Det islamske lederskap bør velge andre ord enn statsminister Jens Stoltenberg. De sitter med nøkkelen til å hindre at fremmedfrykten sprer seg og innvandrerkritiske holdninger forsterker seg her til lands, skriver redaktør Magne Lerø. 

Det kan det se ut som om dialogen mellom Vesten og den muslimske verden går av hengslene. Det er skapt grobunn for økt fremmedfrykt og mer innvandrerkritiske holdninger, og dette kan gi sterke politiske utslag. Men det trenger ikke å ende slik. Det er det islamske lederskapet i Norge og verden over som sitter med nøkkelen til om det skal skje eller ikke. Brenning av ambassader og trusler om å skade mennesker er langt fra representativt for hva det store flertallet av muslimer mener er en sakssvarende reaksjon på at muslimene føler seg krenket av at tegningene av Muhammed er publisert. Det er ikke mer enn rett og rimelig at representanter fra muslimene i Norge tar avstand fra bruk av vold. De har de da også gjort. Og de reflekterte muslimene i Norge forstår hva det innebærer at vi har ytringsfrihet her i landet. Da kan en ikke gå lenger enn det utenriksminister Jonas Gahr Støre gjør i å vise forståelse for og beklage at muslimer føler seg krenket.

I går tråkket statsminister Jens Stoltenberg feil. Han uttalte seg på en måte som skapte et inntrykk av at redaktøren i Magazinet, Vebjørn Selbekk, måtte ta sin del av skylden for at norske ambassader blir brent og norske borgere truet. I VG i dag får han halve kultur-Norge – i form av ti forfattere og publisister – på nakken for å ikke slå ring om ytringsfriheten. Tilsvarende kritikk får han fra Erna Solberg (H) og Siv Jensen (Frp) i Dagbladet og fra Jon Lilletun (KrF) i NRK.

Slik Stoltenberg formulerer seg, bør ikke muslimenes talsmenn uttale seg. Selv om det ikke er intensjonen, skaper det et inntrykk hos folk av at en som operere innenfor norsk lov og ytringsfrihetens rammer må ta ansvar for at vold og ulovligheter blir begått. Det er grunnfestet i vår rettsforståelse at ord skal møtes med ord, ikke vold. Den som blir provosert skal søke en sakssvarende måte å reagere på. Lederutfordringen for det islamske lederskap i Norge er å gjøre det tindrende klart at de ikke vil gi noen nordmenn noe som helst ansvar for vold eller trusler

Ytringsfriheten står meget sterkt i Vesten. Det er helt greit at hvem som helst, så vel muslimske ungdommer som landets statsminister, kritiserer Vebjørn Selbekk sønder og sammen, men en må legge til: Han gjør ikke noe ulovlig og han har ikke ansvar for at han framprovoserer vold.

Det er vanskelig for statsministeren å holde tungen rett i munnen. Det er viktig for de muslimske talsmenn i Norge at de ikke uttaler seg på en måte som skaper inntrykk av at de vil innskrenke ytringsfriheten. Og det er viktig at de tar skarpt avstand fra den muslimske mobbens herjinger.

Hvis muslimenes talsmenn i Norge ikke tar et kontant oppgjør mot alle former for vold og trusler, bidrar de til å øke fremmedfrykten her til lands. Med sine uttalelser om at «nå er det krig» bidrar mulla Krekar til dette.

For samfunnets ledere gjelder det å slå tilbake mot ekstremistene på begge sider. Det betyr ikke å kneble dem, men å ta avstand fra det de sier og mener.

Provokasjoner nytter ikke. Det er fornuftig at en rekke av landets redaktører i dag sier til Dagsavisen at de ikke vil trykke tegningene fordi de mener det kun vil provosere.

Den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi sier til Klassekampen i dag at det var galt å trykke tegningene, men at Europas redaktører nå bør sette tegningene av Muhammed på trykk for å verne ytringsfriheten. Dette er ikke veien gå. Det vil kun bli oppfattet som en provokasjon

Denne saken kan gi tydelige politiske utslag her hjemme.

– Mange av de holdningene denne saken rører ved, vil ligge latent hos velgerne i lang tid framover, sier valgforsker Anders Todal Jensen til Vårt Land. Han minner om at det vanligvis er Frp som vinner på polariserte debatter. Frp kan komme til å gjøre et godt kommunevalg i 2007 dersom denne saken ikke legger seg.

Ottar Hellevik ved Markeds- og Medieinstituttet (MMI) mener det er for tidlig å si hva som blir resultatet av den spente situasjonen. Han har imidlertid merket seg at flere ringer krisetelefoner og melder om utrygghet. Dette kan gi store politiske utslag, sier Hellevik til Vårt Land.

Det kan være at Frp vil få økt oppslutning som følge av denne saken. I den spente situasjonen vi nå er inne i, har Frp vist varsomhet med å uttale seg. Det er et godt tegn. Det er dialog som er den eneste farbare vei. Vi oppnår ikke en tryggere verden med å provosere hverandre.

Når Jens Stoltenberg i VG i dag nærmest driver med skylddeling mellom mobben i Damaskus og redaktør Vebjørn Selbekk for at den norske ambassaden ble brent, er han i ferd med å gå seg vill i hva denne saken nå faktisk handler om, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Jens Stoltenberg gir Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk deler av ansvaret for at rasende muslimer satte fyr på den norske ambassaden i Damaskus i helgen, skriver VG i dag. Enten må Stoltenberg ha uttalt seg klønete, eller så har han gått surr i sin prinsipielle tenkning omkring ytringsfrihet og ansvar. Vi kan heller ikke utelukke at VG har misforstått. Vi håper det er tilfelle.

