Jan Christian Vestre og Jonas Gahr Støre er systemets menn. Det er fint lite de kan eller vil gjøre for å forhindre at det tegnes private helseforsikringer.
Når medier og opposisjonen forsøker å gjøre det til en viktig sak at Jan Christian Vestre i 2018, da han ledet familiebedriften, tegnet en privat helseforsikring for sine ansatte, viser det et forfall i den politiske debatten.
Han vil satse på gulrøtter framfor pisk, sier han.
I 2018 hadde Vestre ingen planer om å bli statsråd. Han var bedriftsleder. Ansatte, organisert i LO, ønsket at bedriften skulle tegne en helseforsikring for de ansatte. Som bedriftsleder så ikke Vestre noe problem i det.
Når Vestre blir statsråd, forplikter han seg til Hurdalsplattformen og Aps program. Hva han foretok seg i 2018, er temmelig uinteressant.
Journalister bør være så pass oppegående at de forstår at dette ikke har et fnugg med forholdet mellom liv og lære å gjøre. Skulle Vestre sagt nei til å bli helseminister fordi han tegnet en helseforsikring for sine ansatte i 2018?
Sylvi Listhaug
Journalisten som spurte om Støre spurte om dette før han ble utnevnt, befinner seg temmelig langt ute på jordet. Hadde Vestre i dag tegnet en privat helseforsikring for seg selv, hadde det vært en sak å sette tennene i.
Mediene og Frp-leder Sylvi Listhaug får koke så mye suppe de vil på denne spikeren. Dette bryr ikke folk seg om.
At helseforsikringer har vokst fra om lag 100.000 for 15 år siden til 800.000 i dag, er et problem for flere politiske partier. Det betyr i praksis at vi har fått et todelt helsevesen. Den som har helseforsikring, kommer normalt raskere til behandling enn den som ikke har.
Forsikringsselskapene har gode selgere. De selger på frykt for at folk skal være syke lenge før de får behandling.
De fleste som får behandling med utgangspunkt i en forsikring, får fysioterapi. Deretter følger psykologisk hjelp. Vi har for få psykologer og fysioterapeuter som har avtale med det offentlige og som dermed kan tilby lave egenandeler.
Når køene for behandling vokser, styrkes argumentene for å tegne en helseforsikring som gjør at ventetiden kortes ned.
Jan Christian Vestre sier han vil sørge for at behovet for helseforsikringer reduseres fordi ventetidene skal gå ned. Han vil ha en offentlig helsetjeneste som gjør at behovet for helseforsikringer forsvinner som dugg for solen. Det er det han vil jobbe for, sier han.
Det er bare å si lykke til. Alle kan heie på ham. Klarer han det, blir det premie.
Hurdalsplattformen
I Hurdalsplattformen rasler regjeringen med at det skal legges en avgift på helseforsikringer. Det er Trygve Slagsvold Vedum som sitter i førersetet for avgifter. Han har hatt tre år på seg til å innføre en slik ordning. Sannsynligvis har byråkratene hans sagt at det vil ikke bety all verden om det blir litt dyrere. For statskassen er det småpenger.
Det regjeringen kunne gjort, var å gi beskjed til offentlig eide selskaper som Flytoget, Innovasjon Norge og Statkraft om at de skal skrote ordningen de har med helseforsikring.
Vestre kvier seg for den slags inngripen. Det bryter med systemet. Det skal være frihet under ansvar i offentlig sektor. Han vil satse på gulrøtter framfor pisk, sier han.
Skal helsekøene bli kortere, må bevilgningene til sykehusene økes betraktelig – og sykehusene må få tak i flere ansatte. Vestre vil ikke få alle de gulrøttene – milliardene –som trengs for å få tatt knekken på private helseforsikringer.
Det tok helsedirektør Bjørn Guldvog et år å få strammet inn praksis for hvem som kan få kjønnsendrende behandling. Aktivister protesterer, helsestasjon vil ikke bøye seg og politikerne har ikke kommet på banen.
For et år siden ga helsedirektør Bjørn Guldvog en uttalelse til NRK som varslet en innstramning på hvem som kan få og hvem som kan gi kjønnsendrende behandling. Det vakte stor oppsikt i det transseksuelle miljøet. Endringen var ikke drøftet og forankret i fagmiljøer eller i interesseorganisasjonene. FRI sa det nekter å godta innstramningen.
Representanter fra Helsedirektoratet rykket ut og sa at dette ikke var vedtatt. Guldvog hadde bare ment at det kunne komme endringer. Alt skulle være som det hadde vært.
Leger står mot psykologer og sexologer i synet på hva slags behandling som skal tilbys mennesker som ønsker å skifte kjønn. Også innad i det transseksuelle miljøet er meningene delte.
Det er bare Rikshospitalet, nærmere bestemt Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) som tilbyr kirurgi, men først etter grundige undersøkelser og psykiatriske vurderinger.
Ønsket om å skifte kjønn har eksplodert
Ønsket om å skifte kjønn har eksplodert de siste årene. Særlig er det flere kvinner som ønsker å bli menn, og et flertall av dem har også psykiske lidelser.
Behovet for hjelp og behandling er langt større enn det NBTS kan gi. FRI, Skeiv ungdom og Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) har presset på for å få utvidet tilbudet. De har ikke nådd fram. Det blir heller strammet inn.
Det er tolv år siden Helsestasjonen for kjønn og seksualitet (HKS) ble etablert i Oslo. De har vært i front med å gi unge hormonell behandling. Flere private klinikker tilbyr unge pubertetsblokkerende medisiner og hormonbehandling. I 2022 var det 131 personer som fikk hormonbehandling hos HKS.
Lege, sexolog og professor i sexologi ved Universitetet i Agder, Esben Esther Pirelli Benestad, har vært en viktig pådriver for at flere skal få hjelp til å endre sitt biologiske kjønn. Han har mistet retten til å praktisere som lege uten at en annen lege tar ansvar for medisinering.
Overlege Anne Wæhre og klinikksjef Kim Alexander Tønseth
Overlege Anne Wæhre og klinikksjef Kim Alexander Tønseth ved NBTS advarte mot utviklingen alt i 2018. Men det de advarte mot, skjøt fart. Helsedirektoratet fant ikke ut av hvilken fot de skulle stå på. Det handlet både om medisin og politikk.
Daværende helse- og omsorgsminister Bent Høie uttalte til NRK i 2015: «Det er faktisk du som vet hvem du er. Det bør være opp til enkeltmennesket, ikke staten, å avgjøre hvilket kjønn det tilhører.»
Helsedirektoratet la seg på samme linje, selvsagt. Kritikken mot NBTS økte i styrke. Ingun Wik, avdelingsleder ved HKS, sa rett ut at fagfolkene der var «uforsvarlig restriktive» og bidro til å «sykeliggjøre mennesker med kjønnsinkongruens».
FRI har vunnet fram med sin kjønnsideologi over hele linja. Staten har forlatt det syn at vi har to biologiske kjønn til fordel for en oppfatning om at kjønn er det den enkelte føler seg som og vil være. Dette synet formidler i dag i skoler og barnehager blant annet via FRIs opplæringsseksjon, Rosa kompetanse.
Alt har gått FRIs vei, helt fram til nå. Helsedirektoratet har hatt møte med representanter for de fire helseregionene som styrer sykehusene. Det er vedtatt at det er NBTS som skal gi kirurgisk og hormonell behandling til transpersoner. Behandlingen skal defineres som «utprøvende.» Det betyr at den som mottar behandling, skal følges opp i et forskningsopplegg.
Bakgrunnen for innstramningen som kommer nå, er en rapport fra Statens undersøkingskommisjon for helse- og omsorgstjeneste (Ukom) som kom i mars i fjor. Her heter det at behandlingen av unge med kjønnsinkongruens har et tynt faglig grunnlag og at dagens vage retningslinjer for hvilken behandling som skal gis, går på tryggheten løs.
