Kategoriarkiv: Kommentarer

Ledere som forbruksvare

LEDER: John H. Stordrange, lederen for Siviløkonomene, synes ikke det er rart at kvinner og flinke fagfolk reserverer seg mot å bli ledere når de ser ledere bli ofret og satt under et umulig press. Det er lurt å ha både fallskjerm og en plan B om man plutselig en dag står uten den lederjobben en trives i, skriver redaktør Magne Lerø.

Noen ytterst få daglige ledere får sin avgang brettet ut i offentligheten. Hvert år er det hundrevis av ledere som må slutte uten at det påkaller noe offentlig interesse. Omløpshastigheten på ledere øker, og John. H. Stordrange, administrerende direktør i Siviløkonomene, har en lang rekke eksempler på at ledere blir fjernet fordi styret har et behov for å vise handlekraft. Mange mister lysten på å ta en lederstilling når en ser det ledere utsettes for.

– Jeg tror for eksempel at en del kvinner reserverer seg mot lederjobber når de ser hvor risikofylt og tøft det kan være, sier Stordrange til Dagbladet. Andre som kunne mestret en lederstilling, velger istedenfor fagstillinger med interessante utfordringer og god lønn, der de slipper presset og usikkerheten som ledere må leve med.

Stordrange mener den høye utskiftningstakten på ledere og mellomledere i mindre bedrifter utenfor de store byene representerer et stort problem.

– Dette er folk som ikke har noen fallskjerm eller bonus å lene seg på. Ofte skiftes de ut som en symbolhandling, ofret som syndebukker fordi forventningene ikke er innfridd, sier Stordrange. Han peker på at fallhøyden er meget stor for ledere som arbeider på steder der det er få arbeidsmuligheter dersom man ikke har et sterkt nettverk. Fallet i prestisje er heller ikke til å spøke med.

Et styre har rett til å forvente at lederen skal skape resultater og nå de mål som styret har fastsatt. Den virkeligheten lederen må operere i, blir stadig mindre forutsigbar. Markedsforholdene kan endre seg brått, og nøkkelpersoner i bedriftene sitter løsere enn tidligere. Dette kan ikke ledere bruke som unnskyldning over tid for at resultatene ikke nås. Når ikke ledelsen viser handlekraft, skjer det at styret mener situasjonen krever det. Den eneste måten styret kan lede på, er gjennom daglig leder. Derfor må daglig leder ut, hvis han ikke klarer å vise den nødvendige handlekraft.

Ledere må akseptere at man ikke kan lede år etter år dersom resultater ikke innfris. Å være leder er å ha en utsatt stilling. Men dessverre skjer det, som Stordrange peker på, at styret opptrer lite klokt i forhold til daglig leder. Da Forsvaret sparket Lars Sølvberget og Jørn Hernes uten at årsaken til underskuddene var tilstrekkelig klarlagt, viste de hvordan et styre ikke skal opptre. Det skal ikke komme som lyn fra klar himmel når ledere skal avsettes. Det skal være dialog på forhånd. Man skal få gi sin forklaring, drøfte situasjonen og gi til kjenne hva en vil gjøre for å innfri styrets forventninger før man får beskjed om at man må slutte.

Det påhviler styreformannen et særlig ansvar for å være i direkte og åpen dialog med daglig leder i en situasjon hvor det kan bli aktuelt å skifte ut ledelsen. Her er tid et nøkkelord. En leder som blir sparket, faller dypt dersom man ikke har fått anledning til å tenke tanken og forberede seg på den muligheten.

Når mange leder opplever at de blir ofret som syndebukker, er det forståelig at de forlanger både høy lønn og en skikkelig fallskjerm. Fallskermer er ikke noe å trakte etter. For altfor mange er det å utløse en fallskjerm ensbetydende med at man nå må slite for å komme i nærheten av det lønnsnivået en hadde.

Ledere sitter utrygt. Man må være forberedt på at man må ut av den jobben man har før en vet ordet av det. Da gjelder det å ha utviklet nettverk og å ha gjort seg noen tanker om hva man vil gjøre dersom det skjer. Det er lurt å ha en plan B om man plutselig en dag står uten den lederjobben en trives i.

Aaser sprengte bonusgrensen

LEDER: Det er nesten rørende å lese at styret i DnB Nor er så grensesprengende fornøyd med Svein Aaser, at de syntes det var på sin plass å sprenge grensene for bonusutbetaling som de selv har satt. Vi forstår godt at de ansatte håper på bonusbonanza i banken, skriver redaktør Magne Lerø.

Det meste skal være utmerket i DnB Nor for tiden. Fusjonen er utmerket, resultatene er utmerket, konsernsjef Svein Aaser er utmerket og han samarbeider utmerket med styret og «gamlesjefen» i Sparebanken Nor, Olav Hytta, som nå er styreformann i den fusjonerte banken. Svein Aaser har en årslønn på 4 millioner kroner. I tillegg kan han få en bonus på 35 prosent av lønnen. Men styret syntes det ble for stusselig som kompensasjon for innsatsen i fjor. De ga ham derfor en bonus på 1,9 millioner, slik at han samlet fikk utbetalt 5,9 millioner kroner for innsatsen i 2004.

