Etter at John G. Bernander tapte retten til å vise norsk fotball, legger han stadig nye kjelker i veien for seierherrene i TV 2 og Telenor. Dette kan bli dårlig butikk for Kåre Valebrokk og Stig Eide Sivertsen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det var et sviende nederlag for kringkastingssjef John G. Bernander at TV 2 og Canal Digital stakk av med rettighetene til å vise norsk fotball på tv. Men det hadde vært en større katastrofe for Kåre Valebrokk om det var TV 2 som hadde blitt sittende fotballøs, mens NRK og MTG/TV3 hadde sikret seg denne seermessige indrefileten. TV 2 og Telenor, som eier Canal Digital, la en milliard på bordet. I ettertid har det skaffet dem atskillig hodebry for å finne ut av hvordan de skal sikre seg at dette blir en lønnsom investering. I denne situasjonen har John. G. Bernander langt fra sittet stille, slikket sine sår og trøstet seg med sine lisenspenger. Han er blitt en kommersiell aktør som vil gå rett i strupen på TV 2 og Telenor, som han riktignok vil samarbeide med når det gjelder å drive et digitalt bakkenett.

Første skritt var å alliere seg med MTG/Viasat om å lansere en egen betalingskanal for sport, i konkurranse med Canal digital. Både NRK og MTG har godt med sportsrettigheter, og ved å slå sammen og bytte til seg, kan de få atskillig med sport på de åpne kanalene og ha en eksklusiv pakke å tilby i markedet for betalings-tv.

Politikerne likte det nok ikke, men de ville ikke forsøke å sette en stopper for at NRK blir en kommersiell aktør innen betalings-tv.

For å finansiere fotballmoroa har Canal digital varslet at de vil sette opp prisen på sin «lokalpakke» for parabolkunder fra 899 til 1299 kroner i året. I går protesterte John G. Bernander. I lokalpakken inngår nemlig NRK. Og NRK har alle betalt for via lisensen. Alle kabelselskaper er i dag forpliktet til å tilby NRK, men det samme gjelder ikke for satellittformidlet tv. – Enten får dere droppe prisøkningen eller så får dere ta inn NRK som en gratiskanal, er Bernanders budskap til Telenors kringkastingssjef Stig Eide Sivertsen. I Dagens Næringsliv i dag får han full støtte av politikerne. Kulturminister Trond Giske truer med å pålegge satellittselskapene en plikt til å distribuere NRK gratis.

Dette er en strek i regningen for Canal digital. Ende verre kan det bli om Eftas overvåkningsorgan, ESA, om kort tid slår ned på avtalen om at Canal digital skal ha eksklusiv rett til å distribuere TV 2. Viasat har protestert, og hevder dette er i strid både med konkurranselov og EU-regler. Hvis ESA vender tommelen ned for denne avtalen, betyr det et inntektstap på 100 millioner for TV 2.

Alt tyder på at NRK kommer til å klare seg best i det lurvelevenet som kan oppstå i tv-markedet de nærmeste årene – i alle fall så lenge lisensordningen består. Det er nå et politisk flertall på Stortinget som ønsker seg et så sterkt NRK som mulig. Men i takt med at NRK sikrer seg inntekter fra kommersiell virksomhet, må man regne med at flere stiller spørsmål med lisensordningen. Fra politisk hold er det tatt til ordet for å droppe lisensen, og få NRK inn på statsbudsjettet.

Det er Kåre Valebrokk som har det største problemet. I den digitale medieverdenen vi er på vei inn i, kan han ikke basere seg på annonsefinansiering. Her gjelder det å få et skikkelig fotfeste innen betalings-tv.

Kåre Valebrokk sitter i gårsdagens tv-verden, der lønnsomheten kan bli så som så etter han har bladd opp en milliard for å kunne sikre seg fotballrettigheter. Telenor kan forsvare det med at dette er en investering for å skaffe seg en posisjon i framtidens digital tv-verden.

Valebrokk har mindre tid på seg enn Bernander til å finne sin plass i den digitale framtid. Det spørs om han rekker det før han går av med pensjon.

Det ligger an til at Øystein Djupedal blir minnet ubehagelig mange ganger om at barnehagekøene øker under hans tid som minister. Han må overøse 2007-budsjettet med milliarder for at dette skal bli et utstillingsvindu for SV, skriver redaktør Magne Lerø.

Også i barnehagepolitikken er SV i ferd med å få et heller ubehagelig møte med virkeligheten. Kommunenes sentralforbund la i går fram tall som viser at 19 000 flere barn vil ønske seg inn i barnehagen neste år, blant annet som følge av at prisen senkes med 500 kroner måneden. Det betyr at barnehagekøene vil øke i 2006. I dag har vi 215 840 plasser, og 16 914 barn står i kø. Neste år legges det opp til 231 000 plasser, og køen av barn vil ha økt til 29 000.

– Norske kommuner må sette verdensrekord i barnehageutbygging hvis regjeringen skal nå målsettingen om full barnehagedekning i 2007, sier KS-direktør Bjørn Gudbjørgsrud til Dagsavisen. Det er umulig dersom ikke regjeringen øker tilskuddene til investering betydelig. Nå har ikke regjeringen lovet slutt på køene i 2007. Men mange nok SV-ere har sagt at de burde greie det.

