver redaktør Magne Lerø.

– Myten om at staten ikke har endret seg, lever fortsatt. Det er et fullstendig galt bilde. De siste 15 årene har det vært enorme omstillinger, som går i et raskeste og raskere tempo, sier forsker i FAFO, Espen Løken, til Aftenposten. Siden 1990 er den statlige virksomheten blitt kuttet med 30 prosent. En undersøkelse viser at ansatte som har opplevd omstillinger er mer negative til sjefen, kollegene og arbeidet enn de som har sluppet unna store omstillinger. 69 prosent av de som har vært utsatt for omstilling, mener også arbeidsmengden har økt, 48 prosent at tidsfristene er blitt kortere og 51 prosent at sjefen viser uvilje mot kritiske innspill. Hos de som ikke har vært igjennom omstillingen, er det 40 prosent som mener sjefen ikke vil lytte til kritikk.

Televerket ble kraftig omstilt på 90-tallet. Dagens Telenor er nesten ikke til å kjenne igjen. Posten har fått 8000 færre ansatte og er blitt «statseid butikk» som leverer overskudd til eieren. Det samme har skjedd i NSB. Her slet man tungt med omstillingen en periode, og Jernbaneforbundet satte seg på bakbena så godt de kunne. Men de innså at de ikke kunne melde seg ut og hindre togene å gå. Da ville de ødelagt sin egen arbeidsplass.

Den mest radikale formen for omstilling er påtvunget flytting. Da blir også familien direkte berørt. Den forrige regjeringen insisterte på å flytte syv statlige tilsyn ut av Oslo i løpet av en fireårsperiode. Prosessen er god i gang. Det stoppet nesten opp i Luftfartstilsynet. Da krefter i Luftfartstilsynet våget å utfordre et vedtak fattet av Stortinget, var det begrunnet blant annet med fare for at dette ville svekke flysikkerheten. Det ble reist tvil om man ville få nok kvalifiserte fagfolk til å slå seg ned i Bodø. Men til slutt skar samferdselsminister Torhild Skogsholm igjennom og gjorde det klar ta det ikke var aktuelt å gå tilbake på vedtaket, og sjefen fikk sparken.

I Avinor kan omstillingsprosessen stoppe opp. Grunnen er at 90 flygeledere ikke vil flytte fra Røyken til Sola. Dagbladet mener man like godt bare kan legge hele omstilingen på hylla. Først når teknikken er kommet så langt at man kan overlate til flygelederne for eksempel i Danmark å ta ansvar for fly som skal lande og ta av fra Gardermoen, kan flygelederne utfordres. Dette er det nå samferdselsminister Liv Signe Navarsete som avgjør.

Forsker Bård Kuvaas ved BI mener man har vært for ivrige med omstillinger de sist årene. Han advarer mot å tro at omstillinger løser alle problemer, og oppfordrer arbeidsgiver til å lytte mer til de ansatte. Han antyder at bråket i Avinor kunne vært unngått dersom man hadde gjort akkurat dette.

– Vi har et grunnleggende behov for å gjøre en god jobb. Lederne har seg selv å takke når de ansatte stritter imot. Man får de ansatte man fortjener. Moderne ansatte er ikke effektive hvis de ikke får tillit fra ledelse. Ansatte kan gå hjem fra jobben klokken fire og nekte å jobbe overtid, men de som behandles skikkelig og raust, stiller opp for bedriften, sier Kuvaas.

Kuvaas burde vært utplassert som leder for et tilsyn der Stortinget har bestemt at man skal flytte, til tross for intense protester fra de ansatte. Der kunne han fått prøvd ut ledelsesteoriene sine. De er ikke et ord galt i det han sier. Men feilen er at det ikke lar seg gjøre å lede etter de «kuvaaske harmonimodeller» når det er truffet beslutninger som de ansatte ikke vil akseptere.

