Bondevikregjeringen framsto som veldisiplinert, sammenliknet med de rød–grønne som for tiden spriker i alle retninger på vitale områder. Nå går til og med statssekretæren ut mot sin egen minister, skriver Magne Lerø.

I høst var det SV som fikk så øra flagret for at de aksjonerte mot egen regjering og ikke forsto seg på hva det vil si å være et ansvarlig regjeringsparti. En del Ap-politikere er fullt på høyde med de mest frustrerte SV-politikerne når det gjelder å spre forvirring om hva som er regjeringens linje. Rolf Terje Klungeland er det grelleste eksempelet på, politisk uforstand. Han forlanger at konsernsjef Eivind Reiten og styreleder Jan Reinås får sparken selv om både statsminister Jens Stoltenberg og næringsminister Odd Eriksen har sagt klart i fra at det ikke er regjeringen politikk å drive denne typen fjerning av sjefer. Klungeland bryr seg ikke. Han kjører på. Han har nok sin heiagjeng. I Dagens Næringsliv i dag sier Olav Støylen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund at Klungeland driver med et ”helvetes tøv”.

Spriket på næringspolitikkens område har nå også nådd toppledelsen i Næringsdepartementet. Det hører til ”regjeringslærens ABC” at en minister og ministerens statssekretær må tale med en tunge. Hvis ikke blir forvirringen fullkommen.

Statssekretær Frode Berge i Næringsdepartementet er også leder i Rogaland Ap. Fylkeslaget har nå kastet seg inn i kampen mot at Telenor skal få selge Opplysningen 1881, skriver Dagens Næringsliv. Jens Stoltenberg har sagt at det ikke er aktuelt å instruere Telenor i denne saken. Rogaland Ap har imidlertid vedtatt en uttalelse det det heter at det ”forventer at staten vil opprettholde sin eierandel og sørge for at viktige arbeidsplasser i Opplysningen 1881 blir reddet”. Vedtaket er enstemmig, Berge var til stede på møtet, og han har underskrevet brevet til departementet der fylkeslagets syn presenteres. Han har ned andre ord vært med på å skrive brev til seg selv.

– Frode går for det som står i uttalelsen. Jeg vil tro han blir en god representant for fylkespartiets syn i departementet, sier fylkessekretær Kjell Sund til Dagens Næringsliv.

Vi får se hvordan Frode Berge har tenkt å håndtere sine hatter. Her kan forvirringen bli stor dersom han både skal uttale seg som representant for Rogaland Ap og sin sjef Odd Eriksen som i likhet med Jens Stoltenberg ikke har til hensikt å instruere Telenor.

Frode Berge burde selvsagt lat være å skrive under på brevet. Han burde sagt til fylkelaget at han i denne saken må opptre i trår med den linjen som regjeringen har lagt seg på.

Frode Berge har også uttalet seg om hva regjeringens akter å gjøre når det gjelder styremedlemmer i statsselskepenne. Også her aner vi en meningsforskjell mellom Eriksen og Berge. De vil nok avvise det. Og det spørs om ikke spriket i alt Eriksen selv har uttalt om denne saken er større enn det er mellom Berge og Eriksen.

Jan Bøhler kjører også et eget løp mot regjeringens linje i nærisngpolitikken. I går fikk han full støtte i VG fra partiets ”grand old man”, Håkon Lie.

Sp har Per Olaf Lundteigen som logger i startgrope for egenmarkeringer på Senterpartiets vegne. Og SV har en stor flokk som ikke er nevneverdig opptatt av å være på linje med de signaler Jens Stoltenberg og ansvarlige ministere gir om hva som er regjeringens linje.

En valgkamp er full av ord og løfter. Etter hvert må det tas beslutninger som gjør det klart hva regjeringen faktisk står for. Union er en tapt sak. Nå står det om Årdal. Neste blir nedleggelse av 150 postkontor. Deretter Opplyseninge 1881 Og det vil dukke opp saker om nedlegging av 100 arbeidsplasser hvor regjeringen blir bedt om å gripe inn med sin aktive næringspolitikk. Noe må regjeringen få til. Det ser ut til at Eriksen vil satse alt på å vise hva de duger til i Årdal. Med å love at antallet arbeidsplasser skal opprettholdes, har han lagt listen høyt. Fallet blir stort dersom de ikke lykkes i Årdal.

