Kategoriarkiv: Kommentarer

Støre tar sjefsgrep

Kristin Clemet tok sjefsgrep da hun ble undervisningsminister. Jonas Gahr Støre tar enda kraftigere i: Han varsler en byråkraftisk revolusjon, der nøkkelen for å lykkes er godt lederskap over hele linja, skriver redaktør Magne Lerø.

Når en ny statsråd tar plass i et departement, har han i det minste med seg en statssekretær og en politisk rådgiver. Hundrevis av byråkrater under ledelse av departementsråden står klar for å iverksette den politikken den nye ledelsen vil ha gjennomført. Systemet under departementsråden blir sjelden berørt av et statsrådsskifte.

Slik blir det ikke i Utenriksdepartementet, med Jonas Gahr Støre som statsråd. Her er ikke mindre enn en byråkratisk revolusjon på gang. I går la Støre fram sine planer for å modernisere og effektivisere UD.

Vanligvis tar statsråden ansvar for politikken, mens departementsråden sørger for organisasjon og ledelse. I noen tilfeller blir skille mellom politisk og administrativ ledelse stort. Det skjer gjerne der statsråden ikke makter å ta ledelsesmessige grep. Statsråden blir politiker, ikke sjef for en stor organisasjon.

Da Kristen Clemet ble utdanningsminister, var hun seg meget bevisst at hun ville være sjef for hele departementet, ikke bare sysle med politikk på toppen. I en samtale med Ukeavisen Ledelse 10. februar i år poengterte Clemet at en statsråd må velge å være leder for hele departementet. Man trenger ikke være det. Det er ikke en rolle man aktivt må gå inn i. Mange som blir utnevnt til statsråd har ingen erfaring i å lede store organisasjoner, og blir følgelig usikre på hvilke grep som må tas.

– Vi brøt ned deler av hierarkiet og praktiserte en ekstrem åpenhet, uttalte Clemet. «Hele departementet» ble involvert i planleggingen av den politikken som skulle gjennomføres. Ved å involvere mange i planleggingen, fikk også byråkratiet et eierforhold til den politikken som skulle iverksettes. Med klare mål får et departement sterk gjennomføringskraft.

Det er det samme Jonas Gahr Støre nå vil gjøre. Han vil og må gå enda lenger. Den kulturen som har utviket seg i UD, svarer ikke til dagens krav. Støre vil i rett forstand avbyråkratisere UD. Han vil ha mer handlekraft inn i organisasjonen. Det kan han bare ta sjansen på ved å sikre seg at han har gode ledere på alle nivåer.

Støre vil stille krav til lederne. Hvis man ikke er god til å lede, skal man ikke være leder.

I en samtale med Ukeavisen Ledelse denne uken sier han rett ut at han vil gjøre livet utrygt for noen. Det er nok ledere som ikke holder mål, han har i tankene.

Reinåsutvalget sa temmelig rett ut at ledelsen i UD ikke holdt mål. VG skriver i dag at det ikke blir noen hoderulling i UD. Det er da heller ikke nødvendig. Støre ønsker ikke en ledelse bestående av femten personer. Han vil ha en mindre ledergruppe på toppen som skal konsentrere seg om strateg og ikke være saksbehandlere. Det betyr at noen i UD-systemet vil bli ledere på et nivå under, eller de får ansvaret for andre sider ved UDs virksomhet. Vi tror Støre klarer å få på plass de lederne han vil satse på, uten å legge opp til noen offentlig hoderulling med fallskjermer og det hele.

Jonas Gahr Støre har de beste forutsetninger for å få til den omstillingen i UD som han nå varsler. Han er faglig på høyde med UDs egne eksperter på flere områder. Han har i løpet av vel et halvt år skaffet seg en sterk autoritet som utenriksminister, både nasjonalt og internasjonalt Det viktigste er imidlertid at Jonas Gahr Støre er – og vil være – sjef. Han har ikke mange års toppledererfaring. Han har uten tvil talent for å lede store organisasjoner. De fikk han vist både for seg selv og andre de få årene han var generalsekretær i Røde Kors. Det er noe av den handlingskulturen som preger Røde Kors han nå vil implementere i UD. Vi tror han klarer det.

 

Fredriksen uten politisk velvilje

Det viser mangel på samfunnsansvar å slå seg ned i et skatteparadis. Da kan man ikke forvente politisk velvilje. Fiskeriminister Helga Pedersen bør sørge for at «utlendingen Fredriksen» ikke får den makt han ønsker seg innen norsk oppdrettsnæring, skriver redaktør Magne Lerø.

Pan Fish sendte mandag en søknad til Fiskeri- og Kystdepartementet om tillatelse til å eie inntil 25 prosent av den nasjonale konsesjonsbiomassen for oppdrett av laks og ørret i sjø. Etter kjøpet av Marine Harvest vil Pan Fish kontrollere 19,21 prosent av de nasjonale konsesjonene i Norge, og selskapet plikter dermed å søke om tillatelse. Styreleder Gabriel Smith vil ikke si noe om hvilke planer Pan Fish har, men i søknaden opplyser selskapet at det nå sitter på nesten 40 prosent av aksjene i Fjord Seafood. Dersom Fjord føyes til det digre konsernet, vil Pan Fish sitte på 25 prosent av konsesjonsmassen. Det ligger i kortene at de ønsker å slå sammen Pan Fish, Fjord Seafood og Marine Harvest.

