Nye milliarder får sannsynligvis forsvarlige bein å gå på

Mens det ble kjempet om få millioner i Stortinget for fem måneder siden, hiver regjeringen innpå 20 nye oljemilliarder i revidert budsjett. Det har søkkrike Norge råd til. Litt ekstra barnetrygd kan også SV få presset igjennom.

 Finansminister Trygve Slagsvold Vedum beskriver det reviderte budsjettforslaget som «veldig ansvarlig» og viser til at oljepengebruken ligger under handlingsregelen. Den samlede oljepengebruken blir i år på 418,7 milliarder oljekroner. Det anslås til 2,7 prosent av oljefondets verdi, klart under den såkalte handlingsregelen på 3 prosent.

Økonomer med anlegg for å bekymre seg, tar dette pent. Norsk økonomi tåler såpass uten at det er fare for at Norges Bank dropper rentenedsettelser.

Opposisjonen er forpliktet til å se farer og betenkeligheter med den politikken regjeringen fører. De kritiserer regjeringen for å bruke for mye penger og frykter det vil føre til at det vil ta lengre tid før renten settes ned.

Norsk økonomi tåler såpass uten at det er fare for at Norges Bank dropper rentenedsettelser.

Prisveksten er på vei ned og regjeringen sier den venter økt kjøpekraft. De tror til og med at boliginvesteringene vil ta seg opp igjen. De legger til grunn en vekst i fastlandsøkonomien på 0,9 prosent i år og at arbeidsledigheten vil ligge på 1,9 prosent. Det er til å leve med.

Har kontroll

Regjeringen vil formidle at de har god kontroll på den økonomiske utviklingen. Derfor kan de tillate seg å bruke 20 milliarder mer enn det den mente var forsvarlig for et halvt år siden.

Regjeringen øker bevilgningene til Forsvaret med 7 milliarder, Ukraina får går 6 milliarder ekstra til militær støtte, 1 milliard til den sivile delen av Nansenprogrammet. Det skal brukes 640 millioner kroner mer på drift og vedlikehold av riksveier. Politiet får sine varslede 635 millioner kroner, men regjeringen legger også på en frisk milliard kroner der hovedinnsatsen er øremerket gjengkriminalitet. Sykehusene får 2 milliarder, privatskolene får reversert et kutt på 484 millioner kroner og det settes av 1,9 milliarder kroner til anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Kommunenes frie inntekter økes med 6,4 milliarder. Det skal kjøpes inn skolebøker for 300 millioner. Bistanden til Gaza økes fra 250 millioner til 1 milliard.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Regjeringen er avhengig av støtte fra SV for å få reviderte budsjett vedtatt. Det er neppe noe av det regjeringen vil bruke mer penger på, SV vil vende tommelen ned for. For tiden er selv SV tilhengere av å bruke flere milliarder på våpen.

I revidert må SV prioritere en eller to saker de vil ha økte bevilgninger til. Det ser ut til at de vil prioritere økning i barnetrygden. Kravet er at det barnetrygden skal økes med 2 milliarder kroner. SV har tidligere fått gjennomslag for å øke barnetrygden. Partiet argumenterer med at dette er det mest effektive tiltaket for å gi barnefamiliene en bedre økonomi. Gratis barnehage og SFO er også velegnede tiltak.

Felles for disse tiltakene er at de gir alle familier med barn bedre økonomi. Venstre og Høyre hevder at disse virkemidlene ikke er treffsikre nok. Det er om lag 100.000 barn som vokser opp i fattigdom. Det er disse familiene som først og fremst trenger hjelp.

Skatt på barnetrygd

Universelle ordninger er en bærebjelke i det norske velferdssamfunnet. Slik bør det fortsatt være for skole, helse og omsorg. Vi trenger ikke å la barnetrygden forbli en universell ordning når den er blitt såpass høy som rundt 20.000 kroner i året per barn. Det gir ikke mening at staten skal betale 40.000 skattefrie kroner i året til en familie med to barn og samlet inntekt langt over en million kroner.

Venstre og Høyre kan være med på økt barnetrygd, men da vil de definere den som skattbar inntekt.

SV-leder Kirsti Bergstø er ikke fullstendig avvisende. Det burde ligge an til et forlik om barnetrygden. Regjeringen bør komme SV i møte og øke barnetrygden betydelig, men la den bli en skattbar inntekt. Prinsippet bør de bli enige om i revidert, slik at det kan gjennomføres med full virkning fra neste år.

Om SV får gjennomslag for halvparten av den økningen i barnetrygden de krever, vil dette ikke skape nevneverdig press i økonomien og sette rentenedsettelsen i fare. Beløpet er for lite. Det som kan føre til at Norge Bank utsetter å sette ned renten, er at lønnsøkningen blir høyere enn det vi regner med. Mange bedrifter går godt og det er knapphet på kompetent arbeidskraft. Dette kan få lønningene til å stige mer enn det regjeringen antar.

Revidert varsler ikke er justering av den politiske kursen. Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre vil riktignok ha økt bruk av private aktører for å få ned helsekøene. LO og venstresiden liker ikke det, men de forstår det nok. Regjeringen kan ikke gå til valg neste år på lange helsekøer. De må utnytte den samlede kapasiteten. Når sykehusene får 2 milliarder ekstra, har de mulighet til å sette bort en del operasjoner til private aktører for å ned køene.

Domstolsreformen: Unngikk reversering, feirer med kake

Sorenskriver Odd Magne Gjerde kan legge reverseringstrusselen bort. Romerike og Glåmdal tingrett blir ikke reversert

Mandag fikk Romerike og Glåmdal tingrett med hovedsete i Lillestrøm besøk av justisminister Emilie Enger Mehl (Sp), med NRK på slep. Her slapp hun nyheten om hvilke fem tingretter som blir reversert.

Legger bort trusselen

Sorenskriver Odd Magne Gjerde leder Romerike og Glåmdal tingrett, resultatet av sammenslåingen av Øvre Romerike tingrett, Nedre Romerike tingrett og Glåmdal tingrett.

Frykter domstolene reverseres på utdatert grunnlag

– Vi er meget godt fornøyde med at vi slipper å bli reversert. Det gjør at vi får anledning til å videreføre det gode arbeidet som er gjort etter sammenslåingen. På torsdag blir det kake på alle tre rettsstedene – Lillestrøm, Eidsvoll og Kongsvinger – for å markere at vi kan legge reverseringstrusselen bak oss, sier Gjerde til Dagens Perspektiv.

Han syns også det er «mye bra i regjeringens pakke», og trekker fram mer midler til digitalisering og opprustning av tinghus/inngåelse av nye leieavtaler.