Odd Eriksen bløffer når han garanterer alle i Årdal nytt arbeid. Han framstår som et siv i vinden omgitt av rød- grønne løshester som prater industripolitikk som om verden har stått stille i 30 år, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag møter næringsminister Odd Eriksen folket i Årdal. Han kommer til å få kritikk så øra flagrer. Det hjelper ikke at han kommer med 30 nye millioner til omstillingstiltak. Han gjorde det klart i går at regjeringen ikke vil instruere Norsk Hydro i denne saken. Det har de heller ikke myndighet til. Han vil heller ikke be Hydro om å søke Statens Forurensningstilsyn om å få drive med de gamle ovnene ennå to år til. Det er det ”alle” i Årdal vil. Odd Eriksen vil bli konfrontert med at regjeringen svikter de løfter de ga i valgkampen. Han forsvarer seg med å gi et løfte om at regjeringen og Hydro skal skape like mange nye arbeidsplasser som forsvinner når Hydro legger ned deler av driften i Årdal. Det sa han til NRK i går og til Dagbladet i dag.

Slike løfter bør han ikke gi, for den slags løfter kan han ikke holde. En ny dørfabrikk kan gi 60 nye arbeidsplasser. Av erfaring oppstår det nye arbeidsplasser når det lokkes med støtte og etableringstilskudd. De er ikke mindre kreative og innsatsvillige i Årdal enn andre steder, men Årdal ligger ikke like gunstig til for nyetableringer som for eksempel Skien. At alle som må slutte i Hydro skal få ny jobb, kan ikke en næringsminister love. Det er en bløff. Noen som mister jobben bør vurdere å flytte fra Årdal til andre steder der det er stort behov for arbeidskraft. Noen må belage seg på å pendle en periode. Og de minst kvalifiserte og motiverte for å få seg noe annet å gjøre, vil bli arbeidsledige i kortere eller lenger tid. Dette vet de i Årdal. Det er slik det er alle steder. Derfor bør ikke Eriksen late som om det ikke vil bli slik i Årdal. Årdal-samfunnet klapper imidlertid ikke sammen om de store ovnene stenges nå. Det er på tide det skjer av to grunner. De forurenser stygt, og det vil sette fart i omstillingen.

Ingen kan garantere for aluminiumsproduksjon i Norge i lang tid framover. Dette bestemmes i stor grad av tilbud og etterspørsel internasjonalt. Det er ikke mye aluminium vi bruker her til lands. Hydro tvinges til å legge deler av produksjonen til andre land. Det samme har Norske Skog gjort.

Store deler av det politiske miljø lukker øynene for det som skjer innen produksjon, foredling og salg av aluminium på verdensmarkedet. Dette forsvinner i en rød- grønn saus av ord om en mer aktiv industripolitikk.

I VG i dag svinger den gamle Ap-kjempen, Håkon Lie, som nå har passert hundre år, pisken over den industripolitikk som føres for tiden. Han hevder Eivind Reiten opptrer som en hoven snobb og at Jens Stoltenberg mangler mot til å ta styring med næringspolitikken. Lie vil at mest mulig skal være som det var før i tiden.

Dagsavisen skriver at det jobbes hardt i kulissene for å få Hydro til ikke å stenge de gamle ovnene nå. Det betyr at nærmere 200 arbeidsplasser kan reddes enda noen år. Deretter er målet å få Hydro til å inversere i nye ovner slik at alt kan bli som før i Årdal. Dette er politisk ønsketenkning.

Aps Rolf Terje Klungeland bestemte seg i går for å starte en prosess i full offentlighet for å få kastet både konsernsjef Eivind Reiten og styreleder Jan Reinås i Hydro. Han uttaler seg i dag både til Klassekampen og Nationen. Budskapet er at Reinås ikke er å stole på fordi han i sin tid ledet Norsk Skog inn på en vei som førte til at Union ble lagt ned.

Eivind Reiten gjøres ansvarlig for å ha medvirket til at vi har fått et liberalisert kraftmarked er i landet, som har ført til høyere priser på kraft, og som igjen har gjort produksjon av aluminium mindre lønnsomt. Klungelands tankerekker er, som man forstår, både lange og spesielle.

Klungeland og andre bidrar til å spre forvirring om hva som er regjeringens linje. Det skyldes at vi har en næringsminister som ikke er i stand til å sette foten ned- fordi han ikke vet hvor han skal sette den. Han framstår som et siv i vinden. Det haster for næringsminister Odd Eriksen å skaffe seg den autoritet han trenger får å sette på plass de rød- grønne industripolitiske løshestene.

