Legemiddelindustrien varsler etisk ryddesjau for å bli kvitt sitt frynsete rykte. Utmerket – og lykke til med å bli kvitt spanderkulturen, skriver redaktør Magne Lerø.

Legemiddelindustriforeningen (LMI) kapret en av daværende helseminister Dagfinn Høybråtens nærmere medarbeidere, Pål Christian Roland, som ny daglig leder. Flere stilte spørsmål om hva som hadde stukket KrF-eren Roland da han varslet overgang til en temmelig frynsete bransje. Kjøpt og betalt, tenkte vi. Men LMI hadde en tanke bak. I Dagbladet i dag fronter Roland og Pfizer-direktør Håvard Selby Ebbestad et oppslag om tidenes etikksjau i legemiddelindustrien. Rolands oppgave er altså å få legemiddelindustrien til å skjerpe seg og vinne tilbake tapt tillit.

Legemiddelindustrien er lei sitt frynsete rykte. De vil bort fra spanderkulturen med gourmetmiddager, dyre turer og gaver.

– Vi vil vekk fra alt fjaset. Det er ødeleggende for vårt image og troverdighet som seriøs kunnskapsbedrift, sier administrerende direktør Håvard Selby Ebbestad. Så nå skal ikke en lunsj koste mer enn 300 kroner, en middag 550 og legen får bare dekket vin og øl til maten. Man skal velge nøkterne hoteller for møter og konferanser, og legene skal ikke motta gaver utover 250 kroner. Dette slår nå Pfitzer fast i en nytt regelverk.

Per Kristian Roland forteller at flere av medlemsbedriftene jobber med å lage interne regler for sin kontakt med legene. Den Norske Legeforening er fornøyd med at legemiddelindustrien vil rydde opp i sammenblandingen av etterutdanning og reklame. I 2001 fikk 250 norsk leger spandert en tur til Sør-Afrika av et legemiddelfirma. Spørsmålet er om legemiddelindustrien også vil beflitte seg på å holde sin sti ren når det gjelder «faglig påvirkning».

I siste nummer av Ukeavisen Ledelse sa Lars Hektoen, som har gått fra en toppstilling i internasjonal finans til den lille, idealistisk baserte Cultura Bank, at han tvilte på om næringslivet ville ta de etiske utfordringene på alvor. Han har valgte å slutte med finans fordi han opplevde at fortjenesten alltid måtte vike for fortjenesten da de kom i grenseland, selv om bedriftene hadde gode, etiske retningslinjer. Derfor mener han at det er et solid regleverk og et offentlig kontrollsystem som er det eneste som hjelper for å få næringslivet til å gjøre det som er rett.

Hektoen har et poeng, men vi har mange eksempler på at bransjer selv kan gjøre mye for å sørge for ansvarlig opptreden. Et kjennetegn ved en profesjon er at de har et regelverk for god yrkesutøvelse å forholde seg til. Pressen har sin «Vær varsom-plakat», og advokatenes etiske råd behandler jevnlig overtramp fra advokater side.

Det er utmerket at legemiddelindustrien lager regler hvor de trekker opp grensen for hva slags kundepleie de kan utsette legene for. Hvis vi skal være sikker på at det ikke skal oppstå usunne koblinger mellom leger og legemiddelindustrien, er det ikke minst viktig at samfunnet sørger for at legene får den faglige oppdateringen som er nødvendig. Det kan ikke være opp til legemiddelindustrien å drive videreutdanning av legene på legemiddelområdet. Samfunnet må sikre seg at fagkunnskapen gis av andre enn de som er kjøpt og betalt av legemiddelindustrien.

I går presterte SV å trekke fram giljotinen og kreve at samferdselsminister Torhild Skogsholm sporenstreks lar øksen falle over styret i Avinor. Nå må SV styre sine populistiske tilbøyeligheter, holde hodet kaldt og bevare det de har av forstand på samfunnsstyringens område, skriver redaktør Magne Lerø.

I går fikk vi et eksempel på hvorfor det fort kan gå galt når man skal drive samfunnsstyring forankret i SV-populisme. Etter at en ekstern konsulent hadde konkludert med at omstillingen burde fortsette under Randi Fleslands ledelse, styret hadde gitt henne fornyet tillit og de ansatte i Avinor-styret hadde sagt at man vil forsøke å forbedre samarbeidet mellom ansatte og ledelse, presterer SV å trekke fram giljotinen og kreve at samferdselsminister Torhild Skogsholm sporenstreks lar øksen falle over styret i Avinor. Geir-Ketil Hansen (SV) forlanger at styret må fjernes fordi det er de som har ansvaret for at samarbeidet i Avinor ikke fungerer. Han skal ha kredit for at han setter styret i fokus og ikke Randi Flesland. Det er styrets strategi, innsparingsplan og omstillingsprogram Randi Flesland iverksetter. Så er det noen som skal sparkes i Avinor, må det være styret.

