Mot heftig lederstrid i Labour

 Alt ligger til rette for at Labour-veteranen Andy Burnham vil utfordre Keir Starmer og forsøke å ta over som statsminister i Storbritannia.

Keir Starmer gjør det klart at han ikke akter å trekke seg som statsminister.Peter Macdiarmid/ Pool via REUTERS

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 19.06.2026 – 15:56

Annonse

Første hinder er passert. Burnham vant torsdagens suppleringsvalg i Makerfield i Manchester. Dermed er han medlem av parlamentet – en forutsetning for å kunne bli statsminister.

– Denne kvelden kan bli et vendepunkt. Det er en siste sjanse for Labour til å endre seg. Alle vet at politikken ikke fungerer. Alle kjenner at landet ikke er der det bør være, sa Burnham i sin takketale etter seieren.

Han kommer ikke til London for å være et vanlig parlamentsmedlem. Han kommer for å innta politikkens topposisjon.

Starmer klar for kamp

Det vet statsminister Keir Starmer. Fredag ga han beskjed om at han ikke vil gi seg uten kamp dersom han blir utfordret som Labour-leder.

– Hvis det blir strid, så er jeg med. Jeg stiller. Jeg har sagt det gjentatte ganger: Jeg kommer ikke til å trekke meg, sier Starmer til pressen i London.

Burnham, som inntil nylig var ordfører i Greater Manchester, er svært populær i deler av Labour. Han regnes som den som har best sjanse til å slå Starmer i en eventuell kampvotering om ledervervet.

Burnhams støttespillere håper at Starmer trekker seg frivillig, slik at partiet kan unngå en lederstrid og splittelse.

Burnham har vært ordfører i Stor-Manchester i tre perioder og tilhører «den myke venstresiden» i partiet. Han har ved flere anledninger kritisert Keir Starmer.

For at det skal åpnes for en lederprosess, må minst 81 av Labours drøyt 400 representanter i Underhuset støtte det. Uroen i partiet er såpass stor at det trolig finnes et tilstrekkelig antall som ønsker en lederkamp.

Det betyr likevel ikke at Burnham kan føle seg sikker på seier. Nå må begge kartlegge hvor stor støtte de faktisk har i partiet. De håper begge å samle et klart flertall bak seg, slik at de unngår en formell kampvotering.

Labour ligger svært lavt på meningsmålingene. Det kan stilles spørsmål ved om dette er riktig tidspunkt for Burnham å starte en lederkamp. Kanskje hadde det vært klokere å vente til nærmere valget om tre år.

Slik tenker man imidlertid ikke når man har en statsminister i magen. Keir Starmer står såpass svakt internt at muligheten er nå. Det er nå Burnham kan overta – og potensielt sitte som statsminister i flere år.

Nigel Farage ligger så godt an på meningsmålingene at han fremstår som en klar favoritt til å overta etter neste valg.

Annonse

Bedre “fighter”

Burnham mener han er en bedre politisk «fighter», mer populær og har en bedre politikk enn Keir Starmer. Han og hans støttespillere mener at det nettopp er han som kan løfte partiet frem mot valget.

Han legger mindre vekt på at partier i regjeringsposisjon ofte taper velgere over tid. Vi lever i en tid preget av enkle, populistiske løsninger – noe som gjør styring krevende.

Den tid, den sorg, synes å være Burnhams tilnærming. Han har fått smaken på statsministerrollen – og lar seg neppe stoppe.

Den kulturelle nasjonalkampen om Aschehoug

Amedia-stiftelsen er under press for å sikre at Aschehoug forblir på norske hender. Det er nok av dem som mener det er viktigere å holde dansker og svensker unna enn at Norge kommer til sluttspillet i fotball-VM.

Konsernsjefen i Aschehoug, Mads Nygaard, er  klar for innspurten i budsprosessen. Her på Aschehougs tradisjonsrike hagefest.Terje Pedersen / NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 19.06.2026 – 10:46 Sist oppdatert 19.06.2026 – 11:20

Annonse

https://8873b2cdfd60beacc651070d9d2d6753.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

Svenske Bonnier forlag og danske JP/Politiken er fortsatt med i kampen om å overta Aschehoug forlag. Det er mulig å tolke Klassekampens artikkel i dag som at det er danskene som ligger best an. Slik er det neppe.

De som vil overta det tradisjonsrike forlagshuset, må levere inn et endelig anbud innen neste fredag. Ingen vet hvem som ligger best an – det avhenger av budene som kommer inn.

Bonnier var tidlig ute med beskjed om at de var interessert i å legge Aschehoug inn under sine vinger. De er allerede til stede i Norge.

JP/Politiken har overtatt Kagge forlag. De er også til stede på medieområdet med Altinget og Watch Media.

Bonnier og JP/Politiken har den beste kompetansen som tenkes kan på drift av bokforlag. Det har ikke Amedia, som ganske overraskende meldte seg på konkurransen om å ta over Aschehoug.

Normal drift

Aschehoug er et forlag i normal drift. De er ikke i den situasjonen Solum Bokvennen er i. Der trues virksomheten av konkurs, og det må raskt tas omfattende grep.

Om Amedia overtar Aschehoug, trenger de ikke å gripe raskt inn. De kan bruke tid på å finne ut av veien videre for konsernet, som består av flere forlag, eiendommer og bokhandlerkjeden Norli.

Det er ikke noe poeng for Amedia å bli en passiv eier av Aschehoug bare for å forhindre at dyktige danske eller svenske forlagsfolk overtar. Amedia må ha en strategi på sikt.

Både JP/Politiken og Bonnier eier aviser og forlag i flere land. Amedia er primært en stiftelse som eier norske lokalaviser, men i 2024 kjøpte de det store danske selskapet Berlingske. De er også deleier i 80 avistitler i Sverige. Amedia er følgelig i dag et nordisk mediekonsern, som eier 108 avistitler og 19 såkalte partneraviser. Men det dreier seg i hovedsak om aviser på papir eller i digital utgave.

