Ola By Rise står alene i stormen og bedyrer at han ikke har tenkt å trekke seg. Ledelsen i Rosenborg er tause. En leder uten støtte, klarer seg ikke. Rune Bratseth burde gitt sterkere støtte da det begynte å butte i mot, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden vi ser en leder kjempe for sin egen stilling slik Rosenborgtrener Ola By Rise nå gjør. Rosenborg vinner ikke for tiden. De får ikke spille cupfinale, og seriegullet kan også glippe. Etter tapet mot Stabæk nådde stemningen i klubben bunnivå. Søndag skrev Dagbladet at sportsdirektør Rune Bratseth og gamletreneren Nils Arne Eggen hadde et hemmelig møte. Avisen mente å vite at tema var Ola By Rises stilling. Denne uken har spekulasjonene fortsatt, og i går kunne Adresseavisen fortelle at Rise ville få sparken etter sesongslutt. Den ellers så rolige og avmålte Rise svarte med et flammende forsvar for seg selv på e-post. Både til Dagbladet og VG i dag gjør han det klart at han ikke akter å gi seg.

– Jeg vil klart og tydelig dementere at jeg åpner for min egen avgang. I Rosenborg har vi vært i verre stormer før, og jeg er betraktelig seigere enn dere tror, sier Rise.

Noe annet kunne han ikke ha sagt. Å åpne for at han stiller sin plass til disposisjon ville være jevngodt med å trekke seg i det harde presset han nå står i. Et fotballag i bølgedalen må ha en trener som formidler styrke og tro på at man snart er tilbake på gammelt nivå. Men Rise står sørgelig alene.

Både sportsdirektør Rune Bratseth og administrerende direktør Nils Skutle burde i denne situasjonen rykket ut med støtte og tillit til Rise. Taushet og formelle svar om at «vi venter med evaluering til sesongen er over» er nærmest å sette Rise på oppsigelse. En leder i storm må ha støtte. Det blir for tungt å stå i motvinden alene.

Rise er en annen trenertype enn Nils Arne Egge og Åge Hareide. Klubben har selv valgt Rise, som i en årrekke har vært assistenttrener. Da kunne en ventet noe mer håndfast støtte da det begynte å butte imot. Forklaringen kan være at de har vært i tvil om Rise er den rette til tross for sin lange erfaring som assistenttrener.

Vi er spørrende til den rollen Nils Arne Eggen spiller i kulissene. Det virker som om han er i ferd med å krype opp i hornet som en syvende far i huset. Det gjør det ikke lettere for de som nå skal ha treneransvaret for laget.

Å være trener for et fotballag som taper når alle krever at man skal vinne, er blytungt. Det mangler ikke på trenere som opplever at de får sparken på syltynt grunnlag. Men slik er nå en gang kontrakten de er ansatt på.

Hvis Rosenborg akter å kvitte seg med Rise etter at han kun har fått prøvd seg én sesong som trener, gjelder det å håndtere saken på en god og tillitsvekkende måte. Det kan være Ola By Rise har bestemt seg for at han skal bæres ut av garderoben dersom han ikke får være trener mer enn en sesong. Det kan være han forlanger å få bevist at han kan løfte laget til gamle høyder neste sesong. I så fall blir det sårt og bittert å få sparken. Det mest sannsynlige er at Rise ikke klarer å stå alene og at han trekker seg.

For norsk fotball er det positivt at Roseborg får seg en nesestyver. Den vinnerkulturen som har preget laget, har også godt av å bli utfordret. Rosenborg er ikke hva det var. Det er ikke sikkert det blir det igjen heller. Suksess varer ikke evig. Ingen trener har klippekort på suksess. Det kan vel kanskje gjøres et unntak for Nils Arne Eggen.