I går besøkte kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) Trollskogen barnehage i Ski kommune, der de har klart å redusere prisen, få full barnehagedekning og høy kvalitet på tilbudet.

– «Look to Ski» kan gjerne være et motto, sier Djupedal, som har nedsatt en arbeidsgruppe i departementet som skal arbeide videre med «Ski-modellen».
Da Djupedal dro til Ski, var han ikke kjent med de ferske tallene fra KS som baserer seg på beregninger gjort av analyseinstituttet Econ.

Vi har fått et nytt eksempel på at store deler av SVs politikk er utviklet på siden av den politiske hverdagsvirkeligheten. Kristin Halvorsen har forstått at hun må akseptere større kronemessig skattelette for de med høye inntekter for å komme i land med skattereformen. Etter at SV hadde servert varm lunsj til skoleelever i valgkampen, innså man etter hvert at dette ville koste for mye, og at skolene ikke er tilrettelagt for det. Billige barnehager til alle har vært en av flaggsakene til SV som har fått stå uberørt. Så sikker var Kristin Halvorsen på at hun skulle få til dette, at hun sa rett ut av hun trekke seg fra politikken dersom målet ikke var nådd i løpet av de nest fire årene.

Full barnehagedekning må SV innfri – og det kommer til å koste. Dette hadde vært betydelig enklere om man ikke hadde innført et krav om maksimumspris. Kritikerne av makspris hevdet at det vil føre til at færre barn fikk tilbud om barnehageplass. De har selvsagt rett. Hvis flertallet på Stortinget hadde akseptert at prisen for en barnehageplass kunne variere fra kommune til kommune, og man hadde økt tilskuddene til drift og investering, hadde kommunene hatt mulighet for å tilby flere plasser. Så kunne man – etter at alle hadde fått plass – startet å redusere prisen gradvis.

Maksimumspris på barnehager representerer en overstyring av kommunene. SV har i flere saker ivret for sterk sentral styring for å nå politiske mål. Men det ser ut til at Åslaug Haga i Kommunaldepartementet vil makte å demme opp for lysten til overstyring av kommune-Norge.

Det er fint med en «look to Ski»-aksjon. Men situasjonen i norske kommuner er svært forskjellig. Vi tror ikke det finnes en fiks modell som får makspris, full barnehagedekning og høy kvalitet til å gå i hop, uten at Øystein Djupedal legger mer penger på bordet.

Hvis det går som Econ og KS forutsetter, vil Øystein Djupedal bli minnet ubehagelig mange ganger om at barnehagekøene har økt under hans tid som minister. Han kommer til svare at barnehager skal prioriteres på budsjettet for 2007. Men var det ikke forskning han skulle prioritere i 2007 også?

Øystein Djupedal har fått i oppgave å bygge et utstillingsvindu for SV, som i valgkampen gjorde barnehager, skole og kunnskap til hovedsak. Han kan regne med at Kristin Halvorsen vil strekke seg så langt som mulig for at han skal få de milliardene som skal til.

Kampen er på ingen måte tapt for Djupedal. Men han har møtt enda en tung motbakke han må pese seg oppover, før han nærmer seg målet.

SV har tatt bolig i virkelighetens verden og må tåle at Gerd-Liv Valla bruker storslegga mot regjeringen for å tenke for mye på de rike, og for lite på de arbeidsledige og lavtlønnede, skriver redaktør Magne Lerø.

LO har et behov for å vise at de ikke er i lomma på den nye regjeringen, og Jens Stoltenberg har et behov for å vise at hans regjering så visst ikke er i lomma på LO. Gerd-Liv Valla kjører nå fram to saker for å demonstrere dette – lønnøkningen til politikerne og skattelette til de som tjener mest.

Valla gjør i dag i Dagens Næringsliv igjen et stort poeng av at stortingerepresentantene i år får 3000 kroner mer i lønn enn om de hadde fått samme prosentmessige tillegg som vi antar folk flest vil få neste år. Enda verre er det at statsministeren får 10 000 kroner mer enn han burde hatt, ut fra signaleffektsbetraktinger. Men dette vil Stortinget ikke bry seg med. Det er bare SV og Sp som vil stemme for å sette Stortingets egen kommisjon for lønnsfastsettelse til side, og ta saken i egne hender.

Etter forslag fra Gerd-Liv Valla har LO nå bestemt seg for at det ikke skal være slik lenger at LO-lederen følger lønnsutviklingen til statsrådene. Det betyr at hun neste år sannsynligvis vil tjene 7000 mindre enn en statsråd. Men inntektene fra styrevervene, som hun i hovedsak har i kraft av sin stilling selv om det formelt ikke er en del av arbeidsavtalen, går vi ut ifra at hun vil beholde. Lønnen blir nok over en million kroner; så får de diskutere om det er rimelig at LO-lederen skal tjene fire ganger så mye som en del av LOs medlemmer.

Så var det skatteletten. Det har vært politisk enighet om at det er en et mål å gjøre avstanden mellom beskatning på kapital og inntekt mindre. Dette følger regjeringen opp i forslaget til statsbudsjett. Det har endt opp med at de som tjener mest får flest kroner i skattelette neste år.