I Sverige er bremsene satt på etter at flere har stått fram og sagt at det kirurgiske inngrepet ikke har svart til forventningene.
ANNONSE
Cass-rapporten
Tavistock-klinikken i London, som i flere tiår har gitt unge behandling for kjønnsdysfori, tilbyr ikke lenger denne tjenesten. Den anerkjente barnelegen dr. Hillary Cass ble av britiske helsemyndigheter i 2020 gitt i oppdrag å undersøke det vitenskaplelige grunnlaget for behandlingspraksisen ved Tavistock’s genderklinikk i London.
I Cass-rapporten som ble lagt fram 10. april, heter det at behandling basert på den enkeltes subjektive opplevelse av kjønn ikke kan forsvares vitenskapelig.
Ingunn Wik hevdet for et år siden at signalet fra Helsedirektoratet var en katastrofe for en del transpersoner som trenger hjelp. Nå sier hun at hun ikke vil godta et Helsestasjonen blir fratatt retten til å behandle ut over samtale.
– Vi fortsetter med å gi likeverdig og ikke-diskriminerende helsetjenester som er faglig forsvarlige og til barnets beste, sier Wik til Klassekampen. Overlege Anne Wæhre ved NBTS ved Rikshospitalet sier at «fravær av en trygg, faglig medisinsk praksis» ikke gjør det mulig for dem å samarbeide med helsesentret i Oslo (HKS).
FRI mener fagfolkene ved Rikshospitalet, som nå skal ha ansvar for all behandling av transpersoner som vil skifte kjønn, «i tiår har vært kritisert for nedverdigende, uetisk og inhuman behandling av sine pasienter. De har ingen tillit i pasientgruppen, og vil aldri ha det under nåværende lederskap».
«Dette er blitt politikk», sier Wik. De har godtatt ideen om at kjønn ikke baserer seg på biologi, men på det den enkelte føler og velger.
Det som skjer nå kan få betydning for debatten om vi skal tillate et tredje kjønn og om det skal være like lett som i dag å skifte kjønn.
Helsedirektoratet har ikke gjort noe annet enn å ta stilling til hvilken behandling som skal gis. Spørsmålet er om Helsestasjonen i Oslo som ikke er en del av spesialisthelsetjenesten som staten har ansvar for, skal ha frihet til å gi den behandlingen de mener er faglig forsvarlig.
«Dette er blitt politikk», sier Ingunn Wik
Det er personer som angrer på at de har startet prosessen med å skifte kjønn. Det er et åpent spørsmål om noen kan bli stilt juridisk til ansvar for å ha gitt en tvilsom behandling.
«Dette er blitt politikk», sier Wik til Klassekampen. Hun viser til at i hele Europa og i verden for øvrig blir rettighetene til transpersoner strammet inn i mer normativ retning.
Helsedirektoratet eller norske leger er ikke påvirket av debatten i Europa. De forholder seg til et manglende faglig grunnlag for å gi kjønnsendrende behandling til alle som ber om det. De forsvarer det kun i få tilfeller og etter en grundig psykiatrisk vurdering.
Interessegruppene vil nok gjerne ha politikerne på banen. De sitter sannsynligvis stille i båten. Det er lite å vinne på å rykke ut mot Helsedirektoratet, som har solid faglig støtte.
Inspirert av at USA til slutt har bestemt seg for å støtte Ukraina med rundt 670 milliarder kroner, overgår norske politikere seg selv i en retorikk om at Ukraina skal vinne. Det er det få eksperter som tror på.
I høst sluttet selv NATO-sjefen Jens Stoltenberg å snakke om at Ukraina måtte vinne krigen mot Russland. Siden den tid har Russland hatt framgang på slagmarken, og det har vært usikkerhet knyttet til hvor mye støtte Ukraina kan regne med fra USA og EU-landene.
Kutter USA støtten, kommer EU-landene til å gjør det samme, i praksis, ikke nødvendigvis verbalt. Det bare blir slik.
President Volodymyr Zelenskyj sa for et par uker siden at Ukraina vil tape krigen om de ikke få betydelig mer våpen og ammunisjon. Hans kriserop er blitt hørt. Kongressen i USA har bestemt seg for å bevilge rundt 670 milliarder kroner til Ukraina. President Joe Biden lover at han alt denne uken skal sørge for den første forsendelsen av våpen.
EU vil bidra med rundt 180 milliarder og rundt 350 milliarder i lån over fire år.
Stortinget har vedtatt Nansen-programmet som betyr at Ukraina skal få 75 milliarder kroner over fem år.
Tre kritiske uker for Ukraina
De kommende tre ukene er kritiske for Ukraina. Da må de klare seg med de våpen og den ammunisjonen de har. De har for lite å stå imot med om Russland bestemmer seg for en operasjon for å ta kontroll over en større del av Ukraina. Når våpenhjelpen øker, vil Ukraina bli i stand til å holde stillingen.
Russerne har befestet seg godt i de områdene av Ukraina de har okkupert og innlemmet i Russland. Det finnes få eksperter som tror det er mulig for Ukraina å drive Russland ut av Ukraina igjen. Det kan selvsagt ikke utelukkes.
Guri Melby (V), Åsmund Aukrust (A) og Rasmus Hansson (MDG) er enige
Norske politikere tar igjen fram vinne-retorikken. Guri Melby (V), Åsmund Aukrust (A) og Rasmus Hansson (MDG) er i Politisk Kvarter på NRK i dag skjønt enige om at Putin ikke må vinne. Det er Ukraina som må vinne.
Guri Melby vil at Norge skal gå foran med å øke støtten til Ukraina. MDG har tatt til orde for de 75 «Nansen-milliardene» bør overføres i år.
På spørsmål om Norge har råd til å øke støtten betydelig, vi skal tross alt øke bevilgningene til Forsvaret med 600 milliarder de neste ti årene, svarer Aukrust at det Norge ikke har råd til, er at Ukraina taper.
Hva Aukrust mener med det, er ikke godt å si. Det kan være bare prat eller han kan være enig med Rasmus Hansson.
Hansson vil minste bruke 1000 milliarder av Oljefondet for å forsyne Ukraina med våpen, vel å merke dersom det trengs. Han minner om at vi bare på et år tjente 1000 milliarder ekstra på de høye energiprisene. Derfor er det en moralsk plikt å gi tilsvarende beløp til Ukrainia, mener han.
Hva om Donald Trump blir president i USA og støtten til Ukraina bygges ned? Da mener Melby, Aukrust og Hansson at Europa med rike Norge i front må ta ansvar for å gi Ukraina det de trenger.
ANNONSE
«Vinne-retorikken» tilbake
Glem det. Kutter USA støtten, kommer EU-landene til å gjør det samme, i praksis, ikke nødvendigvis verbalt. Det bare blir slik. Politikerne vil holde på støtte-retorikken så lenge som mulig. Nå er også «vinne-retorikken» tilbake.
Gjør høyresiden et godt valg til EU-parlamentet i år, vil det bli betydelig vanskeligere for ledelsen i Brussel som går hånd i hånd med Nato, å opprettholde støtten til Ukraina.
Den tilførselen av våpen som Ukraina får fram til høsten, vil sannsynligvis være siste sjanse for Ukraina. Det var stor vilje til å støtte Ukraina både økonomisk og militært da de hadde framgang på slagmarken og drev russeren tilbake. Det nyttet å gi militær hjelp. Nå sprer det seg en oppfatning om at det ikke nytter å kjempe mot Russland. Den betydelige militære støtten Ukraina nå får, gir de muligheten for å opparbeide en ny «det nytter»-posisjon.
EU-landene sliter økonomisk. Det vil ikke være mulig å opprettholde støtten til Ukraina på dagens nivå om frontene består som i dag i år framover. Da må mulighetene for en fredsavtale sjekkes ut. Det er ikke gitt at verken Russland eller Ukraina er interessert i det.