I Norge oppfattes Amedia først og fremst som en utgiver av lokalaviser, selv om de eier Nettavisen, som dekker hele landet. Overtar de Aschehoug, får de et sterkere nasjonalt preg, og de tar et betydelig jafs av norsk bokbransje.

Om Amedia utvikler en strategi der de vil utnytte sitt unike distribusjonsnett av bokhandler og lokalaviser, kan både bokbransjen og forlagsbransjen ha nytte av det.

Det kan være de må legge så mange millioner på bordet at det kun er bøkene de vil satse på. De vil da kunne finne kjøpere til Aschehougs halvpart av Norli, og det vil være kø av interesserte kjøpere til forlagets eiendommer.

Det er ikke kjent om eierne i Aschehoug lar dette utelukkende handle om hvem som legger flest millioner på bordet. I så fall kan det allerede over helgen bli klart hvem som får overta.

Annonse

Nye forhandlinger

Men det kan også være at de som legger inn bud har forutsetninger som krever nye runder med forhandlinger. Prosessen har tatt såpass lang tid at det etter all sannsynlighet kun vil være én kjøper de vil innlede sluttforhandlinger med i neste uke.

Vi har tidligere spekulert i at William Nygaard, som har vært sjef for forlaget i flere tiår og fortsatt er med i kulissene som aktiv pensjonist og rådgiver, etter alt å dømme er krystallklar på at Aschehoug må forbli på norske hender.

Fritt Ord, sammen med Vigmostad & Bjørke, har trukket seg fra budprosessen. Det ble for dyrt. Dermed er det Amedia de som ivrer for norsk eierskap må heie på.

Bonnier og JP/Politiken er allerede til stede i Norge, og de vokser. De er kapable til å føre Aschehougs stolte forlagstradisjoner videre. Aschehoug som merkenavn vil bestå, men vi kan regne med at driften etter hvert blir samordnet med virksomheten de allerede har her i landet.

For Bonnier er dette et ordinært oppkjøp. De har de beste forutsetningene for å finne ut hva Aschehoug er verdt, fordi de eier en rekke forlag i flere land. Bonnier vil ikke legge flere millioner på bordet enn de mener forlaget er verdt. De skal sikre avkastning til sine eiere.

Ikke avkastning

JP/Politiken og Amedia er stiftelser. De har ikke eiere som på samme måte krever avkastning på investert kapital.

JP/Politiken fremstår som mest sulten. De har satset offensivt i Norge. De tar store tap på Watch Media og Altinget, men har fått god avkastning på kjøpet av Kagge. Med Aschehoug vil de kapre en del av indrefileten i den norske bokbransjen, og sammen med Kagge bli blant de tre største aktørene.

Amedia beveger seg inn i det ukjente ved å overta Aschehoug. De kan ikke forlagsdrift, men så vanskelig er det heller ikke. Amedia har betydelig digital kompetanse, sterkt kundefokus og god kunnskap om markedet. Dette vil et forlag ha stor nytte av.

Amedia er opptatt av å drive lønnsomt, men de har ikke en eier som krever avkastning på investert kapital. Amedia kan derfor strekke seg noe over smertegrensen dersom de virkelig vil satse strategisk på forlagsvirksomhet.

Amedia kan få Aschehoug om de vil det sterkt nok. De har nok penger.

Human-Etisk Forbunds sugerør i statskassen

Mens frivillige organisasjoner og kultur får kutt i støtte, er det støttebonanza på livssynsfeltet. Human-Etisk Forbund soper inn millioner ved å utnytte systemet – frekt, men lovlig.

Human-Etisk Forbund sin leder, lektor og doktorgradsstipendiat Christian Lomsdalen, forsvarer rabatter til medlemmerTerje Bendiksby/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 17.06.2026 – 10:26

Annonse

Den offentlige støtten til Human-Etisk Forbund har økt med nærmere 100 millioner kroner siden 2021. Da fikk de 119 millioner kroner i livssynsstøtte. I 2025 ble støtten på 217 millioner.

Det har to forklaringer. Støtte utbetales per medlem, og Human-Etisk Forbund har fått 48 000 nye medlemmer de siste fem årene.

Den andre forklaringen er at det er lovbestemt at alle tros- og livssynssamfunn skal få samme støtte per medlem som Den norske kirke. Medlemstallet i folkekirken synker med flere tusen hvert år, men størrelsen på bevilgningene opprettholdes. Det betyr at støtten per medlem i Den norske kirke øker hvert år.

Mer til alle

Når støtten per medlem i Den norske kirke øker, skal medlemsstøtten til katolikker, muslimske trossamfunn, pinsevenner og Human-Etisk Forbund øke tilsvarende. Det er særlig katolikker, muslimer og humanetikere som kan glede seg over raskt voksende, feite konti.

Den katolske kirke nyter godt av at mange innvandrere er katolikker.

I 2026 passerte antallet medlemmer i muslimske trossamfunn for første gang 200 000 personer. Støtten har økt jevnt de siste årene. Det utbetales nå over 600 millioner kroner årlig i offentlig støtte til islamske trossamfunn.

Human-Etisk Forbund har stor suksess med å verve nye medlemmer. Nå blir de kritisert for metodene de bruker for å skaffe seg nye medlemmer. Politisk redaktør i Bergens Tidende, Eirin Eikefjord, kritiserer HEF for å drive «kundeklubb-lotteri».

Annonse

https://6b29b6bb4748c90aa8fca66409849733.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

Medlemsrabatt

En humanistisk konfirmasjon koster 4 100 kroner. Men de gir 1 000 kroner i rabatt til hver av foreldrene som er medlem i Human-Etisk Forbund. Dette er god butikk, for de får 1 600 kroner i støtte fra staten per medlem.

