LEDER: Når arbeidstakerorganisasjonen taper viktige slag i politikken, er det forståelig at de forsøker seg på omkamp i neste års tarifforhandlinger. Det meste må nok arbeidsgiverne si nei til, men i forhandlinger må en lytte også inne på prinsippenes område, skriver redaktør Magne Lerø.

Fjorårets lønnsoppgjør ble preget av streiker om prinsipper. Kroner og øre ble man rimelig greit enige om. Det kan bli enda tøffere runder om prinsipper i framtiden. Neste år må arbeidsgiverne forberede seg på at pensjon og arbeidsmiljø blir tema i lønnsoppgjøret, sier administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen NAVO, Lars Haukaas, til Aftenposten. Han mener arbeidsgiverne må legge en strategi for å stå imot krav om bedre ordninger enn det lovverket legger opp til.

De fagorganisert har mobilisert kraftig for at det ikke skal gjøres endringer i arbeidsmiljøloven som de oppfatter som angrep på faglige rettigheter. De har bare delvis vunnet fram. Stortinget kommer etter all sannsynlighet til å åpne for midlertidige ansettelser og tillate mer overtid. Dette er de fagorganiserte sterkt imot. De unngår neppe innstramninger i pensjonsordningene. Vi må regne med at det fremmes krav ved hovedforhandlingene neste år, som i praksis setter til side Stortingets endringer i forhold til egne medlemmer. Finn Bergesen jr. i NHO har advart mot at lønnsoppgjørene i sterkere grad skal handle om det som han mener er politikernes sak å avgjøre. Han kan gjerne ønske at lønnsoppgjørene bare skal handle om kroner og øre, men det er nok ikke denne virkeligheten NHO befinner seg i. Lars Haukaas ser mer realistisk på dette, men deler for så vidt Bergesens syn.

Haukaas mener vi står overfor et trendskifte der det ikke lenger er slik at politiske prosesser går i den retning fagbevegelsen ønsker.

– Fagbevegelsen oppfatter tvert om lovgivningsprosessen som en angrep på tilkjempede rettigheter. Vi står overfor en arbeidstakerside som i økende grad mister til tilliten til lovgivningen, sier Haukaas til Aftenposten.

Dette lover ikke godt for utviklingen på arbeidslivets område. Både arbeidsgivere og arbeidstakere vil bli tapere dersom vi går inn i en periode med økt uro og flere streiker.

Det har vært bedriftene i konkurranseutsatt sektor som har lagt rammene for lønnsoppgjørene. Det kan være disse oppgjørene som blir de enkleste å få på plass framover. Her forstår arbeidstakerne utmerket godt hva som kommer til å skje dersom bedriftene pådrar seg for høye kostnader, enten det skjer i form av høyere lønninger eller bedre sosiale ordninger. Men også disse bedriftene har interesse av at ikke arbeidsgiverne styrker sin handlefrihet på bekostning av de ansattes interesser.

Det er mer fristende å stå hardt på krava i offentlig sektor, hvor en kan sende regningen videre til staten. Men arbeidstakerne i offentlig sektor kan ikke kreve ordninger som gjør at virksomheter med en stor grad av organiserte arbeidstakere får et kostnadsnivå som ligger betydelig høyere enn det virksomheter med mange uorganiserte har.

Sosial- og arbeidsminister Dagfinn Høybråten har lyttet til de fagorganisertes innvendinger, både når det gjelder arbeidsmiljøloven og endringer i pensjonsordningene. Fagorganisasjonenes oppgave er å kjempe for medlemmenes interesser, men det blir håpløst dersom alle nåværende bestemmelse får status som hellige kyr som ikke kan røres. Vi tror ikke på de fagorganisertes påstander om at arbeidsgiverne grovt vil utnytte muligheten for midlertidig ansatte. Det er ingen ulykke om enkelte arbeidstakere avtaler at de jobber 13 timer en dag mot å kunne slutte tidligere en annen dag.

Vi har vanskelig for å tro at slike spørsmål vil bli hovedkrav ved neste års tarifforhandlinger. Men vi ser ikke bort fra at det kommer krav som vil sikre ansatte bedre ved oppsigelser. Dette må arbeidsgiverne være rede til å forhandle om. Når det er stor uro og usikkerhet om folk får beholde jobbene sine, er det ikke annet å vente at de vil at fagforeningene skal kjempe for bedre ordninger om de mister jobben og bedriftene har godt med penger til å betale mer enn «minimumstakst».

Når arbeidstakerorganisasjonen taper viktige slag i politikken, er det forståelig at de forsøker seg på omkamp i neste års tarifforhandlinger. Det meste må nom arbeidsgiverne si nei til, men i forhandlinger må en lytte også inne på prinsippenes område.

