Vi har levd greit med EØS-avtalen i 30 år. Det politiske flertallet vil fortsette ferden, men frykten for krig og manglende vilje og evne til å utnytte handlingsrommet, kan tvinge fram en ny EU-debatt.

­Thorbjørn Jagland peker i sitt innlegg i Dagens Perspektiv i dag på at Nato vil endre seg, selv om Donald Trump ikke blir president. Europa vil måtte ta større ansvar for sin sikkerhet fordi USAs oppmerksomhet i større grad rettes mot Kina og Asia.

Det betyr at EU vil få en sterkere militærpolitisk rolle. Jagland mener utviklingen taler for at Norge bør bli medlem av EU og delta i sikkerhetspolitikken på samme premisser som de andre nordiske landene.

USA endrede holdning til Nato kan gi ny nerve i EU-debatten.  

Vi har levd med EØS-tilknytningen i 30 år. Det demokratiske underskuddet er blitt sterkere med årene ettersom EU stadig utvider sitt politikkområde. Båndene til EU blir sterkere, og norsk selvstyre betyr mindre i praksis.

EU har blitt en frontkjemper for det grønne skiftet. Vi er henvist til å følge EUs politikk på klimaområdet selv om vi har mindre muligheter for påvirkning enn for eksempel Danmark og Sverige.

Det ser ut til at vi har gitt opp å føre vår egen energipolitikk. Det er høyst uklart om det er mulig innenfor EØS avtalen at vi kan føre en politikk som sikrer lavere pris på energi enn i Tyskland for eksempel.

Spørsmålet om en sterkere nasjonal styring av energipolitikken er utredet. Saken er sendt på høring. Det ser ikke ut til at regjeringen akter å ta grep som sikrer sterkere nasjonal styring.

Fjerde energipakke

Regjeringen kan komme til å gå motsatt vei og knytte Norge enda tettere til EU ved å implementere EUs fjerde energipakke.

– Den er ikke nødvendigvis veldig langt unna, sier utenriksminister Espen Barth Eide til Nationen.

Energiminister Aasland (Ap) opplyser til Nationen at de går nøye igjennom alle elementer i pakken. Det er ikke nødvendigvis hele pakken som skal slukes. Det er lov å prøve seg på å utnytte handlingsrommet alt fra starten av.

Trygve Slagsvold Vedum sa i fjor at det ikke er aktuelt å innføre den fjerde energipakken så lenge Senterpartiet er med regjeringen.

Ap kan lande på en så pass slanket utgave av energipakken at Sp kan leve med det. Hvis Trygve Slagsvold Vedum fortsatt er sugen på å være med i regjeringen, kan Sp ta dissens for å markere overfor sine velgere at grensen for hva de kan godta, er trådt over. Hvis Sp vil bryte ut av regjeringen, har de en god sak.  

For Ap er dette ingen god sak uansett. Kravet fra deler av LO og partiet er at vi skal utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen og utfordre EU på energipolitikkens område. Det blir bråk om regjeringens svar er enda sterkere EU-tilpasning.

EU har opprettet en «helseunuion» (HERA) som skal sikre forsyningssikkerhet for medisiner om det oppstår nye kriser. Regjeringen har varslet at de ønsker forhandlinger med EU om å få bli med i dette samarbeidet. Altså enda et nytt område der Norge må tilpasse seg EU uten å være medlem.

Det er betydelig motstand mot EØS-avtalen i deler av fagbevegelsen og Ap. Ledelsens svar på kritikken er at det gjelder å utnytte handlingsrommet i avtalen.

Hadia Tajik mot midlertidighet

Det gjorde Hadia Tajik da hun var arbeidsminister. I løpet av få måneder fikk hun tettet adgangen til midlertidige ansettelser ved å innføre et innleieforbud.

Ni vikarbyråer har anlagt sak mot staten. De krever 40 millioner kroner i erstatning.

Esa, Eftas overvåkingsorgan, har konkludert med at innleieforbundet er i strid med EUs vikarbyrådirektiv. Saken har kurs mot Efta-domstolen.

Regjeringen vil ikke innrette seg etter det Esa mener. Tingretten er av den oppfatning av det er vesentlig å høre hva Efta-domstolen mener.

Regjeringen sliter også med å få gjennomslag for at det skal være mulig å legge ut anbud på drift av sykehjem og sosiale tjenester kun for ideelle organisasjoner

Norlandia og Stendi til sak 

Selskapene Norlandia og Stendi mener dette er i strid med EØS-avtalen. De mener kommersielle og ideelle organisasjoner må stilles likt om det lyses ut anbud.

Oslo tingrett har konkludert med at Oslo kommune brøt loven da de prioriterte ideelle aktører framfor kommersielle da de lyste ut en konkurranse om å drive et sykehjem.

Oslo kommune har anket avgjørelsen.

Dommen i tingretten tolkes ikke nødvendigvis som en prinsipiell dom om at kommersielle i alle tilfeller må sidestilles med ideelle. Det er en faktisk utlysning de har tatt stilling til.

Helse Sør-Øst (HSØ) la for noen uker siden ut et anbud på over 17 milliarder kroner til tverrfaglig rusbehandling, forbeholdt ideelle aktører.

Etter dommen i tingretten, kom HSØ i tvil om de var på trygg juridisk grunn med utlysningen. De valgte å legge ut et nytt anbud der kommersielle aktører er inkludert.

Rødt har bedt om at HSØ snur og lar kun ideelle aktører legge inn anbud.

Statssekretær i helse- og omsorgsdepartementet, Ellen Moen Rønning-Larsen (Ap), sier til Dagsavisen at hun forstår at HSØ er engstelig for at man kan komme i en situasjon hvor man på grunn av søksmål ikke får på plass avtaler med private leverandører i tide.

Framfor å kjempe for handlingsrommet, velger altså regjeringen å tilpasse seg.

Et utvalg la nylig fram et forslag til hvilke virksomheter som skal regnes som ideelle. Hvis det er slik at EFTA-domstolen slår fast at kommersielle og ideelle skal stilles likt, hjelper det ikke mye med en mer presis definisjon for hvem som skal regnes som ideelle.

Stein Reegård har i boken «Under radaren» og i flere artikler i Dagens Perspektiv pekt på at EØS-avalen gir et langt større handlingsrom enn myndighetene benytter seg at. Hans poeng er at EØS-avtalene ikke er jus løsrevet fra politikk.

Spørsmålet er om Esa og Efta-domstolen gjør det vanskeligere å tilpasse EU-lover til norske forhold enn det er for land som er medlemmer av EU.

EØS-avtalen kan komme under press om det ender med avgjørelser i Efta-domstolen som innsnevrer handlingsrommet. Men det vil uansett ikke skje at Norge dropper EØS-avtalen. Alternativet er at vi blir medlem av EU.

