Stein Reegård, tidligere sjeføkonom i LO, tror ikke at EØS-avtalen stenger for en to-prisløsning på strøm eller en annen «norsk» løsning, hvis det er det regjeringen går inn for.
Stein Reegård , tidligere sjeføkonom i LO, har de siste årene fordypet seg i EØS-avtalen. Han mener det er mulig for Norge å etablere et to-prissystem for strøm. Hvis regjeringen virkelig vil.
Foto
Vidar Ruud / NTB
I debatten om strømpriser i Norge, blir det stadig argumentert for at norsk myndigheter må følge EU i ett og alt, hvis ikke risikerer vi å bryte med EØS-avtalen.
Stein Reegård mener imidlertid at EØS-avtalen gir politikerne større handlingsrom enn det en ren juridisk forhåndsanalyse ofte tyder på.
− Politikk bør ikke starte med at en spør jurister. Først må politikerne avklare hva de vil. Og så starte en prosess for å finne løsninger, sier han til Dagens Perspektiv.
Lettere med tilgivelse enn tillatelse
Stein Reegård er tidligere sjeføkonom i LO, og har de siste årene arbeider med hva EØS-avtalen betyr i praksis. Han har skrevet en rekke artikler om dette i Dagens Perspektiv. Han er nå, etter nylig avsluttet ansettelse i LO, mer frittstående skribent og EØS-utreder.
− Jeg har ikke svaret på hva som er løsningen for å få kontroll på strømprisene. Mitt poeng er at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse når det gjelder EØS.
«Politikk bør ikke starte med at en spør jurister. Først må politikerne avklare hva de vil»
Reegård mener det har liten hensikt å starte et utredningsarbeid for å lete etter et klart juridisk handlingsrom som det er enighet om. Grunnen er at energi er en særlig komplisert blanding av juss, politikk og økonomi.
− Hva som er «mulig» vil endres over tid i lys av hva andre gjør. Juridisk praksis må derimot nødvendigvis se bakover i tid og lett legge seg på «den sikre siden», sier Reegård, og peker på at det dessuten er et problem hvem man skal spørre i EU.
− Ingen i EU har mandat til «å gjøre innrømmelser». Det er egentlig bare domstolen som kan gi offisielle svar, med unntak av spørsmål om statsstøtte, der Kommisjonen har betydelig makt.
− ESA er ofte «strengest» og har begrenset kapasitet til å gjøre det som burde gjøres: analysere hva EU-landene gjør i praksis. Det er jo dette, som etter EØS-avtalen, skal være malen for landene på EFTA-siden, sier Reegard.
På de områder som Reegård har studert, synes fordommen om at vi i Norge er «flinkest i klassen» å stemme. Bakgrunnen er at mye regelbruk i EU sikter mot å hjelpe styringen av land med stor statsgjeld.
− Selv om man skal være lojal mot felles regler, bør man unngå at land med gode statsfinanser, som de nordiske, er de ivrigste følgerne. I norske utredninger bør man uttrykke respekt for den inngåtte EØS-avtalen, men fremfor alt legge vekt på å utrede hva andre land gjør og hva man selv vil, framhever han.
Stein Reegård minner om at Finland ble gjenstand for en viktig pragmatisme i 2019 i forbindelse med en omfattende helsereform. Man visste at en bokstavtro regelforståelse kolliderte med et mer overordnet syn, noe som er beskrevet i flere artikler i Dagens Perspektiv. Problemet for både EU og Finland var at man ikke kunne meddele det i offentligheten. Finland hadde, på grunn av denne uklarheten, uformelt fått beskjed om at EU ikke ønsket å bli spurt.
− Slik er det nok på mange områder. Man må prøve seg fram og sondere for å finne hvor grensene går, slik også svenskene har gjort i spørsmålet om euroen. Det er overraskende mange, også jurister, som ikke er klar over dette store regelavviket fra svensk side.
Reegård mener forklaringen er at komplisert økonomi vanskelig lar seg styre av regler.
Regelverket for det indre marked reflekterer på viktige punkter at motstridende hensyn kan avveies, selv om den overordnede retningen er klar. Reegård trekker fram to sitater fra sentrale lærebøker i juss som illustrerer dette:
«Oppsummeringsvis er EU-domstolen beredt til å anerkjenne et stort antall allmenne hensyn som grunnlag for å begrense de fire friheter».
Eller i noe som likner på et hjertesukk: «Problemet her, som ofte ellers med EU-domstolens praksis, er at det er vanskelig å spore et helt konsistent system».
Når helseminister Ingvild Kjerkol holder sin årlige sykehustale, er det like mye sin maktesløshet som sin styringsvilje hun markerer.
I dag tidlig satte noen lesere av Klassekampen kaffen i halsen. På forsiden kunne de lese følgende: «Helseminister Ingvild Kjerkol er bekymret for at det ikke lønner seg å gjennomføre ukompliserte fødsler på norske sykehus.»
Er vi altså kommet dit at fødsler ikke er lønnsomme nok? Må de ansiktsløse byråkratene få fødende kvinner med assistanse fra jordmødre til å bli pluss i regnearkene sine?
Vi er ikke der, men det er like før. Om kort tid er et privat fødetilbud på beina i Oslo. Da må prisen på en fødsel med og uten komplikasjoner beregnes nøyaktig. En fødsel må lønne seg for at investorene skal få en fornuftig avkastning.
Det er en del gravide med tilgang til en rikholdig konto, som gjerne betaler noen titusener for å sette en verdensborger til verden på et privat sykehus hvis dette framstår som bedre og sikrere enn det de offentlige kvinneklinikkene kan tilby.
Om det skulle dukke opp flere private kvinneklinikker på Arbeiderpartiets vakt, vil det være et bevis på at regjeringen er i ferd med å miste kontrollen over helsepolitikken. Det må Ingvild Kjerkol forhindre.
Da Bent Høie var helseminister, sa han gjentatte ganger at fødselsomsorgen måtte prioriteres. Det ble med snakket.
Ingvild Kjerkol har sagt det samme. Men krisen i fødselsomsorgen fortsetter. Det mangler jordmødre, og det såkalte «Barselopprøret» brer om seg. Kjerkol innser at du hun må ta grep. Hun kan ikke vise seg like maktesløs som regjeringen er når det gjelder å få ned strømprisen.
Men det er ikke enkelt å styre fire regionale helseforetak med underliggende kvinneklinikker. Meningen med helseforetaksmodellen er at det er foretakene selv som skal styre ressursene de får tildelt.
Helseministeren kan ikke gi direkte pålegg om prioritering, men hun kan styre gjennom bevilgninger. Det er dét hun akter å gjøre, vil hun si i den tradisjonelle sykehustalen hun i dag holder på St Olavs Hospital i Trondheim.
Stykkprisfinansiering
Sykehusene finansieres ved en grunnbevilgning og stykkprisfinansiering. Det betyr at de får penger for hver operasjon eller inngrep de utfører. En normal fødsel gir en fast inntekt. En fødsel med komplikasjoner eller keisersnitt gir en høyere sum.
Det er avgjørende at det såkalte «DRG»-systemet priser sykehusets aktiviteter riktig. Hvis det viser seg at sykehusene tjener ekstra godt på noen aktiviteter, blir gjerne disse prioritert. For noen år siden ble det utført veldig mange snorkeoperajoner. Forklaringen var at her var det godt med penger å tjene.
Representanter fra det såkalte «Barselopprøret» har pekt på at sykehusene får for lite betalt for en fødsel. Det fører til dårligere bemanning på fødeavdelingene og at kvinner skrives ut for tidlig.
Jordmorforbundet har bedt Kjerkol se nærmere på finansieringen av fødselsomsorgen. Det vil hun gjøre, varsler hun i dag. Hun vil blant annet be Helsedirektoratet vurdere om «prisingen» av en fødsel er riktig.
Kjerkol kan vise til at regjeringen allerede har tatt grep. Andel innsatsstyrt finansiering er reduserte fra 50 til 40 prosent av den samlede bevilgningen et sykehus får. Sykehusene har altså flere frie midler til disposisjon.
Når Kjerkol setter i gang granskning, vil det være overraskende om konklusjonen blir at fødsler er riktig «priset». Følgelig kan alt fortsette som før. Fødselsomsorgen er blitt et så pass hett tema at noe må skje.