– Vi følte det var på sin plass med en ekstra belønning som følge at de tøffe året vi har bak oss i fusjonsprosessen. Det har vært tøft for mange ansatte, men særlig for konsernsjefen, sier styreformann Olav Hytta til Dagens Næringsliv. Aasers lønn har økt med en million hvert år de siste to årene. Hytta sier de hadde lyst til å gi Aaser enda større lønnstillegg i år, men valgte å gå forsiktig fram.

Men Hytta klarte denne gang å styre lystene sine. Det vet nok ikke lederen i Finansforbundet, Jorunn Berland, om hun skal le eller gråte over. «Å, himmel og hav», svarte hun til Dagens Næringsliv da hun fikk vite om Aasers bonuspakke. Hun sier hun har problemet med å forstå hva som rettferdiggjør en slik bonus, men at dette selvsagt skal brukes for alt det er verd i de lokale lønnsforhandlingene.

Det hadde vært mye bedre om styret hadde valgt å sette opp Aasers lønn og forsvare det både intern og eksternt. Å argumentere med at fjoråret har vært så spesielt tøft for Åaser at han må få 600 000 kroner ekstra, i tillegg til en bonus på 1,3 millioner, virker temmelig patetisk sammenliknet med Hyttas uttalelser om sine «lyster».

Men bonuser er nå til å leve med. Det er åpent for alle og enhver, og de utbetales for god innsats. Det er bonusår i år. Bonuser kommer istedenfor alle mulige slags merkelige opsjonsprogrammer som får lederen til å være mer opptatt av aksjekurser enn langsiktig inntjening.

Også i USA ser vi den samme trenden. En undersøkelse som Mercer Human Resource har foretatt av de hundre største selskapene, viser at bonusutbetalingene i år er økt med 46,4 prosent. Bonusene øker, mens avlønning i form av opsjoner reduseres kraftig. Etter de store finansskandalene skjer det en grundig opprydning når det gjelder avlønning av ledere i USA. Boston Consulting Group mener å kunne påvise at aksjeopsjonen til ledere i selskaper som på en eller annen måte opererte utenfor eller på grensen av det lovlige, var 800 ganger mer verd enn det lederne i selskaper som holdt seg til sunne og gode regnskapsprinsipper hadde.

Ellers kan the Economist fortelle at amerikanske toppledere i de største selskapene tjener 400 ganger mer enn vanlige ansatte i gjennomsnitt.

Olav Hytta kan jo bruke dette som argument for å heve Svein Aasers lønn med en million eller to. Det må da være bedre en å gi ham en halv million ekstra i tillegg til lønn og bonus fordi han for eksempel er «ekstra flink og konstruktiv i en tid der det er beintøft å være norsk bank».

Manko på kvinnelig lederskap

LEDER: Det er ikke til å komme forbi at flere kvinner enn menn ikke synes det er bryet vært å være leder år etter år. Det tror vi ikke politikerne kan gjøre så mye med, men med loven i hånd kan de nok klare en radikal økning av kvinneandelen i bedriftsstyrene, skriver redaktør Magne Lerø.

Både fakta og vurderinger spriker i alle retninger i det mediene i dag på 8. mars skiver om resultatene etter 40 års aktiv kvinnepolitikk. I Norge har vi vært opptatt av å stå fram som et foregangsland når det gjelder å gi kvinner ansvar på lik linje som menn på alle områder i samfunnet. Men vi ligger langt etter Sverige, får vi vite. Likestillingssenteret legger fram statistikk som viser at kvinner i så å si alle yrker fortsatt bare tjener 85 prosent av det menn tjener. Fremdels er de fleste ledere menn, og det går svært så forsiktig framover med andelen kvinnelige ledere både i bedrifter og samfunnet for øvrig. Menn er også mest aktive i politikken, og det er fortsatt bare 12 prosent kvinner i bedriftsstyrene.

Kvinnene synes å dele seg i tre grupper når det gjelder hva som bør gjøres: De som vil ta flere og sterkere virkemidler i bruk for å oppnå bedre reell likestilling, de som vil kjempe for likestilling med de virkemidler vi har i håp om at resultatene blir bedre etter hvert og de som mener at menn og kvinner er likestilt og ”det ikke er så mye mer å mase med” fra myndighetenes side. Det er ikke godt å si hvor mange kvinner, eller menn, som hører til de ulike gruppene. Det er uhyre få kvinner som står fram og sier de hører til den siste gruppen, men i praksis er det nok dette en del kvinner om mange menn står for. Men disse tar ikke ordet i debatten. De vil ikke bli herset med av alle med politisk korrekte standpunkter. Det er opplest og vedtatt at alle skal være for mer likestilling. Det finnes ikke noen politikere eller ledere som sier noe annet.

For å vekke bedriftslederne opp av dvalen, rive de løs fra det uforpliktende snakket om at kvinner må gis større lederansvar, bestemte statsrådene Ansgar Gabrielsen og Laila Dåvøy seg for å tvinge bedriftene til å sørge for 40 prosent kvinner i styret. Protestene ble ikke hørt. En lov om dette er vedtatt i Stortinget. Den trer i kraft om ikke måles nås.