Er det noen som ikke ønsker en ny EU-debatt nå, så er det ledelsen i Ap. En slik potensiell rystelse vil partiet ikke legge opp til, med mindre de tvinges til det fordi EU blir kjørt fram som et sikkerhetspolitisk ankerfeste.

Regjeringen bør si nei til fostersjekkprøven NIPT, ikke la sykehusene selge den til engstelige gravide under 35 år for 10.000 kroner.

­Daværende helseminister Bent Høie var imot å tilby NIPT-test til alle gravide. Denne blodprøven som tas i uke 11 i svangerskapet, kan påvise Downs syndrom og andre avvik hos fosteret. Den kan også gi svar på om det er en gutt eller jente som er på vei. Svaret foreligger en til to uker etter at prøven er tatt, altså etter dagens grense for selvbestemt abort.

Høie mente kostnadene ville bli for høye om denne testen skulle tilbys alle gravide som en normal del av helsetjenesten.

Testen gir grunnlag for å utrydde alle fostre som ikke samsvarer med det foreldrene ønsker seg. Det reiser en del etiske problemstillinger.

Krf advarte sterkt mot NIPT testing med henvisning til at testen ikke har noen helsemessig gevinst.

Arbeiderpartiet, SV og Frp sikret flertall i Stortinget for at testen skulle tilbys alle gravide over 35 år.

To år seinere godkjente Høie at private klinikker kunne gjennomføre testen. Det koster 6.000-7.000 kroner å benytte seg av dette tilbudet.

Leger og jordmødre har sluttet ved de offentlige sykehusene for å begynne i private klinikker som tilbyr NIPT-testing.

Regjeringen vil nå at sykehusene skal tilby NIPT-test til alle som ønsker det, men at de som er yngre enn 35 år må betale det det koster. Prisen er 10.000 kroner.

Vårt Land skriver i dag at høringen viser at leger, Helsedirektoratet og private klinikker er imot. Det argumenteres med at en slik ordning bryter med prinsippet om at helsetjenester i det offentliges regi skal være gratis. Det er en viss frykt for at det kan åpne for at mer av det private klinikker i dag tilbyr, også skal tilbys på sykehusene mot betaling.

Jordmorforeningen mot

I høringen sier Jordmorforeningen at NIPT-testing ikke er en del av samfunnsoppdraget. Legeforeningen frykter at kvinner vil føle et press på å ta testen når den gjøres som en del av den normale oppfølgingen av gravide.

I et innlegg i Dagens Næringsliv i fjor pekte direktørene ved våre to største sykehus, Oslo universitetssykehus og Haukeland, at noe av det vi bruker for mye ressurser på i dag er prøver og testing.

Slik sett er det bra regjeringen setter foten ned for at vi skal bruke mer ressurser på testing som ikke gir en helsemessig gevinst.

NIPT-testing kan ikke forbys. Men det bør forbli en test gravide får betale selv.

Helseminister Ingvild Kjerkol beveger seg inn på en blindvei når hun vil opprette en «butikkdel» i de offentlige sykehusene.

Hun bør heller gå motsatt vei – la folk selv i større grad betale private klinikker for prøver og tester det medisinsk sett ikke er nevneverdig behov for.

Må prioritere hardere

Vi må prioritere hardere i helsevesenet framover. Det vil bli mer vi kan gjøre, men som koster for mye. Det er bedre å overlate mer til det privatfinansierte helsevesenet enn å la sykehusene begynne å konkurrere med de private på kommersielle premisser.

Det vil i framtiden bli nødvendig å regulere tilgangen på arbeidskraft til private klinikker. Det blir krevende, men mye kan oppnås ved økt bruk av plikttjeneste etter grunnutdanning og deltakelse i  kompetansetiltak betalt av arbeidsgiver.

Når Ole Erik Almlid kommer trekkende med sykelønn og utgiftskutt i offentlig sektor for å dekke opp for 34 milliarder kroner av tapte inntekter på formueskatt, plasserer han NHO på sidelinjen.

­Ingen trenger å slutte å drømme. Drømmer er gratis, og de fleste er i stand til å skille mellom drøm og virkelighet.

NHOs våte drøm er at formueskatten skal fordufte som dugg for solen. Her sliter imidlertid administrerende direktør Ole Erik Almlid med å skille mellom drøm og virkelighet.

Det var i Aftenposten i går han så muligheten til et politisk flertall for å fjerne formueskatten på aksjer og driftsmidler.

NHO har ment i et par tiår at vi ikke bør ha formueskatt. De færreste land har det. De har det ikke i Sverige og Danmark.

Høyre er enig med NHO, vel og merke i prinsippet. Erna Solberg tok ikke sjansen på å hive formueskatten over ripa i de åtte årene hun var statsminister. Frykten var at for mange rikinger ville bli nullskatteytere.

Formueskatten ble redusert da Erna Solberg styrte skuta, og den er blitt økt igjen i Jonas Gahr Støres statsministerperiode.

At formueskatten har negative virkninger for norsk eierskap, er alle politikere klar over. Trond Giske og daværende LO-leder Roar Flåthen sa alt i 2011 at vi burde finne andre måter å beskatte folk med formue på.

I det siste har både leder av næringskomitéen, Anniken Huitfeldt og næringsminister Jan Christian Vestre sagt at de er rede til å vurdere alternativer til formuesbeskatning.

MDG har sagt de vil avvikle formueskatten, i alle fall det meste av den. 

Kjell Magne Bondevik mot formueskatt 

Her om dagen kom tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) med en anbefaling om å droppe skatt på arbeidende kapital.

Det som har gitt ny nerve til debatten, er alle rikingene som har flyttet til Sveits for å spare skatt.

Landsmøtet i Senterpartiet har vedtatt at formueskatten bør reduseres.

Så NHO-sjefen har sine grunner for å tro at formueskatten kan bli skrotet, i sin helhet eller deler av den. Formueskatten blir garantert redusert om Høyre danner regjering etter stortingsvalget neste år.

Det han ikke tar inn over seg, er at NHO må medvirke om det skal skje. Han sliter med å innse at om formueskatten skal avvikles helt, må staten hente inn milliarder på en annen måte.

Hadde Almlid sagt at NHO heller vil ha høyere selskapsskatt, økt skatt på utbytte, arveavgift og høyere skatt på dyre eiendommer kunne de fått spille en rolle.

Istedenfor å reflektere over en mulig økning av andre skatter, kommer Almlid i intervjuet i Aftenposten trekkende med å se på sykelønnen og andre offentlige utgifter.

Glem det. NHO vil bli tatt av banen om Almlid skal kombinere diskusjon om IA-avtalen og bevilgningen til offentlig sektor med formueskatt. Det er på nivå med de som mener vi bør satse mer på energisparing framfor å ødelegge mer natur ved å sette opp vindmøller.

Trygve Slagsvold Vedum vil ha formueskatt 

I et brev til Stortinget skriver finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) at en fjerning av formuesskatten vil reduserte statens inntekter med om lag 34,5 milliarder kroner.