Ola By Rise står alene i stormen og bedyrer at han ikke har tenkt å trekke seg. Ledelsen i Rosenborg er tause. En leder uten støtte, klarer seg ikke. Rune Bratseth burde gitt sterkere støtte da det begynte å butte i mot, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden vi ser en leder kjempe for sin egen stilling slik Rosenborgtrener Ola By Rise nå gjør. Rosenborg vinner ikke for tiden. De får ikke spille cupfinale, og seriegullet kan også glippe. Etter tapet mot Stabæk nådde stemningen i klubben bunnivå. Søndag skrev Dagbladet at sportsdirektør Rune Bratseth og gamletreneren Nils Arne Eggen hadde et hemmelig møte. Avisen mente å vite at tema var Ola By Rises stilling. Denne uken har spekulasjonene fortsatt, og i går kunne Adresseavisen fortelle at Rise ville få sparken etter sesongslutt. Den ellers så rolige og avmålte Rise svarte med et flammende forsvar for seg selv på e-post. Både til Dagbladet og VG i dag gjør han det klart at han ikke akter å gi seg.

– Jeg vil klart og tydelig dementere at jeg åpner for min egen avgang. I Rosenborg har vi vært i verre stormer før, og jeg er betraktelig seigere enn dere tror, sier Rise.

Noe annet kunne han ikke ha sagt. Å åpne for at han stiller sin plass til disposisjon ville være jevngodt med å trekke seg i det harde presset han nå står i. Et fotballag i bølgedalen må ha en trener som formidler styrke og tro på at man snart er tilbake på gammelt nivå. Men Rise står sørgelig alene.

Både sportsdirektør Rune Bratseth og administrerende direktør Nils Skutle burde i denne situasjonen rykket ut med støtte og tillit til Rise. Taushet og formelle svar om at «vi venter med evaluering til sesongen er over» er nærmest å sette Rise på oppsigelse. En leder i storm må ha støtte. Det blir for tungt å stå i motvinden alene.

Rise er en annen trenertype enn Nils Arne Egge og Åge Hareide. Klubben har selv valgt Rise, som i en årrekke har vært assistenttrener. Da kunne en ventet noe mer håndfast støtte da det begynte å butte imot. Forklaringen kan være at de har vært i tvil om Rise er den rette til tross for sin lange erfaring som assistenttrener.

Vi er spørrende til den rollen Nils Arne Eggen spiller i kulissene. Det virker som om han er i ferd med å krype opp i hornet som en syvende far i huset. Det gjør det ikke lettere for de som nå skal ha treneransvaret for laget.

Å være trener for et fotballag som taper når alle krever at man skal vinne, er blytungt. Det mangler ikke på trenere som opplever at de får sparken på syltynt grunnlag. Men slik er nå en gang kontrakten de er ansatt på.

Hvis Rosenborg akter å kvitte seg med Rise etter at han kun har fått prøvd seg én sesong som trener, gjelder det å håndtere saken på en god og tillitsvekkende måte. Det kan være Ola By Rise har bestemt seg for at han skal bæres ut av garderoben dersom han ikke får være trener mer enn en sesong. Det kan være han forlanger å få bevist at han kan løfte laget til gamle høyder neste sesong. I så fall blir det sårt og bittert å få sparken. Det mest sannsynlige er at Rise ikke klarer å stå alene og at han trekker seg.

For norsk fotball er det positivt at Roseborg får seg en nesestyver. Den vinnerkulturen som har preget laget, har også godt av å bli utfordret. Rosenborg er ikke hva det var. Det er ikke sikkert det blir det igjen heller. Suksess varer ikke evig. Ingen trener har klippekort på suksess. Det kan vel kanskje gjøres et unntak for Nils Arne Eggen.

Gro tapte EU-kampen fordi hun satset for mye på fornuft og for lite på følelser. Men sine planer og strategier opptrer Kerry som rasjonell, mens Bush vil framstå som en emosjonell leder som taler til hjertene. Men når følelser frikobles fornuft, nærmer han seg fundamentalismen, skriver redaktør Magne Lerø.

«Jeg tror» – «Jeg har en plan». Slik summerer Financial Times på lederplass opp valgstrategien til henholdsvis Georg W. Bush og John F. Kerry så langt. Bush satser på å nå det amerikanske folks hjerte med sin vektlegging på tradisjonelle verdier, å løfte fram USAs enestående oppgave i verden og troen på at det blir best når mennesker gis frihet til å realisere sine drømmer uten mer innblanding fra myndighetene enn høyst nødvendig. Bush vil fremheve storheten i det amerikanske samfunnet og fokusere på alt det positive. Den eneste trusselen han ser er terrorismen, og med sin enkle retorikk bringer han oss tilbake i den kalde krigen. Til tross for alle problemene knyttet til Irak, setter Bush alt inn på å framstå som den troverdige i kampen mot terrorismen. Han bedyrer at han er dypt forpliktet på å gjøre alt som er nødvendig for å beskytte folket og bevare nasjonens verdier. Bush har et enkelt budskap. Han taler til hjertet, appellerer til følelser og er opptatt av de store linjer. Han vil ikke fortape seg i de politiske hverdagsutfordringer.