LEDER: Åslaug Haga leder med glød og et smittende engasjement. Hun må bare håpe på et utall harde konfrontasjoner med Høyre, slik at velgerne kan forstå hvorfor de har sagt sin gamle samarbeidspartner takk og farvel. Men det kan bli ugreit for Haga å leve i skyggen av mektige Ap, skriver redaktør Magne Lerø.

Senterpartiets leder Åslaug Haga er kampklar. Oppgaven er å drive partiet ut av skyggenes dal, sikre seg selv en plass på Stortinget, vinne fram i harde forhandlinger med Jens Stoltenberg om den politiske kursen for en ny rød–grønn regjering, og få fire viktige statsrådposter i en regjering ledet av Jens Stoltenberg. Klarer Haga dette, skriver hun seg inn som en av de store strateger i partiets historie.

Anne Enger Lahnstein sa i sin tid takk og farvel til Høyre, satset og vant på sentrumsalternativet. Det er i sentrum Sp helst ville vært, men de har for lengst innsett at sentrumsalternativer er en saga blott. Sp kunne da valgt å holde seg i nærheten av Høyre. Når det gjelder den viktigste saken for Sp, EU-saken, er det ikke stor forskjell på Ap og Høyre. Sp har foretrukket å gå i spann med Høyre i etterkrigstiden, fordi de har delt Høyres verdikonservative profil, og i den økonomiske politikken har de hatt sammenfallende syn på for eksempel eiendomsretten.

De siste ti årene har Sp sett at den markedsorientering som Høyre står for, fører galt av sted i forhold både til landbruket og distrikts-Norge. Å motarbeide markedskreftene er blitt en flaggsak for Sp. Dermed havner de i frontkollisjon med Høyre. Det passer Åslaug Haga utmerket. Hun trenger noen kraftige oppgjør med Høyre for at velgerne skal forstå at det var nødvendig for Sp å skifte side.

Sp har ikke mer enn rundt fem prosents oppslutning på meningsmålingene. De synes ikke å ha fått særlig uttelling på at Sp, Ap og SV sier de vil danne regjering sammen etter valget. Den eneste måten Sp kan øke sin oppslutning på, er å få oppmerksomhet om sitt eget program. De vil forplikte seg på et program for en samarbeidsregjering før valget. Sp vil ha full frihet til å kjøre fram egne saker i valgkampen. Det samme ønsker SV. Derfor fikk vi i går en hard duell mellom Kristin Halvorsen og Åslaug Haga om oljeboring i Barentshavet.

Den jobben Åslaug Haga har gjort som Sp-leder så langt, står det respekt av. Hun har forankret de strategiske valgene i eget parti i god tid før landsmøtet. Sp har lansert et program med egenart og tydelighet, og Åslaug Haga framstår som en offensiv og dyktig leder. Glød og et smittende engasjement preget henne under landsmøtet sist helg. Partiet står samlet, de har gjennomført et landsmøte som motiverte for innsats og det er full enighet om at de har en leder frambærer partiets politikk på en utmerket måte. Utgangspunktet skulle vært det aller beste forn Sp.

Men det skal ikke bli enkelt å krype oppover mot titallet på meningsmålingene. Lite tyder på at Sp vil få hjelp ved at EU-saken kommer høyere opp på dagsordenen i månedene framover.

Sp har valgt side. Det valget har de tatt for lang tid framover. På lang sikt kan det være at Sp ville vært mer tjent med å bygge seg opp utenfor regjering. Det er ikke sikkert en plass i regjeringen i skyggen av Ap vil gi nevneverdig uttelling hos velgerne. Men lysten på makt og taburetter er stor, så det skal noe til at Sp velger å stå utenfor en regjering fordi de ikke når fram i forhandlingene om de politiske grunnlaget for en regjering.

LEDER: Mens «jeg vil, jeg vil, men får det ikke til» preger regjeringens forslag til lovendringer for å gi varslere bedre beskyttelse, viser EDB Business Partner hvordan det skal gjøres i en del tilfeller. Det er viktigere å sikre anonymitet enn å utrede hva det betyr å være lojal, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringens forslag til lovendringer som skal sikre varslere bedre rettsbeskyttelse, er relativt kjølig mottatt. Når regjeringen har valgt å ta utgangspunkt i forpliktelsen til lojalitet mot sin arbeidsgiver, blir det et «jeg vil, jeg vil, men får det ikke til»-preg over hele forslaget. Regjeringen ser for seg at en arbeidstaker skal ha gått alle runder internt, før man varsler myndigheten eller offentligheten om kritikkverdige forhold. Flere kan fortelle at de er blitt frosset ut etter at de først har «laget bråk» internt, for deretter å varsle eksternt.

Nå har imidlertid EDB Business Partner vist hvordan det kan gjøres. Ansatte kan ta kontakt med advokat Frode Sulland hvis de har mistanke om etiske brudd og ulovligheter i selskapet. Alle som tar kontakt er sikret anonymitet.