Han sier til VG at formueskatten gir et godt bidrag til å utjevne forskjeller mellom fattig og rik og at det vil ramme folk flest om den fjernes.  

– Jeg kommer ikke til å fjerne formuesskatten, slår han kategorisk fast, og legger til at økt boligbeskatning vil ramme vanlige folk og at det er uaktuelt for Sp å innføre arveavgift.

Jobben til en finansminister er å forsvare helhjertet det skattesystemet vi har. Det er en dødssynd å synse om mulige endringer. De skal komme som en bombe, med mindre det er valg, og det er skattelettelser på gang. Da kan selv en finansminister lekke.

Ap er i ferd med å innse at de bør vurdere alternativer til formueskatten slik den i dag er innrettet.

Det er mulig å dra inn 34,5 milliarder ved på å øke selskapsskatten, utbytteskatten, arveavgift på store formuer og eiendommer verd for eksempel over 20 millioner. Dette bør Vedum kunne være med på, om det blir unntak for gårdsbruk selvsagt.

Det politiske spillet er i gang, halvannet år før valget. Sp vil ikke utelukke at de kan velge Solberg framfor Støre.

­Valget neste år skal igjen stå mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre som statsminister. Når ikke velgerne har gått lei Erna Solbergs problemer med ektemannen så langt, skjer det heller ikke fram mot valget. Erna Solberg har ridd av stormen og styrket sin stilling som leder i Høyre. Partiet har sluttet å tenke på hvem som kan fylle hennes rolle i denne omgang. Lederbyttet skal først skje før valget i 2029. Da vil Erna Solberg være 68 år.

Med mindre Ap blir smittet av politisk uforstand, vil de klare å holde seg i nærheten av 20 prosent oppslutning. Skulle det skje, som Trond Giske har antydet, at Ap klapper sammen og synker til rundt 15 prosent, må Ap stampe opp en ny leder før valget.

Vi blir spart for et spill rundt flere enn to statsministerkandidater. Kjersti Bergstø i SV kommer ikke til å si at hun er klar til å overta for Støre. Trygve Slagsvold Vedum prøvde seg som statsministerkandidat før forrige valg. Det frister ikke til gjentagelse, i alle fall ikke nå når partiet er en blek skygge av hva det var for et par år siden.

Venstre har kommet seg godt over sperregrensen på meningsmålingene. Guri Melby har ikke falt for fristelsen til å lansere seg selv som statsministerkandidat. Det vil heller ikke Sylvi Listhaug gjøre.

KrF ligger og vaker rundt sperregrensen. Olaug Bollestad har gjort det klart at de støtter en regjering ledet av Erna Solberg.

MDG under sperregrensen

MDG ligger for det meste under sperregrensen for tiden. Lederen Arild Hermstad har sagt at MDG ikke vil slå leir med de rødgrønne. De er klare for å melde overgang til borgerlige side. De må selvsagt vurdere de politiske sakene, og sannsynligvis også valgresultatet, før de bestemmer seg. Å komme på vippen er en drøm som neppe går i oppfyllelse.

Industri- og næringspartiet ligger an til å dø hen etter interne stridigheter.

Kjersti Bergstø vil inn i regjeringen. Hun har støtte fra LO og flere på rødgrønn side. Det vil ikke Sp.

Bergstø vil også ha MDG og Rødt med i en rødgrønn regjering. Det utspillet har alt falt dødt til jorden.

Sp vil fortsette i regjering med Ap. Ap har ennå ikke bestemt seg for om de vil gå til valg på å fortsette samarbeidet med Sp eller om de vil ha SV med.

Jonas Gahr Støre vil neppe ha en reprise av det som skjedde sist. Da fikk han overtalt Sp til å bli med i regjeringsforhandlinger med SV, men det ble ingen enighet.

SV har i dag større oppslutning enn Sp. Sp var dobbelt så store som SV ved valget i 2021.

Dette tilsier at Ap bør prioritere å få SV med i regjeringen og la Sp bli et støtteparti slik SV er i dag, hvis de ikke ombestemmer seg og åpner døren for SV.

Sp innser at det er en fare for at Ap kan velge en slik linje. Det er på denne bakgrunn vi må lese dagens utspill i Klassekampen fra stortingsrepresentant og medlem i sentralstyret, Kathrine Kleveland. Ethvert samarbeid med MDG og Rødt er utelukket. Hun vil imidlertid ikke lukke døren for et samarbeid med Høyre.

Stenger ikke døra for Høyre

Det lå ikke til rette for det før forrige valg, men Kleveland minner om at de tidligere «har fått til gode ting med KrF, Venstre og Høyre».

Klassekampen har kontaktet alle medlemmene i Sps sentralstyre. Det er bare en som er positiv til å slippe SV inn i regjeringen.

Sp vil at Jonas Gahr Støre skal merke seg at Sp ikke stenger døra for Høyre. De håper det får han til å gå til valg på fortsatt regjeringssamarbeid med Sp.

Vi kan regne med at det ikke går lang tid før Erna Solberg er på banen med å invitere Sp til samarbeid. Men hun kan ikke virke for helhjertet. Hun kan ikke skyve Frp fra seg som regjeringspartner.

Blir det rødgrønt flertall og Sp holder fast på at de ikke vil ha med SV i regjeringen, må Jonas Gahr Støre forberede seg på at å danne regjering alene – med SV og Sp som støttespillere. Ingen ideell løsning, men bedre enn om Sp skulle gjøre alvor av å melde overgang til Erna Solberg.

Sp vil foretrekke at Ap danner regjering alene framfor at de de danner regjering med SV.

Det blir ikke forsoning mellom storsamfunnet og det samiske miljøet når toneangivende samiske representanter ikke er rede til kompromiss.

­Det ble ikke noe besøk i dag av Jonas Gahr Støre i den samiske barnehagen på Tøyen i Oslo. Støre tenkte at å besøke barnehagen kunne være en fin måte å markere samenes nasjonaldag på. Støre i barnehagen, med ei lita jente i samekofte på fanget, hadde blitt fin profilering. Men det var for godt til å bli sant.

Flere foreldre ga beskjed om at de ville holde barna hjemme om Støre kom på besøk. Det var også planer om å skrive leserinnlegg i avisene, skriver Aftenposten.

Støre dukket ikke opp i barnehagen i dag. Han avlyste det for en tid tilbake. Selvsagt gjorde han det.

Det er samens nasjonaldag i dag. I den forbindelse har Jonas Gahr Støre lagt ut et innlegg på Instagram der han gratulerer samene med dagen.

Han peker på at vi fortsatt har en jobb å gjøre med å ta vare på Norges samiske kulturarv og at han er glad for å stadig flere flagger med det samiske flagget.

Videre gjentar han beklagelsen overfor reindriftssamene på Fosen.

