Deichman i sneglefart – 11 måneder på klagebehandling

Deichman Bjørvika i Oslo brukte 11 måneder for å ta stilling til om de skal opprettholde et vedtak om å utestenge et forlag fra å låne et møterom.

Det nystartede forlaget Legatum Publishing fikk først ja fra Deichman i Oslo til å leie et rom for et lukket møte i forbindelse med utgivelsen av boken «Dere skal ikke erstatte oss» av franskmannen Renaud Camus. Flere vil betegne ham som høyreekstrem og en fascist. Han er sterkt kritisk til dagens innvandringspolitikk og opphavsmann til begrepet «den store utskiftningen», som framstiller innvandrerbefolkninger som erobrere av den europeiske kulturen, med blant annet terrorisme og høye fødselstall.

Det ble protester. Biblioteksjef i Oslo, Knut Skansen, sa til NRK at han ikke kunne nekte utlån av møterommet fordi, som han sa: «Det er organisasjonsfrihet og ytringsfrihet i Norge, og det betyr at man kan bruke biblioteket til ulik aktivitet. Jeg kan ikke, ut ifra Grunnloven, bedrive forhåndssensur.»

På spørsmål fra mediene opplyste Oslo politidistrikt at de ville sette inn sikkerhetstiltak hvis det ble nødvendig.

Dagen etter gjorde Skansen helomvending. Grunnen var at han fryktet det ville bli for mye uro rundt biblioteket med demonstrasjoner og politiet til stede. Han var opptatt av at biblioteket skal være åpent tilgjengelig for alle.

Han møtte kritikk for å gi etter for press og kaste prinsippene sine på sjøen fordi han ikke vil ha bråk.

Legatum kunne si seg fornøyd med all oppmerksomheten forlaget fikk. De fant seg et annet lokale hvor de kunne lansere boken.

Dette ble en stor sak for et år siden. I NRK var det seks journalister som hadde byline på artikkelen de skrev. Boken har vi ikke hørt så mye om siden den tid.

Legatum anket selvsagt saken. Etter 191 dagers saksbehandlingstid på klagen, fikk de svar. Biblioteket opprettholdt avslaget. Det er slik i offentlig sektor et etaten behandler først en klage. Deretter er det mulig å anke til neste instans. Legatum gjorde det. Her kom svaret etter 133 dager.

Boken er for lengst gitt ut. Legatum har fulgt opp saken fordi den er prinsipiell. De vurderer å ta saken videre til Silvilombudet.

Boikottsurr som rammer kulturlivet

Gåte fikk ikke bare sisteplassen i Grand Prix. Med sin påstand om at de holdt på å trekke seg til siste minutt, inntar de også bunnplassen når det gjelder troverdighet og forutsigbar opptreden.

Norge er raus med støtte til kulturlivet. Kulturfeltet kan egentlig ikke klage på at de får for lite støtte. Utfordringen framover blir å prioritere den støtten politikerne vil gi.

Når støtten er så pass høy, kanskje den snart når 1 prosent av nasjonalbudsjettet, skyldes det ikke bare at kultur skaper en rekke positive ringvirkninger. De har også sammenheng med at kultur ikke er politikk. Kultur forener på tross av meningsforskjeller.

Kulturelle ytringer kan provosere. Kulturelle aktører skal ikke være redd for å tråkke på tær og for at noen som sitter i posisjon, skal falle av stolen. Men kulturaktører bør ikke forsøke å opptre som en samlet politisk maktfaktor.

Det forståelig at reaksjonene på Israels krigføring i Gaza er sterke. Selvsagt må sentrale personer og aktører innen kulturlivet delta her. Det er legitimt å mene og aksjonere for at Norge skulle ha trukket seg fra Grand Prix-finalen.

Vibeke Fürst Haugen krystallklar.

Her var kringskastingssjef Vibeke Fürst Haugen krystallklar. Det er De europeiske kringkastingsunionen (CBU) som arrangerer Grand Prix. Israel er medlem. CBU- ledelse mener de ikke har et mandat for å utelukke et medlemsland. Ingen land boikotter årets festival. Ingen lands regjeringer har krevd at Israel skal utelukkes. Norge deltar som vi alltid har gjort. Ferdig snakka.

Det ble som ventet heftige demonstrasjoner utenfor hallen i Malmø og buing inne. Men det gikk bedre enn vi kunne frykte. Vi lar oss underholde selv i en spent atmosfære. Politi og arrangør hadde kontroll.

‘Men det ble en melodifestival i uroen og polariseringen tegn. Sangere og aktører bidro selv til å undergrave det Grand Prix skal være – er arrangement som forener på tvers av politiske skillelinjer og på tross av fiendskap land imellom.

Alessandra Mele

Fjorårets norske vinner, Alessandra Mele, skulle dele ut Norges jurystemmer under finalen lørdag. Hun trakk seg få timer før. NRKs kanalvert Ingvild Helljesen steppet inn på kort varsel.

Mele forklarte hvorfor hun trakk seg med i en melding på Instagram:

– Jeg har bestemt meg for å trekke meg. «United by music» er Eurovisions motto. Jeg driver med musikk for å bringe folk sammen, men akkurat nå er de ordene bare tomme ord. Det er et pågående folkemord som skjer. Jeg ber dere alle åpne øynene og hjertene deres. Fri Palestina.

Hun nærmer seg hykleriet ved å ri på Grand Prix-hesten og skaffe seg den oppmerksomheten det gir, for så i stige av hesten i siste sekund og få ny oppmerksomhet. 

Hun har vært kjent med oppfordringene til boikott i lang tid. Å skape dramatikk og bryte avtalen med NRK kort tid før hun skal utføre oppgaven, vitner ikke om ansvar, men om å utnytte en situasjon til egen fordel.

Stort bedre er ikke Gåtes gitarist, Magnus Børmark.

– Det å trekke seg var på blokken fram til siste sekund. Vi hadde etter hvert konstruktive samtaler med EBU. Ting ble akkurat bra nok til at det gikk an å gjennomføre, sier han til Aftenposten. Børmark hevder artistene ble tvunget inn i en politisk rolle, og opplevde at de ble brukt i en propagandamaskin

– Det virket som om det var ett sett med regler for Israel, et annet for resten. Det er noe feil når man opplever det. Artistene skal slippe å ha krisemøte med EBU, sier han.

Gåte har fått kritikk fra de som støtter Palestina i Gaza-krigen for at de ikke trakk seg fra å delta. De har fra første stund av vært klar over hva de har vært med på og deltatt med åpne øyne. De har ikke blitt tvunget inn i en politisk rolle.