– Vår strategi er å være et åpent og forutsigbart selskap som nyter tillit. Vi kjenner ikke til at det skal være etiske brudd og ulovlighter i EDB Business Partner. Men med en organisasjon på over 3000 ansatte, kan vi ikke være sikre. De som eventuelt vet om slike tilfeller skal føle at det ikke medfører noen risiko å si ifra, sier finansdirektør Tore Valderhaug til Aftenposten.

Frode Sulland har ikke andre advokatoppdrag for selskapet. Får Sulland henvendelser fra ansatte, tar han saken opp med styreleder, som kan bestemme at det skal gjennomføre en granskning. Styrelederen vil ikke få vite hvem som har varslet. Vi må kunne forutsette at selskapet har en styreformann som vil ta sakene på alvor, siden de har innført en slik ordning. Men det har man selvsagt ingen garanti for. Og en ansatt i EDB Business Partner, har selvsagt frihet til å varsle myndigheter eller medier dersom han opplever at det ikke blir ryddet opp i forholdene via Frode Sulland og styreleder.

Kort tid etter at Svein Ludvigsen hadde tiltrådt som fiskeriminister, avskaffet han «fiskefusktelefonen». Han ønsket ikke en ordning basert på mistenksomhet. Det er en langt på vei en slik «fiskefusk»-telefon EDB Business Partner nå har innført. Det kan imidlertid være en hake ved ordningen. Dersom selskapet har begått et alvorlig lovbrudd, burde en jo blitt anmeldt og de som har ansvar for lovbruddet straffet. Nå kan man via Sulland få et varsel om å rydde opp slik at man unngår straff.

Det er umulig å finne ordninger som ivaretar alle hensyn. Å ta opp kritikkverdige forhold internt, krever både mot og styrke. Mange kvier seg for det, fordi de kjenner til historier der de som varslet ble frosset ut eller fikk sparken. Regjeringen vil sikre varslere økt rettsbeskyttelse. Varslere skal ikke bli sagt opp. Men lovverk og domstoler kan ikke hindre at ansatte blir frosset ut.

Prisen for å varsle er ofte høy. Ansatte i EDB Business Partner som oppdager alvorlig kritikkverdige forhold kan nå få sagt fra på en ryddig måte, uten å måtte betale denne prisen.

LEDER: Når 233 sjefer i Vinmonopolet i går sendte e-post om de ikke har tillit til Knut Grøholt og sier at vi må vente til mandag for å få begrunnelsen, har de tydeligvis ruset seg på uforstand. Denne typen kollektivt maktbruk for å ivareta egne interesser, må styret ta avstand fra, skriver redaktør Magne Lerø.

For en måned siden konkluderte et enstemmig styre i Vinmonopolet med å frikjenne Knut Grøholt fra påstandene om at han hadde latt seg smøre i strid med selskapets regler. Styret gjorde det klart at de hadde full tillit til ham. Juul Lyseggen, som er styreleder i Vinmonopolets Overordnede Forening (OFF), sitter også i Vinmonopolets styre og hadde altså for en måned siden full tillit til Grøholt. Onsdag hadde OFF møte og vedtok mistillit.

Verken Dagbladet eller VG er i stand til å få noen begrunnelse fra Lyseggen. Den kommer først på mandag. En må kunne anta at årsaken til mistilliten er at Vinmonopolet vil avskjedige to ledere som har foretatt grove brudd på Vinmonopolets «smøreregelverk», og at andre som har begått mindre regelbrudd vil bli degradert. I så fall er dette ikke noe annet enn en gjengjeldelsesaksjon. Når to av deres medlemmer får sparken, skal jammen toppsjefen også sparkes. Vi er temmelig sikker på at foreningens arbeidsrettslige betraktninger ikke vil holde mål.

Når en forening klarer å erklære offentlig mistillit den ene dagen og presterer å si at man må vente til over helgen med å få begrunnelsen, er dette i beste fall hjelpeløst. Vi får håpe dette er et arbeidsuhell og at det i alle fall ikke et uttrykk for den typen personalbehandling lederne i Vinmonopolet bedriver til daglig.

Det er selvsagt ikke 233 sjefer som hver for seg ikke har tillit til Grøholt. Vi får da håpe at mange av dem er atskillig klokere og mer nyansert enn det flertallet i foreningen er. Men når et flertall vedtatt mistillit, er det i pakt med god foreningskultur at mindretallet holder kjeft.

Et styre kan ikke sparke en sjef fordi underordnede bruker makt på denne måten. Styret må gi vinmonopollederne beskjed om at Grøholt blir sittende, og at de får innrette seg etter det.