– Så vil jeg, igjen, beklage at konsesjonsvedtakene for vindkraftturbinene fra 2013 innebar et brudd på menneskerettighetene fordi de vil ha en vesentlig negativ effekt på reindriftssamenes mulighet til å dyrke sin kultur. Det er vårt ansvar å sørge for at rettighetene ivaretas, skriver Støre.

At Støre beklager igjen, gjør ikke inntrykk i det samiske miljøet der aksjonistene rår grunnen for tiden.

Det har låst seg mellom regjeringen og samene, representert ved Sametinget.

Fosen-saken er en verkebyll. Det er vanskelig å finne en løsning. Regjeringen vegrer seg for å skjære igjennom uten en avtale. De kan gjøre det ved å legge opp til avbøtende tiltak som er så pass omfattende at de vil vinne fram om saken igjen bringes inn for retten.

Konflikten i Finnmark

Det er bortimot umulig for regjeringen å få gjennomført sine planer om å bygge ut mer vindkraft i Finnmark ute å ende i konflikt med samiske interesser. Det ender fort i en ny Fosen-sak.

Regjeringen ønsker seg forsoning med det samiske miljøet. I juni i fjor mottok Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Å få dokumentert fornorskningspolitikkens skadevirkninger på 700 sider har sin egenverdi.

Meningen var at rapporten skulle føre til noe mer – et oppgjør, bot og bedring. Det er her det låser seg.

Samene vil ikke ta imot en unnskyldning om den ikke følges opp av en annen politikk enn den regjeringen står for.

Regjeringen vil ikke rive vindmøllene på Fosen. De vil at det skal settes opp vindmøller på områder i Finnmark som samene mener skal være forbeholt vinter- eller sommerbeite for reinen.

Regjeringen kan ikke droppe planene om mer vindkraft i Finnmark. Der er nødvendig for at ikke Finnmark skal avfolkes. De må tilbys mer kraft til ny industri.

Flere steder i Nord-Norge preges av sterk uenighet og et spent forhold mellom samer og den øvrige befolkningen. Slik vil det fortsatt være.

Samene vil ikke godta kompromisser. Regjeringen vil ikke legge bort sine planer om vindkraft. Interesser står steilt imot hverandre.

Biskop Øygard vil ha endring

Biskopen i Nord Hålogaland, Olav Øygard, erkjenner konflikten. I et intervju med Vårt Land stiller han spørsmål ved om vi trenger så mye mer energi. Han vil at vi skal redusere energiforbruket vårt.

Det vil ikke flertallet på Stortinget vite av. Vi skal ha mer grønn energi. Det er mulig å få til uten å ødelegge naturen og avskaffe reindriften. Det er regjeringens politikk. Det må Sametinget innrette seg etter.

Regjeringen har sagt de vil inngå kompromisser. Det må også samenes representanter være med på. Det blir ingen forsoning dersom det er et ufravikelig krav at det ikke skal settes opp vindmøller dersom reineiere, med støtte av Sametinget, er imot det.

Det er normalt i et demokrati  at ulike interessegrupper står mot hverandre. Men planene om en forsoningsprosess forkludrer debatten.

Om det ikke løser seg, får vi legge forsoningen på hylla. Storsamfunnet skal ikke slutte å ta hensyn til samenes interesser. Samisk kultur skal fortsatt styrkes. Det lar seg fint kombinere med vindmøller i Finnmark.

Når Økokrim etterforsker politikere, ender det nær sagt aldri med tiltale. Etterforskningen av tidligere kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) framstår som et pliktløp. De kommer likevel til å bruke en evighet på det.

­De rir ikke den dagen de saler i Økokrim. I slutten av september i fjor ba Riksadvokaten dem om å sette tennene i Anette Trettebergstuen. Den 24. oktober ble det startet etterforskning. Fredag fikk Trettebergstuen vite at hun skulle etterforskes for lovbrudd.

Økokrim har ikke gjort en formell feil. Det er lov å gjemme unna en godbit for mediene i månedsvis. Ingen har vondt av det de ikke vet, heller ikke Trettebergstuen, tenkte de i Økokrim.

Denne gangen var det ikke Økokrim som på eget initiativ bestemte seg for «å se på saken», av hensyn til tilliten til demokratiet og politikere. De nøyde seg med «å se på saken» til Anniken Huitfeldt. De fant fort ut at dette ikke var noe å bruke tid på.

De måtte selvsagt «se på saken» til Sindre Finnes. Her brukte de lenger tid, men fant ikke ut noe mer enn det mediene alt hadde gravd fram. Det var ikke lite.

For Økokrim var det mer enn nok til å konkludere med at Finnes ikke hadde lagt innsideinformasjon til grunn for sine mange kjøp og salg av aksjer. Da måtte mediene slutte med å spekulere i om statsministeren var gift med en skurk.

Sindre Finnes med ring

For vel en uke siden ble det avslørt at Sindre Finnes kaller seg siviløkonom uten å ha avlagt endelig eksamen og at han til tider sprader rundt med en ring forbeholdt siviløkonomer. Det er de som mener dette stiller aksjesaken i et nytt lys. Men ingen har kommet på tanken at Økokrim skal sjekke ringen og eksamenspapirene til Finnes.

Økokrim holder fortsatt klørne i Ola Borten Moe (Sp). Han bedyrer at han aldri har handlet aksjer basert på innsideinformasjon.

Etter et halvt års etterforskning har Økokrim ikke funnet ut om det er grunnlag for påstanden om innsidehandel. Ola Borten Moe må belage seg på å få gjort unna både våronna og slåttonna før Økokrim får bestemt seg.

Økokrim er underbemannet. Det er derfor det tar så lang tid. De jobber med mange saker samtidig. De jobber ikke etter rådet om å gjøre seg ferdig med en sak før de begynner på neste. Det tar tid om det framover skal bli Trettebergstuen og Ola Borten Moe annen hver dag.

Det er kontrollkomiteen på Stortinget som har sendt saken over til Riksadvokaten. De har ingen mening om Anette Trettebergstuen har gjort noe straffbart. De har ennå ikke funnet ut av hva de skal mene om det hun har foretatt seg.

Erik Holmøyvik vil ha vurdering

Den som har satt ballet i gang, er jusprofessor Eirik Holmøyvik ved Universitetet i Bergen. Han ba komiteen avklare om Trettebergstuen kan holdes rettslig ansvarlig og stilles for riksrett, eller for ordinære domstoler etter straffeloven. Pest eller kolera med andre ord.

Stortingets egne jurister har konkludert med at det ikke er grunnlag for å hevde at Trettebergstuen har brutt sine konstitusjonelle plikter. Da er det ikke grunnlag for riksrett. Jusprofessoren Benedikte M. Høgberg og Alf-Petter Høgberg hevder i et innlegg i Aftenposten at de fant denne konklusjonen underlig.

