Kategoriarkiv: Kommentarer

Rett høyre fra Heyerdahl

LEDER: Når Jens P. Heyerdahl flesker til mot Stein Erik Hagen handler det om makten i Orkla, men det illustrerer også at Hagen surrer så mye i mediene at han står i fare for å sette den eierstyring han ivrer for i miskreditt, skriver redaktør Magne Lerø.

Når det gjelder å holde kjeft og svare «ingen kommentar», er det få næringslivsledere som gjør Jens P. Heyerdahl rangen stridig. Hans strategi er å si minst mulig, men også Heyerdahl opererer med unntak på regelen. Og da flesker han gjerne til. I Aftenposten i dag serverer han en knusende kritikk mot Stein Erik Hagen. Han skriver at han føler seg «kriminalisert og diskriminert» av Hagen, og hevder Hagen serverer løgn og usannheter som det passer ham. Dermed et buen spent foran dagens generalforsamling, der Hagen-fløyen og Heyerdahl–Jebsen-fløyen skal kjempe om en viktig plass i Orklas bedriftsforsamling.

I sitt leserinnlegg skrev Hagen at «den største trusselen mot langsiktig verdiskaping er disposisjoner som konsernsjefer i ’eierløse’ selskaper foretar for å berike seg selv og bygge opp en personlig maktbase i så vel selskapet som i samfunnet».

I et intervju i tilknytning til innlegget sa Hagen at han «tenker både på Enron og Ahold, og at Jens P. Heyerdahl i Orkla er et norsk eksempel». Videre påstår Hagen at Heyerdahl, i en julemiddag hjemme hos ham, har sagt at han ser på aksjonærene som noen som låner selskapet billige penger.

Hagen har jo for vane «å slenge med leppa». Det er ikke godt å vite hva han mener etter at han har fått tenkt seg om og hørt hvordan andre oppfatter hans uttalelser. Hagen ber om unnskyldning hvis Heyerdahl oppfatter at han setter ham i samme bås som ledelsen i Enron. Han sier han bare vil kritisere Heyerdahl for å ha bygget opp en personlig maktbase i Orkla, og at han er full av beundring for de resultater Heyerdahl har skapt. Han fastholder imidlertid uttalelsen om at aksjonærene kun er noen billige lånegivere.

Vel kan Heyerdahl ha et annet syn enn Hagen på fordelingen av makt mellom eiere, styre og administrasjon, men å karikere Heyerdahl med noe han skal ha sagt i en julemiddag, er bare dumt. Hagen bør jekke opp refleksjonsnivået sitt opp noen hakk. Hvis ikke, bidrar han bare til å sette de eierstyringsidealer han forfekter i miskreditt.

Stein Erik Hagen er et eksempel på at det ikke følger klokskap med makt. Han ønsker tydeligvis å framstå som den gode eierstyrings representant her til lands. Men først og fremst oppfattes han nok som en eier som durer i vei og utøver makt for på sikre egne interesser. Hagen tar ikke fem øre for å sable ned sine motstandere i næringslivet i mediene. Her er det ingen over og ingen ved siden.

Jens P. Heyerdahl har lite formell makt i Orkla, men han har fortsatt innflytelse. Hvis Hagen får det som han vil på generalforsamlingen i dag, er han i ferd med å vinne kampen om Orkla. I så fall kan vi gå mot roligere tider i selskapet. Vinner ikke Hagen fram, må han enten legge opp til mer bråk, eller innrette seg i forhold til at han bare eier ti prosent av selskapet. Det er sjelden vi ser aksjonærer med ti prosents eierandel herje så mye i mediene med et selskap som det Hagen presterer.

Stein Erik Hagen sier han etterlyser mer temperatur i styrerommene. Vi tviler ikke på at han er i stand til å skape det i Orkla. Han kan for eksempel sette foten ned for hvem som skal ansettes som ny konsernsjef i selskapet.

 

Orkla på tomgang

LEDER: Eiermessig framstår Orkla som et mangehodet troll som ikke helt vet hvor en skal bevege seg. Nå får Stein Erik Hagen bidra slik at vi får øye på den gode eierstyring han prater så høyt om, skriver redaktør Magne Lerø.

Da Jens P. Heyerdahl regjerte i Orkla, ble det ikke sagt et ord for mye til offentligheten. Nå for tiden er det grenseløsheten som gjelder, når det er snakk om omtale av forhold som andre selskaper gjerne holder internt.

Styrets begrunnelse for å avsette Finn Jebsen, og Finn Jebsens svar på kritikken fra styret, begge dokumentene stemplet strengt konfidensielle, kan lastes ned på nettsidene til Dagens Næringsliv. I Orkla skjer det altså bevisst lekkasje i stor stil.