Det er John Fredriksen, vår nye laksekonge, som har makten i denne konstellasjonen. Hvor stor eierandelen er, er ikke viktig. Fredriksen eier så mye som er nødvendig for å ha full kontroll over den overordnede utvikling og strategi for selskapet.

Både politikere og aktører i næringen syntes det var surt at nederlandske Nutreco fikk kloa i Hydro Seafood i 2000. Nå har John Fredriksen sørget for at «den norske laksen» igjen kom på norske hender. Men er John Fredriksens hender norske? Fredriksen er Oslogutt, oppvokst på Etterstad. Men i business er han særdeles lite nasjonal av seg. Han er blant dem som vegrer seg for å ta samfunnsansvar. Hans selskaper er nemlig registrert i skatteparadisene på Kypros og Bermuda. Grunnen er at han vil ha mest mulig av pengene sine for seg selv. Ikke alt, riktignok. Han er raus når det gjelder å gi til medisinsk forskning. De 75 millionene han gikk inn med i Vålerenga (VIF), må vel regnes som en støtte. Han kan da umulig ha trodd det skulle bli noen avkastning på å putte penger i Vålerenga? Vi må heller ikke glemme at han foran tv-kameraene i høst ga 1000 kroner til tigger utenfor Theatercaféen med beskjed om at tiggeren måtte skjerpe seg.

Per Olaf Lundteigen (Sp), Audun Lysbakken (SV) og Rolf Terje Klungeland (Ap) har oppfordret Fredriksen til å flytte virksomheten sin til Norge og bli en skikkelig skattebetaler. Det er Fredriksen neppe interessert i.

Jens P. Heyerdahl, Kjell Inge Røkke, Jens Ulltveit-Moe og Stein Erik Hagen er næringslivsledere som har lagt vekt på å utvikle gode relasjoner til politikere og myndigheter. Slikt bryr Fredriksen seg lite om. John Fredriksen er en renskåret kapitalist som baserer seg på egne milliarder, ikke på politiske velvilje.

For å få det som han vil innen oppdrett, er han nå avhengig av politisk velvilje fra fiskeriminister Helga Pedersen. Søknaden om å få kloa i 25 prosent av de nasjonale konsesjonene vil selvsagt bli behandlet saklig og skikkelig, i tråd med prinsipper om likebehandling, forutsigbarhet og i henhold til både det ene og det andre. Dette kan byråkratiet. Til slutt vil det imidlertid være en politisk avgjørelse som må tas. Politikk utformes ikke i et tomt, objektivt rom. Her kan relasjoner, tillit og samfunnsansvar telle med. Helga Pedersen må finne ut av om hun tror John Fredriksen vil være en god mann for å utvikle norsk oppdrettsnæring i tråd med det hun ønsker. Oppdrett er ikke «business as usual». Dette handler også om distrikts- og næringspolitikk. Det er ikke uten grunn at man har satt et tak på hvor stor konsesjonsandel en aktør får eie. Vil Helga Pedersen gå i taket med John Fredriksen?

Det er det ingen grunn til. Siden John Fredriksen ikke skatter til Norge, bør han i denne sammenheng regnes som en utlending. Han fortjener ikke noen spesiell politiske velvilje siden han ikke vil bidra til å finansiere det norske velferdssamfunnet.

John Fredriksen er en slugger. Han vil nok ta hardt i for å omstrukturere bransjen. Vi kan neppe regne med jubel i alle fjordarmer og kyststrøk over de grep Fredriksen og Pan Fish vil ta for å sikre bedre lønnsomhet. Noen av de grepene er nok nødvendige. Og frykt for omstilling kan ikke brukes som argument for at Pan Fish og Marine Harvest ikke får samordne sin virksomhet. Det får holde for Fredriksen og Pan Fish i denne omgang.

 

Styrebløff i Norske Skog

Hva er det som går av styreleder Lars Grøholt i Norske Skog? Han lyver overfor journalister, bløffer på pressekonferansen, går bak ryggen på Jan Oksum og setter i gang hodejegere for å finne en ny sjef før den gamle er klar over at han skal sparkes, skriver redaktør Magne Lerø.

Styreleder i Norske Skog, Lars Wilhelm Grøholt, satte hodejegerfirmaet Korn/ Ferry i gang med å finne ny konsernsjef for syv uker siden, skriver Aftenposten og Dagens Næringsliv i dag. Konsernsjef Jan Oksum, som i går fikk sparken, ante ingen ting. Aktuelle kandidater ble kontaktet. Flere av dem har vært avvisende til å ta over i Norske Skog, som i lenger tid har slitt med dårlige resultater på lik linje med sine konkurrenter. Etter hvert nådde ryktene om at noe var på gang mediene. Den 8. mars ringer Aftenposten Grøholt. Han svarer da at det ikke medfører riktighet at Oksum må gå, og at han har styrets fulle tillit. Torsdag i forrige uke får Grøholt spørsmål om man sonderer etter ny konsernsjef.

– Nei, det gjør vi ikke, svarer han.

Dagen etter blir styret innkalt til møte. Samme dag får Oksum vite at han får sparken. I helgen forhandlet de fram en sluttavtale, og mandag morgen sendte Norske Skog ut pressemelding om at Oksum trekker seg.

Oksum forsto at noe var på gang da han ble kontaktet av Aftenposten for vel en uke siden. Da krevde han klar beskjed fra styret. Han fikk da vite at «det ser vanskelig ut» med sikte på å kunne fortsette som konsernsjef.