Kontrollkomiteen sendte saken til Riksadvokaten som sendte den videre til Økokrim. Det de må ta stilling til, er om Trettebergstuens brudd på habilitetsreglene er så alvorlige at de er en straffbar tjenesteforsømmelse.

Hun avviser kategorisk at hun ble advart mot å utnevne venner til verv og styrer. Hun mener hun fulgte en innarbeidet praksis i departementet. Hun kunne nevne navn, men ikke delta i saksbehandlingen.

Trettebergstuens overtredelse er at hun har utnevnt to kjente fra eget fylke til medlemmer av styret i Norsk Tipping.

Sylvia Brustad blir styreleder

Sylvia Brustad er godt kvalifisert til vervet. Er reglene slik å forstå at Kulturdepartementet ikke kan utnevne henne hvis Trettebergstuen har nevnt henne som en god kandidat? Skulle departementsråden da bedt et annet departement om å utnevne styret i Norsk Tipping?

Trettebergstuen kunne tatt en telefon til en statsrådskollega med beskjed om at de måtte utnevne styret i Norsk Tipping fordi hun gjerne ville at Sylvi Brustad skulle bli ny styreleder. Det hadde ingen oppdaget, og ingen kunne tatt henne på det. 

Det kan da ikke være slik at Sylvia Brustad ikke kan bli styreleder i Norsk Tipping fordi hun er venn med kulturministeren?

Dette er upløyd mark. Økokrim har ingen tidligere dommer å vise til. Her er det straffeloven som gjelder. Det skal bevises ut over enhver tvil at Trettebergstuen med viten og vilje har brutt loven. Vil de straffe Trettebergstuen, må bevisene holde i en rettssak.

Det eneste beviset på at hun er blitt advart mot å utnevne venner, skal være noe hun er blitt informert om i gangen.

Jonas Gahr Støre tror hun ble advart

Statsminister Jonas Gahr Støre tror visst fullt og fast på at hun er blitt advart. Det hjelper ikke stort.

Dette blir det ikke noe tiltale av. Dette bør Økokrim klare å finne ut at før Trettebergstuen ikler seg bunaden 17. mai. Det er ikke morsomt å gå i bunad om en blir beskyldt for å være en lovbryter som må straffes.

Kontrollkomiteen har ikke villet avvise jusprofessorer som mener Trettebergstuens brudd på habilitetsreglene må vurderes i forhold til loven. Komiteen har ikke kompetanse til å vurdere strafferettslige forhold.

Riksadvokaten kunne stoppet saken. Istedenfor sender han den til Økokrim. De har latt den ligge på vent i månedsvis, og grunnen må være at det ikke er en prioritert sak

Svømmer over av saker

Økokrim svømmes over av saker. Dagens Næringsliv skrev i forrige uke at saker om skattesvindel og hvitvasking for betydelige beløp ikke blir etterforsket. De har ikke ressurser.

Men statsråder vil de bruke månedsvis på, enda all erfaring tilsier at de aldri får snøret i bånn når de setter klørne i politikere.

Appetitten på å etterforske politikere er stor. Både Kjell Magne Bondevik (KrF) og Gro Harlem Brundtland (Ap) har vært i Økokrims klør, etter påstand om at de skal ha tusket til seg pensjon de ikke hadde rett på. Selvsagt hadde de ikke det.

Den eneste seieren de kan vise, til er at de fikk dømt Anders Talleraas (H) i sin tid. Han mente at styrehonorar ikke var å regne som lønn. Alle landets regnskapsførere vet at det i alle fall føres som lønn.

Hvor lite juristene i Økokrim forstår av politikkens rammebetingelser og egenart, viste seg i saken mot ordføreren i Nittedal. Det ble tap i alle rettsinstanser for Økokrim. De måtte ha det inn med teskje.

For to år siden klarte Økokrim å ødelegge Eva Kristin Hansens politiske karriere. Hun trakk seg som stortingspresident da Økokrim innledet etterforskning av henne for misbruk av ordningen med pendlerbolig. Saken ble selvsagt henlagt.   

Anette Trettebergstuen har gått av som statsråd. Det er surt nok. Hun har lite å frykte fra Økokrim på pliktoppdrag.

Når Dagens Næringsliv i dag varter opp med en hel leder med tittelen «Si noe da, Kjerkol», viser de hvor langt ut på jordet det går an å havne i den politiske journalistikken.

­Ingvild Kjerkols masteroppgave er en drømmesak for mediene. De har publisert hundrevis eller tusenvis av artikler om saken. Dagens Næringsliv, VG og Aftenposten publiserer stadig funn og innspill de mener er relevante.

Aftenposten presenterer 100 passasjer i teksten som likner på andre tekster. De har rekorden. VG ligger et par titall under.

Ingvild Kjerkol (Ap) har sagt nei til å kommentere medienes funn. Hun viser til at hun har statsministerens tillit og at Nord universitet skal vurdere avhandlingen hennes på nytt. Hun venter med kommentarer til det er klart.

Dette er en klok og rimelig opptreden. Mediene vil vite alt mulig raskest mulig. Når en skandale eller en belastende sak er under oppseiling, er det også et poeng for den det gjelder å få saken raskt ut av verden. Branner bør slukkes før ilden rekker å bre seg.

Kjerkol snakket for tidlig

Ingvild Kjerkol forsøkte på det ved å rykke ut i Dagsrevyen få timer etter at påstandene om sitatfusk ble framsatt. Hun avviste at hun og hennes medstudent hadde kopiert innhold fra andre eller fusket. Hennes poeng var at de hadde benyttet en annen metode i masteroppgaven.

Etter at mediene publiserte en rekke eksempler på tekstlikhet og manglende referanser, måtte hun kort tid etter innrømme at ikke alt var som det skulle være. Men at hun hadde fusket, ville hun ikke ha på seg.

Kjerkol kom skeivt ut. Forsøket på å slukke brannen lyktes ikke. Hennes forsøk på å legge saken død, ved å servere en bortforklaring, førte til det motsatte – ilden spredte seg. Nå kunne mediene stille spørsmål om vi kan stole på det Kjerkol sier.

Den feilen Ingvild Kjerkol gjorde, var at hun kommenterte saken for tidlig. Hun skulle i første omgang nøyd seg med å si at hun ikke har fusket, at hun skal sette seg godt inn påstandene om feil og fusk og deretter gi en kommentar.

Sandra Borch – rask avgang

Sandra Borch (Sp) leverte tidens raskeste statsrådsavgang. Mediene fikk ikke summet seg og laget saker om at hun burde trekke seg. Hun snakket ikke en gang med Jonas Gahr Støre før hun bestemte seg og innkalte til pressekonferanse. Hun innrømmet at hun hadde gjort en feil og sa at hun ville ta ansvar ved å trekke seg som statsråd.

Siden har hun ikke sagt noe mer. Det har irritert mediene. Statsrådsavganger er godt stoff. Sandra Borch har gått av på en feil som ligger ti år tilbake i tid og som ikke har noe med hennes jobb som statsråd å gjøre. Derfor er hun taus – så lenge hun vil.