Det er gratis å være medlem, og medlemskapet innebærer ikke noen forpliktelser.

Harald Hegstad, leder i Kirkerådet, sier til Vårt Land at han er kritisk til å lokke til seg medlemmer ved å gi økonomiske fordeler.

Lederen i forbundet, Christian Lomsdalen, sier til avisen at det er naturlig å gi fordeler til dem som er medlemmer, og at det ikke er noe som tyder på at de får medlemmer som ikke støtter livssynet de står for og de politiske sakene de jobber for.

Human-Etisk Forbund gjør ikke noe ulovlig. De utnytter det systemet politikerne har vedtatt. Det politiske flertallet liker ikke utviklingen. De sier rett ut at dagens ordning for tros- og livssynsstøtte ikke er bærekraftig.

I fjor leverte et utvalg en rapport der de skisserer tre mulige endringer i ordningen. De argumenterer for at Den norske kirke kan få høyere støtte per medlem enn andre trossamfunn, fordi de har en rekke kostnadskrevende oppgaver som folkekirke.

Stortinget har ennå ikke landet på hvilke endringer i støtten til trossamfunn de vil gå for.

Det vil være enkelt, men kontroversielt, å skrote prinsippet om at alle skal behandles likt støttemessig med Den norske kirke.

Like kontroversielt vil det være å la hvert enkelt kirkesamfunn kreve inn den støtten de ønsker fra medlemmene. Staten kan tilby seg å administrere dette via skatteseddelen.

Et annet alternativ er å droppe medlemstenkningen og la hvert kirkesamfunn søke om støtte ut fra hvilke aktiviteter de utfører. Det vil bli mer byråkrati, men være effektivt for å få kontroll over bevilgningene.

Organisasjoner får gjerne støtte til aktivitet, ikke til medlemmer. Det kan kombineres med en lavere basisbevilgning per medlem. Dette er den beste veien videre. Det kombinerer prinsippet om likebehandling med politikernes behov for økonomisk kontroll og muligheten til å prioritere hvilke aktiviteter som skal støttes.

Journalistisk krim, lakselus og tro på avveie i Drammen

Det Bjørn Olav Nordahl ikke kan skrive om som journalist, kan han dikte om i en krim som kanskje ikke er så langt unna virkeligheten der lysten på penger, makt og religiøse posisjoner rår.

Journalist Bjørn Olav Nordahl denne gangen med triller om tro og makt- og med en influense, lakselus og fotballTerje Pedersen/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 16.06.2026 – 10:49 Sist oppdatert 16.06.2026 – 11:21

Annonse

I Drammen, eller rettere sagt Mjøndalen, driver Jan Hanvold fortsatt, i en alder av 75 år, TV-kanalen Visjon Norge, i tillegg til annen forretningsvirksomhet i det religiøse markedet. Hanvold er et funn av det sjeldne når det gjelder å samle inn penger. I 2016 anslo NRK at han hadde samlet inn over én milliard kroner gjennom Visjon Norge.

Han har også gått konkurs og blitt dømt. Likevel kommer han seg i gang igjen, med store visjoner og et talent for å få folk til å tro på budskapet – og det drypper også godt inn på hans private konto.

Bjørn Olav Nordahl (63) er fra Drammen og bosatt i Mjøndalen. Han har vært journalist i Vårt Land og Dagens Næringsliv, og jobber nå i NRK. Han har gitt ut fire romaner og to sakprosabøker.

Nordahl har tidligere brukt Drammen som referansepunkt, blant annet i krimmen «Dødvinkel», som kom ut for ti år siden. Denne gangen skjer det også i Drammen og Mjøndalen.

Visjon Norge

Han har ikke sagt at han skriver om Visjon Norges omfattende virksomhet. Likevel er det vanskelig å komme utenom at «Perleporten», som boka heter, har flere fellestrekk med Visjon Norge.

Når en journalist som Nordahl skriver krim, mangler det i alle fall ikke på aktualitet. «Perleporten» handler om kampen om makt og penger. Den visjonære kvinnelige lederen, «Apostelen», fanger forsamlingen i TV-ruta og inspirerer seerne til å støtte arbeidet med å spre det glade budskapet ut i hele verden.

Hun og hennes nærmeste vet også å utnytte pengestrømmen til egen fordel.

«Perleporten» blir en pengemaskin, ikke bare fordi giverinntektene strømmer inn. Menighetens medlemmer er også aktører i det kommersielle markedet. De soper inn penger ved å ta på seg ulike dugnadsoppdrag. De utkonkurrerer aktører i byggebransjen fordi de er billigere – og blant sine mange medlemmer har de kompetent arbeidskraft.

Medlemmene må stå på sent og tidlig. Menn er særlig attraktive som medlemmer. Det antydes endatil at attraktive kvinner i menigheten oppfordres til å kapre dugelige menn og bli gravide så tidlig som mulig. Når de først er hektet på kroken, sitter de fast.

Nordahl skriver også om tidspresset en skilt alenemor utsettes for, konflikten med en muslimsk mann som vil oppdra deres felles barn i sin tro, og hvordan de kjemper om foreldreretten.

Nordahl har bakgrunn som gravejournalist i Dagens Næringsliv. I boka skildrer han hvordan Perleportens økonomisjef driver avansert finansforvaltning i utlandet, blant annet i skatteparadis, med selskapsstrukturer som er så komplekse at bare noen få har oversikt – og kan utnytte mulighetene til egen fordel.

Annonse

Politireformen

Politireformen er han også innom. Politiet i Drammen vil løse drapsgåten selv og ikke ha kontoret i Tønsberg hengende over seg med trusler om å overta etterforskningen dersom de ikke snart får et gjennombrudd.