Ikke penger til disposisjon
Kjerkol har ikke mer penger til disposisjon. Hun kan heller ikke trylle fram flere jordmødre. Men hun kan gjøre det mer «lønnsomt» for sykehusene å sette nye borgere til verden ved å øke tilskuddet per fødsel.
Da blir det økte bevilgninger til kvinneklinikken og mindre til…. – det er ikke godt å si. Hvem som skal få mindre når fødende kvinner skal få mer, får sykehusene finne ut av.
Når Kjerkol taler i dag, gir hun såkalte styringssignaler til alle helseforetakene. Det mangler ikke på signaler fra politikere. Hvis bevilgningen ikke strekker til, hjelper ikke signaler stort.
Gjør Kjerkol endringer i tilskudd per fødsel, er det et konkret styringsgrep. Men det er egentlig ikke meningen at hun skal blande seg bort i den slags, for sykehusene skal få betalt hva det faktisk koster å utføre en aktivitet.
Når hun taler i dag, markerer hun like mye egen maktesløshet som styringsvilje. Slik vil Arbeiderpartiet og Høyre ha det. Det er de som forsvarer dagens helseforetaksmodell der poenget er at helseministerne ikke skal blande seg inn i driften av sykehusene.
SYNSPUNKT: Alfred Bjørlo (V) fastholder i Dagens Perspektiv 17. januar at regjeringen gjør for lite for å ned prisen på matvarer. Han vil ha leserne til å tro at Stortinget har sett lyset og gitt pålegg om hva som bør gjøres for å få ned prisene på mat.
Politikerne klager på høye priser på mat med jevne mellomrom. Vi hadde omtrent den samme debatten som nå da Venstre satt i regjering. Vi som kommenterer, pleier å skrive at det meste er prat som det kommer fint lite ut av.
Det som er nytt i denne runden, er at både regjeringen og opposisjonen er enige om at det skal settes et forbud mot negative servitutter.
Vi kan håpe at det enkelte steder vil føre til økt konkurranse. Men noe quick fix for lavere priser er det ikke. Det er ikke lave priser i Oslo hvor butikker ligger et steinkast fra hverandre.
Prisene øker overalt
I alle land øker prisene på mat. I Nationen kan vi lese at matvareprisene øker mindre i Norge enn i de fleste andre land. Tallene fra november eller desember. Tallene er hentet fra landenes offisielle statistikkmyndigheter:
Sveits 4,0 prosent, Island 10,1 prosent, Norge 11,5 prosent, Irland 11,7 prosent, Frankrike 12,1 prosent, Italia 13,1 prosent, Danmark 14,9 prosent, Spania 15,7 prosent, Finland 16,0 prosent, Storbritannia 16,5 prosent, Nederland 17,0 prosent, Sverige 18,6 prosent, Tyskland 20,7 prosent, Ukraina 35,1 prosent, Ungarn 44,8 prosent og Tyrkia 77,9 prosent.
Når prisene øker mer i våre naboland, skulle en tro politikerne roet seg ned. Istedenfor førsøker de alle å gi velgere inntrykk av at de har noen tiltak på lur som vil få ned prisene på mat.
Prisene på mat øker jevnt og trutt, enten det er de rødgrønne eller de borgerlige som har regjeringsmakten. Politikerne kan ikke styre priser i en åpen markedsøkonomi.
Regjeringen vil nedsette et utvalg som skal studere hvordan prissettingen skjer. Kunnskap er kjekt å ha, men hva skal man bruke kunnskapen til? Det er grunn til å minne alle politikerne om at også Konkurransetilsynet vender tommelen ned for tiltak politikerne tror vil få prisene ned.
«Politikerne kan ikke styre priser i en åpen markedsøkonomi.»
Jeg hører ellers blant dem som ikke tror Konkurransetilsynet vinner fram med sine rekordhøye bøter for prissamarbeid mellom forlag eller aktørene i dagligvarebransjen. Det får tiden vise.
SV mener de har funnet løsningen. Vi har noe som heter Pristiltaksloven. Den sier at myndighetene kan vedta makspriser, minstepriser, prisstopp, rabatter med mer «når det er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling». Den må vi bruke om nødvendig, sier SV-nestleder Torgeir Knag Fylkesnes til E 24. Han har levert et representantforslag om «strakstiltak mot urimelige matvarepriser» til Stortinget.
Det lyder som følger:
«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak etter pristiltaksloven dersom det viser seg at prisene satt ut til forbruker 1. februar er urimelige.»
Den ble brukt under Lillehammer i 1994. Jeg tviler på om Venstre vil inkorporere dette i det batteriet med tiltak som Bjørlo snakker om.
Ikke en gang landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp), som er frustrert over at prisene på smør har steget så mye, er særlig lysten på å bestemme hva smør skal koste.
Når det koster mellom 250-400 millioner kroner å oppløse Kristiansand kommune, vil det være et politisk selvmord for regjeringen å forsøke å tvinge det igjennom.
I går la statsforvalteren i Agder, Gina Lund, fram en rapport som viser at det vil koste mellom 250 til 400 millioner kroner å skille ut Søgne og Songdalen fra Kristiansand. Det vil i tillegg by på betydelige menneskelige kostnader, legger hun til.
Bystyret i Kristiansand har vedtatt at de ikke vil gjøre om på sammenslåingen.
Ordfører Jan Oddvar Skisland gjentar at kommunen ikke ønsker å bli splittet opp. De vil heller ikke ha noen folkeavstemning om saken. Det skaper bare usikkerhet. Han sier til NRK at kommunene er inne i en god utvikling. De vil ikke sette i gang er opprivende skillsmisseprosess.
Neste gang kommunestyret møtes, ligger det an til at de gir regjeringen klar beskjed om at de ikke vil foreta seg noe som helst for å splitte opp kommunen. De vil opptre som et sta esel.
Det er Senterpartiet som har kjørt denne saken. Jonas Gahr Støre måtte være med på leken, og det er han som har fått smake steken. Partilaget i Kristiansand har rettet massiv kritikk mot ham.
Støre må regne med at kommunevalget til høsten blir en massakre for Ap om ikke regjeringen legger bort planene om å splitte Kristiansand.
Når kommunal- og distriktminister Sigbjørn Gjelsvik ser hva en oppsplitting vil koste, er det håp om at han vil komme til sans og samling.
Sp har fått gjennomslag for å reversere både sammenslåing av fylker og kommuner. Viken er en merkverdig skapning. Det faktisk noen argumenter for å løse opp storfylket. Alle andre oppløsninger burde regjeringen satt foten ned for.
Sp trodde dette skulle bli en vinnersak. Det blir fort en tapersak når regningen kommer på bordet. I valgkampen sa Trygve Slagsvold Vedum at staten ville ta regningen. Han snakket over seg. Han har ennå ikke prøvd seg med å skylde på krigen i Ukraina.
I Ålesund har de bedt Stortinget om å omgjøre vedtaket om å oppløse kommunen. De hevder det vil koste 237 millioner kroner. Det er alt for dyrt, sier Sigbjørn Gjelsvik. Nå har han fått prislappen for Kristiansand også. Det ligger i denne størrelsesordenen.
Regjeringen har bare satt av 200 millioner i budsjettet for neste år til dele opp Ålesund og tre fylker. Kristiansand kommer eventuelt i tillegg.
Dette er ikke lenger en lokal sak. På nasjonalt plan er det blitt en sak om regjeringens sløsing med hundrevis av millioner på noe som ikke gir bedre tjenester for befolkningen.
Senterpartiets kamp mot sentralisering framstår som lite gjennomtenkt. Det er blitt en betydelig belastning for regjeringen.
Sigbjørn Gjelsvik bør stikke fingeren i jorda. Han trenger ikke produsere med ris til egen bak. Han kan droppe planene om å oppløse Kristiansand ved å si at det blir for dyrt. Det vil gjøre regjeringen godt om de kan stå fram med en statsråd med dømmekraften intakt i en krisetid.
Bane Nor vasser i problemer. Nå har de også prestert å spenne beina under seg selv med å tilby entreprenøren en bonus på en halv milliard for å skynde seg med å bli ferdig med Follobanen. Begeret fullt. Hoder må falle.