Hydro bør gjøre som Statens Forurensningstilsyn har forlangt og stenge de gamle Søderberg-ovnene. Det er å vise samfunnsansvar selv om 150 mister arbeidet. Årdal har forurenset nok, skriver redaktør Magne Lerø.

De rød grønne har nå fått et nytt selskap der de har alle muligheter for demonstrere hva de mener med samfunnsansvar, og uten å måtte forholde seg til andre eiere som tenker lønnsomhet.

I forbindelse med at konsernsjefen i Posten, Dag Mejdell, i går la fram regnskapet for 2005, gjorde han det klart at han ønsker å kvitte seg med halvparten av landets postkontorer. Dagens næringsliv har regnet ut nærmere 1000 ansatte vil miste jobben dersom150 postkontor nedlegges. Mejdell vil kunne kutte kostnader for nærmere en halv milliard ved å erstatte postkontorer med ”post i butikk”- ordninger. Noen overtallige kan nok skaffes arbeid i butikken. Mejdell er forberedt på at det blir politiske diskusjon rundt forslaget. For Senterpartiet er postkontor distriktspolitikk. Derfor vil samferdselsminister Liv Signe Navarsete neppe la Mejdell få det som han vil.

Posten omsetter for 19 milliarder, og fikk i fjor et resultat på 1424 millioner. Det er et pent resultat, så Navarsete kan nøye seg med å si seg fornøyd og be om at postkontorstrukturen opprettholdes. Det betyr selvsagt at staten kan ta mindre utbytte og får mindre å bruke på andre gode formål. Posten vil være lite fornøyd med at de nektes å drive så lønnsomt som de kan. De trenger solide resultater for å ha finansielle muskler til å investere i Norge og Sverige.

– Jeg føler meg kraftig provosert over uttalelsen han har kommet med i det siste. Hans holdning til statlig eierstyring irriterer meg, sa Navarsete i et foredrag helgen i følge VG. Da var det Eivind Reiten hun siktet til. Mejdell har ennå ikke fått offentlig påtale for å ikke å forstå hva samfunnsansvar dreier seg om.

– Ut over det å tjene penger må Hydro også vise samfunnsansvar, sa Navarsete. De må bety at de ikke skal legge ned aktivitet i Årdal og Høyanger.

Inge Ryan (SV) sier til VG at samfunnsvar betyr at Hydro må erstatte de arbeidsplasser de legger ned. Et slikt krav er aldri blitt stilt til Telenor. Og posten har kuttet flere tusen årsverk de siste årene.

Statens Forurensingstilsyn (SFT) vedtok i 2001 at Hydro må stenge de gamle Søderberg-ovnene i 2007. De forurenser for mye. Det var det ingen politikere som protesterte mot. Hydro har gjort det klart at det ikke er lønnsom å erstatte disse ovnene. Hydro, staten og lokalsamfunnet har hatt god tid på seg til å finne alternative arbeidsplasser. Dørfabrikken Dooria vil etabler seg i Årdal. Det betyr 60 nye arbeidsplasser.

Ordfører i Årdal, Arild Ingar Lægreid, vil ha mer tid. Rådgiver Tor Færden i SFT sier til NRK at de selvsagt vil vurdere en søknad om å utsette stengingen av Søderberg-ovnene.

Dette er en dårlig ide. Hydro bør vise samfunnsansvar og si seg enig med SFT om at de har forurenset nok i Årdal. Å vise samfunnsansvar betyr også å være raus med omstillingsmidler. Det er blant annet snakk om å gi Dooria både lån og etableringstilskudd. Stortinget har allerede bevilget 70 millioner til omstilling. Innovasjon Norge forventes også å komme sterkere på banen.

Alt tyder på at Hydro står fast på at de ikke vil investere i ny teknikk som erstatning for de gamle ovnene. Dette kan ikke politikere overprøve. Dette er styrets ansvar. Det bare å komme i gang med omstillingen jo før jo heller.

I helgen tok et samlet SV et stort steg inn i virkelighetens oljeverden. De må være forberedt på å bli utpekt som miljøpolitiske svikere av KrF og Venstre. Selv om kompromissene svir, vil i alle fall Kristin Halvorsen regjere, skriver redaktør Magne Lerø.

