Kategoriarkiv: Notater

Kjøper medier

Pressemelding sendt ut kl 15 i dag

 

Mentor Medier har i dag inngått avtale om å selge Ukeavisen Ledelse, Økonomisk Rapport, Kultmag og Mandag Morgen til Magne Lerø. Lerø er redaktør i Ukeavisen Ledelse.

-Vi har hatt en gjennomgang av konsernets strategi i høst. Vi ser fortsatt vekstmuligheter for flere av publikasjonene vi nå selger, men har valgt å konsentrere oss om å satse på de publikasjonene vi tror har det største potensialet. Da vi mottok et bud fra Magne Lerø, valgte vi å selge til ham fremfor å drive dette videre hos oss. Det er ingen hemmelighet at lønnsomheten i flere av disse publikasjonene ikke har vært tilfredsstillende. Det ble også ekstra krevende da Kulturrådet valgte å kutte støtten til Ukeavisen Ledelse, sier Helge Simonnes, som er konsernsjef i Mentor Medier.

– Det er risiko forbundet med å satse på medier for tiden, men det åpner seg også muligheter for publikasjoner med særpreg, en tydelig profil og en attraktiv målgruppe. Jeg vil investere en del egne midler og har planer om å få andre med meg etter hvert, sier Magne Lerø. Han varsler at det kan bli endringer for noen av publikasjonenes vedkommende.

Leilighet i Spania til leie

 Vi har kjøpt leilighet i Spania som vi overtar i løpet av januar. Denne skal vi leie ut en god del uker i året. Vi regner med å kunne starte utleie fra slutten av april. I mars blir den lagt ut på et internasjonalt nettsted som formilder ferieboliger. Dette er det vi planlegger å skrive i annonsen:

 Leiligheten ligger øverst i Calahonda, i Calle de Cristobal Colon,ca 17 km fra Marbella og 30 min fra flyplassen i Malaga med bil. Taxi koster ca 450 kr. En kan også ta tog halve veien og betale ca 250 kr med taxi.

Leiligheten består av 3 soverom hver med 2 senger, to små soverom med en seng, 2 store bad med dusj, kjøkken med en formidabel utsikt, stor stue med romslig plass, sofagruppe, spisebord for 8 personer, norsk TV og diverse andre kanaler. Trådløs internett.

Leiligheten er lettstelt og med marmor gulv. Gode senger og Air Condition i alle rom. Om høst og vinter fungerer anlegget som varmeveksler.

Det er 4 km til den nærmeste stranden, eller en kjører noen minutter lenger for å komme til enda finere og mer berømte strender. Parkering er ikke noe problem, en finner alltid en plass noen få hundre meter fra stranden. Det går dessuten et lite tog 300 meter fra leiligheten og til fra stranda. Det er bare å hoppe på. Det går hele dagen, opp og ned.  

I en radius av 15 min. kjøring har man 20 golf anlegg til disposisjon. Det er to km til et tennisbaneanlegg med flere baner. Mange gode restauranter i nærområdet. De to nærmeste og en matbutikk ligger bare 800 meter unna.

 
Terrasse på ca 100 m2 med panorama utsikt over hele dalen mot sjøen. Ved gode dager kan man se over til Afrika. Her er det diverse ”hagemøbler”, bra med solsenger, et stor massasjebad (jacuzzi), peis og grill og et lite barnebasseng i plast. Særdeles usjenert, stille.  Like nedenfor leiligheten er det et basseng med varierende dybde og et lite grøntområde.

Det er bare 500 meter tiltoppen av dalen der en kan gå korte elle flere mil lange fotturer i frodige åser/fjell.

 
Urbanisasjonen leiligheten ligger i har en inngangsport for personer og en egen port for bilpassering. Garasje med heis til tredje etasje. Leiligheten ligger vel 2 km fra den norske Sjømanskirken » El Campanario» hvor de hver lørdag har treff for norske innbyggere Kirken har dessuten flere andre arrangementer og gudstjeneste søndag.

Pris vil variere, fra kr. 4000 fra i perioden oktober– april, kr 5000 fra 1. mai til 20.juni og fra 20 august til 1. okober og kr 7000 pr. uke fra 20. juni til 20 august.  Strøm kommer i tillegg. Det blir ikke mye, men mindre en kjører aircondition på max hele døgnet igjennom. Det koster kun et par hundre kroner å slippe unna vaskingen når en reiser. Det koster fra 80 per dag inkl forsikring å leie bil i dette området. Veldig enkelt å leie fra flyplassen i Malaga. Det er også utleiefirma i Calahonda.

 Utleieperiode fortrinnvis fra lørdag til lørdag i høysesong, men dette kan diskuteres etter hvordan det er ledig i utleie periodene.

Magne Lerø Tlf 90 53 76 13 ml@ukeavisen.no

 

 

Ledelse og organisering av Den norske kirke

Slik tror jeg vi beste organiserer og leder Den norke kirke.  Her har jeg summert opp og videreutviklet en del jeg av det jeg har skrevet om ledelse og organisering i Den norske kirke i Vårt  Land de siste to årene.

Disposisjon

   1.Hva har ført oss hit?

   2.Soknet – basisorganisasjone

   3.Kommunen og fellesrådet

  4.Prostiet 

 5.Biskopen og bispedømmerådet

6.Kommentarer i Vårt Land

Konklusjon

  1. 1.       Alle ansattes i bispedømmerådet
  2. 2.       Biskopen er øverste leder i bispedømmet, og skal drive proaktiv ledelse, ikke være en tilsynsmann på siden av arbeidsgiverlinjen
  3. 3.       Biskopen gis større innflytelse ved ansettelse av prester enn i dag
  4. 4.       Det ansettes  6-8 administrasjonssjefer i hvert bispedømme.
  5. 5.       4-6 proster knyttes til bispedømmerådene som rådgivere for menighetene og representanter for biskopen
  6. 6.       Dagens fellesråd nedlegges. Menighetsrådenes posisjon styrkes, men menighetene må finne ulike samarbeidsmønstre på kommunalt plan i regi av et fellesråd der det er formålstjenlig.
  7. 7.       Bispedømmerådene får frihet til å tilpasse styringsstrukturen etter lokale forhold
  8. 8.       Soknepresten er leder for staben på åremål

«Enhetsmodellen» for organisering og ledelse i Den norske kirke

Det nytter ikke å finne en velfungerende modell for ledelse og organisering av Den norske kirke dersom biskop og prester skal operer på siden av styringsorganene i kirken. Den ”enhetsmodellen” som her presenteres, baserer seg på allmennlige prinsipper for ledelse og organisering satt inn i en kontekst der kirkens egenart blir ivaretatt.

De siste tiårs utvikling

I om lag hundre år har det vært opplest og vedtatt at lekfolket må få en mer sentral plass i Den norske kirke. Embetsmannskirken er sakte men sikkert blitt avviklet. Få har vært i mot. Biskoper og prester har vært med på ferden og nøyd deg med å understreke embetets kirkekonstituerende betydning.  Utviklingen har vært drevet fram ut fra et ønske om å mobilisere frivillige og øke det kirkelige selvstyre. 

Politikerne har gjort det klart at et kirkedemokrati fra bunn til topp er en betingelse for å gi kirken økt selvstyre. Derfor er det menighetsråd eller fellesråd, bispedømmeråd, Kirkerådet og Kirkemøte som nå fatter alle viktige avgjørelser i kirken. I tillegg har Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) via fellesrådene ved hjelp av kommunale midler i hovedsak bygget seg opp som et av de tunge organene i Den norske kirke. For de som ikke er ”innenfor”, er arbeidsfordelingen mellom Kirkerådet og KA forvirrende.