Lang vei mot avklaring

Våren 2021 ble antall tingretter redusert fra 60 til 23 og antall jordskifteretter fra 34 til 19 – et resultat av Solberg-regjeringens domstolsreform. Støre-regjeringen lovte å reversere reformen, altså gjenopprette 37 tingretter. Senterpartiet må nøye seg med fem.

– Mitt hovedbudskap er at sammenslåingen har vært meget vellykket og at det vil være et stort feilskjær om vi blir reversert, sa Gjerde til Dagens Perspektiv i februar i år.

Høringen ble avsluttet våren 2022, og det kom over 450 høringssvar, et samlet fagmiljø var mot reversering. Nå er altså avgjørelsen tatt.

ANNONSE

Torsdag blir det kake for å markere at vi kan legge reverseringstrusselen bak oss

Sorenskriver Odd Magne Gjerde

Dette blir endret

Ifølge NRK legges det 166 millioner kroner på bordet for blant annet å styrke domstolene, Spesialenheten for politisaker, Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker og rettshjelpsordningen.

Samtidig gjøres det strukturelle grep i revidert nasjonalbudsjett: Blant disse de fem tingrettene som gjenopprettes. Regjeringen foreslår også å lovfeste alle rettsstedene, slik at fremtidige endringer i domstolsstrukturen vil kreve flertall i Stortinget.

I dokumentet «Rettssikkerhetsløftet», bekrefter justisministeren opprettelsen av fem nye tingretter:

  • Møre og Romsdal tingrett deles opp, til Kristiansund/Molde og Volda/Ålesund.
  • Hordaland tingrett deles opp, til Bergen tingrett og Hardanger tingrett.
  • Telemark tingrett deles opp, til Skien og Notodden/Vågslid.
  • Vestre Innlandet tingrett deles opp, til Lillehammer/Vågå og Fagernes/Gjøvik.
  • Det siste grepet er en slags nyvinning: Nesbyen tas ut fra Buskerud tingrett. Det samme skjer med Hønefoss i Ringerike, Asker og Bærum tingrett. Disse to rettsstedene slås sammen til en ny tingrett.

Reaksjonene fra de berørte kom kjapt: Flere berømte domstolsledere er sterkt uenig i forslaget, og ønsker at dagens 23 tingretter får stå uendret, skriver NRK.

Sorenskrivere i tingrettene Buskerud, Hordaland, Møre og Romsdal, Ringerike, Asker og Bærum, Telemark og Vestre Innlandet akter nå å sende et brev til Stortinget.

– Vi mener at dette er et dårlig forslag som ikke bør følges opp, heter det i brevet.

Hoderisting i opposisjonen

Magne Lerø: Regjeringens feilslåtte reverseringsiver

Responsen fra opposisjonen på Stortinget har ikke latt vente på seg. Her er et utvalg:

– Kriminaliteten skyter i været mens de sitter og ser på, samtidig som de bruker tid, penger og energi på å åpne domstoler alle faginstanser er imot, sier justispolitisk talsperson Ingunn Foss (H) til NTB.

– Denne regjeringen er en vandrende katastrofe for rettssikkerheten. Domstolsreformen har bedret rettssikkerheten, fått ned saksbehandlingstid og skapt sterkere juridiske fagmiljøer, sier Ingvild Wetrhus Thorsvik fra Venstre til NTB.

– Vi står i en krise i justissektoren med altfor få politifolk, og så er regjeringen opptatt av å opprette tingretter som ingen faglige myndigheter har bedt om, sier justiskomiteens leder Helge André Njåstad til NRK.

DO

Økt polarisering – dødfødte krav

Når polariseringen i et samfunn øker, krever flertallet mindre innvandring, fellesarenaer blir færre, integreringen dårligere og uro brer seg.

Under flyktningkrisen for snart ti år siden sto daværende forbundskansler Angela Merkel fram med åpne armer. «Wir schaffen das», sa hun. Det kom over en million syriske flyktninger til Tyskland. Angela Merkel ble stående som symbol på humanitet og hva menneskerettigheter betyr i praksis.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Siden den tid har motstanden mot innvandring økt i alle EU-land. Sverige har strammet kraftig inn. I Frankrike sliter de med økte spenninger som følge av at de ikke makter å integrere de mange innvandrerne.

I Tyskland og i flere EU-land har innvandringskritiske partier på høyresiden skaffet seg en oppslutning på rundt 20 prosent. Den høyreorienterte fløyen har rundt 20 prosent av mandatene i Europa-parlamentet. De ligger an til å få økt oppslutning ved valget i juni.

Nei til muslimer

I en meningsmåling utført av Insa på oppdrag fra mediekonsernet Nius sier 52 % av befolkningen i Tyskland seg helt enige i påstanden om at «Tyskland generelt ikke lenger bør ta imot flyktninger fra islamske land». Bare 34 % svarer at de er «uenige» eller «litt uenige» i denne uttalelsen. Det er et økende flertall som er bekymret for at innvandringen vil føre til at Tyskland mister sin egenart.

Myndighetene kan føre en strammere innvandringspolitikk, men de kan ikke utelukke muslimer. Det vil stride mot menneskerettighetene. Flyktninger kan ikke behandles ulikt ut fra religiøs tilknytning.

Det amerikanske demokratiet står i fare for å gå til grunne fordi polariseringen er blitt så sterk.

Det leder igjen til påstander om at regjeringen ikke lenger vil følge folkets vilje. Slik økes spenningen. På område etter område er ikke det politiske lederskapet i takt med befolkningens syn.

I Tyskland har nylig en domstol bestemt at ungdomspartiet til det tyske ytre høyre-partiet AfD kan betegnes som ekstremister. En kommer ingen vei med å få rettens godkjennelse til å kalle noen ekstremister. Slikt bidrar bare til økt spenning.

Debatter polariseres

Algoritmene i sosiale medier fører til at alle debatter preget av et visst engasjement, drives i polariserende retning. Politikere som søker oppmerksomhet, bidrar til denne utviklingen ved å henge seg på debatter som tar av i sosiale medier. Da gjelder det å hive seg på en skarp uttalelse. Balanserte «på den ene siden – på den andre siden»- uttalelser, duger ikke.

USA har i flere tiår fungerte som et bevis på at det flerkulturelle samfunn fungerer. Slik er det ikke lenger. Det amerikanske demokratiet står i fare for å gå til grunne fordi polariseringen er blitt så sterk. De finner ikke lenger verdier å samle seg om.

Det skapes stadig nye polariserte fronter. For tiden er det krigen i Gaza som utløser sinne og protester som myndighetene strever med å holde innenfor akseptable former.