Mediene får nøye seg med at de i alle fall har én statsråd som sitter i saksa. De får jammen mye ut av Ingvild Kjerkols master.

Vårt Land har laget sak om at hun fikk permisjon for å skrive oppgaven. Det skulle bare mangle. Hvilken arbeidsgiver gir ikke noen dagers permisjon til ansatte som vi ta etterutdanning? Kjerkol fikk ikke mer enn ni dager.

Dagen Næringsliv har bedt om innsyn i all dialog mellom personer tilknyttet Helse- og omsorgsdepartementet og Nord universitet.

«I den grad statsråden er i kontakt med Nord universitet, er dette i rollen som tidligere student, og ikke som statsråd i departementet. Eventuelle dokumenter knyttet til dette, vil derfor ikke være saksdokument i departementet», svarte Helsedepartementet.

Det mener Kristine Foss i Presseforbundet som er ekspert på offentlighet, er lite tillitsvekkende i en sak som nettopp reiser spørsmål om tillit. Hun innser at Kjerkols dialog med universitetet om private forhold i utgangspunktet faller utenfor innsynsretten, men mener likevel at mediene bør få innsyn.

Kristine Foss på tynn is

Kristine Foss er på tynn is. Statsminister Jonas Gahr Støre har full tillit til Kjerkol og lagt vekt på at hun skal behandles som andre studenter.

Saksbehandlingen ved Nord universitet er også konfidensiell. I en kronikk i dag gjør Universitetets rektor Hanne Solheim Hansen og dekan Elisabet Ljunggren ved fakultet for samfunnsvitenskap det klart at de ikke kommer til å sende ut pressemelding eller på andre måter offentliggjøre vurderingen av Kjerkols oppgave. De forholder seg til Kjerkol.

Kjerkol sier hun ikke akter å holde universitetets konklusjoner hemmelig.

I Dagens Næringsliv sliter de med å smøre seg med tålmodighet. De bruker en hel lederartikkel i dag på å kreve svar fra Kjerkol og hevder at det er «merkelig at en norsk regjering ønsker å legge seg på en slik linje i møte med kritisk og konkret journalistikk om noe som angår mange norske studenter».

DNs linje står til stryk. Dette er da ikke en sak for regjeringen om Kjerkol skal svare på spørsmål om oppgaven nå. Det er ikke pressens oppgave å bedømme oppgaver. Det skal fagfolkene ved universitetet i Bodø gjøre.

DN må lete med lupe for å finne en kommunikasjonsrådgiver som vil anbefale Kjerkol å bruke tid på å kommentere oppgaven nå.

DN bør holde seg til politikken – og den må de tydeligvis ha inn med teskje. Det skjer ikke noe mer i denne saken før Kjerkol offentliggjør konklusjonene fra Nord universitet. 

Da kan DN hive seg på og mene om Kjerkol bør fortsette som statsråd eller ikke.

Mediene har også laget saker på at Trond Giske (Ap) ikke ville offentliggjøre sin oppgave. NTNU sier at dette er det opp til ham alene å avgjøre.

I går fikk VG oppgaven likevel. Ingen kopiering. Der gikk mediene glipp av en god sak.

Men ringen til Sindre Finnes kan de muligens få noe mer ut av. Finnes er nok sjeleglad for at han ikke har levert inn en oppgave til granskning.

Private bedrifter kan og bør, i motsetning til i det offentlige, tillate seg å ansette den de mener vil bidra til de beste økonomiske resultatene. Derfor går det i sneglefart med mangfold i ledelsen.

Etter at Dagens Perspektiv har kartlagt lederskifter i landet 50 største børsnoterte selskaper i 15 år, konkluderer vi med at det går i sneglefart med å få kvinner inn i toppledelsen.

Politikerne maser med jevne mellomrom om at det går altfor tregt med å sikre mangfold. Det er alle enig om. Det finnes ikke en styreleder i et profilert selskap som sier de ikke er opptatt av mangfold når de skal ansette toppsjef.

Tiden er kommet for at Telenor skal ha ny konsernsjef. Da Sigve Brekke ble ansatt i 2016, ble det et salig bråk fordi det ble hevdet at dyktige kvinner ble forbigått. Det var opplest og vedtatt at tiden var inne for en kvinnelig toppsjef, og det ikke var mangel på kvalifiserte kvinner. I mediene ble Berit Svendsen trukket fram som den sterkeste kandidaten.

Styreleder Svein Aaser måtte forsvare seg mot påstander om at Berit Svendsen ble koblet ut for tidlig i ansettelsesprosessen. Både politikere og kommentatorer hang seg på kritikken med påstander om at det var en ukultur i selskapet som rammet kvinner.

For styret var saken enkel. De hadde ikke noe imot å ansette en kvinne. Men de var overbevist om at Sigve Brekke var den beste du kunne få tak i.

Slik tenker alle styrer, også kvinnelige styremedlemmer, i bedrifter som lever i en tøff konkurransesituasjon. Styrene velger den beste. For å forsikre seg om at vennskap og kjennskap ikke spiller inn, engasjerer de en hodejeger som vurderer de ulike kandidatene.

Telenor fikk etter hvert en kvinnelig styreleder, men i fjor måtte Gunn Wærsted vike plass for Jens Petter Olsen. Olsen kommer til å få spørsmål fra mediene om ikke tiden er inne for en kvinnelig toppsjef i Telenor. Da vil han si de har bedt hodejegeren særlig lete etter kvinnelige kandidater og peke på at de har mange dyktige kvinnelige ledere i selskapet.

Det kan godt være Telenor denne gangen velger en kvinne. Sjansen er større for at de velger en mann, ganske enkelt av den grunn at de fleste store bedriftene velger en mannlig toppsjef. Det er det vår undersøkelse viser.

Styremedlemmer i et børsnotert selskap er forpliktet til å velge den toppsjefen de mener er best i stand til å levere størst mulig utbytte til aksjonærene. Det snakker de ikke høyt om. De snakker gjerne høyt om de er opptatt av mangfold.

Det blir hvert år noen flere kvinner i sentrale lederposisjoner i bedriftene. Slik sett er det riktig å si at tiden jobber for mangfold.

Mangfold omfatter mer enn kvinner. Noen er opptatt av at flere innvandrere må komme opp og fram.

Politikerne er opptatt av aldersfordeling og landsdelsrepresentasjon. I kulturlivet anses det som et pluss at LHBT-personer blir synlig i viktige posisjoner.

Regjeringen vil ikke sitte med hendene i fanget og se på den sneglefarten bedriftene bruker for å få flere kvinnelige ledere inn i bedriftene. Den kan riktignok ikke pålegge styrene å ansette flere kvinner.  Regjeringen kan imidlertid lovfeste hvem som skal sitte i bedriftens styre.

