Regjeringen orker ikke et 18 års langt underjordisk Tullinløkka-eventyr til 10 milliarder. Løsningen er å overprøve Riksantikvaren, rehabilitere og bygge ut Nationaltheatret der det står.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert onsdag 07. august 2024 – 08:56 Sist oppdatert onsdag 07. august 2024 – 10:20

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Det er over 20 år siden beslutningen ble fattet om å slå sammen Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger til Nasjonalmuseet. Da visste politikerne at Nasjonalgalleriet måtte brukes til noe annet. Ennå har de ikke klart å avgjøre hva den ærverdige bygningen skal brukes til.

Omtrent like lenge har det vært snakket om at det haster med å få pusset opp Nationaltheatret. Alle er enige om at disse to bygningene må bevares.

Da daværende kulturminister Anette Trettebergstuen lanserte ideen om at deler av Nasjonalgalleriet kunne benyttes av Nationaltheatret, og at det kunne bygges en ny scene for teatret under Tullinløkka, framsto det som et columbi egg. Her falt mye på plass. Statsbygg ble bedt om å utrede ideen.

Før ferien la Statsbygg fram rapporten som konkluderte med at ideen er mulig å gjennomføre, at hele prosjektet vil ta 18 år og at det vil koste nærmere 10 milliarder kroner. Det er skepsis i Oslo kommune. Høyre sier kontant nei. Sentrale aktører i kulturfeltet sier dette koster for mye.

Lubna Jaffery jobber videre

Lubna Jaffery takket for rapporten og sa de ville jobbe videre med planene for Nationaltheatret.

Regjeringen har vært tydelig på at det er helse, eldre og forsvar som skal prioriteres framover. Politi og beredskap bør vel også føyes til på lista. I revidert budsjett ble det fint lite ekstra til kultur. Slik vil det nok også være i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 som legges fram i begynnelsen av oktober.

Regjeringen har ikke nerver til å gå i gang med et byggeprosjekt til 10 milliarder i Oslo sentrum. De mistet fullstendig kontrollen over kostnadene med nytt regjeringskvartal. Regningen kan bli opp mot 60 milliarder før alt er sluttført. Utbyggingen av nytt Rikshospital og nybygg på Aker er det knyttet stor usikkerhet til. Det kan fort ende på 50 milliarder.

Det er over syv år siden daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland fortalte at regjeringen hadde bestemt seg for konseptvalg for oppussingen. De ville prioritere nødvendig rehabilitering av bygningen og omfattende oppgradering av hovedscenen. Prosjektet ville koste 1,9 milliarder kroner. Det var bare å gå i gang.

De gikk i gang så smått. Så viste det seg at hele bygget sannsynligvis måtte refundamenteres. Det ville koste er par millioner mer. Da dukket det opp et forslag om å bygge en ny scene og bruke så lite penger som mulig på den gamle bygningen. Regjeringen gikk i tenkeboksen. Der sitter de fremdeles.

Om vi legger til grunn de første anslagene for Regjeringskvartalet og Rikshospitalet og hva prislappen til slutt blir, kan planene for Nationaltheatret som er kostnadsberegnet til 10 milliarder kroner, fort ende på 15 milliarder eller mer.

Annonse

For dyrt på Tullinløkka

Regjeringen må rydde opp og komme i gang med oppussingen av Nasjonalgalleriet. Alternativet til 10 milliarder må de skrote. De må velge mellom to hovedalternativer.

Vil de utnytte Nasjonalgalleriet, får de bygge en scene på Tullinløkka i tilknytning til denne bygningen, men ikke under bakken. Det blir for dyrt og risikabelt å grave seg så langt ned.

De kan selvsagt bygge en ny scene og ta hele Tullinløkka i bruk. Dette vil under alle omstendigheter bli rimeligere enn å bygge en teaterscene under bakken.

Det er fare for at det blir for dyrt å bygge nytt på Tullinløkka i tilknytning til Nasjonalgalleriet eller et frittstående bygg.

Det beste er å utvide, bygge på Nationaltheatret, om det er mulig. Det ser slik ut. Bygningen kan forlenges inn over Johan Dybwads plass. Poenget er å sørge for at teatret får en stor, moderne scene. I tillegg kan teatret beholde Torshov og en annen scene som biscener.

Problemet er at bygningen er fredet. Vi må kunne forvente at Riksantikvaren vender tommelen ned. I et innlegg i Aftenposten i sommer peker imidlertid sivilingeniør Eilif Holte og tidligere forlegger William Nygaard på at de finnes en rekke eksempler på arkitektonisk og funksjonelt meget gode tilbygg til ærverdige bygninger.

Regjeringen bør overprøve Riksantikvaren i denne saken. Det er bedre å sikre at det kan presenteres fremragende scenekunst på Nasjonalteatret enn at hele bygningens skal se ut som den gjør i dag og få en slags museumsstatus.

Kulturminister Lubna Jaffery bør skjære igjennom, skrote ny scene under jorden på Tullinløkka og be Statsbygg utrede om det er mulig å bygge ut Nationaltheret slik at de får en moderne stor scene og en betydelig mindre scene i dagens bygning. Det er grenser for hvor lenge en sak skal utredes når bygningskrisen ved Nationaltheatret vokser år for år.

Ondskap og tragedier kan det være vanskelig å finne forklaringer på – og dermed er det krevende å fordele skyld og ansvar.

Magne Lerø

Publisert mandag 22. juli 2024 – 12:21 Sist oppdatert onsdag 31. juli 2024 – 10:39

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Det er 13 år siden angrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya.

 – Vi kunne ønsket at alt vi lærte i Norge om det som ledet til 22. juli, skulle sette en stopper for hatprat, vold og trusler. Men slik ble det ikke, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) da han talte under 22. juli-markeringen i Regjeringskvartalet.

22. juli er i dag en fortelling om at det er stor avstand mellom ønske og virkelighet.

I sin tale pekte Støre på at Ekstremismekommisjonen som slår fast at «ingen samfunn kan sikre seg helt og holdent mot terroranslag og ekstremisme».

Konspirasjonsteorier

– Vi ser at radikaliserte, ekstreme holdninger fortsatt får oppslutning. Konspirasjonsteorier og falsk informasjon spres. Jødehat, muslimhets og trakassering av skeive, samer og andre minoritetsgrupper skjer, sa han.

Han fortsatt med å beskrive realitetenes verden ved å vise til krigene i Ukraina, Palestina og Sudan.

Verden er blitt et bedre sted for de fleste i løpet av de siste par hundre årene. Men det er ikke gitt at dette blir situasjonen framover. Det er mørke skyer på framtidshimmelen.

22. juli handler om ondskap og en katastrofe som ikke skal skje. Anders Behring Breivik har all skyld og ansvar. 