Det skjer md jevne mellomrom at ansatte forsøker å presse ut toppsjefer ved å erklære offentlig mistillit. Det har holdt på i lang tid i Avinor, med Randi Flesland og flere av hennes nærmeste medarbeidere. Styret avviste resolutt de ansattes krav. Nå ser det ut til at situasjonen har roet seg, så lenge det varer.

De ansatt i Orkla fastholder at de ikke har tillit til styreformann Johan Fr. Odfjell. Nei vel. Men det er ikke de ansatte som velger styret i Orkla.

Det spesielle med situasjonen i Vinmonopolet er at det er alle lederne som nå erklærer mistillit. De ansattes har fortsatt tillit til Grøholt, sier Helge Storvik, som representerer de ansatte i styret. Der virker altså som om dømmekraften er bedre intakt hos de ansatte enn hos de som skal lede dem.

LEDER: John H. Stordrange, lederen for Siviløkonomene, synes ikke det er rart at kvinner og flinke fagfolk reserverer seg mot å bli ledere når de ser ledere bli ofret og satt under et umulig press. Det er lurt å ha både fallskjerm og en plan B om man plutselig en dag står uten den lederjobben en trives i, skriver redaktør Magne Lerø.

Noen ytterst få daglige ledere får sin avgang brettet ut i offentligheten. Hvert år er det hundrevis av ledere som må slutte uten at det påkaller noe offentlig interesse. Omløpshastigheten på ledere øker, og John. H. Stordrange, administrerende direktør i Siviløkonomene, har en lang rekke eksempler på at ledere blir fjernet fordi styret har et behov for å vise handlekraft. Mange mister lysten på å ta en lederstilling når en ser det ledere utsettes for.

– Jeg tror for eksempel at en del kvinner reserverer seg mot lederjobber når de ser hvor risikofylt og tøft det kan være, sier Stordrange til Dagbladet. Andre som kunne mestret en lederstilling, velger istedenfor fagstillinger med interessante utfordringer og god lønn, der de slipper presset og usikkerheten som ledere må leve med.

Stordrange mener den høye utskiftningstakten på ledere og mellomledere i mindre bedrifter utenfor de store byene representerer et stort problem.

– Dette er folk som ikke har noen fallskjerm eller bonus å lene seg på. Ofte skiftes de ut som en symbolhandling, ofret som syndebukker fordi forventningene ikke er innfridd, sier Stordrange. Han peker på at fallhøyden er meget stor for ledere som arbeider på steder der det er få arbeidsmuligheter dersom man ikke har et sterkt nettverk. Fallet i prestisje er heller ikke til å spøke med.

Et styre har rett til å forvente at lederen skal skape resultater og nå de mål som styret har fastsatt. Den virkeligheten lederen må operere i, blir stadig mindre forutsigbar. Markedsforholdene kan endre seg brått, og nøkkelpersoner i bedriftene sitter løsere enn tidligere. Dette kan ikke ledere bruke som unnskyldning over tid for at resultatene ikke nås. Når ikke ledelsen viser handlekraft, skjer det at styret mener situasjonen krever det. Den eneste måten styret kan lede på, er gjennom daglig leder. Derfor må daglig leder ut, hvis han ikke klarer å vise den nødvendige handlekraft.

Ledere må akseptere at man ikke kan lede år etter år dersom resultater ikke innfris. Å være leder er å ha en utsatt stilling. Men dessverre skjer det, som Stordrange peker på, at styret opptrer lite klokt i forhold til daglig leder. Da Forsvaret sparket Lars Sølvberget og Jørn Hernes uten at årsaken til underskuddene var tilstrekkelig klarlagt, viste de hvordan et styre ikke skal opptre. Det skal ikke komme som lyn fra klar himmel når ledere skal avsettes. Det skal være dialog på forhånd. Man skal få gi sin forklaring, drøfte situasjonen og gi til kjenne hva en vil gjøre for å innfri styrets forventninger før man får beskjed om at man må slutte.

Det påhviler styreformannen et særlig ansvar for å være i direkte og åpen dialog med daglig leder i en situasjon hvor det kan bli aktuelt å skifte ut ledelsen. Her er tid et nøkkelord. En leder som blir sparket, faller dypt dersom man ikke har fått anledning til å tenke tanken og forberede seg på den muligheten.

Når mange leder opplever at de blir ofret som syndebukker, er det forståelig at de forlanger både høy lønn og en skikkelig fallskjerm. Fallskermer er ikke noe å trakte etter. For altfor mange er det å utløse en fallskjerm ensbetydende med at man nå må slite for å komme i nærheten av det lønnsnivået en hadde.

Ledere sitter utrygt. Man må være forberedt på at man må ut av den jobben man har før en vet ordet av det. Da gjelder det å ha utviklet nettverk og å ha gjort seg noen tanker om hva man vil gjøre dersom det skjer. Det er lurt å ha en plan B om man plutselig en dag står uten den lederjobben en trives i.