Det er ingen andre partier som har hengt seg på Hansens billige populisme. De ser ut som om han er på villspor. Han bidrar bare til å øke problemene internt i Avinor. Flygelederne tolker hans utspill som en oppmuntring om å fortsette presset for å få ledelsen fjernet. Middelet de bruker er å skape kaos på flyplassene.

Nå må styret, ledelsen og de ansatte i Avinor anstrenge seg for å forbedre samarbeidet og avvikle flytrafikken.

Dagbladet skriver i dag at Avinor er avhengig av dispensasjoner fra arbeidstidbestemmelsene for å klare å avvikle flytrafikken. Avinor har spart penger ved å redusere antallet flygeledere og utdanning av nye. Dette må de ta ansvar for. Dersom det viser seg at styret i Avinor har feilberegnet konsekvensene av de innstramninger de har foretatt på et vitalt område, kan de bli stilt til ansvar og må ta konsekvensen av det. Men dette har ikke vært problemet så langt. Flyavviklingen har gått rimelig greit når flygelederne har vært på jobb og arbeidet normalt.

Denne saken illustrerer at det er en sammenheng mellom økonomi og sikkerhet.

Avinor har hevdet at budsjettene er for stramme. De ville stenge noen av småflyplassene for å ha flere ressurser på andre områder. Det godtok ikke politikerne. Da må man bevege seg på grensen av det som er forsvarlig med hensyn til bemanning på alle områder. På flygeledersiden er man sårbare – i alle fall i den konfliktsituasjonen man nå er i. Av sikkerhetsmessige grunner er det begrenset hvor mye flygeledere kan jobbe ut over normal arbeidstid.

Vi regner med Avinor har kontrollen og kan garantere at juletrafikken blir avviklet som planlagt, med mindre ansatt koker i hop protestaksjoner ved å erklære seg syke.

Hvis styret i Avinor har disponert ressursene slik at det ikke er folk på jobb til å avvikle juletrafikken, kan man med rette stille spørsmål om de har kontroll. Da kan Geir-Kjetil Hansen mene at samferdselsministeren bør vurdere å skifte ut styret. Inntil da bør SV holde hodet kaldt og bevare det de har av forstand på samfunnsstyringens område.

Flygelederne gikk på et fullstendig tap i går. Er det grunn til å tro at selv flygeledere vil ta til fornuft etter hvert, akseptere styrevedtak og oppføre seg som normale ansatte, skriver redaktør Magne Lerø.

I går fikk de ansatte i Avinor en på trynet. På forhånd hadde de gått ut i mediene med høy sigarføring og forutsatt at konsulentrapporten var så kritisk mot administrerende direktør Randi Flesland at styret ikke kunne gjøre noe annet enn å gi henne sparken. Men Considium Consulting Group konkluderer med at omstillingen i Avinor bør fortsette med nåværende ledelse. Det er bare de ansattes representanter i styret som vil kvitte seg med Flesland. Randi Flesland blir sittende, omstillingen fortsetter og vedtaket om å avvikle sentralen i Røyken blir ikke endret. Med dette har styret markert at det er de som styrer selskapet og ikke beinharde aksjonsgrupper av ansatte.

Styremedlem og representant for flygelederne i styret, Magne Jerpeland, tok nedlaget med fatning og sa at han ikke tror på flere sykemeldinger blant flygelederne. Men Bendik Hegglund, tillitsvalgt for flygelederne, sier at de «ikke kan leve med at en leder i et sikkerhetsrelatert selskap skal sitte uten tillit fra de ansatte».

Vi regner ikke med at Heggelund dør av Randi Flesland eller at han går rett i en langvarig depresjon. Vi antar at han vil fortsette med å skape kaos i flytrafikken ved å late som om flygelederne er syke. Eller er det nå grunn til å tro at selv Heggelund vil ta til fornuft, akseptere et styrevedtak og oppføre seg som en normal tillitsvalgt?

Vi forsvarer ikke alt Randi Flesland foretar seg som øverste sjef i Avinor. Hun gjør feil som andre ledere, og sannsynligvis utøver hun ikke et like godt lederskap nå som under normale forhold. Randi Flesland må derfor søke hjelp for å finne ut av hvordan hun best kan bidra til å løse flokene. Men hun har en meget realistisk innstilling til den situasjonen hun er i.

– Interessekonflikter som dette er et eksempel på, har ingen snarlig løsning. Det er derfor umulig å tidfeste hvor lang tid dette tar. Konflikter kommer til å bevege seg gradvis over lengre tid, sier Flesland til Aftenposten.

Hvis politikerne og samferdselsminister Torhild Skogsholm begynner å blande seg inn, tar det lengre tid å få normalisert forholdene i Avinor. Så lenge de ansatte opplever at det er noen man kan appellere til, vil i alle fall deler av de fortsette bråket og sabotasjene. De ansatte sier de vil møte Torhild Skogsholm. Hva er poenget med det? De ansatte har ingen rapporteringslinje direkte til statsrådene. Om Skogsholm velger å møte dem, må formålet være å gjøre det tindrende klart både for de ansatte og offentligheten at de snarest må skjerpe seg, omstille seg og anstrenge seg for å samarbeide så godt som mulig med Randi Flesland.