Krigen i Gaza har utløst en voldsom protestbølge i en rekke europeiske land. Kravene om at Den europeiske kringkastingsunionen skulle boikotte Israel var sterke. Det utløste også motkrefter. En tid så det ut til at Israel kunne komme til å vinne, protestene til tross.

I ettertid er den norske juryen blitt kritisert for at de ga Israel hele åtte poeng. De forsvarer seg med at de ikke tok politiske hensyn.

Polariseringen var så sterk og skapte så mye uro at flere land sier de må vurdere om Melodi Grand Prix kan fortsette som i dag. En tilsvarende debatt kan også komme opp når det gjelder OL.

ANNONSE

OL og Melodi Grand Prix

Når Melodi Grand Prix og OL fungerer polariserende, er noe av poenget borte. Men det er viktig å ha fellesarenaer der vi kan møtes på tross av sterk uenighet. Skal slike fellesarenaer bestå, må arrangørene stå knallhardt på at arrangementet skal være åpent for alle som tilfredsstiller kriteriene. Ingen kan forhindre at grupperinger krever boikott. Det får vi leve med. Det er avgjørende at politikerne holder seg unna. Idretten arranger store mesterskap. Kringkastingsunion arrangerer Grand Prix. Politikerne får heie og klappe som vi andre.

Politikeren bør engasjere seg sterkere i de prinsipielle spørsmål som et samfunn preget av mangfold, reiser. Det er legitimt for befolkningen i et land å være opptatt av å bevare et lands kultur, egenart, verdisett og tradisjon. Det er noe som kjennetegner Norge. Om miljøer blir preget av mennesker fra en annen kultur med andre verdisett, vil norsk kultur bli svekket.

Derfor må innvandring bety integrering i norsk kultur. Innvandrere må avlære noe fra den kulturen de kommer fra og la seg prege av norsk kultur og tenkesett.

Det er ikke er flertall i Norge som ønsker at etnisk norske skal bli et mindretall. Slik tenker også flertallet i Israel. De er sionister med krav til at Israel skal ha et jødisk preg, men de skal også gi rom for palestinere. I dag har palestinere demokratiske rettigheter. Derfor er ikke Israel en apartheid-stat.

Israel har over flere tiår tatt seg til rette og etablert bosettinger på Vestbredden. Deler av dette må reverseres med opprettelse av en palestinsk stat. Å kreve at Israel som stat skal oppløses og det skal bli en felles jødisk, palestinsk stat i hele området, er dødfødt. Det vil aldri skje. Historien lar seg ikke rulle tilbake på denne måten.

POLARISERING INNVANDRING LEDER MAGNE LERØ

Skal det vernes, får staten ta regningen

Vernemyndighetene må fratas makt. De kan ikke få pålegge en flokk beboere 150 millioner i økte kostnader og bidra kun med en dråpe i havet; 620 000 kroner.

Noe som kjennetegner den nye tid, er at vi tar bedre vare på historien enn det de har gjort i tidligere tider. De fleste land med en viss økonomisk bæreevne, holder seg med vernemyndigheter som skal sørge for å bevare det som er tidstypisk for ulike epoker i historien.

Hvor sterkt de «antikvariske myndigheter» står i et land, varierer. Selv om det finnes internasjonale konvensjoner, har myndighetene makt til å overkjøre antikvarene når de mener viktigere hensyn tilsier det.

Y-blokka ble revet til tross for sterke protester. Aksjonister tok saken til retten, men vant ikke fram. Politikerne ville ha regjeringskvartalet i sentrum, arealet måtte utnyttes maksimalt og regjeringskontorene sikres mot nye mulige terrorangrep. Y-blokka måtte ofres.

Stortinget må endre loven slik at folk flest ikke pålegges store ekstra kostnader med å bevare et spesifikt uttrykk for den tiden en bygning ble oppført i.

Høyblokka fikk stå. Ikke bare fordi vernemyndighetene gikk sterkt inn for det. Det var mulig å rehabilitere høyblokka innvending slik at våre dagers krav til effektive og sikre kontorer innfris. Etter hvert har også bevaringstanken fått en mer sentral plass. Det er mer klimavennlig å bevare eksisterende bygg framfor å rive og bygge nytt.

Staten krever – og betaler

Norge er et søkkrikt land. Vi må ikke velge de rimeligste løsningene. Vi kan tillate oss å bruke milliarder på å bevare symboler og utrykk fra fortiden. Staten stiller krav – og staten betaler.

Staten kan også pålegge privatpersoner å betale for å bevare elementer fra fortiden –  elementer som fagpersoner anser som viktige, men som de som skal betale knapt bryr seg om eller ser poenget med.

Noen lar heller gamle hus forfalle framfor å gjennomføre en rehabilitering som blir svært kostbar fordi vernemyndighetene krever at det opprinnelige uttrykket skal bevares.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Den som kjøper et gammelt hus med sjel og egenartet utseende, kan få beskjed om at eiendommen er verneverdig. Da kan en ikke gjøre hva en vil med det en eier. Endringer skal godkjennes, og kravet er som regel at det er bevaring, ikke modernisering som gjelder. Det blir ikke mulig å kjøpe moderne vindu på tilbud til 40 prosent. Vindu må lages spesielt og koster det mangedobbelte av standardvindu.

Krise for Borettslaget Haugenstua

Borettslaget Haugenstua i Oslo står overfor en omfattende og kostbar rehabilitering. Her bor det 3000 mennesker fordelt på 882 leiligheter. Fasaden er utslitt. Løse betongbiter som veier flere kilo, har begynt å falle ned der slitasjen har kommet lengst.

Noe må gjøres, og det koster flesk. 790 millioner lyder den siste beregningen på. For en treromsleilighet vil kostnaden øke med 5497 kroner, skriver Aftenposten. Det betyr full krise for en rekke av beboerne. De klarer ikke en økning på 60-70 000 kroner i året.

Disse blokkene har Byantikvaren satt på «Gul-listen» sin. Det betyr at fasadene har kulturminneverdi. Borettslaget har kranglet med Byantikvaren i seks år. De har fått gjennomslag at de kan bruke rimeligere fasadeplater på deler av byggene. Likevel betyr kravet fra Byantikvaren 150 millioner i økte kostnader.

Borettslaget har fått 120 000 i støtte fra Byantikvaren og en halv million fra Kulturminnefondet.