Prosessen som endte med at Jan Oksum fikk sparken, startet ved juletider. Alle styremedlemmene skal da ha evaluert Oksums innsats som leder på en rekke områder ved å gi poeng på en skala fra 0 til 5.De ansattes representant i styret, Kåre Leira, sier til Dagens Næringsliv at karakterene jevnt over lå under midten.

Det er styrets plikt å sørge for at man har en konsernsjef som leverer resultater og leder selskapet på en tilfredsstillende måte. I store børsnoterte selskaper er det slik at styret må være sikker på at de har en leder på nivå med det beste man kan få tak i. Når styret mener man sitter med en daglig leder som er på nivået under det man kan forvente, må styret starte en prosess som fører til at daglig leder skjerper seg, eller så må han trekke seg.

I fjor måtte Finn Jebsen slutte som konsernsjef i Orkla. Det skjedde etter at styret i lenger tid hadde vurdert om han gjorde jobben tilfredsstillende. Jebsen ble konfrontert med det styret ikke var fornøyd med. Han fikk også anledning til å forklare og forsvar seg.

Styret i Norske Skog har gått bak ryggen på konsernsjef Jan Oksum. Hvis de hadde kjørt en prosess hvor styret ga ham skikkelige tilbakemeldinger over tid, burde styreformannen sagt det i går. Istedenfor innledet Grøholt pressekonferansen med at Oksum har meddelt at han ønsker å fratre. Dette var ikke svada en gang. Det var en bløff. Jan Oksum fikk regelrett sparken. Det la da heller ikke Oksum skjul på. Det var tydelig for alle og enhver at han ønsket å fortsette som konsernsjef.

Styret i Norske Skog har opptrådt på en uryddig måte. Det hadde ikke Jan Oksum fortjent etter 27 års ansettelse i selskapet. Nærmere 11 millioner i sluttpakke har han heller ikke fortjent. Det burde holdt med det som var avtalt og som står i årsberetningen. Siden styret har opptrådt såpass klønete, kunne de rundet oppover med en million. Men å legge en hel årslønn ut over det avtalte, burde de ikke gjort. En fallskjerm på tre årslønner er for mye.

Når en styreleder blir spurt om daglig leder skal sparkes, skal han svare følgende:

– Vår daglige leder har styrets tillit. Hvis ikke hadde han ikke vært daglig leder. Ut over det ønsker jeg ikke å gi noen kommentar.

Lars Wilhelm Grøholt har drevet med hemmelighetskremmeri og gått bak ryggen til daglig leder. Da må han også lyve for å hindre at sannheten kommer fram.

Det kan forsvares at styreleder kontakter et hodejegerfirma og ber om en vurdering av markedet for aktuelle kandidater før sluttavtale med nåværende sjef er underskrevet. Her går grensen. I helt spesielle tilfeller kan det forsvares at man setter i gang jakt på en ny toppsjef uten at man formelt har avviklet den gamle. Norske Skog er ikke i en slik situasjon.

De siste ukene har vi sett tegn på at Norske Skog kan være på vei mot bedre lønnsomhet. I Sverige og Finland er over 3000 i ferd med å miste jobben som følge av at papirfabrikker legges ned. Dette reduserer overkapasiteten i bransjen, som ødelegger lønnsomheten. Her i Norge har vi sluppet unna med nedleggelse av Union. Follum fabrikker ved Hønefoss står utsatt til.

Jan Oksum har jobber 27 år i Norske Skog. Han er 56 år og var viseadministrerende direktør før han ble administrerende direktør i januar 2004. I den situasjonen Norske Skog er i, kan det være riktig å hente inn en ny sjef utenfra. Vi har ingen grunn til å kritisere styret for at de mener tiden er inne for å finne en ny konsernsjef. Men måten det skjer på, er det grunn for å kritisere.

Vi er ikke overbevist om at styret i Norske Skog har den kompetanse som er nødvendig for å styre en av verdens ledende papirprodusenter i en tid der bransjen sliter og behovet for restruktureringer er stort. Styreleder Lars WilhelmGrøholt bør i alle fall skjerpe seg, og i det minste slutte med å bløffe.

 

Med Giske mot spillegalskap

Hvis det ikke er mulig å få kontroll med den sykelige avhengigheten som spill på automater skaper hos alt for mange, er det nødvendig å innføre forbud. Alternativet er nærmest å gå tilbake til de gamle kroneautomatene, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er bred enighet i det politiske miljøet om at det er nødvendig å få kontroll med spillegalskapen. Det er alt for mange mennesker som går fullstendig i grøften fordi de blir avhengige av pengespill. Kultur- og kirkeminister Trond Giske har klokelig fortsatt der Valgerd Svarstad Haugland slapp. For å få kontroll med automatvirksomheten vil politikerne gi Norsk Tipping monopol på drift av spilleautomater. Innsatsen skal bli lavere, gevinstene mindre og automatene skal bort fra vanlige butikker der barn og unge oppholder seg. Automatbransjen har satt seg kraftig til motverge – forståelig nok. Å gi en hel bransje dødsstøtet, er ikke hverdagskost. Det dreier seg altså om hundrevis av arbeidsplasser.

Vi spiller på automater for 27 milliarder kroner hvert år, Norsk Tipping omsetter for 8 milliarder og utenlandske nettspill utgjør 4 milliarder. Bingo utgjør beskjedne 2 milliarder. Samlet sett spiller vi for 45 milliarder.