Stoltenberg kaller trykking at tegningene i Magazinet for «en gal handling». Han minner om at vi har en blasfemiparagraf i straffeloven, at de fleste norske redaktører har valgt å ikke trykke tegninger av Muhammed og at ytringsfriheter en rett, men ingen plikt.

– Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent?, spør VG.

– Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse. De demonstrerer mot karikaturtegningene av Muhammed som ble gjengitt i Magazinet. Vi har beklaget flere ganger at muslimer opplever at deres religion er blitt krenket. Samtidig vil det være galt av en regjering å prøve å hindre en avis å trykke tegninger i et land med ytringsfrihet, sier Jens Stoltenberg.

Det Stoltenberg burde sagt, var at Vebjørn Selbekk ikke kan stilles til ansvar for at den norske ambassaden ble brent. Hvis statsministeren mener det VG skriver, må han ta konsekvensen av det. Hvis en redaktørs forvaltning av ytringsfriheten er skyld i at norsk eiendom i utlandet raseres og norske borgere settes i fare, må regjeringen forby trykking av tegninger av Muhammed. Det er forbudt i dag å krenke privatlivets fred eller sette landets sikkerhet i fare. Ytringsfriheten er ikke absolutt.

Jens Stoltenberg må gjerne si at Selbekk har opptrådt uklokt, beskylde ham for å drive hets mot muslimer, be ham skjerpe seg og lære av andre redaktører hvordan man forvalter ytringsfriheten. Men å antyde skylddeling mellom mobben i Damaskus og Vebjørn Selbekk for at ambassaden ble brent, er å gå langt over streken.

Direktør ved Institutt for fredsforskning (PRIO), Stein Tønnesson, sier til NRK i dag at brenningen av ambassadene er et uttrykk for at regjeringene i Syria og Libanon er svekket, og at det er en rekke av uledige omstendigheter som har ført til at protester gir slike voldelige utslag. Flere europeiske aviser, og i dag også Jerusalem Post, har nå trykket tegningene av Muhammed. Dette vil kunne øke konfliktnivået i den muslimske verden. Denne saken har stadig mindre med Vebjørn Selbekk å gjøre. Han har fått 35 drapstrusler og flytter hver dag familien til hemmelig adresse. Han bør få fred. Han har måttet ta en belastning som ikke står i forhold til den ukloke handlingen han har gjort.

Denne saken handler nå om Vestens forhold til den muslimske verden. Statsminister Jens Stoltenberg bør uttale seg ut fra et slikt perspektiv.

Igjen er det dokumentert at arbeidstakere over femti år stenges ute fra arbeidslivet. Dårligere AFP-ordning og mindre vekt på ansiennitet ved lønnsfastsettelse kan bidra til at flere over femti får arbeid, skriver redaktør Magne Lerø.

Senter for Seniorpolitikk legger i dag fram en undersøkelse som dokumenterer at stadig flere som har fylt femti år blir stengt ute fra arbeidslivet. 7 av 10 bedriftsledere sier i en undersøkelse utført av MMI at de ikke vil innkalle 55 åringer til intervju, selv om de er godt kvalifisert. Alder er med andre ord den avgjørende faktor til at man ikke får seg ny jobb.

Det har ingen ting med at de ikke duger å gjøre. Det er bare det at arbeidsgiverne mener man er for gammel.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til lederen for Senter for Seniorpolitikk, Åsmund Lunde, når han sier til NRK at slik må det ikke være. Representanter for femtiåringene sier at de ikke lenger vil godta at de blir holdt utenfor. Noe må gjøres. Men hva?

Vi kan ikke godt vedta lover om at man skal ansatte folk over femti. Vi kan selvsagt presisere tydeligere at det ikke er tillatt å diskriminere på grunn av alder. Arbeids-og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen, som har luftet tanken om at arbeidsgiver i offentlig sektor plikter å innkalle innvandrere til intervju, kan inkludere femtiåringene. Via diverse bestemmelser kan det kanskje bli slik at en kvinne over femti med innvandrerbakgrunn nærmest med loven i hånd kan kreve en stilling man er kvalifisert for.

Arbeidsgivere tenker produktivitet og kostnader. Ynge arbeidssøkere har gjerne høyere og mer oppdatert kompetanse, for eksempel på data. Ansiennitetsregler gjør at eldre arbeidstakere skal ha høyere lønn enn yngre. Dersom en er godt opp i femtiårene, har en også mulighet for å slutte med AFP etter få år. De første årene påfører denne bedriften ekstra kostnader.

Vi kommer neppe langt bare med oppfordringer om at man ikke må skyve ut femtiåringene. Det er heller ikke nok å oppfordre arbeidegivere til å vise ansvar. Situasjonen krever tiltak. Her må arbeidstakerorganisasjonen på banen. De må forholde seg til hvordan arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor faktisk agerer. Skal vi få flere femtiåringer i arbeid, må det være strengere regler for AFP. Dette har arbeidsgiverorganisasjonen spilt inn i forbindelse med årets lønnsforhandlinger.