LEDER: Det er nesten rørende å lese at styret i DnB Nor er så grensesprengende fornøyd med Svein Aaser, at de syntes det var på sin plass å sprenge grensene for bonusutbetaling som de selv har satt. Vi forstår godt at de ansatte håper på bonusbonanza i banken, skriver redaktør Magne Lerø.

Det meste skal være utmerket i DnB Nor for tiden. Fusjonen er utmerket, resultatene er utmerket, konsernsjef Svein Aaser er utmerket og han samarbeider utmerket med styret og «gamlesjefen» i Sparebanken Nor, Olav Hytta, som nå er styreformann i den fusjonerte banken. Svein Aaser har en årslønn på 4 millioner kroner. I tillegg kan han få en bonus på 35 prosent av lønnen. Men styret syntes det ble for stusselig som kompensasjon for innsatsen i fjor. De ga ham derfor en bonus på 1,9 millioner, slik at han samlet fikk utbetalt 5,9 millioner kroner for innsatsen i 2004.

– Vi følte det var på sin plass med en ekstra belønning som følge at de tøffe året vi har bak oss i fusjonsprosessen. Det har vært tøft for mange ansatte, men særlig for konsernsjefen, sier styreformann Olav Hytta til Dagens Næringsliv. Aasers lønn har økt med en million hvert år de siste to årene. Hytta sier de hadde lyst til å gi Aaser enda større lønnstillegg i år, men valgte å gå forsiktig fram.

Men Hytta klarte denne gang å styre lystene sine. Det vet nok ikke lederen i Finansforbundet, Jorunn Berland, om hun skal le eller gråte over. «Å, himmel og hav», svarte hun til Dagens Næringsliv da hun fikk vite om Aasers bonuspakke. Hun sier hun har problemet med å forstå hva som rettferdiggjør en slik bonus, men at dette selvsagt skal brukes for alt det er verd i de lokale lønnsforhandlingene.

Det hadde vært mye bedre om styret hadde valgt å sette opp Aasers lønn og forsvare det både intern og eksternt. Å argumentere med at fjoråret har vært så spesielt tøft for Åaser at han må få 600 000 kroner ekstra, i tillegg til en bonus på 1,3 millioner, virker temmelig patetisk sammenliknet med Hyttas uttalelser om sine «lyster».

Men bonuser er nå til å leve med. Det er åpent for alle og enhver, og de utbetales for god innsats. Det er bonusår i år. Bonuser kommer istedenfor alle mulige slags merkelige opsjonsprogrammer som får lederen til å være mer opptatt av aksjekurser enn langsiktig inntjening.

Også i USA ser vi den samme trenden. En undersøkelse som Mercer Human Resource har foretatt av de hundre største selskapene, viser at bonusutbetalingene i år er økt med 46,4 prosent. Bonusene øker, mens avlønning i form av opsjoner reduseres kraftig. Etter de store finansskandalene skjer det en grundig opprydning når det gjelder avlønning av ledere i USA. Boston Consulting Group mener å kunne påvise at aksjeopsjonen til ledere i selskaper som på en eller annen måte opererte utenfor eller på grensen av det lovlige, var 800 ganger mer verd enn det lederne i selskaper som holdt seg til sunne og gode regnskapsprinsipper hadde.

Ellers kan the Economist fortelle at amerikanske toppledere i de største selskapene tjener 400 ganger mer enn vanlige ansatte i gjennomsnitt.

Olav Hytta kan jo bruke dette som argument for å heve Svein Aasers lønn med en million eller to. Det må da være bedre en å gi ham en halv million ekstra i tillegg til lønn og bonus fordi han for eksempel er «ekstra flink og konstruktiv i en tid der det er beintøft å være norsk bank».

LEDER: Det er ikke til å komme forbi at flere kvinner enn menn ikke synes det er bryet vært å være leder år etter år. Det tror vi ikke politikerne kan gjøre så mye med, men med loven i hånd kan de nok klare en radikal økning av kvinneandelen i bedriftsstyrene, skriver redaktør Magne Lerø.

Både fakta og vurderinger spriker i alle retninger i det mediene i dag på 8. mars skiver om resultatene etter 40 års aktiv kvinnepolitikk. I Norge har vi vært opptatt av å stå fram som et foregangsland når det gjelder å gi kvinner ansvar på lik linje som menn på alle områder i samfunnet. Men vi ligger langt etter Sverige, får vi vite. Likestillingssenteret legger fram statistikk som viser at kvinner i så å si alle yrker fortsatt bare tjener 85 prosent av det menn tjener. Fremdels er de fleste ledere menn, og det går svært så forsiktig framover med andelen kvinnelige ledere både i bedrifter og samfunnet for øvrig. Menn er også mest aktive i politikken, og det er fortsatt bare 12 prosent kvinner i bedriftsstyrene.