De ansatte har åpent gått ut med at de har mistillit til styreleder Johan Fr. Odfjell, og lar ikke noen sjanser gå fra seg til å minne offentligheten om det.

En gruppe eiere som hører til «Heyerdahl–Jebsen»-fløyen har varslet at de ønsker utskiftinger både i styret og bedriftsforsamling. De er misfornøyd med ikke å få «sine folk» bedre plassert i de styrende organer. Antagelig deler de de ansattes misnøye med styreleder Odfjell.

Ansatte i Orkla og to avgåtte konsernsjefer arbeider ifølge Dagens Næringsliv intenst for at Dag Opedal, som nå fungerer i stillingen, skal bli ansatt som ny konsernsjef. Kjetil Haanes, som representerer de ansatte i styret, sier rett ut at Opedal bør ansettes. Hodejegerne i Egon Zehnder kan bare pakke sammen, med andre ord.

Orklas hovedtillitsvalgte, Aage Andersen, sier han har vurdert å legge bort motstanden mot Odfjell. Dagens Næringsliv mener å vite at det er på betingelse av at Opedal blir konsernsjef.

Odfjell sier til Dagens Næringsliv at dersom valget står mellom to like godt kvalifiserte kandidater, vil den interne bli valgt. Dette er god musikk i de ansattes ører, men det er jo ikke mer enn ord som passer til anledningen.

Stein Erik Hagen gjør det klart overfor Aftenposten at han ikke akter å skifte ut Odfjell. Dermed kan Odfjells skjebne bli en indikasjon på om Hagen har kontroll over Orkla.

Valgkomiteens leder Harald Arnkværn sier klokelig nok ikke noe som det er lett å bli klok av, når han blir bedt om å kommentere styresammensetningen i Orkla.

Det er tydelig fortsatt sterke spenninger og uro i Orkla. Dette kan fort bli et problem for hodejegerfirmaet Egon Zehnder, som har fått i oppdrag å skaffe fram den beste konsernsjefen for Orkla. De ansatte fremmer ikke Opedals kandidatur med å drive offentlig valgkamp for ham på denne måten. Det er flertallet i styret, de som kastet Jebsen som konsernsjef, som avgjør hvem som skal bli ny konsernsjef i Orkla.

I slutten av mai velger bedriftsforsamlingen i Orkla styre. Det bør innvarsle en ny tid for selskapet. Da bør det være slutt på lekkasjer og stridigheter som slår ut i full offentlighet. Da må en samle seg om å ansette en ny konsernsjef som kan ha tillit i alle leirer.

Stein Erik Hagen skrev denne uken et innlegg om eierstyring i Aftenposten. Innlegget leses som et forsvar for egen innsats i Orkla, og for hvorfor det var nødvendig at Jens P. Heyerdahl måtte ut av selskapet. Hagen må snart bli ferdig med dette nå.

Nå er Orkla et selskap der Stein Erik Hagen kan demonstrere sin eierstyring. Det vi har sett til nå, imponerer ikke. Eiermessig framstår Orkla mer som et mangehodet troll som ikke helt vet hvor en skal bevege seg, enn et selskap som ledes av eiere som makter å stake ut en stabil og framtidsrettet kurs og der eiere, ledelse og ansatte trekker i samme retning.

 

Hagen og Valla hånd i hånd

LEDER: «Rikingen» Stein Erik Hagens tilbud om milliondryss over de borgerlige partier hjelper Gerd-Liv Valla til å forsvare LOs støtte til Ap. Og selvsagt vil de begge ha noe igjen for sin politiske investering, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ikke uproblematisk for LO-leder Gerd-Liv Valla å gi millioner i støtte til Ap og gå inn i sentralstyret i partiet sammen med de to andre «LO-bossene» Jan Davidsen og Kjell Bjørndalen. Det er tross alt bare om lag halvparten av LOs medlemmer som stemmer Ap. Hun kan risikere at noen melder seg ut, eller mest sannsynlig at flere vegrer seg for å melde seg inn, når LO så til de grader omfavner Ap for tiden. Men i dag kommer Stein Erik Hagen henne til hjelp. Over hele førstesiden i Aftenposten kan Hagen fortelle at han nå kaster seg inn i valgkampen. Og måten han vil gjøre det på, er å dele ut millioner til alle de borgerlige partiene. Hagen sier han er provosert over LO og at han ser det som sin plikt å bidra til å utjevne forskjellene som er skapt ved LOs sponsing av Ap.