Kerry går et skritt videre, fra visjonsplanet til strategier og planer som forteller hva han faktisk akter å foreta seg dersom han blir valgt. Han forsøker å plukke fra hverandre de visjonære tankene som Bush strør rundt seg med og dokumentere at det er prat som ikke gir resultater. Han har satt inn hovedangrepet mot Irak-politikken til Bush, men listen over alt som er galt i det amerikanske samfunnet og som det må gjøres noe med, blir stadig lenger. Bush framstilles som en maktesløs president som holder seg med store ord mens utviklingen i det amerikanske samfunnet går i gal retning.

Kerry taler til folks fornuft og forsøker å få folk til å forstå at det er nødvendig med en ny politiske kurs.

Det er ikke godt å vite hvem som trekker det lengste strået til slutt. Ofte feilberegner ledere betydning av å nå inn til hjertene. Mange velgere som er i tvil, gir til slutt sin stemme til den som på en eller annen måte har rørt ens hjerte, som man har tillit til og som virker overbevist om at han vil det beste for folket. Vi kan synes mye av det Georg W. Bush kommer med er både tvilsomt og håpløst, men han er en kommunikator som når fram til amerikanere.

Kerry vil ikke vinne valget på å forsøke å radbrekke Bush. Utfordringen for ham er også å tegne et ønsket framtidsbilde og tenne folk med sine visjoner.

Forholdet mellom fornuft og følelse i politisk sammenheng har en parallell til vår egen EU-kamp. Gro Harlem Brundtland førte en målbevisst kamp for å få velgerne til å forstå at det mest fornuftige var å bli med i EU. EU-motstanderne spilte på folks følelser. I EU-kampen var det følelsene som vant over fornuften – og makten.

Tian Sørhaug ved Senter for teknologi, innovasjons og kultur ved Universitetet i Oslo er en av de som står sentralt i teoridannelsen om ledelse her i landet. I sin nye bok er han oppatt av visjoner og ledelse. I den forbindelse uttalte han til Ukeavisen Ledelse i forrige uke at ledelse nettopp har med et trosforhold å gjøre

– Ledelse er ikke det samme som å vite, man må tro på grunnlaget for sine beslutninger. Lederen må møte forandringer, ikke bare ved selv å tro, men ved å få folk til å tro, hevder Sørhaug. Han advarer samtidig mot at man hengir seg til tro og kobler ut fornuften. Da ender man i fundamentalismen.Men sin terrorismeretorikk beveger Georg Bush seg mot fundamentalismen. Bush har gått for langt i sin tro og skapt større utrygghet og flere konflikter i verden. Han er like mye en troende på villspor som en visjonær leder for det folk han vil tjene.

Gro tapte EU-kampen fordi hun satset for mye på fornuft og for lite på følelser. Men sine planer og strategier opptrer Kerry som rasjonell, mens Bush vil framstå som en emosjonell leder som taler til hjertene. Men når følelser frikobles fornuft, nærmer han seg fundamentalismen, skriver redaktør Magne Lerø.

«Jeg tror» – «Jeg har en plan». Slik summerer Financial Times på lederplass opp valgstrategien til henholdsvis Georg W. Bush og John F. Kerry så langt. Bush satser på å nå det amerikanske folks hjerte med sin vektlegging på tradisjonelle verdier, å løfte fram USAs enestående oppgave i verden og troen på at det blir best når mennesker gis frihet til å realisere sine drømmer uten mer innblanding fra myndighetene enn høyst nødvendig. Bush vil fremheve storheten i det amerikanske samfunnet og fokusere på alt det positive. Den eneste trusselen han ser er terrorismen, og med sin enkle retorikk bringer han oss tilbake i den kalde krigen. Til tross for alle problemene knyttet til Irak, setter Bush alt inn på å framstå som den troverdige i kampen mot terrorismen. Han bedyrer at han er dypt forpliktet på å gjøre alt som er nødvendig for å beskytte folket og bevare nasjonens verdier. Bush har et enkelt budskap. Han taler til hjertet, appellerer til følelser og er opptatt av de store linjer. Han vil ikke fortape seg i de politiske hverdagsutfordringer.