Nå må det snart bli slutt på trusler, løgn, sabotasje og illegitim maktutøvelse som flygeledere bedrive for å ivareta egen interesser. Styret i Avinor bør ikke gi Rolf Skrede Randi Fleslands hode på et fat slik han ber om, skriver redaktør Magne Lere.

Leder:

Etter dagens styremøte i Avinor forlanger flygelederne, heiet fram av de andre fagforeningene i selskapet, administrerende direktør Randi Fleslands hode på et fat. Styret skal behandle en rapport om arbeidsforholdene utarbeidet av en ekstern konsulent. Rolf Skrede, leder i Flygelederforeningen, har ikke lest rapporten men sier til VG at det bare er å gjøre kort prosess med Flesland og hennes støttespillere.

– Hun har hatt et miljø av lojale medarbeidere rundt seg som har fulgt henne i tykt og tynt. I disse rekker må det også ryddes opp, sier Skrede. VG kan også fortelle at julevaktlistene for kontrollsentralen i Røyken er svært sårbare og det antydes at flytrafikken kan bli forstyrret hver helg framover fordi overttidskvotene påstås å være brukt opp.

Representanter for flygelederne uttalte til NRK i går at sikkerheten er i fare når man er lite motivert, slitne og ikke har tillit til ledelsen. De forlanger også at styret skal omgjøre vedtaket om å nedlegge sentralen på Røyken.

Spørsmålet er om styret i Avinor vil gi etter for flygeledernes bøllete opptreden. Hadde ansatte i en vanlig bedrift opptrådt på denne måten, ville det blitt brukt brutal makt mot dem. Men flygelederne vurderer situasjonen slik at det er de som makten fordi de kan skape kaos i flytrafikken. Skrede og hans folk tar derfor i bruk trusler om mer kaos dersom ikke Flesland og hennes nærmeste medarbeidere ofres. Det er frekt og uakseptabelt.

Randi Flesland har ikke drevet et solospill i Avinor. Den omstillingen hun gjennomfører har vært forankret i styret og er et resultat av de krav til effektivisering og mindre ressursbruk som Stortinget og Samferdselsdepartementet har krevd. Hvis styret mener situasjonen i Avinor er uholdbar, bør de selv trekke seg. Å ofre Flesland og hennes nærmeste medarbeidere vil være et knefall for fagforeninger som har gått fullstendig av hengslene i sin kamp for å ivareta egne interesser. Det vil dessuten stille ledelse i offentlig sammenheng i en alvorlig miskreditt.

De ansatte avviser dialog med ledelsen. Dette er effektiv maktbruk. I denne situasjonen kan ikke ledelsen gjøre noe annet enn å ta det til etterretning og fortsette omstillingsarbeidet.

Det er krevende å være toppsjef når en blir boikottet av de ansatte. Hvis Randi Flesland ikke orker det lenger, må hun selvsagt trekke seg. Hun vil møte forståelse om hun velger å kaste kortene. Men vi håper hun får tillit fra styret og går løs på utfordringene. For å få kontroll med flyavviklingen, må Avinor ta i bruk alle midler som ligger innefor arbeidsgivers styringsrett.

Samfunnet kan ikke akseptere at en liten gruppe ansatte skaper planlagt flykaos. Det er bedre å sette hardt mot hardt enn å gi etter for den typen trusler og illegitim maktbruk som Skrede og hans menn bedriver.

Vi må appellere til flygelederne og de ansatte i Avinor om å vise ansvarlighet. Offentlige trusler, løgn, sabotasje og illegitim maktutøvelse for å ivareta egne interesse slik vi har sett eksempler på i Avinor, kan ikke forsvares.

Flyteknikerne har i det siste også boltret seg i mediene med påstander om at det slurves med flysikkerheten. Men de vil ikke melde det til Luftfartstilsynet. Istedenfor går de til mediene.

I Aftenposten i går gjorde samferdselsminister Torhild Skogsholm det klart at hun misliker sterkt at man bruker sikkerhetsargumenter for å fremme egne profesjonsinteresser.

Det er på tide at mediene stiller spørsmål om man vil opptre som lydige lakeier for alle som driver en kamp for egne interesser med henvisning til at sikkerheten er truet. Både flygeledere og flyteknikere driver med ureint trav i sin kommunikasjon med omverdenen. I en slik situasjonen må ledelsen, enten de befinner seg i administrasjonen, i styret eller i Departementet ha en fast holdning.

83 prosent av befolkningen er enig med LO. De vil ikke svekke pensjonsordningene. Ikke overraskende. Men LOs argumentasjon må skurre kraftig i Jens Stoltenbergs sosialdemokratiske ører, skriver redaktør Magne Lerø.

I en meningsmåling Opinion har utført for Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon og som offentliggjøres i Dagsavisen i dag svarer 83 prosent at pensjonene bør være som de er eller økes, og det er bare 14 prosent som sier seg helt enig i at folk bør jobbe lenger før de pensjonerer seg.