Regjeringen fikk et bredt politisk flertall for at alle store og middels store selskaper skal ha minst 40 prosent av hvert kjønn i styret fra i år av. 20.000 bedrifter vil bli berørt av ordningen som skal iverksettes gradvis.

I år gjelder det rundt 8000 selskaper med mer enn 100 millioner kroner i samlede drifts- og finansinntekter. Det betyr at i overkant av 6000 kvinner skal inn i bedriftsstyrene. Behovet for nye kvinnelige styremedlemmer de neste fire årene vil ligge på nærmere 13.000.

Bedrifter vil ikke bli lovbrytere. Landet vil bli støvsugd for kvinner som vil si ja til et styreverv. Politikerne vil lykkes.

Da loven om 40 prosent kvinner i allmennaksjeselskaper ble innført, regnet politikerne med at det ville øke kvinneandelen i ledelsen. Det skjedde ikke. Kvinner opptrer som menn i styreposisjoner. De er, som menn, opptatt av å finne den beste for selskapet. Og fortsatt er de langt flere menn enn kvinner å velge blant.

Et styre kan hvem som helst sitte i. Hvem som helst kan ikke være leder. Om det blir flere kvinner som blir ledere i bedrifter fordi det befinner seg flere kvinner i styrene, er heller tvilsomt.

Politikerne er opptatt av å øke kvinneandelen på alle områder der menn dominerer. Forsvaret har historisk sett vært menns domene. I dag er 20 prosent av de ansatte i Forsvaret kvinner. 16 prosent av dem er «krigere».

Norge var det første Nato-landet som i 2015 innførte verneplikt for kvinner. I dag avtjener over 30 prosent av kvinnene førstegangstjenesten.

I investormiljøene må du lete for å få øye på kvinnene. Nærmere 97 prosent av dem som får risikokapital, er menn. Dagens Næringsliv kan fortelle at andelen kvinnelige ledere i gasselleselskapene (selskaper som vokser raskt) ble redusert fra 14 prosent i 2022 til 12 prosent i 2023. Kun 9 prosent hadde i fjor en kvinnelig styreleder, en nedgang fra 11 prosent i 2022.

I 2021 hadde kun 14 prosent av bedriftene som fikk støtte fra Innovasjon Norge, en kvinnelig leder.

Det er 17,3 prosent av landets 269.344 aksjeselskaper som har en kvinnelig leder.

Politikerne gjør i alle fall sitt for å kvinner opp og fram. De kan ikke gjøre noe med at de som har ansvaret for å foreta ansettelser i konkurranseutsatte bedrifter, jakter den beste – det være seg mann eller kvinne.

Skal likestillingen i næringslivet gjøre byks framover, framfor å sige videre i snegletempo, må flere kvinner synes det er stas å konkurrere i pengenes verden.

Det er ikke noe å si på at vestlige land ikke lenger vil gi støtte til Hamas-regimet i Gaza. Men det er komplett uansvarlig å stoppe pengestøtten til UNRWA i den akutte humanitære krisen.

­Få timer etter at Den internasjonale menneskerettighetsdomstolen påla Israel å beskytte sivilbefolkningen i Gaza og sørge for at det ikke skjer et folkemord, kom meldingen om at 12 ansatte i FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) deltok i terrorangrepet mot Israel 7. oktober.

Det ble også hevdet at et tusentall av de 13.000 ansatte i UNRWA må regnes som støttespillere for Hamas.

USA var først ute med å stoppe pengeoverføringene til UNRWA. Deretter fulgte land som Canada, Tyskland, Frankrike, Italia, Finland og Storbritannia. I går ble Sverige det 14. landet som gjorde det klart at de vil stoppe bidragene.

Norge fortsetter å gi støtte. Danmark sier de vil se situasjonen an.

Selv om også New Zealand, Japan og Australia er med, tegnes bildet av Vesten som struper støtten til palestinerne. Denne saken bidrar ytterligere til en global polarisering. Vi tar enda noen skritt i retning «vesten mot resten».

De skyldige skal straffes

FN har gjort det klart at de som deltok i terrorangrepet, skal straffes. Det er så langt ikke nok til at landene omgjør beslutningen.

– Det som sjokkerer meg mest med dette, er at de innstiller hjelpen nå. Dette er en kollektiv avstraffelse av alle palestinere i Gaza. Hadde de varslet at de vil se på dette når Gaza-krigen er over, hadde det vært greit nok, sier seniorforsker Jørgen Jensehaugen ved fredsforskningsinstituttet Prio til NTB.

Han kan ikke forstå annet enn at det er ideologisk begrunnet når land sanksjonerer UNRWA i sin helhet.

Det er i alle fall et forvarsel om de vestlige landenes holdning til Gaza og palestinernes sak når krigen i Gaza en gang tar slutt. Vestlige land kommer ikke til å gi støtte til en gjenoppbygging av Gaza så lenge Hamas har avgjørende innflytelse i landet.

Det må skilles mellom nødhjelp og gjenoppbygning av et land etter en krig. Landene som stopper støtten umiddelbart, må ta ansvar for at mennesker går til grunne ved at de ikke får mat og nødvendig helsehjelp.

– Å holde tilbake midler til UNRWA er farlig og vil føre til at det humanitære systemet i Gaza kollapser, med langtrekkende konsekvenser for det okkuperte palestinske territoriet og hele regionen, skriver FNs nødhjelpskoordinator Martin Griffiths, menneskerettskommissær Volker Türk, IAEA-direktør Filippo Grandi, Unicef-direktør Catherine Russell og WHO-sjef Tedros Adhanom Ghebreyesus i en uttalelse sent tirsdag kveld.

Det at 12.000 av 13.000 ansatte anklages for å ha deltatt i terrorangrepet 7. oktober, kan ikke begrunne at hundrevis av millioner kroner i hjelp til mennesker i den ytterste nød, holdes tilbake når FN sier at de skyldige skal straffes.

Vestlige land er blitt rammet av kollektiv uforstand og ansvarsløshet. Nå sier riktignok flere av dem at de vil støtte Gaza på andre måter, blant annet via andre hjelpeorganisasjoner. Det er vel og bra. Det vil imidlertid ta tid. Det er UNRWA som raskt og effektivt kan gi hjelp nå.

Mister tilliten til UNRWA

Hvis det er slik at landene som nå struper støtten, har mistet tilliten til UNRWA, burde de i det minste gitt beskjed om at de vil stoppe støtten om noen måneder. Da ville UNRWA fått til tid å omstille seg, og andre organisasjoner kunne kommet tyngre på banen.

Dette kan bli begynnelsen på slutten for UNRWA, som ble etablert i 1949 og som hadde som formål å støtte flyktninger som ble fordrevet fra Israel året før.