Denne saken må Byrådet i første omgang gripe fatt i. Hvis de ikke har myndighet til å skjære igjennom, får de ta saken til Stortinget. Det hører ingen steds hjemme at Byantikvaren skal kunne pålegge et borettslag å betale 150 millioner for å bevare fasaden med datidens materiale. Stortinget må endre loven slik at folk flest ikke pålegges store ekstra kostnader med å bevare et spesifikt uttrykk for den tiden en bygning ble oppført i.

ANNONSE

Staten får betale 

Når kostnadene Byantikvaren påfører et borettslag er 150 millioner kroner og støtten er på 620 000, viser det er misforhold som ikke bør godtas.

Skal fasaden på boligblokkene på Haugenstua vernes, får staten betale det det koster. Hvis ikke får de ta bilde og video av fasaden slik at blir dokumentert for framtiden hvordan det opprinnelig var.

Vi tror ikke politikerne er rede til å bruke skattebetalernes penger på denne typen bevaring. De vil neppe strekke seg lenger enn til å betale for at en av blokkene skal beholde den opprinnelige fasaden. De andre blokkene får bli rehabilitert slik at kostnadene holdes nede for beboerne.

Hvis Byantikvaren mener det ikke kan forsvares å la kun en blokk beholde sitt tidstypiske uttrykk, får de kaste kortene og se at boligene rehabiliteres og at faglige, arkitektoniske hensyn blir overkjørt.

Regjeringens feilslåtte reverseringsiver

Hvis det ender med at bare 5 av 37 tingretter blir gjenopprettet, er det en erkjennelse av at Senterpartiets reverseringsiver fører galt av sted.

Før siste valg gjorde Senterpartiet et stort poeng av de borgerliges sentraliseringspolitikk skulle reverseres om de kom til makten. Det var ikke måte på hvor omfattende reverseringen kunne bli. Sammenslåingen av kommuner og fylker skulle oppløses om de «sammenslåtte» ønsket det. Politikontorer og tingretter skulle åpnes igjen.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Oppløsningen er fylker og kommuner er i hovedsak gjennomført. Det kunne blitt verre enn del ble. Men noen stor entusiasme har ikke reverseringen utløst. I storfylket Viken som er blitt historie, strever de med å reversere. Det er like krevende som å få budsjettene i balanse.

Det regjeringen har lykkes dårligst med, er å reversere reformen med det fikse navnet «nærpolitireformen». Politiet skulle komme nærmere ved at 123 politikontorer ble lagt ned. 72 av 126 berørte kommuner sendte en formell klage til Politidirektoratet. De talte for døve ører.

Et styrket lokalpoliti, sier  Emilie Enger Mehl

I løpet av 2024 vil vi ha totalt 20 nye polititjenestesteder, uttalte justisminister Emilie Enger Mehl for vel et år siden.

Denne reverseringen har vært tilstrekkelig for at Sp har fått markert at de har fått gjennomslag for sin politikk. De har solgt det inn som om dette er første skritt på veien mot et styrket lokalpoliti.

Såpass gjennomslag måtte Ap gi Sp. Men det er ikke nok til at Sp kan føre valgkamp neste år på fortsatt reversering av politireformen. Det har sammenheng med at det ikke er i mindre byer og tettsteder konsekvensene av for få i politiuniform er spesielt merkbar. Det er den økende kriminaliteten i Oslo som plager regjeringen.

Sp må erkjenne at en del av den sentraliseringen de borgerlige gjennomførte, var godt begrunnet.

Vi er ferd med å få svenske tilstander i gjengmiljøet i Oslo. Det er ventet at regjeringen i revidert budsjett vil bevilge flere hundre millioner ekstra til politiet for bedre kontroll på de kriminelle gjengene. Det betyr flere ansatte. Det er ikke noe problem. Det er få bransjer som har like god tilgang på arbeidskraft som politiet. Det er flere hundre som har gjort ferdig utdannelsen ved Politihøgskolen, som ikke har fått seg jobb.

Det kan se ut som om vi utdanner flere  til politiet enn vil har behov for – med mindre regjeringen øker bevilgningene til politiet merkbart i revidert budsjett og i statsbudsjettet for 2025. Hvis ikke regjeringen får tatt grep om gjengmiljøet i Oslo, vil lov-og-orden-partiet Frp legge premissene for debatten fram mot neste valg. Sp kan ikke da komme trekkende med at det er opprettet 20 nye politikontorer i mer fredelige hjørner av landet.

Frykter domstolene reverseres på utdatert grunnlag

Langt fra Hurdalsplattformen 

I dag skriver Aftenposten at bare 5 av 37 tingretter blir gjenopprettet. I Hurdalsplattformen heter det: «Gjeninnføre strukturen for domstolane før domstolsreforma av 2021 for å vareta borgaranes rettstryggleik og sikre sjølvstendige domstolar med stadleg leiing, med unntak for domstolar der domstolsleiar, kommunane i rettskretsen og dei tilsette gjennom sine tillitsvalde er samde om å oppretthalde dagens struktur.»

Det har Sp tolket som en full reversering. Høringen som ble avsluttet i 2022, viser at det er stor motstand mot å gjenopprette 37 tingretter. Det argumenteres tungt med rettsikkerhet, økonomi og effektivitet.

Når det nå ligger an til at det kun er 5 tingretter som gjenopprettes, kan ikke Sp kalle det en seier. Det er først og fremst et nederlag. Sp må erkjenne at en del av den sentraliseringen de borgerlige gjennomførte, var godt begrunnet.

EU prioriterer krig framfor klimakutt

Krigen i Ukraina er blitt viktigst for EU. Klimaminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) har stor forståelse for at klima har ramlet ut av EUs neste femårsplan.

For et år siden pekte kommentatorer og eksperter på at EUs kamp mot klimautslipp kunne bli nedprioritert om høyresiden med et godt innslag av ytterste høyre, vant valget til EU-parlamentet til sommeren. Høyresiden ligger an til å gjøre et godt valg. Men EU har alt av andre grunner flyttet klima lenger ned på prioriteringslisten. 

Fem siste ledere fra Magne Lerø

I EUs femårsplan fram til 2029 er kampen mot klimautslipp nedtonet til fordel for forsvar, sikkerhet, konkurranseevne, energi og migrasjon. I forrige femårsplan sto det grønne skiftet øverst.

Klimaminister Andreas Bjelland Eriksen sier til Vårt Land at EU strategiske agenda er basert på den verden vi lever i og at han har forståelse for at EU justerer kursen, men han synes ikke det kan leses slik at klima er blitt mindre viktig for EU.

Bjelland Eriksen forstår det slik EU ønsker han skal forstå det. De snakker ikke høyt om at klima skal nedprioriteres. I EU snakkes det fortsatt varmt om bekjempelse av klimautslipp. Men det blir mer ord og mindre handling.

