Om alt som kan krype og gå av parter i arbeidslivet, med Gerd-Liv Valla i spissen, lager aldri så mye bråk, kan ikke regjeringen gå tilbake på endringene i sykelønnsordningen. Det vil undergrave regjeringens autoritet fullstendig, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen ble tvunget til en pinlig retrett etter at de hadde gått inn for Johan Fr. Odfjell som ny leder for styret i Statoil. Jens Stoltenberg ble kraftig kritisert for vinglete ledelse, og for å ha gjort et elendig forarbeid i forhold til eget parti. Noe av den samme dynamikken er nå i ferd med å utvikle seg rundt regjeringens vedtak om endringer i den nye sykelønnsordningen. Både Bjarne Håkon Hanssen og Jens Stoltenberg har sagt rett ut at dette ikke er et forslag. Det er en beslutning regjeringen har fattet. Det er slik det blir. Neste år skal arbeidsgiverne dekke 20 og 10 prosent av lønnen til de som er syke.

Regjeringen mangler autoritet. I LO og Ap bryr de seg ikke om hva regjeringen har vedtatt. De vil ha krig.

I går kveld måtte ledelsen i Arbeiderpartiet holde krisemøte på telefonen med fylkeslederne i partiet, skriver VG. I Ap er man kraftig provosert over at saken ikke ble nevnt med et eneste ord på sentralstyremøtet mandag. I går blåste også Gerd-Liv Valla ut på Jens Stoltenbergs kontor. I LO snakker de om politisk storstreik hvis ikke regjeringen gjør retrett.

– Regjeringen har bare en ting å gjøre. Det er å trekke dette forslaget umiddelbart. Dette er en så sentral og viktig sak for oss at regjeringen er nødt til å gå tilbake på det. Hvis ikke, vil det få konsekvenser for det inntektspolitiske samarbeidet, sier Fagforbundets leder Jan Davidsen til VG.

I Bergen snakker fagbevegelsen om å bryte samarbeidet med Ap.
Stein Lier-Hansen, leder for Norsk Industri og tidligere statssekretær for Ap, sier til VG at de har bestemt seg. De bryter samarbeidet med Stoltenberg- regjeringen.

Hvordan kan en regjering klare å komme på kant med absolutt alle på en gang? Hele fagorganisasjonen, alle arbeidsgivere, opposisjonen og fagfolk står frem på rekke og rad, alle peprer regjeringen med kritiske kommentarer. Den ene er forbannet, den andre er frustrert, den tredje føler seg dolket i ryggen. Det vil ingen ende ta. I dag kom til og med oppfordringen om stans i bygging av nye private barnehager. Her er marginene så små at de ikke tåler å måtte betale 20 prosent av sykelønnen.

Regjeringen har ikke hatt tid til å kjøre en skikkelig prosess med partene. Dette må ha blitt bestemt under de siste, harde tautrekkingene om budsjettet. Bjarne Håkon Hanssen valgte å ta det på strak arm og la innstrammingen komme som lyn fra klar himmel.

Det holder ikke å si til partene at de burde tenkt at noe slikt kunne komme. Det har de nok tenkt. Men de hadde regnet med at et slikt tiltak ville blitt drøftet først, slik det står i IA-avtalen.

Jens Stoltenberg har rett i at en regjering bare må skjære igjennom noen ganger. Det er imidlertid godt under middels ministerledelse som her utøves.

I denne saken kan ikke regjeringen gi seg. De må stå løpet ut. Her må Jens Stoltenberg vise styrke. Det er han som er sjefen. De må bare ta det som måtte komme av protester fra partene i arbeidslivet. De får trøste seg med at Bondevik-regjeringen ville innføre omtrent tilsvarende ordning. «Helt på jordet er vi da ikke», får de trøste seg med.