Donald Trump ble nylig utsatt for drapsforsøk. Det var 20 år gamle Thomas Matthew Crooks som fyrte av skuddene.

Zaniar Matapour ble dømt til 30 års forvaring for terroren 25. juni 2022. Han har ikke forklart seg om motivet for skytingen. Vi antar at han ville ramme homofile.

Philip Manshaus er dømt for det mislykkede terrorangrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum og drapet på sin søster. Denne rettsaken skal gjenopptas fordi det er uklart om Manshaus var tilregnelig.

Annonse

Strafferettslig tilregnelig

Vi hadde en omfattende debatt om Breivik var strafferettslig tilregnelig – også i de faglige miljøene – men de sakkyndige bestemte at han var det.

Vi søker forklaringer på slike hendelser. Forklaringen kan knyttet til et sykt sinn, til den kulturen et menneske lever i eller til politiske oppfatninger

Hvis en tragisk hendelse kan knyttes til politikk på eller annen måte, blir den det. Donald Trump og republikanerne utnytter attentatet for alt det er verdt, selv om vi ikke aner om Crooks hadde politiske motiver for sin handling. Forklaringen er mest sannsynlig at Crooks er en ulykkelig ung mann med personlige problemer og en del av den amerikanske kulturen der det ikke er uvanlig at unge mennesker griper til våpen for å gi uttrykk for frustrasjon.

Anders Behring Breivik ville at 22. juli skulle oppfattes politisk. Han hadde også en bakgrunn som disponerte ham for den ugjerningen han gjorde seg skyld i.

AUFs avtroppende leder, Astrid Hoem, står fram i Aftenposten i dag sintere enn noensinne over at «utviklingen går i så utrolig feil retning». De høyreekstreme kreftene må det tas et oppgjør med hver dag, sier hun.

Hun har mye rett i det, men det er uklart hva det skal bety i norsk politikk i dag. Vi er forskånet for større miljøer med høyreekstreme holdninger. De finnes, men i praksis har de liten betydning. Og selv i ekstreme miljøer er det god avstand mellom meninger og handlinger.

Etter fem år uten tariffavtale truer regissørene med en streik som vil dytte teatrene utfor stupet til høsten.

Magne Lerø

Publisert lørdag 13. juli 2024 – 19:05 Sist oppdatert søndag 14. juli 2024 – 11:26

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

«Når krybben er tom bites hestene». Det er det som skjer på flere områder i kulturlivet for tiden. Forlagene må nedbemanne for å oppnå nødvendig lønnsomhet. Samtidig vil de skjønnlitterære forfatterforeningene dra forleggerne inn i rettsalen for å få økte royaltyinntekter. Forleggerforeningen antyder at normalkontrakten kan ryke om forfatterne vil gå rettens vei.

Teatrene sliter med underskudd. De klarer ikke velte økte kostnader over på publikum i form av økte billettpriser. De må kutte kostnader. Det er å få ned personalkostnadene som monner.

Teaterregissører organisert i Regiforbundet varsler at de vil gå til streik om de ikke får på plass en tariffavtale, skriver Klassekampen. En streik vil betyr at en rekke forestillinger i høst må droppes. Ledelsen i teatrene blir da tvunget til å ta grep for å forhindre at den økonomiske situasjon forverre seg. Det betyr permittering av ansatte.

Det er fem år siden Spekter sa opp avtalen med regissørene. De er uenige om hva som skal med i en tariffavtale. Mangel på en avtale har ført til at lønnen i praksis har stått stille de siste årene.

Creo som organiseres scenografer og Norske Dansekunstnere som organiserer koreografer har kommet til enighet med Spekter, men for regissørene handler det både om prinsipper og penger.

Vil ikke binde seg

For teatrene, arbeidsgiverne, handler det om å ikke binde seg opp til en regissører over for lang tid. For å si det enkelt: De ønsker seg effektive regissører som sette opp gode forestillinger på kortest mulig tid. Det holder kostnadene nede.

Regissørene vil ha den tid de trenger og kunstneriske frihet. For å si det enkelt: De vil ha kontrakter som varer over tid slik at de kan levere best mulig kvalitet.

Arbeidstakerorganisasjonene arbeider for at flest mulig skal få fast ansettelse fortrinnsvis i hel stilling og til høyest mulig lønn. Blir arbeidsgiver bundet opp med for høye faste kostander, må antallet fast ansatte reduseres. Det betyr igjen at en må taue inn flere frilansere om det er grunnlag for det.

Annonse

Ikke økte bevilgninger

Det ser ut til å synke sakte med sikkert inn både hos ansatte og arbeidsgivere at de ikke kan regne med at økte offentlige bevilgninger neste år. De må finne løsninger gjennom forhandlinger der de må forholde seg til det markedet teatrene opererer i.

Regissører er frilansere. Det betyr at de ikke har noen garanti for lange arbeidskontrakter. Noen regissører er kjent for å være dyktige og er ettertraktet. En teatersjef er rede til å tilby de høyere honorarer enn mindre erfarne regissører får.

Teatrene kan leve fint uten en tariffavtale med regissørene. Da står de fritt til å avtale både lønn og betingelser med hver enkelt regissør. Slik er det i mediene. De finnes veiledede satser for hva frilansere skal få betalt for en artikkel. I praksis avtaler en redaktør honorar med den enkelt frilanser. Honorarene kan variere sterkt.

Dyktige frilansere som vet hva redaktører vil ha, kan tjene ganske godt. Andre frilansere sliter og kan med rette hevde de er grovt underbetalt.

Slik er det for forfattere også. Og for musikere og andre kunstnere. Slik fungerer markedet – og markedet må aktørene i kulturlivet forholde seg til. Det er ikke rom for at flest mulig skal ha fast stilling og god lønn.

Når en gruppe ansatte organiserer seg og ber om en tariffavtale, plikter arbeidsgiver å gå inn i forhandlinger om en avtale. I praksis er det ikke så enkelt. Det vet teaterregissørene alt om.

Rune Hodne velger å utfordre kulturbyråd Anita Leirvik North ved å vise til sin kunstneriske frihet og beskyttelse mot politisk innblanding. Det kan føre til at hans dager som teatersjef er talte.

Magne Lerø

Publisert tirsdag 25. juni 2024 – 11:25 Sist oppdatert onsdag 26. juni 2024 – 11:05

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Det er nå klart at Oslo Nye Teater får 30 millioner slik at de kan drive videre i høst. Kulturbyråd Anita Leirvik North har samtidig gjort det klart at teateret ikke kan drives videre som nå. Da frykter hun nye underskudd, og hun har ikke bekreftet at teateret får beholde støtten på 90 millioner neste år.

Byrådet vil at teaterets mandat og samfunnsoppdrag skal bli tydeligere og at det skal skille seg mer fra andre teater i byen. Anita Leirvik North skriver i innstillingen til byrådet, og i praksis til styret ved teateret, at barn og unge fortsatt skal være en viktig målgruppe sammen med grupper som i dag bruker teateret i mindre grad.