Vi møter også «laksefruen» Lotta, som gjør det stort i influencerverdenen. Hun har utseendet med seg og vet hvor mye hun må selge av seg selv for å lykkes.

Nordahl kan mye om hvordan næringslivet fungerer – og hva som ikke tåler dagens lys. I boka er oppdrettsnæringen skurken. Profitt trumfer miljø, og lakselusa er en skamplett på en næring vi burde være stolte av.

Fotball er også innom, og da handler det selvsagt om Strømsgodset.

Også i denne boka møter vi journalistene Ingeborg Nergård Kahn og Magdalena Mellomstrand. Det er de som graver fram det som blir avgjørende i etterforskningen.

Slik sett er dette en bok om hvordan journalister og etterforskere kan gå hånd i hånd for å få fram sannheten. I praksis skjer det ofte, selv om politiet er opptatt av å holde journalistene på avstand.

Men den erfarne gravejournalisten vet at uten gravende journalistikk er det mye snusk som aldri ser dagens lys. Og når alvorlige lovbrudd skjer, er mediene ofte raskt ute med å fortelle hva som er på gang.

Bråk, tro og mystikk på Venezia-biennalen

Russland og Israel er med, EU trekker seg, men Vatikanet stiller for første gang – og med mystikeren, musikeren og forfatteren fra middelalderen, Hildegard von Bingen.

Statuen av Hildegard von Bingen foran Eibingen-klosteret. Den ble laget av Karlheinz Oswald.Gerda Arendt

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 15.06.2026 – 15:41 Sist oppdatert 16.06.2026 – 10:42

Annonse

Bråk rundt den store Venezia-biennalen er ikke uvanlig. Det hører liksom med. I alle fall når Russland er etter Ukraina- krigen får slippe til og vi kan se kunst fra Israel en paviljong.

Ideen er at biennalen skal være åpen for alle og ikke være en arena for politiske markeringer. Men når Russland og Israel er med, er det politisering umulig å unngå. Biennalen er blitt en arena for kulturkrig og polarisering, ikke bare kunst.

Det har gått så langt at kulturministeren i Italia nektet å komme til åpningen av biennalen.

EU sier nei

EU hadde planer om å støtte biennalen med to millioner euro. De blir det ikke noe av.

-Mens Russland bomber museer, ødelegger kirker og søker p utslette ukrainsk kultur, bør landet ikke få stille ut sin egen, sier EUs utenrikssjef Kaja Kallas.

Selv om årets biennal oppleves som mer kontroversielle enn noensinne, strømmer folk til. De regner med flere hundre besøkende.

Den internasjonale juryen for biennalen har trukket seg fordi arrangøren lar Russland delta på årets kunstutstilling. Arrangøren holder imidlertid fast på at biennalen må forbli «et sted for våpenhvile i kunstens, kulturens og den kunstneriske frihetens navn».

Vatikanstaten deltar for første gang i år. Paviljongen er i stor grad viet Hildegard von Bingen! De skal blant annet spille musikken hennes og vise kunstuttrykk inspirert av henne.

Hildegard von Bingen (1098-1179) framstår som et kraftsenter av et menneske, hennes produksjon og virke spenner over mange felt. Hun var abbedisse, teolog, filosof, mystiker, visjonær, urte- og medisinkyndig og også komponist. 

Hun levde på en tid der mennene rådet grunnen. Hun var en av ytterst få kvinner som tok sjansen på å hevde de hadde direkte kontakt med Gud, og kunne meddele sine åpenbaringer uten godkjennelse av en mann.

Den første Venezia-biennalen ble holdt i 1895, og kunstutstillingen regnes som verdens mest prestisjefylte. Utstillingen ble åpner 9. mai, men fordi juryen har trukket seg, vil prisutdelingen knyttet til årets biennal først finne sted 22. november.

I år deltar 111 kunstnere i hovedutstillingen, i tillegg til 98 nasjonale paviljonger, 31 «tilknyttede» utstillinger og en mengde små og store happenings uten formell tilknytning til selve biennalen.

Fredsavtale mellom USA og Iran snart klar?

Vi har aldri sett mer merkverdige forhandlinger enn det som foregår mellom USA og Iran. Det er fortsatt fare for full krig.

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 13.06.2026 – 17:21 Sist oppdatert 15.06.2026 – 09:31

Annonse

Pakistans statsminister Shehbaz Sharif sier en endelig fredsavtale mellom USA og Iran sannsynligvis er klar i løpet av et døgn. Donald Trump har 36 ganger de siste ukene sagt at en avtale er like rundt hjørnet.

Iran avviser fortatt at en avtale praktisk talt er i boks. De avviser ikke at reelle forhandlinger er i gang, men peker på at det er ennå en del som må på plass før de kan undertegne en avtale.

I går sa Irans utenriksminister Seyed Abbas Araghchi at en avtale aldri har vært nærmere.

Stridens kjerne

Det kan stilles spørsmål med om stridens kjerne er løst. Trump sier det ikke blir noen avtale om det ikke er en god avtale for USA. Det betyr at Hormuzstredet må åpnes for fri ferdsel, Iran må erklære at de ikke skal skaffe seg atomvåpen og gå med på at høyanriket uran blir fraktet ut av landet.

Iran sier de skal kunne anrike uran og holde kontroll over Hormuzstredet.

Hvis USA går med på en fredsavtale uten å ha sikkerhet for at Iran oppgir sitt program for å anrike uran, synes det å være en utbredt oppfatning blant kommentatorer at Iran har vunnet kampen mot USA.

I går rykket imidlertid Donald Trump t på Truth Social og avviste at en fredsavtale vil være til fordel for Iran.

– Vilkårene som Iran lekket til de falske nyhetsmediene har ingenting å gjøre med vilkårene som ble avtalt skriftlig, skrev han.

Han legger ikke fingrene imellom i sin omtale av iranske ledere.