Kerry går et skritt videre, fra visjonsplanet til strategier og planer som forteller hva han faktisk akter å foreta seg dersom han blir valgt. Han forsøker å plukke fra hverandre de visjonære tankene som Bush strør rundt seg med og dokumentere at det er prat som ikke gir resultater. Han har satt inn hovedangrepet mot Irak-politikken til Bush, men listen over alt som er galt i det amerikanske samfunnet og som det må gjøres noe med, blir stadig lenger. Bush framstilles som en maktesløs president som holder seg med store ord mens utviklingen i det amerikanske samfunnet går i gal retning.

Kerry taler til folks fornuft og forsøker å få folk til å forstå at det er nødvendig med en ny politiske kurs.

Det er ikke godt å vite hvem som trekker det lengste strået til slutt. Ofte feilberegner ledere betydning av å nå inn til hjertene. Mange velgere som er i tvil, gir til slutt sin stemme til den som på en eller annen måte har rørt ens hjerte, som man har tillit til og som virker overbevist om at han vil det beste for folket. Vi kan synes mye av det Georg W. Bush kommer med er både tvilsomt og håpløst, men han er en kommunikator som når fram til amerikanere.

Kerry vil ikke vinne valget på å forsøke å radbrekke Bush. Utfordringen for ham er også å tegne et ønsket framtidsbilde og tenne folk med sine visjoner.

Forholdet mellom fornuft og følelse i politisk sammenheng har en parallell til vår egen EU-kamp. Gro Harlem Brundtland førte en målbevisst kamp for å få velgerne til å forstå at det mest fornuftige var å bli med i EU. EU-motstanderne spilte på folks følelser. I EU-kampen var det følelsene som vant over fornuften – og makten.

Tian Sørhaug ved Senter for teknologi, innovasjons og kultur ved Universitetet i Oslo er en av de som står sentralt i teoridannelsen om ledelse her i landet. I sin nye bok er han oppatt av visjoner og ledelse. I den forbindelse uttalte han til Ukeavisen Ledelse i forrige uke at ledelse nettopp har med et trosforhold å gjøre

– Ledelse er ikke det samme som å vite, man må tro på grunnlaget for sine beslutninger. Lederen må møte forandringer, ikke bare ved selv å tro, men ved å få folk til å tro, hevder Sørhaug. Han advarer samtidig mot at man hengir seg til tro og kobler ut fornuften. Da ender man i fundamentalismen.Men sin terrorismeretorikk beveger Georg Bush seg mot fundamentalismen. Bush har gått for langt i sin tro og skapt større utrygghet og flere konflikter i verden. Han er like mye en troende på villspor som en visjonær leder for det folk han vil tjene.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror, skriver redaktør Magne Lerø.

Stavangerjournalisten Stein Viksveen måtte kjempe sin livs kamp for å tilbakevise anklagene om at han var storspionen Lanze. Det førte ham inn i de hemmelige tjenesters verden. I flere år har han studert hvordan de hemmelige tjenestene fungerer den dag i dag. Nå kommer han med en bok som dokumenterer at vi etter 11. september er på vei inn i «storebror ser deg»-samfunnet med rekordfart.

– Dataarkivene i EU er bunnløse. Det registreres hvem 450 millioner mennesker har kontakt med, sier Viksveen til Dagbladet.

Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, mener Viksveen bringer en oppsiktsvekkende dokumentasjon i boken «overnasjonale nettverk». Viksveen forteller at han har fått hjelp fra eksperter i mange land som anonymt har fortalt ham hvordan det fungerer. Han mener USA etter 11. september er i ferd med å iverksette det han kaller en total overvåkning. Alle som kan ha opplysninger som myndighetene kan ha interesse av blir pålagt i land etter land å ta vare på alle elektroniske spor i hele 36 måneder. Det opprettes gigantiske databaser som kan krysskjøre dokumentasjon.