Entreprenøren på Follobanen fikk løfte om en bonus på en halv milliard om de klarte å bli ferdige med tunellen på Follobanen innen 30. oktober. Det var nødvendig om de skulle klare åpningen 11. desember.
Det var ledelsen som la fram et forslag om dette til styret. Ifølge Aftenposten ble det argumentert med at det ville skade Bane Nors omdømme om de ikke kunne åpne banen 11. desember. Her skulle jo Kongen klippe snor og greier.
Det er noe som heter anbud og offentlige anskaffelser. Det virker ikke som Bane Nor seg bryr seg nevneverdig om det det gjelder å redde eget omdømme.
Når Bane Nor så pass glatt spar opp en halv milliard, må vi kunne tro at det bidrar til å forklare hvorfor det har endt opp med at Follobanen har kostet 37 milliarder kroner.
Der er noe riv ruskende galt med kulturen i Bane Nor når slikt kan skje. Et kobbel politikere sier i dag til Aftenposten at de er rystet og at en slik praksis er «fullstendig uholdbar». Det forventes at samferdselsminister Jon- Ivar Nygård kommer på perrongen og blåser i fløyta.
Statens jernbanetilsyn varsler at de på bakgrunn av flere store forsinkelser på Østlandet den siste tiden vil undersøke sikkerheten og beredskapen.
Bane Nor må stadig skyve på frister for når de skal gjennomføre avgjørende tester for å forvisse seg om at alt fungerer som det skal før banen kan åpne igjen.
Fortsatt snakkes det om at banen skal åpnes innen 1. februar. Den planen kan en ta med ei klype salt. Det er de som mener våren kommer før togene kommer ut av den nye tunellen.
44 direktører
Bane Nor har fått flere kritiske blikk rettet mot seg. De holder seg med hele syv kommunikasjonssjefer og de har 43 ansatte som jobber med kommunikasjon. Det skulle en ikke tro.
Men de uklarhetens som oppstår, er det ikke informasjonsfolket som er ansvarlige for. Det er ledelsen som bestemmer hva som skal kommuniseres.
Bane Nor holder seg også med et rikholdig direktørkorps. De er 44 som kan titulere seg som direktør med pen millionlønn. Når mye går galt, stilles det naturlig nok spørsmål med organisering, ledelse og kompetanse.
Konsulentbruken er også i fokus. Byggeindustrien skrev i 2019 at det var betalt ut 22 millioner kroner til konsulent Jan Vormeland for seks års innsats.
Jernbanen i Norge er organisert i syv aksjeselskaper i tillegg til selskapene som kjører togene. Disse selskapene skal selge tjenester til hverandre, men de er ikke underlagt konkurranse. Vi har laget et system med syv minimonopoler. Å jobbe i et monopol organisert som et aksjeselskap driver lønningene i været. Spesielt effektivt er det ikke, men sverger til New Public Management på sin hals, er det en forståelig organisering.
Bane Nor er det største selskapet. Det er de som har ansvaret for signalanlegg og skinnegang. Det er Vy eller de andre togselskapene som fronter forsinkelser og endringer i forhold til de reisende. Men på hjemmesiden til Bane Nor er det en haug med trafikkmeldinger, selv om dette er noe de ikke har ansvaret for. Kundene er forvirret.
I Hurdalsplattformen heter det at regjeringen vil gå igjennom strukturen i jernbanesektoren. Så langt har ikke regjeringen rukket mer enn å stoppe videre konkurranseutsetting av togtrafikken på Østlandet.
Det er noe som ikke fungerer som det skal i Bane Nor og i norsk jernbane. Det går på tilliten løs. Det taler for at de bør sette inn et nytt styre som kan finner en som kan overta jobben til nåværende toppsjef Gorm Frimannslund.
Skal en ny direktør lykkes med å får orden på Bane Nor og endre kulturen, må mandatet være klart og fullmaktene vide. Det betyr at samferdselsminister Jon-Ivar Nygård må bli tydelig på hvordan han vil organisere jernbanedriften.
Jonas Gahr Støre må legge om kraftpolitikken, ellers risikerer han et sviende nederlag på Aps landsmøte.
Jonas Gahr Støre, Jan Christian Vestre og Terje Aasland har vist en upåklagelig standhaftighet når det gjelder å holde fast på den politikken de i høst uformet i møtet med strømkrisen.
Den går i korthet ut på å sikre forsyningssikkerheten, bygge ut mer kraft, gi strømstøtte til befolkningen og tilby bedrifter langsiktige avtaler. Det regjeringen ikke har en plan for, er hvordan Norge skal kunne sikre seg rimeligere energi enn Tyskland, for eksempel. Dette er regjeringens akilleshæl.
Selv om vi har Europas beste strømstøtteordning, er den ikke tilstrekkelig for å skape ro i egne rekker.
5. januar varslet Trond Giske på vegne av lokallaget Nidaros sosialdemokratiske forum at det vil bli et sentralt krav inn mot Aps landsmøtet i mai at det må tas kontroll over eksporten av kraft.
– Vi bidrar med ekstremt mye energi til Europa via gass. Vår strøm betyr lite i forhold for dem, men den er avgjørende for oss. Rejeringen må banke på i Brussel og gjøre det klart at Norge ikke tåler at kraftprisen i Norge skal settes i Tyskland eller Frankrike. I tider hvor vi har overskudd av kraft, vil vi selvsagt bidra med å eksportere overskuddet, sa Giske.
For en uke siden skrev NTB at en kilde i EU kunne melde at «EU hindrer Norge i å innføre egne strømpriser». Vedkommende hevdet at det følger av EUs tredje energimarkedspakke, som Norge sluttet seg til i 2018, at det ikke er mulig å skille mellom innenlandsstrøm og strøm brukt til eksport.
Både Senterpartiet, SV og Frp har tatt til orde for å utrede en to-prismodell. Om det stemmer at inngåtte avtaler binder oss, vil Frp kreve at vi skal søke om unntak.
Jonas Gahr Støre har sagt at han ikke har noe imot at en to-pris-modell utredes. Utredninger kan ikke skade. Men det som skal utredes, har Ap-ledelsen vendt tommelen ned for.
Statssekretær i Olje- og energidepartementet, Elisabeth Sæther (Ap), er ikke er overrasket over opplysningene fra EU.
– Det kilden sier, er likelydende med tilbakemeldingene vi har fått fra Reguleringsmyndigheten for energimarkedet (RME) når vi har bedt om en vurdering av spørsmålet, sier hun til NTB og legger til at det ikke er aktuelt for regjeringen å trekke Norge ut av EUs tredje energimarkedspakke.
Regjeringen har tatt en telefon eller sendt e-post for å finne ut hvilket handlingsrom de har. Dermed får de et svar basert på en juridisk tolkning av regelverket.
Det er dét politikere ikke må gjøre, sa LOs tidligere sjeføkonom Stein Reegård, som har arbeidet med EØS-avtalene de siste årene, til Dagens Perspektiv for en uke siden.
Reegård tror ikke at EØS-avtalen stenger for en to-prisløsning på strøm eller en annen løsning, hvis det er dét regjeringen går inn for. Han mener EØS-avtalen gir politikerne større handlingsrom enn det en ren juridisk forhåndsanalyse ofte tyder på.
− Politikk bør ikke starte med at en spør jurister. Først må politikerne avklare hva de vil. Og så starte en prosess for å finne løsninger. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse når det gjelder EØS, sier han til Dagens Perspektiv.
Han peker på at energi er en særlig komplisert blanding av juss, politikk og økonomi.
− Hva som er «mulig», vil endres over tid i lys av hva andre gjør. Juridisk praksis må derimot nødvendigvis se bakover i tid og lett legge seg på «den sikre siden», sier Reegård, og peker på at det dessuten er et problem hvem man skal spørre i EU hvor ingen har mandat til «å gjøre innrømmelser».
To dager etter sa LOs nåværende sjeføkonom Roger Bjørnstad til Nationen at han mener det er viktig å utfordre handlingsrommet i EØS-avtalen. Han sier omtrent det samme som Reegård.