Ekspertene i Finansdepartementet har lykkes med å forklare Kristin Halvorsen at dersom hun kun øker skatten på kapital – uten å senke toppskatten som de høytlønnede tjener på – får man økt skattetilpasning. Ekspertene er helt sikre på at toppskatten må reduseres for å få effekt av økt skatt på kapital. Derfor har Kristin Halvorsen stukket fingeren i jorden og lagt fram et budsjett der de som tjener mest får flest kroner i skattelette. De får riktignok mindre skattelette enn det regjeringen Bondevik foreslo. Men argumentet om at de som tjener mest også er de som blir beskattet høyere som følge av økt kapitalbeskatning når ikke inn.

I valgkampen tordnet de rød grønne løs mot Bondeviks regjeringens usolidariske skattepolitikk. Nå møter de seg selv i døren – eller rettere sagt: det er Gerd-Liv Valla som slenger døren i fjeset på dem. Og hun spisser det enda litt mer:

– Den mest skrikende urettferdigheten ligger i at de arbeidsledige, av hensyn til budsjettbalansen, må vente helt til 2008 for å få tilbake feriepengene som Bondevik tok fra dem, heter det i uttalelsen fra LO.

Regjeringen må til og med tåle kritikk fra Aftenposten på lederplass. Og KrFs Dagfinn Høybråten har hengt seg på.

LO ber Stortinget sørge for et mer solidarisk statsbudsjett. Alt tyder på at regjeringen vil stå på det forslaget de har lagt fram. SVs finanspolitiske talsmann, Henki Holmås, liker særdeles dårlig å måtte forsvare et skatteopplegg han helt sikkert for sin egen del ville ha ønsket annerledes. Men både han og andre rød–grønne vil redde seg i land med å henvise til at man neste år vil legge fram et helhetlig forslag. Da skal det bli mer solidaritet, mer til forskning, mer til ….

Men det blir ikke mer til alt mulig. Kristin Halvorsen skriver i budsjettforslaget fra Finansdepartementet at det er behov for innparinger. I alle fall dersom oljeprisen fortsetter å synke, slik den har gjort den siste tiden.

Fredrik Hauge i Bellona gjør seg klar til å utnytte misnøyen i SV og knekke Helen Bjørnøy som miljøvernminister. De klarer nok å gjøre livet surt for en minister, men de vinner ikke det politiske slaget med en slik strategi, skriver redaktør Magne Lerø.

Lørdag rykket både statsminister Jens Stoltenberg og SV-leder Kristin Halvorsen ut med håndfast støtte til miljøvernminister Helen Bjørnøy. Stoltenberg sa til NRK at Bjørnøy er en engasjert, sterk og dyktig minister, og at han var helt sikker på at Bjørnøy vil være miljøvernminister om fire år. Noe annet kan han ikke si. Det påfallende er at Bjørnøy etter en måned i jobben er så presset at både statsministeren og SV-lederen må på banen. Noen var skeptiske da hun ble utnevnt. De vil nok hevde det de fryktet er i ferd med å skje; landet har fått en svak miljøvernminister som ikke helt vet hva hun vil.

Bjørnøy anklages fra miljøvernbevegelsen for å være tafatt og pinglete. I NRKs Ukeslutt lørdag forsterket Bellona-leder Frederic Hauge kritikken. Han nekter å forholde seg til en miljøvernminister som fungerer som lakei for oljeindustrien. Det virker nesten som om han har gitt opp Bjørnøy.

– Vi er klare til å utnytte misnøyen i SV og arbeide for at hun skal fjernes som minister, sa Hauge.

Dette er klare ord for pengene – og temmelig brutal, direkte tale. Her gjør Hauge det klart hvilken strategi miljøbevegelsen, og sannsynligvis også andre sterke interessegrupper, vil velge for nå fram med sine anliggender i en regjering med sterke indre spenninger. De vil gå på person. De mener de vil nå lengst med å gjøre livet surt for miljøvernministeren, istedenfor å angripe regjeringen for den politikken som føres. Bjørnøy skal knekkes som minister hvis hun ikke leverer. Personkarakteristikker som «tafatt og pinglete» skal gjentas og suppleres slik at miljøvernministeren etter hvert framstår som et problem og et svakt punkt i regjeringen.

De har vel ikke helt gitt opp. De håper de klarer å presse Helen Bjørnøy til å kjempe for sitt politiske liv ved å kreve gjennomslag for miljøhensynene i regjeringens politikk.

Men alene makter ikke Helen Bjørnøy dette. Hun må i det minste få full støtte av Kristin Halvorsen for å kjøre hardt i miljøsakene.

Mens Helen Bjørnøy har fått alvorlige startvanskeligheter som statsråd, er Kristin Halvorsen den av SVs statsråder som har kommet best ut. Halvorsen fikk såpass mye ros for framleggelsen av statsbudsjettet at noen i SV syntes det ble for mye av det gode. Med Halvorsen blir SV definert inn i det politiske «establishment».

Med Helen Bjørnøy er det motsatt. Hun må regne med å være i mindretall når de viktige miljøsakene skal opp til behandling i regjeringen. Sannsynligvis er den beste strategi hun kan velge å framstå med klare miljøpolitiske standpunkter, og heller lide nederlag i regjeringen framfor å bli mast i stykker av miljøvernbevegelsen med påstander om at hun er svak og pinglete. Bellona vinner ikke det polititiske slaget ved å forsøke å knekke Bjørnøy.