Siste året har andelen kvinnelige styremedlemmene i allmenne aksjeselskaper økt fra 9 til 12 prosent. Det er kun 2,3 prosent av styrene som har en kvinnelig styreleder. I august skal Nærings- og handelsdepartementet foreta en ny opptelling. Etter all sannsynlighet vedtar regjeringen å innføre loven fra 2006 av. Da er det slutt på frivillig tilpasning til politikernes krav. Det betyr ikke at det blir bøter og tvangsavvikling fra 2006 av slik loven legger opp til. Trolig vil myndighetene gi bedriftene ennå noe år før første straffesak innledes.

Det er til dels kraftig motstand mot loven ennå i næringslivet. Vi må regne med at noen vil vurdere om det er grunnlag for å bringe loven inn for internasjonale domstoler. Man vil da argumentere med at storsamfunnet ikke kan pålegge en eier å la seg bli representert av et bestemt kjønn.

Dette får juristene ta seg av når det blir aktuelt. Selv om vi er i mot loven, må vi innrømme at dette har vært effektivt som politisk tiltak. Kvinner i styrene er virkelig satt på dagsorden i de fleste bedrifter. NHO har gjennomført sitt kvalifiseringsprosjekt «Female Future». Når en fjerdedel av de kvinne som har deltatt i prosjektet har fått et styreverv, må det sies å ha vært vellykket. Det nytter altså å kvalifisere seg og stille seg til disposisjon.

Det går sakte framover når det gjelder å få flere kvinner til å søke lederstillinger. Og kvinner leder like godt som menn. Men det er ikke til å komme forbi at flere kvinner enn menn ikke synes det er bryet vært å være leder år etter år. Det tror vi ikke politikerne kan gjøre så mye med.

Rundt grøten om sykehus

LEDER: Politikernes går rundt grøten når de nøyer seg med å snakke om «balansekravet» for sykehusene. Enten må de øke bevilgningene, eller legge opp til at færre pasienter skal behandles eller legge ned lokalsykehus. Men de vil ikke ha bråk med lokalsykehus i et valgår, forståelig nok, skriver redaktør Magne Lerø.

Landets sykehus er klare for å kutte 1360 årsverk dersom politikerne holder fast på kravet om at man ikke skal gå med underskudd i år. I Oslo regner en med at 1000 stillinger må fjernes.

I Helse Vest skal 250 stillinger bort, og man håper det kan skje ved redusert bruk av overtid, avvikling av midlertidig ansatte og naturlig avgang.

– Folk blir vettskremte når de hører at vi skal legge ned spesielle behandlinger. Spørsmålet er om vi skal slutte med transplantasjoner eller kreftbehandling, sier administrerende direktør ved Rikshospitalet–Radiumhospitalet, Åge Danielsen, til Nationen.

Carl I. Hagen sier at FrP vil kreve mer penger til sykehusene ved behandling av revidert budsjett.
– For oss er det viktigere at folk får behandling enn et vi sparer penger, sier Hagen til Nationen.

Kjell Magne Bondevik er skeptisk til kravet fra FrP, og sier det er grenser for hvor mange ganger en skal skyve på kravet om at sykehusene skal i balanse. Han åpner imidlertid for å drøfte balansekravet med FrP ved behandlingen av revidert budsjett.

Det er ikke verre å få driften av sykehus i balanse, enn det er å få kontroll med økonomien i Forsvaret. Det er nærmest en regel at noen sykehus går i minus. Dersom man skal komme i balanse, betyr det nedleggelse av flere lokalsykehus og en sterkere sentralisering av landets sykehusvesen. Konsulentselskapet McKinsey gjennomførte i fjor høst en undersøkelse for Helsedepartementet som viser at det i Norge i gjennomsnitt er 61 000 innbyggere for hvert sykehus, mens det for eksempel i Sverige er 100 000. Det er hevet over all tvil at det er penger å spare på å konsentrere seg om større enheter. Men det vil ikke folk. De vil ha sitt lokalsykehus. En undersøkelse som MMI har utført for ukebrevet Mandag Morgen viser at to av tre sier nei til sentralisering.

Vi tror landet sykehusdirektører kan være temmelig sikre på at det blir mer penger ved revidert nasjonalbudsjett i vår. I et valgår vil ikke politikerne legge seg ut med det store flertall av folket. Regjeringen synes nok Carl I. Hagen har fått mer enn nok uttelling for sitt krav om at det må bevilges mer til sykehusene. Ap og SV vil også gi mer til sykehusene.

Denne saken illustrerer hvordan styringen av helsevesenet nå skjer. Politikerne forsøker å nøye seg med å snakke om «balansekravet», og overlater til de regionale helseforetakene å finne ut hvordan det skal kuttes.

Åge Danielsen er tindrende klar: «Vi kutter i pasientbehandlingen. Her er det ikke mer å effektivisere». Alternativet er at det legges ned noen lokalsykehus i Helse Sør. Da vil hele lokalsamfunn reise seg i protest, og det går politikk i saken.