– De er svært uærlige folk å forhandle med. Med dem finnes det ikke noe som heter å forhandle i god tro, skrev Trump.

Trump bidrar ikke til å skape et klima preget av tillit. Det gjør heller ikke lederskapet i Iran.

Annonse

Ikke provosere

Når det forhandles om kompliserte spørsmål, er det vanlig at partene ligger lavt og gjør det de kan for ikke å provosere fram uenighet.

Slik er ikke Trump. Han durer i vei. Og Iran svarer med samme mynt.

Mistilliten mellom USA og Iran er så stor at de fortsatt ikke vil forhandle direkte med hverandre. Det er Pakistan som forsøker å finne en løsning som både USA og Iran kan godta.

Ifølge talspersoner for Iran skal avtalen også innbefatte Libanon. Det betyr at Israel skal avslutte kamphandlingene i landet og trekke seg tilbake over egen grense. Israel skal heller ikke føre krig mot Hamas, ifølge Iran.

Trump har også sagt at en fredsavtale må gjelder for hele Midtøsten. Det er imidlertid vanskelig å tro at Israel vil gå med på en avtale som omfatter dem uten at de har vært trukket inn i forhandlingene.

Det er ingen grunn til å tvile på at det gjøres framgang i forhandlingene mellom USA og Iran. Alle parter, med unntak av Israel, er interessert i å vise vilje til fred.

Trump sa i går at USA har avsluttet krigen. På denne måten ville han vise at USAs vilje til fred. Om det ender med at det ikke inngås en avtale, kan Trump argumentere med at han har gjort det han kunne for å få avsluttet krigen.

Det foregår et spill på høyt plan. Det Trump sier, må tas med en klype salt. Det er ikke grunn for å stole mer på det representanter fra Iran sier.

Trump spekulerer sannsynligvis på at de er uenighet innen det iranske lederskapet. Han håper at de som vil oppgi atomprogrammet og åpne Hormuzstredet mot å få fjernet alle sanksjonene og få frigjort hundrevis av milliarder, vinner fram.  Men de fleste regner med at det det er den harde kjerne i Revolusjonsgarden som har makten. De er ikke rede til kompromisser.

Gyldendal lar Vagant sluke Vinduet

Det er ingen grunn til klagesang over at Gyldendal etter 80 år gir opp å utgi Vinduet. Det vil styrke Vagant å få millioner fra Gyldendal og integrere noe av det Vinduet har stått for i tidsskriftet.

Audun Lindholm tar over Vinduet og integrerer det i Vagant.Vidar Ruud/ NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 12.06.2026 – 08:55 Sist oppdatert 15.06.2026 – 12:40

Annonse

– Jeg er usikker på om et forlag er den rette utgiveren av et tidsskrift, sier Kari Marstein, sjefredaktør i Gyldendal, til Klassekampen.

Det er mildt sagt. Hun kunne like gjerne sagt at hun er overbevist om det ikke lenger er et forlags oppgave. Cappelen Damm fant for ti år siden at det ikke lenger var et poeng for dem å gi ut Vagant. Audun Lindholm overtok.

For fire år siden overlot Aschehoug Samtiden til Medier og Ledelse, som jeg eier. Det ble et ramaskrik i kultur-Norge. Hvordan kunne selveste Aschehoug finne på noe slikt?

Samtiden gikk med store tap hvert år, og opplaget sank jevnt og trutt. Kultureliten får si hva de vil. Men det er ikke en oppgave for et forlag i en tilspisset konkurransesituasjon å holde på med aktiviteter som går med tap år etter år. Det forlag skal holde på med, må de satse på. Tidsskrift kan ikke være venstrehåndsarbeid.

Det har også Gyldendal funnet ut. Det nyter Vagant godt av. Tidsskriftet har slitt med økonomien i flere år, selv om det får rundt 1,7 millioner kroner i støtte fra Kulturrådet hvert år.

Avviklet papir

Vinduet, som i 2021 sluttet med papirutgaver og ble en åpen, digital nettpublikasjon, har fått i underkant av 800 000 kroner fra Kulturrådet. I tillegg har Gyldendal dekket underskuddet.

Hvor mye penger Vagant får, er ikke kjent. Gyldendal betaler for å slippe å stå frem med at de legger ned Vinduet, og kan i stedet si at det slås sammen med Vagant. Det er utmerket. Vagant fortjener økt støtte. Gyldendal er et børsnotert selskap med betydelige ressurser. Det er ikke mer enn rett og rimelig at de i en periode bidrar til å styrke tidsskriftets posisjon.

– Jeg ser på dette som en konsolidering hvor vi kan tillate oss å tenke stort. At vi på denne måten kan få til et livskraftig tidsskriftmiljø, som kan vokse seg større etter hvert, sier Lindholm.

Han forteller at det vil være synlige Vinduet-elementer i hver utgave. Lindholm bruker uttrykket «sammensmeltning av genmateriale» i en samtale med Klassekampen. Det er ikke godt å vite hva det innebærer, utover at han vil videreføre ulike tidsskrifttradisjoner.

Gjennom årene har en rekke prominente skikkelser vært redaktører i Vinduet, blant dem Jan Erik Vold, Jan Kjærstad, Nicolai Frobenius, Audun Vinger, Janneken Øverland og John Erik Riley. Nåværende redaktør er Priya Bains.

Bains sier avgjøresen er tatt over hodet på henne, men at  hun har vært orientert om at Gyldendal ønsket å kvitte seg med Vinduet. Hun beklager beslutningen.

Annonse

Museumsvokteren i Klassekampen

Det faller Klassekampens kulturredaktør, Bendik Wold, tungt for brystet at Vagant får foreta en slik «sammensmeltning av genmateriale». Han opphøyer seg til profet i en kommentar med tittelen «Total kortslutning» og der det første han skiver er dette: «Gratulerer, Gyldendal. Dere drepte nettopp to tidsskrifter.»