Bjørnøy kritiseres for å ha sagt både ja og nei til leteboring i Barentshavet, og at hun ikke fikk omgjort vedtaket om å bygge ut vannkraftverket i Rosendal. Frederic Hauge reagerer også på at hun sier verneplanen for Barentshavet skal være klar om et halvt års tid. Da gjør man ikke jobben skikkelig, mener Hauge.

Lørdag ble det også kjent at fristen for å legge inn bud på å overta den store eiendommen på Hardangervidda i virkeligheten var ute, da Bjørnøy sto i Stortinget og sa at regjeringen ville vurdere å kjøpe eiendommen.. Stortinget ble andre ord feilinformert, sier blant andre Børge Brende (H) og Lina Henriette Holten Hjemdal (KrF) i dag. Og det er ikke å spøke med. Sannsynligvis må Bjørnøy beklage at Stortinget er blitt feilinformert. Det holder ikke å si at dette ikke var så viktig siden prisen ble så høy. Stortinget er nøye på den slags formaliteter. Det kan bli en ny ripe i lakken for Bjørnøy.

Bjørnøy sa til Dagsavisen søndag at hun ikke angrer på at hun tok utfordringen, og at hun akter å vise at hun står for en god og framtidsrettet miljøpolitikk. Det er tungt å være minister hvis man får et taperstempel på seg. Hun trenger en vinnersak, slik at hun kan komme på offensiven og med troverdighet hevde at hun har lagt begynnervanskelighetene som statsråd bak seg.

Næringslivet tåler en trøkk neste år, men det blir mer utflagging av arbeidsplasser og mindre nyetablering dersom dette blir kursen man vil følge. Når innovasjon og forskning nedprioriteres til fordel for billigere barnehager er man på feil spor, skriver redaktør Magne Lerø.

I det store og hele må det kunne sies at den nye regjeringen fortjener «bestått» for det budsjettet de la fram i går. De har klart å flytte på åtte milliarder i forhold til Bondevikregjeringens budsjett. De dropper skattelettelse,n og har dermed en del milliarder å fordele til gode formål. Det meste går til kommunene. Men i forhold til næringslivet kan de ikke fortsette på den veien de nå har slått inn på.

Næringslivet går så det griner for tiden. På kort sikt tåler de fleste de økte byrdene og skattene som regjeringen pålegger dem i neste års budsjett. Men alt valgkamppratet om at man skulle satse på næringsliv og verdiskaping, er det ikke spor av. Nærings- og handelsminister Odd Eriksen er blitt den store budsjettaperen. Han har ikke fått et eneste nytt verktøy å vifte med, og har til og med kuttet 95 millioner til forskning og innovasjon i forhold til Bondevikregjeringens budsjett. Han forsvarer seg med at han har fått plass til en refusjonsordning for sjøfart. Men det er ikke dette som bidrar til verdiskaping. Han sier også at det blir satt av mer til forskning og utvikling i 2007-budsjettet, og at målet om at vi skal bruke tre prosent til forskning og utvikling i 2010 står fast. Vi får se.

Også kunnskaps- og oppvekstminister Øystein Djupedal blir kritisert for å ha nedprioritert forskningen.

En minister som nedprioriterer forskning til fordel for billigere barnehager, og en som velter skatter over på næringslivet uten i det minste å kunne kompensere for en del med økte bevilgninger til forskning og innovasjon – dette lover ikke godt.

Administrerende direktør Gunnvor Ulstein i Ulstein-gruppen sier til Nationen at konsekvensen av budsjettet vil bli økt utflagging av arbeidsplasser. Byggenæringens Landsforning gjør det klart at pålegget til bedriftene om å betale for de ti første dagene ansatte blir permittert, vil føre til at flere blir sagt opp. Næringslivets organisasjoner er entydige på at når muligheten for å ansette midlertidig faller bort, betyr dette at færre vil bli fast ansatt.

Det er denne virkeligheten regjeringen må forholde seg til.

Regjeringen har ikke lagt fram et budsjett for redusert arbeidsledighet. Men de kan håpe på at de økte bevilgningene til kommunene fører til at de klarer å hente arbeidskraft fra næringslivet.

Flere av landets kapitalister har fryktet at det kan komme til å gå riktig galt med en rød finansminister. Men Kristin Halvorsen besto finansministerprøven med glans. Det var nesten som å høre Per-Kristian Foss. Og hun kunne smile fornøyd med gode attester fra representanter for børs og finans. Like hyggelig var det nok ikke at Velferdsalliansen ikke er fornøyd, og at LO-leder Gerd-Liv Valla reagerer på at regjeringen gir størst skattelette til de som har de høyeste inntektene. Slik er det for SV å være i posisjon i virkelighetens verden.

I SV trenger de et treningsopplegg for støtte til egne ministere som må stå fram og forsvare vedtak som ikke er helt slik SV ville hatt det. Det kommer Helen Bjørnøy til å trenge, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ingen vernetid for nye statsråder, selv om de overtar et departement der de kjenner de sakene de får ansvaret for temmelig dårlig. Det har miljøvernminister Helen Bjørnøy fått erfare.

– Det er veldig, veldig trist at regjeringen ikke fikk stanset utbyggingen av Hattebergvassdraget. En arbeidsulykke, sier miljøpolitisk talskvinne i SV, Heidi Sørensen, til Aftenposten i dag. Hun tar riktignok sin del av skylden for at SV ikke har fått med seg at miljøvernminister Knut Arild Hareide sa ja til utbygging kort tid før han gikk av. Norges Naturvernforbund varslet imidlertid om muligheten for å omgjøre vedtaket åtte dager før fristen gikk ut. Bjørnøy forsvarer seg med at hun ikke hadde tid nok. Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet mener imidlertid at Bjørnøy har sovet i timen.