I dag går Bjarne Håkon Hanssen rundt med en kul i panna, blått øye og skjev nese. Han har noe så til de grader møtt seg selv i døren, brutt løfter og fått seg en nesestyver av de sjeldne fra Gerd-Liv Valla, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden en minister får så mye juling som Bjarne Haakon Hanssen fikk i går. At NHO protesterer høylytt mot at arbeidsgiverne skal dekke 20 prosent av lønnen til de sykemeldte det første halve året og deretter ti prosent, er som forventet. NHO-sjef Finn Bergesen jr. kaller regjeringens vedtak et dolkestøt og et løftebrudd. Det er mer overraskende at LO-leder Gerd-Liv Vallas kritikk er like saftig. Og den svir mer. Gerd-Liv Valla sier rett ut at Jens Stoltenbergs regjering opererer som amatører i forhold til partene i arbeidslivet. Langt på vei er det god dekning for det hun sier. I IA-avtalen som regjeringene inngikk med partene i arbeidslivet for fem år siden, står det at endringer skal drøftes med partene. Bjarne Haakon Hanssens forsøkte på Standpunkt i går kveld å forklare at regjeringen har gjort det, nærmere bestemt på et møte 4. juli og i en e-post han hadde sendt ut i ettertid, falt dødt til jorden. Regjeringen har ensidig bestemt seg for et tiltak som ikke er drøftet med partene. Det blir, som Valla sier, tullete å påstå noe annet. Er det noe Gerd-Liv Valla og Finn Bergesen forstår seg på, så er det forskjellen på å informere, drøfte og forhandle.

Regjeringen har valgt å bryte IA-avtalen. Det er stikk i strid med Soria Moria-erklæringen.

Da Bondevik-regjeringen forslo det samme, kritiserte Bjarne Haakon Hanssen tiltaket sønder og sammen. Jens Stoltenberg har også sagt rett ut at det ikke er aktuelt å gjøre endringer i sykelønnsordningen i denne perioden uten at partene er enige om det.

Hadde regjeringen presenteret de tiltak som i går ble lansert som forslag før sommeren og lagt opp til en drøfting med partene, ville en ikke kunne bli beskyldt for avtalebrudd.

Da Victor Norman var statsråd, røk han uklar med LO. Han ble aldri beskyldt for å være en amatør. Han la opp til en prosess, men han fikk ikke LO med seg. Til slutt skar han igjennom, for eksempel når det gjaldt endringer i arbeidsmiljøloven.

Når tiltakene kommer som lyn fra klar himmel, er det forståelig at partene i arbeidslivet er provosert.

VG skriver i dag at det var i siste runde i budsjettforhandlingene det ble bestemt at man ville dra inn 2,5 milliarder på endringer i sykelønnsordningen og at disse midlene ska brukes til veier. Det forklarer hvorfor ikke Hanssen har tid til noen drøfting.

Bjarne Haakon Hansen tåler en støyt. Men slagene fra Gerd-Liv Valla var nok hardere enn regjeringen hadde regnet med. Valla er også en taktiker. Hun trår til selv om arbeidstakerne ikke rammes direkte. Hadde det vært endringer av sykelønnsordningen som hadde rammet de ansatte, hadde det blitt streik med en gang, sier hun.

Når Valla fyrer løs så tøft i denne saken, hva kan ikke Bjarne Haakon Hanssen vente seg dersom han rører ved AFP-ordningen?

Bjarne Haakon Hanssen forsvarer endringen med at det vil føre til at sykefraværet kommer til å gå ned. Førsteamanuensis ved BI, Kåre Hagen mener det i liten grad vil skje. Det er bare 20–30 prosent av sykefraværet som har sammenheng med forhold på jobben. Flere forskere peker på at høyt sykefraværet henger sammen med lav arbeidsledighet.

Det er i offentlig sektor sykefraværet øker mest. At arbeidsgiver nå må betale mer for de syke, kan bare gjøre vondt verre på et sykehus der problemet først og fremst er at arbeidsbelastningen er for stor fordi bevilgningene er for små.

Det ligger nok et incitament for arbeidsgivere for å anstrenge seg mer med å få sykefraværet ned. Noen som er syke føler nok et større ansvar for å komme seg på jobb når de vet det er en bedrift som kanskje sliter med økonomien som må betale.

Den endring som regjeringen tvinger på partene fører i første rekke til at arbeidsgivere blir mer opptatt av å ikke ansette de man frykter kan bli mye syke. Dagbladet skriver i dag at det blir vanskeligere for svake og kvinner som er gravide eller med små barn å få faste stillinger.

Regjeringen har nok tenkt at dette er den rette tid for å gjennomføre et slikt tiltak. Det er kamp om å skaffe arbeidskraften og næringslivet går jevnt over så det suser.

De som rammes sterkest er små og mellomstore bedrifter, og tiltaket rammer blindt. Slik sett hadde det vært bedre å øke skattene. Da var det i alle fall de bedriftene som går godt, som hadde fått regningen.

Det kan godt være Per Emil Lindøe ikke ledet Norfund så elendig som store deler av de ansatte mente. Han ledet i alle fall ikke godt nok. Nå er han ute – og det er bra både for Norfund og Lindøe, skriver redaktør Magne Lerø.