Slik kan man tillate seg å se på verden når man kan velte seg i pressestøtte. Morgenbladet og Klassekampen har langt på vei overtatt mye av rollen tidsskriftene tidligere hadde. Det har politikerne lagt opp til, ved å pøse på med støtte til avisene og sultefôret tidsskriftene.

De om lag 100 tidsskriftene vi har i Norge, får samlet rundt 30 millioner kroner i støtte. Morgenbladet alene mottar rundt 34 millioner kroner årlig. De klarer ikke bruke opp alle pengene de får. Overskuddet i fjor ble på 11 millioner kroner.

I den verden tidsskriftene opererer i, er det – for å bruke Dag-Inge Ulsteins uttrykk – «sunn fornuft» å slå seg sammen, dersom det redaksjonelt kan legges til rette for det.

Dette forstår museumsvokter Bendik Wold lite av. Han kan sitte i sin litterære pengebinge og mene at alt var bedre før.

– Det finnes ingen konkurransemyndighet som kan stoppe det fusjonerte kjempetidsskriftet Vagant–Vinduet – dessverre. Men realiteten er at vi i dag morges våknet opp til en trangere, mindre dynamisk litteraturoffentlighet. Gyldendal har med sin «gave» prestert å frarøve oss ikke bare én, men to tidsskrifttradisjoner, skriver han.

Tap av tradisjoner bør Wold raskt sørge seg igjennom. Han bør heller se det slik at Vagant nå får muligheten til å føre videre det beste fra to tradisjoner.

Noen ganger er endringer til det bedre. Andre ganger er endringer en dyd av nødvendighet. Når Vagant og Vinduet går sammen, er det en kombinasjon av begge hensyn.

Livet mellom linjene for en komponist

Ragnar Bjerkreim har en historie å fortelle – og toner han vil at vi skal lytte til. Derfor leverer han noe så sjeldent som en komponistbiografi med full diskografi.

Ragnar Bjerkreim leverer noe så sjeldent som en komponistbiografi med full diskografi.Sesong1

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 12.06.2026 – 08:11 Sist oppdatert 13.06.2026 – 19:44

Annonse

Ragnar Bjerkreim har både hovedfag i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og teologisk embetseksamen fra VID vitenskapelige høgskole i Stavanger. Det vitner ikke bare om et bredt interessefelt. Det ga han også to bein han kunne stå på.

Han ble komponist. Skal det settes en merkelapp på ham, får det bli «filmkomponist». Han er 68 år og har i lang tid vært en av våre mest produktive komponister innen film og fjernsyn. Det er han som har komponert introer til programmer som Redaksjon 21, Til debatt og Utenriksmagasinet, for eksempel.

Musikalsk altetende

Han gjorde først suksess med musikken til filmene om Kamilla og tyven. Det internasjonale gjennombruddet kom med musikken til TV-serien om Thor Heyerdahl, The Kon-Tiki Man. Serien ble vist i 50 land, og musikken ble utgitt på BBC Records. Siden har han laget musikk til flere større TV-serier.

Musikalsk er Bjerkreim altetende. Han skriver alt fra store kirkemusikalske verk til kjappe reklamesnutter. Han har jobbet med en rekke artister, skrevet filmmusikk, komponert verk til konserter og laget musikk til teaterforestillinger og barneproduksjoner.

Hans største verk er Missa Caritatis, en kirkemusikalsk reise basert på det kristne budskapet om kjærlighet. I denne messen forenes gregoriansk sang, kor, gospel, rock, samtidsmusikk og jazz.

Til FNs 50-årsjubileum laget han Musikk til en klode. Dette ble en TV-produksjon der Bjerkreims musikk for solister og symfoniorkester ble satt sammen med bilder fra verdensorganisasjonens historie.

Annonse

Organist som 12-åring

Ragnar Bjerkreim vokste opp med seks søsken i en familie som var opptatt av musikk. Han lærte tidlig å traktere pianoet. Da han var 12 år gammel, kjøpte foreldrene også et elektronisk orgel med fullt pedalsett.

Broren Trygve lå foran ham i løypa og ble engasjert som organist i gudstjenester og begravelser. Ragnar var bare 12 år da han fikk vikariere for broren som organist i en gudstjeneste i Iveland kapell. Det var første gang han spilte til gudstjeneste.

På ungdomsskolen fikk han fri for å spille i gravferder når broren var forhindret.

Han skriver om sin interesse for musikk fra barndommen av. Deretter går det slag i slag i musikkens verden. Det han er mest opptatt av, er å skrive om sitt yrke som musiker.

– Hvorfor en komponistbiografi?

– Jeg ønsker å synliggjøre mitt samfunnsoppdrag som komponist, arrangør og låtskriver. Jeg har mottatt mye offentlig støtte. Boken kan leses som en dokumentasjon på hva pengene er brukt til, sier han.

Diskografien består av vel hundre verk, disponert med titler og årstall under kategoriene filmmusikk, komposisjoner, teatermusikk, vignettmusikk og reklamefilmer.

Opprustning for alle penga

Ingen bør bli overrasket over at Russland vil plassere ut flere soldater og våpen langs Natos grense som svar på Natos massive opprustning. Vi styrer mot katastrofe dersom vi ikke får til kompromiss og fred.