– Endelig fikk SV sin miljøseier, skriver Dagsavisen etter vedtaket om oljevirksomheten i nord på SVs landsstyremøte. Det er nok å ta en seier på forskudd. Endelig klarte SV å legge nederlaget i Soria Moria-erklæringen bak seg og samle seg om en felles strategi for å begrense oljeaktiviteten i Nord. Det var det som skjedde i helgen.

SV gikk til valg på stopp i oljeutvinningen i nordområdene. Det fikk de selvsagt ikke Ap med på. Etter Soria Moria har de snakket om ”petroleumsfrie soner”. SV har nå tatt inn over seg at man ikke får Ap med på å bestemme, nærmest for evig og alltid, at det ikke skal drives oljevirksomhet i bestemte områder. SV snakker nå om ”vern av de mest sårbare områdene i Lofoten og Barentshavet”.

Lars Hatlebrekken, leder for Norges Naturvernforbund gir ros til SV for det de kom fram til på landsstyremøte. Vi får se hvor lenge det varer. I Dagsavisen i dag hevdet KrF og Venstre at SV er i full glideflukt bort fra sine strenge miljøkrav til varig vern av nordområdene. De synes SV nå virker ”pinglete”

– Vi er svært skuffet over den vage uttalelsen som SVs landsstyremøte vedtok om framtiden for de sårbare havomådene i nord, sier Gunnar Kvassheim (V) som er leder for Energi –og miljøkomiteen på Stortinget.

– Jeg hadde forventet at SVs landsstyre hadde krevd petroleumsfrie soner i arbeidet med forvaltningsplanen. Dersom forvaltningsplanen blir så ullen som det SV legger opp til, vil partiet i regjering få en miljøopposisjon mot seg både fra KrF og Venstre, sier Henriette Holten Hjemdal, som er miljøpolitisk talskvinne for KrF.

Hvis det skjer, blir det neppe mye ros til SV fra naturvernbevegelsen.

Før påske skal regjeringen ved miljøvernminister Helen Bjørnøy legge fram en forvatningsplan i for nordområdene. Denne skal gjelde fram til 2020. Kristin Halvorsen minnet landsstyremøte om at man ikke har noen garanti for at regjeringen på et seinere tidspunkt kan endre planen. De kan også skje at teknologien utvikles slik at det i praksis ikke er noen fare for utslipp som kan true miljø og fiskebestand. Derfor mener SV at det ikke er noe poeng å snakke om ”varig vern”.

Vi aner nå hva som kommer til å bli resultaet. En del områder hvor det ”for tiden ikke er aktuelt å starte oljeboring” vil bli blinket ut. Dermed kan SV si at de langt på vei har fått gjennomslag for sine krav. Det blir imidlertid satt i gang full aktivitet på Goliatfeltet, men med ”verdens strengeste” regler for å sikre nullutslipp. Når man går i gang på Goliatfeltet, som absolutt hører til de sårbare områdene, er det i praksis ikke så mye man ikke kan foreta seg.

Spørsmålet er om KrF og Venstre vil klare å gjøre SV i regjering til en miljømessig ”sviker”. Dersom de to partiene og miljøbevegelsen kjører tungt fram at SV har sviktet i miljøpolitikken, vil dette være tungt å bære for SV. Den tid, den sorg. De legger ikke nå opp til å stille ultimative krav som gjør at man må trekke seg fra regjeringsprosjektet i vår hvis man ikke får gjennomslag. Det vil være et for stort nederlag for SV.

Kristin Halvorsen vil se hva de kan få ut av regjeringsprosjektet før de begynner å true med å trekke seg ut. Norsk økonomi går så det griner for tiden. Kirstin Halvorsen har alle muligheter for å legge fram et budsjett i høst som bærer preg av at SV har fått makt , og at de vil bruke den.

I helgen minnet hun partiet om at man ikke bare måtte fokusere på saker man ikke har vunnet fram med. Disse sakene hadde ikke SV vunnet fram med om de var utenfor regjering. Det er langt viktiger å holde rede på hvilke saker en får gjennomslag for. For Kristin Halvorsen er det beste å være i regjering, tross alt. Helgens landsstyremøte tyder på at de fleste i partiet mener det samme. De har ikke tatt skrekken av elendige meningsmålinger og håper at velgerne skal oppdage SV-preget på politikken etter hvert.