Det er ikke noe nytt at Stein Erik Hagen støtter de borgerlige. Men når landets nest rikeste mann rykker ut på denne måten, kan Gerd-Liv Valla argumentere med at det er nødvendig å støtte Ap både økonomisk og politisk, fordi de rike og høyresiden trapper opp sin støtte til de borgerlige. «Hvem var det som begynte»-debatten, som Hagen forsøker å begrunne sin støtte med, blir uvesentlig.

Kjell Magne Bondevik liker dårlig at Jens Stoltenberg og Gerd-Liv Valla klistrer ham til kapitalistene. Bondevik rykket i helgen ut med kritikk av det samrøre som LO og Ap nå legger opp til. Jens Stoltenberg vet at angrep ofte er det beste forsvar – og Bondevik ble møtt med påstander at «de rike» støtter de borgerlige og regner med de får igjen for det med lavere formueskatt.

Hagen sier han i år var i tvil om å gi støtte, fordi det fører til kritikk og mistenkeliggjøring. Han har tidligere vært formann i Høyres økonomiutvalg, og understreker at verken han eller andre stiller betingelser knyttet til den støtten de gir.

Det er særlig Høyre som har nytt godt av store pengesummer fra private givere. Fordi mange av disse har ønsket anonymitet, har Høyre vegret seg mot offentliggjøring. Men nå er partiene enige om åpenhet om all økonomisk støtte til partiene. Mye er vunnet med det.

Det nytter ikke i demokratiets navn å nedlegge forbud mot at privatpersoner eller organisasjoner kan gi økonomiske bidrag til politiske partier. Vi anser det som en demokratisk rettighet at et medlem i et parti har rett til å gi både små og store beløp til det partiet en er medlem av. Stein Erik Hagen opererer i en egen rikmannsklasse. Han vil gi til alle som holder seg på god avstand til LO.

Når LO nå knytter sterkere bånd til Ap og øker pengestøtten, gjør de det for å oppnå en politisk gevinst. LO bruker tid og penger på Ap, fordi de mener de på denne måten kan ivareta sine medlemmers politiske interesser best mulig.

Stein Erik Hagen deler ikke hodeløst ut millioner fordi han er provosert av LO. Han vil ha noe igjen for sin politiske investering. Han ønsker en borgerlig regjering fordi det er mest i tråd med hans samfunnssyn. Hagen regner nok også med at etter fire år med en borgerlig regjering vil hans egen formue være høyere enn etter fire år med rød–grønt styre. Bidrag til en borgerlig valgseier kan dermed bli en lønnsom investering.

Men det er politikken – og ikke de politiske partiers reklamebudsjetter – som er det avgjørende. Derfor er vi mest tjent med en debatt som fokuserer på politikkens innhold og ikke på hvordan de politiske partier finansierer sin valgkamp. En «hagenmillion» eller to, gjør intet politisk under.

 

Færre kvinner i toppen

LEDER: Når det blir færre kvinner i toppstillingene i finansbransjen, har det sammenheng med at kvinner ikke higer mot toppen slik som menn, skriver redaktør Magne Lerø.

Antallet kvinnelige ledere i finansbransjen gikk ned fra 16 til 10 prosent i fjor. Kvinner på «høyt nivå» er stabilt på 23 prosent, mens antallet kvinnelige ledere på «lavere» nivå har økt med en prosent til 30.

Viseadministrerende direktør i Finansnæringens Hovedorganisasjon, Ingvar Strøm, og Finansforbundets leder, Jorunn Berland, sier til avisen Vårt Land at forklaringen er at mannlige ledere rekrutterer andre menn gjennom etablerte nettverk, og er mindre åpne for ukjente ledere.

Det er bare noe av forklaringen. Finansnæringen er en næring med mange synlige kvinnelige ledere. Allikevel blir det altså færre kvinner i toppen. Også andre undersøkelser kan tyde på at kvinner gir seg på et lavere ledernivå. Motivasjonen til å ta en lederstilling på toppnivå er ikke sterk nok. Dette hevdet hodejeger Elin Ørjasæter i en artikkel i Samtiden i høst. Hun fortalte at hun ofte måtte melde tilbake til oppdragsgiver at hun ikke fant de kvinnene de ønsket seg til en krevende lederstilling. Kvinnene er der, men de vil ikke ha den topplederjobben hun kunne tilby. En av forklaringene hennes var at det ikke er mange nok kvinner med det «killerinstinkt» som kreves for å orke og å lykkes i en topplederstilling i en konkurranseutsatt bedrift. «Killerinstinkt» er et tabloid uttrykk for konkurranseinstinkt, vilje og evne til å sette «alt» annet til side for å nå et mål. Det handler om en type sneversyn, om et besettende fokus for å lykkes og om å ofre mye for å nå dette målet.

Når et styre skal ansette en toppsjef for en bedrift i hard konkurranse, leter de etter mennesker med denne viljen til å satse, konkurrere, ta ansvar og levere resultater.