Kvinnene synes å dele seg i tre grupper når det gjelder hva som bør gjøres: De som vil ta flere og sterkere virkemidler i bruk for å oppnå bedre reell likestilling, de som vil kjempe for likestilling med de virkemidler vi har i håp om at resultatene blir bedre etter hvert og de som mener at menn og kvinner er likestilt og ”det ikke er så mye mer å mase med” fra myndighetenes side. Det er ikke godt å si hvor mange kvinner, eller menn, som hører til de ulike gruppene. Det er uhyre få kvinner som står fram og sier de hører til den siste gruppen, men i praksis er det nok dette en del kvinner om mange menn står for. Men disse tar ikke ordet i debatten. De vil ikke bli herset med av alle med politisk korrekte standpunkter. Det er opplest og vedtatt at alle skal være for mer likestilling. Det finnes ikke noen politikere eller ledere som sier noe annet.

For å vekke bedriftslederne opp av dvalen, rive de løs fra det uforpliktende snakket om at kvinner må gis større lederansvar, bestemte statsrådene Ansgar Gabrielsen og Laila Dåvøy seg for å tvinge bedriftene til å sørge for 40 prosent kvinner i styret. Protestene ble ikke hørt. En lov om dette er vedtatt i Stortinget. Den trer i kraft om ikke måles nås.

Siste året har andelen kvinnelige styremedlemmene i allmenne aksjeselskaper økt fra 9 til 12 prosent. Det er kun 2,3 prosent av styrene som har en kvinnelig styreleder. I august skal Nærings- og handelsdepartementet foreta en ny opptelling. Etter all sannsynlighet vedtar regjeringen å innføre loven fra 2006 av. Da er det slutt på frivillig tilpasning til politikernes krav. Det betyr ikke at det blir bøter og tvangsavvikling fra 2006 av slik loven legger opp til. Trolig vil myndighetene gi bedriftene ennå noe år før første straffesak innledes.

Det er til dels kraftig motstand mot loven ennå i næringslivet. Vi må regne med at noen vil vurdere om det er grunnlag for å bringe loven inn for internasjonale domstoler. Man vil da argumentere med at storsamfunnet ikke kan pålegge en eier å la seg bli representert av et bestemt kjønn.

Dette får juristene ta seg av når det blir aktuelt. Selv om vi er i mot loven, må vi innrømme at dette har vært effektivt som politisk tiltak. Kvinner i styrene er virkelig satt på dagsorden i de fleste bedrifter. NHO har gjennomført sitt kvalifiseringsprosjekt «Female Future». Når en fjerdedel av de kvinne som har deltatt i prosjektet har fått et styreverv, må det sies å ha vært vellykket. Det nytter altså å kvalifisere seg og stille seg til disposisjon.

Det går sakte framover når det gjelder å få flere kvinner til å søke lederstillinger. Og kvinner leder like godt som menn. Men det er ikke til å komme forbi at flere kvinner enn menn ikke synes det er bryet vært å være leder år etter år. Det tror vi ikke politikerne kan gjøre så mye med.

LEDER: Politikernes går rundt grøten når de nøyer seg med å snakke om «balansekravet» for sykehusene. Enten må de øke bevilgningene, eller legge opp til at færre pasienter skal behandles eller legge ned lokalsykehus. Men de vil ikke ha bråk med lokalsykehus i et valgår, forståelig nok, skriver redaktør Magne Lerø.

Landets sykehus er klare for å kutte 1360 årsverk dersom politikerne holder fast på kravet om at man ikke skal gå med underskudd i år. I Oslo regner en med at 1000 stillinger må fjernes.

I Helse Vest skal 250 stillinger bort, og man håper det kan skje ved redusert bruk av overtid, avvikling av midlertidig ansatte og naturlig avgang.

– Folk blir vettskremte når de hører at vi skal legge ned spesielle behandlinger. Spørsmålet er om vi skal slutte med transplantasjoner eller kreftbehandling, sier administrerende direktør ved Rikshospitalet–Radiumhospitalet, Åge Danielsen, til Nationen.

Carl I. Hagen sier at FrP vil kreve mer penger til sykehusene ved behandling av revidert budsjett.
– For oss er det viktigere at folk får behandling enn et vi sparer penger, sier Hagen til Nationen.

Kjell Magne Bondevik er skeptisk til kravet fra FrP, og sier det er grenser for hvor mange ganger en skal skyve på kravet om at sykehusene skal i balanse. Han åpner imidlertid for å drøfte balansekravet med FrP ved behandlingen av revidert budsjett.