Dagens kirkebyråkrati er utviklet etter de styringssystemer vi finner i offentlig sektor der det er valgte politikere som fattet vedtak og ansatte utreder, legger til rette for og iverksetter det som blir bestemt. I Norge har vi også en sterk tradisjon med frivillige organisasjoner. Her finner vi mye av den samme tenkningen. Det er de folkevalgte som skal styre. De ansatte er ”sekretærer” som bidrar til å skape den organisasjonen de frivillige ønsker seg.

Det er egentlig ikke plass for en tenkning om et embete i den styringstekningen som er utviklet. Derfor har da også lekfolket, representert gjennom rådsstrukturen tatt makten og prester og biskoper har måttet en mer beskjeden rolle i ledelsesstrukturen. Kirken har også fått flere andre stillingsgrupper. De har naturlignok vært opptatt av å ikke bli stående som en B-lag i forhold til prestene.

Prestene har gjort diverse forsøk på å forsvare sin posisjon med å henvise til at de tross alt er ordinert til å være ledere i kirken. Men embetstekningen har også blitt utsatt for en demokratisering. De som går lengst, mener alle som har en sentral oppgave i menigheten har del i embetet. Eller man reserverer embetet for noen yrkesgrupper som da kan ordineres eller vigsles.  

Prestenes beslutningsområde er også blitt redusert betydelig. I dag er de også forpliktet til å søke råd hos biskopen om de vil nekte noen nattverd eller si nei til at noen at de ikke kan være faddere. Med den nye gudstjenestereformen slås det uttrykkelig fast at det er menighetsrådet, ikke soknepresten eller prestene, som skal beslutte det meste av det som har med en gudstjenesteordning å gjøre.  Det eneste prestene har full frihet til, er å forkynne.  Det er dog ikke lite i en tid hvor ansatte i offentlig sektor sukker og stønner under presset om lojalitet og det forventes at de legger bånd på seg for ikke å svekke arbeidsplassens omdømme. Fortsatt er det slik i kirken at det kun er i ekstreme tilfeller en biskop vil gripe inn i forhold til en prests meninger og forkynnelse.    

Prester og biskoper har snakket mye om at de utøver et ”pastoralt lederskap”. Men det har ikke vært lett å få taket på hva dette lederskapet skal gå ut på ved siden av det lederskap som utøvers gjennom rådsstrukturen.

I den siste utredningen fra Presteforeningen kom i som juni i 2011, er man opptatt av å nyorientere seg i forhold til ledelsestenkningen i kirken. Selvsagt har prester på lik linje med alle andre ansatte og medarbeidere et lederansvar i kirken. Man må gjerne kalle det et pastoralt lederskap. Poenget er imidlertid at når vi snakker om styring og ledelse i kirken, så er dette noe som springer ut fra de organer som er gitt beslutningsmyndighet, ikke ut fra en embetstekning.

Når en prest blir ordinert får han eller hun en fullmakt til å forkynne, forvalte sakramentene og representere kirken. En prest kan sammenliknes med en redaktør. Det er redaktøren selv som bestemmer hva en skal skrive og mene offentlig. En redaktør spør ikke et styre eller en daglig leder om en artikkel skal trykkes eller ikke eller om hva en skal mene om en aktuell sak.

Ordinasjonen gir ikke en prest rett til større innflytelse enn andre ansatte i spørsmål om hvordan en menighet skal ledes, hva en skal bruke penger på og hvordan personalforvaltningen skal skje. Det er menighetsrådet  (eller fellesrådet)  som har disposisjonsretten over økonomi, ansatte og som fatter avgjørelse om gudstjenesteordninger og  hvordan aktiviteter i menigheten skal legges opp.

De som er ledere i kirken, er de som har fått et mandat fra et styringsorgan til å lede, altså i det daglige bestemme over bruk av ressurser og arbeidskraft ut fra retningslinjer gitt av et styringsorgan.

Soknet som basisorganisasjon

Alle snakker varmt om soknet eller menigheten som bærebjelke og byggestein i kirken. Innføringen  av  fellesråd har svekket menighetsrådenes posisjon der flere menighetsråd danner et fellesråd. Det er i fellesrådene de viktige beslutningene fattes. Menighetsrådene har mange steder endt opp som ”arrangementskomiteer” .

Fellesrådene oppsto da personalansvaret skulle overføres fra kommunen til soknene.  I kommuner der de har et sokn, og soknerådet fellesråd, har det ikke skjedd store endringen.  I Oslo er 60 menigheter styrt av fellesrådet. I andre kommuner er fellesrådet en overbygning fra to til tyve menigheter.  Når det er fellesrådet som har det økonomiske ansvaret, foretar alle ansettelser, har ansvar for kirkebygg og oppretter fellesfunksjoner, blir de det sentral styringsorganet.  Menighetsrådet blir i praksis et underordnet organ. Et uttrykk for det er at det nå snakkes om at de som sitter i fellesrådene skal få honorar.

Flere steder ender an opp med at flere menigheter må dele på en daglig leder. Da svekkes menighetsrådets som styringsorgan. Den som er daglig leder for tre menigheter, ender opp som en forvalter, ikke en leder.  Med en slik modell kan det gå lang tid mellom hver gang ansatte treffer på lederen sin.  God ledelse er det motsatte. Ansatte i menigheten trenger en daglig leder som kan si ”god morgen” til dem og som er til stede. Ledelser handler om relasjonsbygging. Det betyr personlig kontakt og samhandling. I en menighet er det også helt avgjørende at daglig leder kjenner både ansatte og frivillige medarbeidere.

I dag har vi 430 kommuner og 1240 sogn. Antallet kommuner kommer til å bli redusert i årene framover. Det bør også antallet sokn bli.  Mange steder bruker frivillige alt for mye tid på å holde et menighetsråd gående uten at det betyr noe særlig i praksis. Da er det bedre å slå seg sammen med nabomenigheten og se om man kan få til mer ved å samle ressursene. En trenger ikke ha et menighetsråd fordi man har en kirke.

En menighet bør gir grunnlag for minimum fire ansatte (ikke hele årsverk). En av dem må være leder for de andre. Dette blir for kostbart for en menighet å ha to ledere.  Soknepresten er i dag medlem av soknerådet. Soknepresten bør fratre som rådsmedlem og heller være daglig leder for menigheten og legge sakene fram for menighetsrådet.

Mange sokneprester fremtrer i realiteten som menighetens leder, enten i kraft av tradisjon eller personlighet. Det avgjørende er ikke om en har utdannelse innen administrasjon. Det kan komme godt med, men utdannelse gjør en ikke til en leder. Det avgjørende er at man er typen til å lede og viser interesse for å utøve lederskap og lære ledelse.

Prestene har i dag en rapporteringslinje via prost til biskop og bispedømmeråd.  ”Bakkvik 3-utvalget” foreslår at også prestene skal ansettes i et utvidet fellesråd som skal kalles et ”prostiråd”. Ved at alle ansettes i fellesrådet, får alle dermed en og samme arbeidsgiver. Men i praksis foresår utvalget at det skal være som i dag.  De legger nemlig opp til at prosten skal få delegert ansvar fra fellesrådene for å  være leder for sokneprest og prester. En enhetlig arbeidsgiverlinje blir det ikke, for det legges opp til at prostene skal være ansatt av bispedømmerådet. Man setter altså bort presteledelsen i det daglige til en instans som står utenfor arbeidsgiverlinjen. Slik kan det ikke gjøres.