Om de opplever å ha blitt brukt i en propagandamaskin, er det selvvalgt. Gåte har utnyttet de mulighetene deltagelse i Malmø ga. Børmark bør heller forklare hvorfor de valgte å delta, framfor å surre med hvorfor de vurderte å trekke seg sekundet før de skulle på scenen. Det er det ingen som tror på.

Neste år blir det Grand Prix i Sveits. Protestene mot Israel vil neppe ha forstummet. CBU vil ikke nekte Israel på delta. Det vil i praksis bety at de må kastes ut av kringskastingsunionen. Det betyr at artister som ikke vil delta dersom Israel er med, får la være å melde seg på.

Artister må være å stole på. De bør ikke delte i et boikott-spill der de førsøker å ri to hester – å være med der det skjer og være på lag med de som protesterer.

Skal det boikottes, krever det en viss ryddighet. Aktører i kulturfeltet er ikke tjent med å skape mer uro og øke polariseringen i samfunnet.

Kulturrådets strupetak på Samtiden

Skal tidsskrifter få økt støtte, trengs kriterier som nedtoner synsing og kameraderi og sikrer objektivitet og forutsigbarhet.

Norsk Kulturråd har vært i Stortinget og bedt om 210 millioner mer i kulturstøtte. Det vil de neppe få. De vil ikke en gang få økt bevilgningene til landets tidsskrifter, slik de har bedt om i mange år. Det er grunn til å anta at dette har sammenheng med at ordningen baserer seg på synsing uten kriterier.

Samtiden har i årevis mottatt støtte over ordningen for tidsskifter som Kulturrådet forvalter. I 2023 fikk vi 860.000 kroner. Midt i november i fjor fikk vi melding om at vi ikke får en eneste krone i år. Kulturrådet ga ikke noe forvarsel – og heller ingen begrunnelse.

300 forfattere i Samtiden

Det skjer etter at Samtiden i 2023 økte antallet papirutgaver fra 4 til 6, utvidet sidetallet for hver utgave til 156 sider og publiserte 90 lengre artikler i papirutgavene.

I 2023 ble Samtiden også en nettside for kulturlivet med daglige oppdateringer. Det ble publisert 1699 artikler på nett og over 300 forfattere kom til orde.

Vi lever i 2024 – i et samfunn der demokrati og åpenhet er fundamentale verdier. Det er ikke akseptabelt at Kulturrådet vil sette sluttstrek for 134 års tidsskrifthistorie – uten begrunnelse.

Transparency International skriver følgende om åpenhet:

Alle som berøres av et forvaltningsvedtak eller en forretningstransaksjon, bør ha rett til å vite hvilke fakta og tall som ligger til grunn for beslutningen, om saksgangen og om prosessen bak beslutningen. Det er hva prinsippet om «åpenhet» eller «offentlighet» dreier seg om. Tjenestemenn, ledere og personer i tillitsverv må handle uvilkårlig, forutsigbart og saklig (upersonlig).

Uten at dette er på plass, ligger veien ligger åpen for kameraderi og at andre kriterier enn faglighet legges til grunn. Noen tidsskrifter får over to millioner i støtte, andre et par hundre tusen. Noen får avslag. Ingen får vite hvorfor.

Medietilsynet 

Tidligere forvaltet Kulturrådet støtte til ukeaviser. Disse er flyttet over til Medietilsynet hvor det er ordnede forhold. Her er det kriterier som skaper forutsigbarhet både for de som er innenfor og de som vil inn i ordningen.

Medietilsynet har forstått hvilken tid vi lever i. De opptrer ansvarlig. Nedtrapping av støtte skjer over en periode på tre år. Det gir de som får redusert støtte, tid til å omstille seg.

Utvalgene i Kulturrådet baserer seg på kunstnerisk skjønn uten begrunnelse. Når det gjelder innkjøp og støtte til direkte kunstnerisk virksomhet, må det nesten være slik. Det er noen annet når det gjelder tidsskrifter som dekker en rekke fagfelt.

Støtten til landets tidsskifter utgjør rundt fem prosent av støtten til landets aviser. Det nok penger i systemet. I år har for eksempel Morgenbladet, som de siste tre årene har gått med 24 millioner i overskudd og har 43 millioner i egenkapital, fått økt støtten fra 11 til 22 millioner.

Tidsskriftene bør få økt støtte dersom det utformes kriterier for fordeling. Hvis Kulturrådet synes dette blir for krevende, bør ordningen overføres til Medietilsynet.

Støtten til tidsskrifter bør avgjøres ut fra fire kriterier. Et grunnbeløp til alle tidsskrifter som for eksempel publiserer 40 egenproduserte artikler per år. Det kan stille krav om at en artikkel skal ha en viss lengde og/eller ha flere kilder. Et annet kriterium bør være størrelse og utbredelse. Her kan antallet betalende abonnenter, brukerinntekter eller dokumenterte lesertall telle med.

Det kan også legges vekt på hvor mye av innholdet som kan betegnes som kritikk. Det er legitimt å ville gi mest støtte til tidsskrifter som baserer seg på kritikk av bøker, film, teater og kunst. Det kan også forsvares at utvalget disponerer en fjerdedel av støtten til de tidsskriftene de synes best om.

En slik ordning vil gi forutsigbarhet, og forskjellbehandling innen gitte rammer blir legitimt.

Medietilsynet gir støtte til lokalaviser og landsdekkende aviser. Tidsskriftene har tatt til orde for at de bør komme inn under støtteordningene som Medietilsynet forvalter. I dag er det ikke er ordning som tidsskriftene kan komme inn under.

ANNONSE

Nasjonale nisjemedier

For å komme inn i ordningen «Nasjonale nisjemedier» må en ha 700 abonnenter som fordeler seg over fem fylker og det må publiseres 480 artikler 48 uker i året, minimum 5 artikler hver uke. Det spiller ingen rolle om artikler publiseres på nett eller papir. Tidsskriftene publiserer ikke så mange artikler at de kan søke om støtte fra denne ordningen.

Minerva og Subjekt som tidligere fikk støtte via Kulturrådet, får i dag støtte som nasjonale nisjemedier. Den årlige støtten er på vel 2 millioner kroner. Det er betydelig mer enn de fikk via Kulturrådet.

Ordningen er slik at en må innfri kriteriene et helt år. Året etter kan en søke om støtte. Vi mener Samtiden oppfylte kriteriene i 2023 og har søkt om støtte for 2024. Vi får svar i løpet av sommeren.

Samtiden har så pass tung satsing på litteratur og kultur at vi vil søke om støtte fra Kulturrådet for 2025. Samtidig engasjerer vi oss for at Kulturrådet skal lage kriterier for støtte som er forutsigbare og tydelige.