UNRWA har i alt rundt 30.000 ansatte, hvorav de fleste selv er palestinske flyktninger. Organisasjonen har ansvaret for å gi både humanitær hjelp og drive skoler og velferdstjenester i flyktningleir i blant annet Jordan, Libanon, Syria og de okkuperte palestinske områdene.

I 1950 ble FNs organisasjon for flyktninger (UNHCR) etablert. Den arbeider for å gi hjelp til og å integrere flyktninger andre steder i verden.

Hva regjeringen i de landene som nå stopper støtten, tenker om UNRWA i framtiden, er ikke klart. De kan la UNRWA klappe sammen og overlate til UNHCR å gi hjelp til palestinerne. Eller kanskje de vil, etter å ha fått markert sitt syn på Hamas` rolle i Gaza, ta opp igjen støtten.

Flere land oppfatter UNRWA som et redskap for Hamas. På sett og vis er de jo det, og må være det, ettersom det er Hamas som har styrt Gaza fram til i dag.

Hamas kommer til å miste makten i Gaza. Det vil Israel sørge for. Det kan ta uker eller måneder. I denne tiden burde UNRWA vært operative.

Espen Bart Eide advarer

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har advart mot å kutte den økonomiske støtten til UNRWA. Regjeringen har ingen planer om å følge i Sveriges og de andre «boikottlandenes» fotspor.

I Gaza-konflikten dilter ikke regjeringen etter USA og andre toneangivende land i Europa. Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre setter seg i respekt ved å fremme regjeringens syn på hva folkeretten, menneskerettighetene og våre humanitære forpliktelser må bety i Gaza.

Regjeringen klarer å bevege seg sakte framover i det grønne skiftet, uten å få folket mot seg. I Europa ligger det an til at velgerne vil tvinge EU-eliten til å tråkke på bremsen i klimapolitikken.

For vel en uke siden meldte Natur og Ungdom at de ikke lenger er imot at Norge skal bli medlem av EU. Det gledet landets EU-tilhengere å få en aktivistisk ungdomsgruppe med på laget.

Tradisjonelt har de fleste folkelige organisasjoner vært på nei-siden. Her har også Natur og Ungdom vært. Når de melder overgang til ja-siden, skyldes det den rollen EU spiller i å drive fram det grønne skiftet.

EU presser medlemslandene, og Norge gjennom EØS-avtalen, til å iverksette flere tiltak for å få ned klimautslippene. Nå ser det imidlertid ut til at eliten i EU, EU- kommisjonen med Ursula van der Leyen i front, driver det grønne skiftet så raskt framover at de får deler av befolkningen i EU imot seg.

Det kan argumenteres for at det er grunnlag for et enda større tempo i det grønne skiftet. Klimaødeleggelsene blir stadig mer omfattende.

I et demokrati er det imidlertid avgjørende at politikerne får et flertall av folket med seg på upopulære tiltak.

Det er valg til EU-parlamentet i år. Vi kan havne i en situasjon der ytterste høyre-fløy vil utgjøre den største blokken i parlamentet, sier Simon Hix, forsker i tenketanken European Council on Foreign Relations (ECRF) til danske Politiken. Han har analysert EU valg i 25 år.

I en rapport som tenketanken har utarbeidet, pekes det på at populistiske høyrepartier kan bli størst i Østerrike, Belgia, Frankrike, Ungarn, Italia, Nederland, Polen og Slovakia. Høyrepopulistene kan få nest flest stemmer i Tyskland, Spania, Finland og Sverige.

Hix og hans forskerkolleger tror høyrepartiene vil sørge for at EU bremser kraftig sine bestrebelser på å få ned klimautslippene. EUs klimapolitikk er en av grunnene til at den radikale høyresiden har fått vind i seilene.

Det foregår et traktoropprør i flere europeiske byer. Bøndene protesterer mot høye priser, lavere reallønn og kostbare klimatiltak.

De gule vestene i Frankrike protesterer mot dyrtid og at folk flest må ta belastningen med det grønne skiftet. I Tyskland protesteres det heftig mot kravet om at folk skal tvinges til å installere varmepumper.

Vil ikke finansiere krigen i Ukraina

Noen grupper aksjonerer også mot at EU skal finansiere krigen i Ukraina. De mener at det rammer befolkningen i EU for hardt, og de ser ikke på Russland som en trussel mot Nato-landene.

Folk protesterer mot klimatiltak som rammer folk direkte. De har ikke noe imot at EU vil satse sterkere på karbonfangst og lagring for å få utslippene ned.

EU legger fram en plan om dette neste uke. De vil ha Norge med på laget.

Energiminister Terje Aasland sier til NTB at Norge har en ledende posisjon på CO₂-håndtering i Europa. Langskip er det fullskala fangst- og lagringsprosjektet som har kommet lengst i utvikling i Europa. Vi har høy kompetanse og erfaring når det gjelder rørledningstransport og permanent lagring av CO₂ i undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen.

Så Norge blir gjerne med.

Kutter olje og gass

Fullt så fornøyd er Aasland nok med at EU planlegger å kutte bruken av fossile brensler som olje, gass og kull med 70 prosent innen 2040. Det vil få store konsekvenser for norsk petroleumsindustri. Om lag 95 prosent av gassen som Norge produserer i dag, går til Europa.

Men regjeringen vil ikke være imot EUs planer. Den er for at det skal kuttes ned på bruk av fossilt brensel. Det politiske flertallet vil at vi skal produsere olje og gass så lenge Europa etterspør det.

Om høyresiden får mer makt i EU, betyr det ikke nødvendigvis at EU gir opp å få ned utslippene av klimagasser. Det betyr at tiltak som rammer befolkningen, bygges ned.

Å skjerme befolkningen for byrdene ved å få ned utslippene, er regjeringen vel kjent med. Det er en klart uttalt politikk fra Senterpartiets side. De vil ikke øke CO₂-avgiften fordi det rammer distrikts-Norge hardere enn folk som bor i byene.

Bøndene skjermes også for kostnadskrevende klimatiltak som vil kunne føre til at bøndenes økonomiske situasjon forverres.

Traktoropprør

Det blir ikke et traktoropprør i Norge så lenge Sp beholder sin maktposisjon. Det blir heller ingen dramatiske kutt i utslipp fra olje og gass så lenge NHO og LO står vakt.

Om EU gjør alvor av å banke igjennom en lov som påbyr huseiere å bruke fra noen hundretusener til halvannen million på å oppgradere energimerkingen av boligen, blir det protester. Krav til nye boliger er til å leve med. Det kan folk forholde seg til på forhånd.

Men ingen regjering vil påby folk å investere én million i egen bolig for å få redusert energibruken. Et sted går grensen for å godta EU-direktiver.

Det kan bli satt en stopper for disse planene, ganske enkelt fordi EU-eliten innser at den må ha med seg folk på det grønne skiftet,

Det ligger imidlertid an til at vi beholder de elektriske bussene, selv om det fører til kaos i Oslo-trafikken når temperaturen synker godt under ti grader minus.