Å ville gi en statlig aktør monopol kan være i strid med EØS- avtalen. Saken har gått to runder i rettsapparatet her hjemme. Nå står saken på stedet hvil fordi Høyesterett vil avvente hva EFTA-domstolen kommer fram til.

Det er forståelig at regjeringen har hatt problemer med å få gjennomslag for ideen om at Norsk Tipping skal få monopol. Norsk Tipping er kjent for det motsatte av å begrense spillelyst. Via NRK driver Norsk Tipping en gigantisk markedsføring hver eneste uke for sine egne spill. Når politikere tillater at dette skjer, er det fordi inntektene går til gode formål: kultur og idrett. Staten vil sikre seg mest mulig av de kronene folk vil bruke på spill. Dette er i praksis en frivillig innbetaling av skatt.

Røde Kors, Redningsselskapet og andre organisasjoner har alliert seg med de som drifter spilleautomater, og får omtrent en tredjedel av overskuddet. De var først enige med Valgerd Svarstad Haugland om at Norsk Tipping skulle få monopol. Etter hvert har de kommet i tvil, fordi de innser at de vil miste store inntekter.

Samtidig med at det har tatt av når det gjelder spill på automater, vokser det fram en internasjonal gamblingindustri som særlig satser på spill over internett. Poker er mest populært. Noen av selskapene tilbyr gevinster som må investeres i løpet av kort tid. På den måter driver en mennesker videre til å satse store deler av det man vinner. Den voldsomme stimulansen man utsettes for, skaper spilleavhengighet hos mange.

Trond Giske sier til VG i dag at det er ekstremt vanskelig å gjøre noe med nettspill. Det eneste som nytter er å lage regler som gjør det vanskeligere å satse. I Italia har myndighetene krevd at flere hundre internettsider stenges. Operatørene raser og mener det er i strid med EUs regelverk. Det er det neppe. EU overlater til hvert enkelt land å fastsette regler for pengespill. Det er monopolet EU reagerer på.

Trond Giske gjør det klart at han ikke gir opp kampen om kontroll over spilleautomatene. Det varsles nå forbud mot å spille med sedler. Det er også mulig å regulere ned gevinstene. Men erfaringene er at det er særdeles vanskelig å få kontroll med automater som private driver. Hvis det blir slått fast at et monopol er i strid med EUs regelverk, kan det ende med at det blir forbud mot spilleautomater her i landet. Det kan vi leve med.

De frivillige organisasjonene som har tjent hundrevis av millioner på automater må innstille seg på at de ikke vil få i nærheten av slike inntekter framover.

Når det gjelder spill via nettet, er det behov for en samlet opptreden fra EUs side. Det må ikke herske tvil om at myndighetene står fritt til å innføre restriksjoner. Spill er big business. Det er også et økende samfunnsproblem. Ingen må være i tvil om at businessen må vike for politikernes rett og plikt til å beskytte borgerne.

Retorisk uredelighet

Enten er Aps rådgiver, retorikkekspert Jens E. Kjeldsen, en luring – eller en mann med sviktende dømmekraft. En retorikkekspert forsnakker seg ikke på denne måten. Han har bedrevet intellektuell uredelighet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er gammelt nytt at partiene ber om råd fra eksperter for hvordan de skal fremstille seg selv og sine fremste ledere i et mest mulig fordelaktig lys – og sine politiske motstandere i et tilsvarende negativt. Dette bør man ikke ha for mange skriftlige notater på, og i alle fall sørge for at de ikke flyter rundt via e-poster. Det blir så pinlig når de bli avslørt. Og i dag skjer det i Aftenposten. Det er Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen som har fått råd om hvordan de skal ta innersvingen på Siv Jensen.

Onsdag sa førsteamanuensis Jens E. Kjeldsen til Aftenposten at det var Jens Stoltenberg som hadde vunnet tv-duellene mot Siv Jensen. Det han unnlot å si, var at han to dager før hadde gitt Ap råd om å forsøke å få Siv Jensen til å fremstå som en surpomp. Kjeldsen er førsteamanuensis ved Institutt for informasjon og medievitenskap ved Universitetet i Bergen og ekspert på retorikk. Via sitt eget firma «Kjeldsen Kommunikasjon» selger han også retoriske råd.

I dag legger han seg paddeflat.

– Jeg skulle ha fortalt at jeg har gitt råd til Arbeiderpartiet, men jeg tenkte ikke noe særlig over det, sier han til Aftenposten. Det tror vi ikke noe på. Han tok «en spansk en» og trodde han ikke ville bli avslørt. Han lot ikke sjansen gå fra seg til å framstå som «klok og reflektert» i Aftenposten i samme sak som han også kunne sende faktura for. Via Aftenposten kunne han bidra til å «bevise» at de rådene han hadde gitt Arbeiderpartiet internt var vel verd pengene.

Enten er Kjeldsen en luring, eller så er han en mann med sviktende dømmekraft. En retorikkekspert forsnakker seg ikke på denne måten. Han vet hva han gjør. Han har bedrevet intellektuell uredelighet.

I Aftenposten konkluderte Kjeldsen med at Stoltenberg kommuniserte bedre med velgerne enn Jensen, og at det kan være risikabelt for en kvinne å fremstå som «oppgitt og litt stønnende», slik han mener Jensen gjorde i onsdagens debatt.

– Hun risikerer å fremstå som en kone som hakker på mannen sin, hevdet han.