Det er helt andre toner å høre fra Philippe Lamberts, som er talsperson for de grønne i EU-parlamentet. Han har vanskelig for å tro det han ser, at EU åpenlyst nedprioriterer klima. Derfor svinger han pisken.

Protest fra bøndene

Det er flere måneder siden vi fikk de første signalene om at EU i det minste måtte sette bremsene på i sitt klimaengasjement. Det var knyttet til sterke protester fra bøndene i flere EU-land mot økte CO2-avgifter og andre klimatiltak som rammet bøndene økonomisk. Bøndene ga klar beskjed om at de ikke ville finne seg i å bli ofret på klimapolitikkens alter.

EU-ledelsen i Brussel måtte ta inn over seg at det ikke nytter å innføre kostbare klimatiltak hvis store – og sterke – deler av befolkingen opplever at det er de svakeste som først og fremst rammes. Klimatiltak og forskjeller ble knyttet sammen.

Det ble et krav at klimatiltak skal ramme rettferdig. Det samme sies fra rødgrønt hold her hjemme. Sp vil ikke at det skal innføres høyere CO2-avgifter dersom dette første og fremst rammer bønder og folk på landsbygda. SV er opptatt av å knytte strengere klimatiltak sammen med krav om at de rike må bidra mer.

EU står sterkt, men de står på bevegelig grunn. De må skaffe seg et stødigere ståsted

I Storbritannia har statsminister Rishi Sunak sagt at regjeringen ikke vil innføre klimatiltak som slår ut urettferdig.

Det som først og fremst har fått konsekvenser for EUs nedtoning av klimasatsingen, er krigen i Ukraina. EU har innført en stor mengde sanksjoner som ikke har rammet Russland som forventet. Sanksjonene har dessuten fått negative konsekvenser for EU-landene.

EU-landene har gitt Ukraina våpen verd flere titalls milliarder og i tillegg gitt milliarder i humanitær støtte. I mars vedtok de en hjelpepakke verd 50 milliarder euro.

Flyktninger fra Ukraina

Det er kommet nærmere 7 millioner flyktninger fra Ukraina til EU-land. Dette koster hundrevis av milliarder hvert år og belaster både helsevesen og boligmarkedet. På sikt kan flyktninger som blir boende, bli en viktig arbeidskraftsressurs.

EU-landene må også øke bevilgningene til forsvar og sikkerhet, minst til to prosent av nasjonalbudsjettet.

Krigen i Ukraina, flyktninger fra Ukraina og økte forsvarsbevilgninger fører til press på velferdsordninger og flere fattige. Det skjer samtidig som EU-landene opplever lav vekst. Årlig vekst er høyere både i USA og Kina. Også Russland har høyere økonomisk vekst enn EU.

EU har inntatt taperposisjonen. I denne situasjonen er det ikke er sjakktrekk å føre valgkamp på at en skal fortsette i samme spor. Det er ytterpartiene på høyre side som er i framgang. Gjør de et godt valg, vil støtten til krigen i Ukraina trappes ned.

EU har ambisjoner de ikke makter å leve opp til. Først svekkes klimapolitikken. Deretter vil EU måtte nedjustere Ukraina-støtten. Det vil skje uavhengig av om Donald Trump eller Joe Biden vinner valget i USA.

EU vil redde klimaet og stå vakt om demokratiet og hvert lands rett til å velge sin egen framtid. Det er utmerkede mål. Men EU må innse at de er i ferd med å miste den posisjonen de ønsker å ha i verden. Da gjelder det å være realistisk og opptatt av å finne samlende løsninger.

EU står sterkt, men de står på bevegelig grunn. De må skaffe seg et stødigere ståsted og meisle ut en politikk med bredere oppslutning enn det EU-kommisjonen har lykkes med så langt. 

Monopolisert statlig sykdomsforståelse

Landets fremste ekspert på spiseforstyrrelser, Finn Skårderud, er fratatt legelisensen og statsforvalteren mener Villa Sult har brutt loven. Det bør avklares om det er slurv eller et monopolisert statlig syn på sykdom og behandling som ligger til grunn.

Spiseforstyrrelser er en farlig sykdom som først og fremst rammer unge kvinner. Det skjedde en kraftig økning under pandemien. Nær 50.000 norske kvinner mellom 15 til 45 år har til enhver tid en spiseforstyrrelse som krever behandling.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Vi mangler ikke kunnskap om årsak og hvordan sykdommen utvikler seg. Men i fagmiljøet er det delte meninger om hvilket behandlingsopplegg som fungerer best. På den ene siden er det de som mener at det eneste som nytter er å få pasientene til å spise, nærmest med tvang om nødvendig. På motsatt side står de som hevder det ikke nytter å få pasienter til å spise hvis de ikke får psykologisk hjelp til å bryte ut at tvangsforestillingen knyttet til mat.

En tredje posisjon innehar de som ser spiseforstyrrelse i et kulturelt og eksistensielt perspektiv. Det tror ikke det finnes en effektiv medisinsk, psykiatrisk metode for behandling som passer alle. Det handler om å skape relasjoner, forståelse og være nær over tid. Standard metode – 45 min samtale hver uke en periode – virker ikke. Er det et sted «pakkeforløpet» kommer til kort, er det for spiseforstyrrelser.

I 2014 ble Villa Sult etablert, blant annet av den profilerte psykiateren Finn Skårderud,  som ble regnet som en av landets fremste eksperter på spiseforstyrrelser. De ville drive med behandling, forskning, undervisning og utdanning. Villa Sult skulle være et supplement til det offentlige helsevesen, ikke et alternativ eller en motsetning til det offentlige behandlingstilbudet.

Villa Sult har brutt loven

Aftenposten skriver i dag at Statsforvalteren har konkludert med at Villa Sult har brutt loven om forsvarlig helsehjelp og journalføring. Utgangspunktet var en kvinne som sendte inn et varsel om behandlingen hun hadde fått ved Villa Sult i perioden 2015 til 2020.

Varselet, som er ført i pennen av advokat Mette Yvonne Larsen, omtaler en privatisering av behandlingsrelasjonen, mangel på journalføring, fravær av en plan for terapien og uklarheter rundt diagnoser. Pasienten skal ha fått tilgang til behandleres hjem og oppgaven med å lufte hunden. I varselet heter det at hun ble forvirret og lurte på om det var en vennetjeneste eller en del av behandlingen.

Det er også opprettet en tilsynssak mot Bente Sommerfeldt, spesialist i klinisk psykologi og faglig direktør ved Villa Sult. Hun sier til Aftenposten at hun har tatt klagen alvorlig og tatt lærdom av saken.