Det er klart kvinner har disse egenskapene. Kvinner gjør det like godt som menn i alle lederposisjoner. Men Elin Ørjasæter stilte spørsmålet om det er mange nok kvinner som vil la seg styre av sitt «killerinstinkt», som vil ofre så mye som en toppleder må ofre.

Ennå er det slik at kvinner jevnt over prioriterer annerledes enn menn i forhold til omsorg for barn, for eksempel.

AFF har foretatt undersøkelse som tyder på at flere kvinnelige enn mannlige ledere hopper av før de når toppen. De vil klare en topplederstilling utmerket, men de vil ikke prioritere «toppsjeflivet».

Hvis dette er tilfelle, kan en ikke skylde på menn som bare vil rekruttere kvinner. Da er det like riktig å peke på at kvinner har muligheter, men at de ikke har den samme interesse som menn for å nå toppen.

Bedrifter som satser på å få flere kvinner som ledere, får flere kvinner til å ta lederansvar. Men det synes ikke like enkelt for bedrifter å finne tiltak som kan skaffe flere toppledere. Det kan ikke gjøres så mye med disse stillingene. Lønnen er blitt høyere i topplederstillinger de siste årene. Dermed skulle både menn og kvinner ha råd til å skaffe seg den hjelp de trenger på hjemmeplan. Men det er ikke alltid det som er problemet. Det handler mer om å ville leve med det presset, det ubehag og den arbeidsbyrden som følger med stillinger der det er markedet og konkurrentene som styrer hvor mye en må stå på, og ikke bestemmelsen i arbeidsmiljøloven.

Det er lenge siden vi har avskaffet myten om at kvinner passer dårligere enn menn til å være ledere. En av de undersøkelsene som Jan Spurkeland har utført, tyder på det stikk motsatte.

Vi må ikke forsøke å lage en ny myte om at mannlige ledere bevisst eller ubevisst bare vil ansette menn. AFF har satt i gang en undersøkelse for å finne ut mer av årsaken til at dyktige og talentfullt kvinner hopper av før de når toppen. Vi trenger mer nyansert informasjon slik at vi får mer enn en parolepreget debatt om menn og kvinner i ledelse.

 

For likestillingen

INNLEGG: Da ideen om å tvinge bedriftene til 40 prosent kvinner i styrene ble lansert, gjorde Dåvøys regjeringskollaga Kristin Clemet det klart at hun var imot. En lang rekke menn og kvinner har tatt avstand fra denne loven. Jeg hører til  blant disse. Vi i denne gruppen er ikke mindre tilhenger av likestilling enn det Laila Dåvøy er.

Jeg er medlem i – og har vært leder for – landsstyret i Norges KFUK–KFUM, hvor det i snart hundre år har vært lovfestet at det skal være like mange kvinner som menn i styret. Det går utmerket og er helt naturlig, for det er omtrent like mange aktive kvinner som menn i organisasjonen.

Det er en stor mangel på kvinnelige næringslivsledere. Etter hvert som vi får flere kvinner med ledererfaring i næringslivet, vil vi også få flere kvinner i styrene i de store bedriftene. Dette tar tid. Man skaper bare problemer ved å vedta lover som setter til side aksjonærdemokratiet og servere tomme trusler om tvangsavvikling. 

Redaktør Magne Lerø, Ukeavisen Ledelse

 

Styret som nummer to i Tine

LEDER: Tine-sjef Hanne Refsholt hastet av gårde til Lars Sponheim med Veritas-rapporten, flere dager før styret ble kjent med innholdet. Slik blir det når det er Lars Sponheim som holder sin vernende hånd over det Tine vi har i dag, skriver redaktør Magne Lerø

Da konstituert konserndirektør Hanne Refsholt fikk evalueringsrapporten fra Veritas i hendene, løp hun av gårde for å informere Landbruks- og matdepartementet (LMD). Det tok fire dager før styret i Tine fikk rapporten.

Professor Per Ove Røkholt ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, sier til Nationen at Tine sliter med en dårlig styrekultur. Han poengterer at de første som skal ha informasjon er styret, og tviler på om det i et privat aksjeselskap hadde vært mulig å informere eksterne før sitt eget styre.

Styreleder Jostein Frøyland ble orientert, og hadde ikke noe å si på den framgangsmåten som ble valgt.

 Det var viktig for oss å få informert departementet. Rekkefølgen bare ble sånn, sier Jostein Frøyland.

Røkholt har selvsagt rett i sine formelle betraktninger, men når styreformannen har godkjent den framgangsmåten som er valgt, er dette ikke mye å lage et nummer av. Dette får de eventuelt ta på kammerset i Tine. BI leverte for noen måneder siden en rapport om styrearbeidet Tine. Ingen ting tyder på at Tines problemer skyldes rot i kommunikasjonen mellom styret og administrasjonen.