Det har vært snakk om at Oslo Nye Teater må droppe en av de fire scenene de i dag har. Det blir i alle fall ikke Trikkestallen som satser på barn.

Byråden vil tydeligvis at teateret skal tiltrekke seg et annet publikum enn de som går på teater i Oslo. Det er ikke enkelt å kombinere med økt lønnsomhet.

Teatersjef Runar Hodne møter utspillet fra byrådet både med motstand og vilje til dialog. Etter sommeren skal de tydeliggjøre alt de allerede gjør for byen. Hodne sier til Aftenposten at de har en trimmet organisasjon og at ingen er i stand til å lage så mye teater som dem for de kronene de får.

Umulig å droppe en scene

– For meg er det ikke noe alternativ å legge ned scener. Driften er så uløselig sammenvevd. For å ha mangfold i det kunstneriske repertoaret, er det umulig å si i fra oss noen av scenene våre, sier Hodne

Han setter i realiteten stillingen sin inn på at Oslo Nye Teater skal fortsette i dagens spor.

Hodne har mer på lager.

– Jeg er ansatt for å forvalte det kunstneriske ansvaret, og det er det ingen som kan ta i fra meg, sier han og legger til at byrådens føringer undergraver teaterets autonomi.

Dermed gjør han dette til en sak der byrådet bryter grunnloven i kulturpolitikken: Politikerne skal ha armlengdes avstand til det kunstneriske innholdet.

Byråd Leirvik North har beveget seg inn på tynn is. Hun er i sin fulle rett til å kreve at teateret skal drive økonomisk ansvarlig og byrådet kan redusere bevilgningene. Men hun tråkker feil når hun ber Oslo Nye Teater legge fram en profil, for ikke så si, skisserer elementer i et spilleprogram, som byrådet skal godkjenne, for deretter å vedta en bevilgning.

Det naturlige for et teater i økonomiske krise og med en eier som ikke vil øke bevilgningene, er å øke inntjeningen. Det betyr flere forestillingen som trekker fulle hus.

Annonse

https://562c26292e5ad9821f51a17b60c2774b.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Teater folk vil ha

Byrådet bør bed om et teater som Oslo-folk vil ha, ikke om forestillinger rettet mot grupper som i dag ikke går på teater. Det er økonomisk risikosport.

Det andre byrådet bør kreve, og som Runar Hodne for lengts burde vært i gang med, er å kutte kostnader. Oslo Nye Teater har ikke økonomi til 90 fast ansatte. De må i større grad basere seg på frilansere og innleid arbeidskraft.

Teatersjef Runar Hodne har utfordret kulturbyråd Anita Leirvik North. Hvis byrådet vil bli kvitt Hodne, har han gitt dem en mulighet. Men det løser få problemer å bli kvitt Hodne.

Kulturrådet bør ha søkelys på lønnsom drift, ikke profil og målgrupper. De bør holde fast på en bevilgning på 90 millioner kroner og gi beskjed om kostnadskutt for å redusere faren for nye underskudd. Skal teateret fortsette med fire scener utover i 2025, kan byrådet kreve at de driver med overskudd, nær sagt måned for måned. Hvis ikke må de droppe scenen i Rosenborggata i 2026. Da takker Runar Hodne for seg. Styret finner nok en teatersjef som vil drive Oslo Nye Teater med en scene mindre enn i dag.

Forfatternes varslede søksmål er rasling med sablene. De vil ikke ta sjansen på at forlagene dropper normalkontrakten og hiver seg på bestselgeriet.

Magne Lerø

Publisert mandag 24. juni 2024 – 09:54 Sist oppdatert mandag 24. juni 2024 – 10:13

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Den norske Forfatterforening, Forfatterforbundet og Norske barne- og ungdomsbokforfattere vil gå til søksmål mot forlagene. De har i alle fall sagt det, eller rettere sagt, skrevet det i et brev til Forleggerforeningen.

Forfatterne mener de får for lite betalt for bøkene de skriver. De har forhandlet i to år med Forleggerforeningen om å få en bedre normalkontrakt. Det vil ha en høyere royalty enn 15 prosent av salgsprisen.

Det er det såkalte «heftefradraget» forfatterne mener gir grunnlag for å ta saken til retten. Utgangspunktet for royalty er en såkalt heftet bok, en paperback. Dersom boken bindes inn, slik romaner gjerne blir, trekker forlagene 15 prosent fra utsalgsprisen. Det betyr at forfatterne får royalt for 85 prosent av utsalgsprisen.

Tom Egeland om innbinding

«Hefteavgiften er så høy at en lett kunne tro at forlagene sender folk til den afrikanske høysletter for å jakte gnu, før de binder bøkene inn i selvgarvet skinn, skriver boktittelen i bladgull og drysser diamantstøv over», sier forfatter Tom Egeland til Aftenposten.

Han har et poeng. Det er i dag langt rimeligere å binde inn en bok enn det var den gangen bestemmelsen ble ført inn i normalkontrakten.

I to år har forleggerne avvist å la forfatterne få en større del av bokkrona. Avvisningen har vært temmelig kontant fordi forlagene har dårlig lønnsomhet for tiden. De må nedbemanne som følge av sviktende inntekter og økte produksjons- og lønnskostnader.

Trine Skei Grande, nytilsatt direktør i Forleggerforeningen, sier til Klassekampen at normalkontrakten kan komme i spill dersom forfatterne tar ut søksmål. Det hun mener er at forlagene kan komme til å si opp den kollektive normalkontrakten om forfatterne ikke vil forholde seg til at forlagskassene er tomme.

Annonse

Når krybben er tom, bites hestene. De får fortsette med det. De får ikke domstolene til å regulere forholdene i stallen.

Eneste i Europa

Skei Grande minner om at Norge er det eneste landet i Europa som har en normalkontrakt.

Normalkontrakten er uttrykk for en solidaritet forfatterne imellom og er et viktig element i den norske bokpolitikken som består av momsfritak på bøker, loven om fastpris, innkjøpsordningen til bibliotekene og stipend for å fremme litteratur av høy kvalitet.

Hvis normalkontrakten ryker, betyr det at forfattere som selger mange bøker vil få bedre betalt enn i dag og de som selger få bøker, vil få betraktelig mindre i royalty. Markedet vil avgjøre.

Det vil også bli en større konkurranse mellom forlag om å få gitt ut bøkene til bestselgende forfattere.

Ryker normalkontrakten, står dagens innkjøpsordning også mer ustøtt. Og forfattere som er blitt millionærer på å selge bøker, trenger selvsagt ikke stipend.

Blir det fri konkurranse om forfattere, kan også bokloven henge i en tynn tråd. Det vil den uansett gjøre om Høyre og Frp kommer til makten etter valget neste år. For bokbransjen er i endring.