Videre støtte til Ukraina er avhengig av antagelsen om at Europas sikkerhet vil være truet om Russland vinner krigen. Det er en tvilsom antagelse. Det kan like godt argumenteres med at krigen i Ukraina har vist at Nato står sammen. Nato-landene har vist vilje til å støtte et land som ikke er medlem av Nato en gang.
Russland er militært underlegen Nato. Er det noe Russland ikke ønsker, er det en konvensjonell krig med Nato. Den vil de tape. Det er et stort antall atomvåpen som gir Russland den sikkerhet de trenger. Dette ligger til grunn når USA og Tyskland ikke vil gi Ukraina alt de ønsker seg av effektive, langtrekkende våpen. De vil ikke gi Russland grunn til å hevde at de er krig med Nato.
Nato ønsker heller ikke det. Jens Stoltenberg understreker gang på gang at Nato ikke har planer om å angripe Russland.
NRKs tv-serie «Team Ingebrigtsen» er selvsagt belastende for barna som hevder de er blitt mishandlet av sin far. Men det er ingen grunn for NRK til å avpublisere serien.
Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen, som representerer fem av barna til Gjert Ingebrigtsen, har sendt en e-post til NRK der hun hevder den populære serien er belastende for barna og at den ikke gir et riktig bilde av familiesituasjonen. De ber om at serien blir avpublisert.
I dag ville ingen funnet på å lage en slik «Team Ingebrigtsen». Det er ikke et argument for å ikke stå ved det som er publisert.
Så langt har ikke NRK sett som naturlig å avpublisere serien. Nå sier programdirektør Petter Wallace i NRK til Vårt Land at de vil vurdere å avpublisere.
Bakgrunnen er at Gjert Ingebrigtsen er tiltalt for mishandling av ett av barna sine. Han erkjenner ikke straffskyld.
De tre Ingebrigtsen-brødrene hevder at også de er blitt utsatt for vold og trusler. Dette har påtalemyndigheten ikke tatt ut tiltale for. Begrunnelsen er bevisets stilling eller at de ligger for langt tilbake i tid. Brødrene har klaget på henleggelsen.
Det er Zacapa Film som har produsert serien for NRK. Det har i det siste kommet fram at de ble gjort oppmerksom på at ikke alt var som det burde være i familien og at de måtte vise varsomhet knyttet til hun som påtalemyndighetene mener er utsatt for overgrep.
Reaksjoner i ettertid
Det er en hovedregel i mediene at saker som er publisert ikke avpubliseres fordi noen reagerer i ettertid. Hvis det er dreier seg om påviselige feil, er det noe annet. Det som publiseres, skal være sant. Feil skal rettes opp.
De fem sesongene om «Team Ingebrigtsen» er ikke usanne eller feilaktige, men de vil oppfattes på en annen måte etter at Gjert Ingebrigtsen er blitt anklaget og tiltalt for mishandling. Det gir ikke grunnlag for avpublisering. Det er mye vi ser annerledes på i dag enn for få år siden.
Det var noe som skurret i serien. Slik ble det med en ledelsesvinkel vurdert på lederplass i Dagens Perspektiv:
«Trener og syvbarnsfar Gjert Ingebrigtsen sier han må være en diktator for at barna han trener skal prestere i verdensklasse. Jernhånd er det eneste som duger hvis en vil oppnå suksess.
I tv-serien har vi sett Gjert Ingebrigtsen som en kontrollfreak av verste sort. Det er ikke grenser for hva han blander seg bort i hvis han mener det på en eller annen måte kan innvirke på barnas trening og prestasjoner. Gjør de ikke som han sier, sparer han ikke på kruttet. Der Gjert er, suser klare beskjeder gjennom luften. Han kan være hensynsløs i sine tilbakemeldinger. Han sier alltid det han mener, kvast og kontant. Sannheten, slik han oppfatter den, får de tåle. Det er gjennom å erkjenne det som er sant, innse hvor en er, ta konsekvensen av hva som skal til for å nå toppen. Slik driver Ingebrigtsen på – og resultatene lar ikke vente på seg», skrev jeg i en lederartikkel etter å ha sett flere episoder.
Ingebrigtsens resultater som trener er imponerende, men hans diktatoriske og dominerende lederstil fungerer ikke i dag. Ingebrigtsen er et unntak –på sett og vis barna også, som år etter år orket en far som opptrådte som han gjorde.
Flertallet i familien Ingebrigtsen har valgt å flytte konflikten ut i offentligheten. Om det var et klokt valg, er det umulig for utenforstående å ha en mening om. Flertallet fant det nødvendig å ta oppgjøret med faren i full offentlighet.
De opplever selvsagt sitasjonen som belastende. Men det kan ikke være avgjørende for NRK. Denne serien har fortsatt offentlig interesse. Med den kjennskapen vi har i dag, kan vi se serien med andre øyne.
NRK avpubliserte «Ingen elsker Bamsegutt» fordi de valgte å ikke ta med at «Bamsegutt» for 31 år siden ble dømt til 6 måneders betinget fengsel for seksuallovbrudd mot 6 barn». NRK hadde vurdert dette nøye, men de ombestemte seg etter reaksjoner blant annet fra noen av de som opplevde overgrepet.
NRK – stå fast
NRK burde holdt fast på sin beslutning. Belastninger med røtter 31 år tilbake i tid, kan være reelle nok, men det må voksne mennesker kunne leve med. Det holder ikke som begrunnelse for at NRK skal avpublisere.
Hvis NRK legger belastninger og reaksjoner til grunn for avpublisering, ryker også «Team Ingebrigtsen». Men i det lengste vil vi tro at NRK holder fast på sine beslutninger om publisering. Er det en feil i et av programmene, må det rettes opp. Det er noen annet å slette en populær serie fordi de serien handler om, opplever den belastende.
I dag ville ingen funnet på å lage en slik «Team Ingebrigtsen». Det er ikke et argument for å ikke stå ved det som er publisert.
Varsling er viktig, men det bør handle om økonomisk kriminalitet, sosial dumping, miljøkriminalitet og alvorlig trakassering. Ikke om konflikter, lederstil og misnøye med ledelsen.
I går publiserte vi historien om direktøren i Arbeidstilsynet, Trude Vollheim, som trakk seg som toppleder etter at noen ansatte sendte et varsel til Arbeids- og inkluderingsdepartementet om måten hun ledet tilsynet på. Advokatfirmaet Arntzen de Besche fikk i oppdrag å «vurdere påstandene i varselet om brudd på arbeidsmiljølovens regler».
De konkludert med at det ikke foreligger noe lovbrudd, men at det var «grunn til å anta at arbeidsmiljøet til enkeltansatte ikke oppfyller kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for disse». De pekte også på spenninger i arbeidsmiljøet. Det er ikke unormalt i en organisasjon.
Varsling og konflikt i Arbeidstilsynet, som skal være eksperter på arbeidsmiljø, er en sak det er lett å få medier til å interessere seg for. De som var misfornøyd med Vollheims ledelse, sørget da også for å fore medier med kritiske artikler.
Trude Vollheim – en erfaren leder
Vollheim er ikke et persilleblad, men en erfaren leder som tåler motvind. Hun innså raskt at slaget var tapt da det ble besluttet at hun skulle granskes av advokater. Hun trakk seg før konklusjonen forelå. Skaden var skjedd. Hun hadde ikke et styre som kunne støtte henne. Hadde statsråd Tonje Brenna rykket ut med støtte, kunne det endret situasjonen.
Men en statsråd fra Ap rykker ikke ut med støtte til en direktør som ansatte varsler mot før saken er vurdert av jurister.
Vil ansatte i offentlig sektor bli kvitt en sjef, er varsling den mest effektive metoden – særlig hvis en kan få mediene til å ta saken. Mediene elsker varslinger, ikke minst om det dreier seg om en kjent person.