Den framgangsmåten som ble valgt forteller hvor avgjørende det er for Tine å ha tillit hos og støtte fra Landbruksdepartementet. Det er Lars Sponheim som holder sin vernende hånd over det Tine vi i dag har. Han har gitt Konkurransetilsynet klar beskjed om å holde seg unna «de landbrukspolitiske spørsmål». Det betyr at han mener Konkurransetilsynet skal ligge unna debatten om Tine skal skilles i et selskap for mottak av melk og et annet for produksjon av ost- og melkeprodukter. Slik vil Høyre og Konkurransetilsynet ha det. Men Lars Sponheim har satt foten ned. Tine blir ett selskap.

Tine frykter nok en smekk på fingeren når Konkurransetilsynet kommer med sin rapport. Uten Lars Sponheim ved roret ville Tine-skuta gått på grunn.

Noen har hevdet at Veritas-rapporten er verdiløs, fordi det er Tine selv som har bedt om den. Disse kritikerne har ikke forstått poenget. Tine har selv bestilt en rapport som de visste ville inneholde kritikk og forslag til forbedringer. De vil nå sette alle kluter til for å gjennomføre endringer i egen organisasjon. Nye rutiner skal på plass, og det blir helt sikkert laget et «konkurranseetisk dokument». Når Konkurransetilsynets rapport kommer, får Tine ta en ny runde med kritikk. Men de kan henvise til at «slik var det før. Nå er alt rettet opp og tingene fangerer som de skal». Lars Sponheim kan si at han er blitt godt orientert fra første stund om arbeidet for å kvalitetssikre rutiner og sørge for at man nå holder seg godt innenfor alle konkurranselovens bestemmelser.

Og med Sp i regjeringen fra høsten, kan Tine være trygg på at det ikke blir store omkalfatringer i landbrukspolitikken. Tine består slik vi i dag kjenner det, og må kjempe videre med rabatthungrige butikkjeder og med å vinne tilbake tapt tillit hos store forbrukergrupper.

 

Lover med sanksjoner

LEDER: Morten A. Meyers strategi med å øke beløpsgrenser, få fokus vekk fra detaljer og strengere straff for alvorlige regelbrudd ved offentlige innkjøp, er god modernisering. Det er bare å ønske Trond Giske lykke til med å lete fram en liknende strategi når det gjelder lov om digital kopiering av musikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Moderniseringsminister Morten A. Meyer vil ha nye regler for offentlige ansettelser, og han vil øke beløpsgrensen for anbud fra 200 000 til 500 000. Det offentlige kjøper varer og tjenester for 240 milliarder kroner hvert år.

– Det er ikke tvil om at det offentlige kan spare milliarder hvis nye strenge regler blir praktisert. Et strengt regelverk vil også stimulere konkurransekraften for norske bedrifter, sier Meyer til Dagens Næringsliv.

Bakgrunnen for de nye reglene er at mange oppfatter dagens regler som for kompliserte.

Når beløpsgrensen heves fra 200 til 500 000 kroner, vil det offentlig dessuten spare tid og kan konsentrere seg om gode anbudsprosedyrer der det kan være mye penger å spare.

Konkurransetilsynet sier de er fornøyd med de nye reglene og mener beløpsgrensen kunne vært satt enda høyere.

Dette er god moderniseringspolitikk. Det er også god folkepedagogikk. Regler kan gjerne være strenge. Det er imidlertid viktig at de er klare og at alle forstår poenget med reglene. Og i disse tider hvor Laila Dåvøy forsvarer en lov med tomme trusler om på legge ned bedrifter, er det viktig å minne om at med en lov følger det adekvate sanksjoner mot de som bryter loven.

I Stortinget sliter en med å lovregulere kopiering av musikk uten å gjøre tusenvis av unge til lovbrytere. Arbeiderpartiets Trond Giske forsøker å unngå EUs forbud mot å kopiere musikk fra CD-plater til mp3-spillere. «Alle» unge gjør det og forstår ikke poenget med at de ikke skal kunne spille av musikk på de formatene de disponerer. Men platebransjen og rettighetshaverne har fått EU med på at slike regler for å hindre at åndsverk spres i den digital verden uten at rettighetsinnehaveren får betalt.

Helt uproblematisk er ikke EUs kopieringsforbud. Både Norsk Biblioteksforening og Universitet- og høgskolerådets representanter har gått kraftig ut mot regjeringens forslag. De mener den foreslåtte oven vil gjøre bibliotek – og forskningsvirksomhet vanskeligere.