Alle som har prøvd å overbevise folk om at de bør gå ned lønn, vet at det er desidert vanskelig. Pensjonskomiteens innstilling er jevngodt med en anbefaling av at hele befolkningen bør gå ned i lønn om de pensjonerer seg tidlig.

LO har i et halvt år hevdet at det ikke er nødvendig med lavere garantert pensjonslønn fordi vi har oljepenger nok. Slikt går hjem hos folk.

Vi kan selvsagt velge å sette av alle oljemilliardene til framtidige pensjonsutbetalinger, men da blir det mindre til andre offentlige oppgaver

– Hvis vi ikke tar pensjonskommisjonen på alvor, må vi gjøre noe med andre viktige velferdsoppgaver. Et alternativ er å ta bort all støtte til barnefamilier, sier Per Kristina Foss.

10 desember legger regjeringen fram sitt syn på hvordan pensjonssystemet bør utformes. Målet er å klubbe en ny pensjonsordnig igjennom før sommeren.

Arbeiderpartiet vet ikke helt hva de skal mene. Sterke krefter i partiet vil følge LO og si nei til omfattende endringer i pensjonsordningene.

Aps nestleder, Hill Martha Solberg, har imidlertid vært medlem i Pensjonskomiteen under ledelse av Aps tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen og kan umulig ha ombestemt seg. Vi er temmelig sikker på at Jens Stoltenberg ikke er rede til å sluke Gerd Liv Vallas argumentasjon i denne saken. LOs argumenter må skurre sterkt i Stoltenbergs sosialøkonomiske ører.

Han har valgt å stå på sidelinjen så langt, men må på banen når Ap skal drøfte pensjonssaken på landsmøte til våren. Stoltenberg må da vite om han vil lande pensjonssaken før valget eller om han vil bruke pensjonssaken som en valgkampsak. Hvis han danner regjering etter valget, vil han selv sitte med pensjonssaken i fanget. Da kan han selvsagt få det som han vil, men det spørsmål om ikke Jens Stoltenberg vil det Hill Martha Solberg vil, nemlig å stramme inn på mulighetene for å få en god pensjon i tidlig alder.

Regjeringen rodde årets lønnoppgjør i gang med å love at det skal innføres obligatorisk minstepensjon for alle arbeidstakere. LO-leder Gerd Liv Valla forlanger å få det vedtatt uten at det ses i sammenheng med en revisjon av pensjonsordningen. Men form regjeringen henger dette selvsagt sammen. Det er en helhetlig og omforent reform som omfatter alle arbeidstakere de ser for seg. Så her er det LO som må velge. Hvis de setter seg på bakbeina når det gjelder enhver endring av pensjonsordingene, risikerer de at det ikke blir en ordning med minstepensjon for alle.

Hvis Frp vil gi regjeringen støtte, bør de få pensjonsreformen vedtatt i vår. Men Regjeringen bør strekke seg langt for å komme Ap i møte. Målet må være tilnærmet tverrpolitisk enighet. Vi bør ikke endre opp med at det blir et vedtak i år og Ap lover omkamp om de danner regjering til høsten.

Det blir ikke flere som velger KrF som følge av at Dagfinn Høybråten har overtatt for Valgerd Svarstad Haugland –  og Laila Dåvøy for Anita Apelthun Sæle. De to er ærlige og sier de er skuffet over å bli vraket. Høyrøstede vrakede er det partiet minst trenger for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Valgerd Svarstad Haugland forteller i boken om henne at hun ikke ville blitt partileder dersom hun hadde visst at Kjell Magne Bondevik kom til å fortsette i politikken i hele hennes lederperiode. Hun opplevde at Bondevik ble sett på som den reelle lederen av partiet og at hun aldri slapp skikkelig til. Etter flere landsmøter kom hun hjem helt utslitt og lot tårene strømme fritt.

Vi som står utenfor har observert at Kjell Magne Bondevik er blitt regnet som den faktiske sjef i KrF. Derfor er det ikke overraskende at Valgerd Svarstad Haugland sier at hun har følt det slik, men det er overraskende at hun har opplevd det så sterkt og at hun velger å være åpen om det når hun forstsatt er aktiv i politikken. Men slik er Svarstad Haugland. Hun er ikke god til å holde på følelser og legge skjul på det hun mener. Hennes varemerke er å være modig og direkte. Hun har vært åpen om dette overfor Bondevik. Og det er ikke ment som en kritikk av ham. Men denne boken rammer nok de kreftene i partiet som har vært skeptiske til Valgerd Svarstad Haugland som leder i lang tid og som presset henne til å gå av.