Astrid Giskegjerde, daglig leder i Villa Sult, sier de har gått igjennom alle rutiner og gjort forbedringer.

Det er vanskelig å forstå at en mann med så mange års erfaring med behandling av spiseforstyrrelser er fullstendig ubrukelig, nærmeste helseskadelig ifølge Helsetilsynet.

Sommerfeldt og Giskegjerde er kloke nok til ikke å gjøre et forsøk på å forsvare seg. Det ville ikke ført fram. Tilsyn er suverene i slike saker.

Det er samme type kritikk som rettes mot Finn Skårderud. I tillegg anklages han for seksuelt krenkende adferd i ett tilfelle. Helsetilsynet har behandlet sju klagesaker mot ham. De har vedtatt å frata ham autorisasjonen som lege.

Saken til retten?

Skårderud fratrådte sin stilling ved Villa Sult i juni i fjor. Det betyr ikke at han godtar kritikken. Skårderuds advokat, Halvard Helle, har betegnet vedtaket om å frata Skårderud legelisensen som «klart uriktig». Saken er anket og er nå til behandling i Helsepersonellnemda. Om den er enig med tilsynet, kan Skårderud ta saken til retten.

Myndighetene vil forsøke å isolere saken til et spørsmål om journalføring og hvilke rettigheter pasienter har i et behandlingsopplegg. Samtidig vil retten utfordres til å vurdere om det er rettslig grunnlag for å legge en faglig forståelse til grunn for hvordan spiseforstyrrelser skal behandles.

Finn Skårderud har utfordret systemer. Når systemet svarer med å vise til lov og rettigheter, kan en utfordrer tape.

Det skal en del til for å bevise at Skårderud driver en virksomhet som er til skade for sine pasienter. Det er det som er begrunnelsen for å frata ham legelisensen. Alle yrkesutøvere en rettslig beskyttet for ikke å bli utsatt for anklager som gjør at en mister retten til å utøve yrket sitt.

Helsetilsynet brukte 11 måneder på å undersøke varslene. Myndighetene har brukt nesten et halvt år på å behandle anken. Hva er det de somler med? Saken er opplyst. Det er tid for å bestemme seg.

Finn Skårderud har i praksis vært ute av stand til å utøve yrket sitt i snart et og et halvt år. Han vil ha krav på en klekkelig erstatning dersom Helsepersonellnemda konkluderer med at det ikke et arbeidsrettslig grunnlag for å frata ham retten til å praktisere som lege.

Finn Skårderud har tapt den posisjonen han en gang hadde i norsk offentlighet. Det er vanskelig å forstå at en mann med så mange års erfaring med behandling av spiseforstyrrelser er fullstendig ubrukelig, nærmeste helseskadelig, ifølge Helsetilsynet.

Offermaktens grep om Misjonssambandet

Oppgjør med fortiden drevet av offermakt er en global trend som også har sine nedslag i kristne sammenhenger – i Misjonssambandet for eksempel. Der er hele ledelsen presset ut.

Misjonssambandet er ikke til å kjenne igjen. I årtider har misjonsorganisasjonen vært preget av enighet utad, lojalitet mot ledelsen og med stor evne til å holde konflikter og uenighet internt. Det har vært enige om at misjonen ikke er tjent med å eksponere indre splid og spenninger utad.

Det er mye i fortiden vi ikke kan annet enn ta avstand fra når vi ser det med dagens øyne. Etterpåklokskap har vind i seilene for tiden.

De siste fem årene har Misjonssambandet havnet i den motsatte ytterligheten. Interne stridigheter brettet ut i et hundretalls avisartikler. Det endte med at ledelsen tapte maktkampen.

Det som skjer, kan ikke forklares med at uenighet til slutt koker over når det legges lokk på. Forklaringen er heller ikke at ledelsen har opptrådt spesielt uklokt eller uforsvarlig.

Misjonssambandet er barn av sin tid. Det vi har sett utspille seg, skjer i varierende grad i andre organisasjoner og i offentlig sektor. I mindre grad i bedrifter, for her skjærer som regel ledere og eiere igjennom før konflikter får vokse ut av kontroll.

Offentlig sektor, styrt av politikere, og frivillig sektor styrt av tillitsvalgte og medlemmer vil det beste. De er preget av dagens idealiserte tenkning om ledelse, arbeids- og organisasjonsliv basert på forestillingen om at alle vil bidra konstruktivt til å nå felles mål.

Ledelse i staten

Nylig fikk plattformen for ledelse i offentlig sektor en ny utgave. Dette er rørende lesning. Det står ikke noe her som ikke alle er enige i. Det er idealisme og optimisme satt i system.

I kristne sammenhenger finner en den samme ledertenkning med tillegg av enda mer omsorg og forståelse.

Niccolo Machiavelli sa for 500 år siden sa at om ikke ledelsen er rede til å bruke makt, ramler det sammen. For verden er slik den er, ikke slik den burde være. Da må de som er gitt makt vite å bruke den når det trengs. Han utbroderer sine meninger i boken Fyrsten.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Hvordan makt ter seg og utøves i dagens organisasjoner er det for lite oppmerksomhet rundt. Det er ikke lenger ledelsen alene som er gitt makt. Og det er ikke gitt at ledelsen vinner maktkamper med mindre en opptrer konstruktiv og sørger for å få forankret den makten en har og som noen ganger må brukes.

Siden årtusenskiftet har det blåst en identitetspolitisk vind over de vestlige samfunn. Mennesker har blitt bevisst på hvilken gruppe de tilhører- og hvem de vil støtte. Alle skal likebehandles, sikres rettigheter og krenkelser skal motarbeides.

Historien er full av eksempler på at grupper er blitt undertrykket og dårlig behandlet sett med nåtidens øyne. Det er mye i fortiden vi ikke kan annet enn ta avstand fra når vi ser det med dagens øyne. Etterpåklokskap har vind i seilene for tiden.

Det har oppstått krav i samfunnet om at det skal tas oppgjør med fortiden for å gi utsatte, sårbare grupper oppreisning.

«Woke» og #metoo

I vestlige land er statuer av tidligere helter dyttet ned fra sokkelen. Det har kommer diverse beklagelser fra myndighetene. Lover som forbyr hatytringer mot utsatte grupper er skjerpet. Det gjelder å være «woke» – våken for undertrykkelse og kritikkverdig behandling av grupper og enkeltpersoner.

I 2017 fikk vi #metoo mot seksuelle overgrep. Fra USA fikk vi også en bølge for bekjempelse av rasisme, både den åpenbare og det skjulte, strukturelle.