– Hun sov i timen til tross for at vi vekket henne åtte dager før. Hun må ha sovnet igjen, sier Haltbrekken. Bjørnøy hevder det var umoralsk og uanstendig av Hareide ikke å varsle henne om at dette var en kontroversiell sak.

Den slags anklager mot forgjengeren er en nybegynnertabbe. Det er ikke meningen at en den som forlater statsrådskontoret skal legge igjen en liste over vanskelige politiske saker og gode råd om hva man kan foreta seg hvis man vil gjøre om på det den avgåtte regjeringen har bestemt.

Vi tror på Bjørnøy når hun sier at det ikke var tid. En ny politisk ledelse kan ikke prioritere alle saker i løpet av noen få uker. Ellers viser denne saken at SV ikke har mye å gå på når ikke ens egne statsråder leverer som forventet.

Bjørnøy blir i disse dager også kraftig kjørt av opposisjonen for vingling i spørsmålet om staten skal kjøpe den 146 000 mål stor eiendommen på Finnmarksvidda som er lagt ut for salg. Hun har tidligere avvist et slikt kjøp, men i Stortingets spørretime i går var hun ikke så avvisende. Det er nok delte meninger internt om saken. Kjøper man en liten badestrand på Bygdøy for 30 millioner kroner, skapes det selvsagt forventninger om at man blar opp hundre millioner for en stor bit av en naturperle på fjellet.

I en debatt med Børge Brende (H) på NRK, hevdet Bjørnøy at Brende opptrer «patetisk». Det var heller ingen heldig uttalelse. Hun fikk til svar at en statsråd skal være varsom med å drive med den typen karakteristikker av Stortinget, og at det vitner om at den saklige argumentasjonen er tynn.

Helen Bjørnøy har utvilsomt kommet skjevt ut, men ikke verre en at hun greit kan rette opp kursen. Det er krevende å overta som minister for et område der engasjementet både innad i eget parti og hos interessegrupper er meget sterkt. Følelsene er sterke. Og dette har Bjørnøy god greie på. Hun har i en årrekke arbeidet i sammenhenger der følelsene svinger og frimodige karakteristikker hagler. Men det kan nok bli en ny erfaring å bli gjort til skyteskive, slik en miljøvernminister i denne regjeringen må regne med å bli.

Problemet i fortsettelsen vil være at hun ikke kan regne med å få gjennomslag for sitt miljøsyn i regjeringen i saker som går ut over hennes eget ansvarsområde. Hun vil tape mot industri- og oljeinteressene.

Den siste uken har vist at hun står overfor usedvanlig store utfordringer når det gjelder å manøvrere i vanskelige farvann. Slik sett hadde det vært en fordel å ha plassert en politisk ringrev i en såpass krevende posisjon. Det avgjørende for Helen Bjørnøy vil være at hun i praksis får rom for sitt engasjement, at hun makter å sette noen gode politiske miljøsaker på dagsordenen og kjempe disse igjennom til seier. I SV ser det ut til at de må trene seg opp til å gi støtte til sine ministere som må stå fram og forsvare vedtak som ikke er helt slik SV ville hatt det. Det har vært en tøff uke for Helen Bjørnøy – det blir nok tøffere etter hvert.

Hvis Google makter å omgjøre sine visjoner til virkelighet, blir det bra og billig for folk flest og en katastrofe for Microsoft. Microsoft må konkurrere og true sin egen melkeku for å henge med i utviklingen, skriver redaktør Magne Lerø.

Forleggere verden over har fått hakeslepp over den innovative kraft som preger nettsøkeselskapet Google. De har hatt en eventyrlig verdistigning, og lanserer til stadighet nye planer og visjoner. Google akter å lage en søkbar database av alle bøker som er gitt ut i verden, under forutsetning at teksten finnes i ett eksemplar. For få år siden var slike planer reneste science fiction. Forleggere og forfattere har satt hardtslående jurister i gang for ikke helt å miste styringen over opphavsrettighetene til tekster i den digitale verden.

Googles forretningsidé er å tilby programvare og innhold gratis eller til en svært lav pris. De regner med å skaffe seg mange milliarder i inntekter gjennom annonser i tilknytning til søkeord. Om ikke alt for mange år kan vi sende meldinger med Google G-mail, skrive brev og notater i «Google word», ordne tallrekker i «Google excel» og lage presentasjoner i «Google point». Vi trenger ikke Microsofts Office, med andre ord. Det er bare å være på nett.

I begynnelsen av oktober inngikk Google en allianse med Sun Microsystem for å få fortgang i arbeidet med å kunne tilby en gratis fullservice tjeneste på nettet, med et nytt og åpent brukergrensesnitt. Suns «Star Office» kan bli inngangsporten for en framtidig full sercvicepakke. I dag koster ikke Star Office mer enn vel fem hundre kroner. Programmet opererer både Windows og Linux. Linux er en gratis programvare som flere begynner å interessere seg for. Denne uken ble det hevdet at norske kommuner ville kunne spare hundrevis av millioner ved å droppe Microsoft og bygge ut samarbeidet rundt Linux.