Det er fornluftig av Stortinget å snu alle steiner for å se om det er mulig å finne regler som kan bli forstått, respektert og fulgt. Det synes vanskelig å unngå en lov som gjør tusenvis av unge til lovbrytere. Men dette skaffer oss et problem. Lover som store grupper av folket ikke tar på alvor bidra til mindre respekt for samfunnets lover i alminnelighet.

I det store og hele er den strategien Meyer har valgt når det gjelder innkjøp den beste: Øk beløpene, se igjennom fingrene med småbeløp og slå hardere ned på det som alle forstår er alvorlige lovbrudd. Det er bare å ønske Trond Giske lykke til med å lete fram en liknende strategi når det gjelder lover om digital kopiering av musikk.

 

Dåvøy som bedriftsdøder

LEDER: Når statsråd Laila Dåvøy truer med å legge ned bedrifter som har for få kvinner i styret, bidrar hun til å undergrave respekten for politiske vedtak og samfunnets lover. Det vil straffe seg å drive politikk i strid med sunt folkevett, skriver redaktør Magne Lerø.

Familie- og likestillingsminister Laila Dåvøy svinger pisken over aksjonærene i landets største bedrifter. Kvinneandelen i styrene har bare økt med få prosent de siste årene. Dåvøy hevder med fullt alvor at bedrifter som ikke har 40 prosent kvinner i styret vil bli oppløst om et par år. Det vil selvsagt ikke skje. Det er politisk selvmord å gjøre folk arbeidsledige fordi det ikke er nok kvinner i styret. I realiteten er dette tomme trusler som hun håper gjør inntrykk. Stortinget har vedtatt en lov, og Daavøy forutsetter at næringslivet vil være lovlydige. Det skal hun ikke være for sikker på. Vi ser ikke bort fra at noen bedrifter ønsker å sette denne saken på spissen for å illustrere urimeligheten i politisk styring på syltynt grunnlag.

Dette er ikke den eneste loven som regulerer den private eiendomsretten i Norge. Det kan bli mye advokatmat dersom en minister begynner å avvikle en bedrift. Hvordan har Dåvøy tenk seg det i praksis? Skal politiet komme og stenge dørene? Skal hun pålegge banken å sperre bedriftens konti?

Det har nok ikke Dåvøy tenkt på, fordi det er ikke meningen at det skal skje. Hun kan snakke og mene, vel vitende om at det ikke er hun som får saken i fanget. Det blir næringsministeren. Børge Brende har hatt en lav profil i denne saken. Det skal ikke forundre oss om han leter etter måter regjeringen kan gjøre retrett på. Dette er en særdeles dårlig sak for Høyre. Slik Daavøy opptrer, er den en dårlig sak for regjeringen også. Det strider mot sunt folkevett å hevde at man vil legge ned bedrifter som ikke har nok kvinner i styret.

Når Stortinget i sin tid, under protester fra deler av næringslivet, bestemte at ansatte skulle være representert i styret, var dette begrunnet med at styret både skal ivareta eiernes og de ansattes interesser. Det handlet om medinnflytelse.

Laila Daavøy henviser til dette som begrunnelse for den bebudede loven om at styrene skal ha 40 prosent kvinner. Men landets kvinner kan da ikke sies å ha en legitim rett til å være med å bestemme over hvordan den private eiendomsretten skal forvaltes i kraft av sitt kjønn?

Når Dåvøy hevder at selskaper kan oppløses fordi de ikke har mange nok kvinner i styret, henviser hun til at dette også kan skje dersom man ikke fører regnskap, reviderer regnskapene eller har et styre for virksomheten. Mener hun at mangel på kvinner i styret er like alvorlig som å drive et aksjeselskap som ikke fører regnskap, eller som man ikke vet hvem som har ansvaret for? Alle forstår umiddelbart at samfunnet må kreve et minimum av orden og ansvar for et selskap for å ivareta interessen til kunder og leverandører.

Hvis man først skal kvinnekvotere det meste i samfunnet, var det andre steder man burde begynt. Man kunne bestemt at det skal velges 50 prosent kvinner på Stortinget, og at regjeringen og alle offentlige utvalg skal ha femti prosent kvinner. En lov som påligger alle frivillige organisasjoner 40 prosent kvinner i styrene, kunne en også ha vedtatt. Men man velger altså landets største bedrifter.

Det er kun et par av de børsnoterte selskapene som har en kvinnelig toppsjef. I de fleste er det få kvinner i ledergruppen. Men i styret skal det plutselig hentes inn kvinner som ingen kjenner eller som ikke har noe forhold til bedriften. Dåvøy mener man kan finne dem i databaser på internett der kvinner som har lyst på et styreverv har registrert seg.