Det kan godt være at man hadde kommet lenger med omstillingen i Avinor dersom man hadde brukt mer tid. Men hvis flygelederne ikke vil flytte, hjelper det ikke. Den største feilen Avinor har gjort, er at man ikke har sørget for å ha nok flygeledere til å sette inn når krisene har oppstått.

Det er ikke grunn til øke omstillingstempoet i staten. Det er all mulig grunn til å vise ansatte tillit, lytte og ta hensyn slik Kuvaas anbefaler. Men et vedtak om omstiling som innbærer flytting, vil ansatte oppleve som et overgrep. Da har man en interessekonflikt. Da er det brukt makt fra eieren side, og den ansattes interesser satt til side. I en slik situasjon blir samarbeidsforholdene mellom ledelse og ansatte dårligere en periode. Undersøkelsen fra FAFO viser det som ledere selv har erfart når man gjennomfører omstillinger: Omstillinger er både skritt fram og skritt tilbake. Derfor skal man være sikker på at kraftig omstilling har store positive effekter hvis man vil gå i gang.

 

E-postkontroll framfor anmeldelse

Sjekkingen av e-post uten ansattes viten og vilje i Bazar forlag og Redningsselskapet er lovstridig, men Datatilsynet bør ikke vinne fram med sin anmeldelse av e-postkontrollen som ble foretatt i Vinmonopolet, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen ser ut til å ha drevet det lenger i nitidig sjekking av ansattes e-poster enn forlagssjef Øyvind Hagen i det lille bestselgerforlaget Bazar. I går varslet Handel og Kontor Media at Hagen kan vente seg en anmeldelse for brudd på personopplysningsloven. Hagen har like godt opprettet en egen mappe i sin egen innkurv der han har kunnet følge med på inngående post til tre ansatte han er i konflikt med. Han har kjent til deres passord og har også sjekket utgående e-post. De ansatte har ikke vært informert.

Øyvind Hagen er ikke mer nysgjerrig enn forlagssjefer flest. Grunnen til den store interessen for ansattes e-poster er at det har vært store konflikter i det lille selskapet over lengre tid. Ansatte har reagert på Hagens lederstil, og hevder at det har vært mye surr og rot på flere områder i selskapet. Det tviler vi ikke på. Bazar er Hagens baby. Bazar er null og niks uten Hagen. Tidligere bygget han opp Ex Libris forlag, men solgte det til Damm med rettighetene til Harry Potter, og det før han ante hvilken gullgruve han ga fra seg. Den tabben angret han på i årevis, men nå har han tjent så mange millioner på Paulo Coelho og Dan Brown at han er begynt å komme over det.

Man kan ikke drive som et daglig hemmelig politi i forhold til sine ansatte om man er aldri så mye i konflikt med dem.. Hagen kommer til å bli dømt til å betale noen hundre tusener i bot. Han har såpass mange millioner på bok at han kan betale ut de ansatte han ikke kan samarbeide med. Og så bør han ansette en klok og sindig administrasjonssjef som kan holde på med alt det Hagen ikke kan godt nok. Da kan han konsentrere seg om å gjøre det han er en av landets aller beste på: å snuse opp gode titler, forhandle kontrakter og knytte seg til både forfattere og andre utgivere.

Hagen sier han ikke kjente til reglene på dette området. Det tviler vi ikke et sekund på.

I Redningsselskapet sjekket Monica Kristensen Solås e-posten til alle ansatte hun tvilte på om var lojale nok. Det skal ha vært nærmere førti personer. Funn etter e-postsnokingen ble til og med lagt fram som bevis i retten. Det førte til at den oppsagte personalsjefen trakk sin sak da hun midt under rettsaken ble gjort kjent med en e-post hun hadde sendt, og som Kristensen Solås ville bruke som bevis på at hun ikke var lojal.