Hvis Jens Stoltenberg setter LO på plass og politikere slutter å hviske i krokene om at Eivind Reiten bør få sparken, kan vi få en viktig debatt om det holder å legge ned i Årdal eller om Hydro kan selge unna 19000 arbeidsplasser i aluminium, skriver redaktør Magne Lerø.

Hydro-sjef Eivind Reiten har antydet at Hydros aluminiumsdimensjonen, som utgjør 19000 av selskapets 38 000 arbeidsplasser, kan bli solgt. Aluminiumsverkene i Årdal og Høyanger er truet av nedleggelse. LO og sterke krefter i Ap og SV forventer at regjeringen skal gripe inn og sørge for at det fortsatt produseres aluminium i Årdal og Høyanger. I går ble saken drøftet på Aps gruppemøte i Stortinget.

Hvis det VG skriver i dag er sant, er den store forvirring i ferd med å bre seg i blant Aps stortingsrepresentanter. Avisen skriver at flere Ap-politikere mener Hydro-sjef Eivind Reiten må få sparken. Disse må ha gått alvorlig surr i hva som er eier, styrets og administrasjonens oppgave i et børsnotert selskap.

Det er større grunn til å ta på alvor kravet fra mer sentrale A-politikere om at staten bør skifte ut styrelederne Jan Reinås (61) i Hydro og Jannik Lindbæk (66) i Statoil. I går kveld uttalte imidlertid næringsminister Odd Eriksen at det ikke blir aktuelt med utskiftinger.

– Jeg mener jeg har bred tilslutning til hovedlinjene våre om aktivt eierskap, men det betyr ikke at vi som hovedeier skal blande oss inn i enkeltsaker. Lederne må sikre lønnsomhet også der staten er eier, sier Eriksen til VG.

Dette er jo omtrent som å høre Per Kristian Foss (H) eller NHO. Hva den nye aktive eierskapslinja som de ”rød grønne” har varslet går ut på, er det for tiden ingen som kan si noe fornuftig om. I alle fall blir vi ikke særlig klokere når Odd Eriksen snakker om dette.

VG har også snakket med Jens Stoltenberg som sier han ikke vil avvise endringer i Hydro-styret. Det kommer man tilbake til på generalforsamlingen. Vi blir ikke mye klokere av statsministerens svar heller.

LOs fungerende leder, Roar Flåten, er tydeligvis på full kollisjonskurs med Odd Eriksen.

– Vi mener det er viktig å beholde videreforedling slik at vi ikke bare sitter igjen som råvareleverandør. Hydro må ikke bare ivareta hensyn til høyest mulig fortjeneste, men også sysselsetting og industriell utvikling i Norge. Vi ser ingen grunn til at alt som er bygd opp av Hydro i Norge skal investeres i utlandet, sier Flåthen som er sterkt kritisk til planene om nedbygging i Årdal og Høyanger.

En nedbygging i Årdal og Høyanger, er først og fremst en sak for styret og ledelsen i Hydro. Politikerne kan gjerne synes at det ikke bør skje, men man kan ikke instruere et styret om å opprettholde en virksomhet som er eller blir ulønnsom. Da får man begynne å gi støtte til fabrikkene i Årdal og Høyanger over statsbudsjettet.

Om Hydro skal selge unna aluminiumsdimensjonen, er en sak som selskapet ikke står fritt til å avgjøre. Dette er en sak for eierne. Og staten eier 44 prosent av selskapet. Det betyr at beslutningsmyndigheten ikke ligger Stortinget.

Hvis aluminiumsdivisjonen skulle blir solgt, er det sannsynligvis utenlandske eiere som overtar. De vil temmelig sikkert kvitte seg med Årdal og Høyanger.

Hydro-sjef Eivind Reiten har selv vært politiker. Han kan spillet. Han vet at det blir fryktelig mye bråk om de for alvor starter å forberede et salg av aluminiumsdivisjonen. Dette er nok det verste som kan skje for LO og ”de rød grønne”. Sammenliknet med salg av hele virksomheten, framstår nedleggelse av driften i Årdal i første omgang som nesten et akseptabelt alternativ. Ved å rasle med sablene og true med salg, har Reiten sagt tydelig fra om at det ikke er aktuelt å drive videre som i dag på aluminiumssiden.