Googles innovative visjoner har rystet Microsoft langt inn i sjela. De har i årtier vært markedsleder på programvare med sine Windows- og Officepakker. Disse koster flesk, sammenliknet med andre programmer som gjør mye av det samme. Microsoft har for lengst innsett at de ikke kan sitte stille og se på det som skjer. De må ta grep for å beholde sin markedsposisjon. De må gjenta det som skjedde da internett for alvor toget inn på markedet med Netscape som lokomotiv og veiviser. Microsoft satte inn et kraftig støt, og de lykkes med å gjøre Internett Explorer til markedsleder ved å koble den sammen med Windows.

Med Google er det blodig alvor. Nå gjelder det ikke bare et program som truer Microsofts markedsposisjon. Google truer selve forretningsmodellen til Microsoft.

For to uker siden svarte Microsoft med å annonsere to nye tjenester eller programmer som blant annet skal bidra til å demme opp for den trusselen Google representerer. Windows Live og Office Live, for henholdsvis personer og småbedrifter, skal føre sammen alle elementer som hører den digitale hverdag til. De skal spille sammen med Windows og Office. Windows live skal være gratis, og finansieres med annonser.

Hva prisen på programvare kommer til å bli framover, er ikke godt å si. Microsoft vil antagelig måtte kutte prisene såpass mye at vi vil kunne høre smerteskrikene. Og markedet kan komme til å se det på bunnlinjen.

Microsofts strategiske utfordring er å sørge for at Google ikke stikker fra dem og blir markedsleder i den nye digitale nettverdenen. Det kommer sannsynligvis til å bety at Microsoft blir tvunget til å ødelegge for seg selv ved å tilby billige lavprisprodukter som kundene kommer til å velge, istedenfor kostbare Office-produkter – som Microsoft tjener fett på.

Spørsmålet er hvor raskt Microsoft skal gå fram i å undergrave sin eksisterende og meget lønnsomme kjernevirksomhet. Både telekomselskaper, pc-produsenter, og for så vidt innholdsleverandører som vanlige tv-selskaper, representerer både en trussel og en mulighet i den digitale framtidsverdenen. Derfor er Microsoft i gang med å bygge allianser med ulike aktører i markedet for å sikre at de er med der det skjer.

De tradisjonelle teleselskapene opplever det samme dilemma som Microsoft. IP-telefoni er en nyskapning som nå for alvor begynner å ta av. Telenor kan ikke sitte passivt og se at nye aktører vokser seg sterke på IP-telefoni, mens de tviholder på de gamle telefonlinjene. Telenor har nå kastet seg inn i kampen mot de nye tilbyderne av digitale teletjenester. Med viten og vilje går de i gang med å utkonkurrere det som i årtier har vært den store melkekua, vanlige telefonlinjer med fast abonnement og tellerskritt. Innovatørene har satt sluttstrek for den tiden. Nå gjelder det å være på nett med kundene i den digitale verden.

I Frankrike trenger man både midlertidige ansettelser og mindre beskyttelse av fast ansatte for at arbeidsledige skal få sjansen. Man løser ikke et eneste problem med Sarkozy-metoden: spyling av frustrerte ungdommer, skriver redaktør Magne Lerø.

Den franske revolusjon banket igjennom prinsippene om frihet, likhet og brorskap. Omtrent to hundre år senere gikk studenter i Paris i første rekke i det som ble «68-opprøret», og som satte dagsordenen for den politiske debatten i flere tiår framover. I år frontet franskmennene motstanden mot EUs nye grunnlov og stemte den nord og ned. Franske bønder presser regjeringen til å sette seg på bakbena i WTO-forhandlingene, og i flere bydeler opplever man nesten borgerkrigsliknende tilstander. Unge, arbeidsløse innvandrere gjør blodig opprør mot at de tvinges inn i en stadig mer gettoliknende tilværelse uten snev av håp for framtiden.
Frankrike er så visst de sterke politiske følelser og meningers land.

Dessverre har Frankrike noen ledere som gjør vondt verre. Uforstanden er først og fremst representert med innenriksminister Nicolas Sarkozy. Hans uttalelser om at man skal «spyle vekk bråkmakerne» har provosert opprørerne og gitt dem vann på mølla. Når en innenriksminister velger en retorikk mot sine egne – som til forveksling likner Georg W. Bushs retorikk mot fienden i Irak – har man skaffet seg et problem. Sarkozy er ute etter å styre sin egen politiske stilling ved å innta en uforsonlig linje. Selvsagt vil Frankrike makte å slå ned det ungdommelige opprøret. De kan ikke tillate seg at dette fortsetter. Nå er statsminister Dominique de Villepin på ballen. Både han og president Jaques Chirac forsøker å vise fasthet, men uten å ende på Sarkozys vulgære nivå.

Frankrike er i krise. Den løser man ikke ved å slå ned opptøyene. Nå arbeidsledigheten blant innvandrere i enkelte områder er nærmere femti prosent, og når ungdomsledigheten jevnt over er oppimot 20 prosent, har Frankrike et problem som truer stabiliteten i samfunnet. Det er mange tusen mennesker i Frankrike som ikke finner seg i den situasjonen de har havnet i.