Nordtun vil ta strømgrep
På slutten av forrige uke sa lederen for Aps strømutvalg, Kari Nessa Nordtun, på et møte i Nidaros lokallag at Ap må «våge å utfordre EØS-avtalen og regelverket for strømpolitikken».
− Er det vilje, finner vi en vei, sier Northun ifølge NTB.
Olje- og energiminister Terje Aasland sier noe annet:
− Vi vil ikke utfordre EØS-avtalen. Det er et viktig rammeverk for norsk industri og norske arbeidsplasser, sier han til NTB.
Nordtun er selv jurist. Hun er ikke alene om å mene at Norge ikke er låst på grunn av EØS-avtalen. Jusprofessor Finn Arnesen har sagt at EØS ikke nødvendigvis er en hindring for et to-pris-system.
Nordtun mener strømsaken handler mest om mot og vilje. Hun sier rett ut at strømprisene i Norge skal være lavere enn i resten av Europa, for å sikre norsk industri et konkurransefortrinn.
I Klassekampen i dag sier Jørn Eggum, leder for Fellesforbundet, LOs største forbund i privat sektor, at han vil presse Ap til å utfordre EØS-avtalen.
I EU er det i gang en prosess med å vurdere andre ordninger for å få ned prisen på energi. Dette vil ikke Eggum vente på. Ikke Senterpartiet heller. De vil ha handling nå.
Det er slett ikke umulig at Eggum får LO til å legge seg på samme linje. Da vil sannsynligvis Aps landsmøte lande på samme standpunkt.
Lier-Hansen vil ha millioner i støtte
NHO vet ikke hva de skal mene. Der i huset er EØS-avtalen hellig. Stein Lier-Hansen i Norsk Industri nøyer seg med å tenke kortsiktig. Han tror ikke på de fastprisavtalene bedriftene tilbys. Han vil ha støtte til næringslivet på lik linje med befolkningen ellers. Det kan fort koste 50 milliarder kroner.
Det er mer en drøm enn et utspill forankret i realitetens verden som Lier-Hansen har kommet med. Han får trøste seg med at Høyre synes de bør få 2 milliarder.
Å tilby strømstøtte når fastprisavtaler skal inn på markedet, er for næringsminister Vestre temmelig hodeløst.
Det som er på gang, kan bli en god sak for Trygve Slagsvold Vedum og Sps statsråder, som må sitte rolig i den båten Jonas Gahr Støre styrer.
For Støre kan det bli en lei sak å få beskjed på landsmøtet om å legge om kursen i en retning som vil provosere EU-ledelsen i Brussel. Støre vil ikke like å fronte et søkkrikt Norge som vil skaffe seg rimeligere energi enn andre land, i en situasjon der EU plages av energimangel.
Er det ett år regjeringen ikke skal blande seg inn i lønnsoppgjøret, er det i år. LO må innse at kjøpekraften ikke kan opprettholdes med bistand fra regjeringen.
LO kan måtte be regjeringen bidra under årets lønnsoppgjør ved å bremse utgiftene til strøm, mat og renter, skriver Klassekampen. Bakgrunnen er at fjorårets prisvekst på 5,8 prosent gir en kraftig nedgang i reallønnen.
– Det er ekstremt vanskelig for LO å gå inn i et tariffoppgjør uten minst å ha som ambisjon å opprettholde kjøpekraft, sier Jan Olav Andersen, lederen av El og IT Forbundet. Han sitter også i LOs inntektspolitiske utvalg som forbereder tariffoppgjøret.
Christopher Beckham i Handel og Kontor, Jørn Eggum i Fellesforbundet og Mette Nord, leder i Fellesforbundet, er på samme linje.
– Hvis vi får en håndsrekning som gjøre at medlemmene våre betaler mindre av inntekten sin til strøm fordi de får dekket mer av staten, vil det virke inn på de økonomiske kravene vi stiller ved årets oppgjør, sier Eggum.
Han krever en bedre strømstøtteordning som gjør at «folk flest klarer å betale regningene sine».
LO må visst ha det inn med teskje. Regjeringen har vært tydelig på at den offentlige pengebruken skal ned for å hindre at renten øker mer. Det er en drøm å tro at regjeringen vil hente milliarder ut fra Oljefondet for å lette årets lønnsoppgjør. Statsbudsjettet er vedtatt. Er det ett år regjeringen bør holde god avstand til partene, så er det i år.
Regjeringen trenger ikke drive med selvplaging ved å si høyt at de inderlig håper på lave lønnstillegg i år. Det er det beste som kan skje norsk økonomi. Økt lønn betyr økte priser og økte rente.
Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum får dra ut i stormen igjen og kjøre reprise på argumentasjonen i høst for et stramt statsbudsjett.
Om det skulle være rom for økte bevilgninger i revidert budsjett som legges fram i mai, står ikke «mer penger til folk som er i jobb» øverst på prioriteringslisten. Økt støtte til dem som mottar trygd og økte bevilgninger til helsevesenet står i alle fall høyere oppe på listen.
Det er forståelig at Fellesforbundet, som skal fronte oppgjøret i frontfagene, vil ha et bidrag fra staten som kan regnes med i forhandlingene på et vis. Hvis ikke staten bidrar, må de hente lønnsøkningen ut fra bedriftene. De vet hva NHO vil mene om årets oppgjør. I ulike varianter vil de få høre at «er det et år det ikke er rom for lønnsøkning, er det i år.»
Situasjonen er kritisk for mange bedrifter. Det ved Fellesforbundet. Store lønnstillegg vil betyr at de graver sin egen grav en rekke steder i landet.
Regjeringen vet også at Fellesforbundet vet. Fellesforbundet vet også at regjeringen ikke kan blande seg inn i et lønnsoppgjør. Og alle vet at det vil være fullstendig galskap å gå til streik i den situasjonen bedriftene befinner seg i.
Når LO kommer med slike utspill, er det for å vise medlemmene at de står på for å sikre deres interesser. Det er poenget med fagforeninger.
LO vegrer seg naturlig nok for å si til sine medlemmer at det er for norske arbeidstakere som for arbeidstakere i andre landene i Europa, nemlig at reallønnen synker som følge av den krisen vi er inne i. Vi må leve med reallønnsnedgang til bedriftene går med pene overskudd, prisene kommer under kontroll og regjeringen kan tillate noe økt pengebruk.
Ved å stå hardt på krava om økt strømstøtte, forsøker LO å gjøre det lettere for seg selv – og vanskeligere for regjeringen. Når LO stiller krav de vet ikke kan innfris, faller sannsynligvis Ap enda lenger nedover på meningsmålingene.
Det okkes og stønnes over regelrytteriet og utbredelse av en begrensende forsiktighetskultur i arbeidslivet som drives fram av politikerne og mediene. Resultatet er at ledere blir livredde for å gjøre feil og det skjer for lite nyskaping.
Da vi fikk melding om kontroll av det elektriske anlegget på kontoret, merket vi oss knapt datoen. Vi regnet med at alt var i skjønneste orden. En ren rutinekontroll. Alt skal kontrolleres for tiden. Feil skal vi ikke ha noe av, i alle fall ikke på det det elektriske anlegget. Her er det nulltoleranse som gjelder, forståelig nok.
Da kontrolløren dukket opp, ga han beskjed til en av journalistene om at han ville slå av strømmen. Det manglet et deksel på en stikkontakt, og det var ulovlig. «Nei, det må du ikke gjøre, vi har deadline snart. Du må kontakte ledelsen!» Ledelsen befant seg stort sett på hjemmekontor på denne tiden da koronaen fortsatt herjet.
Et streif av fornuft og rimelighet ség inn over kontrolløren. Det fikk være grenser for forsiktighet og regelrytteri. Vi beholdt strømmen.
Da jeg kom på kontoret dagen etter, tok det meg et halvt minutt å sette på dekselet som lå på gulvet rett under kontakten. I rapporten var selvsagt dekselet med på listen over det som måtte ordnes så fort som mulig. Der sto det også «hull i taket ved sikringsboks må tettes – brannfare».
Det dreide seg altså om to små hull i taket i et knapt kvadratmeter stort rom omgitt av murvegger. Ledningene gikk opp i hull som var laget i betongtaket og videre innover i muren. Det var altså dette som var feil. Det skal ikke være slike hull, av hensyn til brannfare – i teorien. I praksis vil aldri flammene slikke seg innover i betongen.