Dette handler også om kraft. Å produsere aluminium er meget kraftkrevende. Hydro har vært helt avhengig av subsidiert kraft. Det er langt fra sikkert at det er politiske vilje til å la Hydro få subsidiert kraft i lange tider framover. Legger Hydro ned i Årdal, vil de gjerne ”ta med seg” kraften til et annet sted. Det te er ikke noe plankekjøring.

Vi får håpe politikerne er så pass klartenkte at de slutter å mene noe som helst om Eivind Reitens stilling. De må selvsagt kunne ha meninger om hvem man ønsker seg som styreleder, men dette er det ikke politikerne som avgjør.

Det de har størst grunn til å diskutere er situasjonen for aluminiumindustrien. Den diskusjonen bør starte med at de lytter til Eivind Reiten. Deretter må Jens Stoltenberg sette LO på plass og si at Hydro skal drive forretningsmessig lønnsomt i alle ledd og på alle steder der de har virksomhet.

VG bløffer når de påstår at politikerne har spesielt gode etterlønnsordninger. Med Valgerd Svarstad Haugland som case bedrives det regissert politikerforakt, godt assistert av Carl I Hagen og Magnhild Meltveit Kleppa, skriver redaktør Magne Lerø.

I følge VG reagerer Carl I Hagen (Frp) og Magnhild Meltveit Kleppe A(sp) kraftig på at Valgerd Svarstad Haugland mottar ventelønn mens hun sier nei til jobbtilbud. Kleppa sier Stortinget på nytt bør se på praksisen til Stortingets pensjonsstyre. Stortingsrepresentanter kan søke om å få ventelønn, som utgjør 66 prosent av vanlig lønn, i inntil tre år om de ikke har fått seg ny jobb. De må søke for hvert år. Arbeids- og integreringsminister Bjarne Håkon Hansen må svare på om ikke ”Valgerd bør komme seg opp om morran”. Klokelig overlater han denne saken til Stortinget.

Blant de som mottar ventelønn er Elsa Skarbøvik (57, KrF), Morten Lund (61, Sp) og Sverre Hoddevik (59, H). Anita Apelthun Sæle (KrF) tar en universitetsgrad i ledelse mens hun har ventelønn et år, for å nevne noen.

Leder i Stortingets pensjonsstyre, Sigvald Oppebøen Hansen (A) sier til VG at det er uinteressant hvem som får utbetelt ventelønn. Det er det aldeles ikke. Istedenfor å gjøre dette til en hemmelighet, bør han offentliggjøre hele ventelønnslisten og legge til: De fortjener hver eneste krone.

I god tradisjon har VG latt leseren komme til orde. Den første bruker ordet ”kvalm”, den neste ”mæle egen kake”, to mener politikerne burde skamme seg, en synes det er sjuskete og den siste mener Stortingets ordninger er ”høl i hue”. Det er med andre ord ikke et eneste menneske i landet som forstår seg på politikerne. For å riktig gi leserne inn med teskje, skriver kommentator Pernille Huseby en artikkel med tittelen ”Invitasjon til politikerforakt”. Her heter det at Valgerd Svarstad Haugland er kresen på skattebetalerne regning. Hva vet Huseby om det? Mener hun det er på tiden at Valgerd stiller seg i kø på arbeidskontoret i Asker nå? Bør hun bli avisbud?

Hvor smålig går det an å bli? Må man i landets tørste avis legge dømmekraften på hylla for å tekkes ureflekterte holdninger i det norske folkedypet?

Valgerd Svarstad Haugland har sittet tre perioder på Stortinget, vært leder for KrF i 10 år og statsråd i seks år. Det er ennå under et halvt år siden hun forlot Stortinget? Vis oss en annen leder i samfunnet på tilsvarende nivå som ikke har fått mer enn fem måneder med 66 prosent etterlønn. Det er ikke en eneste journalist i VG som har sluttet med en så pass elendig sluttpakke. I Dagbladet fikk de fallskermer på nærmere to år i fjor. Og det var frivillig. Man ble ikke sagt opp. De kostet Norske Skog langt mer en tre månedslønner for hver ansatt i Union.

Politikere med lang fartstid på Stortinget, bør som ledere flest få en årslønn hvis de må slutte uten å ha jobb å gå til. Flere av de trenger minst den tiden for å oppdatere seg på det faget de en gang var i. Og alle vet at det ikke er lett for en sekstiåring å få seg ny jobb.