Deler av denne artikkelen var publisert i Klassekampen i går.

Ketil Bjørnstad – en modig avviker

Ketil Bjørnstad er neppe overrasket over at han blir kritisert for å være inkompetent, forvirret og inne på en farlig blindvei når han angriper det offisielle Nato-synet på krigen i Ukraina som selv SV og Rødt går god for.

Samtiden står i en 134-årig lang tradisjon der skjønnlitterære forfattere har gitt sitt syn på samfunnsutviklingen og aktuelle politiske spørsmål. Det er mindre av det i dag, fordi tidsskriftene ikke lenger har den posisjon de hadde. Forfattere er også mer tilbakeholdne med å kaste seg ut i politiske debatter med mindre det er knyttet til bøker de selv gir ut.

Men det finnes unntak. Anne Holt, Edvard Hoem, Jan Kjærstad, Kaj Skagen, for å nevne noen, bidrar av og til. Men ingen er i nærheten av Kjetil Bjørnstad når det gjelder å hive seg inn i samfunnsdebatten. Bjørnstad lanserte i 2015 første bind av roman-sekstetten Verden som var min. Det er en halvveis biografi og en samling av essays spekket med meninger om politikk og aktuelle spørsmål i samtiden.

Bjørnstad bryr seg ikke om å gå i takt og flyte med strømmen i den offentlige meningsdannelsen for å berede et større marked for sine mange bokutgivelser. Han går gjerne motstrøms, tråkker på ømme tær og legger ikke fingrene imellom. Han var for eksempel en av de skarpeste kritikerne av prosessen mot og fengslingen av Arne Treholt.

«Gått på trynet mens alle ser på»

Nå har Bjørnstad i en kronikk i Aftenposten skrevet det han mener om krigen i Ukraina, og for på si det med Vårt Lands kulturredaktør, Lars Petter Sveens ord: «gått på trynet mens alle ser på.»

Han kritiseres for sitt forsøk på å forstå hvorfor Russland gitt til krig. Dette er egentlig ikke spesielt radikalt

Bjørnstad mener krigen burde vært unngått. Han kritiseres for sitt forsøk på å forstå hvorfor Russland gikk til krig. Dette er egentlig ikke spesielt radikalt. Thorbjørn Jagland skriver i sin bok at krigen kunne vært unngått. Nato, og først og fremst USA, må ta sin del av ansvaret for at de ikke maktet å gå i dialog med Russland og forstå deres sikkerhetspolitiske interesser.

Bjørnstad er bekymret over at Nato engasjerer seg stadig sterkere i krigen. Han frykter «Den store krigen» som det snakkes om, men som vi egentlig ikke skal tro på. Vi skal tro på at Nato har kontroll og vet hva de gjør.

«Den militære selvsikkerheten har overtatt styringen av verden. Hatets såkalte demokrati har overtatt. Våpenfabrikkene og land som USA og Norge tjener flere milliarder enn de gir. Politikere med sin enorme selvsikkerhet har overtatt styringen. Vi er blitt redde. Ja, mange av oss er vettskremte, skriver Bjørnstad.

Stefan Zweigs bok Verden av i går

Han viser til Stefan Zweigs bok Verden av i går. Zweig tok sitt eget liv i 1942 i fortvilelse over de to verdenskrigene og opplevelsen av den kulturelle undergangen i Europa.

Der er et eksistensielt alvor over teksten til Bjørnstad. Det er ikke det som preger tilbakemeldingene

Der er et eksistensielt alvor over teksten til Bjørnstad. Det er ikke det som preger tilbakemeldingene. Samme dag sto det å lese en kronikk av professor Ingunn Lunde der hun hevder Bjørnstad blottlegger manglende kunnskap om krigen, og særlig om sitasjonen i Ukraina. Dagen etter kritiserer professor Tore Wig ham for «den kunnskapsløse veien til tredje verdenskrig.»

Wig forfekter det offisielle Nato-synet at verden blir et farligere sted om ikke Ukraina vinner krigen. Vinner Russland og tar over styringen av Ukraina, vil de underlegge seg andre land i Europa. I over 70 år har ikke Russland tatt sjansen på å angripe Nato som er er totalt overlegne når det gjelder konvensjonelle våpen. Men det akter Putin å gjøre, mener eksperter.

Ikke alle er like avvisende til Bjørnstads anliggende. Den tidligere toppdiplomaten og fredsmekleren Kai Eide skriver at «Nato-landene står i fare for å gli inn i en mer omfattende konflikt – uten at noen ønsker det, og uten en virkelig strategi for å avslutte krigen.»

Kjetil Bjørnstad er ikke i en posisjon for å legge premissene for den videre debatten om krigen i Ukraina. Han har sagt sin mening, delt sin uro, gitt sin advarsel og utfordret makthavere og folk flest til å holde hodet kaldt, hjertet varmt og øynene åpne slik at de kan se hva som truer.

Det er godt at vi har modige forfattere som orker å utfordre og bli møtt med avsky og ramsalt kritikk.

Oslo Nye Teater bør gå i gang med oppsigelser

Oslo Nye Teater reddes fra konkurs. Både de, Det Norske Teatret og Nationaltheatret bør gå i gang med å redusere fast ansatte, for det blir ikke økte bevilgninger framover.

Teatrene sliter. For noen måneder siden var Det Norske Teatret mest i fokus. De startet i fjor en pengeinnsamling for å få endene til å møtes. Det ble ingen stor suksess. De får et ekstraordinært driftstilskudd på 9 millioner kroner i revidert budsjett. Det betyr ikke at krisen er over, men den er til å leve med på kort sikt.

De siste ukene har det vært krisen ved Oslo Nye Teater som har fått mest oppmerksomhet. De må ha 30 millioner for å kunne fortsette driften utover høsten. Bystyret i Oslo vil gi dem det. Byråd for utdanning og kultur, Anita Leirseth North (H), er imidlertid tydelig på at kostnadene må ned. For to uker siden fikk styret ni dager på seg for å legge fram en plan for kostnadskutt.

Det ene alternativet er å beholde Trikkestallen og legge ned de andre scenene i sentrum. Det betyr at antall årsverk reduseres med 78, og det vil kreve bevilgninger på 38 millioner kroner. I fjor fikk teateret 90 millioner i støtte.

Det andre alternativet er å legge ned Centralteatret og Trikkestallen, men beholde scenen i Rosenkrantz-gate. Det betyr en nedbemanning på 52 årsverk, og det vil være behov for 45 millioner i tilskudd.

Det andre alternativet er det eneste som gir mening. Hvis de bare vil drive Trikkestallen, bør denne scenen overlates til noen andre.