Om sokneprestene blir daglig leder i en menighet, skjer det ikke ut i fra ordinasjonen. Den gir en rett til å forkynne, lære og forvalte sakramentene.  Lederansvaret får en delegert fra menighetsrådet. Det betyr altså at soknepresten er underlagt menighetsrådet i de saker hvor en etter fullmakt utøver sitt lederansvar. Soknepresten har ansvar for å forberede saker til menighetsrådet og sørge for å iverksette rådets vedtak. Det betyr ikke at soknepresten skal gjør alt dette selv. Alle i staben må involveres. I tillegg må menighetene ha en menighetsforvalter eller sekretær i hel eller delt stilling som tar hånd om alle de daglige administrative gjøremålene. Da trenger ikke soknepresten bruke mer enn 15-20 prosent av sin stilling til lederoppgaven utover de oppgavene som følger av at han eller hun er sokneprest. 

Om man skal ha menighetsforvalter i full eller delt stilling, eventuelt sammen med en annen menighet, må menighetene avgjøre.  Å ha en administrativ stilling for flere menigheter er betydelig enklere enn å være daglig leder for flere menigheter. Den som skal være daglig leder bør være tett på både ansatte og frivillige i det daglige. Det har sokneprestene mulighet til å være. Alle erfaring tilsier at det fungerer best når en leder ikke må ”dele seg” og være leder for flere staber slik en del menighetsforvaltere er i dag.

Soknepresten er nærmest overordnede for alle ansatte som jobber i menigheten. Diakonen og kapellanen står på lik linje. Prester har ingen forrang i forhold til andre ansatte fordi han eller hun er ordinert.

Hovedmodellen bør være at soknepresten er leder, men en diakon eller kateket kan også få oppgaven. Det er slitsomt å være leder. En må regne med å jobbe mer enn andre ansatte uten å få overtidsbetaling.  Det bør være mulige å si fra seg jobben som daglig leder og fortsette som prest i menigheten, så fremst en kan finne en god løsning. Daglig ledere funksjonen bør uansett  være på åremål.

Når soknepresten eller en annen med kompetanse som åndelig leder bør være daglig leder, er det for å signaliserer hva kirken er. En menighet er kirke, ikke et halvoffentlig foretak som ledes av en administrator. Slik er det ellers i samfunnet også.  Faglige og idebaserte organisasjoner søker etter identitetsbærere som øverste ledere, ikke administratorer.

Kommunen og fellesrådet

At kirken blir finansiert fra staten og kommunen, er ikke noe hinder for en bedre organisering av Den norske kirke enn i dag. Det avgjørende er et enhetlig arbeidsgiveransvar for alle ansatte og at vi kan bruke minst mulig penger på byråkrati.

«Bakkevik 3 utvalget” legger opp til at kommunene skal overføres sin bevilgning til kirkelige forhold de nye interkommunale prostirådene. Det er en risikabel strategi. Kommuner vil vegre seg mot å bevilge midler til aktiviteter som ikke skjer i egen kommune. Da er det en fare for at kommuner vil bli mindre rause med sine bevilgninger og kun yte den støtte som er lovbestemt.

 I ”Bakkevik 3-utvalget” presenteres det en modell der fellesrådene nedlegges og arbeidsgiveransvaret overføres til bispedømmetrådet og forvaltningsansvaret for alle kirkegårder og kirkebygninger.  Dette er en kortslutning.  De har fullstendig glemt menighetsrådene som er den  grunnleggende enheten i Den norske kirke. Det er de som må være ansvarlige for bevilgningene fra kommunen. Bevilgningene til menigheten går til menigheten. Det beløpet som tilsvarer lønn, arbeidsutgifter og personalkostnader overføres til bispedømmet som står for avlønning av ansatte og sørger for alle formaliteter som følger med å ha ansatte.

Organisasjoner som vil vekst og utløse virketrang hos frivillige, må legge ansvaret der de frivillige er. I kirken er menigheten viktigst. Det må synliggjøres i styringsstrukturen.  Sterke overbygninger virker fremmedgjørende og passiviserer.

Hvis menigheter må opprette et fellesråd fordi kommunene insiterer på å ikke forholde seg til flere menigheter, får en gjør det. Fellesrådets oppgave blir da å søke om bevilgninger og rapportere at pengene er brukt til det det ble søkt om. Fellesrådet blir i tilfelle et koordinerende organ, ikke et forlatningsorgan med beslutningsmyndighet over menighetene.

Støtten en mottar fra kommunen kan grovt sett deles i tre: støtte til aktiviteter i menigheten, drift av kirkebygg og drift av kirkegårder. For å kunne saksbehandle og i det daglige skjøtte ansvaret for bygg og kirkegårder, kreves det kompetanse og erfaring som en neppe finne i en vanlig menighetsstab. Det betyr at det på et nivå mellom bispedømme og menighet må finnes faglig, administrativ kompetanse til å ta hånd om det som ikke faller inn under vanlig menighetsaktiviteter.

Mange menigheter vil dessuten være tjent med å samarbeide ut over menighetsgrensene, f eks om regnskapsføring og felles kirkekontor/sentralbord hvor en melder dåp, bryllup og gravferder. Menigheter kan også velge å gå sammen om prosjekter. Hvordan samarbeid skal finne sted, må avgjøres av de menigheter det gjelder. Bispedømmerådene kan ikke tre en samarbeidsmodell ned over menighetene.

Når dagens fellesråd blir oppløst og menighetene finner fram til ulike former for samarbeid, kan fellesrådsbetegnelsen beholdes som et samarbeidsorgan for felles aktiviteter. Noen steder vil det være aktuelt å ha en sekretærfunksjon i en eller annen stillingsbrøk eller bygge ut en stab for fellesrådet dersom en velger å satse stort på felles aktiviteter. Det er for eksempel naturlig at menighetsrådene i større byer delegerer alt ansvar for kirkebygg og kirkegårder til et fellesråd

Kommunene vil ikke ha noen innvendinger mot at kirken samler sine ansettelser i bispedømmerådet. Det som betyr noe for kommunene, er at bevilgningene brukes til de aktiviteter innenfor menighetens grenser som det søkes om støtte til.

Prostiplanet

Stilingen som prost forstått som en linjeleder mellom sokn og biskop bør avvikles når alle ansettes i bispedømmet. Istedenfor dagens modell med en prost som er leder for prestene, bør bispedømmekontoret ha noen proster ansatt.  Hvis alle ansettes i bispedømmet og soknepresten blir daglig leder i menighetene, vil soknepresten også være leder med personalansvar for de andre prestene i menigheten.

Det en kan trenge på prostinivå er en administrasjonssjef som kan bistå ansatte og menigheter på den administrative siden, ikke minst når det gjelder økonomi og personalforvaltning, kirkegårder, og kirkebygg og rapportering til det offentlige.  Menighetene rapporterer til bispedømmet via administrasjonssjefen. I tillegg er admsjefen leder for de aktiviteter som måtte skje i et fellesråds regi  og koordinere ansatteressursene ut over menighetene når det er nødvendig ved sykdom, ferie eller permisjoner. Admssjefen blir sokneprestenes nærmeste overordnede i økonomisk, administrative saker. Hvis det er saker som dreier seg om teologi eller kirkefaglige saker, tar en dette opp med prosten eller de fagansvarlige i bispedømmet.  Admsjefen skal sørge for strømmen av kurante, administrative, økonomiske, forvaltningsmessige saker oppover og nedover i systemet. Det betyr ikke alt som vedrører menighetene skal gå innom admsjefen.    