Å få en murer til å fikse to små og ubetydelige hull ville kostet tusenvis av kroner, om vi i det hele tatt hadde funnet noen som hadde giddet å påta seg et så lite oppdrag. Jeg fikset det selv. Fant en bit gipsplate, hønsenetting for feste, kjøpte en sekk betong og tok med en plate til forskaling og maling som jeg hadde stående hjemme. Fikk betongen til å sitte, malte over, det så riktig bra ut.
Så kom kontrolløren igjen. Han ba om dokumentasjon fra godkjent firma på at arbeidet var forskriftsmessig utført.
Det har snart gått over et år. Vi er ikke blitt purret. Jeg har laget en erklæring som administrasjonssjefen har liggende. Her står det at en av våre ansatte har betydelig erfaring med muring (gjelder oppussing av min datters leilighet) og har derfor utført arbeidet. Han sender ferdigstillingserklæringen inn umiddelbart om den blir etterlyst. Han mener det er bedre å ha denne liggende klar enn å sende inn noe han tror det må reageres på.
Med mindre de i el-tilsynet leser Samtiden, bør dette gå bra.
Dette var kun ett uskyldig eksempel på hvordan regler og kontroll for å unngå feil slår ut i praksis. Det okkes og stønnes over regelrytteriet og utbredelse av en begrensende forsiktighetskultur i arbeidslivet.
Korona-reglene
2021 er «all time high» for regler og forsiktighet. I to år har vi levd med kolossale mengder koronaregler, som i sum har handlet om å være forsiktig.
Reglene har endret seg hele tiden. Alle måtte følge med. Vi er blitt overøst med forsiktighetsråd fra politikere og helsemyndigheter fra morgen til kveld – i alle kanaler.
Erna Solberg ga råd om bordplassering under julemiddagen, Bent Høie opplyste om når vi kunne klemme igjen og Bjørn Guldvog forklarte hvordan vi forsiktig kunne spille fotball med reglementert en meters avstand.
Koronaen har vært et eldorado for de av oss som i all sin ferd har hang til forsiktighet. Ingebrigtsen-brødrene sa at det var slik faren Gjert ville ha det. Det går ikke an å bli for forsiktig og nøye på det for den som vil opp og fram her i verden, var hans mantra.
Noen har tatt skade på sin sjel av å ha blitt proppet full av forsiktighetsregler nær sagt daglig i over to år. Det må gjelde hun som tok på seg plasthansker for å motta bilnøkkelen fra meg da jeg på forsommeren i år leverte bilen på service. Koronaens forsiktighetsregler har bitt seg fast.
Folk frykter lidelse, død og ulykker. Folk vil ha trygghet. Vi vil ikke utsettes for noe ubehagelig. Vi tror løsningen er å lage stadig flere regler på stadig flere områder. Om vi alle er forsiktige, skjer det ikke noe galt, tror vi. Men det er forskjell på å være dumdristig og uforsiktig og å skjerme seg for livet i sin alminnelighet for at noe galt ikke skal skje.
For å gi folk trygghet og unngå feil, kommer politikerne stadig trekkende med skjerpede krav til helse, miljø og sikkerhet og ulike aspekter ved det vi kan kalle samfunnsansvar: likestilling, klima, sosial dumping, kroppsfokus, villedende markedsføring eller barnearbeid, for eksempel. Listen blir stadig lenger. Det er ikke grenser for hva arbeidsgivere og hver og en av oss må passe på.
Kravet om nulltoleranse for feil, regler, tilsyn og kontroll er et fenomen som preger alle områder av samfunnet. Regel- og forsiktighetskulturen drives fram av politikere som vil gi folk det de vil ha.
Vi har over 50 statlige tilsyn her i landet. De jakter på feil og avvik fra lover og regler dagen lang. Tilsyn bygges opp, mens det ellers kuttes i offentlig sektor. Den som vil ha en trygg og god jobb, kan satse på tilsyn.
Den daværende regjeringen mante til forsiktighet i to år.
De mest nidkjære når det gjelder å jakte på feil og avvik finner vi i mediene. Det finnes nær sagt ikke grenser for hvor små og ubetydelige feil kan være, særlig i offentlig sektor, før en journalist er på saken.
I sommer kunne Hamar Arbeiderblad avsløre at justisminister Emilie Enger Mehl sto på et padlebrett i bikini uten redningsvest. Uforsiktig. Det var på en badestrand sammen med venner.
Opposisjonen lar seg sjelden be to ganger før de krever at de ansvarlige rydder opp når feil er påvist. «Vi skal gjennomgå våre rutiner og skjerpe kravene», er standardsvaret. Nåde den som sier at dette ikke er en stor feil, at en ikke akter å foreta seg noe spesielt, eller at det kan regnes som et engangstilfelle.
Folk flest, politikerne og mediene er pådriverne i å utvikle en forsiktighetskultur der poenget er å unngå feil. I denne sammenhengen må også EU nevnes. EU er tuftet på de fire friheter – fri flyt av arbeidskraft, varer, tjenester og kapital innenfor EU og land som er tilknyttet via EØS-avtalen. Det er laget en kolossal mengde regler som alle aktører og produsenter må forholde seg til.
Vi smilte i sin tid over EUs regler om krummingen av agurker. Nå godtar vi alt mulig uten å mukke. Utenforlandet Norge er blant landene som er best i klassen på å implementere EUs tallrike direktiver. Vi har ressurser til å holde oss med jurister og et byråkrati som passer på at reglene blir fulgt. Unntaket er EUs trygderegler, der noen bestemte seg for å lukke øynene – så lenge det gikk. Og det gikk galt.
Siste nytt på regelfronten kom 1. juli i år. Regjeringen har samlet alle regelendringer som 11 departementer står bak på en nettadresse. Det blir hele tiden flere lover og regler, og de blir mer detaljerte. Det er sjelden noen skrotes.
I 1949 var bygningsloven på omtrent 2000 ord. I dag er bare innholdsfortegnelsen på over 1500 ord. Bygningsloven er blitt et mareritt for snekkere som tidligere hadde det meste i hodet, og som liker å bruke hammeren framfor å lese bøker. Cappelen Damms bok som har tittelen «Plan- og bygningsloven: (lov om planlegging og byggesaksbehandling) av 27. juni 2008 nr. 71: med endringer, sist ved lov av 28. mai 2021 nr. 48 (i kraft 1. desember 2021); Byggesaksforskriften: (forskrift om byggesak) av 26. mars 2010 nr. 488: med endringer, sist ved forskrift av 14. desember 2021 nr. 35» er på 173 sider.
I denne forbindelse skal Jan Tore Sanner få en blomst i knapphullet. Han fikk faktisk vedtatt en del forenklinger da han i 2014 var kommunal- og arbeidsminister. Det var da han serverte det rørende utsagnet: «Plan og bygningsloven skal være en «ja-lov».
Bedrifter
Bedrifter av en viss størrelse, eller som har en posisjon i samfunnet, er gjerne opptatt av sitt omdømme. Et godt omdømme antas å bidra til god lønnsomhet, eller høy verdiskaping som det gjerne kalles, over tid.
For å styrke sitt omdømme ønsker bedrifter å vise at de tar samfunnsansvar. De vil strekke seg lenger enn å følge statens pålegg og lover. De utvikler regler og verdier som skal gjelde for dem selv. Store bedrifter har egne advokater og revisorer som passer på at det ikke gjøres feil eller at det forekommer brudd på egne verdier og retningslinjer.
«Complience» er en betegnelse som brukes på bedrifters bestrebelser på å følge myndighetenes lover og pålegg i tillegg til egne juridiske, etiske eller skjønnsmessige bestemmelser for hvordan bedriften skal drives. Det dreier seg om alt fra kvalitet i produksjon, til korrupsjon og behandling av kunder og ansatte.
Skal en levere anbud på tjenester eller produkter til offentlig sektor i dag, må det legges ved sidevis av dokumentasjon på at en tar sitt samfunnsansvar på alvor. Stat og kommune vil ikke handle med bedrifter som gjør feil, eller som ikke er pinlig nøyaktige med å overholde lover og bestemmelser.