Om det er nødvendig å legge ned Centralteatret, avhenger av hvor mye støtte Oslo kommune vil gi teateret, hvor mye de klarer å kutte kostnader og hvor mye de kan øke inntjeningen.

Styret har ansvaret

Flere har protestert mot en dramatisk nedbygging av Oslo Nye Teater. SV er blant dem som kritiserer byrådet for planer om store kutt. På lederplass i Klassekampen i dag står det å lese av SV har sin del av skylden for dagens krise fordi teateret de siste 14 årene ikke har fått kompensert for økingen i lønn og husleie.

Politikerne har ikke skyld for å redusere bevilgningen til en virksomhet. Om noen skal tildeles skyld, er det styret og ledelsen som har ansvar for å balansere kostnader og inntekter.

Oslo Nye Teater har 90 ansatte. Det er det ikke grunnlag for. Selv om det ikke er klart hvor mye støtte de får, bør de starte nedbemanningen. I offentlig virksomhet er det ofte slik at en kommer for seint i gang med å tilpasse kostnadene til inntektene fordi en håper på økt offentlig støtte. I tiden framover kan ikke kultursektoren regne med økte bevilgninger.

Alt er blitt dyrere. I år skal det gis høye lønnstillegg. I offentlig sektor har ansatte en bedre pensjonsordning enn i privat sektor. Og regjeringen ivrer for flere fast ansatte i hele stillinger.

Styret kan ikke ta hensyn til regjeringens signaler. Er det ikke grunnlag for en hel stilling, må de ansette i deltid. Antallet fast ansatte må ned. De må i større grad gjøre bruk av frilansere og innleid arbeidskraft.

Teatrene må også gå en runde på sin egen forståelse av kvalitet. De må sette opp forestillinger med mindre bruk av ressurser enn det som er ønskelig.

Det Norske Teatret var i fyr og flamme da de fikk rettighetene til å sette opp Frost. Folketeateret var sure fordi de mente de var best i stand til å trekke fulle hus til slike publikumssuksesser. Det Norske Teatret så fram til at Frost skulle sikre sårt tiltrengte penger i kassen.

Frost ga ikke overskudd

Slik gitt det ikke. Frost trakk mange til teatret, men de klart ikke gå med overskudd. Framfor å bruke sparekniven fra første stund av, ballet kostnadene for å sikre høy kvalitet på seg. Med Frost hadde de en mulighet de ikke klaret å utnytte.

Det er lov å håpe på en ny suksess som The book of Mormon. Mens de venter, må de kutte kostander.

De sliter med underskudd ved Den Nationale Scene i Bergen også. Teatersjef Solrun Toft Iversen varslet i fjor at de måtte sette opp flere kommersielle forestillinger for å få dekke de økt kostandene.

Det er røde tall på Nationaltheatret også. Her er situasjonen spesiell fordi de venter på avklaring om oppussing og en midlertidige scener. «Døden på Oslo S» ble en suksess, men en økonomisk katastrofe. Produksjonen kostet 34,5 millioner, like mye som hele produksjonsbudsjettet på et år. Det ble svindyrt å bygge om det nedlagte Økernsenteret en scene. Underskuddet ble på 23.5 millioner.

I år må teateret kutte kostander. De kommer ikke utenom å nedbemanne. Samtidig bør de gå en runde på deres forståelse av kvalitet. Det er med kvalitet som med sikkerhet. Det må vurderes i forhold til hva det koster.

La Roseslottet stå og rikinger få dra inn kunst til Nasjonalmuseet

La Roseslottet bli et permanent brudd på markaloven og rederarving Lise M. Stolt- Nielsen få bruke millioner på svindyr internasjonal peformance-kunst på Nasjonalmuseet.

Kunstanlegget Roseslottet ble satt opp på Frognerseteren ved inngangen til Nordmarka i 2020 for å markere at det var 75 år siden freden og 80 år siden andre verdenskrig startet. Installasjonene er laget av brødrene Vemund og Eimund Sand som en hyllest til fred og frihet og et minne om dem som kjempet den norske frihetskampen.

Roseslottet består av 135 bilder, flere av dem på flere kvadratmeter. 300.000 mennesker har besøkt Roseslottet og utstillingen har også vakt oppsikt internasjonalt. Den står på Times Magazines liste over verdens flotteste steder.

Roseslottet er satt opp innenfor den såkalte markagrensen. De fikk dispensasjon siden planen var at utstillingen skulle stå der midlertidig.

Roseslottet har blitt en viktig kunstinstallasjon for Oslo. For mange både her i landet og i utlandet står det på listen over «det en må se». Det er ikke bare en fortelling om krigen. Det er også en sterk manifestasjon av den figurative malerkunsten. Ingen er i tvil om hva en ser på Roseslottet. Dette er en historieformidling som berører.

Stiftelsen ønsker nå at Roseslottet kan bli stående på Frognerseteren, skriver Aftenposten. Plan- og bygningsetaten i Oslo sier nei med henvisning til at det er i strid med markaloven. SV, MDG og Rødt er av samme oppfatning.

Ap, Høyre og Venstre vil at det skal vurderes om Roseslottet kan få et permanent unntak for loven. De som vil at utstillingen skal demonteres, frykter at det vil danne presedens for unntak fra markaloven om Roseslottet får bli stående.

En kunstinstallasjon av internasjonalt format med flere hundre tusen besøkende kan ikke sammenliknes med en vei, boligblokker eller kontorlokaler. Roseslottet er noe for seg selv. Hvis politikerne bestemmer seg for at dette ikke skal gi presedens, gir det ikke det.

Politikere bør ikke bli mer katolsk enn paven. Markagrensen er ikke hellig i den forstand at det ikke kan gjøres et unntak

Politikere bør ikke bli mer katolsk enn paven. Markagrensen er ikke hellig i den forstand at det ikke kan gjøres et unntak.

Vi kan regne med at flertallet i Oslo setter prinsipper og firkanter til side og lar Roseslottet bli stående så lenge kvaliteten på malerier og installasjoner ikke blir forringet av vær og vind.

Det finnes nok av steder i Oslo der vi kan se moderne kunst som folk flest forstår lite av. På den årlige høstutstillingen er det knapt figurativ kunst å se. I denne sammenheng representerer Roseslottet en sårt tiltrengt balanse.

Prinsipper dreier det seg også om på Nasjonalmuseet for tiden. Direktør Ingrid Røynesdal er strålende fornøyd med en avtale de har inngått med rederarvingen Lise M. Stolt-Nielsen som sikrer finansiering av et årlig performance-program fra en internasjonalt anerkjent kunstner.