Magnhild Meltveit Kleppa opptrer som det reneste aspeløvet hver gang spørsmål lønn og betingelser til stortingsrepresentanter kommer opp. Sist ville hun overprøve anbefalingen fra Stortingets lønnskomisjon om hvor store lønnstillegg som skulle gis til stortingsrepresentantene. Nå vil hun overprøve Stortingets pensjonsstyre. Isteden for å si ”dette må vi se på”, skulle hun sagt at Valgerd fortjener hver krone hun får og at hun har tillit til at Stortingets pensjonsstyre følger de reglene som ble vedtatt for etterlønn for få år siden.

For noen uker siden laget VG store oppslag på at der er det er utbetalt 10 millioner i etterlønn 19 statsråder, 28 statssekretærer og 24 politiske rådgivere. Også her lå politikerforakten på lur. Faktum er at å få avviklet 71 ledere for 140 000 kroner i gjennomsnitt er meget rimelig. Tilsvarende avvikling i næringslivet ville i alle fall kostet fire ganger så mye. Noe av det dyreste å få avviklet, er journalister.

Jeg har misforstått en uttalese fra Lars Sponheim i Aftenposten onsdag. Det er ikke grunnlag for å hevde at han har bedt Muslimsk Råd beklage uttalelsen om vi her til lands har ytringsfriheten som religion. Det er det Frp som mener. Beklager
Magne Lerø

Siw Jensens påstand om at Bjarne Haakon Hansen har skapt usikkerhet om ytringsfriheten og oppfordring til Mohammad Hamdan om å beklage sine uttalelse om ytringsfrihet viser at hun har havnet på en blindvei, skriver redaktør Magne Lerø.

Det måtte selvsagt komme en politisk debatt etter at striden rundt publiseringen av Muhammed-karikaturene hadde lagt seg. Deler av denne debatten kunne vi vært spart for. Det er ikke grunnlag for å stille regjeringen til veggs for at man har bidratt til svekke ytringsfriheten. Her er det Siw Jensen (Frp) som leder an, delvis fulgt av Venstre og deler av Høyre. Dette er og blir en blindvei.

Siw Jensen uttalte til NRK i går at regjeringen kunne ha bidratt til det ble skapt et inntrykk av at man ikke ville forsvare ytringsfriheten helt og fullt. Hvem skal ha fått dette inntrykket? Er det massene i de muslimske land? Er det noen medier i muslimske land som har skrevet at de har inntrykk av at vi i Vesten er på vikende front i vårt forsvar for ytringsfriheten? Eller er det noen politiske ledere som har sagt det?

Dette er bare prat. Det er å koke suppe på en spiker.

Bjarne Håkon Hanssen deltakelse på pressekonferansen sammen med Vebjørn Selbekk og Mohammad Hamdan har ikke skapt et eneste problem. Dette er til å misforstå bare dersom man anstrenger seg for å gjøre det.

Bjarne Håkon Hanssen har fått ansvar for integreringen av innvandrere i vårt samfunn. Det var da den naturligste ting i verden å medvirke i en sammenheng der Selbekk beklaget og Hamdan markerte vilje til forsoning. Hvorfor skulle Hanssen sagt nei til å medvirke? Både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre hadde for lengst kritisert trykkingen av karikaturene i Magazinet. Å ikke stille opp, ville vært et uttrykk for manglende politisk begavelse. Istedenfor ble dette et godt politisk håndverk.

Vi kan ikke late som om det ikke har gått politikk i denne saken. Politikerne har sin rolle og sitt ansvar å ivareta. Ytringsfriheten eksisterer ikke i en ideelt rom avskåret fra den verden politikken utformes i.

At ytringsfriheten skulle være truet av av en minister stiller på en pressekonferanse med en redaktør som vil beklage det han har trykket, er så lite dramatisk som det kan få blitt.

Politikere verden over tatt avstand fra publisering av karikaturene. Både talsmenn for det amerikanske utenriksdepartementet og Jack Straw, Storbritannias utenriksminister har betegnet publiseringen som unødvendig og et uttrykk for mangeldne respekt. President Jacqes Chirac har uttalt at dette var en ”manifest provokasjon”.

De som provoserer innenfor ytringsfrihetens grenser, må regne med ramsalt kritikk – også fra politikere. Det er ikke meningen at politikerne skal iføre seg munnkurv når kontroversielle ytringer blir publisert av fare for at noen skal komme på den tanke at de ikke er for ytringsfrihet.