Arbeidstakerorganisasjonen må også være villige til å la ansiennitet telle mindre ved lønnsfastsettelse. Det er bedre å gi unge arbeidstaker i etableringsfasen god lønn enn å la de eldre få best betalt i en fase av livet der man ikke er under økonomisk press slik som ynge arbeidstakere.

Myndighetene kan stille opp med støtte til kurs og utdanning av medarbeidere over femti år. Andre økonomiske stimuleringstiltak til arbeidsgivere som har ansatte over femtifem år i arbeid kan også vurderes.

Myndigheter og fagorganisasjoner må sørge for at det ikke blir for dyrt å ha arbeidstakere over femti år i arbeid.

Dagens AFP eksisterer på overtid. Det kan være Jens Stoltenberg ikke setter foten ned i vår i påvente av at Bjarne Håkon Hanssen skal få tenkt ut noe smart og modig. Han er i stand til å sette en nødvendig støkk i LO, skriver redaktør Magne Lerø.

Løpet for årets lønnsoppgjør er i ferd med å bli lagt. I går møtte partene i arbeidslivet statsminister Jens Stoltenberg. De diskuterte ikke lønn direkte, selvsagt, men avtalefestet pensjon (AFP), lønnsutviklingen for kvinner, sosial dumping og lønnsveksten i forhold til våre konkurrenter og samarbeidspartnere. LOs krav er at AFP-ordningen ikke skal røres. Det er stikk i strid med det Stortinget har vedtatt når det gjelder pensjon i framtiden. Det skal være mulig å gå av med pensjon ved fylte 62 år, men det skal lønne seg å jobbe etter en fylte 62. I dag kommer en like godt ut av det økonomisk om man går av ved fylte 62 eller 67 år. Slik må det være fortsatt, sier LO, og later som om de ikke forstår seg på det Stortinget har vedtatt.

Den tid den sorg, tenker Jens Stoltenberg. I går minnet han om at den nye pensjonsordningen skal innføres fra 2010. LO tolker dette slik at man nok skal finne en løsning på AFP for den neste toårsperioden.

Det er Fellesforbundet, med Kjell Bjørndalen i spissen, som skal starte årets lønnsforhandlinger. Bjørndalen sitter i Aps sentralstyre, og det skal mye til før han ender i streik fordi Jens Stoltenberg ikke «hjelper partene til å bli enige», slik man har gjort tidligere. Partene kommer nok til å stå og stange noen uker, og så melde til offentligheten at man ikke finner en løsning på AFP-spørsmålet. Så sender man brev til regjeringen og ber om klarhet når det gjelder AFP fram til 2008. Regjeringen svarer i siste liten at man vil finne løsninger som gjør at AFP kan forsette som i dag til 2008. Det skal skje ved at ordningen tilføres midler fra staten, og at skattereglene presiseres slik at de som går av med AFP ikke skal få økt skatt. Hvis ikke staten foretar seg noe, kan det koste fra 5000 til 20 000 kroner å velge AFP.

Hvis Jens Stoltenberg og hans hus bidrar på denne måten, kvitterer nok Kjell Bjørndalen med å ikke kreve for store lønnsøkning. Bjørndalen vet at dersom lønnsutviklingen blir for sterk, svekker dette den konkurranseutsatte industrien. Det fører til mer utflagging av arbeidsplasser og at flere bedrifter ikke vil klare seg.

Kjell Bjørndalen er mannen som kunne hjulpet pilotene i SAS til å forstå hva det innebærer å bli utsatt for konkurranse. Det går ikke i lengden å holde seg med høyere kostnader enn konkurrentene, med mindre man har en unik kompetanse. Å styre fly er det imidlertid ikke bare norske flygere som kan.

Når Bjørndalen kan velge å stå hardt på kravet om fortsatt AFP, er det fordi fellesskapet betaler. Vi har oljepenger nok. På dette punktet må han ikke ta ansvar for sine krav på samme måten som når det gjelder lønnsutviklingen.

Slik er det ikke i offentlig sektor. Der kan arbeidstakerne sende regningen for høye krav videre til fellesskapet. Derfor kan det være i offentlig sektor faren for streik er størst i løpet av våren.

NHO bør gjøre det de kan for å få arbeidstakerne til å ta det første skritt på veien til en dårligere AFP-ordning. HSH har sendt brev til regjeringen og pekt på at AFP-ordningen fører til at folk som har passert 55 år har problemer med å få ny jobb. Og når bedrifter må nedbemanne, opplever eldre arbeidstakere at de presses til å velge AFP.

Det ser ut til at LO vender det døve øret til dette. De kjører videre på at de ikke går med på å svekke ordninger som er fremforhandlet. Da må de i tilfelle få noe annet i stedet. Det kan jo være Bjarne Håkon Hanssen kommer opp med noe lurt. Han våger i alle fall å tenke fritt og høyt. SV og deler av Ap er gått i sjokk over hva han har tenkt om innvandring denne uken. Han er sannsynligvis også i stand til å sette en støkk i LO. Det kan jo være Jens Stoltenberg vil vise imøtekommenhet i vår, i påvente av at Bjarne Håkon Hanssen skal få tenkt ut noe smart og modig i løpet av 2007. Det trengs både mot og dristighet for å føre LO inn i framtidens pensjonistland.