I en e-post til Ap mandag skriver Kjeldsen til Sindre Beyer på Aps partikontor at Bjarne Håkon Hanssen og Jens Stoltenberg «bør holde ordet lenge» i håp om å få Jensen til å fremstå som masete:

– Siv Jensen avbryter ikke så mye som Hagen. Og hvis hun kommer til å gjøre det, vil hun virke aggressiv og risikerer å fremstå som masete. Hvis man holder ordet lenge (men ikke for lenge, selvfølgelig) blir Jensen ofte utålmodig og sukker og stønner oppgitt, skriver retorikkeksperten. Dette er ikke revolusjonerende observasjoner. Ap bør ha nok av egne folk som kunne ha observert dette selv om de ikke er retorikk-eksperter.

Ifølge Stoltenbergs rådgiver, statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen, skal ikke rådene ha nådd fram til statsministerens kontor.

Det er i og for seg ingen grunn til å kritisere Ap for at de ber om råd fra kommunikasjonseksperter. Det gjør alle de store partiene. Det er heller ikke noe å si på at Frp forsøke å utnytte dette. Frp får bare håpe at de notater og råd som er merket internt hos dem, ikke finner veien til mediene. Ellers bør politikerne ta de rådene de får med en klype salt. Tross alt er det politikk og saker det handler om i første rekke. Partistrategene må ikke få seg til å tro at de kan markedsanalysere seg fram til velgerne. Det er troverdighet det står om. Jens Stoltenberg regnes for å være meget god til å kommunisere. Det er grunn til å minne om at han var leder for partiet da de for vel fire år siden gjorde sitt mest elendige valg. De omga seg nok både av retorikkeksperter og kommunikasjonsrådgivere den gang også.

 

Skyld for farlig kjøtt

Vi kan ikke forlange 100 prosent matsikkerhet. Aktørene må gjøre jobben sin og ikke begynner å skylde på hverandre, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er forståelig, like fullt beklagelig, at det nå utvikler seg en «skylde på den andre»-holdning i kampen mot e.coli-bakterien. Direktør Joakim Lystad i Mattilsynet sier til Aftenposten i dag at Gilde burde gått bredere ut i sin søken etter e.coli-bakterien, som kan ha tatt livet av en gutt og gitt ni andre alvorlig nyresvikt. Men er det ikke Mattilsynet som i slike tilfeller skal sørge for at produsentene faktisk leter så bredt og vidt og dypt som er nødvendig? I en såpass alvorlig sak bør vil slippe synsing. Kommunikasjonsdirektør i Gilde, Nina Sundquist, understreker da også at Gilde har gjort absolutt alt de er blitt bedt om i denne saken.

Direktør i Forbrukerrådet, Erik Lund-Isaksen, er kritisk til Mattilsynets utspill om at kjøttdeig fra Gilde er trygg etter varmebehandling. Lund-Isaksen spør om Mattilsynet har godt nok belegg for å gi grønt lys? Lund-Isaksen kan gjerne spørre, men har han noen som helst faglige forutsetninger for å stille spørsmålet? Mener han at Mattilsynte burde lagt ned forbud mot alt salg av kjøtt fra Gilde? Da ville man jo vært 100 prosent sikker.

Avdelingsdirektør Stein-Ivar Ormsettrø i Mattilsynet viker imidlertid ikke en tomme.
– Bakteriene det er snakk om er svært følsomme overfor varme. Vi anså det derfor som forsvarlig at kjøttpartiet det er snakk om ble sendt ut. Jeg ville gjort det samme i dag, sier Ormsettrø.

Det er et standpunkt det står respekt av. Mattilsynet må basere seg på kunnskap og fakta, ikke synsing og folkemening.

Det er ikke noe å si på at politikerne etter hvert også kommer på banen i denne saken. Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad har bedt om et møte både med Folkehelseinstituttet og Mattilsynet for å få full oversikt over situasjonen. Hun forsikrer at det ikke skal stå på penger i jakten på smittekilden.

Og penger er det behov for. Nationen skriver i dag at vi bruker 1 milliard kroner hvert år for å sikre at maten er trygg. Hans Petter Bugge, generalsekretær i Veterinærforeningen, sier til avisen at staten bruker nok penger på matsikkerhet. Han mener vi har en matsikkerhet på 99,9 prosent, og at det vil koste milliarder ekstra om vi skal oppnå 100 prosent garanti for at ikke mat kan inneholde noe som gjør oss syke. Trygg mat-direktør i Gilde, Knut Framstad, minner om at kjøttbransjen er underlagt de strengeste kontrolltiltak innen matproduksjon. Hver eneste dag jobber det for eksempel 15 personer fra Mattilsynet på Gildes anlegg på Rudshøgda.

Dette er blitt en meget alvorlig sak for Gilde, og for norsk landbruk. Redaktør Trygve Hegnar raljerer på lederplass i Finansavisen i dag over de elendige tilstandene i norsk kjøttbransje, og skriver at det er en fornøyelse å gå forbi Gilde-hyllene. Han bruker denne saken som et argument for at vi bør importere mer mat fra utlandet «hvor konkurransen er hardere og smaken ofte vel så god». Hegnar om det. Vi tror ikke denne saken gjør det slutt på «godt norsk»-kampanjer og at det ikke lenger blir argumenter for at vi bør holde oss med egen matproduksjon fordi det bidrar til høy matsikkerhet.

Vi må ikke miste fatningen og alle perspektiver etter det som har skjedd. Noen ganger skjer det en ulykke. Noen ganger ser vi resultatet av at vi ikke har 100 prosent matsikkerhet. Vi er imidlertid overbevist om at norsk kjøtt vil bli enda tryggere etter dette. Det koster Gilde altfor mye ikke å sørge for enda bedre rutiner som skal sikre at norsk mat er trygg og god mat.