Politikerne er ikke opptatt av at det blir gitt ut så mange bøker som mulig. De er opptatt av at vi har mange forlag som sikrer bredden i bokutgivelser. De vil ha konkurranse.

Framsnakker papir

Om det som følge av nedgang i boksalget, blir gitt ut 10 prosent færre romaner i år, er ikke det noe politikerne må gripe fatt i. Deres bekymringer handler om at lesingen går ned. Flere er blitt opptatt av å framsnakke papiret, ikke lyd og digital lesing.

Strømming av bøker øker, færre leser bøker på papir. Når lesing av bøker på papir går ned, er det de som mener det har sammenheng med at prisen på nye bøker er blitt for høy. Dette er innvendingen mot fastpris på bøker i utgivelsesåret.

Forfattere og forlag sier prisen må ligge på dagens nivå for å sikre inntjeningen. Mindre forlag klager over at de må gi stadig høyere rabatt til bokhandlerne. Den bikker fort over 50 prosent. Det må bokhandlerne ha for å få balanse i driften.

Ingen gjør det godt i norsk bokbransje, med unntak av bestselgende forfattere. Noen av dem har meldt seg ut av foreningen for å inngå en mer lukrativ avtale med et forlag. En del forfattere prøver seg også med å ta risikoen med å gi ut boken selv og få alle salgsinntektene på egen konto.

Det er en risiko for at forfatterforeningene setter mer i spill enn de ser for seg om de drar forleggerne inn i rettssalen. Normalkontakten har ikke noe i en rettssal å gjøre. Når to parter har inngått en avtale som en part vil endre, skjer det gjennom forhandlinger. Når de ikke fram i forhandlinger, må de si opp avtalen.

Det står svart på hvitt i avtalen at det er 85 prosent av prisen som skal legges til grunn for royaltyberegningen om boken er innbundet. En domstol kan ikke endre på det. Forfatterne har ingen sak.

Det vil ikke være flertall i forfatterforeningene for å si opp normalkontrakten. De fleste forfattere vil tape på det, men mindretallet, de mest etablert som selger godt med bøker, kan vinne på det.

Annonse

Når krybben er tom….

Sier forlagene gjennom Forleggerforeningen opp normalkontrakten, blir det i alle fall ingen rettssak. Oppsigelsesfristen er 12 måneder.

Forfatterforeningen har skaffet seg medieoppmerksomhet. Det vil neppe bevege forlagene. Vi må regne med at Forleggerforeningen inviterer til et nytt forhandlingsmøte over sommeren. Hvis forfatterforeningene holder fast på at de vil bringe avtalen inn for retten, er løpet kjørt. Da har de selv ført seg selv dit de ikke vil.

Men også Forleggerforeningen er i tvil. Bokpolitikken kan komme i spill om normalkontrakten sies opp. Flertallet av forlag ønsker ikke det.

Når krybben er tom, bites hestene. De får fortsette med det. De får ikke domstolene til å regulere forholdene i stallen.

Lakseskatten er et eksempel på hvor viktig det er at en regjering evner å vende det døve øret til det NHO og LO krever. Det måtte en krise til for at fornuften fikk seire.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert fredag 20. september 2024 – 10:52 Sist oppdatert fredag 20. september 2024 – 11:01

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

 LEDER. Alt før utvalget som skulle vurdere innføringen av en grunnrenteskatt for oppdrettsnæringen, fikk lagt fram sin innstilling, kunne LO og NHO konstatere at de hadde seiret med sin lobbykampanje. Det var ikke flertall på Stortinget for å innføre en grunnrenteskatt.

Lakseskatten er en vinnersak for regjeringen. Det blir en tapersak for Høyre. De må forsvare at de vil redusere skatten for en næring som har søkkrike eiere

Politikerne bet på bransjens argumentasjon om at en grunnrenteskatt ville bety en stagnasjon for næringen og et stort tap av framtidige arbeidsplasser.

Utvalgets anbefaling havnet i en skuff – i alle fall for en periode.

LO på bakbeina

Når LO setter seg på bakbeina, er det lite en Ap-dominert regjering får gjort. Med mindre det er krise. Den krisen regjeringen trengte, kom med Ukraina-krigen som førte til galopperende energipriser og en kostnadsøkning som gjorde det nødvendig å stramme kraftig inn.

Høsten 2022 sjokkerte regjeringen oppdrettsnæringen med å gi beskjed om at det ville bli innført en grunnrenteskatt for næringen med virkning fra 2023 av.

Høyre og Frp var imot grunnrenteskatt. Etter at Venstre fikk regjeringen til å redusere skatten fra 35 til 25 prosent, valgte partiet i mai å stemme for skatten i Stortinget.

I går offentliggjorde Kapital listen over landets 400 rikeste. Den viser at 51 lakseeierne økte sine formuer med 26 milliarder i fjor.

Annonse

Witzøe fremst i hylekoret

En av de som sto fremst i hyle- og protestkoret, var Salmar-gründeren Gustav Witzøe. Han advarte mot at næringen ville bli tappet for kapital. Ansatte ble permittert.

Witzøes formue har nå økt til 49 milliarder kroner. De 51 laksemilliardærene har en samlet formue på 174 milliarder, skriver Klassekampen.

Geir Ove Ystmark, administrerende direktør i interesseorganisasjonen Sjømat Norge, har tidligere hevdet at en grunnrenteskatt ville «slukke lysene langs kysten».

Han er ikke like kjepphøy når Klassekampen ber om en kommentar. Han mener det er for tidlig å konkludere med hvilke konsekvenser skatten vil ha for næringen og peker på at de alt nå ser en oppbremsing i investeringene.

Laksemilliardærene er som andre milliardærer, for ikke så si som folk flest, opptatt av å betale minst mulig skatt. Det er sjelden vi ser en kampanje mot skatteøkning som bli så sterk preget av bløff, overdrivelser og sutring.

NHO stiller vanligvis opp når det gelder å forsvare eiernes økonomiske interesser. Det må være pinlig for LO å oppdage hva de har vært med på.

LO er med

LO ble lurt trill rundt, eller så inn gikk de en hestehandel med NHO om støtte til en av deres interessesaker.

Er det noen som tåler økt skatt så er det landets laksebaroner. Geir Ove Ystmark bør be bransjen roe seg ned framfor å sutre mer.

Høyre vil gjøre endringer i beregningsmåten for grunnrentebeskatningen og redusere den fra 25 til 15 prosent. De vil altså ikke fjerne den. Skatten de var imot, har altså sin berettigelse. Fornuften har seiret.

Lakseskatten er en vinnersak for regjeringen. Det blir en tapersak for Høyre. De må forsvare at de vil redusere skatten for en næring som har søkkrike eiere. De rødgrønne vil vise til reduksjonen i grunnrenteskatten som et eklatant eksempel på at Høyre er mest opptatt av å redusere skattene for de rikeste.