Taterne, krigsbarna, samer, jøder, krigsseilere, tyskerjenter og homofile har fått unnskyldninger fra representanter fra regjeringen de siste 25 årene.

Det legges opp til at det skal gis en ny unnskyldning til samene som en oppfølging av rapporten fra «sannhet- og forsoningskommisjonen.»

Biskopene i Den norske kirke har beklaget ordbruk og holdninger som rammet kvinner under kampen mot selvbestemt abort. Det vurderes for tiden hvordan kirken skal be homofile om unnskyldning.

ANNONSE

Misjonærbarna på skole

Misjonssambandet har gitt misjonærbarna som bodde på internatskolen langt unna foreldre som var misjonærer, en unnskyldning. Men de har ikke påtatt seg et strafferettslig ansvar. Retten fastslo for 11 år siden at organisasjonen ikke kan stilles rettslig til ansvar for et seksuelt overgrep som skjedde på en av deres skoler. Det ble aldri ro om den og andre saker der barn mener de ble utsatt for overgrep.

En unnskyldning er ikke nødvendigvis nok. Det vil vi få erfare i tiden framover i bestrebelsene på få til en forsoning med samene. Samene har fått «offermakt». De skeive også. Biskopene vil slite med å finne en form på en unnskyldning til de homofile. De skeive godtar ikke at det gjøres for lettvint.

Grunnen til at det er krevende å samle seg om oppgjør i ettertid, bidra den franske filosofen René Girard til å kaste lys over. I sin bok Syndebukken peker han på at det er en sentral bibelsk tanke at det skal tas hensynet til de svake og ofre. Girard er samtidig opptatt av begrepet offermakt (victim power).

Ofre kan få betydelig oppmerksomhet og støtte i dagens samfunn hvor det legges stor vekt på hva mennesker føler og hvor det er en slags kollektiv enighet om at ingen må føle seg såret eller tilsidesatt. Offer-makt brukes av den som er rammet eller av de som hevder de taler ofrenes sak.

Offer-makt kan virke splittende fordi det gjennom en dialog kan skapes forventninger som neppe kan innfris.

Offermakt og #metoo

Når offermakt knyttes til metoo-bølgen, oppstår det et krav om at det skal få konsekvenser for den som er årsak til urett eller overgrep. Noen må stilles til ansvar. I den emosjonelle settingen som lett oppstår er det lett for at en syndebukk blir utpekt.

Det krevende å nå fram med en rasjonell tilnærming slik ledelsen i Misjonssambandet har gjort, og måtte gjøre i en rettsak. De berørte er den dag i dag provosert over at Espen Ottesen, som faktisk var til stede ved rettsaken for 11 år siden, nyanserer og forsøker å oppklare misforståelser. Kravet er at han skal å gi seg, bøye seg, ikke si det han mener, men godta at ofrene og de som støtter dem får siste ord. Den nye generalsekretæren har valgt den linjen. Ottesen pakker sammen og slår seg ned i Dagen.

Misjonssambandet brukt rundt tre millioner på å undersøke om generalsekretær Øyvind Åslands opptrenden og håndtering av varsler holdt mål. Ekspertene fant ikke noe å kritisere ham for. Kritikerne slo seg ikke til ro med det. Det vrimler av varsler i misjonsorganisasjonen.

Ut med syndebukker

Åsland ble presset til å trekke seg i 2022 og har nå en annen stilling i organisasjonen. Det er det tillitsvalgte som reagerer på. Oppfatningen er tydeligvis at han har sluppet for billig unna.

Siri Myklebust som har varslet om det psykososiale miljøer ved Kvitsund Gymnas, sier til Vårt Land 10. april at det er «rystende» at Kari Margrethe Solvang, tidligere HR-leder som har hatt med misjonærbarnsaken å gjøre, har fått seg ny jobb ved Fjellhaug internasjonale høgskole. Her er tanken tydeligvis at syndebukker skal ut av organisasjonen, ikke få nye oppgaver.

Det er sjelden en ser ledelsen i en organisasjon blir presset ut slik det har skjedd i Misjonssambandet. Manglende støtte til barn som vokste opp på misjonene skoler ble den utløsende årsak fordi ledelsen ikke håndterte møte med offermakten. Ledelsen i andre misjonsorganisasjoner klarte det bedre. Det har også sammenheng med konflikter i organisasjonen med røtter 20 år tilbake i arbeidet i Etiopia.

Om striden i Misjonssambandet er over, vil avhenge av hva Send, støttegruppa for misjonærbarna, ber om eller krever. Generalsekretær Gunnar Bråthen leter etter kompromisser som kan skape ro.

Kvinnen som tapte rettsaken hun anla mot Misjonssambandet for 11 år siden, har nå fått 750.000 kroner i oppreisning. Det samme har Gunnar Hansen som i mange år har stått i spissen for misjonærbarna, fått. Slik kan det ikke fortsette. De har brukt nok av innsamlede midler på strid og splid.

Det er kanskje best og nødvendig at Øyvind Åsland, Espen Ottesen og Kare Margrete Solvang har trådt ut av sine posisjoner. Det kan også være starten på en prosess der misjonsgiganten ender opp som en blek skygge av det de en gang var.

En parodi på åpne søkerlister

Den norske kirke vil ikke henge etter offentlig sektor i åpenhet om hvem som søker lederstillinger. Ikke så enkelt i praksis. 6 av 11 søkere til direktørstillingen i Kirkerådet får søke i hemmelighet.

I offentlig sektor er det et krav om at søkerlister til lederstillinger på et visst nivå, skal være offentlige. Det finnes riktignok en bestemmelse om at søkere som har spesielt tungtveiende grunner til å forbli anonyme, kan få bli det. Selv om det ikke føres statistikk over slikt, er det et inntrykk at det dreier seg om rundt 10-20 prosent av søkerne. Til stillinger som toppsjef i kommuner for eksempel, kan det være flere.

Vi har flere eksempler på at søknad sendes inn når vedkommende i praksis er blitt tilbudt stillingen

Det betyr ikke at offentligheten har det innsyn i prosessen slik loven forutsetter. Dersom den som ansetter vet hvem en vil ha, er det mange måter å få det til på det er mulig å lage en stillingsutlysning som passer som hånd i hanske til den en vil ha.

For å gi inntrykk av at det er en objektiv og profesjonell prosess det legges opp til, er det blitt en regel å taue inn en hodejeger. Det koster fort flere hundre tusen, men de kan reglene godt og vet hvilke grøfter den som ansetter ikke må falle i. En hodejeger sørger for at ingen kan kritisere prosessen. Dialogen mellom den som ansetter og hodejegeren, har ingen innsikt i.