Den tredje organisasjonen Datatilsynet har slått kloa i, er Vinmonopolet. Her ble e-postene til ansatte som var mistenkt for korrupsjon gjennomgått. Det var daværende styreleder Harald Arnkværn som tok avgjørelsen, siden administrerende direktør Knut Grøholt selv var under granskning. Det var Erling Grimstad, som var leid inn som konsulent, som sto for granskningen, men det var Knut Grøholt som lot ham gå i gang uten å informere de ansatte.

Det synes temmelig klart at Øyvind Hagen og Redningsselskapet har brutt personopplysningsloven. Vi er ikke overbevist om at tilsynets anmeldelse av Vinmonopolet vil holde. Det er kritikkverdig at Vinmonopolet ikke informerte de tillitsvalgte at e-posten ville bli sjekket. Men i dette tilfelle var det snakk om brudd på krystallklare regler og samfunnet lover. Det er langt mer alvorlig enn mistanke om illojalitet.

NHO har laget kjøregeler for sjekking av ansattes e-post. Poenget er at dette kan gjøres hvis det er avtalt, det blir informert og det dreier seg om særdeles alvorlige forhold. Like lite som det er lov å sette opp kamera for overvåkning av ansette, er det lov å sjekke e-poster fordi om man av en eller annen grunn er misfornøyd med de ansatte.

Vi er ikke tjent med regler som er så strenge at arbeidsgiver må gå til anmeldelse og politiet komme på døren for å finne ut hva som faktisk har skjedd.

 

Flesland som offerlam

Å ofre Flesland hjelper lite. Liv Signe Navarsete må snart bestemme seg for om norsk luftfartspolitikk skal styres av flygelederne. Det blir selvsagt dyrere, men roligere, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er påfallende at styret i Avinor og samferdselsminister Liv Signe Navarsete samme dag som de gir Randi Flesland sparken, nærmest overgår hverandre i å rose henne for å ha vært en dyktig, lojal og profesjonell leder for selskapet i fem år. Slik er det når man må hente fram en syndebukk i håp om å skape mer ro. Styret sier ikke et ord om at kursen skal legges om, at man har gjort feil i omstillingen av Avinor eller at man har feilberegnet behovet for flygeledere grovt. For et og et halvt år siden forlangte flygelederne Randi Fleslands hode på et fat. I går fikk de sitt offerlam. Ifølge Dagsavisen er det Navarsete som har gitt beskjed om at Fleslands dager var talte. Vi kan regne med at offeret er stort nok til at i alle fall juletrafikken blir avviklet uten for store forsinkelser. Men flygelederne forlanger flere offerlam sendt til Røyken. Lederen for flygelederne, Rolf Skrede, sa nesten rett ut til Dagsnytt i går at hele styret må kastes. Eller så må de krype til korset, si at de har tatt feil og at man nå skal drive norsk luftfart slik som flygelederne mener det bør gjøres. Anders Talleraas bøyde i det minste hodet i forrige uke. Da sa han at det kunne bli aktuelt å utsette flyttingen av flygeledersentralen på Røyken. Det er dette det dreier seg om. Rolf Skrede rakk så vidt å berøre det i debatten på Holmgang i går.

En leder er betalt for ikke å bli behandlet rettferdig når det oppstår en tilspisset situasjon. Randi Flesland er profesjonell nok til å ta det til etterretning. Men hun hengte bjelle på katten med å gjøre det klart at alle direktører som ikke vil danse etter flygelederne pipe vil få problemer. Flygelederne opptrer som en miletant gruppe som er opptatt av å utnytte sitt monopol. De sier rett ut at de vil ut av Avinor. De vil ha kontrollen i et eget selskap underlagt samferdselsministeren. Og representanter for de rød–grønne sier nå at det beste er om de får «demokratisk kontroll» over luftfarten. Dette er søt musikk i Rolf Skredes ører.