Kampen mot terror er begrunnelsen for at overvakningen nå skyter større fart enn folk er klar over. Tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad, som i boken «Oppgjør» tok et oppgjør med de hemmelige tjenester og den fjerde tjeneste i Norge, sier han nå ikke «følger med». Han mener politikerne ikke fulgte opp som de burde etter Lundkommisjonen. Det virker som om Hammerstad nå har gitt opp sin kamp mot ulovlig overvåkning.

Det har ikke de to kontroversielle forfatterne Hans Henrik Ramm og John M. Setsaas gjort. De arbeider med en bok om de hemmelige tjenester som er uten offentlig kontroll og har gjennomgått situasjonen i en rekke land i Europa.

De misbruk av de hemmelige tjenester som ble avdekket blant annet gjennom Lundkommisjonen, skjedde i forlengelsen av den kalde krigen. Etter 11. september er nå en ny kald krig på gang. Det er naivt tro at det nå ikke skjer ulovlig overvåkning.

Datatilsynet er ikke utstyrt med de fullmakter og muskler som skal til for å demme opp for det overvåkningspresset som et lite land som Norge utsettes for. Dette presset så vi i forbindelse med anklagene mot mulla Krekar.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror.

Når så store data om oss er samlet, åpner det også for misbruk som andre enn myndigheten står bak. Myndighetene kan tross alt hevde at de har en god hensikt med å samle inn alt de kan komme over om oss. Vi kommer nok i framtiden til å se eksempler på opplysninger på avveie. Stein Viksveen bidrar nå til å åpne våre øyne. Det er betingelsen for at vi kan oppdage den virkeligheten vi er en del av og ta styringen.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror, skriver redaktør Magne Lerø.

Stavangerjournalisten Stein Viksveen måtte kjempe sin livs kamp for å tilbakevise anklagene om at han var storspionen Lanze. Det førte ham inn i de hemmelige tjenesters verden. I flere år har han studert hvordan de hemmelige tjenestene fungerer den dag i dag. Nå kommer han med en bok som dokumenterer at vi etter 11. september er på vei inn i «storebror ser deg»-samfunnet med rekordfart.

– Dataarkivene i EU er bunnløse. Det registreres hvem 450 millioner mennesker har kontakt med, sier Viksveen til Dagbladet.

Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, mener Viksveen bringer en oppsiktsvekkende dokumentasjon i boken «overnasjonale nettverk». Viksveen forteller at han har fått hjelp fra eksperter i mange land som anonymt har fortalt ham hvordan det fungerer. Han mener USA etter 11. september er i ferd med å iverksette det han kaller en total overvåkning. Alle som kan ha opplysninger som myndighetene kan ha interesse av blir pålagt i land etter land å ta vare på alle elektroniske spor i hele 36 måneder. Det opprettes gigantiske databaser som kan krysskjøre dokumentasjon.

Kampen mot terror er begrunnelsen for at overvakningen nå skyter større fart enn folk er klar over. Tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad, som i boken «Oppgjør» tok et oppgjør med de hemmelige tjenester og den fjerde tjeneste i Norge, sier han nå ikke «følger med». Han mener politikerne ikke fulgte opp som de burde etter Lundkommisjonen. Det virker som om Hammerstad nå har gitt opp sin kamp mot ulovlig overvåkning.

Det har ikke de to kontroversielle forfatterne Hans Henrik Ramm og John M. Setsaas gjort. De arbeider med en bok om de hemmelige tjenester som er uten offentlig kontroll og har gjennomgått situasjonen i en rekke land i Europa.

De misbruk av de hemmelige tjenester som ble avdekket blant annet gjennom Lundkommisjonen, skjedde i forlengelsen av den kalde krigen. Etter 11. september er nå en ny kald krig på gang. Det er naivt tro at det nå ikke skjer ulovlig overvåkning.

Datatilsynet er ikke utstyrt med de fullmakter og muskler som skal til for å demme opp for det overvåkningspresset som et lite land som Norge utsettes for. Dette presset så vi i forbindelse med anklagene mot mulla Krekar.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror.

Når så store data om oss er samlet, åpner det også for misbruk som andre enn myndigheten står bak. Myndighetene kan tross alt hevde at de har en god hensikt med å samle inn alt de kan komme over om oss. Vi kommer nok i framtiden til å se eksempler på opplysninger på avveie. Stein Viksveen bidrar nå til å åpne våre øyne. Det er betingelsen for at vi kan oppdage den virkeligheten vi er en del av og ta styringen.