Bedrifter skal sørge for at deres underleverandører følger lover og regler. De må også være forsiktige med hvem de kjøper varer og tjenester av. 1. juli fikk vi den nye «åpenhetsloven», som pålegger bedrifter åpenhet om deres leverandører i flere ledd og at de holder forventet etisk standard.
I næringslivet utvikler de også omfattende krav til hverandre for å unngå at produkter og tjenester har feil eller ikke holder kvalitetsmessige mål.
For syv år siden leverte Ståle Kyllingstad, konsernsjef i IKM-gruppen, som leverer utstyr til oljeindustrien, et fortvilelsens sukk, for ikke å si en oppgitthetens protest i Dagen Næringsliv (DN 22. mai 2015). Han ble møtt med 297 sider med krav og spesifikasjoner knyttet til en jobb til 35 000 kroner. HMS-kravene utgjorde 256 sider.
Næringen selv innså etter hvert at det hadde gått for langt. Daværende Statoil satte i gang et prosjekt for å gjennomgå dokumentasjonskravene til sine leverandører. Målet var å spare 1,7 milliarder kroner.
Lover, dokumentasjon og kvalitetskrav koster. I Norge har vi råd til det. I de nedgangstider som preger Europa, vokser lover og regelverk, men det blir færre ressurser til å påse at alle lover og regler som vedtas blir fulgt opp. Forsiktighet på papiret. Mer Texas i praksis.
Marianne van den Houten Andreassen trakk seg som Stortingets direktør i juni i år. Her avbildet i 2020.
Foto
Terje Pedersen/NTB.
Utvise skjønn når det trengs
Aftenposten fortalte i 2013 en historie om et søskenpar som forsøkte å kjøpe billett med sitt DNB-ungdomskort i en NSB-automat. Det gikk ikke, heller ikke i skranken lyktes de med billettkjøpet. «Bare gå på toget og henvend dere til konduktøren», sa mannen i luken.
Men kortet virket heller ikke på konduktørens bærbare terminal. Jenta hadde ikke kontanter. Da ble jentene på 14 og 16 år bedt om å gå av på neste stasjon – og det var seint på kvelden.
En dame som var på toget, grep inn. Hun betalte billetten og ga jentene et kontonummer slik at de kunne betale henne tilbake.
Konduktøren følte seg bundet av regelen om at alle som ville være med toget må ha gyldig billett. Hun ville ikke gjøre feil. Hun glemte imidlertid å bruke hodet og utvise skjønn.
«Ikke kjøyr om bord i ferjo før eg seier kjør om bord i ferjo» … 10 sekunder går … «kjøyr inn på ferjo, kom an, kom an», synger Salhus Vinskvetten om Peder ferjebillettør – «når han får dirigere, då er han i vigør.»
Hadde NAV og tilsynene vært befolket med slike som Peder, ville det gått bra. Peder vil ha kontroll og utøver den makt han har, men han styres ikke av forsiktighet. Han vil få ting unna. Han kan reglene, men viser skjønn når det trengs.
Arbeidslivets angst
Psykolog Paul Moxnes har vært opptatt av angstens plass i arbeidslivet. I sin bok «Læring og ressursutvikling i arbeidslivet» beskriver han ytterpunktene. Noen mennesker kjenner angst ved å være henvist til situasjoner der det ikke er klare regler, der en må finne ut av ting, ta sjanser og risikere feil. De er som fisken i vannet, der forsiktighetskulturen rår grunnen.
Andre mennesker kjenner angsten melde seg når de må tilpasse seg, gi avkall på frihet, eget skjønn og innordne seg lover og regler de ikke forstår poenget med. Der forsiktighetskulturen er på vei inn, er de på vei ut.
Et byråkrati tiltrekker seg mennesker som søker regler og som ikke vil gjøre feil. Det kan forsterke forsiktighetskulturer med mindre ledere bevisst forsøker å motvirke det.
Mennesker med risikoaversjon kan absolutt gjøre nytte for seg. Men i et team må de balanseres med mennesker som lar det stå til og ikke faller av stolen om det oppstår en feil.
Sjefen for oljefondet, Nicolai Tangen, må selvsagt være opptatt av at det ikke skal skje feil i forvaltningen av fondet. Da kan milliarder gå tapt. Men han vet at feilfrihet er uoppnåelig. Framfor å sette himmel og jord i bevegelse om det oppstår feil, samler han på feilene. For det kan de lære noe av.
Feilfrihet oppnår en ikke med stadig flere og mer detaljerte regler, men ved å utvikle kompetanse, motivasjon, skjønn og teft for å følge de reglene en alt har.
Den som skal lykkes må styre etter kalkulert risiko, ikke forsiktighet og maksimering av regler og retningslinjer for alt mulig.
I næringslivet florerer det av feil, håpløse prosjekter, dristige satsinger, konkurser og forkastelige disposisjoner. Noe av forklaringen er at mennesker med stor risikovilje, frihetstrang, stahet og stort behov for selvbestemmelse tiltrekkes av miljøer og settinger som ikke er regulert.
Om vi slutter å bruke egne erfaringer og betraktninger om hva som er rett og rettferdig, ender vi i et kaldt regelsamfunn med lav evne til å løse problemer.
Ta fatt i det vesentlige
Forsiktighet er ingen dyd. Å lage regler er ingen sikker vei for å lykkes. Vi er avhengige av at de som er satt til å føre tilsyn har evnen til å gripe fatt i det som er vesentlig og la mindre avvik passere.
For noen tiår siden begynte næringslivet for alvor å ta i bruk digital teknologi for å utvikle nye styrings- og ledelsesmodeller.
Vi fikk mer sofistikerte varianter av mål og resultatstyring, Quality Management, ISO-sertifisering, Lean-styring, Key Performance Indicators, HR-ledelse, innovasjonsledelse eller Service Management, for å nevne noen av modellene.
Det fulgte store bunker av regler med disse modellene – og etter hvert fulgte forsiktighet med som nissen på lasset.
Men en oppnådde betydelige forbedringer i produksjonen og klarte å luke ut mange feil som det ville kostet mye å ordne i ettertid.
Ralph Stacey, en britisk ekspert på strategisk ledelse, konkluderte tidlig på 90-tallet med at alle ledelsesteoriene som var utviklet, ikke ga den oversikten og kontrollen en søkte. Han utviklet den såkalte kompleksitetsteorien i bøkene The Chaos Frontier, Managing Chaos og Managing the Unknowable: The Strategic Boundaries Between Order and Chaos.
Forsiktighet betyr stagnasjon
Virkeligheten er så komplisert at den ikke lar seg fange inn i enkle modeller. I praksis må ledere leve i kaos og usikkerhet. En må ta risiko for det kan bli enda verre å ikke foreta seg noe. Det vil alltid være tvil. Det er lite som er opplagt. Derfor må en leve med at feil oppstår.
I Staceys komplekse verden betyr forsiktighet stagnasjon. En må våge, leve med den angsten og uroen som oppstår når noe står på spill. Og det gjør det i bedrifter som skal leve av å levere tjenester eller produkter til et marked der konkurransen er beinhard.
Etter at Erik Solheim gikk av som statsråd, skrev han boken Politikk er å ville, hvor han hevder at en revisorkultur er i ferd med å dominere departementene. Han vil heller ha en ingeniørkultur, der det skjer noe hele tiden og der vekst og innovasjon er drivere – med de feil som følger med.
«Jeg er redd for at den kulturen som er skapt i departementene de seinere årene, gjennom politiske vedtak jeg selv har vært med på, og gjennom søkelys på detaljer fra media, Riksrevisjonen og Stortingets kontrollkomité, bidrar til å skape et mindre effektivt og mindre handlingsorientert system. Kravet om millimeterrettferdighet i alle saker, maksimal åpenhet i alle spørsmål, og at alt som skal gjøres skal dokumenteres ned til minste komma, baner vei for en handlingslammende revisorkultur. Når tyngden av korrekt saksbehandling blir så voldsom og kravene til ikke å gjøre feil blir så omfattende, kan det gå på bekostning av evnen til å stille de grunnleggende spørsmålene: Hva er dette apparatet til for? Hva skal vi utrette?»