Ettertiden har vist at det ikke har hjulpet KrF å skifte ledelse. Det var Valgerd Svarstad Haugland selv som til slutt valgte å trekke seg. Hun kan ikke kritisere partiet for at hun har forblitt nummer to eller for at mange mente hun burde trekke seg. Hun har gått inn i lederoppgaven vel vitende at Bondevik skulle være statsministerkandidat. Slik måtte det da blir. Partiet har ikke feil. Hun kan like mye kritisere seg selv for at hun ikke maktet å gjøre seg selv til nummer én. Dagfinn Høybråten står i fare for å lide samme skjebne. Når han gjør det klart at KrF skal være et nei til EU-parti samtidig som Kjell Magne Bondevik sier han er i tenkeboksen, markerer han at det er han som er sjefen i partiet.

Anita Apelthun Sæle gikk på et knusende nederlag på nominasjonsmøte i KrF i helgen. Hun fikk 42 stemmer, mens Laila Dåvøy kapret andreplassen på listen med 103 stemmer. Sæle sier til Vårt Land at hun er offer for et kupp og at sterke krefter i partiet har manipulert for å få henne ut av Stortinget.

For oss ser det ut til at det er en helt normal nominasjonsprosess som har foregått i Hordaland KrF. De tillitsvalgte i partiet mener partiet er best tjent med Dåvøy. Ut fra et administrativ, profesjonelt perspektiv framstår Dagfinn Høybråten som en sterkere og bedre leder enn Svarstad Haugland – og Dåvøy er bedre enn Apelthun Sæle. Dåvøy er statsråd og Høybråten er utvilsomt en av regjeringens beste kort. Men politikk handler også om symboler og signaler. Mange hadde sans for at KrF hadde en kvinnelig partileder som våget å stå for det hun mente. Apelthun Sæle er en av stortingens mest fargerike og profilerte politikere.

Sannsynligvis blir KrF stående utenfor en regjering til neste høst. Da vil vi høre mindre til de som har vært partiets meste profilerte kvinner i denne perioden, Anita Apelthun Sæle og Valgerd Svarstad Haugland. Det fører ikke nye velgere til partiet at disse er borte. Det blir enda viktigere at partiet kan finne fram til nye politikere som kan bli synlige og tiltrekke seg sårt tiltrengte nye velgere. Så langt har ikke Dagfinn Høybråten klart det. Og høyrøstede vrakede er det partiet minst trenger for tiden.

Det blir ikke flere som velger KrF som følge av at Dagfinn Høybråten har overtatt for Valgerd Svarstad Haugland –  og Laila Dåvøy for Anita Apelthun Sæle. De to er ærlige og sier de er skuffet over å bli vraket. Høyrøstede vrakede er det partiet minst trenger for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Valgerd Svarstad Haugland forteller i boken om henne at hun ikke ville blitt partileder dersom hun hadde visst at Kjell Magne Bondevik kom til å fortsette i politikken i hele hennes lederperiode. Hun opplevde at Bondevik ble sett på som den reelle lederen av partiet og at hun aldri slapp skikkelig til. Etter flere landsmøter kom hun hjem helt utslitt og lot tårene strømme fritt.

Vi som står utenfor har observert at Kjell Magne Bondevik er blitt regnet som den faktiske sjef i KrF. Derfor er det ikke overraskende at Valgerd Svarstad Haugland sier at hun har følt det slik, men det er overraskende at hun har opplevd det så sterkt og at hun velger å være åpen om det når hun forstsatt er aktiv i politikken. Men slik er Svarstad Haugland. Hun er ikke god til å holde på følelser og legge skjul på det hun mener. Hennes varemerke er å være modig og direkte. Hun har vært åpen om dette overfor Bondevik. Og det er ikke ment som en kritikk av ham. Men denne boken rammer nok de kreftene i partiet som har vært skeptiske til Valgerd Svarstad Haugland som leder i lang tid og som presset henne til å gå av.

Ettertiden har vist at det ikke har hjulpet KrF å skifte ledelse. Det var Valgerd Svarstad Haugland selv som til slutt valgte å trekke seg. Hun kan ikke kritisere partiet for at hun har forblitt nummer to eller for at mange mente hun burde trekke seg. Hun har gått inn i lederoppgaven vel vitende at Bondevik skulle være statsministerkandidat. Slik måtte det da blir. Partiet har ikke feil. Hun kan like mye kritisere seg selv for at hun ikke maktet å gjøre seg selv til nummer én. Dagfinn Høybråten står i fare for å lide samme skjebne. Når han gjør det klart at KrF skal være et nei til EU-parti samtidig som Kjell Magne Bondevik sier han er i tenkeboksen, markerer han at det er han som er sjefen i partiet.

Anita Apelthun Sæle gikk på et knusende nederlag på nominasjonsmøte i KrF i helgen. Hun fikk 42 stemmer, mens Laila Dåvøy kapret andreplassen på listen med 103 stemmer. Sæle sier til Vårt Land at hun er offer for et kupp og at sterke krefter i partiet har manipulert for å få henne ut av Stortinget.