Politikerne burde selvsagt diskutere saken og ikke gå rundt grøten med snakk om budsjettbalanse. Det må ta en politisk avgjørelse om vi skal ha den store floraen av lokalsykehus eller om vi skal legge opp til mer sentralisering. Dette er ikke et ansvar for de regionale helseforetakene. Det Stortinget i dag bevilger til sykehusene strekker ikke til i forhold til det antall pasienter som skal behandles.

Det er valgår i år. Da løser man sannsynligvis budsjettkrisen i sykehusene ved å utsette kravet om drift i balanse ennå et år og gi en tilleggsbevilgning. Men ved framleggelsen av statsbudsjettet for neste år, må en ha bestemt seg: enten økte bevilgninger, redusert pasientbehandling eller færre lokalsykehus.

 

Redaktør pakker sammen

LEDER: Når en toppsjef offentlig sår tvil om det er noen fremtid for den virksomheten han leder, er det bare å pakke sammen. Derfor var det klokt av redaktør Tord Langmoen i Nationen å trekke seg som redaktør, skriver redaktør Magne Lerø.

I lengre tid har det vært et spent forhold mellom ansatte og ledere i Nationen og sjefredaktør Tord Langmoen. Han har også vært administrerende direktør i avisen og hatt stillingen som administrerende direktør i konsernselskapet Tun media, som eier Nationen og flere publikasjoner rettet inn mot norsk landbruk. De ansatte har klaget over at de har sett for lite til Langmoen. De har krevd en redaktør på heltid. I forrige uke fristilte Langmoen hele ledergruppen i avisen på syv personer. Han mente dette var nødvendig for å få en mer slagkraftig ledelse. Det trenger avisen dersom eierne skal investere 10 millioner for å snu den negative utviklingen både opplagsmessig og annonsemessig.

Styret vedtok å utsette beslutningen om å investere 10 millioner, med henvisning til den uavklarte situasjonen. Noen er i tvil om avisen har livets rett. Styrelederen var taus som en østers om vedtaket, men Tord Langmoen uttalte til Dagens Næringsliv at «han skjønte godt at både styret og eiere vurderer om dette er en organisasjon de vil satse på». Da nådde naturlignok bråket internt nye høyder.

I går varslet Tord Langmoen styreleder Grete Sjurgard at han trekker seg som redaktør. Det var hans eget valg. Sjurgard bekrefter at styret hadde tillit til Langmoen som sjefredaktør.

Tord Langmoens uttalelser var en provokasjon mot de ansatte. Han bidro også til å så tvil om framtiden for Nationen. Det slår tilbake på ham selv. Det er såpass tøft å være leder, ikke minst i Nationen som sliter med tilbakegang, at man må være hundre prosent dedikert for oppgaven og ikke så tvil om framtiden offentlig. Og man har nå en gang den staben man har. Og en stab blir sjelden bedre av offentlig kritikk. Da går de som regel i lås.

Men når det er sagt, kan det godt være at det er Tord Langmoen som har rett. Det finnes tusenvis av truede bedrifter med arbeidstakere med for liten omstillingsvilje. Og det finnes ledergrupper som ikke holder mål i lange baner rundt om.

Tord Langmoen mener tydeligvis at verken stab eller ledere holder mål i forhold til den utfordring Nationen står overfor.

Vanligvis ser en toppleder og et styre bedre tingenes tilstand enn de ansatte som kollektiv.

Nationen er i krise. De mistet nesten hver tredje annonsekrone i fjor og i januar i år har annonseinntektene ligger 36 prosent laver enn i fjor, ifølge Finansavisen. Nationen mister også lesere.

Vi tviler på om man er kommet særlig lenger med å finne løsningen for Nationen ved at Tord Langmoen går av. De ansatte er selvsagt fornøyd med at de har fått det som de ville. Det bør bli en kortvarig glede. Nå får de en sjefredaktør på heltid. Det aner oss at den som skal lede Nationen må ta grep som vil bli meget omstridte intent. Omstilling er gjerne omstridt.

 

Fortsatt ikke økonomikontroll i Forsvaret

LEDER: Når den som har hovedansvar for økonomistyringssystemene i Forsvaret sier at det fortsatt er slik at de bare styrer etter saldoen på bankkontoene, vet vi at de ikke har nødvendig kontroll. Da må ikke Kristin Krohn Devold enda en gang si til Stortinget at hun har full kontroll, skriver redaktør Magne Lerø.

 – I dag fungerer det slik at Forsvaret bare styrer etter saldoen på bankkontoen. Det er først når vi får byttet ut hele systemparken at vi tilfredsstiller økonomireglementet helt, sier programlederen for Forsvarets omstridte økonomistyringssystem, Jon Rikter Svendsen, til Dagens Næringsliv. Klarere kan det ikke sies at de ikke har full kontroll. Skal de få full kontroll, må de skaffe seg del to av Golf-programmet, og det vil koste mellom en halv og en milliard kroner. Forsvarssjef Sigurd Frisvold sier han ønsker seg et slikt totalsystem. Men saken om å innføre en ny logistikkløsning og et nytt system for intern regnskapsføring, har ligget til behandling i Departementet siden september i fjor. Stortinget har ennå ikke fått saken til behandling. Det kan tidligst komme på budsjettet for 2006.