Vi har aldri sett for oss at Statoils styreformann, Jannik Lindbæk, som gjennom Transparency International har vært med å fronte kampen mot korrupsjon, skulle stille seg i spissen i et forsøk på å hvitvaske Statoil juridisk i Iran-skandalen, skriver redaktør Magne Lerø.

Statoils styreformann, Jannik Lindbæk, har gjennom Transparency International vært med på å fronte kampen mot korrupsjon. Det skulle tatt seg ut om han i flere år framover måtte ha frontet Statoil i kampen for å hvitvaske seg i Iran-skandalen. Lindbæk er neppe i tvil om at Statoil i denne saken brøt sitt eget regelverk, og i det minst opptrådte på kanten både av norske og internasjonale lover. Derfor har vi aldri sett for oss noe annet enn at Statoil ville vedta boten på 20 millioner og forsøke å legge Iran-skandalen bak seg. Hvis han virkelig mener Statoil er helt uskyldig strafferettslig sett, burde han ha nektet å betale boten.

Tidligere konsernsjef Olav Fjell sier han forstår styrets avgjørelse. Personlig ville han nok vært mer fornøyd om Statoil-styret hadde avvist å betale boten og sagt at denne saken har fått dimensjoner som den ikke fortjener. Statoil sier de ikke erkjenner straffeskyld, men når de betaler 20 millioner, kan vi ikke oppfatte dette annerledes enn som en delvis innrømmelse. Lindbæk gjør det samtidig klart at Statoil ikke har fulgt sine egne regler i denne saken. I det ligger det implisitt at han mener det var riktig at Olav Fjell gikk av.

Det kan tenkes at forhenværende utenlandsdirektør Richard Hubbard nekter å betale sin bot på 200 000 kroner. Da må hele saken rulles ut i rettsapparatet. Men Hubbard er sannsynligvis klok nok til å forstå at han neppe er tjent med at det skjer. Han får gjøre som Statoil – betale – men si at han ikke erkjenner noe straffeskyld. Dette vil gi minst omdømmeskader både for Hubbard og Statoil i tiden framover.

Det amerikanske kredittilsynet SEC er også begynt å granske Statoils Iran-skandale. Det er ikke urimelig at SEC ser nærmere på en sak der Statoil idømmes en straff. Men ennå er det ikke holdepunkter for å hevde at SEC kommer til å forfølge Statoil rettslig. Flere har spekulert på om Statoil ville nekte å betale boten på 20 millioner for å stå sterkere i en eventuell tiltale fra SEC. Men SEC vil nok kjøre saken på egne premisser og ut fra eget regelverk. Statoilsaken vil fortsatt spøke i bakgrunnen en tid framover. Men i går tok styret et langt skritt i riktig retning.

Vi har aldri sett for oss at Statoils styreformann, Jannik Lindbæk, som gjennom Transparency International har vært med å fronte kampen mot korrupsjon, skulle stille seg i spissen i et forsøk på å hvitvaske Statoil juridisk i Iran-skandalen, skriver redaktør Magne Lerø.

Statoils styreformann, Jannik Lindbæk, har gjennom Transparency International vært med på å fronte kampen mot korrupsjon. Det skulle tatt seg ut om han i flere år framover måtte ha frontet Statoil i kampen for å hvitvaske seg i Iran-skandalen. Lindbæk er neppe i tvil om at Statoil i denne saken brøt sitt eget regelverk, og i det minst opptrådte på kanten både av norske og internasjonale lover. Derfor har vi aldri sett for oss noe annet enn at Statoil ville vedta boten på 20 millioner og forsøke å legge Iran-skandalen bak seg. Hvis han virkelig mener Statoil er helt uskyldig strafferettslig sett, burde han ha nektet å betale boten.