For oss ser det ut til at det er en helt normal nominasjonsprosess som har foregått i Hordaland KrF. De tillitsvalgte i partiet mener partiet er best tjent med Dåvøy. Ut fra et administrativ, profesjonelt perspektiv framstår Dagfinn Høybråten som en sterkere og bedre leder enn Svarstad Haugland – og Dåvøy er bedre enn Apelthun Sæle. Dåvøy er statsråd og Høybråten er utvilsomt en av regjeringens beste kort. Men politikk handler også om symboler og signaler. Mange hadde sans for at KrF hadde en kvinnelig partileder som våget å stå for det hun mente. Apelthun Sæle er en av stortingens mest fargerike og profilerte politikere.

Sannsynligvis blir KrF stående utenfor en regjering til neste høst. Da vil vi høre mindre til de som har vært partiets meste profilerte kvinner i denne perioden, Anita Apelthun Sæle og Valgerd Svarstad Haugland. Det fører ikke nye velgere til partiet at disse er borte. Det blir enda viktigere at partiet kan finne fram til nye politikere som kan bli synlige og tiltrekke seg sårt tiltrengte nye velgere. Så langt har ikke Dagfinn Høybråten klart det. Og høyrøstede vrakede er det partiet minst trenger for tiden.

Olav Thon er landets beste toppsjef viser Ukeavisen Ledelses toppsjefundersøkelse. Han får 79 poeng og passerer Åge Hareide, Kåre Valebrokk og Gro Harlem Brundtland. Thon framstår som et flaggskip for det gode og langsiktige private eierskapet, en yndling for seniorsaken og en ansvarlig og nøktern leder selv om han er søkkrik, skriver redaktør Magne Lerø.
 

En undersøkelse foretatt blant 1000 toppledere i England i år konkluderer med at man blir en bedre leder etter hvert som man blir eldre. At det er med ledere som god vin, får Olav Thon være beviset på. Olav Thon klatrer i alle fall til topps i Ukeavisen Ledelses toppsjefvurdering med 79 poeng av 100 oppnåelige. Åge Hareide har 77 poeng, Kåre Valebrokk og Gro Harlem Brundtland 75 poeng.

Det var ikke uten videre lett å finne personer som syntes de kunne gi veteranen Thon poeng i ledelsesferdigheter. Noen av dem han har jobbet tett sammen med, er døde eller for skrøpelige og Thon har «vært hos seg selv» hele livet og ikke hoppet rundt som andre toppsjefer. Det er ni som har gitt Thon poeng og vår journalist har snakket med i alt 21 mennesker som har hatt synspunkter på Thon som leder og gründer.

Thon framstår som et flaggskip for det gode og langsiktige private eierskapet og som en yndling for seniorsaken. Han skiller seg ut i den norske lederfloraen. Han har liksom alltid vært der, og mener eller foretar seg stadig noe som påkaller offentlighetens interesse. Han liker å framstå som kjendis som egentlig ikke er interessert i å være det. Thon bedriver ikke noe bevisst imagebygging. Han er som han er. Rett fram, litt beskjeden, litt original, men med en usedvanlig velutviklet nese for det han kan tjene penger på. Få slår Thon når det gjelder å gi virksomheten et positivt omdømme i offentligheten (8,5). Vi er temmelig sikker på at han aldri har snakket med en medierådgiver eller vært inne på tanken om å gå på kurs for å lære mediehåndteringen. Når gamlingen stiller opp for fotografene i ruinene etter en revet bygård ved siden av et toalett og gjør narr av de byråkratiske bygningsmyndighetene, opptrer han ut fra eget hode og selvsagt uten manus.

Privat er Thon en av de stille i landet. Han traver ikke rundt der det gjelder å se eller blir sett. Han vet knapt hva et in-sted er for noe. Han oppholder seg i helst i skauen eller på fjellet når han ikke er på kontoret. Han overnatter heller i telt enn i en av sine hotellsuiter og spiser heller matpakke enn å ta til seg fra de store lunsjbuffetene.

Olav Thon får nesten en tier når det gjelder å oppnå resultater over tid (9,5). Han har riktignok hatt 80 år å gjøre det på, men alle er enige om at Thon har usedvanlig god teft for en innbringende handel og en lukrativ investering. Dette sitter ikke i hodet, for her snakker vi om en «self made man». Det sitter i blodet. Han kjenner det i magen. Derfor styrer han mer etter egne mage enn ut fra råd han får fra eksperter med store bunker eksamenspapirer å vise til.

Som så mange andre toppsjefer har Thon evnen til å løse konflikter som sin svakeste side (6,5). Det er nok fordi han ikke synes dette er så mye å bale med. Selv er han skvær og rett på sak og mener nok at folk får finne ut hvor landet ligger, ta konsekvensen av det og ikke lage bråk og spetakkel. Den slags vil ikke Thon ha noe av. Derfor har de det rimelig greit i familieselskapet Olav Thon-gruppen, slik man skal ha det i gode familier. Olav Thon kan spille rollen som pater familias om nødvendig. Da blir det orden i sakene.