Den bebudede loven vil bidra til at man i næringslivets og i deler av befolkningen vil riste enda mer oppgitt på hodet over det politikerne finner på. Når politikerne vedtar lover som ikke vinner gjenklang i folket, bidrar man til å svekke respekten for samfunnets lover.

«Det er så mye rart disse politikerne vedtar. Det er ikke meningen at vi skal bry oss om alt sammen», slik lyder den folkelige varianten av den manglende respekt for samfunnets lover som politikere selv er skyld i.

 

Umoderne ledertenkning fra «modern-Meyer»

LEDER: Når Meyer sier han vil ha slutt på at folk bare «går gradene» i staten fortegner han virkeligheten i sin moderniseringsiver. Hvis staten skal få de topplederne man trenger, bør Meyer holde fingrene fra fatet og høre på departementsrådene, skriver redaktør Magne Lerø.

Rekrutteringen av departementsråder, ekspedisjonssjefer og etatsjefer skjer innenfor en liten krets. Om lag 70 prosent av de som ansettes er på forhånd kjente av de som foretar ansettelsen. Snever rekruttering kan hindre nytenkning, skriver Statskonsult i en rapport.

– Vi har hatt en tradisjon for at ansiennitet og faglig dyktighet har vært avgjørende. Det er viktig at ledererfaring og generelle lederegenskaper i større grad vektlegges. Vi må gå langt bredere ut og få større tilfang av kandidater, sier moderniseringsminister Morten A. Meyer til Aftenposten.

Departementsrådene er imidlertid ikke enige. De mener erfaring fra forvaltningen er viktig når de skal ansette sine nærmeste medarbeidere. Søkere som utelukkende har erfaring fra privat sektor, vurderes som lite aktuelle. De som har erfaring både fra offentlig og privat sektor, anses som meget godt kvalifiserte. Men har man først lederjobb i privat sektor, er det vanskelig å få de tilbake som ledere i staten fordi lønnivået er lavere, peker Statskonsult på.

Meyer sier han er villig til å vurdere økt lønn og flere frynsegoder for å få de beste lederne, og mener man må være mer presis overfor rekrutteringsbyråene på hva slags kvalifikasjoner man er ute etter. I dag er det ett rekrutteringsbyrå som foretar 40 prosent av ansettelsene. Meyer sier han ønsker at flere konsulenter kan trekkes inn når det skal ansettes ledere i staten. Her har han et poeng.

Det ligger i kortene et en moderniseringsminister må operere med ønskelister. Det er alltid noe som kan bli bedre og mer moderne. Men når det gjelder ledere i staten, har vi liten tro på at Meyer får sine ønsker oppfylt. Sant og si forstår vi ikke at dette er så mye å bråke med.

Det er departementsrådene som styrer ansettelsene nedover i systemet. Hvis politikerne ønsker å eksperimentere med ansettelser på toppnivå i forvaltningen, kan man forsøke å rekruttere ledere fra næringslivet for eksempel til stillingen som departementsråd. Når det praktisk talt ikke skjer, er det fordi det er avgjørende for en statsråd å ha en departementsråd som er ekspert på forvaltningen og er en god leder. Når departementsråden skal ansette sine nærmeste, ekspedisjonssjefene, vektlegges gjerne de samme kriterier i tillegg til spesifikk fagkunnskap.

En leder kun med erfaring fra næringslivet har ingen spesielle kompetanse til å være ekspedisjonssjef. Et departement og en bedrift er som natt og dag. Det er mange nok gode ledere med erfaring fra offentlig sektor til å fylle opp de relativ få topplederstillingene vi har i staten. Man får altså det man søker etter. Med Meyer liker ikke statistikken.

Meyer og andre med ham må slutte med å tro at man er spesielt godt kvalifisert til å være leder i forvaltningen fordi man har vært leder i en markedsorienter bedrift. Når Meyer sier han vil ha slutt på at folk bare «går gradene», er det nærmest en fortegnelse av virkeligheten. Det er jo for å finne de beste lederne at man trekker inn rekrutteringsbyråer. De jobber ut fra kvalifikasjoner, ikke ansiennitet.

Georg Kenning hevdet i sin tid at gode ledere kunne lede hva som helst. Meyer høres nesten ut som en Kenningdisippel når han snakker varmt om sine brede rekrutteringsvisjoner. Ingen tror lenger på Kenning. Hovedregelen er at en leder må ha god kjennskap til den bransjen en skal være leder i. Som toppleder i staten, bør man ha erfaring fra forvaltningen i tillegg til at man må ha gode kunnskaper om det fagområdet en skal han ansvar for. Med sin hang til kenningtenkning, opptrer Morten Meyer temmelig umoderne.