De tre stormaktene i EU, Frankrike, Storbritannia og Tyskland, opplever noe av det samme. Tony Blair har gått lengst i reformer, og isolert sett oppfattes disse som en trussel mot velferdsstaten. Han mener det er nødvendig å reformere England for å møte den utfordringen som globaliseringen representerer. Han vil ha vekst og framgang gjennom tilpasning til de utviklingstrekkene han ser i omgivelsene på verdensplan.

Frankrike har så langt valgt en forskansningsstrategi, og vil helst kjøre videre langs den statsregulerte linjen. De vil demme opp mot globaliseringen og sikre nasjonale interesser. Tony Blair mener tiden har løpt fra denne strategien. Et land må åpne seg mot omverdenen og velge en smertefull omstilling, jo før jo heller.

Noe forenklet kan vi si at utfordringen i Frankrike er å skaffe flere arbeidsplasser. Man kan ikke skaffe arbeid gjennom statlige bevilgninger. Man må stimulere til næringsutvikling. Det gjør man ved å gjøre det lønnsomt å investere.

Frankrike preges ellers av særdeles gode rettigheter og beskyttelse av de som har arbeid. Regelverket har de fagorganiserte kjempet fram i gode tider. Financial Times skriver på lederplass i dag at Frankrike bør redusere rettighetene og beskyttelsen til de som har jobb, og droppe bestemmelser om minimumslønn. Det vil føre til at flere arbeidsledige får prøve seg.

KrFs leder og tidligere sosial- og arbeidsminister, Dagfinn Høybråten, råder franskmennene til å innføre en ordning med midlertidige ansettelser, fordi det er den måten flere unge kan få prøve seg i arbeidsmarkedet på. Det som skjer i Frankrike er et kraftig varsku i forhold til arbeid med integrering i Norge, mener Høybråten. Når det er knapphet på arbeid, kan ikke svaret være å bygge høye murer mellom de som er utenfor og de som er innenfor arbeidsmarkedet. Det handler om å stikke fingeren i jorden, og ikke sitte fast i oppfatninger om hvordan det ideelt sett burde være. Det burde vært slik at alle som ønsker å arbeide, får fast jobb med en gang, at de ikke kan sies opp uten saklig grunn og at de da bør ha lang oppsigelsestid. Men dette er mer en drøm enn virkelighet i Frankrike. Da må en våge å åpne for mer dynamikk på arbeidsmarkedet. Det vil gi unge arbeidsledige bedre muligheter.

Det må være en prioritert oppgave både i Frankrike – og i Norge. Derfor er det ikke i de unge arbeidslediges interesse at loven om midlertidige ansettelser nå avvikles.

Det får så være at SV og Sp forsøke å score noe billige poeng med å protestere mot økt lønn til politikerne. Men NHO-sjef Finn Bergesen jr. bør ikke gi seg småligheten i vold og opptre som lønnspopulist, skriver redaktør Magne Lerø.

For at Stortinget ikke hvert eneste år skal ende opp i en lønnsdiskusjon, har de utnevnt en kommisjon som i realiteten fastsetter lønningene. Her sitter tidligere Riksmeglingsmann Reidar Webster, professor Fredrik Engelstad og lagdommer Regine Ramm Bjerke. Kommisjonen legges opp til at stortingsrepresentantenes lønn neste år skal økes med 3,9 prosent til 589 000 kroner, regjeringsmedlemmene med 4,3 prosent til 873 000 kroner og statsministerens lønn økes med 4,8 prosent til 1 071 000 kroner i året. Dette er i tråd med lønnutviklingen ellers i samfunnet. Forslaget virker klokt og avbalansert.

I nasjonalbudsjettet regner man med en lønnsøkning på mellom 3 og 3,5 prosent neste år. SV og Sp har nå funnet ut at de ikke kan være med på å øke politikerlønningene over den lønnsøkningen vi forventer folk flest får. Nestlederen i Aps stortingsgruppe, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, og stortingspresident Thorbjørn Jagland mener Stortinget har overlatt til en kommisjon å fastesette lønningene. Dersom Stortinget begynner å overprøve anbefalingene fra kommisjonen, er det ikke noe poeng med en kommisjon.

Sp og SV bør klare å innse at om man overprøver en slik kommisjon, har man i realiteten opphevet ordningen. Hvem gidder å sitte i en kommisjon som ingen bryr seg med? Da er det bare å overlate saken til Statistisk Sentralbyrå som lager prognoser for forventet lønnsvekst.

Dagens Næringsliv skriver at statsministeren har fått en lønnsøkning på 137 prosent de siste elleve årene, mens industriarbeiderne har økt sin lønn med 60 prosent. Stortingsrepresentantenes lønnsøkning utgjør 91,9 prosent og statsrådene har fått økt sin lønn med 107 prosent de siste elleve årene.

Dette er jo som det skal være. Vi har bak oss et tiår der ledere over hele linja har fått økt lønn. Både i stat og kommune har man innsett at det er nødvendig å øke lederlønningene for å få dyktige nok fagfolk til å påta seg lederansvar. Fremdeles ligger lederlønningene i det offentlige betydelig under det man betaler ledere i næringslivet.

Vi har også vært opptatt av å heve lønningene til stortingsreperesentatene slik at lav lønn ikke holder mange tilbake for å stille til valg til Stortinget. 589 000 er ingen høy lønn i dag. Mange ledere i stat og kommune tjener bedre.