En liknede for todeling av ansvar og fokus finner vi for eksempel i aviser og ved universitetene. Redaktøren konsentrerer seg om innholdet og journalistikken, direktøren om det kommersielle. På universitetene har dekanus det faglige ansvar og direktøren det administrative. Noen steder har en nå en rektor som formelt er øverste leder, men i praksis skjer fungerer en todelt ledelse.

Admsjefen må ha kompetanse innen ledelse, personalforvaltning, økonomi og menighetsliv og skal være en støtte for sokneprestene i utøvelse av sin lederoppgave.  

Admsjefen må også ta ansvaret for kirkebygg og kirkegårder. Dette krever en kompetanse som soknepresten og de ansatte i menigheten normalt ikke har. De må konsentrere seg om menighetslivet, ikke bygge og kirkegård.  Admsjefen må altså på dette området være saksbehandler for flere menighetsråd.

Admsjefen skal på vegne av bispedømmerådet også lede ansettelsesprosessen i menighetene. Adm. sjef, to fra menighetsrådet og en representant fra den aktuelle ansattegruppen (tillitsvalgte) deltar på intervju. Menighetsrådet foretar sin innstilling. Adm.sjef er saksbehandler i ansettelsessaker.

Kirken som organisasjon trenger ledere med tung ledererfaring og ulik utdanningsbakgrunn. En administrasjonsstilling på prostiplan vil være en mer attraktiv stilling enn de fleste av dagens kirkevergestillinger. Det bør ikke by på noe problem at sokneprestene rapporterer gjennom administrasjonssjefen i administrative saker. Det vil være en stor fordel for sokneprester å kunne nyte godt av komplementær kompetanse. Poenget er at det i siste instans er biskopen som har arbeidsgiveransvaret for en prest. Det viktigste er at vi får en felles arbeidsgiverlinje  

Biskopen og bispedømmet

Det er ikke noe problem for et bispedømme å ha arbeidsgiveransvaret for noen tusen ansatte. Slik er det i fylkeskommunen. I praksis er det imidlertid rektor på en skole eller en etatsleder som avgjør hvem som skal ansettes. Men staben i sentralt i fylket sørger for å ivareta alle personalhensyn og har systemer som sikrer god personalforvaltning. Å ha bispedømmet som arbeidsgiver, gir også mulighet for å disponere alle ansatte innenfor bispedømmerådet. Å låse ansatte til et fellesråd vil begrense mobiliteten av arbeidskraften betydelig.

Det vil være millioner å spare på å samle ansettelsene på bispedømmeplan framfor å spre arbeidsgiveransvaret til rundt 100 prostiråd (som Bakkevik 3 utvalget foreslår) eller 420 fellesråd som i dag.

Når alle ansettes i bispedømmet og biskopen er øverste leder for bispedømmet, betyr det at biskopen har et arbeidsgiveransvar for alle ansatte. Biskopen har imidlertid et spesialansvar for prestene og må delegere ansvar til proster og stiftsdirektør. 

I praksis vil det være stiftsdirektøren som håndterer de daglige administrative sakene og forbereder saker for bispedømmerådet.    

Flere av biskopene har vært generalsekretærer. De fleste av dem har langt tyngre ledekompetanse og erfaring enn de som er medlemmer av bispedømmeråd og Kirkerådet. Så oppgaven som ”generalsekretær” for bispedømmet er de ikke fremmed for. Poenget er at biskopen skal være midt i det som skjer på bispedømmet og ikke settes seg eller bli satt på siden som en tilsynsmann.

En bør gjennomtenke biskopens oppgaver.  Visitasreglementet bør for eksempel forenkeles og visitasene bør gjøres mindre omfattende. Det er langt viktigere at biskopen møter menigheter og ansatte oftere enn at han foretar en grundig visitas hvert sjette eller åttende år.

Biskopenes fremste oppgave er forkynnelse, strategisk tenkning, teologiske profilering og sørge for en god personalpolitikk.  

Det er ved å ta ansvar for helheten i bispedømmet at biskopen blir tydelig som leder. Derfor bør biskopen være en blant flere beslutningstakere ved presteansettelser. Det er unødvendig at alle ansettelser skal skje i et samlet bispedømmeråd.  Sokneprester bør imidlertid ansettes av Bispedømmerådet etter innstilling fra biskopen.  Bispedømmerådet bør nedsette to ansettelsesutvalg, et for ansettelse av prester og et for andre ansatte. Disse består av henholdsvis av biskopen og stiftsdirektøren som leder, to representanter fra bispedømmerådet og en representant fra ansatte.  

Ved å gi biskopene en tydeligere ”sjefsrolle” for alle ansatte, blir biskopene kirkens øverste ledere. De bør ansettes på åremål på åtte år med mulighet for å forlenge det to ganger med fire år. Når en biskop trer av, tilbys de jobb som seniorprester i bispedømmet .

 

Kommentarer i Vårt Land

https://www.magnelero.no/2011/09/19/kirkelige-forviklinger/

 

https://www.magnelero.no/2011/02/07/prester-til-besv%c3%a6r/

 

https://www.magnelero.no/2010/11/15/toppverv-uten-betaling/

 

https://www.magnelero.no/2011/01/28/politisk-uregjerlige-biskoper/

 

 

Portrettintervju i Budstikka

Dagens intervjuobjekt er ifølge Trygve Hegnar en manipulator av rang og en tvers igjennom upålitelig debattant.

Forfatter: Stig Solheim – E-post: stig.solheim@budstikka.no

– Etterpå ble han enda surere! Jeg slo jo tilbake! Meldte han til Pressens Faglige Utvalg og fikk han dømt. Maktmennesker som Trygve Hegnar trenger motstand, og jeg er gjerne terrieren som biter bulldoggen i leggen, sier kandidaten selv. Vi er på vei til Magne Lerø, sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse. KFUM står det på taket, i meterhøye bokstaver. «Du kan bare gå rett opp», sier damen i resepsjonen, enda vi er tyve minutter for tidlig. I andre etasje holder visst ingen til, men i tredje huserer Norsk Arbeidsmandsforbund. I fjerde promenerer Programbladet, i femte finnes føde for både kropp og sjel, «Korsets seier» på den ene siden og kantinen på den andre, og så er vi oppe i det høyeste, i sjette. Til venstre ligger avisen Vårt Land, til høyre; reisens mål, Ukeavisen Ledelses redaksjonelle revir, og vi garanterer, burhøns har det ikke veldig mye trangere enn Lerøs disipler. Det er nokså skrint inne i redaktørkottet hans også. Munch-kopien på langveggen, i den grad den kan kalles lang, har han hengt opp igjen etter at den falt ned da bomben gikk av, få kvar-tal unna. På motsatt side henger en surrealistisk akt med tittelen «Håndens bønn», i vinduskarmen står en snusbrun reiseradio og bak den stikker fjorårsutgaven av Clas Ohlson-katalogen museørene frem. Det eneste som skiller seg ut er den høyryggede stolen bak skrivebordet.

– Jeg arvet den etter Helge Simonnæs, sier redaktøren stolt.

Korporlig er han et hengslete langt rakkel med tidvis glødende blikk bak stålinnfattede briller. Ifølge en velorientert kilde er pågangsmot hans største styrke, paret med entusiasme og vilje til å skape en bedre verden. Ifølge en annen informant er han en sjef med så åpen kontordør at det skaper uro i redaksjonen når han unntaksvis lukker den. Ifølge en tredje er det egentlig hipp som happ hva den er, for når Magne Lerø er engasjert, hvilket han ofte er, slår vestlandsglosene tvers gjennom veggen med samme kraft som Hans-Wilhelm Steinfeld når han kaster pølser i drosjekø.