 

Siv Jensens statsministerdrøm

Frp er nå klar til å kjøre fram Siv Jensen som statsminister etter Jens Stoltenberg. For Høyre kan dette bli en ulykke, for mange velgere en liflig tanke, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå handler det om Jens eller Siv. Siv Jensen kan innta sin drømmeposisjon. I kveld får hun alene møte Jens Stoltenberg til duell både i NRK og TV 2. Det var i forrige uke Frp utfordret Stoltenberg til å møte Jensen «face to face». Det skjedde samtidig som vi fikk meningsmålinger som viser at det for tiden synes å være like mange velgere som vil stemme Frp som Ap.

Frp har i årevis kjempet for å ta fra Høyre posisjonen som det ledende opposisjonspartiet. Erna Solberg må nå innse at hun er satt på sidelinjen når det er statsministeren som skal utfordres. Høyre har bare halvparten så stor oppslutning som Frp. De har all mulig grunn til å fortvile.

Frps framgang var også tema i «Standpunkt» på NRK i går kveld. Den enkleste analysen ga Knut Haavik, tidligere redaktør i Se og Hør, den tidligere Høyremannen som enkelte nærmest har sett på som pressetalsmann for Frp. Når Frp har så stor oppslutning, skyldes det at de er det enste partiet som ikke har måttet ta regjeringsansvar. Haavik selv reagerte sterk på at Høyre gikk fra sine skatteløfter da de kom i regjeringsposisjon. Han var også tydeligvis i tvil om Frp ville klare å holde løftene bedre enn de andre partiene.

Selvsagt vil de ikke det. Frp vil starte i en regjering i lykkerus. Etter hvert vil det bli en grusom opplevelse for et parti som har særdeles liten trening i å måtte ta ansvar for alt man mener.

Mangelen på regjeringserfaring er nok den viktige grunnen til Frps suksess. Men ikke den eneste. Carl I. Hagen har i årevis utøvet et utmerket lederskap. Geir Moe har bygget partiet. Siv Jensen har vist seg som et politisk talent av de sjeldne. Frp er blitt sett ned på, smilt av og oversett. Det er det ingen grunn til. Nå framstår Frp som like seriøse som andre partier. Det er ikke noe annenrangs over Frp-politikere. Partiet søker nå politisk makt. Det bør de få i kraft av den oppslutning velgerne gir dem. Det vil skje i stor skala rundt om i kommunene neste høst.

Frp er samtidig en skjør skapning. Det er ikke mange år siden det også ble snakket om Kristin Halvorsen som statsminister. I dag har SV mindre enn en tredjedel av den oppslutningen de en gang hadde på meningsmålingene. SV viste seg å ha en relativt liten gruppe kjernevelgere. Gruppen kjernevelgere er neppe større i Frp. Derfor kan det fort ende med med 10 prosent oppslutning på meningsmålingene for Frp. Det vil imidlertid ikke skje i denne stortingsperioden dersom regjeringen fortsetter. Da kan Frp vokse seg større enn Ap.

Problemet for Jens Stoltenberg er at regjeringen ikke får skikkelig uttelling for den politikken de fører. Det er for mange SV-ere og radikalere i Ap som er frustrert over at man ikke får lagt om kursen i skikkelig rød–grønn retning. Det blir ikke nok entusiasme for regjeringsprosjektet. Så langt har det vært lite kraft i den opposisjonspolitikken Venstre, KrF og Høyre har ført. Det er Frp som kan ture fram med løfter om at det meste skal bli billigere, det skal bli mer penger til det meste og at skatter og avgifter skal bli lavere. Siv Jensen forstår bedre enn noen at dette ikke henger godt nok sammen. Men den debatten tar hun ikke nå. Nå gjelder det å bygge partiet og tiltrekke seg enda flere velgere. Hun er i støtet. Frp kan komme til å slå knock out på de andre partiene ved valget om vel tre år.

Å havne i regjering med Siv Jensen som statsminister, er nærmest en vond drøm for Erna Solberg. Det kan hun sannsynligvis ikke tenke seg. Det vil dessuten være en risikabel strategi for Høyre. Men i valget mellom Frp og Ap, må Høyre velge Siv Jensen.

Den eneste måten Høyre kan komme seg ut av skyggenes dal på før det kan være for sent, er å komme opp med en politikk som har appell til større velgergrupper. Politikken må komme først. Det nytter ikke å tro løsningen er å finne en ny leder. Det måtte i tilfelle være at man valgte en ny leder som faktisk står for en annen politikk enn den partiet har stått for de siste årene. Et slikt alternativ ser de ikke ut til å ha i Høyre.

 

Urealistisk om pensjon

Folk hører ikke på politikerne som vil at vi skal jobbe mer før vi pensjonerer oss. Dersom pensjonsordningen blir for god, vil enda flere velge pensjon framfor å jobbe, skriver redaktør Magne Lerø.

Stortinget har slått fast at det skal lønne seg å ikke pensjonere seg tidlig. Ennå er man ikke blitt enig om hva det skal bety i praksis. I de pågående lønnsforhandlingene later LO som om de ikke har hørt hva politikerne har sagt. De truer med streik dersom regjeringen ikke gjør det motsatte av det de egentlig vil. Politikerne vil ikke lenger at det skal være mulig å pensjoner seg ved fylte 62 år uten å tape på det.