Selvsagt bruker han makt der det trengs (8,5) og de fleste kommer han godt ut av det med (8,0) De han jobber sammen med, har sansen for den han er og det han står for. Man søker seg ikke inn i Thon-systemet uten å godta premissene om at her er det Thon som bestemmer, og det gjelder å få med seg det han mener. Han leder med sjarme og engasjement. Han omgir seg med fornøyde og motiverte medarbeidere (8,0).

Meningene er mest delte om ham når det gjelder etikk og verdiorientering. Han kommer ut med 7,5, men her er det en som gir ham fire og en fem. Thon er ikke typen som snakker med store ord om etikk og ansvar, men de som kjenner ham, kan fortelle at han er til å stole på og er opptatt av å opptre skikkelig og redelig. Men en smart forretningsmann vil han være. Og det er jo ikke urimelig å tro at en del av de som han har valset over i kampen om kontrakter og posisjoner, synes han blir vel smart.

Det er lite som tyder på at Thon akter å legge inn årene med det første. Han ville nok gjerne fått reist et par kjøpesentre til, bygget et og annet gigantisk hotell i en europeisk storby og gått noen hundretalls mil på ski før han tar kvelden. Han har vett og energi til å bli over 90. Hvis Thon noen gang tar bryet med å oppsøke en lege, vil han nok få høre at det er greit at han kan holde investeringstakten, men at det kan være lurt å redusere antall kilometer på ski – i alle fall til et vanlig nivå for spreke femtiåringer.

Selve artikkelen om Olav Thon kan du lese i ukens utgave av Ukeavisen Ledelse (nr 40, 2004)

Oversikt over tidligere «Toppsjefen» finner du her

Olav Thon er landets beste toppsjef viser Ukeavisen Ledelses toppsjefundersøkelse. Han får 79 poeng og passerer Åge Hareide, Kåre Valebrokk og Gro Harlem Brundtland. Thon framstår som et flaggskip for det gode og langsiktige private eierskapet, en yndling for seniorsaken og en ansvarlig og nøktern leder selv om han er søkkrik, skriver redaktør Magne Lerø.

En undersøkelse foretatt blant 1000 toppledere i England i år konkluderer med at man blir en bedre leder etter hvert som man blir eldre. At det er med ledere som god vin, får Olav Thon være beviset på. Olav Thon klatrer i alle fall til topps i Ukeavisen Ledelses toppsjefvurdering med 79 poeng av 100 oppnåelige. Åge Hareide har 77 poeng, Kåre Valebrokk og Gro Harlem Brundtland 75 poeng.

Det var ikke uten videre lett å finne personer som syntes de kunne gi veteranen Thon poeng i ledelsesferdigheter. Noen av dem han har jobbet tett sammen med, er døde eller for skrøpelige og Thon har «vært hos seg selv» hele livet og ikke hoppet rundt som andre toppsjefer. Det er ni som har gitt Thon poeng og vår journalist har snakket med i alt 21 mennesker som har hatt synspunkter på Thon som leder og gründer.

Thon framstår som et flaggskip for det gode og langsiktige private eierskapet og som en yndling for seniorsaken. Han skiller seg ut i den norske lederfloraen. Han har liksom alltid vært der, og mener eller foretar seg stadig noe som påkaller offentlighetens interesse. Han liker å framstå som kjendis som egentlig ikke er interessert i å være det. Thon bedriver ikke noe bevisst imagebygging. Han er som han er. Rett fram, litt beskjeden, litt original, men med en usedvanlig velutviklet nese for det han kan tjene penger på. Få slår Thon når det gjelder å gi virksomheten et positivt omdømme i offentligheten (8,5). Vi er temmelig sikker på at han aldri har snakket med en medierådgiver eller vært inne på tanken om å gå på kurs for å lære mediehåndteringen. Når gamlingen stiller opp for fotografene i ruinene etter en revet bygård ved siden av et toalett og gjør narr av de byråkratiske bygningsmyndighetene, opptrer han ut fra eget hode og selvsagt uten manus.

Privat er Thon en av de stille i landet. Han traver ikke rundt der det gjelder å se eller blir sett. Han vet knapt hva et in-sted er for noe. Han oppholder seg i helst i skauen eller på fjellet når han ikke er på kontoret. Han overnatter heller i telt enn i en av sine hotellsuiter og spiser heller matpakke enn å ta til seg fra de store lunsjbuffetene.

Olav Thon får nesten en tier når det gjelder å oppnå resultater over tid (9,5). Han har riktignok hatt 80 år å gjøre det på, men alle er enige om at Thon har usedvanlig god teft for en innbringende handel og en lukrativ investering. Dette sitter ikke i hodet, for her snakker vi om en «self made man». Det sitter i blodet. Han kjenner det i magen. Derfor styrer han mer etter egne mage enn ut fra råd han får fra eksperter med store bunker eksamenspapirer å vise til.

Som så mange andre toppsjefer har Thon evnen til å løse konflikter som sin svakeste side (6,5). Det er nok fordi han ikke synes dette er så mye å bale med. Selv er han skvær og rett på sak og mener nok at folk får finne ut hvor landet ligger, ta konsekvensen av det og ikke lage bråk og spetakkel. Den slags vil ikke Thon ha noe av. Derfor har de det rimelig greit i familieselskapet Olav Thon-gruppen, slik man skal ha det i gode familier. Olav Thon kan spille rollen som pater familias om nødvendig. Da blir det orden i sakene.