Utvalget som har gransket budsjettsprekken i Hæren, peker på at Forsvaret har svært store problemer med økonomi- og personellsystemet Golf, og anbefaler en full gjennomgang av hele programmet.

Sjefen for Hæren, generalinspektør Lars Sølvberg, sier at styringsdataene de har fått i år, er fortsatt like gale som i 2004.

– I januar har vi registrert en rekke feilposteringer. Forskjellen er bare den at vi nå ser gjennom sløret. Vi vet at styringsdataene vi får ikke er virkelige, og kan dermed gripe inn og korrigere dem på andre måter, sier Sølvberg til Dagbladet.

Når vi samholder disse opplysningene med det faktum at det nå er langt færre personer i Forsvaret som skal bedrive oppfølging og kontroll og at man har mistet vesentlig kompetanse i den omfattende omstillingsprosessen, må vi regne med at regnskapsrotet fra 2003 og 2004 fortsetter inn i 2005.

Kompetanse, system og rutiner er nøkkelen for god økonomistyring. Uten at dette er på plass, er det å ha budsjettansvar i Forsvaret den reneste risikosport. Nå kaver både forsvarssjef og forsvarsminister med lekkasjer, med å holde den interne uroen under kontroll og som aktører i det politiske spillet om skyld og ansvar. Alle ressurser burde vært satt inn på å få på plass forutsetningene for god økonomistyring.

Et krav til ledere er at man har kontroll med kostnadene. Noen ganger kan det skje at man mister kontrollen av naturlige årsaker. Det minst glupe en da gjør overfor sine overordede i en slik situasjon, er å late som om man har kontroll eller insistere på at man har det. Man kommer lengst med å legge kortene på bordet og be om tid til å løse problemene. Noen ganger vil gode løsninger være forbundet med ekstrabevilgninger eller nedskjæringer som ikke ligger i det vedtatte budsjettet.

Kristin Krohn Devolds feil synes ikke å være at hun har underslått opplysninger for Stortinget. Hun har krevd omstilling, kostnadskutt og budsjettkontroll i tråd med det Stortinget har vedtatt. Og det sitter langt inne for en høyrestatsråd å innrømme at det ikke er mulig å kutte i offentlige budsjetter slik som forutsatt. Bare spør helseminister Ansgar Gabrielsen, som nå utfordres til å ta ansvaret for at hundrevis av ansatte ved sykehus i Oslo sies opp fordi man skal i budsjett.

Kristin Krohn Devold er en sterk, tøff og modig leder. Men det nytter ikke å bestemme seg fram til en budsjettkontroll når system, kompetanse og rutiner ikke er på plass, og aktiviteten ikke er avstemt i forhold til bevilgningene.

Det politiske spillet får nå gå sin gang. Men det haster for Stortinget å ta stilling til om man vil investere inntil en milliard ekstra på styringssiden for på få kontroll med økonomien. Og vil man ikke øke bevilgningene, får man spare på krutt, antall øvelser eller sende litt færre soldater til tjeneste når FN ber om det.

 

Forsvarssjefens egen ukultur

LEDER: Den ukultur som forsvarssjef Sigurd Frisvold klager over brer seg i Forsvaret, har han selv bidratt til å utvikle. I Forsvaret følger man ordre når man er i krig med fienden, men egne regler ser ut til gjelde for intern krigføring der toppledelsen er med i striden, skriver redaktør Magne Lerø.

 

I går la Sam E. Harris, Jon Wiggen og Eli Setermoen fram en rapport om årsakene til budsjettoverskridelsen i Hæren. Langt på vei konkluderer de med at generalinspektøren for Hæren, Lars Johan Sølvberg, ikke hadde mulighet til å drive normal økonomistyring på grunn av rot i regnskaps- og rapporteringssystemene. Lars Sølvberg har altså fått sparken for ikke å ha maktet en oppgave som det ifølge utvalget var umulig å løse.

Denne rapporten passer ikke inn i det bildet forsvarssjef Frisvold og forsvarsminister Kristin Krohn Devold tegner av årsaks- og ansvarsforhold. Da gjelder det å så tvil om det arbeidet den uavhengige advokaten, revisoren og siviløkonomen har gjort, og hevde at de er kjøpt og betalt av Lars Sølvberg. Stortingsrepresentant Martin Engeset (H) grep i går slakterkniven og påstå at rapporten var et både var et «bestillingsverk og et makkverk fra en person som vil ha fokus bort fra egne misèrer, nemlig Generalinspektøren for Hæren». Engeset mener til og med det lukter vondt av hele affæren.

Det er forståelig at partifeller vil gi Kristin Krohn Devold støtte, men når Engeset skal hente argumenter fram fra posen sin, må han ha oppdaget at den var temmelig tom. Istedenfor griper han en neve skitt som han kaster på utvalget som understreker at de har laget en rapport på en profesjonelt og uavhengig grunnlag. Engeset, som er nestleder i Stortingets kontrollkomité, bør lese og tenke og så snakke om det saken handler om.