Denne saken minner om Sps opptatthet av å reversere flere beslutninger Solberg-regjeringen fattet.

Høyre har ingen gode argumenter for å redusere grunnrenteskatten. De har imidlertid gode argumenter for å avvikle formueskatten. De kan avvikle den om de beholder grunnrenteskatten, øker selskapskatten og innfører økt skatt på eiendom.

Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten presset Olaug Bollestad til å gå av som partileder. Det er et mysterium at de fortsatt hevder at de bare gjorde det Bollestad selv ønsket.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert onsdag 18. september 2024 – 11:43 Sist oppdatert onsdag 18. september 2024 – 12:03

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Olaug Bollestad begrunnet sin opptreden på Debatten i går med at hun ville fortelle sin historie. Det er forståelig, men hun oppnår knapt noe mer enn å få økt støtte fra sine støttespillere – og å forsterke krisen i KrF.

For rett etter Debatten var avsluttet, vartet fungerende leder Dag Inge Ulstein, nestleder Ida Lindtveit Røse, stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad og generalsekretær Ingunn Ulfsten opp med en pressemelding der det heter at «Det er trist å høre Olaugs fremstilling av det som har skjedd de siste månedene. Vårt mål har hele tiden vært å finne løsninger og gi Olaug en god avgang etter at hun ba om det.»

Det var da voldsomt til fromhet. I KrF heter det «trist». De skriver ikke at de er «steike forbanna» over at hun ikke gir seg, men fortsetter en strid som blir ødeleggende for partiet.

Bollestad var ikke sterk nok til å holde på makten da kreftene ebbet ut av henne. I det mørket hun var i, åpnet hun selv for at hennes nærmeste fikk presset henne ut

Hjem til sykemeldte Bollestad

Ingen var i tvil etter Debatten i går om at Bollestad ønsket å fortsette som leder. Bollestad ble tatt på senga av de tilbakemeldingene hun fikk, ble sykemeldt og sa til Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten, som kom hjem til henne 20. juni, at hun ikke orket å fortsette som leder. Det var bare å forberede hennes avgang.

Etter hvert kom hun seg opp av kjelleren, fikk kampgnisten tilbake og fant ut at hun ikke ville trekke seg på de premissene partiet la opp til. Selv om hun var sykemeldt, møtte hun opp på sentralstyret 6. august med påstanden om at de andre i ledelsen forsøkte å presse henne ut.

Da hun ikke trakk seg, ble det kjørt fram et varsel fra tre ansatte. Bollestad har aldri fått vite hvem de tre varslerne er. Varslet ble lekket til offentligheten, og det ble opplyst om at generalsekretæren, som Bollestad var kommet i konflikt med, skulle behandle varslet i tråd med partiets retningslinjer. Generalsekretær Ulfsten skulle altså behandle et varsel mot sin egen sjef.

Bollestad, fru Larkins på Instagram, er landets mest populære politiker. Hun har en sterk stilling ute i partiet. Men sentralt i partiet har de blitt lei henne. Hun opptrer ikke forutsigbart, finner ikke samlende løsninger, er dårlig til å lytte og får ikke partiledelsen til å trekke sammen. De vender tommelen ned for lederstilen hennes.

Det er ikke en politisk maktkamp som foregår i KrF. Det handler om Olaug Bollestad.

Annonse

En for høy pris

Det Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten burde forstått, er at prisen for å presse en partileder til å trekke seg ville bli for høy. De burde gjort alt som står i deres makt for å få Bollestad til å fortsette fram til neste landsmøte. Da ville det vært legitimt å informere valgkomiteen om at Bollestad ikke fungerer godt nok som partileder og be om at de finner en ny leder for partiet.

I KrF vil de helst være snille med hverandre. De har ikke et vokabular for strid og maktkamper. Det forhindrer ikke at Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten setter i gang en brutal prosess mot Bollestad. Mens hun er i kjelleren, desillusjonert og sykemeldt, forbereder de hennes avgang mot hennes vilje. De begrunner det med at det er hun selv som vil trekke seg. Som Pilatus toer de sine hender. De fastholder den dag i dag at de bare har gjort det Bollestad har bedt om, å forberede hennes avgang.

I Vårt Land i dag sier Hans Olav Syversen at det ikke er riktig at Bollestad fikk et ultimatum på styremøtet 22. august der hun valgte å trekke seg. Bollestad var klar til å fortsette som partileder og få samarbeidet til å fungere bedre. Det var ikke Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten klare for. De ville ha henne ut. Den slags sier man ikke rett ut i KrF, men det er realiteten.

Skulle røykt fredspipe

Bollestad gjorde det vanskelig for seg selv og muligheten for å fortsette som leder etter at hun kritiserte Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten for å rotte seg sammen mot henne. Framfor å trekke våpen skulle hun invitert dem til å røyke fredspipe med henne.

Olaug Bollestad er ikke ute etter en omkamp om ledervervet. Hun innser at hun har tapt kampen. Det hun ikke finner seg i, er at partiet sier varslingssaken mot henne er avsluttet uten at hun har fått gitt et skikkelig tilsvar.

Bollestad har tauet inn en advokat. Det samme har partiet gjort. Det er å sløse med penger. Dette kommer det ikke noe ut av.

I forbindelse med varselet hevdes det at Bollestad ved sin lederstil har brutt partiets etiske regelverk. Det avviser Bollestad. Hun vil ha partiet til å konkludere på samme måte.

Det er forståelig at Bollestad ikke vil ha brudd på partiets etiske retningslinjer hengende ved seg. Det ser ikke ut til at partiet vil bry seg om det. Ingunn Ulfsten vil ha varslingssaken ut av verden. Det kan være hun lykkes med det. Det avhenger av om partiledelsen makter å legge Bollestad-saken død eller om den vil leve videre i partiet.

Annonse

I KrF vil de helst være snille med hverandre. De har ikke et vokabular for strid og maktkamper. Det forhindrer ikke at Dag Inge Ulstein, Ida Lindtveit Røse og Ingunn Ulfsten setter i gang en brutal prosess mot Bollestad

Kamp om posisjoner

Da Dag Inge Ulstein 30. mai fortalte Bollestad at han ville trekke seg ut av politikken, og begrunnet det delvis med at samarbeidet med Bollestad ikke fungerte, samt la til at det var flere i partiet som var kritiske til hennes lederstil, så var det ikke unaturlig for Bollestad å tenke at han egentlig var ute etter hennes posisjon.

Vanligvis er det slik at den som søker en posisjon ikke bør medvirke til at den som innehar posisjonen må trekke seg. Kamala Harris kritiserte aldri Joe Biden. Trygve Slagsvold Vedum holdt seg unna striden før han ble partileder. Ingen aktuelle kandidater til å overta etter Erna Solberg sa noe ufordelaktig om henne under tillitskrisen som henne mann utløste, skriver organisasjonspsykolog Steinar Bjartveit i en kronikk i den kommende utgaven at Dagens Perspektivs magasin.