Tidligere konsernsjef Olav Fjell sier han forstår styrets avgjørelse. Personlig ville han nok vært mer fornøyd om Statoil-styret hadde avvist å betale boten og sagt at denne saken har fått dimensjoner som den ikke fortjener. Statoil sier de ikke erkjenner straffeskyld, men når de betaler 20 millioner, kan vi ikke oppfatte dette annerledes enn som en delvis innrømmelse. Lindbæk gjør det samtidig klart at Statoil ikke har fulgt sine egne regler i denne saken. I det ligger det implisitt at han mener det var riktig at Olav Fjell gikk av.

Det kan tenkes at forhenværende utenlandsdirektør Richard Hubbard nekter å betale sin bot på 200 000 kroner. Da må hele saken rulles ut i rettsapparatet. Men Hubbard er sannsynligvis klok nok til å forstå at han neppe er tjent med at det skjer. Han får gjøre som Statoil – betale – men si at han ikke erkjenner noe straffeskyld. Dette vil gi minst omdømmeskader både for Hubbard og Statoil i tiden framover.

Det amerikanske kredittilsynet SEC er også begynt å granske Statoils Iran-skandale. Det er ikke urimelig at SEC ser nærmere på en sak der Statoil idømmes en straff. Men ennå er det ikke holdepunkter for å hevde at SEC kommer til å forfølge Statoil rettslig. Flere har spekulert på om Statoil ville nekte å betale boten på 20 millioner for å stå sterkere i en eventuell tiltale fra SEC. Men SEC vil nok kjøre saken på egne premisser og ut fra eget regelverk. Statoilsaken vil fortsatt spøke i bakgrunnen en tid framover. Men i går tok styret et langt skritt i riktig retning.

Dagfinn Høybråten nekter å bøye seg for alkoholliberalistene i EU. Det kan hende han blir stående tomhendt igjen. Men det er Høybråten som har rett, og han fortjener honnør for at han vil kjempe for den politikken han tror på, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten nekter å bøye seg for alkoholliberalistene i EU. Når han møter sine nordiske ministerkollegaer på mandag, klasker han i bordet en rapport som konkluderer med at alkohol skaper like mye død og bedervelse som tobakk. Høybråten har jobbet med avgiftsproblematikken knyttet til alkohol etter at statsminister Kjell Magne Bondevik i august fikk de andre nordiske ministrene med seg i et forsøk på å påvirke EU til å gi rom for å beholde et høyt avgiftsnivå på alkohol. I Sverige har en utsatt en betydelig reduksjon i alkoholavgiftene. I Finland og flere land i Baltikum vil politikerne sette opp igjen alkoholavgiftene etter at vold og skader av alkoholbruk har vokst faretruende som følge av nedsatte avgifter og økt forbruk.

Nationen har fått tak i Høybråtens 39 siders rapport. Her heter det at 1,8 millioner mennesker dør verden over hvert år som følge av alkoholrelaterte skader. Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) er alkohol den største risikofarene for folkehelsen. I EU er den liberalsistiske alkoholpolitikken nærmest å regne som en hellig ku. Men Dagfinn Høybråten gir seg ikke. Han vil åpne EU-ministrenes øyne og få de til å innse at det er nødvendig å demme opp for alkoholens skadevirkninger. Samfunnet har ikke råd til å betale for alle alkoholskadene.

– Det kan sies å være to tog i EU, et frihandelstog (lyntog) og et folkehelsetog (damplokomotiv), heter det i rapporten. Høybråten vil bremse lyntoget og få fart på damplokomotiver.

Han må slite for å overbevise danskene. Danmarks skatteminister Svend Erik Hovmand har sagt at de er rede til ytterligere avgiftskutt.. Det ligger an til avgiftskutt i Sverige på nyåret, og her hjemme har Høyre og Ap gjort det klart at det blir kutt i de norske alkoholavgiftene dersom de blir satt ned både i Danmark og Sverige. Også i KrF innser man at vi må følge etter et stykke på veien. Det nytter ikke å forsøke å opptre som om vi befinner oss alene på en alkoholpolitisk øy.

EU har innført store tollfrie kvoter som reisende kan ta med seg over landegrensene. Dermed blir det vanskelig å holde et betydelig høyere prisnivå hjemme. Det er ikke gjort i en håndvending å riste EU løs fra frihandelstenkningen av hensyn til folkehelsen.

Faren for at Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten blir stående tomhendt tilbake etter sitt alkoholkorstog mot EU, er til stede. På sikt tror vi engasjementet kan vi resultater.