At LO-leder Gerd-Liv Valla rykker ut med beskjed om at det kan bli vanskelig å få i land et moderat lønnsoppgjør dersom politikerne bevilger seg mer lønn enn folk flest, er ikke uventet. Hun tjener selv betydelig mer enn en stortingsrepresentant, og det kan jo diskuteres om det er riktig at LO-sjefen skal tjene nesten det firedobbelte av det en del av LOs medlemmer tjener. LO holder seg dessuten med jurister som tjener nesten det dobbelte av det statsministeren har i årslønn.

Men hvorfor i alle dager hiver Finn Bergesen jr seg på populisttoget? NHO kan da umulig mene at statministeren ikke skal tjene 1 071 000 kroner? Og mener NHO at vi lønner stortingsrepresentantene våre for høyt? Vil NHO avskaffe ordningen med at en kommisjon fastsetter lønningene til politikerene? Mener han at det er Statistisk Sentralbyrå som skal avgjøre hvor stor lønnsøkning statsministeren skal få? Velferdsalliansen vil gjerne ha et medlem i kommisjonen. Vil NHO også være med?

– I en situasjon hvor renten er på vei opp, og det manes sterkt til måtehold, er det klart dette er et dårlig signal. Myndighetene sier lønnsveksten bør være 3,5 prosent. Da er det en motsigelse at man legger opp til en annen lønnsvekst for seg selv, sier Bergesen jr til DN og VG. Betyr det at NHO i år vil offentlig kritisere toppledere i næringslivet som får en lønnsøkning ut over 3,5 prosent neste år.

Finn Bergesen har meldt pass i forhold til en prinsipiell refleksjon over hva politikerne bør tjene. Han burde sagt at vi bør øke lønningene så pass for å få flere god ledere til å satse på politikken og jobbe i forvaltningen. Men han driver det dessverre ikke lenger enn til bekymringer over signaleffektene.

Det ser ikke ut til at SV og Sp vil få flertall for i praksis å avsette kommisjonen. Vi tåler utmerket godt den signaleffekten det ligger i at stortingsrepresentantene skal tjene 589 000 kroner neste år og statsministeren litt over en million.<+>

Ved å tilby FN milliarder fra en framtidig olje- og gassvirksomhet ved Svalbard, kan FN få løse sine finansieringsproblemer og vi kan komme til enighet med russerne, skriver redaktør Magne Lerø.

– Dersom det finnes olje- og gassressurser ved Svalbard, bør vi tilby en del av inntektene til FN, sier Sverre Lodgaard, direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt og en sentral person innad i Ap i dagens utgave av Ukeavisen Ledelse. Det er ikke bare godhjertethet som får Lodgaard til å mene det. Han stikker fingeren i jorden og konstaterer at det internasjonale samfunnet neppe vil støtte oss i kravet om at vi kan betrakte alle ressursene i dette området som vår eksklusive eiendom.

Havområdene utenfor Nord-Norge er ti ganger så store som fastlands-Norge. Her finner vi en gigantisk fiskebestand, og det kan være at området kan inneholde olje og gass i mengder som verden tidligere ikke har sett maken til. I årevis har vi forhandlet med Russland om delelinje, kontinentalsokkel, gråsoner, smutthullet eller hva det nå heter alt sammen. Norge har tatt initiativet og definert en fiskerivernsone for Svalbard. Her håndhever norske myndigheter bestemmelsene om kvoter og slår ned både på norske og utenlandske fiskefartøyer som forsøker seg. De siste ukene har vi sett hvordan konflikten rundt «Electron» har utviklet seg.

I dette tilfellet er det ikke tvil om at Norge hadde rett. «Electron» var en tjuvfisker. Slik kan vi holde det gående når det gjelder fisk. I det store og hele innser russiske myndigheter at man må operere i samarbeid med Norge for å sikre en god forvaltning av fiskeressursene.

Det er verre når det gjelder olje. Russerne er i ferd med å komme i gang med olje- og gassutvinning på Shtokman-feltet. Her har russerne kontrollen, og er åpne for å trekke inn både Norsk Hydro og Statoil som samarbeidspartnere. I andre områder der det kan være enorme gass- og oljeressurser, er Norge og Russland ikke enige om hvem som har eiendomsretten til de verdiene som befinner seg i havet.

– Våre sterkeste argumenter ligger i folkeretten og i god ressursforvaltningen hvor vi bestemmer og håndhever reglene. Men folkeretten eksisterer ikke i et politisk vakuum, og i matsfæren har vi ingen ting å hente. Ingen av de store statene deler vårt syn på Svalbard-traktaten. Derfor bør vi tenke høyt også om nye, konvensjonelle grep for å konsolidere norske interesser i nord, sier Lodgaard. Og det er i denne forbindelse han lanserer tanken om å dele med FN.

Det vil ha to positive effekter: Norge slipper å bli anklaget for å være griske, og det vil løse finansieringsproblemene for FN.

Lodgaards forslag er vel verd å jobbe videre med. Norge må innse at vi neppe kommer i land med å sette oss ned med russerne alene. Vi trenger støtte både fra USA og EU for å finne løsninger. Ved å kjøre fram forslaget om at FN skal få deler av inntektene fra olje og gass i de omstridte områdene, kan Norge bidra til å styrke FNs stilling. I dag er FN for avhengig av bevilgninger fra USA. Og gjentatte ganger må FN konstatere at de mangler det fondet de trenger for raskt å kunne gå inn med hjelp når store katastrofer rammer.