Forsvarssjef Sigurd Frisvold mener at granskingsutvalgets forklaringer på merforbruket i Hæren ikke holder mål. Det er jo et greit standpunkt. Men om rapporten ikke er lystelig lesning for ham selv, er det meget nyttig for Stortinget og offentligheten som vil ha en forklaring på hvorfor man ikke klarer å styre økonomien i Forsvaret.

Frisvold sier han nå vil slå ned på flere «alvorlige lekkasjer». Det er knyttet til påståtte brev han skal ha mottatt, innholdet i Hærens granskingsrapport og opplysningene om utlån av militært utstyr til Irak. Frisvold sier til Dagens Næringsliv at det er i ferd med å bre seg en ukultur i Forsvaret som ikke kan aksepteres.

Det er ikke vanskelig å gi Frisvold rett. Lekkasjer er ødeleggende for internt klima, og det fører til at ledelsen kommer bakpå i mange saker. I Forsvaret skal man handle etter ordrer. Vi tviler ikke på om at dette fungerer som det skal når man er i kamp. Men det ser ut til at man følger vanlige spilleregler for intern krigføring.

Lekkasjer er et uttrykk for at man ikke når fram med sitt syn internt, eller at man ønsker å svekke ledelsen. I en omstillingsfase hvor mange er frustrert og provosert, oppstår det lett lekkasjer. Det må ledelsen selvsagt forsøke å sette en stopper for. Men like viktig er det at man utøver ledelse på en måte som ikke provoserer fram lekkasjer. Da Frisvold og Krohn Devold ga Lars Sølvberg og Erik Hernes sparken samme dag som milliardunderskuddet i Forsvaret ble kjent, handlet de overilet og uklokt. De ble utpekt som syndebukker uten mulighet for å forklare seg. Den informasjonen vi har fått de siste ukene, underbygger vårt syn på at det var Sigurd Frisvold som burde tatt ansvar og trukket seg. Når man sparker to underordnede, slik det her ble gjort, provoserer man organisasjonen. Det oppstår et legitimt behov både for å forsvare seg og å finne årsakene. Skal man avvikle ledere, må dette gjøres på en skikklig måte. Først må man få fakta på bordet og la de ansvarlige få gi sin forklaring.

Ledere i Forsvaret er ikke marionettfigurer som man kan flytte på etter eget forgodtbefinnende. En organisasjon hvor det er så mye kaos i de vitale styringssystemene, krever en annen ledelse enn den Frisvold og Krohn Devold varter opp med for tiden.

 

Minister i skuddsikker vest

LEDER: Hadde en næringslivsleder blitt utsatt for så mye kritikk som er blitt Kristin Krohn Devold til del, ville han sannsynligvis gått av for lengst. Men det er forskjell på å stå i ildlinjen alene, og å ha et parti og en regjering i ryggen. Det er når støtten i egne rekker blir lunken, en minister ikke orker mer, skriver redaktør Magne Lerø.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold må snart ha satt Norgesrekord i offentlig hardkjør og trusler om miste jobben. Det siste året har hun nærmest vært utsatt for kontinuerlig ildgivning fra opposisjonen. Men hun er minister i skuddsikker vest. Hun lar seg ikke en gang stanse av at opposisjonen for alvor truer med å dra fram kanonene.

Det drives nå et politisk spill på høyt plan. Men det ser ennå ikke ut til å være kommet ut av aktørenes kontroll.

I forrige uke sa Jens Stoltenberg at han ikke kunne utelukke at Ap ville fremme mistillit mot forsvarsministeren. Dette var ikke noe annet enn rasling med sablene. Kristin Halvorsen går litt lenger i Dagbladet i dag, men låser ikke situasjonen. Carl I. Hagen beveger seg også på kanten av å måtte våge noe mer enn kun å fremsette sterk kritikk. Men han har ikke spilt alle sin kort. For opposisjonen handler det fortsatt om å gi en bredest mulig elendighetsbeskrivelse av det Krohn Devold har foretatt seg.

Samtidig som opposisjonen skjerper kritikken, velger Kristin Krohn Devold å gi svar på tiltale. Hun er i kamphumør og akter ikke vifte med hvitt flagg i håp om å berge livet. Det kan hun gjøre fordi hun har statsministeren i ryggen. Erna Solberg gikk i går ut med støtte til Krohn Devold og kritiserte elementer i Forsvaret for å motarbeide sin kvinnelige minister.

Når Solberg rykker ut på denne måten, låser hun Kjell Magne Bondevik. Høyre vil ikke droppe sin forsvarsminister for å kunne fortsette i regjering. Opposisjonen må med andre ord bestemme seg om det vil ta regjeringsmakten eller ikke.

Det er ikke godt å vite om noen vil få en politisk gevinst av å felle regjeringen Bondevik. Jens Stoltenberg kan umulig være tjent med det. Han er i angrepsposisjon. Hvis han må overta som leder for en mindretallsregjering nå, forkludres det løpet han har lagt for å danne en flertallsregjering etter høstens valg.