Danmarks statsminister Mette Frederiksen, Finlands statsminister Petteri Orpo, Islands statsminister Kristrún Mjöll Frostadóttir, Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, Estlands statsminister Kristen Michal, Norges statsminister Jonas Gahr Støre, Latvias statsminister Andris Kulbergs, Litauens statsminister Inga Ruginiene og Sveriges statsminister Ulf Kristersson på toppmøte i Tallinn. De vil ha Ukraina med i NatoSergei Grits/AP Photo

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 10.06.2026 – 10:41

Annonse

I går meldte Bulgarias forsvarsminister, Dimitar Stoyanov, at de ikke lenger vil forsyne Ukraina med våpen.
– Det vi ser, er en utmattelseskrig. Uansett hvor mye våpen som blir sendt, er tap av liv det eneste resultatet. Ukraina trenger flere folk, ikke flere våpen, sa forsvarsministeren. Han la til at tiden er inne for at partene setter seg ved forhandlingsbordet og får til en fred som oppleves som rettferdig for begge parter.

Statsminister Bart De Wever i Belgia mener også tiden er inne for å forhandle fram en fredsavtale for Ukraina. Han sier han snakker med flere som er enige med ham, men ikke vil si det offentlig.

Alle vil ha fred, både i Russland og i Nato. Vladimir Putin har sagt at han er klar for forhandlinger, men han har ikke gitt signaler om kompromiss. Han gjentar det han har sagt i flere år: Det blir fred når Russland har nådd sine mål med krigen. I korthet er det at Ukraina skal avstå fra Nato-medlemskap og at de fire fylkene i Donbas overføres til Russland.

Brev til Putin

Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, sendte i forrige uke et åpent brev til Putin der han foreslo et møte for å få slutt på krigen. EU uttalte at brevet var på sin plass, og at Putin måtte svare. På en pressekonferanse i helgen, i forbindelse med konferansen i St. Petersburg, sa Putin at han ikke ser noe grunn til å møte Zelenskyj før Ukraina har tatt inn over seg Russlands krav.

I EU har man så smått startet en debatt om hvem som skal representere unionen i eventuelle forhandlinger med Putin. Mandag sa imidlertid EUs utenrikssjef, Kaja Kallas, at det er for tidlig å starte forhandlinger med Russland, ettersom Putin ikke signaliserer vilje til fred.

Samtidig fortsetter Ukraina og Russland å sende raketter og droner mot hverandre. Ukraina har truffet flere oljeinstallasjoner, og enkelte steder er det mangel på bensin.

Zelenskyj, med støtte fra europeiske statsledere, synes å mene at Ukrainas vellykkede angrep vil få Russland til å innse behovet for en fredsavtale. Meldinger fra Russland tyder på det motsatte. Angrepene intensiveres, og Putin er under press for å slå hardere til – ikke for å gi opp krigens mål.

Når Nato forsyner Ukraina med langtrekkende våpen, har det bidratt til at flere i Kreml sier at Russland i realiteten er i krig med Nato, ikke bare med Ukraina.

I går møttes statslederne i Norden og de baltiske landene i Tallinn for å drøfte sikkerhetspolitikk og situasjonen i Ukraina. I en uttalelse fra møtet heter det at Ukraina er en strategisk sikkerhetspartner for Nato og bidrar direkte til euroatlantisk sikkerhet gjennom sin kamperfaring, teknologiske innovasjon og industrielle kapasitet.
– Vi støtter Ukraina på landets irreversible vei mot full euroatlantisk integrering, inkludert Nato-medlemskap, sier statslederne.

Dette er i praksis å si til Putin at europeiske Nato-land ikke er klar for fred. Putin har gjort det tindrende klart at Ukraina ikke skal bli Nato-medlem – og han har gått til krig for å forhindre det.

Det burde han selvsagt ikke ha gjort. Men det er realiteten – og krigen vil fortsette.

Annonse

Fortsatt krig

Lite tyder på at en fred er i sikte. Zelenskyj må enten fortsette krigen eller gi etter for Russlands krav.

Vi kan håpe at Russlands økonomi svekkes slik at Putin tvinges til å trappe ned krigføringen. Det er lite sannsynlig. Det er mer sannsynlig at Ukraina går tom for penger. EU framhever hvor viktig Ukraina er for Nato og Europa, men det er tvilsomt om de vil klare å samle seg om nye enorme støttebeløp.

Nato-landene holder fast ved målet om å bruke 5 prosent av BNP på forsvar. I Norge har vi økonomi til å klare det. Problemet er å rekruttere nok personell.

Det eneste landet som har sagt at de ikke vil delta i denne opprustningen, er Spania. De opplever ikke samme trussel og ønsker å prioritere velferd.

President Emmanuel Macron snakker i store ord om Frankrike som Europas atommakt og antyder at landet kan fylle rollen etter USA. Det er lite realistisk. Frankrike er økonomisk presset og vil få problemer med å finansiere en kraftig økning i forsvarsbudsjettet.

Storbritannia har tilsvarende utfordringer. Uten et oljefond og med store behov i andre sektorer, fremstår 5-prosentmålet som lite realistisk.

Polen og Tyskland har bedre forutsetninger for å ruste opp i tråd med Natos ambisjoner.

Nato og EU bør snart innse at befolkningen ikke vil akseptere store kutt i velferd for å finansiere en omfattende opprustning. Samtidig er det riktig at det har blitt brukt for lite på forsvar de siste tiårene, og at det er behov for en viss økning.

USA har gode grunner til å kreve at Europa tar større ansvar for egen sikkerhet. Spørsmålet er hvor langt det skal gå.

Det henger sammen med hvilken relasjon vi ønsker til Russland. Det kan vi bare finne ut gjennom dialog med ledelsen i Kreml.

Dialog med Russland

Vi kan ikke uten videre gå ut fra – uten dialog – at Russland har som mål å legge deler av Europa under seg.