Det er ikke verre å få driften av sykehus i balanse, enn det er å få kontroll med økonomien i Forsvaret. Det er nærmest en regel at noen sykehus går i minus. Dersom man skal komme i balanse, betyr det nedleggelse av flere lokalsykehus og en sterkere sentralisering av landets sykehusvesen. Konsulentselskapet McKinsey gjennomførte i fjor høst en undersøkelse for Helsedepartementet som viser at det i Norge i gjennomsnitt er 61 000 innbyggere for hvert sykehus, mens det for eksempel i Sverige er 100 000. Det er hevet over all tvil at det er penger å spare på å konsentrere seg om større enheter. Men det vil ikke folk. De vil ha sitt lokalsykehus. En undersøkelse som MMI har utført for ukebrevet Mandag Morgen viser at to av tre sier nei til sentralisering.

Vi tror landet sykehusdirektører kan være temmelig sikre på at det blir mer penger ved revidert nasjonalbudsjett i vår. I et valgår vil ikke politikerne legge seg ut med det store flertall av folket. Regjeringen synes nok Carl I. Hagen har fått mer enn nok uttelling for sitt krav om at det må bevilges mer til sykehusene. Ap og SV vil også gi mer til sykehusene.

Denne saken illustrerer hvordan styringen av helsevesenet nå skjer. Politikerne forsøker å nøye seg med å snakke om «balansekravet», og overlater til de regionale helseforetakene å finne ut hvordan det skal kuttes.

Åge Danielsen er tindrende klar: «Vi kutter i pasientbehandlingen. Her er det ikke mer å effektivisere». Alternativet er at det legges ned noen lokalsykehus i Helse Sør. Da vil hele lokalsamfunn reise seg i protest, og det går politikk i saken.

Politikerne burde selvsagt diskutere saken og ikke gå rundt grøten med snakk om budsjettbalanse. Det må ta en politisk avgjørelse om vi skal ha den store floraen av lokalsykehus eller om vi skal legge opp til mer sentralisering. Dette er ikke et ansvar for de regionale helseforetakene. Det Stortinget i dag bevilger til sykehusene strekker ikke til i forhold til det antall pasienter som skal behandles.

Det er valgår i år. Da løser man sannsynligvis budsjettkrisen i sykehusene ved å utsette kravet om drift i balanse ennå et år og gi en tilleggsbevilgning. Men ved framleggelsen av statsbudsjettet for neste år, må en ha bestemt seg: enten økte bevilgninger, redusert pasientbehandling eller færre lokalsykehus.

LEDER: Når en toppsjef offentlig sår tvil om det er noen fremtid for den virksomheten han leder, er det bare å pakke sammen. Derfor var det klokt av redaktør Tord Langmoen i Nationen å trekke seg som redaktør, skriver redaktør Magne Lerø.

I lengre tid har det vært et spent forhold mellom ansatte og ledere i Nationen og sjefredaktør Tord Langmoen. Han har også vært administrerende direktør i avisen og hatt stillingen som administrerende direktør i konsernselskapet Tun media, som eier Nationen og flere publikasjoner rettet inn mot norsk landbruk. De ansatte har klaget over at de har sett for lite til Langmoen. De har krevd en redaktør på heltid. I forrige uke fristilte Langmoen hele ledergruppen i avisen på syv personer. Han mente dette var nødvendig for å få en mer slagkraftig ledelse. Det trenger avisen dersom eierne skal investere 10 millioner for å snu den negative utviklingen både opplagsmessig og annonsemessig.

Styret vedtok å utsette beslutningen om å investere 10 millioner, med henvisning til den uavklarte situasjonen. Noen er i tvil om avisen har livets rett. Styrelederen var taus som en østers om vedtaket, men Tord Langmoen uttalte til Dagens Næringsliv at «han skjønte godt at både styret og eiere vurderer om dette er en organisasjon de vil satse på». Da nådde naturlignok bråket internt nye høyder.

I går varslet Tord Langmoen styreleder Grete Sjurgard at han trekker seg som redaktør. Det var hans eget valg. Sjurgard bekrefter at styret hadde tillit til Langmoen som sjefredaktør.

Tord Langmoens uttalelser var en provokasjon mot de ansatte. Han bidro også til å så tvil om framtiden for Nationen. Det slår tilbake på ham selv. Det er såpass tøft å være leder, ikke minst i Nationen som sliter med tilbakegang, at man må være hundre prosent dedikert for oppgaven og ikke så tvil om framtiden offentlig. Og man har nå en gang den staben man har. Og en stab blir sjelden bedre av offentlig kritikk. Da går de som regel i lås.

Men når det er sagt, kan det godt være at det er Tord Langmoen som har rett. Det finnes tusenvis av truede bedrifter med arbeidstakere med for liten omstillingsvilje. Og det finnes ledergrupper som ikke holder mål i lange baner rundt om.

Tord Langmoen mener tydeligvis at verken stab eller ledere holder mål i forhold til den utfordring Nationen står overfor.

Vanligvis ser en toppleder og et styre bedre tingenes tilstand enn de ansatte som kollektiv.