Det er den forsiktighetskulturen byråkratene tvinges inn i, Solheim her beskriver.
Han fulgte opp med å si til mediene at det etter hvert er blitt så mange lover at en må «bryte noen for å få gjort noe».
Byråkratiet er en organisasjonsform som er utviklet for å sikre likebehandling og unngå at det oppstår feil. Byråkratiet er regelstyrt. Her er poenget å finne ut på forhånd alt som kan komme til å skje og lage regler for hva som skal gjøres om det skjer.
Forsiktighetskulturen bremsekloss for innovasjon
Byråkratiet er den strukturerte, rasjonelle verden satt i system for å unngå feil. I byråkratiet premieres forsiktighet. Byråkrater liker ikke å ta risiko.
– Forsiktighetskulturen motvirker at departementene kan sette seg i førersetet for omstilling, sier direktøren for Direktoratet for forvaltning og IKT, Steffen Sutorius til Stat og styring.
I DIFI-rapport 2019/3, «Departementene i førersete for omstilling?», beskriver de en forsiktighetskultur i departementene, der det viktige er å unngå at statsråden kan trekkes til politisk ansvar for feil og mangler. «Dette gir ikke ledere incentiver til å gjøre noe nytt og til å ta risiko. Det kan illustreres ved følgende utsagn fra en departementsråd: «Angsten for å gjøre feil er større enn for ikke å gjøre noe». Dermed blir det også viktig å stille spørsmål om hva ledere reelt sett blir målt på», heter det.
Etter 22. juli-terroren i 2011 fikk vi en omfattende debatt om sikkerhet, beredskap, politiets og forvaltningenes evne til å håndtere kriser.
Janne Kristiansen var i en kort periode sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Hun hadde ansvaret for sikkerhetspolitiet da terroren rammet Norge, men måtte forlate jobben, etter at hun røpet at E-tjenesten hadde hemmelige operasjoner i andre land.
I avhør med 22. juli-kommisjonen kom hun med flere oppsiktsvekkende innrømmelser. Hun sa rett ut at PST er preget av en forsiktighetskultur som rammer tjenesten. Hun mente saksbehandlere er så redde for å registrere feil personer, at det er fare for at de registrerer for få. Det spørs om særlig mye har endret seg siden den gang.
Abelia som organiserer IT-bedrifter, er opptatt av innovasjon både i næringslivet og offentlig sektor.
– Vi må passe oss for å ikke bli for konservative. Forsiktighetskultur er en stor bremsekloss for innovasjon, skriver lederen for Abelia, Paul Chaffey i et blogginnlegg.
Da Torbjørn Røe Isaksen var næringsminister, uttalte han til Shifter at norsk næringsliv var preget av en forsiktighetskultur, og at vi trenger en kultur for å satse, dele kompetanse og erfaringer.
Passe seg for overdreven kontrollbruk
Marianne Andreassen trakk seg som direktør for Stortinget i vår – på grunn av feil. Feilen var at Stortinget ikke hadde utviklet tilstrekkelig beredskap for å forhindre dataangrep. Datatilsynet ga dem en bot – og da sa Andreassen takk for seg.
Vi må kunne tro at feilene som var avdekket knyttet til stortingsrepresentantenes pendlerboliger, som Stortingets administrasjon hadde ansvaret for å forvalte, var medvirkende til at hun trakk seg.
Marianne Andreassen var i sin tid direktør for Senter for statlig økonomistyring. I en samtale med Spekters magasin Aspekter sa hun at «politikerne burde passe seg for å initiere en overdreven kontrollbruk i ettertid, hvor man fokuserer på uviktige detaljer eller småfeil, slik at man mister av syne en utviklingsstyrt, effektiv forvaltning.»
Administrasjonen på Stortinget baserte seg på tillit til representantene. Da oppsto det feil. Spørsmålet er om Marianne Andreassen ikke var forsiktig nok, at hun la opp til for få regler og for lite kontroll.
– Den norske ledelsesmodellen har gått så langt at lederne er blitt engstelige for å ta beslutninger, uttalte Lars Haukås til Dagens Næringsliv i 2013 da han sluttet som direktør for Spekter. Han pekte på at de må omgi seg med stadig større staber av advokater, informasjonsrådgivere og revisorer for å passe på at det ikke blir gjort feil.
Om Haukås’ uttalelse var ment som en advarsel, er det få som har tatt den ad notam. Dagens rådende regime, der det gjelder å være forsiktig og unngå feil, ruller av gårde som et tungt lastet tog der bremsene har sviktet.
I offentlig sektor har ledere de siste årene blitt mer forsiktige, ikke bare for å unngå feil, men for ikke å få et varsel mot seg.
Det skal ikke mye til. En medarbeider som er kraftig provosert og som føler seg dårlig behandlet, kan sende inn et varsel mot sjefen. Sjefen har ingen rett til få vite hvem som har varslet eller hva det dreier seg om.
Noen organisasjoner har avtale om at det automatisk skal taues inn advokater om det sendes inn et varsel. Det kan koste flere hundre tusen eller et par millioner å finne ut av om det er hold i et varsel. Så det gjelder å lede forsiktig for å unngå ubehageligheter.
Ytringsfrihetskommisjonen som la fram sin rapport 15 august er bekymret for at forsiktighetskulturen brer om seg i arbeidslivet. De mener det hersker en usikkerhet både blant ledere og ansatte om hvor grensene går for ansattes ytringsfrihet. Denne usikkerhet skaper en forsiktighetskultur som gjør at arbeidstakere som kan ha viktige bidrag til samfunnsdebatten, og som også ønsker å bidra, holder tilbake av frykt for å trå feil, mener de.
Vi bør ikke legge oss på samme forsiktighetslinje som Østens «Tre vise aper» for å unngå feil eller gjøre noe ondt. Apen Mizaru holder seg for øynene for ikke å se noe ondt, Kikazaru holder seg for ørene for ikke å høre noe ondt og Iwazaru holder seg for munnen for ikke å si noe ondt. Noen ganger opererer en fjerde ape, Shizaru, som dekker magen med kryssede armer, redd for å gjøre noe ondt.
Vi må heller gjøre som Odyssevs. Det var fristende å bli værende i ro og forsiktighet hos Kalypso. Men han tok sjansen på å leve opp til sin bestemmelse som menneske, la ut på den farefulle reisen hjemover og bandt seg til masten da faren for at han skulle fristes til å begå en stor feil var overhengende.
Nato har bestemt seg for at Russland skal drives ut av Ukraina. Hva vi skal gjøre om Putin svarer med et lite atomvåpen, har vi ingen klare tanker om.
Nato har bestemt seg for å sende moderne stridsvogner til Ukraina. Ukraina mener de trenger i det minste 300 Leoparder.
Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg sier at dette vil sette Ukraina i stand til å vinne krigen. Å vinne betyr å drive Russland tilbake til grensene som gjaldt i 2014. De skal også drives ut fra Krim.
Det er to grunner til at NATO-landene har drøyd med å levere effektive angrepsvåpen. Den ene er frykten for at dette skal bringe Nato direkte inn i krigen. Det andre er at Putin skal ta i bruk atomvåpen.
Putin har mer enn nok med å holde stillingen i Ukraina. Å angripe et Nato-land betyr mer juling på slagmarken. Det vil være komplett galskap for Russland å utvide krigen ut over Ukrainas grenser.
Russland er Nato totalt underlegen når det gjelder konvensjonell krigføring. Det har Russland og Nato alltid vært klar over. Det er når det gjelder atomvåpen at Russland er på samme nivå som Nato.
Sannsynligvis har Nato rett i at Ukraina kan klare å drive Russland ut av Ukraina innen sommeren om Volodymyr Zelensky får alle de våpen han ber om. Få timer etter det ble kjent at Nato stiller opp med stridsvogner, gjorde han det klart at de også trenger jagerfly og langdistanseraketter.
Putin og et batteri av talsmenn for regjeringen har sagt at Russland er rede til å bruke atomvåpen om vitale sikkerhetsinteresser er truet.
Det finnes de som mener Putin aldri vil finne seg i å bli slått ned i støvlene og fratatt de fire regionene i Ukraina han alt har innlemmet i Russland. Et slikt nederlag vil han ikke overleve.