Retten har gitt Yara og Thorleif Enger en nesestyver. De har gitt en av sine kvinnelige ledere en behandling som står til stryk. Dropp anken, beklag og gi Marianne Øverlie en ny mulighet til på vise at hun duger som leder med stort ansvar, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden et stort selskap så til de grader tabber seg ut overfor en av sine ledere, som Yara har gjort i forhold til direktør Marianne Øverlie.

– Objektivt sett har hun blitt utsatt for grov krenkelse. Det rammes av definisjonen på trakassering, skriver tingrettsdommer Dagfinn Grønvik ifølge Dagens Næringsliv (DN). Øverlie får 750 000 i erstatning og 360 356 kroner til dekning av saksomkostningene, og Yara dømmes til å ta henne inn igjen som leder. Hun får ikke gjeninntre i stillingen som direktør for Air Treatment, men Øverlies advokat forutsetter at hun tilbys en ny sjefstilling.

Marianne Øverlie sier til DN at hun er så fornøyd at hun nesten ikke får sagt det. Yara har ikke bestemt seg for om de vil anke dommen. Det bør de ikke gjøre. De har tabbet seg nok ut.

Konflikten startet med at Øverlie ikke godtok de omdisponeringer ledelsen ønsket å gjøre. Det endte med at hun ble holdt utenfor og flyttet langt fra de andre i teamet. Hun ble blant annet satt til oppgaver som vanligvis ikke tillegges direktører. Hun fikk heller ikke uttale seg slik reglene i arbeidslivet forutsetter før det ble bestemt at hun skulle forflyttes til en mindre ansvarsfull stilling.

Øverlie har hevdet at Yara opptrer kvinnefiendtlig. Yara-sjef Thorleif Enger repliserte at det er en urimelig påstand, men at det å ha høyest mulig kvinneandel ikke kan ses på som prioritet nummer én i Yara.

Marianne Øverlie er en modig kvinne. Hvor dyktig hun er som leder, aner vi ikke. Hvis et såpass stort og ressurssterkt selskap som Yara mener hun ikke var dyktig nok i den jobben hun hadde, burde de klart å løse dette på en skikkelig måte. Det skjer hver eneste dag at ledere blir omplassert eller må slutte – ofte mot sin vilje. Dette greier andre bedrifter å få til. Vi nekter å tro at Marianne Øverlie er så sta og vanskelig at ledelsen i Yara ikke kan rå med henne. Det er Yara som har gått på trynet

Det er ikke uten videre enkelt å flytte på en leder. Ledere som setter seg på bakbena i en omstillingsprosess, kan skape mye styr både innad og utad. Det mener nok Yara-ledelsen at Øverli har gjort. Retten mener hun har hatt god grunn til det.

Nå må Thorleif Enger skjære igjennom, få lagt striden bak seg og tilby Øverlie en ny lederstilling. De kan selvsagt tilby Øverlie noen millioner for å slutte. Men det er ikke sikkert hun vil det. En leder har også et stillingsvern. Det skal dokumenteres at lederne ikke gjør jobben sin tilfredsstillende, om det skal være saklig grunn til oppsigelse. Slike grunner har ikke Yara kommet opp med.

For å sikre seg handlefrihet inngår noen arbeidsgivere ved tiltredelse avtaler om hva som skal skje dersom arbeidsgiver ønsker et skifte i sjefsstillingen. Det er mest vanlig for toppsjefer. Man kan da avtale at en leder som må fratre får en årslønn eller mer enn det, eventuelt at man skal tilbys en annen stilling i konsernet. Det er ikke uvanlig at for eksempel redaktører har avtaler om at de kan fortsette som journalist dersom de må slutte som redaktør.

Redningsselskapet er på jakt etter en ny generalsekretær som verken skal ansettes på åremål eller få sluttpakke, sies det. Det er neppe spesielt lurt. Man har ingen garanti for at en ny sjef vil lykkes. En leder som presses til å slutte har gjerne gode kort på hånden. Det har saken med Monica Kristensen Solås vist. Hvis det på forhånd er avtale en årslønn i kompensasjon, går prosessen med å avvikle en leder som regel mye mer smertefritt. En organisasjon kan ønske at en leder slutter lenge før man har et arbeidsrettslig grunnlag for det. Å slippe unna med en årslønn og uten nevneverdig strid, er å foretrekke framfor mye bråk som som regel ender med at man må ut med en årslønn – minst.

Vebjørn Selbekk er en modig, men uklok maur. Istedenfor å vifte med ytringsfriheten, bør han gå foran i det kristne miljøet han tilhører med å vise respekt og ikke krenke religiøse følelser, skriver redaktør Magne Lerø.

Ved å trykke en tegning av Muhammed der han ble fremstilt som terrorist, visste Jyllandsposten at det ville bli bråk. Man de ante neppe rekkevidden av det de satte i gang med sin provokasjon. Danske varer blir nå boikottet, og diplomater pakker sakene sine og reiser fra Danmark. I går rykket statsminister Anders Fogh Rasmussen ut og tok avstand fra karikaturtegningene, men han ba ikke om unnskyldning. Jyllandsposten la ut en beklagelse på sine nettsider, men de beklaget ikke at tegningene ble trykket. Så langt har ikke dette vært nok for å få løst krisen.

Her i landet er det den kristne avisen Magazinet som har trykket noen av de omstridte tegningene. Det har endt med at redaktør Vebjørn Selbekk har fått flere drapstrusler og må ha politibeskyttelse. Han sier det ikke var meningen å såre noen, men forsvarer seg med at han har handlet godt innenfor ytringsfriheten.