Vi kom oss gjennom den kalde krigen. Til tross for over fire år med brutal krig i Ukraina, må se om vi via dialog ka.n redusere spenningen og bli enige om tillitsskapende tiltak

Uttalelsen Jonas Gahr Støre sluttet seg til i Tallinn, bidrar snarere til å forverre situasjonen. Den inviterer ikke til dialog. Når EU så vidt har begynt å diskutere kontakt med Russland, er det et tilbakeslag å fremme Nato-medlemskap for Ukraina på nytt.

vladimir putin kommentar magne lerø nato opprustning russland ukraina

SV tvang igjennom 37 millioner i støtte til frivillige

Når det blir trampeklapp i over 30 frivillige organisasjoner fordi de får støtte som regjeringen ville frata dem, kan SV notere seg for en seier som kan gi ringvirkninger.

SVs Marthe Hammer (SV) lager krøll i systemet, men er godt fornøyd med å ha sikret 37 millioner i støtte til et tredvetalls frivillige organisasjoner.Jonas Been Henriksen/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 09.06.2026 – 10:43

Annonse

I forhandlingene om revidert budsjett fikk SV gjennomslag for kravet om 37,4 millioner kroner i støtte til ulike organisasjoner som i vinter fikk avslag på sin søknad om støtte.

Det gjelder de såkalte antirasistiske organisasjonene Minotenk, Omod, LIM, Utrop, Samora, Stiftelsen Fargespill og Antirasistisk Senter.

Følgende solidaritetsorganisasjoner får likevel støtte: Attac, Spire, Miljøagentene, Changemaker, Afghanistankomiteen, Naturvernforbundet, Fellesrådet for Afrika, Støttekomiteen for Vest-Sahara, Norges Kristne Råd, Norway Cup, FOKUS og Utviklingsfondet.

Det blir også støtte til miljøorganisasjonene Naturvernforbundet, DNT, Forbundet Kysten, Fremtiden i våre hender, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Fortidsminneforeningen, Natur og Ungdom, Miljøagentene, WWF, Motvind, Besteforeldrenes klimaaksjon, Bellona, Norges Kulturvernforbund, Fyrforeningen, Regnskogfondet, Sabima, ZERO, Stiftelsen Norsk Kulturarv og Norsk Klimastiftelse.

Tidligere var flere av disse organisasjonene direkte inne på statsbudsjettet. Men regjeringen tok dem ut av statsbudsjettet og henviste dem til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Utenriksdepartementet.

Det ble avslag på grått papir for de fleste av dem. Flere av organisasjonene har sagt at de kan bli nødt til å legge ned når de ikke får støtte. Felles for dem er at avslaget betyr at de i det minste må trappe ned aktiviteten.

Nei fra byråkrater

For byråkrater er det enkelt å si nei til en søknad om støtte. De kan vise til retningslinjer for hva og hvem som skal få støtte, og at midlene er begrensede.

For politikere er det lett å si ja, men vanskeligere å si nei. Derfor synes de i utgangspunktet det er greit å vedta en rammebevilgning og overlate fordelingen til byråkratiet – helt til det går opp for dem hvem som får avslag.

Politikerne ønsker dessuten åpne ordninger slik at nye organisasjoner kan søke og få støtte. Det er ikke meningen at alle organisasjoner hvert år skal få like mye støtte.

Når det settes av midler i en rammebevilgning, er det en måte å spare penger på. Politikerne lager retningslinjer som er greie nok på papiret. Byråkratene fordeler midlene – og da kommer reaksjonene.

I forhandlingene om revidert budsjett er det ikke tid til å drive saksbehandling. Dette er småpenger i den store budsjettsammenheng. SV vant fram med prinsippet «alle får» – om ikke alt de ønsker seg, så i alle fall det de pleier å få. Slik blir det i alle fall i år.

Dermed har SV bidratt til å lage krøll i systemet. Det får så være. Det er Stortinget som bestemmer.

– Demokratiene blir angrepet verden over. Da er det viktig for ytringsfriheten at vi har et sivilsamfunn som kan rope ut når urett skjer, sier Marthe Hammer, SVs forhandlingsleder, til Klassekampen.

Etter hennes syn er disse «aktivistorganisasjonene» viktige medspillere i kampen for demokrati og solidaritet.

Annonse

Voldsom omlegging

Hun mener enigheten i revidert budsjett er en innrømmelse fra regjeringen om at omleggingen av søknadsordningen var litt for voldsom. Den fikk mange uheldige konsekvenser på bare ett år. Nå er jobben å sikre en mer stabil finansiering, sier Hammer.

Det betyr at den nye støtteordningen på integreringsfeltet må evalueres. Hun mener den bør skrotes, for det er ikke noe poeng å evaluere en ordning som ikke er blitt iverksatt.

Både Hammer og de andre partiene på Stortinget forstår at de ikke kan ha en ordning der organisasjoner søker, får avslag, og at Stortinget overprøver vedtakene som er fattet fire, fem måneder seinere.

Om regjeringen vil skrote nyordningen, er ikke godt å si. De kan muligens løse problemet ved å øke rammen slik at de som er inne i ordningen, får støtte. Eller de kan droppe hele ordningen og føre beløpet som hver enkelt organisasjon skal få, på egen linje i statsbudsjettet.

Det er avslagene fra Utenriksdepartementet som svir mest. De representerer hele 20 millioner kroner.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust arbeider med en melding til Stortinget om bistandspolitikken. Han varsler at norske bistandsorganisasjoner vil få kutt i den offentlige støtten. Mer av pengene skal brukes i landene som mottar bistand.

Når Utenriksdepartementet gir 20 millioner mindre i informasjonsstøtte til frivillige organisasjoner, er det følgelig i samsvar med den omleggingen av politikken som regjeringen varsler.

SV sørger for at regjeringens politikk ikke rammer frivillige organisasjoner i nevneverdig grad i år. Neste runde blir statsbudsjettet til høsten.

Da må de rødgrønne avklare om frivillige organisasjoner skal skjermes for kutt innen rasismebekjempelse, integrering, miljø, solidaritet og informasjon i bistandssammenheng. De kan ikke få nei til støtte i januar og ja på den samme søknaden i juni.