Ifølge en fjerde er Lerø en unik kombinasjon av raushet og gjerrighet, som den ene dagen bevilger ubegrensede økonomiske rammer for årets julebord, for så å trekke medarbeiderne kraftig på januarlønnen hvis det skulle gå med et par glass konjakk mer enn han hadde beregnet. Det mest personlige som finns her inne er en plakat fra filmen «Mission Impossible», med påskriften «Til Magnifico, vill og ukjemmet», og redaktørens kontrafei montert inn der Tom Cruise skulle ha vært. På stolen under ligger en ferdigpakket ryggsekk med et par løpesko på toppen.

– Jeg skal jogge hjem i dag, forklarer redaktøren. Magne Lerø er en sportsmann. Er han på en øy løper han rundt den før han svømmer fire kilometer rett til havs. Til langrennsløp kjører han visst nok med den ene hånden og smører ski med den andre. – Det var kø inn mot start, og skulle jeg overhodet rekke frem til start, måtte jeg gjøre det på den måten, nikker han. Siden har han gått Birken tre ganger til, men aldri vært i nærheten av å merkekravet. Dessuten løper han Sentrumsløpet hver vår.

Han har terget på seg mange flere enn Hegnar. Lisbeth Normann for eksempel, leder av Norsk Sykepleierforbund, skriver dette om ham i Dagens Medisin: «Magne Lerø befinner seg på en egen planet. Han bruker til dels barnslig og usaklig retorikk når han skal kommentere den vanskelige situasjonen for sykepleierne i norske sykehus. Jeg vil gi Lerø et råd; Sett deg inn i sakskomplekset rundt Adecco-skandalen før du begynner å kommentere. Nå er det åpenbart at du ikke vet hva du snakker om!» Nylig var det rådmannen i Bærum og hennes lederstil han tok for seg. «Legg deg flat eller gå av», skrev Lerø, og «De spiller hverandre ikke gode i ledergruppen i Bærum kommune». Det lyder som et ekko av orakelet fra Orkdal, Rosenborgs far, Nils Arne Eggen, men hva kan Magne Lerø om fotball? – Nesten ingen ting, sier han begeistret. Likevel klinket han til med tittelen «Solskjær er ikke verd pengene», da Molde hentet gullgutten hjem igjen.

– Der bomma jeg! Ikke alle mine meninger er like gode. Men jeg holder fast ved at han får altfor høy lønn. Jeg er fascinert av fotballtrenere, fordi de skal overleve i en av de aller mest utsatte lederposisjonene som finnes.

Dette er hva vi ellers vet om Magne Lerø: 57 år gammel, født i Bergen, eldst av seks søsken, oppvokst i Oslo og på Askøy, nærmere bestemt på Follese. Det siste er åpenbart ikke stort å skryte av. Et dypdykk i verdensveven avslører følgende «liste» over «Kjente Follesefolk: Torhild Sivertsen og Trygve Sigvaldsen». Førstnevnte var, som flere av oss absolutt kan erindre, en ytterst presentabel gallionsfigur i 80-tallsbandet Tomboy, i hvilket to av intervjuobjektets tre brødre også spilte. Selv kom han aldri lenger enn til en stusslig tregrepsversjon av «Blowing in the wind», men hvem i all verden går omkring og vet at Trygve «Kviten» Sigvaldsen var fast på A-laget til Brann fra 1946 til -55? noe av det vår mann gjerne putter i seg er puffet ris, rett fra posen, uten noe på. Den som har vært i berøring med stoffet vet at det overhodet ikke smaker noen ting. Under en togstans på Geilo, på vei til Oslo, fikk unge Magne overtalt en venn av seg til å bli med på springmarsj til nærbutikken for å bunkre. Da de kom tilbake til stasjonen hadde toget gått. At de hadde sikret seg en fem liters plastpose med puffet ris må kunne kalles mager trøst.

En kvinne som vet hva hun snakker om har røpet andre av Magne Lerøs handlevaner. En gang kom han hjem med kaffe til to års forbruk, helt uten tanke for at den hadde et års holdbarhet. Familie og venner kunne knapt stikke nesen innenfor døren før de var utrustet med to kilo kaffe på hjemveien, og enda verre ble det da han gjorde tilsvarende innkjøp av Corn Flakes. – Det var da Smart Club åpnet på Slependen at det skjedde. De hadde noen fantastiske tilbud, og jeg fikk en sånn berusende deilig følelse av å ha gjort et kupp! Det var kanskje verst med malingen? – Definitivt. Jeg hadde handlet en pyramide av malingsspann da jeg kjørte ut på rullebåndet fra andre til første etasje. Rykket da bremsene slo inn betød katastrofe. Ti liter husmaling rauset ned og farget hele rullebåndet grønt! Det er muligens det flaueste jeg har vært med på. Stryk muligens. Andre kilder forteller mer enn gjerne at han er sjeldent god på selvskading og bare unntaksvis forstår omfanget av sine skader.

Om han sykler, jogger, går på rulleskøyter eller ski, kolliderer han ustoppelig med hunder og gjess og folk og fe. Likevel er han evig optimist. «Alt i orden!» er hans livsmotto, alternativt «Dette går fint!», Begge avleveres som regel før han overhodet har rukket å kjenne etter om det er sant, til og med da han brakk skulderen. «Alt i orden! ropte han til omsorgsfulle øyenvitner som strømmet til, alt før han hadde fått viklet seg ut av hjuleikene. Hans smerteterskel befinner seg åpenbart i høyde med den himmel han har strebet etter siden han 16 år gammel gikk inn i religiøst ungdomsarbeid hjemme på Askøy og fortsatte grubleriene på Menighetsfakultetet i Oslo før han foretok et noe overraskende sceneskifte til Bedriftsøkonomisk Institutt.

Med slik en bakgrunn er det selvsagt fristende å kalle ham en kristen kremmer, men det blir for lettvint. Det passer ikke heller, for selv etter at han forlot faderhuset og ga seg mammon i vold har han fortsatt å vise omsorg for Herrens minste lam, helt uten hensyn til egen lommebok. – Alt han driver med er underlig lite lønnsomt, nikker en som kaller seg hans venn. – Utallige er de glanspapirbetrukne rikmannsmagasiner, de nederlagsdømte annonsefinansierte gratisavisene og de skakkjørte økonomiske tidsskriftene som han enten har kjøpt opp eller har forsøkt kjøpe. – Jeg har holdt på med veldig mye rart, innrømmer redaktøren omsvøpsløst.

– Det har vært publikasjoner ingen har hatt tro på at det skulle være mulig å få til. Slikt tenner meg. «Det må da være mulig å gjøre noe med dem!» tenker jeg og noen ganger lykkes det. Vi reddet Ny Tid! Det er absolutt et element av idealisme i dette. Jeg liker utfordringen. Å løfte og bære. Forfatterkarrieren har heller aldri tatt helt av. Vi nevner gjerne titler som «Tabber, tull og tankesurr. Norske politikere og ledere i manesjen, 2001-2004», forfattet i tospann med journalisten Dag Håkon Hellevik, «Toppsjefen, vurdert av medarbeidere, fagfolk og lederutvelgere», samt «Lederskap i dag, en håndbok for ledere i kristent arbeid», men ingen av dem solgte vel i bøtter og spann? – Den siste gikk faktisk ganske bra, antagelig fordi jeg var tidlig ute med temaet. Selvhøytidelig er åpenbart et fremmedord for Magne Lerø. Kun når vi omtaler hans lederstil som «lett anarkistisk» får han rynker i pannen. – Jeg tåler godt at folk er uenige med meg, men anarkist? Nei. Jeg lar det gro rundt meg, fordi jeg vil utløse motivasjon og engasjement. Selv om jeg mener og sier og skriver mye om ledelse holder jeg meg ikke med noen klart definert lederfilosofi. Jeg er det motsatte av kontrollfreak, og slik vil jeg at det skal være. Det er altfor mye «styring» blant norske ledere.