Kjell Magne Bondevik mener han har handlet uklokt og respektløst, ifølge Aftenposten. Det samme sier Dagfinn Høybråten. Olav Fykse Tveit, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, kritiserer også Selbekk. Carl I. Hagen forsvarer Selbekks avgjørelse. Det sammen gjør Francis Sejersted, leder av Ytringsfriheten, i en samtale med Vårt Land.

Vebjørn Selbekk holder seg godt innenfor ytringsfriheten. Det er ikke her problemet ligger.

Spørsmålet er om Selbekk har utøvet et godt skjønn og opptrådt klokt og respektabelt. I Magazinets lesergrupper er man kritiske til den sterke stillingen muslimene har fått i Vesten, og mener mye av det samme som Frp om norsk innvandringspolitikk. De er opptatt av å bevare norsk kultur, at kristen tro skal ha en særstilling i vårt samfunn og at muslimer må innordne seg det norske samfunnet.

Redaktør Harald Stanghelle peker i Aftenposten i dag på at «Magazin-miljøet» i sin tid var meget kritiske til filmen «Jesus Christ Superstar» og «Life of Brian». De går gjerne på barrikadene når man opplever at kristen tro blir tråkket på. Stanghelle mener det er dobbeltmoral som preger redaktør Selbekks tenkning og atferd.

Verden er mer uoversiktlig enn den virker fra et redaktørkontor i Oslo sentrum. Selbekk hadde neppe ant konsekvensen av hva han satte i gang med å trykke tegningene.

Vi forstår at Selbekk ikke vil legge seg flat og be om unnskyldning. Men han kan si noe mer enn å forsvare dette ut fra ytringsfriheten. Han kan si at reaksjonen har gjort inntrykk og at han vil vise langt større tilbakeholdenhet med å trykke denne typen tegninger senere.

Hvis Selbekk eller andre skal dure i vei og provosere muslimene ved å trykke tegninger som støter deres religiøse følelser, vil det ha skadelige virkninger. Vi er tjent med å vise respekt. Om blasfemibegrepet er tømt for innhold i vårt samfunn, har det mening i den muslimske verden. Det må vi forholde oss til. Vebjørn Selbekk kan nok forstille seg slags tegninger av Jesus han selv og det miljø han tilhører vil finne dypt støtende.

Selbekk er en modig, men uklok maur. Istedenfor å vifte med ytringsfriheten, bør han gå foran i det kristne miljøet han tilhører med å vise respekt og ikke krenke religiøse følelser.

LO ivaretar interessene til de som har arbeid. Vil Bjarne Håkon Hanssen ha inkludert flere i arbeidslivet, kan han begynne med å stramme inn på Afp – til ville protester fra LO og SV som ikke vil forstå hvordan arbeidsgivere faktisk opptrer, skriver redaktør Magne Lerø.

– Det er fantastisk at folk fritt kan gå av når de er 62 år uavhengig av helsa, uttalte Arne Byrkjeflot, leder for LO Trondheim, til fem hundre tillitsvalgte på Trondheimskonferansen i helgen, melder Dagens Næringsliv. Afp betaler. Den enkelte taper ikke en krone på å pensjonere seg fem år før den egentlige pensjonsalderen. Det er rene ord for penga. Men det er stikk i strid med det som politikerne har vedtatt.

En av grunntankene i den store pensjonsreformen som kom på plass i fjor, er at alle må jobbe lenger for å få full pensjon dersom levealderen øker. Derfor har regjeringen sagt at en må se nærmere på statens bidrag til Afp-ordningen. Hvis alle kan gå av med full pensjon når de fyller 62 år, er det dette som er pensjonsordningen. I virkeligheten sier LOs representanter rett ut at Afp i virkeligheten fortsatt skal bety at de fleste arbeidstakere i landet har 62 år som pensjonsalder.

Nå sier Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) kraftig ifra om at nåværende Afp ikke bare fører til at de som ønsker å slutte å arbeide når de er 62 år, kan gjøre det. Afp bidrar til å støte eldre ut av arbeidslivet. Det blir nesten umulig å ansette en 56-åring. Etter få år kan han velge å gå av med Afp og bedriften må betale 25 prosent av lønnen, hevder HSH ifølge Aftenposten.

I bedrifter som må nedbemanne, presses arbeidstakere over 62 år til å gå inn i Afp-ordningen for at ikke yngre arbeidstakere skal bli sagt opp.

HSH mener det haster for regjeringen å gjøre det klart at det skal strammes inn på Afp. Dette kan bli tema i årets lønnsforhandlinger. Både arbeidsgiver og arbeidstakere venter på et utspill fra arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen.

LO vil beholde Afp som den er. De kan regne med støtte fra SV.

Afp var ment som en ordning som skulle sikre at sliterne i arbeidslivet kunne pensjonere seg når de ikke hadde helse til å stå på til de var 67 år. Bjarne Håkon Hanssen må nøkternt konstatere at Afp i dag bidrar til å undergrave målet om et mer inkluderende arbeidsliv. Han kan neppe komme unna med å utfordre LO. Hvis det ikke er mulig å gjøre Afp til en dårligere ordning, er det knapt mulig å endre på noen av våre velferdstilbud.