Får en kommunedirektør et varsel mot seg, er lokalavisen raskt på pletten. Det stopper neppe med det. De vi gjerne ha politikerne i tale. Bestemmer de seg for å taue inn advokater, vokser konflikten. Løpet kan være kjørt for kommunedirektøren med mindre en holder ut og blir blankt frikjent.
Om lederstil og arbeidsmiljø ikke lenger blir en del av varslingsordningen, betyr det ikke at kravene til ledere senkes.
Om det konkluderes med at det ikke foreligger et lovbrudd, skal det mye til for å unngå kritiske merknader når det føres tilsyn med millimetermål i etterpåklokskapens lys.
Vi har også en rekke eksempler på at konflikter ikke løses eller at misnøye ikke avtar selv om det konkluderes med at det ikke foreligger lovbrudd.
Varselet mot Bjørn Atle Lein Bjørnbeth
I desember i fjor varslet en gruppe leger med støtte fra andre fagforbund om at administrerende direktør Bjørn Atle Lein Bjørnbeth representert en fryktkultur, står for en aggressiv kommunikasjon og viser en manglende rolleforståelse. Han ble også beskyldt for å ha kalt egen stab for et «rottereir».
Flere medier dekket saken bredt. Etter at varselet var undersøkt, behandlet styre saken to ganger. De konkludert med at det ikke foreligger brudd på lover og at det ikke er avdekket kritikkverdige forhold, trakassering eller utilbørlig adferd. De gir Bjørnbeth full tillit.
De ansattes representanter i styret var ikke fornøyd med at flertallet i styret avsluttet saken med å gi full støtte. Vi aner det foregår en maktkamp ved Oslo Universitetssykehus og at varslingen er et uttrykk for dette. Slik er det ofte med varslinger.
Vi har etter hvert fått mange eksempler på at varslingsordningen brukes av misfornøyde ansatte som et maktmiddel mot ledelsen. Hvis noen er misfornøyd med ledelsen, bør dette tas opp med tillitsvalgte, i arbeidsmiljøutvalget og i styret. Poenget er at konflikter og misnøye må løses på andre måter enn kjøre dem gjennom regelverket for varslinger.
Det er grenser for hvor mange hundre millioner kommuner og offentlige etater skal bruke hvert år på jurister som skal vurdere varslingssaker. Det er som regel penger ut av vinduet fordi det ikke løser problemene.
ANNONSE
Ny lov om varsling
Vi har etter hvert fått mange eksempler på at varslingsordningen brukes av misfornøyde ansatte som et maktmiddel mot ledelsen
Dagens Perspektiv skrev mandag at Justisdepartementet arbeider med en ny varslingslov som også tar inn EUs regelverk på området. Da bør de ta varsling om lederstil, arbeidsmiljø og psykososiale forhold på arbeidsplassen ut av loven.
Vi har alt for mange eksempler på at vondt blir verre når det taues inn jurister som skal vurdere et varsel.
Om lederstil og arbeidsmiljø ikke lenger blir en del av varslingsordningen, betyr det ikke at kravene til ledere senkes. Det er heller ikke gitt at det vil føre til at færre ledere må trekke seg. Men det vil bety at ledere ikke fratas rettsikkerhet som følge at de får et anonymt varsel mot seg.
Miksen av politiske markeringsbehov, konkurranseiver og New Public Management-tenkning ble en ulykke for jernbanen.
Samferdselsdepartementet har vært i front for styring etter New Public Management-prinsipper i flere tiår. Her finner vi noen av forvaltningens flinkeste målstyringssnekkere og telleeksperter.
Det er en markedstenkning som ligger i bunnen for NPM-tekningen i kombinasjon med et skille mellom bestiller og utfører. Det skal på papiret gi økt effektivitet og klargjøre hvem som har ansvar for hva. Kan man få konkurranse mellom tilbydere, er det gull. Da blir det er et slags marked.
For noen byråkrater var det en drøm som gikk i oppfyllelse da Frp for 11 år siden fikk ansvar for Samferdselsdepartementet. Frp hadde samferdsel høyt opp på liste over hva de ville bruke mer penger på.
Det var flere og bedre veier Frp ivret for. Jernbane var de ikke spesielt opptatt av. Det er imidlertid det politiske flertallet på Stortinget. Solvik Olsen så tegningen. Det skulle satses på jernbane også
Det betydde nye togstrekninger og flere avganger. Politikerne har aldri vært opptatt av å vise velgerne at de ville øke bevilgningene til nye signalanlegg, sporvekslere og kjøreledninger. Vedlikehold er kjedelige greier.
Ketil Solvik Olsens reform
Solvik Olsen varslet også at han ville satse på en jernbanereform og at det i tråd med EØS-avalen skulle bli mer konkurranse innen jernbanesektoren.
Den gamle Public Management-kulturen, som andre etater var i ferd med å riste av seg, satt fortsatt i veggene i Samferdselsdepartementet. Her bekjente de seg dessuten til troen på styring med gulrot og pisk. Solvik Olsen sa til VG at han ville ha en økonomisk straff når systemer svikter. Daværende direktør i Jernbaneverket, Elisabeth Enger, kvitterte med å si at hun var veldig positiv til både straff og gulrøtter. Hun trodde det vil føre til at togene i større grad går når de skal.
Det er en skjønn tro at vi hadde fått økt punktlighet om Bane Nor hadde fått noen millioner i bot.
Det ble beskjedne økninger til vedlikehold. Oppmerksomheten var rettet mot konkurranseutsettingen. Go- Ahead og SJ (Svenske jernbanen) vant over Vy på å kjøre togene til Stavanger og Trondheim, mens Vy sikret seg kontrakten for Bergensbanen.
Da Frp toget ut av regjeringen, fikk Knut Arild Hareide ansvaret for å iverksette planen som jernbanebyråkratene sammen med Ketil Solvik Olsen hadde pønsket ut.
Også et tilsyn for jernbane
Tidligere var jernbanen NSB, verken mer eller mindre. I våre dager må alt ha sitt tilsyn. Statens Jernbanetilsyn så dagens lys i 1996. Skal selskaper konkurrere om ulike strekninger, må skinner og infrastruktur skilles ut fra driften av togene. I 2016 fikk vi Bane Nor som har ansvaret for jernbanenettet. Det stoppet ikke der. Norsk Jernbane sto fram som et elleve-hodet troll i 2018.
SJ, Vy og Go-Ahead kjører togene. Bane Nor bygger tuneller og skinneganger med tilbehør. Spordrift AS og Baneservice AS har ansvaret for vedlikehold. Togsettene eies av Norske Tog AS og vedlikeholdes av Mantena AS. Billetten kjøpes på Entur AS. Jernbanedirektoratet, underlaget Samferdselsdepartementet, skal følge med på at alt fungerer som det skal.
Denne konstruksjonen skulle staten tjene en milliard kroner i året på. Troen på det er sterkt synkende.
For tre uker siden banket Riksrevisjonen en rapport med saftig kritikk av jernbanen i bordet. Hovedkonklusjonene i rapporten er at omfanget av forsinkelser og innstillinger har økt, målene for driftsstabilitet har ikke blitt nådd på flere år, iverksatte tiltak og sentrale virkemidler har liten effekt på måloppnåelsen, jernbaneinfrastrukturen har vært for dårlig holdt vedlike og har manglet fornying, samordningen av aktører og virkemidler har vært for dårlig, de økonomiske insentivene har i for liten grad bidratt til å forebygge driftsavvik og ruteplanen har ikke vær robust.
Bane Nor har 9 milliarder på konto som de ikke har fått brukt på nybygging og vedlikehold. Politikere er i lettere sjokk over at det går så tregt. Riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er tydelig på at det haster å ta grep.