FrP, som er opptatt av å inngå et forpliktende samarbeid med regjeringen, kan ikke felle regjeringen et halvt år før valget. Om Carl I. Hagen benyttet alle sine talegaver, vil neppe velgerne forstå poenget med et regjeringsskifte så kort tid før et valg.

Hagen har ikke noe imot at Ap og SV fremmer mistillit. Men da vil han heller redde regjeringen ennå overlate makten til Jens Stoltenberg.

Kristin Krohn Devold leder ikke Forsvaret på en god måte. Hun har ikke den kontrollen hun burde ha. Hun handlet overilet og uklokt da hun i januar ga to generaler sparken før årsaken til budsjettoverskridelsen var klarlagt, men lot forsvarsjefen bli sittende. Hun har mistet autoritet og er selv blitt en del av forsvarets problem. Forsvaret hadde trengt en ny statsråd som kunne ryddet opp, som ikke var svekket i forhold til Stortinget og hadde autoritet internt. Men i et valgår er det politikken som teller. Forsvaret må etter all sannsynlighet leve med Krohn Devold ennå et halvår.

Krohn Devold forsøker å fremstå som sterk og upåvirket. Men det hardkjøret hun utsettes for, setter nok sine spor. Det kan gå både på humør, motivasjon og selvtillit løs når man uke etter uke må lese i mediene at man ikke har tillit og at man gjør en dårlig jobb. En leder i næringslivet ville sannsynligvis ha gått av for lengst. Men næringsliv og politikk kan ikke helt sammenlignes. Krohn Devold får nemlig offentlig støtte. Hun vet at hun har statsministeren i ryggen og Erna Solberg har offentlig forsvart henne. Mye av den kritikken hun utsettes for, er elementer i et politisk spill. Det er forskjell på å stå i ildlinjen alene en når man har et parti og en regjering med seg i kampen. Det er om støtten i egne rekker blir lunken, en minister ikke orker mer. Kritikken mot manglende profesjonalitet som leder, svir nok. Men politikk som kampsport mestrer forsvarsministeren meget godt, den ene harde runden etter den andre.

 

Balansert arbeidslivsreform

LEDER: Det er ikke mer enn rett og rimelig at Dagfinn Høybråten, som har ansvar for at folk er i arbeid og ikke belaster sosialbudsjettene, korrigerer det overtidsfrisleppet som Victor D. Norman kjempet igjennom, skriver redaktør Magne Lerø.

 

Da arbeidslivslovutvalget for et år siden la fram sitt forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, ble det fra arbeidstakerhold betegnet som et alvorlig angrep på faglige rettigheter og et grønt lys for en brutalisering av arbeidslivet. Nå har forslaget vært ute på høring. Det har ikke manglet på kritiske merknader. Det er ikke uvesentlig at det var arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten som fredag la fram endringer i Arbeidsmiljøloven, og ikke Victor D. Norman. Høybråtens oppgave er å få folk i arbeid, slik at de ikke belaster sosialbudsjettene.

Victor D. Norman fikk i 2003 gjennomslag for en lovendring som innbar at arbeidstakere kunne jobbe 78 timer i uken 10 uker på rad. Samlet overtid på årsbasis ble økt til 520 timer.

Fra faglig hold har man advart sterkt mot at arbeidstakere skal kunne jobbe så mye over så lang tid. Det ble hevdet at de rommelige overtidsbestemmelsene var i strid i med intensjonen med Arbeidsmiljøloven, nemlig at den skal være en lov som verner arbeidstakernes helse.

Det er ikke noe å si på at den tidligere helseministeren lytter til fagfolkene på dette punktet. Arbeidsgivere kan leve godt med at arbeidstakere kan jobbe 78 timer fire uker på rad.

Høybråten går også inn for at arbeidstakere som blir oppsagt, skal miste retten til å stå i stillingen dersom man taper en arbeidsrettssak i første rettinstans. I dag har man rett til å stå i stillingen frem til rettskraftig dom foreligger. Høybråten har valgt et kompromiss. Det er forståelig at han vil sikre seg mot at en som er sagt opp utnytter retten til å stå i stillingen, dersom det synes å være saklige grunnlag for oppsigelsen. Men vi er vant til å forholde oss til at det er rettskraftig dom som gjelder. Det er tvilsomt om slike mellomløsninger er gode når en sak først er kommet for domstolene.

Vi kan forstå at arbeidstakerorganisasjonene er skeptisk til forslaget om i større grad å åpne for midlertidige ansatte. Men Høybråtens forslag er balansert. Det gir en generell adgang til midlertidig ansettelse i seks måneder, med muligheter til forlengelse i seks måneder. Etter den tid har man rett til fast ansettelse. Det blir ikke anledning til å ansette flere personer i samme midlertidige engasjement etter hverandre.