Leder for samferdselskomiteen på Stortinget, Per Sandberg, kan bare glemme at flygeledertjenesten blir konkurranseutsatt. Han kritiserer flygelderne, synes det er bra at Randi Flesland trekker seg og mener styret også etter hvert bør sparkes. Men han mener omstillingen i Avinor må fortsette. Han vil ikke endre kursen, slik flygelederne vil. Det må bety at han vil ha nye koster med nye krefter som kan ta fatt der Flesland slapp.

Det er Liv Signe Navarsete som har satt i gang den prosessen som kommer til å ende med at styret også skiftes ut. Det begynte med at hun signaliserte en vurdering av organiseringen av Avinor. Det var en lissepasning til flygelderne. Sikkerhetssjefen Anne Grette kvitterte med å si opp. I forrige uke trakk den nye lederen for flysentralen på Røyken seg. Han konkluderte med at det var umulig å samarbeide med flygelederne. I går var det Fleslands tur.

Snart sitter Liv Signe Navarsete alene med hele Avinor i fanget. Hun må nå komme på banen med hva hun ønsker. Er det slik at hun mener at et aksjeselskap ikke kan ha ansvar for sikkerhet? Flyselskapene greier det godt. Vil hun la flygelederne få forsette å arbeide i Røyken, når ny teknikk gjør at man kan sitte et hvilket som helst sted i Europa og ta fly trygt opp og ned på flyplasser? Vil hun legge på flyplassavgiften for at vi skal holde oss med flere flygeledere enn det er behov for?

Om et halvt år må hun møte i Holmgang for å svare på disse spørsmålene. Da nytter det ikke å henvise til at Avinor er et aksjeselskap med et styre og ledelse til å svare på driftsspørsmål, og at hun bare er opptatt av passasjerene og at de skal komme seg hjem til jul.

Omstillingen i Avinor har vært solid forankret i styret, villet av Stortinget og støttet av samferdselsdepartementet. Randi Flesland har ikke drevet et soloutspill. Det er ikke Randi Flesland som har fastsatt de økonomiske målene for Avinor. Det er ikke hun som har bestemt hvor mange flygeledere en ville ha, eller at utdanningen av flygeledere skulle bremses. Det er Flesland, styret og samferdselsdepartementets ledelse i fellesskap. De har et felles ansvar

Nå har vi fått en ny regjering. Det er deres rett til å legge om norsk luftfartspolitikk.

Det er nok dette det nå vil handle om. Randi Flesland er historie.

Mye kan tyde på at Avinor er en organisasjon som ikke lar seg styre som andre organisasjoner. Motkreftene er blitt så sterke at de ikke kan håndteres, i alle fall ikke før jul og med en eier som opptrer slik Navarsete gjør. Flygelederne satser alt på at den rød–grønne regjeringen vil drive norsk luftfartspolitikk slik de ønsker. De er villige til å sette makt og sykdom bak kravene. Vi tviler på om Navarsete vil orke den uroen som videre kamp med flygelederne vil gi. Det spørs selvsagt hva prislappen vil bli. Det blir i alle fall ikke ro i Avinor før Liv Signe Navarsete setter foten tydelig ned, og gjør det tindrende klart for flygelederne hvor skapet skal stå.

 

Djupedalsk provoserende handlekraft

I går var Øystein Djupedal overraskende klar og ikke til å misforstå. Beslutningen om å makulere 140 friskolesøknader er på nivå med de provokasjoner Kristin Clemet leverte da hun hadde makten, skriver redaktør Magne Lerø.

Det har ikke manglet på omstridte utspill fra kunnskapsminister Øystein Djupedal. De omtrentligheter han har servert, har skapt forvirring om hva han vil oppnå som øverste ansvarlig for kunnskap og oppvekst. I går var han overraskende klar og ikke til å misforstå. 40 skoler som har fått godkjent søknaden om å starte opp skoledrift etter frikskoleloven får beskjed om at de ikke får starte opp likevel. Søknader fra 100 skoler som er til behandling får søknaden sendt i retur.