FrP mener også Islamsk Råd må beklege uttalelsen om at vi her i landet setter ytringsfriheten foran Gud. Hvorfor i alle dager skal han beklage det? Det må da være lov å mene. De er en treffende formulering i forhold til hvordan mange muslimer oppfatter det.

At Frp ønsker en debatt om norsk innvandringspolitikk, er ikke overraskende. Denne saken har gitt et nytt innhold til denne debatten. Vi kan ikke lukke øynene for at klima i forholdet til muslimene er blitt kaldere. Vi kan imidlertid ikke sette ned tempo i arbeidet for å inkludere innvandrerne. Det kan være sider ved norsk innvandringspolitikk vi bør se nærmere på. Det legger Bjarne Haakon Hansen opp til. Det er ikke mange ukene siden han slo til lyd for innstramminger som fikk noen til å lure på om han hadde gått i skole hos Carl I Hagen. Denne debatten må vi ta. Og vi bør også ta debatten om ytringsfriheten. Den bør bare ikke starte med at regjeringen har foretatt seg noe som har svekket ytringsfriheten.

Det kan være like før Jon Baksaas i Telenor gjør som Petter Jansen i SAS: Rykker ut med store annonser i Pakistan og beklager trykking av karikaturene. Det står verdier for milliarder på spill, skriver redaktør Magne Lerø.

Publiseringen av karikaturene av profeten Muhammed får nå dramatiske konsekvenser for Telenor i Pakistan. Utsalgssteder og reklameplakater er blitt brent. Det sprer seg en frykt for at boikottaksjoner rettet mot Telenor skal spre seg. Det er satt i gang en sms-aksjon som oppfordrer til boikott mot selskapet, skriver Aftenposten.

Med 2 millioner kunder har Telenor en ledende posisjon i Pakistan. Selskapet har 1000 ansatte og planlegger å investere 7 milliarder kroner for å få 10 millioner kunder.

Hvis Telenor skal ha mulighet for å sette en stopper for aksjonene, må det tas kraftig i. I folkemassene er det følelser og vrede som rår. Da når man ikke fram med presiseringer om ytringsfrihet.

Professor ved Handelshøgskolen i Bergen, Magne Supphellen, minner i en samtale med Aftenposten om at en av Telenors kjærneverdier er respekt. Dette må selskapet nå kommunisere.

Hvordan dette best gjøre i Pakistan, er ikke godt å si. Det kan være Jon Baksaas må gjøre som Petter Jansen i SAS Braathens; Rykke inn store annonser med budskapet ”beklager”.

Det tar seg ikke pent ut her hjemme at næringslivsledere rykker ut med beklagelser over at en redaktør ytrer seg. Men er det dette som skal til for å få satt en stopper for boikottaksjonene, må Telenor gjøre det. Her står det store verdier på spill. Spørsmålet er om det er nok at et selskap beklager. I flere av de muslimene landene er det en selvfølge at det er regjeringen som skal beklage i slike tilfeller. Men det er grenser for hva en vestlig regjering kan si. Det forstår i alle fall muslimene i Norge.

Det kommer nå kritiske røster både fra Høyre og FrP over at regjeringen var representert da Vebjørn Selbekk offentliggjorde sin beklagelse. Dette var et godt politiske håndverk. Denne saken har da vitterlig politiske dimensjoner. Da får ”ytringsfrihetsfundamentalistene” legge prinsippene på hylla. Så får vi ta den debatten når ting har roet seg, og klima for samtale er langt bedre.

Det Telenor opplever viser hvor sårbare vi er når handlinger nasjonalt får globale dimensjoner. Danske firma har tapt stor summer på at danske varer er blitt boikottet. Det er lett å kritisere massene for ikke å skille mellom snørr og barter, ikke forstå seg på norsk ytringsfrihet og for å velge aksjonsformer som ikke er rimelige i forholde til den handling de vil kritisere.

Det kan man gjerne mene. Telenor må handle. Her gjelder det å begrense tap.

Muslimske talsmenn har minnet om at forbrukerne i den muslimske verden har makt. Vi skal ikke se bort fra at det kan komme mer organiserte forbrukeraksjoner mot vestlige firma seinere i tilknytning til andre brennbare saker. En kordinert forbrukeraksjon i den muslimske verden, kan bli meget effektiv. Den er det ikke så lett å få satt en stopper for. For den drives fram av krefter som er vanskelig å identifisere.