Regjeringen velger sannsynligvis å forlenge nåværende ordning. De vil heller skjære igjennom i Stortinget enn å risikere en streik knyttet til AFP.

Aftenposten kan i dag fortelle at folk har temmelig urealistiske forventninger til pensjon. Vitals pensjonsbaromter, som bygger på en undersøkelse utført av Norsk Respons, viser at 30 prosent av befolkningen ønsker å gå av med pensjon før de fyller 62 år. I 2005 var det 21 prosent som ønsket det. 72 prosent av befolkningen ønsker å pensjonere seg før de fyller 67 år.

Undersøkelsen viser samtidig at det er mye ønsketenkning knyttet til pensjon. 40 prosent sier de vil ha mer enn 70 prosent av lønnen når de pensjonerer seg. Det er det særdeles får som kan regne med.

En undersøkelse utført MMI for Storebrand viser at 64 prosent av befolkningen ønsker å gå av med pensjon før de fyller 60 dersom økonomien ikke spiller noen rolle. Når folk får regnet ut hva de faktisk får i pensjon, er det bare ti prosent som vil gå av før de fyller 60 år.

Disse undersøkelsene er tatt opp etter at vi har hatt en omfattende debatt om pensjonsordninger. Ingen kan ha unngått å få meg seg at politikerne mener vi ikke kan førtidspensjonere oss slik som i dag. Men dette når man ikke inn til folk med. Andelen av yrkesaktive som ønsker å førtidspensjonere seg, øker. Dersom pensjonsordningen blir for gode, vil enda flere velge pensjon framfor å jobbe.

I pensjonsdebatten velger folk å lytte til LO og fagorganisasjonene som forsvarer AFP og er opptatt av at ingen må tape på en ny pensjonsordning.

Det er et politisk flertall for at det skal lønne seg å jobbe lenger eller for å si det med andre ord: Man skal tape på å førtidspensjonere seg. Det er lagt fram flere modeller for hvordan pensjonen skal beregnes. Aftenposten skriver i dag at KLP Forsikring har foreslått en ny modell. Direktør Knut Bratland anbefaler et system med bonus for de som jobber etter de fyller 62 år. Arbeidsinntekt etter 62 år skal altså telle mer enn arbeidsinntekt i yngre alder. Stortinget har forutsatt at alle yrkesaktive år skal telle likt. Det kan virke som om KLPs opplegg har en pedagogisk fordel. Særlig dersom det utformes slik at en 62 åring enkelt kan få oversikt over hvor mye mer man vil få i årlig pensjonsutbetaling ved å jobbe fram mot 70 år.

De seinere år har pensjon vært knyttet til lønnsforhandlingene. Det har gjort det hele mer komplisert, men dette er en riktig utvikling. Lønn og pensjon hører sammen, både for arbeidstakere og arbeidsgivere. Det hadde selvsagt vært enklere om arbeidsgivere tok ansvar for lønna og arbeidstakerne selv tok ansvar for sin egen pensjon. Det vil være å skru utviklingen tilbake. Samfunnet har bestemt seg for at det skal være en sammenheng mellom lønn og pensjon som arbeidsgiver gis ansvar for. Det betyr ikke at den enkelte kan frasi seg ansvaret for hva man faktisk skal få utbetelt når man en gang pensjonerer seg. Den som vil ha mer i pensjonsordning enn det samfunnet har bestemt skal gjelde for alle, må man jobbe lenger eller sørge for å tegne spare og forsikringsordninger som gir utbetaling når vanlig lønnsinntekt opphører.

 

Bjørnøy, minister eller biskop?

Det kan være velment, like fullt er det uhørt å lansere en statsråd til en annen stilling. Rolf Reikvam har tråkket utrykkelig i salaten og svekket Helen Bjørnøys stilling ytterligere, skriver redaktør Magne Lerø.

Rolf Reikvam har tråkket utrykkelig i salaten. Han har lansert sin partikollega, miljøvernminister Helen Bjørnøy, som ny biskop i Hamar etter Rosemarie Köhn som går av i høst.

Bjørnøy ville blitt en utmerket biskop. Hun passer som hånd i hanske til Hamar. Problemet er bare at hun er miljøvernminister, en miljøvernminister som kjemper i motbakke og som går særdeles tøffe tider i møte når hun rundt påsketider skal legge fram forvaltningsplanen for nordområdene. Er det noe hun ikke trenger, er det forslag fra sine egne om at hun bør komme seg ut av ministerstolen, og underforstått gjør det hun virkelig kan: være prest og biskop.

Helen Bjørnøy hadde lite kjennskap til fagfeltet hun fikk ansvar for. Og hun fikk knapt installert seg på kontoret før problemsakene dukket opp. Hun strever med å framstå som en minister med autoritet og klare tanker om hva hun vil oppnå. Reikvams uttalelse har bidratt til å svekke henne ytterligere.

Reikvam er en mann av god vilje. Det kan være han bare har gode intensjoner. Det er like fullt uhørt det han har gjort. Man lanserer ikke en statsråd for en annen stilling. Det er jevngodt med å si høyt og tydelig at man ikke gjøre en god nok jobb der man nå er. Det kan opposisjonen mene. Fra ens egne bør en slippe å høre det.