I Klassekampen vender kunsthistoriker Marit Paasche tommelen ned. Hun vil ikke at millionærer skal få innflytelse over Nasjonalmuseets utstillinger og at museet skal satse på det voksende performance-miljøet her til lands

– I stedet kastes de norske kunstnere, som ofte arbeider for knapper og glansbilder, under bussen, sier hun til Klassekampen.

Dette er polemikk på sviktende grunnlag. Nasjonalmuseet skal vise både norsk og internasjonal kunst. Det er selvsagt mulig å ivre for at museet skal få økte bevilgninger for å kjøpe inn mer norsk kunst og sette opp flere utstillinger med norske kunstnere.

Men politikeren vil at Nasjonalmuseet skal basere seg på sponsorer for å nå målet om å vise internasjonal kunst fra øverste hylle.

Det ble mye bråk da museet inngikk avtale med Fredriksen-døtrene verdt flere hundre millioner kroner som gjør det mulig å vise fram kunst i verdensklasse. Det blir neppe like mye støy rundt avtalen med Stolt-Nielsen.

Sebastian Kjølaas, styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Ragnhild Aamås, styreleder i Unge kunstneres forbund etterlyser en etisk, ikke kun en estetisk og økonomisk vurdering fra museets side. De viser til at familien Stolt-Nielsen skal ha plassert penger i skatteparadis på Cayman-øyene.

De har ikke blitt tatt i skattesnyteri, ei heller har de brutt lover som regulerer næringsvirksomhet. Det må være godt nok for Nasjonalmuseet

Stolt-Nielsen familien driver en lovlig virksomhet. De har ikke blitt tatt i skattesnyteri, ei heller har de brutt lover som regulerer næringsvirksomhet. Det må være godt nok for Nasjonalmuseet.

Investorer står i kø for å investere i kunst som de over tid regner med vil gi en god avkastning. Kunst i verdensklasse er blitt big business. Prisnivået både på kjøp og utstillinger ligger skyhøyt over det Nasjonalmuseet har råd til. Derfor må de alliere seg med sponsorer for å få vist fram internasjonal kunst på Nasjonalmuseet.

Slikt burde det ikke vært. Men slik er det. Hvis Nasjonalmuseet ikke skal inngå avtaler med sponsorer, betyr det fint lite internasjonal kunst de kan vise fram. Det er ikke så enkelt at internasjonal kunst på toppnivå kan erstattes av norske kunstnere. Det er internasjonale kunstnere fra øverste hylle som tiltrekker publikum.

Når flere besøker Nasjonalmuseet, gir dette positive ringvirkninger også for norsk kunst.

Ingrid Røynesdal får stå i kritikken. Nasjonalmuseet er på rett vei med å vise fram norsk og internasjonal kunst av beste merke. Museet har sikret seg full faglig kontroll med hva som skal vises fram. Det er ikke grunnlag for påstander om at museet gir millionærer

Fra Samtiden

Russland – vår uberegnelige nabo med fiendestatus

Å påstå at Russland planlegger å angripe Nato-land er ville spekulasjoner. Vi er ikke tjent med å dyrke et ensidig fiendebilde i lang tid.

Russland er for tiden fienden med stor F. Det er ikke noe nytt. Slik har det vært i hele etterkrigstiden.

Det var på det mest intense under den kalde krigen på 50 og 60-tallet. Siden roet det seg. Vi fikk nedrustningsavtaler, og både Sovjetunionen og Vesten innså at vi hadde mest å vinne på samarbeid og handel så langt det var mulig.

I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning. Rundt årtusenskiftet var det de som mente at Russland ville bli et demokratisk land og «slutte seg til» Vesten.

Det er en vill spekulasjon å hevde at Putin, som Adolf Hitler, vil legge stor deler av Europa under seg

Russlands sterke mann

Slik skulle det ikke gå. Nato ekspanderte – og i Kreml fikk de kalde føtter. Vladimir Putin ble president i 2000, statsminister mellom 2008 og 2012, før han igjen ble president. Putin har vært Russlands sterke mann i godt over 20 år. I dag styrer han landet som en diktator. Selv ser han på seg selv som en redningsmann for russisk kultur og tradisjon.

Putin stolte ikke på Nato-landene. Han likte heller ikke de utviklingstrekkene han så i vestlige land. Putin og flere med ham i Kreml er tradisjonalister. De vil bevare og styrke russisk kultur. Samtidig vil de beholde de personlige maktposisjonene de har sikret seg. De vil ikke underlegge seg folket. De vil styre folket – i tråd med århundrelange russiske tradisjoner.

Dagens Kreml med Putin i spissen er tsaren på nytt – eller oppdaterte utgaver av Stalin og Lenin.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Vestens ekspansjon og utvidelse av Nato, la et press på Russland. De måtte velge – enten å tilpasse seg eller forskanse seg. De valgte det siste. Russland skulle ikke bli som Vesten. Det var ikke noe å trakte etter, mente makthaverne i Kreml.

Russland skulle være Russland. Putin begynte å grave i historien framfor å se hen til trender og utviklingstrekk i europeiske land. Russland skulle være motsatt. Russland skulle ikke gi de homofile rettigheter. I Russland er menn og kvinner er kvinner. Det får være grenser for likestilling og «unormal oppførsel».

Kirke som kulturbærer

Kristendommen skulle ikke skyves unna og nedgraderes som i europeiske land. Den ortodokse kirke skulle ha en sentral plass i det russiske samfunnet. Kirken var en kulturbærer som førte den russiske tradisjon videre.

Russland skulle ikke oversvømmes av dekadansen i vestlige sosiale medier. Myndighetene i Russland skulle beskytte befolkingen mot søppel og vestlig dritt. Slik Putin ser det, handler det om å bevare sivilisasjonen med russisk egenart. Han tror Europa vil falle sammen slik Romerriket en gang gikk under. Russland skal ikke gå med i dragsuget. Slik tenker han.

Russland måtte forbli stort og mektig. I sin første presidentperiode gikk Putin til krig mot utbryterrepublikken Tsjetsjenia. Den vant han.

I 2008 sa USA rett ut at Ukraina burde få bli medlem av Nato på lik linje med de baltiske statene og andre Østeuropeiske land. Da gikk alarmen i Kreml. Det ville Putin sette en stopper for. Det var lettere sagt enn gjort.

Det brede, folkelige opprøret på Maidan-plassen i Kyiv endte med at over 100 mennesker ble drept og at den russiskvennlige presidenten Janukovitsj rømte landet. I Donetsk-området fikk vi utbryterrepublikker som grep til våpen mot myndighetene, støtte av Russland.