 

Kvarme uten mørke

LEDER: Det mørket som enkelte spådde ville sige inn over Oslo dersom Ole Chr. Kvarme ble utnevnt til biskop, så man ikke mye tid ved innsettelsen i går. Også pave Johannes Paul II har klart seg godt selv om han har ment noe annen enn folkeflertallet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det mørket som enkelte spådde ville sige inn over Oslo dersom Ole Chr. Kvarme ble utnevnt til biskop, har vi ennå ikke sett så mye til. Innsettelsen i går ble en markering av vilje til toleranse og å bygge broer. Det var lite som tydet på at det nå er en mørkemann som har inntatt Oslo bispestol. Det kan være at Ole Chr. Kvarme klarer å bli en biskop som de fleste i byen får et positivt inntrykk av, selv om man ikke er enige med ham i synet på homofile. Hvis han klarer denne lederutfordringen, kommer han til å bli en meget betydningsfull biskop.

Ingen kan forvente at Kvarme vil endre sitt syn på homofili de nærmeste årene. Det avgjørende vil være hvordan han velger å markere sitt syn. Noen som deler Kvarmes syn, hevder at dette er det eneste riktige, at de er sikre på å stå på Bibelens grunn, og de legger ikke skjul på at de som ikke deler ens eget syn tar alvorlig feil. Den motsatte ytterligheten vil være å gi til kjenne sitt syn, be om å bli respekter for det og si at man aksepterer at andre mener noe annet og at det må være rom for begge syn i kirken. Det avgjørende er ikke alltid hva man mener, men måten man mener det på.

Kvarme vil ikke ordinere homofile samboende prester. Det kan Oslo bispedømme leve med, så lenge det er dette Kirkemøtet mener. Hvis Kirkemøtet mener det skal åpnes for at homofilt samboende prester kan ordineres, må Kvarme aksepterer at andre biskoper foretar ordinasjon av prester som skal jobbe i Oslo. Verre er det ikke. Det avgjørende vil være at Kvarme forholder seg til homofile prester på lik linje med de andre prestene i bispedømmet. Hvis ikke må han bruke mye tid på stadige konfrontasjoner med de homofile. Vi tror han er klok nok til ikke å gjøre homofili til en hovedsak i praksis.

Biskopene i Den norske kirke skiller seg ut både fra biskoper i andre kirker og ledere flest, ved at de etter hvert har fått lite formell makt. Det er bispedømmerådet som sitter med det formelle arbeidsgiveransvaret og som rår over de økonomiske ressursene. Biskopene må derfor lede først og fremst gjennom at de makter å overbevise, engasjere og motivere. Biskopenes oppgave er å synliggjøre kirken. Deres ord har vekt fordi de er valgt ut til å være prestenes og de troendes fremste representanter.

Samtidig som Ole Chr. Kvarme ble innsatt som biskop i Oslo, avsluttet pave Johannes Paul II sin tjeneste. Paven er en av verdens mektigste ledere. Paven har stor formell makt, men de siste årene er det paven som åndelig leder som har vært i fokus. Paven har vært ute av stand til å fungere som effektiv leder, men ingen har vært i tvil om at han har utøvet sitt åndelige lederskap tydeligere enn noen gang kun ved å vise seg eller hviske fram «velsignelsens ord».

Paven representerer noe som er betydelig større enn ham selv: den to tusen år gamle, verdensvide kirke. Den autoritet som Paven har utvist, miner om den autoritet og ledelse avholdte kongelige kan utøve overfor landets innbyggere. De kongelige representerer nasjonens kultur og historie. Oslo biskop er landets fremste representant for den tusen år gamle norske kirke.

Kvarme går inn i en rolle som er langt større enn det han selv representerer. Den spesielle utfordringen biskopen i Oslo er tillagt, er å stå fram som en samlende skikkelse for Den norske kirke i møte med det offisielle Norge og kirkens mange medlemmer. Kvarmes evne til å berøre menneskers hjerter, vil være avgjørende for hvilken posisjon han vil få. Pave Johannes Paul har maktet å nå inn til folks hjerter, til tross for at han har mange meninger som ikke deles av verdens mange millioner katolikker.

Innsettelsen i går gikk bedre enn en kunne forvente. Det ble utvilsomt en positiv opplevelse for Ole Chr. Kvarme. Forrige søndag hadde Kvarme en avskjedsgudstjeneste i Fredrikstad. Der opplevde man en gråtkvalt biskop på prekestolen som tok avskjed med medarbeidere og kirkefolk. Kvarme er en biskop som tydeligvis lar seg berøre. Det er en god egenskap for å fylle bisperollen i en tid hvor det spørres etter nærhet og ekthet.