Afp er et eksempel på hvordan forskjellene øker mellom de som har arbeid og de som står utenfor arbeidsmarkedet. Dette problemet sliter man med i flere land. Størst synes problemet å være i Frankrike, hvor stadig flere blir stående uten arbeid mens de som er innenfor er solid beskyttet både av lovverk og tariffavtaler. De fagorganiserte kjemper for sine medlemmers interesser. Medlemmene har jobb.

Høyreleder Erna Solberg kom med et spennende utspill i et intervju med Dagene Næringsliv i begynnelsen av januar. Hun sa at Høyre skal bli partiet for dem som ramler utenfor i arbeidslivet. Det er egentlig den posisjonen Bjarne Håkon Hanssen ønsker å innta med å ta inkludering inn i det offisielle navnet på den stillingen han innehar. I praksis kan dette ikke bli noen «hånd i hånd med LO»-strategi. Bjarne Håkon Hansen må gå sin egen vei og vise hvordan flere eldre, uføretrygdede og innvandrere kan komme inn i arbeidslivet. Han har gjort det vanskeligere for seg selv ved å fjerne muligheten for midlertidige ansettelser.

En kvinne på 56 år som har vært utføretrygdet et par år, kunne fått muligheten i en midlertidig ansettelse. Men bedriften tar ikke sjansen på å ansette henne fast. Det kan bli Afp om seks år, og man er ikke sikker på om hun vil yte maks fram til den tid. Hun fortsetter som uføretrygdet. Bjarne Haakon Hanssen betaler – og etter to år forstår hun ikke lenger poenget med å stå opp om morran, slik Bjarne Håkon Hanssen gjerne vil.

Verdens ledere i Davos blir advart mot en globalisering som fører til stadig flere arbeidsledige verden over. Her hjemme varsler Bjarne Håkon Hanssen at han vil kvotere innvandrer inn i arbeidsmarkedet. Tanken er i alle fall god, skriver redaktør Magne Lerø.

Verdens mektigste sjefer fikk i Davos i går høre at de graver markedsøkonomiens grav hvis de fortsetter med å omfavne amerikansk styrt globalisering. De internasjonale fagforeningslederne, som er invitert til World Economic Forum, ser dystert på utviklingen. Antallet arbeidsledige stiger verden over. Nå er det 200 millioner arbeidsledige i verden, og mange millioner lever på minimal lønninger.

– Det er så store ubalanser i systemet at markedsøkonomien kan komme til å undergrave seg selv, hvis det ikke kommer hurtige reformer, sa Sharan Burrow, president i den australske landsorganisasjonen, ifølge Dagens Næringsliv.

Fagforeningslederne kritiserte en globalisering som undergraver rettighetene til arbeidstakerne og galopperende lederlønninger til sjefene.

– Det undergraver demokratiet i samfunnet når fagforeningenes stilling svekkes, sa Willy Thys, generalsekretær i den internasjonale faglige sammenslutningen WCL. Adam Aliy Ohimole, som er leder for den nigerianske landsorganisasjonen, pekte på at stadig flere mennesker ikke ser noe håp og ikke finner noen grunn til å leve når det er umulig å få et arbeid.

Frankrike har opplevd et opprør blant de arbeidsledige. Solidariteten i samfunnet er i ferd med å slå sprekker. Det ulmer blant de arbeidsledige i flere land i Europa. Her har vi tradisjoner for likhet. I USA godtas større forskjeller mellom rike og fattige. De internasjonale fagforeningen advarte mot å akseptere den amerikanske forskjellskulturen, istedenfor å bygge opp om den europeiske sosiale modellen. De krever globale regler som kan sette en stopper for en grenseløs globalisering som definerer stadig flere grupper ute av arbeidslivet.

I dag står flygere og kabinansatte i SAS fram i mediene og sier de frykter at «billigere» flygere skal overta arbeidsplassene deres. Samtidig gir mindre lavprisselskaper signaler om at de vil etablere seg i Norge. Hvis de «flyr like godt til en lavere pris», vil mange vende seg bort fra SAS. SAS må kunne konkurrere på pris i store markeder. Det kan bety at flygerne må gå ned i lønn eller SAS må velge å gjøre mer bruk av de lavprisselskapene de har kjøpt opp.

I Tyskland måtte de ansatte ved en bilfabrikk godta å jobbe mer for samme lønn. Hvis ikke hadde bedriften blitt lagt ned, og produksjonen flyttet til et billigere land.

Det er ikke godt å vite hva slags tiltak man kan sette i verk mot globaliseringen. Men det er verd å ta debatten. Det vil da måtte handle om hvordan man kan begrense de globale selskapenes makt, og hindre en konkurranse som fører til at antallet arbeidsledige øker og gruppen rike blir enda rikere.

Den er den tøffe konkurransen som fører til at det er færre innvandrere i arbeid enn det arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ønsker. En arbeidsgiver ansetter den man mener er best. Det er ikke fordommer som fører til at innvandrere ikke får jobb. Mange av dem behersker ikke norsk godt nok, og mange har problemer med å tilpasse seg den norske kulturen. Derfor blir arbeidsgivere usikre på om innvandrere klarer oppgavene like godt som norske arbeidstakere. Derfor går de norske foran.

Det samme vurderingene gjør seg gjeldende når det gjelder eldre eller mennesker som i lengre tid har gått på trygd. Derfor blir de stående utenfor, fordi arbeidsgiverne er usikre på om de vil makte oppgavene like godt som yngre arbeidstakere.