Russland annekterte Krim i 2014 for å sikre full kontroll over basen for den store flåten i Svartehavet.

EU og Nato-landene svarte med å innføre sanksjoner mot Russland. Fra da av ble relasjonene mellom Nato-landene og Russland dårlige for hver måned som gikk. Sanksjonene ble flere. Russland svarte med tilsvarende sanksjoner.

Vi var på vei inn i en ny kald krig. Det endte med at Russland gikk til angrep på Ukraina i februar 2022.

ANNONSE

Willoch og Stoltenberg ville forstå

Kåre Willoch (H) og Thorvald Stoltenberg (Ap) var blant dem som viste forståelse for at Russland å ha kontroll over Krim.

– Vi må slutte med retorikken fra den kalde krigen, og forstå russerne, selv om vi ikke aksepterer det de gjør, formante Thorvald Stoltenberg på møtet i Nordisk Råd i Stockholm i 2014 dag. Han ble ikke lyttet til.

Nå har krigen rast i over to år. Det virker som om Russland ruster seg til krig i årevis framover. Det er USA og Nato neppe rede for. Det er ikke gitt at Russland ser seg tjent med forhandlinger. Putin kan komme til å ta Ukraina med hud og hår. Det blir et nytt smertefullt nederlag for Nato.

Nato er truet, er omkvedet. Legger Russland Ukraina under seg, går de løs på de baltiske landene, spår militære analytikere. Katastrofetenkningen har fått vann på mølla. Polens president, Andrzej Duda, mener Russland kan komme til å angripe Nato allerede i 2026.

I 75 år har Nato og Russland holdt hverandre i sjakk med gigantiske atomvåpenarsenaler. Det er ikke noe som tyder på at dette ikke har en avskrekkende effekt lenger.

Med Finland og Sverige som medlemmer av Nato, står forsvarsalliansen sterkere enn noen gang. Det er en vill spekulasjon å hevde at Putin, som Adolf Hitler, vil legge stor deler av Europa under seg. Russlands økonomi er på størrelse med Italias. Når land som Tyskland nå ruster opp og alle Nato-landene skal øke bevilgningene til forsvaret med mer enn to prosent av budsjettet, vil det være selvmord for Russland å innlede en konvensjonell krig mot Nato.

Det kan være de presser Georgia og Moldova til å innordne seg. Der går grensen.

Nedbygging av sanksjoner

Etter andre verdenskrig gikk det årtier før forholdet til Tyskland var reparert på et mellommenneskelig plan, selv om Tyskland ble en del av Vesten og ryddet effektivt opp i det meste som var preget av nazistenes herjinger.

Om og når det blir slutt på krigen i Ukraina, må arbeidet med å bedre relasjonene til Russland ta fatt. Det vil gå sakte så lenge Putin har makten.

Russland er og forblir er naboland. Vi er ikke tjent med å dyrke et ensidig fiendebilde i lang tid. Vi er tjent med samarbeid og tillitsskapende tiltak.

Samarbeidet med Russland på fiskeripolitikkens område har ikke brutt sammen. Grunnen er at både Russland og Norge har innsett at vi vil tape stort på å sette den felles fiskeriforvaltningen i fare.

Her kan du lese artikkelserien

Sanksjonene mot Russland må etter hvert lempes på. De har hatt liten effekt og har hatt nesten like stor negativ effekt for EU-landene.

Europa står økonomisk svakt. Den ytre høyresiden ligger an til å gjøre det meget godt i valget til EU-parlamentet i juni. Det kan få konsekvenser for hva EU vil bruke penger på. De vil neppe finansiere en krig i Ukraina i årevis framover.

Partiene godt ut på høyresiden vil også være mer opptatt av å bedre forholdet til Russland, dersom EU-landene har noe å vinne på det. Det vil starte med en forsiktig nedgradering av det omfattende sanksjonsregimet som det er for få plusser og for mange minuser med.

Anerkjennelse av Palestina – et indremedisink grep

At Norge, Spania og Irland anerkjenner Palestina som stat, betyr fint lite for krigen i Gaza, men som indremedisin fungerer det på et vis.

Regjeringen har tidligere varslet at den er rede til å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat, men at de ville vente med til det rette tidspunktet var inne, slik at det ville få en betydning i praksis.

Utenriksminister Espen Barth Eide sa de ville vente i frykt for at en anerkjennelse ville «vanskeliggjøre forhandlinger mellom Palestina og Israel om fred og fremtidig tostatsløsning».

Vi kan gå mot en politisk splittelse i norsk Midtøsten-politikk

Nå sier statsminister Jonas Gahr Støre at krigen i Gaza er et «bunnpunkt i en langvarig, negativ utvikling i den israelsk-palestinske konflikten». Siden Oslo-avtalene for rundt 30 år siden har Norge og mange andre land forsøkt en strategi hvor anerkjennelse skulle komme etter en fredsløsning.

– Det har ikke fungert. Vi må derfor tenke annerledes og handle deretter. En anerkjennelse kan ikke lenger vente til etter en fredsløsning. Det kan bidra til at prosessen mot en tostatsløsning omsider kan komme i gang igjen og få ny kraft, sier Støre.

Regjeringen skifter mening

Det kan selvsagt tenkes, men begrunnelsen for å skifte mening selv om krigen i Gaza raser videre, er ikke overbevisende. Det har imidlertid ikke manglet røster som har krevd en anerkjennelse nå.

Det er forståelig at Høyre-leder Erna Solberg og leder av Stortingets utenrikskomité, Ine Eriksen Søreide, i en felles uttalelse sier at det er «usikre på om å gjøre dette akkurat nå, vil ta oss nærmere en politisk løsning på denne konflikten.»

Frp-leder Sylvi Listhaug mener en anerkjennelse nå indirekte belønner Hamas’ terrorhandlinger mot Israel.

– Vi må også være sikre på at vi ikke anerkjenner det som kan bli et islamistisk diktatur. En anerkjennelse nå er i realiteten en styrking av krefter som ikke ønsker forhandlinger og kompromisser, sier hun.

Listhaug er inne på noe. Hamas takker i alle fall Norge for anerkjennelsen.

Løsningen er to stater

Det er bred enighet på Stortinget om at veien til fred er en tostatsløsning. Slik sett er en anerkjennelse av Palestina ikke dramatisk eller uttrykk for en ny politikk. Men det fører til en polarisering av debatten. Vi kan gå mot en politisk splittelse i norsk Midtøsten-politikk. Det vil dreie seg om vår holdning til Hamas og hvordan vi ser for oss at en palestinsk stat skal opprettes.