Tilbake til sammenstøtet med gåsemor. Da Magne Lerø hadde slept seg opp av grøften og frem til kontoret, innså han at det ble vanskelig å skrive dagens kommentar med brukket kragebein. Først da oppsøkte han motstrebende sitt lokale sykehus. optimismen kom ikke minst godt med da han med egne hender skulle bygge hytte i Vassfaret for noen år siden. Byggherren hadde satt av tre uker til prosessen, de samme tre ukene som Herren valgte å sette alle himmelens sluser vid åpne. Men hytte ble det, og det overrasket visst ingen som kjenner Magne Lerø. Ifølge Lerøs venner, og dem finnes det flere av, er han en målrettet fighter med enorm arbeidskapasitet. Da kameratflokken dro på påskeferie på Voss, puttet de, slik naive 18-åringer alltid har gjort, skolebøkene i sekken, men Magne skilte seg ut. Han leste dem også.

– Jeg var aldri noen lesehest. Dette var et høyst nødvendig skippertak, fordi jeg trengte noen flere femmere, husker han. Energien kommer slett ikke bare han selv til gode. Magne Lerø er en barmhjertig samaritan, alltid rede til å hjelpe andre, med hva det skal være, enten det er grøfting, løfting, snekring, bæring og bygging.

– Han er ikke kjent for nøyaktighet, men arbeidet blir gjort! Magne Lerø er presten som ikke gadd være prest lenger. I stedet ble han adm. dir på Lovisenberg Diakonale Sykehus og i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, og forlagssjef, for Verbum og Genesis, og informasjonssjef for KFUM/KFUK. Direktør for Vårt Land har han også vært, men så gadd han ikke det lenger heller.

– Jeg arbeidet vanvittig mye i ti år. Så ble vi plutselig uenige om veien videre, i 2009. Jeg ville ikke være med på å bygge ned det jeg hadde bygd opp. Derfor sa jeg opp jobben min, sier han. Og ble redaktør, i samme konsern, med Ukeavisen Ledelse som hovedoppgave. Hver morgen står han opp mellom fem og seks og er på jobben klokken 06.45. Der hensleper han sine dager med å skrive kvasspennede kommentarer om alt hva han måtte få lyst å sette tennene i, og har i løpet av forbausende kort tid rykket opp blant rikssynserne her til lands, som kalles inn når NRK ikke finner passende pratmakere i egne rekker.

«Han er den beste sJefen jeg har hatt og det nærmeste jeg er kommet en redaktør med dysleksi», sier en som vet. «I hans råmanus finnes stavemåter du ikke ante at fantes og som heller ikke gjør det. På førti manuslinjer kan samme navn godt være stavet på fire forskjellige måter.

– Dette må jeg tåle å høre fordi det er sant. Jo dårligere tid jeg har, jo dårligere går det, men slik er det. Jeg må jo akseptere meg selv som jeg er. Nøyaktighet er ikke min sterkeste side hvis jeg ikke må.

I 2003 gikk han Birkebeinerrennet på 5 timer, ingen minutter og 20 sekunder, en tid som ville gitt ham en flott andreplass i klassen kvinner over 65 år og faktisk ikke mer enn et drøyt kvarter bak vinneren, Sigrid Aaen fra Tynset. Andre ganger er han ikke fullt så tett bak de beste, som den gang han stilte til start på et nitti kilometer turrenn med mål i Asker, også kjent som Grenaderløpet, en kjølig søndag vintermorgen klokken 05.00. Rennet hadde imidlertid startet lørdag morgen.

– Det var så underlig stille på startstreken da jeg ankom, kan jeg huske. Kun et par ski sto der, gjenglemt, i grålysningen. Men tro nå ikke at han ga seg over og dro hjem igjen av den grunn. Magne Lerø snøret sin sekk og spente sine ski og gikk sine ni mil i stoisk ensomhet og kom i mål 24 timer etter teten. – Jeg kommer ikke ofte for tidlig til noen ting, sukker han. Da han skulle vie et vennepar et sted i Vestfold havnet han også i kø og kom en time for sent til kirke. Hva sa brura? – Det var heldigvis sol og sommer, så hun var like blid! At redaktør Lerø rekker deadline er antagelig en bekreftelse på at hans gud aldri har forlatt ham. » Jeg er gjerne terrieren som biter bull-doggen i leggen.

 

MAGNE LERØ navn: Magne Lerø. sivilstatus: Gift med Inger-Lise. aktuell fordi: Produserer meninger og analyser om aktuelle saker på løpende bånd. mitt forbilde: Ingen spesielle, og jeg er ikke blant dem som politisk korrekt svarer Nelson Mandela. ordfører for en dag: – Jeg ville reist til Oslo, oppsøkt flest mulige statsråder og bedt dem trekke tilbake 50 prosent av de siste påleggene til landets kommuner. Jeg ville ha innført eiendomsskatt, bedt boligeiere slutte å klage, brukt pengene på de svakeste og økt støtten til frivillig arbeid. best og verst med asker og bærum: – Nær sjøen og marka. Det er plagsomt til tider at folk fortsatt forbinder Bærum med sossete rikfolk. boken jeg aldri glemmer: – «Broene brenner» av Kaj Skagen og Knut Hamsuns trilogi om August. min første forelskelse: – Ei jente på Abildsø skole. Ikke husker jeg hva hun het og jeg sa knapt et ord til henne, men flott var hun. dette bruker jeg penger på: – Jeg liker ikke å bruke penger, men gjør det likevel, på sportsutstyr, lesestoff og lydbøker. det beste ved meg: – Optimisme, engasjement og at jeg er god til å finne løsninger. dette får jeg pepper for: – Jeg er et lyn med støvsugeren, men hun blir aldri fornøyd. Jeg kan gjøre mye ganske fort, men det er så som så med detaljene.

Bildetekst: – EN SKARP PENN: I hvert eneste nummer av Ukeavisen ledelse er redaktøren markant til stede med sine meninger. – LERØ I BRUDD: Med brukket kragebein, for åtte år siden. – PÅ DIREKTEN: I Dagsnytt 18, fra Firenze. – PUSTER UT: I mål etter 10 kilometer løp, for ti år siden. – POLARHELTEN: Etter lang skitur, påsken 2007. – LÆREGUTT: Arbeidsuke i Dagsavisen, 14 år gammel, her på Fornebu. – SOVEMEDISIN: Trygve Hegnars «Hva var det jeg sa» er søvndyssende lesestoff. – JEG OG INGER-LISE: Brudgommen har akkurat stjålet brudens brus. – STOR DAG: Brudgommen taler! I 1977. – ◀ FERIELYKKE: Vilde og bestefar ved Svartehavet.