Dag Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse har hatt en rolle i konflikten med Olaug Bollestad som taler mot at de får fortsette i partiledelsen. Det er uklart om Ingunn Ulfsten bare har spilt andre fiolin i konflikten. I så fall kan hun få administrere det skadeskutte partiet videre.

Olaug Bollestad er ingen maktglad politiker. Hun styrer ikke etter Machiavellis prinsipper. Da ville hun aldri åpnet for å trekke seg. Det er forbundet med stor risiko for de som bekler maktposisjoner å antyde at en vurderer å trekke seg. Da er det med en gang andre som posisjonerer seg.

Bollestad var ikke sterk nok til å holde på makten da kreftene ebbet ut av henne. I det mørket hun var i, åpnet hun selv for at hennes nærmeste fikk presset henne ut.

Sp har satt seg på bakbeina for alt som har med energi styrt fra EU å gjøre. Jonas Gahr Støre må skjære igjennom og risikere at regjeringen ryker.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert tirsdag 17. september 2024 – 11:33 Sist oppdatert tirsdag 17. september 2024 – 11:50

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

LEDER. Prokrastinering – å utsette ting – er en svakhet, men også en kunst. Noen ganger kan kinkige saker løse seg om en tar tiden til hjelp og holder det gående med prat. Andre ganger blir saker vanskeligere å løse om en lar det skure og gå.

Sp og Ap er ikke sammen på et vinnerlag. Det taler for det de ikke går til valg neste år på at regjeringen skal fortsette som i dag.

Saker som har med EU å gjøre utløser frykt og følelser. Det blir vanskelig å føre en nyansert, faktabasert debatt.

Da prisen på strøm steg mot himmelen for to år siden, var årsaken primært krigen i Ukraina. Men EU- og Acer-samarbeidet fikk også gjennomgå. Strømkrisen ble en stor belastning for regjeringen. De fikk noenlunde kontroll over situasjonen ved å innføre ordningen med strømstøtte.

Strømstøtte

Nå er strømprisene til å leve med, men strømstøtteordningen består. Regjeringen tar ingen sjanser. Både tilgang på energi og prisen på energi er ømtålige tema. Veiene skilles mellom Sp, Ap og SV på energipolitikkens område. I tre år har Jonas Gahr Støre maktet å finne løsninger de alle kan leve med. Det er godt gjort.

Nå ser kompromisskverna ut til å stanse opp. Støre kan selvsagt velge fortsatt prokrastinering – å skyve på innføring av EU fjerde energipakke der fornybardirektivet står sentralt. I så fall vil han terge på seg EU.

Tidligere i år gikk EU til det uvanlige skrittet å gi Norge en frist på fem måneder til å implementere fornybardirektivet, som EU innførte i 2018. Det må skje innen 13. august, sa EUs energikommissær Kadri Simson.

Regjeringen har ikke hatt problemer med å forklare EU at 13. august ikke er mulig fordi Stortinget ikke er samlet før i oktober. Det Støre vil slite med, er å få EU til å akseptere at de må vente til over valget neste høst før de tar stilling til direktivet.

Annonse

https://dc15a78faa000005496ec458a3b9b923.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Fjerde energipakke

Støre kan regne med at EU aksepterer at regjeringen deler opp implementeringen av den fjerde energipakken. Da vil Stortinget inviteres til å banke igjennom fornybardirektivet først.

Det Støre har hatt et lønnlig håp om, er at Sp kan godta fornybardirektivet. Det er mindre kontroversielt enn den koordineringen hele energipakken legger opp til.

Men tidligere i år gjorde Trygve Slagsvold Vedum det klart at det ikke er aktuelt å dele opp energipakken. Siden har flere andre Sp- politikere sagt det samme.

Støre har tre valg: Å utsette hele pakken, nøye seg med å legge fram fornybardirektivet eller legge hele energipakken fram for vedtak i Stortinget.

Velger han å utsette, risikerer han at EU svarer med tiltak som Norge er lite tjent med. Det skal straffe seg å unndra seg EU-direktiver som gjelder for alle EU- og EØS-land.

Velger han å kun legge fram fornybardirektivet, kan han håpe på at Sp nøyer seg med å ta dissens i regjeringen. Det kan Støre fint leve med.

Legger han fram hele pakken, risikerer han at Sp bryter ut av regjeringen.

For et parti som ligger dårlig an på meningsmålingene, er det ikke et sjakktrekk å svelge enda en kamel Støre setter framfor dem. For Sp er «energi styrt av EU» en god sak å bryte ut av regjeringen på. De vil kunne hente flere stemmer på å si et klart nei enn å bøye seg for Støre.

Uro i Ap

Det er riktignok uro innad i Ap om Acer og EUs direktiver om energi. Derfor er det ikke gitt at EUs energipakke er en god sak for Ap å oppløse regjeringen på.

EUs energipakke kan bli en verkebyll for regjeringen framover. Det er åpenbart for alle og enhver at regjeringen må ta stilling – enten må et direktiv fra EU implementeres eller regjeringen må gi beskjed til EU om at vi vil bruke reservasjonsretten.

Det vil være en fordel om Støre tar tyren ved hornene i høst. Støre mener Acer og en samordning med EU om energipolitikken er det beste for Norge. Da må han stå for det med kraft og overbevisnig. EUs energipakke er ikke noe han vil bruke reservasjonsretten på.

Trygve Slagsvold Vedum vil ha plass i regjeringen så lenge som mulig. Men kjører Støre fram hele energipakken i høst, må Sp trekke seg ut av regjeringen. Slagsvold Vedum vil da samtidig gjøre det klar at Sp vil støtte Støre som statsminister for en Ap-regjering. Det blir ingen isfront mellom Støre og Slagsvold Vedum. Dørene for samarbeid stenges ikke.

Det har sine fordeler for Ap om regjeringen ryker i høst. Støre kan da som statsminister for en ren Ap-regjering si at han ønsker å danne regjering med SV og Sp etter valget i 2025.

På de fleste meningsmålingene er SV betydelig større enn Sp for tiden. Sp har bare halvparten av den oppslutningen de hadde ved valget i 2021.

SV-leder Kirsti Bergstø gjorde det klart i VG for en uke siden at Sp ikke kan regne med å få regjere videre med Ap uten SV. SV har større oppslutning enn Sp, og Rødt hører også til på venstresiden. Slik sett er det mer naturlig at SV og Ap danner regjering alene om Sp ikke vil sitte i regjering med SV.