Palestinakomiteen ber om at Oljefondet trekker seg ut av alt og alle som har med Israel å gjøre. MDG vil ha slutt på alle norske investeringer i okkuperte områder, og Rødt vil ha sanksjoner mot Israel. Det er ingenting som tyder på at regjeringen er rede til å endre mening i disse sakene.

I flere tiår har Norge lagt vekt på å bygge gode reaksjoner både til Israel og palestinerne. Slik blir det ikke framover. Israel vil ha minimal interesse av å bygge relasjoner til Norge. Et uttrykk for det er at de kaller ambassadøren hjem for en periode. Det er få som anser dårligere relasjoner til Israel som et tap så lenge Israel har en regjering ledet av Benjamin Netanyahu.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Den internasjonale straffedomstolens (ICC) planer om å utstede en arrestordre så Netanyahu, forsvarsminister Yoav Gallant og tre Hamas-ledere, bidrar også til å øke spenningen både nasjonalt og internasjonalt. Vi har fått en merkelig debatt om Norge skal arrestere Netanyahu eller en av de fire andre om de kommer til Norge.

ANNONSE

Likestilt med Hamas

For det første er det kun et forslag om at de fem skal arresteres. For det andre er sjansen null for at de kommer til Norge om det er en fare for at de blir arrestert. For det tredje er det høyst usikkert om ICC får spille en rolle i Midtøsten-konflikten.

Både Hamas og Israel fnyser av ICC. Joe Biden ber ICC holde fingere fra fatet.

Det mest påfallende er at ikke ICC foretok seg noe i forhold til Hamas rett etter terrorangrepet for syv måneder siden. Det er Israels lederskap de vil gripe fatt i. Det er i tråd med opinionen verden over. Da må de også ta med Hamas. Dermed er de kommet i en situasjon der Hamas og Israel blir likestilt. Både norske og utenlandske politikere raser over å skjære Israel og Hamas over samme kam.

Det virker temmelig dødfødt at ICC forsøker å spille en rolle mens en krig raser som verst. Juristenes tid er når kanonerne har stilnet og troppene er trukket tilbake.

Det er ikke retten, men makta som rår i Gaza. Forhandlingene med Hamas er brutt sammen. Det er ikke noe som tyder på at Netanyahu vil forkaste planen om å gå inn i hele Rafah. De varsler befolkningen om hvilken del av byen de går inn i slik at de får muligheten til å flykte. Det skal nå være 800.000 som har forlatt byen.

USA klarer ikke stoppe de israelske styrkene. USA og Israel må imidlertid finne en løsning som gjør at hjelpesendinger kommer inn i Gaza. USA har bygget et anlegg for å ta imot hjelpesendinger. Det er et uttrykk for at de ikke akseptere at palestinere sulter i hjel. Det må Israel ta inn over seg. ICCs varsel om arrestordre kan føre til at Israel gjør mer for å dokumentere at de ikke begår folkemord.

Men Hamas skal knuses, lyder det med fornyet styrke fra Netanyahu.

En studie i fordømmelse og utstøting

I Caritas ser vi en emosjonelt drevet kritikk slå ut i moralisme og hardhendt utstøting.

«Sentimentaliteten er søster til brutaliteten», sa Axel Sandemose en gang. Den tyske filosofen med jødisk bakgrunn, Hanna Arendt, var opptatt av hvordan i og for seg gode intensjoner kan føre fullstendig galt av sted. «Desto mer blodtørstig taleren er, desto mer vil han insistere på mykheten i sjelen sin», sa hun.

Disse to uttalelsene kaster lys over hvordan konflikter i ideelle organisasjoner eller i offentlig sektor kan eskalere.

Gjennom 12 år bygget juristen og innvandrerkvinnen fra Colombia, Martha Skretteberg, opp Caritas Norge til en betydelig bistandsorganisasjon. Hun ble hyllet av vår politiske ledelse og hele Bistands-Norge da hun i høst gikk av som toppleder.

Et halvt år etter regner organisasjonen henne som en katastrofe. Grunnen er at hun får 1,9 millioner kroner for å slutte neste år.

Vi skrev om denne saken for noen uker siden. 

En del ledere holder det gående til de går av med pensjon selv om de er for slitne til å gjøre en god jobb. Slik kan det bli om de ikke har en annen jobb å gå til. I offentlig sektor er det ikke uvanlig at ledere fratrer, men forsetter som rådgivere med omtrent samme lønn.

Martha Skretteberg hadde en slik avtale. Hun er 62 år og kunne jobbet 8 år til i Caritas etter hun sluttet som leder. Caritas måtte da betalt over 10 millioner kroner i lønn fram til hun ble pensjonist. Det er ikke enkelt å skaffe seg ny jobb når en er 62 år.

En kostbar forpliktelse 

Det er forståelig at styret mente det var bedre både for Caritas og Skretteberg å betale henne 1,9 millioner kroner som et alternativ til at hun måtte jobbe i organisasjonen i mange år framover. Det ga henne en sikkerhet og Caritas ble fri fra en kostbar forpliktelse.

Det bør ikke overraske henne og styret at en slik fallskjerm ville utløse reaksjoner. Det kunne kanskje vært et alternativ at styret hadde gitt Skretteberg en lønnsgaranti for en periode framover mot at hun sto til disposisjon for organisasjonen.

Når ideelle organisasjoner havner i krise, ser vi gang på gang at temmelig brutale utstøtingsmekanismer slår inn. Organisasjonen forsøker å rette opp sitt omdømme ved å ta avstand for «problemet». Skretteberg gis status som en sviker – en «persona non grata.»

Da sluttpakken ble kjent, sa ansatte anonymt til Vårt Land (23.03) at de følte seg forrådt og bedratt, og at vi hadde med et moralsk svik mot verdens fattigste å gjøre.

Caritas, som gjerne vil framstå som en sensitiv, varm organisasjon, viser seg fra sin kalde og brutale side, tydeligst representert ved Dag Albert Bårnes, mangeårig økonomileder. Han sier til Vårt Land (28.04) at da avtalens innhold og konsekvenser begynte å gå opp for ham «i sin fulle grusomhet», advarte han Skretteberg om «at dette ikke ville se bra ut for henne».

Han vil ha oss til å tro at han forsøke å redde henne ut fra den dype grøfta hun og styret var i ferd med å falle ned i. Intensjonen er sikker god. Men dette kan også oppfattes som et forsøk på å reparere organisasjonens omdømme og fremheve egne moralske kvaliteter ved gyve løs på den syndebukken de har skaffet seg.

Personalbehandling under pari 

Skretteberg er fortsatt ansatt i Caritas for å sluttføre et prosjekt i Colombia. Caritas holder seg altså med en økonomisjef som offentlig karakteriser det styret og hans egen sjef i mange år har avtalt, for en grusom handling. En personalbehandling så pass under pari, er det sjelden vi ser.