© Budstikka

August, Hamsuns fortapte gründer

For ledere som er opptatt av å kunne pynte seg med noen litterære fjær, gjør Knut Hamsun nytten. Det gjør seg alltid å kunne vise til at en har lest Sult, Pan, Victoria eller Markens Grøde og mene det er litteratur på sitt beste. De tar alle for seg sider ved det å være menneske som ledere han ha godt av å reflektere over.  Dersom ledere er opptatt av å øke relevansen i det de leser og samtidig få et innblikk i næringsutvikling, kultur og folkeliv for 150 år siden og fram til første verdenskrig, kan en gi seg i kast med August-trilogien, også kalt Landstryker-trilogien. Den består av de tre romanene «Landstrykere»  (1927), «August» (1930) og «Men livet lever» (1933). Trilogien regnes blant de viktigste og mest folkekjære romanene fra Hamsuns forfatterskap.

Det er den lille bygda Polden i Nordland som er utgangspunktet for fortellingen. Hamsun byr på et variert og spennende persongalleri der vagabonden, skrønemakeren, sjarmøren, verdensmannen, gründeren og alt mulig-mannen August binder de tre romanene sammen.

Urolig sjel

August er en urolig sjel, full av virketrang, en som tar tiden på pulsen og har blikk for det nye som er i emning. Han er verdensmann til sjøs, men også en vandringsmann som slår seg ned på ulike steder i egen landsdel for kortere eller lengre tid. Han er mannen men de globale perspektiver. Samtidig er han bygdas egen sønn som vil det beste for sine sambygdinger. Det er tross alt i Polden han hører til. Her starter han bank, som det går sånn noen lunde med i starten men som bukker under da dårlige tider melder seg. Han får reist en fabrikkbygning som i det minste blir halvferdig før han drar fra bygda. Og han får noen til å prøve seg på tobakksdyrking med lite hell. August snapper opp de utroligste ting. Lite går ham hus forbi.  Han opptrer som en slags hjemmesnekret ingeniør, et frisk pust fra den store verden og en budbærer for den nye tid. August ser muligheter der andre er opphengt i hvordan de alltid har gjort det. Han er aldri sein om å be, en støttespiller som er der i grevens tid og finner løsninger. Han får også folket med seg og kan trollbinde hvem det skal være, enten det er med historier fra den store verden eller hva som kan skje om folk bare blir med å skape virkelighet av den siste ideen hans.

Ibsen skrev om Per Gynt, en verdensvant bløffmaker med virketrang, visjoner og ønske om å utrette det store. August er av samme Per Gyntske støpning. Han sprenger de rammer folk flest innretter seg i forhold til. Til tider har han problemer med å skille mellom drøm og virkelighet. Visjonene er større en bæreevnen. De hårete mål er større enn han har krefter og penger til.

Barn av sin tid

August er et barn av sin tid, eller rettere sagt, den tiden som er i anmarsj. Hamsun ser August både med samfunnsmessige og psykologiske briller. Trilogien er et innlegg i debatten om hva slags samfunn vi ønsker oss. I flere av sine bøker skildrer Knut Hamsun det gamle bondesamfunnets lykke, gleden ved å se det spire og gro og der livets mening blir å frembringe markens grøde igjen og igjen. Det holder ikke for August. Han vil noe større og bedre.

På den tid Hamsun skrev August-trilogien holdt psykoanalysen på å slå igjennom. Hamsun var opptatt av psykoanalysens mulighet for å avsløre menneskets innerste hemmeligheter. Hamsun legger ikke August på den psykoanalytiske benk. Men han er opptatt av og borre et stykke inn i sjela og gi oss et innblikk i hva som driver ham. I den forstand er August et tilfelle. Han er så langt fra at A4-menneske det gikk an å komme i datidens Polden.

Hamsun fremstiller August som en som har tatt skade på sin sjel. Han representerer rotløsheten, trangen etter å søke noe mer, til ikke å være fornøyd med tingene tilstand og det livet generasjoner før en har levd. August blir rik til slutt. En av hans utenlandske pengeplasseringer slår til, men da har han alt forlatt Polden. Rikdom får ikke August til å roe seg. Han drives videre i sin uro og jakt på å virkeliggjøre nye drømmer og planer.

Rømmer

Den første boken, «Landstrykere», handler om August og Edevarts opplevelser og erfaringer der vandrer rundt fra sted til sted, på jakt etter arbeid eller å få omsetning for noen av de varene de drar med seg. I August har hovenpersonen slått seg ned i Polden og det er her han opptrer som den store fornyere og budbærer for den nye tid. Han rømmer fra Polden og de økonomiske konsekvensene av mislykket forretningsdrift. Men det ordner seg til slutt.

I den siste boken, 15 år seinere dukker August opp i Segelfoss. Nå er han i sekstiårene og arbeider for handelsmann og konsul Gordon Tidemann. Han kalles nå bare «Altmulig». Det er en treffende karakteristikk av den geskjeftige August. Han kan alt mulig og prøver seg på alt mulig. Gründerblodet flyter riktignok ikke like friskt i årene. Han har roet seg og ender opp i så vel religiøse grublerier og som en håpløs forelskelse. Gamle August burde klare å innse at den unge piken fra et fattig bondehjem ikke er vil velge ham. Men han gir seg ikke i sine forsøk på å imponere og innynde seg hos henne. Dømmekraft har aldri vært hans sterke side..

August ender sitt liv som et offer for sin egen suksess. Han gjør det stort som sauebonde.  Under sankingen ned fra fjellet mister han kontroll på rundt 1000 sauer. Sauene som gripes av panikk drar August med seg i avgrunnen.

August som faresignal

Hamsun virker både kritisk og fascinert av sin August. Han løfter ham fram som et faresignal: Vi kan alle ende ulykkelige og rotløse som August om vi mister kontakt med røttene våre. Samtidig er ikke Hamsun blind for at mennesker som August bidrar til å føre verden framover tross alt. «Skomaker bli ved din lest», «fisker bli ved din nye sildenot», «bonde bli ved din åker» – det er det livet Hamsun etter hvert får sansen for. Men han har også mye av August i seg. Særlig levde han ut disse sidene i sine yngre dager. Han var sta, og selvopptatt og drevet av å få sine ideer gjennomført. 

August roet seg ned til slutt, men han ble aldri «frisk». Det samme kan sies om Hamsun. De var begge «et tilfelle». Hamsun slapp på sine eldre dager unna dom for sine nazistiske sympatier fordi retten mente han led av «mangelfull svekkede sjelsevner». Det gjorde han selvsagt ikke. Han var bare noe helt for seg selv, slik flere av skikkelsen i bøkene hans er. August er en av dem.

«Litteratur og  ledelse»  i Ukeavisen Ledelse 23.09.11

Anonymitet og ytringsfrihet

Samfunnet bør ikke blende seg opp i redaktørenes rett til å slippe til anonyme ytringer, men vi kan ikke akseptere unninnskrenket rett til anonymitet for de som opererer utenfor mmedier som styres av en redaktør som har ansvar.

Jeg har tatt til orde for at samfunnet må ha lovregler som sikrer at retten til å opptre anonymt når personvern krenkes, hatefull propaganda spres eller det publiseres annet innhold som rammes av straffeloven. Jeg forsøker nedenfor å gi svar på noen av spørsmålene og kristiske  kommentarene jeg har fått.

Vi må skille mellom anonymitet på nettseder som styres av redaktører. De som skriver i kommentarfeltet er ansvarlig for de de skriver, men det er også rdaktøren som slipper meningene til. Det er redaktørens ansvar som gir dem rett til å opptre anonymt.

Anonymitet er i en form for kildevern sm redaktør/jorualister kan gi.Kildevernet er aboslutt for redaktører/medier. Kildevern er nødvendig for at varslere kan stå fram. Medieansvarsutvalget mener kilevern ikke skal være forbehold redaktørstyrte medier. Også en blogger kan påberopeseg kildevern.