Annonse

https://dc15a78faa000005496ec458a3b9b923.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Støtte fra Sp

Støre kan regne med støtte fra Sp uansett om Sp trekker seg ut av regjeringen i høst eller ikke. Om Sp går ut av regjeringen, kan de bruke jordbruksoppgjøret til våren for å vise at de har stor innflytelse selv om de ikke bekler en regjeringstaburett.

Partistrategene i Sp og Ap får gå noen runder på fordeler og ulemper ved avslutte regjeringssamarbeidet i høst. Det er ikke alltid slik at en uansett skal beholde de posisjoner en har skaffet seg. Det avgjørende er å posisjonere seg for å kunne få størst mulig oppslutning ved neste valg som kun er et år unna.

Sp og Ap er ikke sammen på et vinnerlag. Det taler for det de ikke går til valg neste år på at regjeringen skal fortsette som i dag.

Bollestad måtte gå fordi politisk ledermakt måtte vike for idealisert ledertenkning og varslingsfrykt.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert onsdag 11. september 2024 – 12:36 Sist oppdatert onsdag 11. september 2024 – 13:21

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

LEDER. KrF siger lederløs videre. Kommentatorene Emil André Erstad, Berit Aalborg og Kristin Banggren Gripsgård har på kommentatorplass i Vårt Land bidratt til å belyse konflikten i KrF som førte til at Olaug Bollestad trakk seg som partileder. Ikke alle momenter som trekkes fram er vesentlige.

KrF har ført seg selv dit de ikke vil, fordi ansatte, regler, prosedyrer, planer og systemer er blitt viktigere enn politikken. Profesjonalisering, kalles det. Det er tydeligvis drepen for slike som Olaug Bollestad

Aalborgs påstand om at KrF preges av en «bruk-og-kast-kultur» av ledere, treffer ikke. Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten og Knut Arild Hareide var i gjennomsnitt ledere i åtte år. Hvert enkelt skifte av partileder har sin egen årsak. Det blir derfor misvisende å hevde at et kjennetegn ved KrF at de bruker og kaster partiledere.

Det Aalborg har rett i, er at de sliter med en harmonikultur i KrF, selv om det alltid har vært sterke fløyer i partiet, fra spenningene mellom Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik og fram til i dag.

Lars Korvalds vennesamfunn

Legendariske Lars Korvald kunne snakke om partiet som et vennesamfunn – som et slags bedehus på Stortinget der de i bønn og tro skulle kjempe den gode strid.

Forventningene til fred og godt samarbeid fører til at det for seint tas fatt i konflikter. En vegrer seg for å ta fatt på smertefulle prosesser for å rydde opp og skape klarhet.

Når Aalborg skriver at konflikten «handler også om grep Kjell Magne Bondevik aldri tok for å skape plass og autoritet for sine etterfølgere», overvurderer hun hvilken muligheter en partileder har for å endre kultur eller legge føringer for hvordan framtidige konflikter skal løses.

Bondevik, Korvalds utvalgte, var en representant for harmonikulturen selv om han som Aalborg peker på, bidro til å bredde ut partiet i synspunkter. I sine memoarer Et liv i spenning har han et langt kapittel om sin lederfilosofi – «det tjenende lederskap».

I Dagens Perspektiv gjennomfører vi med jevne mellomrom omfattende vurderinger av topplederes lederstil og gir hver leder poeng ut fra ti kriterier for god ledelse. Selv om Bondevik har hatt landets fremste maktposisjon, skiller han seg ut ved å score særdeles lavt på kriteriet «å bruke makt».

Annonse

Varsom ledelse

Bondevik representerer en «varsom» form for ledelse. Det kan gå bra om du har solid erfaring, meget stor tillit, lytter intensivt og ikke treffer avgjørelser før de fleste er enige om at tiden er inne.

Olaug Bollestad framstår mer som en følelsesstyrt leder enn en balansert analytiker og strateg. Slike ledere kommer lettere i konflikt og vil streve mer enn balanserte analytikere med å komme seg ut av dem. Men i møte med velgere og tillitsvalgte kan ledere av Bollestads støpning gjøre stor suksess.

Olaug Bollestad, «fru Larkins», er dessuten blitt en av landets mest populære politikere og har kommet seg unna det prektighet, for ikke å si mørkemannsstempelet, som KrFs frontfigurer fort tildeles.

Det er en gåte at KrF har gitt slipp på en profil som Bollestad et år før et valg. Grunnen er at Bollestad ikke fungerte godt nok som leder for partiapparatet i Oslo.

Emil André Erstad har beskrevet det kaoset som kan oppstå for dem som jobber tett på en politisk toppleder. KrF er ikke alene om å ha en partileder med irriterende svake sider. I Gjesdal har de overlevd med Bollestad som ordfører i seks år og embetsverket i departementer forholdt seg til hennes lederstil to år. Hun har leder KrF i tre år og gjort spådommene om at KrF gikk døden i møte etter splittelsen og Hareide kastet kortene, til skamme.

Emosjonell trygghet

Så skjærer det seg. Kristin Banggren Gripsgård peker på at Olaug Bollestad for første gang skal lede mange milleniums (født 1981–1986) og generasjon Z (født 1996–2010).

De stiller nye krav til arbeidslivet om emosjonell trygghet, fleksibilitet, om å bli tatt hensyn til og regnet med. Hun skriver at det ikke er «helt fjernt å tenke at den yngre garde kanskje har en annen terskel for hva vi vil betegne som kritikkverdig, enn det eldre generasjoner har».

I flere år har de vært en etablert sannhet at det er mer krevende å lede den unge, selvbevisste «stå på krava-generasjonen». Forskerne er kommet i tvil om det er tilfelle. En nylig publisert generasjonsanalyse i dansk arbeidsliv viser at det er påfallende stor enighet mellom generasjonene om hva de anser som god ledelse og hva de forventer i arbeidslivet.

Det avgjørende er hvilken kultur som preger en arbeidsplass og hva slags personligheter som tiltrekkes miljøet.

En bølge av idealisert, konsensusorientert tenkning om hvordan det skal ledes ruller inn over oss. Det snakkes lite om at ledere har rett til å bruke makt for å få det som de vil og beholde kontrollen.

Verken i kristne sammenhenger eller i KrF liker de mektige ledere med stor autoritet. Høvdingenes tid er forbi. Det som skjer i KrF, hadde aldri skjedd om de hadde hatt en leder som forstår seg på og kan bruke makt slik Carl I. Hagen eller Lars Sponheim i sin tid gjorde. De hadde gitt varslere beskjed om å finne seg noe annet å gjøre om de ikke kan å innordne seg den landsmøtet har valgt til å lede partiet.

Annonse

Bollestad i medvind

Bollestad føler og prater. Hun skjærer ikke igjennom. Hun funger godt i medvind og blir utydelig og emosjonell i motvind.