Helen Bjørnøy sier til Dagbladet at hun ikke er kandidat, at hun har nok av interessante utfordringer og at hun ikke mangler lyst og motivasjon til å stå på som miljøvernminister. SVs parlamentariske leder, Inge Ryan, kritiserer Reikvam i klare ordelag og minner om at Helen Bjørnøy er en av de fem som SV vil satse på som statsråd, og at det ikke er aktuelt å diskutere utskrifting i regjeringen nå. Hva annet skal han si?

Reikvam har vært lenge nok i politikken til å vite hva han setter i gang med å lansere en statsråd til en annen stilling. Vi har vanskelig for å tro at han har forsnakket seg. Han må ha vurdert det slik at Helen Bjørnøy neppe vil klare seg som miljøvernminister i fire år framover. Det har ikke vært meningen å gi Bjørnøy et dolkestøt. Sannsynligvis er han bare opptatt av å gi Bjørnøy en mulighet for bli biskop i Hamar hvis det er det hun ønsker. Det er en stund til neste aktuelle bispetog går.

Det er også en annen side ved Reikvams uttalelse det er verd å arrestere. Det er Den norske kirke som skal velge ny biskop. Reikvam bidrar til å skape et inntrykk om at regjeringen nærmest kan omplassere Bjørnøy. Regjeringen skal først utnevne en ny biskop etter at en omfattende nominasjon er gjennomført.

SV bør støtte helhjertet opp om sine statsråder. Det dummeste SV gjør er å la Helen Bjørnøy bli stående alene.

Hennes forgjenger, Knut Arild Hareide, hevder at det er Jens Stoltenberg som er grunnen til at Helen Bjørnøy framtrer som en svak miljøvernminister. Han har noe rett i denne analysen. Det er regjeringen politikk, ikke SVs miljøpolitikk, Helen Bjørnøy skal forsvare. Frustrerte SV-ere bør i alle fall velge regjeringen og ikke Helen Bjørnøy som adressat for sin kritikk.

Selv om forvaltningsplanen for Barentshavent ikke blir slik SV ønsker, er det for tidlig å vende tommelen ned for alt det denne regjeringen foretar seg på miljøsiden. Helen Bjørnøy har planer i gang for reduksjon i CO2-utslippene, det kan komme mange spennende og kontroversielle avgiftsendringer i årets statsbudsjett, og det er tatt spennende initiativ knyttet til CO2-frie gasskraftverk. Det er altfor tidlig å trekke konklusjonen om at Helen Bjønøy er den første som ryker ut når den tid kommer at det er tid for ommøbelering i regjeringen.

 

Mette-Marit i sex-måling

De mangler både folkeskikk og dømmekraft i MMI og Dagbladet når de spør folk om de kan tenke seg å være utro med kronprinsessen. Er det rart det går elendig med Dagbladet? De må lage en avis med mindre fjas skal de klare seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Ifølge VG har analysebyrået MMI brukt Mette Marit i en sexmåling. 500 nordmenn er spurt om de kan tenke seg kronprinsessen som elskerinne eller mor til sine barn. Det er mulig også å krysse av for likestillingsminister Karita Bekkemellem og skuespiller Maria Bonnevie. Kvinnene kan velge blant annet mellom Jonas Gahr Støre, Erik Torstvedt eller Hank von Helvete, vokalist i Turboneger.

Ellers får man spørsmål om familie, eldreomsorg og arbeidsliv. Det slenges også på et spørsmål om man har hatt sex med sjefen.

Ifølge VG er det Dagbladet som står bak undersøkelsen. Konstituert redaktør Lars Helle er imidlertid taus som en østers.

VG har fått reaksjoner fra folk som har reagert på spørsmålene de er blitt bedt om å svare på. Konsulent Håkon Kavli i MMI, som er ansvarlig for undersøkelsen, sier han tar signalene om at spørsmål om elsker/elskerinner kan virke provoserende for noen.

At er seriøst firma som MMI lar seg bruke til slikt tøys, er beklagelig. Det er på tide å gjøre opprør mot alle markedsundersøkelsene som gjennomføres for tiden. Det blir for mye dumt det spørres om. Denne undersøkelsen viser også at man både i MMI og Dagbladet mangler folkeskikk og er blottet for takt og tone. Dette er regelrett misbruk av kjendiser. Og det er direkte usmakelig at både likestillingsministeren og kronprinsessen trekker i en slik sammenheng.

Det er trist at Dagbladet har sunket ned på et slikt nivå. I kampen for å selge flere aviser, vil de nå vite hvilke menn og kviner som har sterkest sexappell. Her skal ikke engang de kongelige spares. Hvis Mette Marit scorer høyt, betyr det at hun må opptre ofte i spaltene med tekst og bilde som skaper assosiasjoner til mulig elskerinne. Eller så er det Maria Bonnevie som skal brettes ut som særdeles sexy. Eller Celina Midelfart.

Når Dagbladet via markedsundersøkelser forsøker å grave seg inn i folks «hemmelige tanker og lyster», forteller det også noe om hvorfor avisen har problemer med profil og image. Vi forstår godt journalistene som ønsker seg tilbake til røttene og de gode gamle dager da Dagbladet var de intellektuelle og reflektertes avis. Det spørs om det er mulig å ta tilbake den posisjonen for en løssalgsavis. Det virker som om Dagbladet ser seg tvunget til å fylle godt opp i spaltene med fjas og lettvintheter. Hvem det skal fjases mest med, er de i tvil om. De må spørre folket.

Dagbladet burde laget en avis de var stolte av og har tro på. Ikke en avis som baserer seg på at de til enhver tid har oversikt over hva som rører seg i folks tankeliv på relativt primitivt nivå.