Når man kan kvotere kvinner inn i bedriftsstyrer, bør de det være mulig å tenke kvoteringstanken i arbeidslivet. Bjarne Håkon Hanssen sier han vil begynne med å pålegge staten som arbeidsgiver å innkalle innvandrere til jobbintervju. Det er en god begynnelse. Begynn med stat og kommune også når det gjelde kvotering av innvandrere, eldre og mennesker som i lengre perioder har vært på trygd. Vis av det går bra. Så får det konkurranseutsatte næringslivet etter hvert finne ut at det ikke er grunn til å være redd for å ansette disse gruppene. Noen er det imidlertid grunn til å tro ikke kan yte maksimalt over flere år. Da må samfunnet stille opp med støtte og garantier. Det er bedre de er i jobb med tilskudd enn at de er hjemme på trygd.

Hvis bokklubb-sjef Kristenn Einarsson tror Trond Giske kan hjelpe ham med å selge flere bøker, er det nok en drøm. Og det spørs om ikke Giske drømmer om en del verktøy han ikke har, skriver redaktør Magne Lerø.

Trond Giske er en handlekraftig statsråd. Når det gjelder bøker, tror vi imidlertid han ikke har så mye verktøy i kassen sin som han tror eller later til at han har. For noen uker siden var bokklubbsjef Kristenn Einarsson og Aschehoug- sjef William Nygaard hos Giske og klaget sin nød. Det hadde de god grunn til. På kultursidene i avisene kunne vi denne uken lese at 2005 har vært et «litterært superår» for Aschehoug, for å sitere Aftenposten. De ble vinneren blant forlagene på det skjønnlitterære området i fjor. På økonomisidene kan vi lese om at det kan bli underskudd i Aschehoug for 2005. Grunnen er at De norske bokklubbene, hvor Aschehoug eier 50 prosent, ikke lenger er den pengemaskinen de en gang var. Og, for å sitere Nygaards yndlingssetning de siste årene, «lønnsomheten i kjerneforleggeriet er for dårlig». Det betyr at forlagene ikke tjener nok penger på de enkelte titler de utgir. Og verre kommer det til å bli når den nye bransjeavtalen for bøker har fått virke noen år.

– Vi kunne solgt mer hvis vi hadde hatt den gamle ordningen, sier Kristenn Einarsson til Aftenposten. Det er den største selvfølgeligheten Einarsson må ha uttalt i sitt lange bokklubbliv. Selvsagt kunne han solgt mer dersom det fortsatt var slik at bokklubbene kunne solgt bøker 25 prosent rimeligere enn alle andre. Slik var det før. Nå er bokklubber og bokhandlere sidestilt. Om bokklubbene har mistet 100 000 eller 200 000 medlemmer, opplyser de ikke. Det vi får vite er at omsetningen i 2004 sank med 14 prosent, og i 2005 gikk den ytterligere 5,6 prosent ned. Nå selger bokklubbene stadig mer bøker gjennom internettbokhandelen sin. De har kjøpt Bokkilden, og med sin «Mao» vil de bli markedsleder på nett for salg av bøker.

De norske bokklubbene må være strålende fornøyd med at tilbakegangen ikke har vært større. Meningen med den nye bokavtalen var at bokklubbene skulle fratas sine privilegier, og at en større del av boksalget skulle gå gjennom bokhandlene eller på nettet.

Bokhandlerne er fornøyd med utviklingen. De kan fortelle at de selger mer bøker, også av såkalte smale titler. De syns ikke det er noen grunn til å evaluere den nye bokavtalen nå. Den norsk Forleggerforening synes også det er for tidlig å evaluere.

Men Trond Giske vil evalueres nå. Det er nok Einarsson og Nygaard som har overtalt ham. De er nemlig bekymret for den smale litteraturen. Gisle sier til Aftenposten at han frykter at smale bokklubber kan blir rammet av at bokhandlerne har økt salget.

Det er et felles trekk ved alle bransjer at forhandlerleddet, som står nærmest kunden, styrker sin posisjon i forhold til leverandørene. Dette har skjedd i bokbransjen også. Bokhandlerkjedene presser forlagen til høyere rabatter og mer markedsstøtte. Da blir det dårlig lønnsomhet i kjerneforleggeriet. Det er anledning til å gi 12,5 prosent rabatt. Det bidrar til økt fokus på bestselgerne. Over tid vil dette gå ut over den samlede litteraturen – sannsynligvis, for bokbransjen er ikke helt annerledes enn alle andre bransjer. For forlagene betyr det at man blir mer tilbakeholdne med å utgi smal litteratur.

Dette er det ikke så mye Giske kan gjøre med. Vi tviler på om han får bransjen til å innse at det kan være lurt å gi bokklubbene tilbake noen av sine privileger for at de skal selge med lyrikk og smal litteratur. Her setter nok bokhandlerne foten ned.

I et stadig mer liberalisert bokmarkedet, er det mye myndigheten kan foreta seg for å støtte smale bokutgivelser. De kan utvide støtteordningene og gi støtte til små forlag som er mer opptatt av den smale litteraturen enn det de store og mektige forlagene er.

Det er en tøff omstilling både boklubbene og de store forlagene står overfor. Her har ikke Giske noe verktøy han kan hjelpe med. Boklubbenes aggressive strategi for økt salg og Gyldendal og Aschehougs oppkjøp av bokhandlere, var medvirkende til at den gamle bokavtalen falt.