Selvsagt bruker han makt der det trengs (8,5) og de fleste kommer han godt ut av det med (8,0) De han jobber sammen med, har sansen for den han er og det han står for. Man søker seg ikke inn i Thon-systemet uten å godta premissene om at her er det Thon som bestemmer, og det gjelder å få med seg det han mener. Han leder med sjarme og engasjement. Han omgir seg med fornøyde og motiverte medarbeidere (8,0).

Meningene er mest delte om ham når det gjelder etikk og verdiorientering. Han kommer ut med 7,5, men her er det en som gir ham fire og en fem. Thon er ikke typen som snakker med store ord om etikk og ansvar, men de som kjenner ham, kan fortelle at han er til å stole på og er opptatt av å opptre skikkelig og redelig. Men en smart forretningsmann vil han være. Og det er jo ikke urimelig å tro at en del av de som han har valset over i kampen om kontrakter og posisjoner, synes han blir vel smart.

Det er lite som tyder på at Thon akter å legge inn årene med det første. Han ville nok gjerne fått reist et par kjøpesentre til, bygget et og annet gigantisk hotell i en europeisk storby og gått noen hundretalls mil på ski før han tar kvelden. Han har vett og energi til å bli over 90. Hvis Thon noen gang tar bryet med å oppsøke en lege, vil han nok få høre at det er greit at han kan holde investeringstakten, men at det kan være lurt å redusere antall kilometer på ski – i alle fall til et vanlig nivå for spreke femtiåringer.

Selve artikkelen om Olav Thon kan du lese i ukens utgave av Ukeavisen Ledelse (nr 40, 2004)

Oversikt over tidligere «Toppsjefen» finner du her

Vi får da inderlig håpe at Jan Chr. Opsahl ikke lykkes i å lage så spennende bonusavtaler at noen av lederne som er skrudd sammen rimelig enkelt faktisk jobber seg i hjel for å tjene noen millioner ekstra, skriver Magne Lerø.

Tandberg-toppsjef Andrew Miller får ikke nye opsjoner. Istedenfor vil styreleder Jan Chr. Opsahl doble lønnen hans. Da kan det bli en årslønn på 14 millioner kroner hvis resultatene blir bra, skriver Dagens Næringsliv.

Miller får beholde de opsjonene han har til en verdi av 13 millioner. Når styret vil droppe opsjonsordningen, skyldes det de nye regnskapsreglene som trer i kraft ved årsskiftet. Opsjoner skal fra neste år av kostnadsføres. Lukrative opsjonsordninger vil altså belaste resultatet på lik linje med vanlige lønnskostnader.

Slik bør det være. Alle kostnader som bedriften faktisk påfører seg bør inn i regnskapet, selv om de ikke er kommet til utbetaling. Vi har sett nok av eksempler på opsjonsordninger som har vært uten styring og som har gjort at ledelsen har forsynt seg grovt av selskapets verdier uten at eierne har vært klar over det.

Når opsjonsreglene strammes inn, har dette selvsagt en sammenheng med alle skandalene som er avdekket. Her har ledelsen tydeligvis vært mer opptatt av egne opsjoner enn av hva som har vært i selskapets langsiktige interesse.

Opsahl synes visst det er trist at opsjoner skal kostnadsføres. Han har selv Tandberg-aksjer til en verdi på 60 millioner.

– Tandberg hadde aldri vært det selskapet det er i dag uten at enkelte ledere hadde jobbet seg i hjel. Jeg hadde aldri gjort dette om igjen, hadde det ikke vært for aksjeincentivet, sier Opsahl.

På dette området er han tydeligvis en enkel sjel. Lokk folk med millioner og de jobber helsen av seg for selskapet. Spørsmålet er om det er så enkelt.

Hvis Opsahl mener opsjonene er så effektive, må ha da kunne leve med at opsjonene blir kostnadsført? Men nå vil han heller ha fastlønn og bonus i tillegg. Går det bra kan kanskje Miller tjene nesten det dobbelte det ene året, mens han et annet år kan havne på grunnlønn. Bra.

Eivind Reiten fikk vel fire millioner i lønn og bonus i fjor. Jørgen Lindegaard i SAS fikk 9 millioner inn på kontoen selv om selskapet går i minus.

Vi tviler på at man må ut med 14 millioner for å få de beste til å lede et selskap som Tandberg. Men det vet styret bedre enn oss. Nå legger det opp til at også aksjonærene skal ha et ord med i laget når det gjelder rammer for lønn til selskapets ledelse. Vi får se hva de sier.

Ellers får vi inderlig håpe at Opsahl ikke lykkes i å lage så spennende bonusavtaler at noen av lederne som er skrudd sammen rimelig enkelt faktisk jobber seg i hjel for å tjene noen millioner ekstra.