Nationen er i krise. De mistet nesten hver tredje annonsekrone i fjor og i januar i år har annonseinntektene ligger 36 prosent laver enn i fjor, ifølge Finansavisen. Nationen mister også lesere.

Vi tviler på om man er kommet særlig lenger med å finne løsningen for Nationen ved at Tord Langmoen går av. De ansatte er selvsagt fornøyd med at de har fått det som de ville. Det bør bli en kortvarig glede. Nå får de en sjefredaktør på heltid. Det aner oss at den som skal lede Nationen må ta grep som vil bli meget omstridte intent. Omstilling er gjerne omstridt.

LEDER: Når den som har hovedansvar for økonomistyringssystemene i Forsvaret sier at det fortsatt er slik at de bare styrer etter saldoen på bankkontoene, vet vi at de ikke har nødvendig kontroll. Da må ikke Kristin Krohn Devold enda en gang si til Stortinget at hun har full kontroll, skriver redaktør Magne Lerø.

 – I dag fungerer det slik at Forsvaret bare styrer etter saldoen på bankkontoen. Det er først når vi får byttet ut hele systemparken at vi tilfredsstiller økonomireglementet helt, sier programlederen for Forsvarets omstridte økonomistyringssystem, Jon Rikter Svendsen, til Dagens Næringsliv. Klarere kan det ikke sies at de ikke har full kontroll. Skal de få full kontroll, må de skaffe seg del to av Golf-programmet, og det vil koste mellom en halv og en milliard kroner. Forsvarssjef Sigurd Frisvold sier han ønsker seg et slikt totalsystem. Men saken om å innføre en ny logistikkløsning og et nytt system for intern regnskapsføring, har ligget til behandling i Departementet siden september i fjor. Stortinget har ennå ikke fått saken til behandling. Det kan tidligst komme på budsjettet for 2006.

Utvalget som har gransket budsjettsprekken i Hæren, peker på at Forsvaret har svært store problemer med økonomi- og personellsystemet Golf, og anbefaler en full gjennomgang av hele programmet.

Sjefen for Hæren, generalinspektør Lars Sølvberg, sier at styringsdataene de har fått i år, er fortsatt like gale som i 2004.

– I januar har vi registrert en rekke feilposteringer. Forskjellen er bare den at vi nå ser gjennom sløret. Vi vet at styringsdataene vi får ikke er virkelige, og kan dermed gripe inn og korrigere dem på andre måter, sier Sølvberg til Dagbladet.

Når vi samholder disse opplysningene med det faktum at det nå er langt færre personer i Forsvaret som skal bedrive oppfølging og kontroll og at man har mistet vesentlig kompetanse i den omfattende omstillingsprosessen, må vi regne med at regnskapsrotet fra 2003 og 2004 fortsetter inn i 2005.

Kompetanse, system og rutiner er nøkkelen for god økonomistyring. Uten at dette er på plass, er det å ha budsjettansvar i Forsvaret den reneste risikosport. Nå kaver både forsvarssjef og forsvarsminister med lekkasjer, med å holde den interne uroen under kontroll og som aktører i det politiske spillet om skyld og ansvar. Alle ressurser burde vært satt inn på å få på plass forutsetningene for god økonomistyring.

Et krav til ledere er at man har kontroll med kostnadene. Noen ganger kan det skje at man mister kontrollen av naturlige årsaker. Det minst glupe en da gjør overfor sine overordede i en slik situasjon, er å late som om man har kontroll eller insistere på at man har det. Man kommer lengst med å legge kortene på bordet og be om tid til å løse problemene. Noen ganger vil gode løsninger være forbundet med ekstrabevilgninger eller nedskjæringer som ikke ligger i det vedtatte budsjettet.

Kristin Krohn Devolds feil synes ikke å være at hun har underslått opplysninger for Stortinget. Hun har krevd omstilling, kostnadskutt og budsjettkontroll i tråd med det Stortinget har vedtatt. Og det sitter langt inne for en høyrestatsråd å innrømme at det ikke er mulig å kutte i offentlige budsjetter slik som forutsatt. Bare spør helseminister Ansgar Gabrielsen, som nå utfordres til å ta ansvaret for at hundrevis av ansatte ved sykehus i Oslo sies opp fordi man skal i budsjett.

Kristin Krohn Devold er en sterk, tøff og modig leder. Men det nytter ikke å bestemme seg fram til en budsjettkontroll når system, kompetanse og rutiner ikke er på plass, og aktiviteten ikke er avstemt i forhold til bevilgningene.

Det politiske spillet får nå gå sin gang. Men det haster for Stortinget å ta stilling til om man vil investere inntil en milliard ekstra på styringssiden for på få kontroll med økonomien. Og vil man ikke øke bevilgningene, får man spare på krutt, antall øvelser eller sende litt færre soldater til tjeneste når FN ber om det.