Noen ganger settes det en lang søknadsfrist. Det gir den som skal ansette og hodejeger god tid til å vurdere aktuelle kandidater. Det er ikke slik at ansettelsesprosessen starter først når søknadsfristen er ute. Den starter i det øyeblikket det inngås avtale med en hodejeger.

Fem siste ledere fra Magne Lerø

En annen mulighet for å få tak i den en vil ha, er å lyse ut stillingen på nytt. Da vet de som har søkt at de er mindre aktuelle, mens andre kan ta en telefon å melde sin interesse.

Vi har flere eksempler på at søknad sendes inn når vedkommende i praksis er blitt tilbudt stillingen. Når søkerlisten offentliggjøres, er det i praksis avgjort hvem som blir ansatt.

I noen tilfeller dropper den som skal ansette en toppsjef å be om en søknad. Det skjedde da Nicolai Tangen ble sjef for Oljefondet. Det endte med at daværende sjef i Norges Bank, Øystein Olsen, fikk saftig kritikk. Det tålte han godt. Det var viktigere for ham å få kloa i Tangen. I den verden Tangen kom fra, driver de ikke med søknader.

Konkurransesensitiv informasjon

Hvem som søker en stilling i en bedrift, anses som konkurransesensitiv informasjon. Derfor offentliggjøres ikke søkerlister til stillinger i næringslivet. Frivillige organisasjoner er heller ikke pliktig til å offentliggjøre søkerlister.

Den norske kirke velger å opptre som om de er en del av staten fortsatt. Til stillingen som direktør for Kirkerådet etter Ingrid Vad Nilsen, har 11 søkere meldt seg. Fem av de står åpent fram. En av de som ble ansett som meget aktuell for stillingen, Kjetil Haga, har trukket seg.

En person trakk søknaden før søkerlisten ble offentliggjort. Fem søkere har fått aksept for at deres navn ikke er offentliggjort.

Når halvparten av søkerne er anonyme, blir offentlige søkerlister en parodi. Kirkerådet bør endre praksis og droppe offentliggjøring av søkerlister. Da blir alle behandlet på lik linje. De slipper å miste personer som er interessert i stillingen, men som ikke søker fordi de ikke vil fortelle omverden at de er på vei ut av den stillingen de har. 

Det hadde vært fint om verden hadde vært slik at alle som søker en lederstilling ville stått på en offentlig søkerliste. Slik er ikke verden. Det bør Kirkerådet forholde seg til. Det bør de gjøre i offentlig sektor også. Men her det et langt lerret å bleke. Her er åpenhet en dyd.

Innfør straffegebyr for snegletempo i tilsyn og etater

Det er uakseptabelt at Deichman Bjørvika i Oslo bruker 11 måneder på å opprettholde et vedtak om å utestenge et forlag fra å låne et møterom. Det bør ilegges gebyrer for sommel og snegletempo.

Det nystartede forlaget Legatum Publishing fikk først ja fra Deichman i Oslo til å leie et rom for et lukket møte i forbindelse med utgivelsen av boken «Dere skal ikke erstatte oss» av franskmannen Renaud Camus. Flere vil betegne ham som høyreekstrem og en fascist. Han er sterkt kritisk til dagens innvandringspolitikk og opphavsmann til begrepet «den store utskiftningen».

Koblet inn Grunnloven

Skansen ga etter for press og kastet prinsippene sine på sjøen

Det ble protester. Biblioteksjef Knut Skansen i Oslo sa til NRK at han ikke kunne nekte utlån av møterommet fordi, som han sa: «Det er organisasjonsfrihet og ytringsfrihet i Norge, og det betyr at man kan bruke biblioteket til ulik aktivitet. Jeg kan ikke, ut ifra Grunnloven, bedrive forhåndssensur.»

Fem siste ledere fra Magne Lerø

Det var godt sagt. På spørsmål fra mediene opplyste Oslo politidistrikt at de ville sette inn sikkerhetstiltak hvis det blir nødvendig.

Dagen etter gjorde Skansen helomvending. Grunnen var at han fryktet det ville bli for mye uro rundt biblioteket med demonstrasjoner og politiet til stede. Han var opptatt av at biblioteket skal være åpent tilgjengelig for alle.

Skansen ga etter for press og kastet prinsippene sine på sjøen. Ytringsfriheten er ikke verd å ta en kamp for hvis det kan bli bråk. Den som skal benytte seg av sin ytringsfrihet må gå med filttøfter, i alle fall i biblioteket.

Legatum kunne si seg fornøyd med all oppmerksomheten forlaget fikk. De fant seg et annet lokale hvor de kunne lansere boken.

Dette ble en stor mediesak for et år siden. I NRK var det seks journalister som hadde byline på artikkelen de skrev. Boken har vi ikke hørt mye om siden den tid.

Legatum anket selvsagt saken. Etter 191 dagers saksbehandlingstid på klagen, fikk de svar. Biblioteket oppretthold avslaget. Det er slik i offentlig sektor et etaten behandler først en klage, deretter er det mulig å anke til neste instans. Legatum gjorde det. Her kom svaret etter 133 dager.

Umulig å forsvare tidsbruken

Dette er et nytt eksempel på hvor lite offentlige etater bryr seg om klager og anker. Det vil de selv avvise. Men de kan umulig forvare den tiden de bruker på å ta stilling til klager. Det er for mye snegletempo rundt om.

Politi, tilsyn og etater kan bruke et år på å finne ut av fillesaker. Det er vanskelig for utenforstående å vite om det er gode grunner for at det skal ta vinter og vår får klager og anker behandles.

Straffesaker skiller seg ut. Her skal det bevist vurderes før det eventuelt skal tas ut tiltale.

Det bør innføres en rapporteringsplikt og gebyrer for det tilsyn og etater holder på med. De bør pålegges å rapportere hver måned om status og når saken forventes å være ferdigbehandlet.

Mot det kan det innvendes at det da kan ta enda mer tid fordi en må bruke tid på statusoppdatering. Det har imidlertid sine fordeler. Når en må rapportere status, øker sjansen for at en skjærer igjennom og blir ferdig med saken.

Tilsyn og etater bør bruk tid på viktige saker og se gjennom fingrene på mindre regelbrudd. Utleie av et møterom er en er en sak Deichman og Oslo kommune ikke burde brukt mer enn en måneds tid på. Når det tar 11 måneder, viser det at ledelsen har sovnet på vakt.

Om ledelse, politikk og medier