Aftenposten skriver i dag at det er registrert 700 feil på signalanlegget bare ved Oslo S de siste fem årene. Bane Nor har beregnet etterslepet på vedlikeholdet til 11 milliarder kroner.
Trafikken øker, det betyr at behovet for vedlikehold også øker. Når vedlikehold forsømmes, øker forsinkelsene.
«Nå jobber Bane Nor sammen med Samferdselsdepartementet for å finne mer tid til vedlikehold», heter det. Et alternativ er å forlenge nattarbeidet noe. Et annet er å legge arbeidet til tidsrom med færrest mulig reisende.
Begge deler bør da kunne gjøres. La Bane Nor finne ut hva som er mest effektivt.
Hvorfor byråkratene i departementet blander seg inn i dette, er ikke godt å si. Ut fra den modellen jernbanen styres etter, er det Jernbanedirektoratet Bane Nor skal forholde seg til.
Styringen av jernbanen fungerer ikke tilfredsstillende. Modellen med 11 instanser som skal samarbeide og holde hverandre ansvarlig inviterer til uklarhet og ansvarsfraskrivelse.
Reformen har virket lenge nok til at det er grunnlag for å nedsette et utvalg som går igjennom erfaringene og kommer med forslag til forbedringer,
I mellomtiden bør Bane Nor få dispensasjon fra Arbeidsmiljøloven til alle døgnets tider.
Jurister bidrar mer enn gjerne der de kan, men Espen Barth Eide og andre statsledere tar feil om de tror eller forventer at FNs egen domstol kan få slutt på krigen i Gaza.
FNs egen domstol, Den internasjonale domstolen (ICJ), har vedtatt at Israel skal åpne grenser til Gaza slik at nødhjelp slipper gjennom, at militæroffensiven i Rafah stanses og at gislene som Hamas har tatt, blir frigjort.
Eide sier til NTB at kjennelser i ICJ om midlertidige tiltak er bindende og skaper folkerettsforpliktelser for de partene de retter seg mot.
Vi kan trygt slå fast at en domstol like lite som FN kan få slutt på krigen i Gaza.
– Respekt for domstolen og dens funksjoner, inkludert myndigheten til å beordre midlertidige tiltak, er avgjørende for å styrke folkeretten og den internasjonale rettsorden, fortsetter Eide. Statsledere fra EU sier omtrent det samme.
Tredje gang
Det er tredje gang i år at FN-domstolen har utstedt foreløpige kjennelser i saken Sør-Afrika har anlagt mot Israel som følge av krigføringen i Gaza. Det har ikke gitt nevneverdige resultater så langt.
Espen Barth Eide deltar i dag på et møte i Brussel der også Spania og Irland som vil anerkjenne Palestina som stat, vil delta. I denne forbindelse sier den spanske utenriksministeren José Manuel Albares at den spanske regjeringen vil be EU-landene iverksette «tiltak» for å sikre at Israel føyer seg etter FN-domstolen.
Tiltak uten at USA et med på det, betyr fint lite.
Lørdag kom det meldinger om at Hamas og Israel er rede til en ny runde med forhandlinger basert på nye forslag som meklere fra Qatar og Egypt vil legge fram. Et øyeblikk så det ut til at vedtaket i ICJ kunne få betydning.
Hører ikke på ICJ
Men Israel gjør det klart at landet ikke vil imøtekomme kravene fra ICJ. De hevder de ikke begår krigsforbrytelser eller folkerettsbrudd og at de vil kunne dokumentere det. De varsler befolkningen i Rafah om militære operasjoner. Over 800.000 er flyktet ut av byen. De peker på at det er unngåelig at sivile blir drept når Hamas har sine militære anlegg der folk bor.
I går sendte Hamas raketter fra Rafah mot Tel Aviv. Det har ført til at Israel har intensivert angrepene mot Rafah. 40 sivile ble drept i et angrep søndag. Israel hevder de rammet et av tilholdsstedene til Hamas og at angrep mot militære mål er legitimt i henhold til folkeretten.
Vi kan trygt slå fast at en domstol like lite som FN kan få slutt på krigen i Gaza.
Israel er ikke fullstendig uberørt av press fra verdenssamfunnet, men så lenge Israel har støtte fra USA, kan de tillate seg å fortsette krigen mot Hamas. Statsminister Benjamin Netanyahu holder fast på at Hamas skal knuse og over hundre gisler frigjøres. Da må Rafah inntas.
ANNONSE
For mange sivile blir drept
USA er imot angrepene på Rafah fordi de mener for mange sivile vil bli drept og at faren for en utvidelse av krigen øker. Netanyahu hevder de forsøker å begrense sivile tap så godt det lar seg gjøre. Så USA lar Israel holde på.
Den internasjonale domstolen (ICJ) bidrar til å øke presset mot Israel i opinionen. At ICJ også har bestemt at gislene skal sette fri er knapt nok nevnt i uttalelser fra politikerne og i det mediene skriver.
Å få etablert Palestina som egen stat ved siden av Israel, har kommet høyt opp på den politiske dagsordenen – i alle fall verbalt. FN, USA og hele verden har i flere tiår ment at dette er den beste løsningen. De som er imot, er Hamas og Israel, i alle fall landets nåværende regjering.
Det kan se ut som om USA mener alvor med å finne en løsning der Saudi-Arabia spiller en nøkkelrolle. Det kan være de har bestemt seg for å presse Israel til å godta en palestinsk stat, men da vil de ha Hamas ryddet av banen. Derfor kan de la Israel se hvor langt de kommer med å knuse Hamas i Rafah.
Vedtaket i den internasjonale straffedomstolen (ICC) i forrige uke om at tre Hamasledere, Israels utenriksminister Israel Katz og statsminister Benjamin Netanyahu skal pågripes, avfeide Joe Biden som et bomskudd og fullstendig urealistisk. Med sin uttalelse markerte han klar avstand til flere statsledere fra EU og Espen Barth Eide.
Joe Biden må ta hensyn til opinionen i eget land. Det kan være at Hamas sitt angrep fra Rafah mot Tel Aviv i går, gjør det lettere for ham å støtte Israel.
Når Hamas holder over hundre israelere som gisler og skyter raketter fra Rafah, vil Israel kunne få økt forståelse for at de ikke avbryter en krig fordi en domstol ber om det.
Når regjeringen og SV banker igjennom den nye helseplanen, tar de flere museskritt i riktig retning. Høyre og Frp er grepet av den store forvirringen om hvordan de vil styre sykehusene framover.
Ap, Sp og SV ble i går enige om Nasjonal helse- og samhandlingsplan som daværende helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) la fram i begynnelsen av mars. Planen skal kutte ventetidene i helsesektoren, styrke finansieringen av sykehusene og sikre tilstrekkelig bemanning i den offentlige helsetjenesten.
Sykehusene snubler videre i den styringsmodellen for spesialisthelsetjenesten som Ap og Høyre klamrer seg til.
Skal det skje, må det legges flere milliarder på bordet. Det er regjeringen med på. I revidert budsjett får sykehusene 2 milliarder ekstra. Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) sier dette vil få ned ventetidene. Det skal blant annet skje ved å kjøpe flere tjenester fra private aktører. Det står det ingen ting om i planen. Her er de først og fremst opptatt av å begrense private aktørers rolle i helsevesenet.
Prinsipper er en ting. Praksis er noe annet. Når det står rundt 250.000 i helsekø, må regjeringen ta grep om de ikke skal ende fullstendig på defensiven i et valgår. LO og den røde fløy forstår det, men de liker det ikke.
Kontroll med kommersielle
Helseplanen inneholder sju punkter, deriblant kontroll med kommersielle helseaktører og mindre bruk av innleie, krav til at kvinnehelse skal prioriteres, krav om at antall døgnplasser i psykiatrien skal økes og at kapasiteten innen rehabilitering skal bygges ut.