Antony Blinken retter opp
Jo Bidens drøm kan bli virkelighet. Han sa i vår mer eller mindre direkte at målet med krigen er å fjerne Putin. Det ble i ettertid forklart som en forsnakkelse.
– Vi må ikke misforstå, sa utenriksminister Antony Blinken.
– USA vil bare forsvare demokratiet og hjelpe Ukraina til å forsvare seg.
Det beste vil selvsagt være om det ender med at Putin og hans medsammensvorne mister makten. Det er lov å drømme om at regimet i Russland drives ut av landet og at Russland, Ukraina og Hviterussland blir demokratiet etter vestlig mønster. Da vil også Georgia og Moldova kunne puste lettet ut.
Da hadde vi knapt hatt brukt for Nato og kunne brukt milliarder på noe mer fornuftig enn våpen.
Når Nato nå stiller sin overlegne militære kapasitet til disposisjon, regner de militære ekspertene med at løpet vil være kjørt for Putin. Ukraina vil vinne. Russland vil tape fullstendig.
Nato har skiftet mening. Faren for at Putin ville bruke atomvåpen, ble ansett som større i fjor vår. Derfor viste Nato tilbakeholdenhet med å gi våpen. Da skulle vi bare gi forsvarsvåpen. Nå gir vi angrepsvåpen.
Putin har truet med atomvåpen, men vi tror ikke lenger at han tar sjansen på det.
Den tid den sorg, tenker Nato. Problemet atomvåpen får vi løse om det viser seg å bli mer aktuelt. Nå holder vi oss til konvensjonelle angrepsvåpen. Så lenge Ukraina orker å kjempe, skal de få den hjelp de trenger.
Robert Mood vil ha ultimatum
Den som intet våger, intet vinner. Det gjelder både i krig og kjærlighet. Vi tar vi sjansen på å intensivere krigen i Ukraina. Putin bare prater, tror vi.
Tidligere generalløytnant Robert Mood vil at Nato skal gi Russland et ultimatum: Trekk dere frivillig ut av Ukraina, eller vi går inn og driver dere ut. Det sparer Ukraina for flere lidelser enn en langdryg krig i landet.
Dette vil ikke Nato vurdere en gang. Nato mener de ikke er med i krigen og skal heller ikke bli det.
Russland derimot hevder det er Nato de er i krig med – i alle fall nå når Leopardene gjør seg klar til kamp.
Det er styringspartiene Høyre og Ap som har ansvaret for dagens krise innen sykehus og eldreomsorg – og Ingvild Kjerkol må ta skylda.
Vi har kommet til det punktet at folk blir mer irritert og frustrert når politikerne sier hva de vil gjøre for å løse krisen. Folk tror ikke på det, med god grunn. Politikerne flikker på et system. Krisen vil bare bli verre fordi vi mangler fagfolk, og politikerne mener de har viktigere ting å bruke penger på enn en radikal satsing på sykehus og eldreomsorg.
Når skuespiller Lise Fjeldstad står fram på Dagsrevyen og forteller at hun samler på tabletter for å kunne begå selvmord om hun ikke får hjelp, er det krise. Hun er skuespiller og overspiller muligens. Men sindigheten selv, tidligere statsadvokat Lasse Qvigstad, retter en like flengende kritikk mot politikerne for ikke å ta krisen på alvor.
Det er fire debatter som kjeder seg sammen for tiden. Den ene handler om eldreomsorgen, den andre om sykehusene, den tredje om fastlegeordningen og den fjerne om Ingvild Kjerkols innsats som helse- og omsorgsminister.
Det er kommunene som har ansvaret for eldreomsorgen. Ingvild Kjerkol var krystallklar på det da hun talte på helsekonferansen til KS i går. Hun ba kommunene om å prioritere i en økonomisk krevende tid.
Kommunenes ansvar
Kjerkol har rett. Det er Larvik kommune og Oslo kommune som har ansvaret for de kritikkverdige forholdene som er avdekket ved deres sykehjem i det siste. Kjerkol kan ikke gjøre noe med det.
Det er bred politisk enighet om at kommunene skal ha ansvar for sykehjem og eldreomsorg. Det er bare Frp som mener dette skal være et statlig ansvar.
Krisen innen fastlegeordningen ruller videre. Den startet under den borgerlige regjeringen. Fra 2018 til 2021 økte den fra 79.000 uten fastlege til 177.000. Nå står 336.000 uten fastlege. Det er 100.000 flere enn for et år siden.
Regjeringen har økt bevilgningene til ordningen, men det er ikke nok. I går varslet Kjerkol at fastlegene skal slippe å dokumentere elevfravær. Dette var noe de borgerlige fant på. Det hjelper på om fastlegene slipper dette. Om de også slipper en del formelt styr rundt sykemeldinger, vil det også bidra til å dempe krisen.
Kutt på sykehusene
Sykehusene er et kapittel for seg. Det kuttes i alle foretak fordi bevilgningene ikke dekker de økte kostnadene. Det er mest ille i Oslo. Her kuttes det kraftig innen rus, psykiatri og fødselsomsorg. Det er dette Kjerkol sier som skal prioriteres.
I Oslo og Helse Sør-Øst må det kuttes ekstra mye, for de skal finansiere og bygge nytt sykehus som med dagens priser garantert vil koste over 50 milliarder. Alle, utenom Høyre og Ap nasjonalt, er imot planene om å kvitte seg med Ullevål og bygge nytt på alt for små tomter. Det hjelper ikke.
Kjerkol tar ansvar. Det skal hun ha. Men dagens organisering i regionale helseforetak hører hjemme på et raritetskabinett. Framfor å styre som en eier, synser Kjerhol om at sykehusene bør bruke mindre vikarer, ansette flere i heltidsstillinger og signaliserer at de må prioritere rus, psykiatri og gi kvinner som skal føde den omsorg de trenger.
Poenget med Helseforetaksorganiseringen er at regjeringen ikke skal blande seg inn i driften av sykehusene. Det er foretakenes ansvar.
Kjerkol gjør jobben sin. Hun signaliserer, ønsker lykke til og håper det skal gå bra.
2023 ligger an til å bli året da det rakner for regjeringen i helsepolitikken. Det ser stygt ut allerede.
I situasjonen vi befinner oss i, er det en tabbe av Kjerkol å snakke om at vi alle bør planlegge vår alderdom. Selvsagt bør vi det. Men hun bør ikke si det.
I går kom hun trekkende med at regjeringen vil bidra slik at det blir lettere for eldre å kunne skaffe seg en mindre bolig, tilpasset behov for pleie. Det vil være en dråpe i havet.
Kjerkol, som andre politikere, holder utmerkede taler om hvordan vi vil ha det, men de er maktesløse når det gjelder å levere det. Hun er fanget i et system der hun ikke får gjort noe med problemene. Frustrasjonen er økende i Ap – og det rammer henne.
Tidligere Ap- og LO-topp, Svein Fjellheim, skriver på Facebook at tiden er inne for å skifte ut Kjerkol.
– For å si det sånn: Jeg er ikke overbevist om at hun er rett kvinne på rett plass, sier Gro Balas, tidligere byrådstopp i Oslo, til Vårt Land.
Hun mener Kjerkol henvender seg til offentligheten på en måte som gjør at folk mister tilliten til henne.
Slik vil det fort bli for en ny helseminister. Regjeringen klarer ikke styre eldreomsorgen gjennom kommunene, og sykehusene gjennom helseforetakene.
Vi har visst i årevis at mangelen på helse- og omsorgsarbeidere vil bli katastrofal i årene framover. Vi makter ikke gjøre noe med det fordi politikerne ikke ser seg i stand til å prioritere det.
– Vi har nedsatt et utvalg, vi ha økt bevilgningene i år, vi har åpnet for flere studieplasser, vi har bedt helseforetakene, vi har signalisert… slik talte Bent Høie (H) da han var helseminister. Slik taler Ingvild Kjerkol.
Det hjelper ikke. De flikker på systemet. Det er så ille at sykepleiere og helsefagarbeidere ikke orker å jobbe lenger med det de helst vil jobbe med.
På sykehusene er det så stramt at de ikke kan ta imot flere studenter.