Martha Skretteberg kommenterer ikke saken, for hun har inngått en avtale om taushetsplikt. Den gjelder selvsagt også for organisasjonen, inkludert Dag Albert Bårnes. Det trenger ikke han å bry seg om.

Styreleder Stian Berger Røsland, tidligere byrådsleder i Oslo, har trukket seg etter all kritikken styret har fått. Arve Ofstad, medlem av styret i Caritas, har støttet Skretteberg offentlig og rost henne for innsatsen hun har gjort.

Det er flere som har forsøkt å kapre Skretteberg til en lederstilling. Tidligere styreleder, Terje Osmundsen, har sagt til Vårt Land at en avtale om at hun kunne slutte som leder på et tidspunkt og beholde lønn på samme nivå, var avgjørende for å beholde henne i organisasjonen.

Den nye generalsekretæren, Ingrid Rosendorf Joys, har selvsagt funnet det formålstjenlig å ta avstand fra avtalen styret har inngått med eks-sjefen.

ANNONSE

Utviklingsminister Tvinnereim også på banen

Til og med utviklingsminister Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim har kommet på banen. «Som utviklingsminister har jeg stor forståelse for at mange reagerer på sluttpakken, inkludert dens størrelse, i en tid hvor behovene i verden øker», skriver hun i e-post til Vårt Land. Hun vil gjerne forvisse seg om at tilskuddsmidler fra UD ikke er brukt til å finansiere sluttpakken.

Hun kan slappe helt av. Caritas har andre kilder enn innsamlede midler og bevilgninger til bistandsprosjekter.

Når organisasjoner med et ideelt og moralsk høyverdig selvbilde havner i krise, kan de i det emosjonelle klima som brer seg, bli kollektiv blindet og opptre som om de aldri har hørt noen si «den som er uten synd, kan kaste det første steinen».

Habilitetsfokuset driver politikken inn i formalisme

Habilitetsfokuset driver politikken inn i formalisme

En god ting kan ikke gjøres for ofte, heter det. Slik er det ikke alltid. Det gode kan bli det bestes fiende, heter det også. Det er i ferd med å skje når det gjelder habilitet. Denne gangen gjelder det Jonas Gahr Støre. Vi er i ferd må å gjøre habilitet til en øvelse i formalisme.

 Blir en statsråd inhabil, blir hele departementet det. Skulle statsministeren bli inhabil, skulle en tro hele regjeringen ble det. Men så gale er det ikke. Det er også en del fornuft i systemet.

Sammen med landbruksminister og finansminister fra Senterpartiet frontet statsminister Jonas Gahr Støre nyheten fra regjeringen om at staten hadde kjøpt Meraker Brug høsten 2022, skriver Dagens Næringsliv (DN). Det var de to stiftelsene Stiftelsen Hans Rasmus Astrup og Stiftelsen Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup som solgte. De sopte inn hele 2,65 milliarder, det dobbelte av det gården og den store eiendommen er verd, hevder eksperter. Regjeringen har fått pepper fra opposisjonene.

Vennen Knut Brundtland

Det er ikke problemet i denne sammenhengen. Det er Jonas Gahr Støre som er problemet. Hans gode venn, Knut Brundtland, er styreleder i Astrup Fearnley-museet i Oslo. Det er de som etter hvert skal få pengene fra salget. Hensikten med salget er å «bygge opp kapitalbase for å understøtte driften av museet, kjøpe ny kunst fortløpende og sikre museet for evig tid», sa styreleder Richard Arnesen i Stiftelsen Hans Rasmus Astrup til DN i juni 2022.

Knut Brundtland visste ikke om salget og har ikke deltatt i en diskusjon om forvaltningen av midlene. Brundtland og Støre har kjent hverandre fra guttedagene. Brundtland var Støres forlover og Støre har omtalt ham som en av sine beste venner.

Det er liten tvil om at Støre ville blitt inhabil om det var snakk om å utnevne Brundtland til et oppdrag eller å fatte et vedtak han ville hatt direkte nytte av. Det er et hav av forskjell på det eller om staten kjøper en eiendom som vil sikre inntekter til et museum Brundtland er styreleder for.

Jonas Gahr Støre så ingen grunn til å vurdere sin habilitet. Dette var ikke en sak han var involvert i. Slik lyder svaret fra Statsministerens kontor (SMK): «Det ble ikke gjort noen habilitetsvurdering for statsministeren i forbindelse med kjøpet av Meraker Brug. Eiendommen ble kjøpt av Stiftelsen Hans Rasmus Astrup og Stiftelsen Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup. Statsministeren hadde ingen relasjoner knyttet til disse selgerne som gjorde at en habilitetsvurdering var nødvendig».

Med belte og bukseseler

Det er selvsagt mulig å bruke både belte og bukseseler. Da er en trygg. Det er omtrent slik Venstres mann i kontrollkomiteen, Grunde Almeland (V) tenker. Han sier han ikke har forutsetningene for å si at Støre har vært inhabil, men mener Støre burde bedt om en habilitetsvurdering fordi det dreier seg om « et ekstraordinært milliardbeløp».

Professor og instituttleder for rettsvitenskap og styring på BI, Morten Kinander, mener også Støre burde bedt om en habilitetsvurdering.

Politikerne og medienes store appetitt på hablitetssaker er i ferd med å føre oss inn formalismen. Selvsagt kunne Støre bedt om en habilitetsvurdering. Det ville tatt ham to minutter. Men skal lovavdelingen vurdere en sak, må det være noe å vurdere. En må kunne se for seg et mulig problem. Er tanken den at Støre kan ha hatt en interesse av at staten skulle betale ekstra mye for Meråker bruk og eiendom slik at stiftelsene kunne gi mer penger til kunstmuseet der Brundtland er styreleder? Eller er tanken den at siden stiftelsene som står bak museet kan øke styrehonorarene når de får 2,6 milliarder inn på konto?’

ANNONSE

Et konspiratorisk hode 

Man må ha anlegg for avansert spekulasjon og et konspiratorisk hode for å få dette til å handle om brudd på habilitetsreglene. 

Den spikeren som DN her leverer, klarer de neppe å få Stortinget med til å koke suppe på. Grunde Almeland nevner at da kontrollkomiteen behandlet Erna Solbergs habilitessak, pekte de på at det stilles særlige krav til en statsminister. Slik bør det være, men i rimelighetens navn må det kunne sies at om Solberg skal betegnes som en habilitetsskurk, plasserer Støre seg nærmere en engel.

Om ledelse, politikk og medier