Vel og bra, men den slags planer gjør ikke nevneverdig inntrykk. I går meldte NRK om at det skal kuttes 150 millioner kroner på psykiatri i Oslo. Regjeringen kommer stadig med planer om at psykiatri og fødselsomsorg skal prioritere. Helseforetakene har nærmest fått påbud, flere ganger, om å få fatt i flere jordmødre. Lite skjer.
I denne runden er det noe nytt som skal prioriteres; kvinnehelse. Det står ikke er ord om at noe skal nedprioriteres for at det skal bli rom for å satse på psykiatri og kvinnehelse.
Storting og regjering bevilger og legger planer. Det er helseforetakene som i praksis prioriterer. Sykehusene snubler videre i den styringsmodellen for spesialisthelsetjenesten som Ap og Høyre klamrer seg til.
Regjeringen og SV er enige om at det holder med 30 prosent egenfinansiering av nye sykehusbygg, men de har ikke landet på hvordan sykehus skal kompenseres for høy rente.
Helsepolitisk talsperson for Høyre, Tone Trøen, mener de burde klart å bestemme seg ettersom dette har stor betydning for sykehusenes økonomi framover. Det går det selvsagt an å mene. Men regjeringen har et svar.
55 milliarder i gjeld
Sykehusene har til sammen 55 milliarder kroner i gjeld. En rentekompensasjon vil beløpe seg til så store summer at det hører hjemme i statsbudsjettet som legges fram om vel fem måneder.
Helseplanen legger opp til at innleie av arbeidskraft skal reduseres merkbart. Dette feirer SV som et viktig gjennomslag. Det har vært snakk om å innføre et forbud mot innleie. Det er lettere sagt enn gjort. Et helseforetak med stillinger de ikke får besatt, må leie inn personell for å få utført lovpålagt helsehjelp. Alternativet er at flere pasienter må fraktes til andre sykehus.
For å få ned innleie av arbeidskraft, pålegges helseforetakene å ta noen doser av den velprøvde medisinen alle byråkrater har tro på: Rapportering. Sykehusene skal heretter rapportere inn løpende hva de bruker på innleie. Hvor ofte er ikke avklart, men det kan være naturlig når helseministeren annenhver måned har møte med partene i arbeidslivet i forbindelse med ventetidsløftet.
– Vi skal få kontroll med det todelte helsevesenet. Kommersielle helseaktører må nå få godkjenning fra staten for å etablere virksomhet, understreker helsepolitisk talsperson Marian Hussein.
Her drar hun det vel langt. Det er ikke snakk om å innføre etableringskontroll for alle private helsetilbud.
Frps helsepolitiske talsmann Bård Hoksrud mener regjeringen taler med to tunger når helseminister Jan Christian Vestre (Ap) endrer ordbruken om private aktører, mens helseplanen vektlegger å bremse innleie.
ANNONSE
Bård Hoksrud bommer
Hoksrud bommer. Vestre har forklart at der hvor de offentlige sykehusene ikke har kapasitet til å ta unna alle som står i kø for behandling, kan de kjøpe tjenester fra private aktører. Det er da verken Høyre eller Frp imot. Slik har det vært i årevis.
Høyre og Frp mener nok også, når de får tenkt seg om, at det er bedre å ha fast ansatte i sykehusene enn å leie inn personell til en langt høyere kostnad.
Høyre og Frp har muligheten til å legge fram sin egen plan for hvordan de vil styre sykehusene. Istedenfor nøyer de seg med lettvint kritikk av det regjeringen legger opp til. Frp og Høyre må ha fått tvilen i seg. De prater varmt om private aktører. Hva betyr det i praksis? Vil de innføre fritt behandlingsvalg igjen? Ønsker de at flere skal tegne helseforsikring slik at vi få et todelt helsevesen? Hvordan vil de sikre at de offentlige sykehusene får den bemanning de trenger for å utføre lovpålagte tjenester? Er de enige med regjeringen om at de offentlige sykehusene må få tilstrekkelig med bevilgninger slik at køene kan gå ned og markedet for helseforsikringer synker?
Regjeringen beveger seg noen museskritt i riktig retning. Høyre og Frp står stille og sliter med å bestemme seg for hvilken retning de vil gå i.
Vi må snakke høyt om at Russland kan vinne i Ukraina. Det vil ikke true Nato-landene, men det vil være et voldsomt politisk nederlag for Vestens politiske establishment.
Da koronabølgen rullet inn over landet, godtok mediene ekspertenes premisser. Det var ikke måte på hvilken fare som truet. Mediene ble servile og produserte fare-artikler i fleng. I den første fasen bidro mediene til å rope på strengere regler. Myndighetene og mediene gikk hånd i hånd.
Slik er det alltid når farer truer. Frykt får folk til godta og innrette seg. Frykt gjør at folk holder rekkene – og nåde den som bryter ut hvis det kan undergrave eller svekke det flertallet mener der rett.
I krig ser vi at befolkningen innordner seg det myndighetene beslutter. Krig forlanger oppslutning. Er en imot, får en holde munn – i alle fall ikke rope høyt og bidra til at det sås tvil om de beslutninger som er fattet.
Da Russland angrep Ukraina og Nato-landene bestemte seg for å gi våpen til Ukraina, ble det rullet ut et narrativ som ble normerende for medienes dekning og politikernes utspill. Det ble fremhevet at hvert land har rett til å velge sin egen framtid, at internasjonal rett måtte respekteres, at Russland måtte drives ut av Ukraina for å vise verden at det ikke skulle være mulig for et større land å legge et mindre land under seg, at Ukraina kjempet en kamp for frihet og demokrati de måtte vinne for at ikke sikkerheten skulle trues i Europa.
Alle sa og mente det samme. Til slutt mente endatil Rødt at vi måtte støtte Ukraina militært.
Avvikende meninger
Det skulle lite til før de som hadde avvikende meninger ble stemplet som «putinister» eller anklaget for ikke å ville forsvare demokratiet.
Selv om Ukrainas varslede våroffensiv i fjor falt i fisk, holdt alle fast på «Ukraina må vinne for vår egen sikkerhets skyld»-retorikken fram til i fjor høst. Da Russland kom på offensiven og Joe Biden i månedsvis strevde med å få Kongressen med på å gi mer våpen og støtte i Ukraina, forstummet «vinne-retorikken» for en periode.
Nå er «vinne-retorikken» hentet fram igjen. Det er knyttet til at USA og Nato-landene har gjort det klart at de akter å gi flere og mer effektive våpen til Ukraina. Fly, langtrekkende raketter og ammunisjon er på vei.
Russerne skal ikke bare stanses. De skal nedkjempes og drives ut av Ukraina. Det betyr at Ukraina må få langtrekkende raketter slik at de i alle fall kan skyte ned fly over russisk territorium og angripe russiske våpenlagre.
Tyskland og USA har vært skeptiske, fordi de frykter at dette kan eskalere krigen. Når Natos utenriksministere møtes i Praha i dag og i morgen, ligger det an til at det blir flertall for den linjen generalsekretær Jens Stoltenberg har anbefalt.
I Frankrike har Emmanuel Macron gått enda lenger. Han åpner for at franske soldater kan delta i krigen. Det har Stoltenberg sagt ikke er aktuelt. Men helt død ser ikke tanken ut til å være. «Norske soldater på bakken i Ukraina? Det er ikke utenkelig», er tittelen på en større artikkel i Aftenposten i dag. Det pekes på at det er flere utviklingstrekk som kan bidra til å trekke Vesten og Nato inn i krigen.
Dette er igjen hektet på at Nato ikke kan tillate at Ukraina taper krigen. Russland må nedkjempes. Hvis ikke er Nato-land i fare.