Generalsekretær Ingunn E. Ulfsten har arbeidsgiveransvaret for de tre som har varslet om Bollestads lederstil. Det er påfallende at ikke Ulfsten for lengst har ryddet opp i varslersaken. Det kunne vært gjort på en ukes tid – en samtale med hver av varslerne og Bollestad, og en prat med en jurist for å få klarhet i at Bollestad ikke har tråkket over streken. Hun har, som andre ledere til tider, sikkert både sagt og oppført seg kritikkverdig.

Men Ulfsten lar varslersaken henge der i ukesvis. Fungerende leder Dag-Inge Ulstein sier de ikke drøftet varslersaken på det syv timer lange krisemøte i sentralstyret der Bollestad trakk seg. De er nå generalsekretæren skal ta fatt på varslersaken.

Når en krise møtes med denne typen formalisme, er det grunn til stille spørsmål om Ingunn Ulfsten og de ansatte er et større problem for partiet enn Bollestad.

Varslinger går som en farsott over landet. I fjor ble det registret 139 varsler i Den norske kirke. Misjonssambandet er en studie i hvor galt det kan gå.

I den harmonisøkende, idealiserte og formalistiske kulturen som rir KrF, blir de opptatt av at varsler må behandles pinlig korrekt framfor å se de som er problem som må løses umiddelbart. Ingen i KrF har noen gang forestilt seg at ansatte skulle sende er varsel mot partilederen. Men de har ført seg selv dit de ikke vil, fordi ansatte, regler, prosedyrer, planer og systemer er blitt viktigere enn politikken. Profesjonalisering, kalles det. Det er tydeligvis drepen for slike som Olaug Bollestad, og flere med henne.

Europa bruker milliarder på alt mulig som ikke gir vekst. Tidligere sjef for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, mener det må en snuoperasjon til for å redde Europa fra å gå under.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert tirsdag 10. september 2024 – 12:31 Sist oppdatert tirsdag 10. september 2024 – 12:46

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Mario Draghi, tidligere president for Den europeiske sentralbanken (ESB) og kjent for å ha fått æren for å ha redde euroen fra sammenbrudd, har aldri hørt til flokken av dommedagsprofeter. Han er en representant for den rådende politikken i EU.

Tyskland må komme seg på beina som Europas ledende vareproduserende land. Det vil de slite med så lenge krigen i Ukraina varer.

Da han tok fatt på oppgaven med å lede en utredning om konkurransekraften i EU, oppdaget han hvor ille det stod til. Det er ikke hverdagskost at politikere av Draghis støpning hevder det bærer utfor stupet om ikke EU foretar seg noe.

– For første gang siden den kalde krigen må vi være urolige for vår overlevelse. Det er behov for radikale endinger. De må komme hurtig, og de må være konkrete, sa Draghi på et pressetreff med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen da han overleverte den drøyt 400 sider lange rapporten.

Svakere produktivitet

EUs del av verdensøkonomien blir mindre og mindre, og årsaken er særlig svakere vekst i produktiviteten. I rapporten tas det til orde for at EU må investere minst 750 til 800 milliarder euro i året i blant annet grønn omstilling, digitalisering og innovasjon.

Draghi mener det er nødvendig for EU å «hente inn innovasjonsgapet til USA og Kina, særlig innen avansert teknologi». EU risikerer å havne i bakleksa om vi fortsetter i dagens spor.

Draghi tar til orde for et sterkere forpliktende samarbeid innen EU. Han åpner endatil for at EU kan ta opp felles lån for å finansiere nye satsinger. Det skal mye til om det skjer. Den slags tanker får fort tommelen ned fra land som Tyskland og Sverige. 

Ursula Von der Leyen gir inntrykk at EU vil følge den veien Draghi tar til orde for. Hun peker på at de det kan være flere veier til friske penger. Enten kan medlemslandene betaler mer til et økt EU-budsjett, eller de kan selv å ta opp nye lån. Hun vil vurdere begge alternativer og minner om at det avgjørende er at det er politisk vilje i medlemslandene til å ta nye, store grep.

Annonse

EU fortsetter som før

Ursula Von der Leyen er blitt gjenvalgt som president for EU-kommisjonen. Selv om vi har hatt et valg til EU-parlamentet der høyresiden styrket seg og høyresiden har sterk framgang i flere land, er det lite som tyder på at Ursula Von der Leyen har tatt innover seg det som skjer i velgermassen. Sentrum har beholdt makten i EU. Det betyr at EU kan føre videre den politikken som er ført de seinere årene.

Frankrike og Tyskland er de viktigste landene i EU. I løpet av neste år kan Marine Le Pen vinne valget i Frankrike og Olaf Scholzs regjering bli tvunget til å gå av i Tyskland.

Det vil ikke føre til at EU bryter sammen, men det vil sette en stopper for en sterkere integrasjon. Høyresiden er opptatt av å bevare sterke nasjonalstater innenfor EU.

Tyskland har vært det økonomiske lokomotivet i EU. Nå har veksten stoppet opp. Når Tyskland er det landet som har tapt mest på den politikken som er ført det siste tiåret, har de langt på vei seg selv å takke. Vedtaket om å demontere atomkraftverkene og satse på grønn energi kom for eksempel altfor tidlig. De har latt være å ta grep for å bremse innvandringen.

Sanksjonene mot Russland som har økt i omfang fra 2014, har svekket tysk økonomi. Pålegget fra USA om å stenge North Stream2-rørledningen fra Russland førte til en eksplosjon i energikostnadene som rammer tysk industri hardt.

Støtte til Ukraina

Tyskland har gitt over 22 milliarder euro til Ukraina. Det har de ikke lenger råd til. Det ligger an til at støtten blir halvert neste år. Opposisjonen vil kutte enda mer.

Det er en økende motstand mot innvandring i Tyskland. Denne uken ga regjeringen beskjed om at grensekontrollen skal styrkes merkbart.

Hvis regjeringen i Tyskland skal ta på alvor advarslene fra Mario Draghi, må de prioritere. De kan ikke øke bevilgningene til Forsvaret så mye som regjeringen har tatt til orde for. De må redusere støtten til Ukraina neste år. De må sørge for at det kommer færre innvandrere som ikke har behov for beskyttelse. De kan ikke overføre flere milliarder euro til EU-kommisjonen.

De må kreve en kritisk gjennomgang av den voldsomme økningen i direktiver som produseres i Brussel. Det er blitt for mange regler og lover som hemmer bedriftene. Det har de ikke råd til når konkurransen skjerpes.

Tyskland må komme seg på beina som Europas ledende vareproduserende land. Det vil de slite med så lenge krigen i Ukraina varer. Derfor er det i Tyskland og EUs interesse at de blir slutt på krigen. Det må det etter hvert være mulig å snakke høyt om.

Tyskland må komme seg på beina som Europas ledende vareproduserende land. Det vil de slite med så lenge krigen i Ukraina varer.