Arbeidstakerorganisasjonene frykter dette vil føre til en store grupper «b-ansatte». Det kan like godt skje at midlertidig ansettelse blir inngangsporten for fast ansettelse for mange. I dag vegrer man seg for å ansette folk, fordi man er usikker på behovet i framtiden. Istedenfor leier en da inn vikarer. Nå kan man istedenfor satse på midlertidig ansatte. Gjør den ansatte en tilfredsstillende jobb og behovet for arbeidskraft fortatt er til stede, får vedkommende fast jobb.

Istedenfor å flagge prinsipielle standpunkter, bør de fagorganiserte forholde seg til den virkeligheten arbeidsgiverne må operere i. Det er ikke snakk om at arbeidsgivere skal kunne skalte og valte med medarbeidere etter eget forgodtbefinnende. Det handler om å tilby mennesker jobb så lenge det er behov for arbeidskraft. Både arbeidsgivere og arbeidstakere har interesse av fast ansettelse.

DN-Djuve på smøretur

LEDER: Er det noen redaktører i landet som ikke burde delta på smøreturer, er det Amund Djuve som skriver om de han lar seg smøre av, og som lever av å arrestere næringslivsledere som opptrer uklokt og på kanten av regler. Og det er beklagelig at Redaktørforeningen lusker unna når en av deres egne går i smørefella, skriver redaktør Magne Lerø.

Storebrand betalte i fjor både rypejekt og opphold for sjefredaktør Amund Djuve i Dagens Næringsliv og hans kone, skriver Aftenposten. DN betalte reisen for dem begge til Storebrands jakt- og fiskemekka i Verdal.

– Formålet med turene hvor vi har med forretningsforbindelser og samarbeidspartnere, er å pleie kontakten med disse. Vi synes det er naturlig at vi dekker oppholdet for gjester, sier informasjonsdirektør Egil Thomsen i Storebrand.

Amund Djuve sier han ikke har noen betenkeligheter med at Storebrand dekket oppholdet, og mener det er nyttig å treffe personer med kunnskap og innsikt i norsk næringsliv.

– Som hovedregel takker vi nei for ikke å komme i et avhengighetsforhold til den som omtales. Men vi kan da ikke være helt fanatiske, heller. Når vi inviteres til Storebrands anlegg, er der sært hvis jeg skal betale dem, sier Djuve til Aftenposten.

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, minner om DN er blant de aviser som har skrevet mest om smørekultur, og at de må bruke samme mål på seg selv som på andre.

– Pressefolk må insistere på å få betale turene sine selv. Storebrand er en viktig og interessant bedrift for DN, noe som gjør det enda viktigere at man betaler selv. Pressen som skal holde vakt over andre, kan aldri bli nøye nok i slike saker, sier Kokkvold.

Professor i journalistikk ved BI, Guri Hjeltnes, maner til forsiktighet og minner om at Djuve sitter i glasshus.

Generalsekretær Nils E. Øy i Norsk redaktørforening, hvor Amund Djuve er medlem, mener hovedregelen må være at redaktører ikke skal la andre betale for seg.

– Har Djuve gått over grensen her?, spør Aftenposten.
– Det kan være, men det kommer an på hvordan han vurderer det, sier Øy.

Vi kan ikke forvente at en generalsekretær Øy skal økse til mot en av sine medlemmer, men han kan da ikke gli unna som en glatt ål i en slik sak. Det er lite modig å luske unna når en av ens egne går i smørefella.

Det er en smøretur i ordet egentlige mening Djuve har vært med på. Dette kalles med et pent ord for «relasjonsbygging» for tiden. Det er ikke forbudt. Det er heller ikke etisk forkastelig når det skjer åpent, innen rimelighetens grenser og at det ikke ses på som betaling for motytelse. Storebrand gjør med andre ord ikke noe galt. De må gjerne invitere gode kunder på jakt.

Har en bedrift regler som regulerer «smøring og relasjonsbygging», er det uetisk å bryte disse reglene. Vi trodde Dagens Næringsliv hadde slike regler, for pressen ønsker å være nesten like strenge som Vinmonopolet i forhold til sine leverandører på dette området. Vi kan ikke forestille oss hvordan disse reglene er i DN, dersom de ikke skulle ramme den type smøreturer som Djuve her har vært med på.

Storebrand er en sentral aktør i norsk næringsliv som DN jevnlig skriver om. Når redaktøren lar seg spandere på på denne måten, kan noen reise spørsmål ved om ikke Storebrand nettopp ved sin relasjon til redaktøren, kan oppnå en velvilje og forståelse som kan påvirke hvordan DN vil dekke en sak der Storebrand er involvert. Her burde derfor Djuve tenkt som man anbefaler når det gjelder habilitet. Hvis noen kan komme til å stille spørsmål om habilitet, bør man selv åpent ta det opp før spørsmålet blir stilt.

Vi har en viss forståelse for at Djuve mener at man ikke må være fanatiske. Men det er nettopp det mange mener DN er, når de dekker saker der ledere kan ha opptrådt uklokt eller på kanten av lover og regler. Det er ingen redaktører her i landet som burde være mer tilbekeholdne med å holde seg unna deltagelse på smøreturer enn Amund Djuve. Og DN er av de avisene i landet som har råd til å betale for de turene Djuve mener det er nyttig for ham å delta på.