Estlands utenriksminister
Vi får la «vinne-retorikken» få litt tid på seg. Men det er snart på tide at vi begynner å snakke om fredsforhandlinger og at vi setter ord på hva som kan skje om Ukraina taper
–Hvis Ukraina taper denne krigen, så kommer ikke Vladimir Putin til å stoppe, sier Estlands utenriksminister Margus Tsahkna. De baltiske landene ber Nato gjøre alt som skal til for at Ukraina ikke taper. De viser til eksperter som mener det vil ta Russland fra 2 til 8 år å bygge seg opp igjen etter krigen i Ukraina. Da vil landet være klart for å ekspandere der målet er å gjenopprette det gamle Sovjetsamveldet
I over 70 år har Russland latt være å angripe Nato-land. Det er ikke noe som tyder på at de ser seg tjent med det i årene framover. Med Sverige og Finland som nye medlemmer, står Nato sterkere enn noen gang.
Nato-landene er fullstendig overlegne når det gjelder konvensjonelle våpen. Russland er like sterkt som Nato når det gjelder atomvåpen. En konvensjonell krig med Nato, vil Russland unngå.
Russland har truet med å bruke atomvåpen i to år, men de har klart å holde stillingen og endatil hatt framgang i krigen. De har ikke trengt å forberede bruk av atomvåpen. Det betyr ikke at faren er over. Faren for atomkrig øker betraktelig dersom Russland blir drevet ut av Krim og de områdene de har okkupert ved hjelp av langtrekkende raketter og soldater fra Nato-land.
ANNONSE
Tvilsom påstand
At Russland vil ha kontroll over det de kaller russisk sivilisasjon, er det ingen grunn til å tvile på. Derfor vil russerne underlegge seg så store deler av Ukraina som mulig. Georgia var en del av Sovjetunionen. Russerne har også festet grepet der.
Men de vil ikke legge opp til en provokasjon med Nato ved å angripe de baltiske landene med henvising til at det bor en del russere der. De baltiske landene må inkludere russerne framfor å presse dem ut av landet.
Vi har valgt å øke støtten til Ukraina. Det er forståelig når Ukraina vil fortsette å kjempe. Men krigen kan ikke fortsette i årevis, og Nato kan ikke bli stadig mer involvert.
Vi får la «vinne-retorikken» få litt tid på seg. Men det er snart på tide at vi begynner å snakke om fredsforhandlinger og at vi setter ord på hva som kan skje om Ukraina taper.
Det blir sjelden bedre ledelse ved å pøse på med generell ledelsestekning. Men en kritisk vurdering av ulike konsepter for ledelse for å øke relevansen i den sektoren en befinner seg i, har noe for seg.
Det ser ut til at ledelse i alle kanaler er det som gjelder for tiden. Når det dukker opp et problem som det må gjøres noe med, eller i alle fall late som om noe skal gjøres, lyder det som regel at en vil «se nærmere på rutiner og forbedre systemer» – slik at det som har skjedd, ikke skal skje igjen.
Når politikere har ansvaret, er de like overbevist om at bedre rutiner og systemer gjør susen, men de legger gjerne til det nye mantra i offentlig sektor: «Bedre ledelse».
Ledere har ansvar for alt mulig, og troen er sterk på at bedre ledelse kan løse floker og problemer.I alle offentlige etater og på alle nivåer i forvaltningen har de lederprogrammer gående.
God ledelse er avgjørende for å nå mål, utnytte ressurser det blir det økende knapphet på, og for å skape et arbeidsmiljø preget av trivsel og innsatsvilje. Men, dersom det pøses på med for store kvanta ledelse, ender vi fort opp i styring. Styring handler om beslutninger fattet høyere opp i organisasjonspyramiden, uten nevneverdig involvering fra de som skal gjøre jobben. Styring dreier seg om rutiner, systemer og rapportering.
Ledelse handler om relasjoner til de en skal lede, om å stake ut en kurs, få folk med og ha medarbeidere, hverdagen og det som faktisk skal skje i fokus. Ledelse er en relasjonell, handlingsrettet aktivitet.
Ingen kan være imot bedre ledelse. Men vi trenger ikke mer ledelse på alle områder og i alle organisasjoner. Det trengs ulik dosering og ulik type ledelse i organisasjoner, offentlig sektor og i næringslivet.
Mye av ledertenkningen er utviklet i næringslivssammenheng. Her handler det om å bruke minst mulig ressurser for å oppnå best mulige resultater. Det er umulig å lykkes med å skape gode resultater i veletablerte bedrifter uten et godt lederskap.
I dag snakker politikere, særlig de rødgrønne, med entusiasme om tillitsbasert ledelse. De sliter med å få det til å virke i praksis
Grundere kan starte opp bedrifter uten å ha lest en eneste bok om ledelse. De kan foreta seg de merkeligste krumspring, som står til stryk i ledelse, men de kan lykkes. En kommer langt med innsatsvilje, teft og å bruke sin egen person. Derfor møter vil mange typer ledelse og en stor variasjon i lederstiler i næringslivet.
Store bedrifter har gjerne retningslinjer for hvordan ledelse skal utøves. Oppimot 90 prosent av bedriftene i Norge regnes imidlertid som små og mellomstore. Her er det et enormt spenn i hva slags ledelse som utøves.
Begrense dårlige ledere
I 2012 uttalte professor Barbra Kellermann ved Harvard «Vi har ikke i dag bedre ideer for hvordan vi skal utvikle gode ledere, eller hvordan vi skal stoppe eller i det minste begrense dårlige ledere, enn vi hadde for hundre, for ikke å si tusen år siden».
Det kan leses som et utsagn om at det er smått med resultater av all den forskningen, undervisningen og kursingen om ledelse som har skjedd de siste 60-70 årene. Eller det kan leses som en observasjon om at ledelse praktiseres høyst forskjellig, og at det ikke er etablert en enighet om hvilken type ledelse som fungerer best. Ledelse avhenger av person, situasjon kultur, bransje og de medarbeiderne en skal lede. «Situasjonsbestemt ledelse» kalles det i lederlitteraturen.
Mens George Kenning for noen år siden hevdet at «en god leder kan lede alt og hvor som helst», ser vi i dag en sterkere vekt på en bransjemessig ledertenkning.
Ledere i næringslivet gir med jevne mellomrom inntrykk av at det er de som kan dette med ledelse. Omkvedet er at andre må lære ledelse og strategi fra næringslivet.
«Norge kan ledes bedre»
Christen Sveaas er en av næringslivs- lederne som synes å vite hvordan offentlig sektor kan ledes bedre.
For snart 15 år siden skrev investor og styreleder i Kistefos AS, Christen Sveaas, en kronikk i Aftenposten om at «Norge kan ledes bedre». Løsningen var klarere mål, mer belønning, økte prestasjoner mer konkurranse og avmonopolisering.
«Forvaltningen må settes i stand til å bli ledet, og forvaltningens ledere må settes i stand til å lede», skrev han, og viste til hvordan de gjør det i næringslivet.
Mye av ledertenkningen er utviklet i næringslivssammenheng. Her handler det om å bruke minst mulig ressurser for å oppnå best mulige resultater
Det mangler ikke på selvbevisste bedriftsledere som mener de har sett lyset. I praksis er det mye av ledertenkningen i næringslivet som ikke lar seg overføre til offentlig sektor.
Det gir god mening å operere med et skille mellom ledelse i næringslivet og i offentlig sektor. Offentlig sektor styres av politikere – og de kan både drøye med beslutninger, ombestemme seg og satse på ulne kompromisser og uklare mål. Det kan være plagsomt for ledere som skal iverksette politiske vedtak, å forholde seg til politiske realiteter. Det er ikke mulig å skjære igjennom. En må forholde seg til at ting tar tid.
I medlemsorganisasjoner er det medlemmene som bestemmer. Politiske partier er også medlemsstyrte. Her må ledelsen til enhver tid også se hen til hva velgerne mener.