Vi tror det blir økt forståelse for at alkohol må behandles annerledes enn brød og melk. Alkohol og tobakk må sidestilles, ikke på den måten at man ikke kan nyte alkohol på offentlig sted. Men alkoholbruk påfører andre mennesker enn de som selv drikker så store skader, at politikerne ikke kan definere alkoholbruk som en privatsak. Det er dette de har oppdaget i Finland etter at de satte ned avgiftene med rundt 40 prosent. Dette har kostet samfunnet svindyrt. Ved å avgiftsbelegge alkohol sterkt, tar i alle fall samfunnet inn midler som kan brukes til å dekke opp for skadene av vold, kriminalitet og svekket helse som følge av stort alkoholforbruk.

Dagfinn Høybråten nekter å bøye seg for alkoholliberalistene i EU. Det kan hende han blir stående tomhendt igjen. Men det er Høybråten som har rett, og han fortjener honnør for at han vil kjempe for den politikken han tror på, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten nekter å bøye seg for alkoholliberalistene i EU. Når han møter sine nordiske ministerkollegaer på mandag, klasker han i bordet en rapport som konkluderer med at alkohol skaper like mye død og bedervelse som tobakk. Høybråten har jobbet med avgiftsproblematikken knyttet til alkohol etter at statsminister Kjell Magne Bondevik i august fikk de andre nordiske ministrene med seg i et forsøk på å påvirke EU til å gi rom for å beholde et høyt avgiftsnivå på alkohol. I Sverige har en utsatt en betydelig reduksjon i alkoholavgiftene. I Finland og flere land i Baltikum vil politikerne sette opp igjen alkoholavgiftene etter at vold og skader av alkoholbruk har vokst faretruende som følge av nedsatte avgifter og økt forbruk.

Nationen har fått tak i Høybråtens 39 siders rapport. Her heter det at 1,8 millioner mennesker dør verden over hvert år som følge av alkoholrelaterte skader. Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) er alkohol den største risikofarene for folkehelsen. I EU er den liberalsistiske alkoholpolitikken nærmest å regne som en hellig ku. Men Dagfinn Høybråten gir seg ikke. Han vil åpne EU-ministrenes øyne og få de til å innse at det er nødvendig å demme opp for alkoholens skadevirkninger. Samfunnet har ikke råd til å betale for alle alkoholskadene.

– Det kan sies å være to tog i EU, et frihandelstog (lyntog) og et folkehelsetog (damplokomotiv), heter det i rapporten. Høybråten vil bremse lyntoget og få fart på damplokomotiver.

Han må slite for å overbevise danskene. Danmarks skatteminister Svend Erik Hovmand har sagt at de er rede til ytterligere avgiftskutt.. Det ligger an til avgiftskutt i Sverige på nyåret, og her hjemme har Høyre og Ap gjort det klart at det blir kutt i de norske alkoholavgiftene dersom de blir satt ned både i Danmark og Sverige. Også i KrF innser man at vi må følge etter et stykke på veien. Det nytter ikke å forsøke å opptre som om vi befinner oss alene på en alkoholpolitisk øy.

EU har innført store tollfrie kvoter som reisende kan ta med seg over landegrensene. Dermed blir det vanskelig å holde et betydelig høyere prisnivå hjemme. Det er ikke gjort i en håndvending å riste EU løs fra frihandelstenkningen av hensyn til folkehelsen.

Faren for at Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten blir stående tomhendt tilbake etter sitt alkoholkorstog mot EU, er til stede. På sikt tror vi engasjementet kan vi resultater.

Vi tror det blir økt forståelse for at alkohol må behandles annerledes enn brød og melk. Alkohol og tobakk må sidestilles, ikke på den måten at man ikke kan nyte alkohol på offentlig sted. Men alkoholbruk påfører andre mennesker enn de som selv drikker så store skader, at politikerne ikke kan definere alkoholbruk som en privatsak. Det er dette de har oppdaget i Finland etter at de satte ned avgiftene med rundt 40 prosent. Dette har kostet samfunnet svindyrt. Ved å avgiftsbelegge alkohol sterkt, tar i alle fall samfunnet inn midler som kan brukes til å dekke opp for skadene av vold, kriminalitet og svekket helse som følge av stort alkoholforbruk.