Dagbladet kaller det «beretningen om et varslet mord» og henviser til Soria Moria-erklæringen der det heter at man vil stramme inn på adgangen til å drive friskoler, og at ressursene skal brukes på den offentlige skolen. Med beslutningen om full stopp i oppstartingen av nye friskoler før tidligst høsten 2007, viser Djupedal den samme beslutningskraft som preget Kristin Clemet som utdanningsminister. Her manglet det ikke på vilje til å bruke makt når hun mente det var nødvendig. I løpet av de fire årene hun satt med makten, måtte landets lærerstand tåle mange provokasjoner.

Øystein Djupedal har nå gjort det tindrende klart at han har særdeles lite sans for privat skoledrift. Han vil ha så få private skoler som overhodet mulig. Så enkelt er det. Han vil satse på den offentlige skolen. Ved å stenge døren for nye privatskoler slik han gjorde i går, kan han bruke 670 millioner på å ruste opp det offentlige skoletilbudet.

Det mest provoserende Djupedal foretar seg, er å trekke tilbake den godkjennelsen som 40 skoler allerede har fått.

– I diktaturer tiltar man seg slike fullmakter, og i Norge under siste krig hadde man slike lover, sier Torgeir Flateby som er leder for Kristne Friskolers Forbund. Han sier han ikke kan huske at slike virkemidler, som er helt vanlige i udemokratiske land, er blitt tatt i bruk i Norge før. Djupedal forsvarer seg med at statens jurister har sagt at det ikke er ulovlig å trekke tilbake en godkjenning. Dette er politikk. At skoler kan finne på å reise erstatningssøksmål, er noe annet.

Både foreldre, lærere og flere politiker på kommune- og fylkesnivå puster nok lettet ut etter Djupedals håndfaste beslutning. De har vært oppriktig bekymret for at den offentlige skolen vil bli betydelig svekket som følge av den privatskoleloven som den forrige regjeringen vedtok. Særlig i de store byene lå det an til at en betydelig andel av elevene ville valgt private skoler.

Vi har alltid hatt et visst innslag av livssynsskoler og skoler som er bygget opp rundt en alternativ pedagogikk. Kristin Clemet åpnet imidlertid for drift av kommersielle skoler. Det skulle ikke være lov å ta utbytte, men man måtte ikke ha en spesiell pedagogisk eller ideell begrunnelse ut over det at man ville drive skole. Her ligger kimen til en privatisering av stadig større del av skoledriften i landet.

Øystein Djupedal vil begrave den privatskoleloven den forrige regjeringen vedtok. Han vil ikke høre på argumentene til Anders Anundsen (Frp) om at han først må endre loven før han nekter skoler godkjennelse etter den loven som faktisk gjelder. Djupedal trenger ikke la seg stoppe av slike formelle betraktninger. Han vet at han har stortingsflertallet med seg når han først setter foten ned.

Myndighetene skal være meget varsomme med å omgjøre det som er godkjent. Det strider mot prinsippene om rettferdighet og forutsigbarhet. Djupedal beveger seg her på tynn, udemokratisk is. Men dette kan ikke være hovedsaken framover. Det er ikke grunn til å gå løs med storslegge på Djupedal fordi han bruker politisk makt. Det har han rett til. Men opposisjonen må selvsagt denge løs for den skolepolitikken han vil føre.

Vi frykter Djupedal låser fast skoleutviklingen med å slå til såpass kraftig mot de private skolene. Private skoler representerer et viktig supplement til de offentlige skolene. Det er en reell fare for at det frislippet det ble lagt opp til, kan ramme den offentlige skolen for sterkt. Djupedal bør nå komme opp med strengere krav til en viss størrelse på elevgrunnlag for å starte en privat skole. De fleste større byer har plass til flere private skoler. Djupedal bør imidlertid legge vekk ideologien sin om at det beste for absolutt alle i dette landet er at staten tar hånd om mest mulig av opplæring, undervisning og utvikling fra vi er i stand til å stå støtt på egen ben i barnehagen.