Vi har flere bestemmelser i straffloven som er rettet inn mot papirmedier som har en ansvarlig redaktør. I prinsippet må de samme regler gjelde for alle som opererer på nettet, men vi må ta høyde for at en blogg er et ”privat medium”  ikke et medium som en redaktør har ansvar for.

I de mediene som har redaktører, er det redaktørene som må bestemme hvilke anonyme innlegg de skal slippe til. Poltikere eller andre kan ikke styre redaktørene. De har ansvar for å trekke grensene for ytringsfrihet.

Mye av nettdebatten er ille. Men det vil være en hardt inngripen i ytringsfriheten om vi skal gjøre som forsker ved Sintef, Petter Bae Brandtzæg, som i Klassekampen lørdag tar til orde for å forby anonyme innlegg. Vi kan gjerne mene landets redaktører bør være mer kritiske til hva de slipper til på nettet, men vi kan ikke legge ned forbud.

Det jeg har tatt til orde for er at det ikke skal være tillatt å etablere en blogg eller et nettsted der ingen kjenner identitene til den som står bak. Den som publiserer personvernkrenkeleser eller ulovlige hatefulle ytringer, må kunne tvinges ut av anonymitetens mørke.  Slett meg/Datatilsynet som bør hete Peersonverntilsynet må få rett til å innsyn i hvem som skjuler seg bak anonymitet som ikke er beskyttet av en redaktør. Hovedregelen bør være den at det skal være mulig å få kontakt med den som er ansvarliog for en blogg eller nettsted.  Det medfører bot å drive et nettsted/blogg der publikum ikke kan få vite hvem som er ansvarlig.

  1. I Danmark må den som vil klage over noe som står på nettet, anlegge en sivil rettssak. Det vil sosialdemokraftene gjøre noe med.

»Der skal være bedre muligheder for at klage. Det vanskelige består i at anlægge en civil retssag. Så giver de fleste fortabt, inden de går i gang. Det er for omkostningsfuldt. Man må se, om man kan finde et lettere mekanisme«, siger politisk ordfører Henrik Sass Larsen til Politiken. Han får støtte på av lektor i mediejus ved CBS, Søren Sandfeld Jakobsen.

»Formelt set gælder de samme regler, men i virkelighedens verden er det svært, fordi man ikke har noget nævn, der hurtigt kan træffe en afgørelse. Det er sørgeligt, hvis vi er derhenne, hvor man kan tiltale folk nedladende, krænkende og truende, så man nærmest træder over tærsklen for det strafbare, men hvor man ved, at det har ikke nogen konsekvenser eller medfører sanktioner«, sier han.

De ser gjerne et avisene i større grad fjerner kommentarer på nettet, men de vil være en inngrep mor ytringsfriheten å forby anonyme kommentarer.

Hverken Dansk Folkeparti eller de konservative mener, at det trengs flere restriktioner på nettet.

Særmerkad -Medieansvarsutvalget

Særmerknad fra utvalgsmedlem Lerø:

Dette medlem mener det strafferettslige redaktøransvar, slik det i dag er uttrykt i straffelovens § 431, bør utgå. Den ansvarlige redaktørs ansvar må gjøres teknologinøytralt, og dagens § 431 bør erstattes av en ny bestemmelse om den ansvarlige redaktørs eneansvar i forhold til journalister, slik Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag har gått inn for

Utviklingen innen mediene tilsier at redaktørrollen blir styrket. Dette bør skje ved at prinsippet om den ansvarlige redaktørs eneansvar nedfelles i lov om redaksjonell fridom som da blir hetende ”lov om redaksjonell fridom og ansvar”. Fortsett å lese Særmerkad -Medieansvarsutvalget

Eirik Mosveens bomskudd

Nedenfor finner dere først pressemeldingen fra politiet, deretter et utdrag fra Eirik Mosveens kommentar tirsdag 19 jan og oppslaget på Journalisten onsdag 20 jan.

Mosveen fyrte løs med påstanden om at drev med løgn da jeg på twitter i en melding skrev

@eirikmosveen baserte hele VG-kommentaren «Stoltenbergs glade vanvidd» på Agderposten-feil om #mariaamelie +en kriminell

Både VG og NTB brakte videre feilen fra Agderposten. Mandag-tirsdag var denne feilen etablert som sannhet i mediene, inntil den ble korrigert. Det er ut fra denne feilaktige settingen Mosveen mandag skrev sin kommentar. Feilen kan ikke Mosveen lastes for, men kommentarens hovedpoeng var basert på feilen fra Agderposten. Det er mitt poeng.

Mosveen svarer med massiv utskjelling. Det er bare å gå inn på twitterkontoen hans å se. Han om det.

Jeg hevder at hans artikkel er et bomskudd – et slag i luften. Fortsett å lese Eirik Mosveens bomskudd

Cappelen Damm med norske e-bøker

Cappelen Damm vil ikke vente lenger på momsfritak. Nå skjærer de igjenomm og tilbyr norsske e-bøker til en rimelig pris. Slik kan de få et forsprang på de andre forlagene.

Her er pressemeldingen

​Det Cappelen Damm-eide Digitalbok.no lanserer nå et bredt utvalg av e-bøker. Prisen på nye bøker vil ligge mer enn 100 kr under papirboken, norske e-pocket fra kr 99, og utenlandske fra kr 79,-. Alle priser er inkl 25 % moms. Prisnivået er muliggjort ved at salgsleddets avanse er begrenset til 20 %. Bøkene er lagt på epub-format med kryptering som kan leses på de fleste lesebrett. Med Bluefire Reader kan man også lese bøkene på iPad, som snart lanseres i Norge.

”Vi er svært fornøyd med å ha funnet et prisnivå som er betydelig under det som tidligere har vært antydet av andre aktører i bokbransjen”, sier administrerende direktør Tom Harald Jenssen i Cappelen Damm. ”Ved å redusere salgsleddets fortjeneste, har vi kunnet gi kunden en langt lavere pris på e-boken, og det er viktig for at e-boken skal få et gjennomslag i det norske bokmarkedet”.

Cappelen Damm og Digitalbok har valgt å lansere e-bøker flere måneder før fellesløsningen for bransjen er planlagt ferdig.

”Vi gjør det fordi tiden er overmoden”, sier direktør og ansvarlig for e-bøker i Cappelen Damm, Øisten Wahl.  ”Selv om e-bøker ennå bare utgjør 1-2 % av bokomsetningen internasjonalt, ser vi at utviklingen går raskere enn ved sammenlignbare teknologiske nyvinninger. Det er viktig for oss nå å levere et godt tilbud til boklesere som lenge har etterlyst en norsk satsing på e-bøker”.

Wahl tror også at e-bøker vil nå nye kjøpergrupper. ”Vi vet fra utenlandske undersøkelser at menn ofte foretrekker e-bøker. Det har vi også sett når det gjelder salg av for eksempel lydbøker”.

At salgsleddet får lavere fortjeneste forklarer Wahl slik: ”Handlingkostnadene ved salget av en e-bok er betydelig mindre enn ved en fysisk bok, det er derfor rimelig at deres andel blir deretter”.

Foreløpig tilbyr Digitalbok.no ca. 500 norske e-bøker og over 30 000 engelske bøker. ”Dette er bare en start”, sier Wahl, ” Cappelen Damm og Digitalbok satser nå for å utvikle det norske e-bokmarkedet”.