Ledere i politikken må ta hensyn til både sine medlemmer og velgere. Her er Jonas Gahr Støre, og Erna Solberg, partileder Høyre etter en av mange partilederdebatter før valget i fjor.
Store deler av ledelsestenkningen er felles for alle sektorer og bransjer. Men den form for effektiv, resultatorientert ledelse som næringslivet baserer seg på, fungerer ikke i organisasjoner og i offentlig sektor.
Politikerne har kjøpt ledelseskonsepter med hud og hår. Både Ap og Høyre var enige om å innføre New Public Management som styringsmetode i offentlig sektor for vel 20-30 år siden. I dag snakkes det ikke lenger med entusiasme om dette konseptet. Det er for mange blitt et skjellsord og et symbol på en styringsideologi som splitter opp funksjoner som bør høre sammen, og som driver fram administrasjon og lite produktiv rapportering. I dag snakker politikere, særlig de rødgrønne, med entusiasme om tillitsbasert ledelse. De sliter med å få det til å virke i praksis.
I flere bransjer er en opptatt av å aktualisere hva lederskap skal bety i deres sammenheng. De forsøker å stedegengjøre ledelse, for å bruke et begrep fra antropologien. Ledelse må oppleves som noe eget, ikke et fremmedelement en er pådyttet.
ANNONSE
Militært lederskap
Forsvaret var først ute, eller retter sagt: Lederskap begynte i det militære. Militært lederskap har eksistert i fra tidenes morgen og har utviklet seg i takt med samfunnet og teknologien.
I gamle sivilisasjoner var militære ledere ofte krigsherrer, konger eller høvdinger som ledet sine styrker i kamp
I gamle sivilisasjoner var militære ledere ofte krigsherrer, konger eller høvdinger som ledet sine styrker i kamp. Vi kan lese om militært lederskap i Bibelen. I antikken hadde flere land og riker et velutviklet militært lederskap, med generaler som Julius Cæsar og Hannibal som strategiske mestere.
Carl Phillip Gottfried von Clausewitz (1780- 1831), general i Preussen, er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege (Om krigen). Her utfolder han sine teorier omkring strategi, taktikk og hvilken filosofi som ligger bak. Han fikk stor innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt en del av pensum i den militære utdannelsen.
I krig handler det om liv og død. Svikter ledelsen, venter katastrofen. Forsvaret har utviklet en omfattende tenkning om militæret lederskap. Det har endret seg etter hvert som samfunnet og krigens spesielle utfordringer har endret seg. Her møter vi en ordrebasert ledelse vi ser lite av ellers i samfunnet. Denne tenkningen er supplert med oppdragsbasert ledelse, der basis er at det er lederen som står i den aktuelle situasjonen som må avgjøre hva som skal skje.
I oppdragsbasert ledelse er teamet som skal utføre oppgaven, sterkt i fokus. Ledelse er samarbeid basert på at hver enkelt i teamet vet hva som kreves og har den kompetansen som trengs.
Ledere kommer i ulik innpakning. Slik mener ChatGPT to typisk norske ledere ser ut i dag.
Forsvaret representerer ytterpunktene innen ledelse – en effektiv operativ ledelse, delvis i kaotiske tilstander, og en administrativ ledelse fra kontoret, der en må forholde seg til politikere og en opinion som ikke alltid forstår hva krigen krever.
Den siste versjonen av Forsvarets grunnsyn på ledelse er datert til 2020. Det varer nok ikke lenge før de lanserer en versjon der de har fått med seg perspektiver fra KI og annen teknologisk utvikling.
Peter Drucker, en av ledelsesforskerne som har satt spor etter seg, blant annet med 39 bøker, var opptatt av ledelse både i frivillige organisasjoner og i næringslivet. Han legger avgjørende vekt på at medlemmer må bli motivert og få utfolde seg i frivillige organisasjoner. Her kan ikke en leder basere seg på makt. En leder må få medlemmene med seg. De kan når som helst trekke seg eller si de ikke er interessert i det lederen tar til orde for.
Ledelse i kirken
I en kirkelig kontekst er en del ledelsestekning knyttet til forholdet mellom embete og frivillighet. I de første kristne menighetene var det én person supplert med en gruppe tillitsvalgte som fikk i oppdraget med å lede, og med det fulgte autoritet.
Kristendommen vant terreng, kirken vokste og behovet for å utvikle en organisasjon meldte seg. Den katolske kirken med paven som øverste leder, ble en sterk maktfaktor i store deler av Europa. Slik en konge eller en keiser styrte et land, styrte paven kirken.
Den som gjorde opprør mot dette, var Martin Luther. Han hevder at en ikke trengte et embete eller et presteskap for å forstå Bibelen og det Jesus sa. Det kunne enhver klare. Basis for reformasjonen ble læren om det alminnelige prestedømme. Folk fleste skulle styre og ha makten i kirken, vel og merke dersom en var en troende.
I den katolske kirke står embetsstrukturen sterkt. Det er prestene som bestemmer selv om de i dag har opprettet styrer bestående av folk flest som tar seg av administrative og økonomiske saker.
Noen kirkesamfunn, pinsevennene for eksempel, har droppet embetstekningen. I Den norske kirke kjører de på to spor – de fastholder tanken om et embete, men det er folket, medlemmene i kirken, det alminnelige prestedømme, som velges til menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøte.
I Den norske kirke sliter de med å finne ut av hvordan prestene som innehar embetet, skal tilpasses en demokratisk kirkestruktur. Her snakkes det både om et pastoralt og et demokratisk forankret lederskap.
Modell for politiledelse
I Politiet snakkes det nå om ‘politiledelse’ som et selvstendig ledelsesbegrep. Bildet viser politidirektør Benedicte Bjørnland etter presentasjonen av Politiets trusselvurdering for 2024.
Det skjer at vi møter begreper som skoleledelse og helseledelse, men ikke slik å forstå at det framstår som egne ledelseskonsepter.
Et unntak i så måte er politiledelse – det begynner å bli et innarbeidet begrep.
Stig O. Johannessen og Rune Glomseth redigerte boken Politiledelse i 2015, hvor 20 artikkelforfattere bidro til å belyse ulike sider ved politiet sett i et ledelsesperspektiv. Tor Håvard Bentsen og Rune Glomseth ga i fjor ut boken Politiledelse – en enhetlig modell.
Politiledelse begynner å bli et innarbeidet begrep
Politiet har det til felles med Forsvaret at etaten har tillatelse til å bruke makt for å beskytte samfunnet og ivareta fellesskapets interesser. Ledere på alle nivåer må ha et gjennomtenkt syn på når og hvordan makt kan og skal utøves.
I forordet viser de to forfatterne til Forsvarets grunnsyn på ledelse. De mener politiet trenger noe tilsvarende. Boken presenterer en helhetlig modell for politilederskap, der målet er å styrke politiets evne til å løse sitt samfunnsoppdrag. De beskriver hva ledelse handler om, med referanse til den virkeligheten politiet befinner seg i.
Forfatternes forslag til en norsk modell for politiledelse angir en standard, og vil fungere som et strategisk konsept for utøvelse, vurderinger, kompetansebygging og ikke minst som en transparent kontrakt med befolkningen.
I forbindelse med utgivelsen uttalte professor ved BI, Jan Ketil Arnulf, at «en samfunnsinstitusjon av Politiets format og omfang bør kunne redegjøre for hvordan den ledes, hvordan lederne bør opptre og hvordan organisasjonen sikrer at idealer er knyttet til praksis». Det er det de gjør i boken.
Den modellen de presenterer er et alternativ og en motvekt til New Public Management-inspirert ledelsestenkning, som fortsatt preger deler av offentlig sektor.
De to forfatterne har erfaring fra praktisk politiarbeid. De har beina på jorda og svever ikke høyere i teorienes og prinsippenes verden enn det som er nødvendig for å få et visst overblikk.