Det er for tidlig å evaluere virkningen av den nye bokavtalen. Er det noe Giske bør bekymre seg lite over, så er det at salget i bokklubbene går ned. Bokklubbene var inntil i fjor det største bestselgeriet i bokbransjen. Den smale litteraturen er mest pynt.

Flygerne er nok kjempefornøyd med Jens Stoltenbergs «rundt grøten»-snakk til både ledelse og ansatte. Regjeringen burde istedenfor hengt bjella på katten og gjort det klart at sykemeldingsaksjonen er forkastelig, ulovlige og uakseptabel, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen krever at SAS løser krisen, skriver VG i dag. Jens Stoltenberg har bedt samferdselsminister Liv Signe Navarsete om å finne ut hva regjeringen kan gjøre for å få slutt på flyforsinkelsene.

– Det er uholdbart at vi har hatt så mye problemer innen luftfarten som tilfellet har vært de siste månedene. Nå retter jeg en sterk oppfordring til SAS, både til ledelsen og flygerne, om å komme frem til en løsning, sier Stoltenberg.

På Standpunkt i NRK sa Navarsete at hun ikke ville skille mellom rett og galt i konflikten, men vi fikk et inntrykk av at hun mente det var en ulovlig aksjon på gang.

Når Jens Stoltenberg uttaler seg slik han gjør, står han i fare for å skape flere problemer enn han løser. Det er nettopp det Stoltenberg sier, flygerne ønsker han skal si. De vil at ansvaret for det som skjer skal deles mellom ledelse og ansatte. De vil ha fokus bort fra sin ulovlige aksjon og få folk til å tro at det handler om sikkerhet, en urimelig arbeidsgiver og et råkjør mot ansatte.

Å uttale seg slik Stoltenberg og Navarsete gjør, er sakssvarende i en streikesituasjon. Nå handler det faktisk om rett og galt. Og det burde ikke være vanskelig for Stoltenberg å si hvem som har rett og hvem som har galt. Dette er ikke en situasjon som krever politisk «rundt grøten»-snakk. Det er bevist at det dreier seg om en ulovlig aksjon. VG trykker den tekstmeldingen som en flyger har sendt ut, og som nærmest beordrer flygere til å melde seg syke. Det er nøye beskrevet hvilke grupper det gjelder. Flygeren som har sendt meldingen, forsøker å snakke seg bort fra det han har vært med på.

Vi visste allerede i går at flygerne ikke var syke. Sykefraværet blir ikke femdoblet på to dager – og merkelig nok, det var bare flygere i SAS som ble syke. Braathensflygerne var på jobb.

Når yrkesutøvere saboterer, driver med fusk og fanteri og bryter lover og avtaler, skal regjeringen tale tydelig slik NHO gjorde. Regjeringen skal henge bjella på katten og gjøre det klart for det norske folk at den form for aksjoner som flygerne nå gjennomfører er forkastelige, ulovlige og uakseptable.

Det kan godt være at flygerne i SAS har fått blod på tann når man har sett hvor vellykket flygeledernes sykemeldingaksjoner i Avinor har vært. Her endte det med at Navarsete krevde «ro og fly til jul» – og tiltaket var å gi Randi Flesland sparken. Og flygelederne jublet. Målet var nådd.

Slik kan ikke regjeringen opptre når det gjelder SAS. Regjeringen kan ta avstand fra ulovlige aksjoner. De kan også sørge for mer konkurranse i luftfarten, og innføre lover som skjerper erstatningsansvaret både for selskapet og de som aksjonerer ulovlig.

Det grepet som SAS-ledelsen vil foreta, og som flygerne aksjonerer mot, synes nødvendig for at SAS skal oppnå lønnsomhet. SAS har tapt penger i fem år. SAS har kuttet kostnader for 14 milliarder. Styret mener det må kuttes to milliarder til. Da må konsernsjef Jørgen Lindegaard sørge for en mer effektiv utnyttelse av den arbeidskraften som er dyrest, pilotene. SAS-pilotene må forstå at de ikke kan ha vesentlige bedre lønns- og arbeidsvilkår enn flygerne i Norwegian eller Ryan Air, for å nevne noen som de konkurrerer med. Det hjelper ikke å drømme om gode, gamle dager. De må svelge noen kameler og bidra til at SAS kan kutte flere kostnader. Forsetter de å streike blir behovet for kostnadskutt enda større. SAS taper titalls millioner hver dag – og kunder vender seg bort fra selskapet.

Sannsynligvis kan SAS bli tvunget til å si opp flygere. Antallet flygere som kan bli sagt opp, vil øke for hver dag de ulovlige aksjonene varer.

I en slik omstillingsprosessen som SAS har gjennomført, har sannsynligvis ledelsen begått en del feil. Det er all mulig grunn for ledelsen i SAS til å gå nye runder på om de har gjort alt de har kunnet for å ivareta sine ansattes ve og vel. Når det sies, må det også sies at det nesten er umulig å gjennomføre store omstillingsprosesser som drives fram av en økonomisk krise, uten at enkelte grupper blir provosert. SAS sliter tydeligvis med store interne problemer. Når man aksjonerer så voldsomt som man nå gjør, må det være mye oppdemmet sinne og skuffelse som ligger bak. Flygerne frykter for framtiden – og det er det all mulig grunn til – inkludert konsekvensen av sine egne handlinger.