Under administrerende direktør Per Emil Lindøes ledelse er Norfund, Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i u-land, blitt en utrivelig arbeidsplass for mange. Han har kjørt seg fast som sjef. Da går det som regel fra vondt til verre. De tre siste dagene har Dagens Næringsliv rullet opp saken over ni sider. Misnøyen mot Lindøes lederstil og disposisjoner første til at en ansatt slo alarm og sendte styreleder Einar Steensnæs et brev der han hevdet at det Lindøe drev med nærmet seg et «Enron-nivå».

Etter den massive kritikken som ble fremsatt i brevet, ba styret Ernst & Young om å granske påstandene. Det endte med slakt både av Lindøes lederstil og disposisjoner.

Styret sluttet seg ikke til den massive kritikken Ernst og Young brakte til torgs. De følte seg sikre på at Lindøe i alle fall ikke hadde foretatt seg noe ulovlig. Nå er det en betydelig forskjell på å stå til stryk i ledelse og å begå ulovligheter. Om styret ikke opplevde mistillit til Lindøe, hadde han mistet tilliten blant store grupper av de ansatte. Det betyr ledelse i steintunge motbakker.

Lindøe sier til Dagens Næringsliv at det viktigste for ham er å ha tillit fra styret. Det har han på sett og vis rett i. Uten tillit til fra styret, kan en ikke være daglig leder. Noen ganger, for eksempel i omstillingsprosesser, kan en sjef miste de ansattes tillit og må operere kun på basis av tillit fra styret. I det lange løp får ikke en toppsjef gjort jobben sin, dersom han opplever å bli motarbeidet av de ansatte.

Alt tyder på at Lindøe har innsett dette. Han sier han meddelte styret at han ville trekke seg som toppsjef, men fortsette i selskapet. Han flytter til Nairobi for å bygge opp et Øst-Afrika-kontor for Norfund.

Lindøe fremstiller det slik at han selv har kommet til at tiden var ute for ham som leder. Han avviser det meste av kritikken som er rettet mot ham, og skriver: Etter min totalvurdering kom jeg til at det var riktig for Norfund og med hensyn til meg selv, at virksomheten fikk en ny leder.

Det har han utvilsomt rett i. Om styret ville tillatt latt ham å fortsette som toppsjef om han hadde ønsket det, aner vi ikke.

Lindøe kritiseres i rapporten for at Norfund tapt 300 millioner på sine investeringer. Ved første øyekast kan det virke som om dette kvalifiserer for å få sparken på dagen. Dette er imidlertid ikke uten videre en skandale. Norfund har som oppgave å gå inn med kapital i markeder der privat kapital ikke tør gå inn. Når risikoen er stor, må en regne med tap.

Uenigheten internt i Norfund toppet seg i diskusjonen om en investering i India. Fagfolkene i Norfund vendte tommelen ned for en investering på 140 millioner. Per Emil Lindøe ga seg ikke, og fremmet saken for styret. Han fikk støtte av styremedlemmene Borger Lenth og Grete Faremo. Styreleder Einar Steensnæs ville redusere investeringen til det halve.

Om to uker begynner Kjell Roland som ny sjef for Norfund. Med Lindøe plassert i Nairobi, er det all mulig grunn til å tro at gemyttene roer seg på kontoret i Oslo og at de ansatte kan konsentrere seg om å få gjort jobben sin.

Einar Steensnæs mener dette er en god løsning at Lindøe trakk seg som toppsjef, men fortsetter som sjef i Nairobi. Det er mulig det. Det er tydelig at styret ikke har vært overbevist om at Lindøe har vært en så elendig sjef som vi får inntrykk av å lese rapporten fra Ernst & Young og ved å høre på de ansatte. Å la ham fortsette ved kontoret i Nairobi med samme lønn som tidligere, er dog vel raust. Det signaliserer at det ikke var noe grunnlag for å be ham trekke seg. Det var det absolutt.

Det må i det minste være et tankekors for politikerne at det er der hvor de selv har ansvaret – innen helse og utdanning – at sykefraværet kan komme til å øke mest. Vi må betale prisen for at det skal gjøres mer enn det man får bevilgninger til, skriver redaktør Magne Lerø.

De forsøker å spare penger til den store gullmedaljen på landets sykehus. I takt med at det kuttes kostnader, fortsetter sykefraværet i Helse Nord å stige. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har antall sykefraværsdager steget med hele 35 prosent i perioden 2002–2006, fra 7,3 til 9,9 prosent. Sykefraværet i Helse Nord ligger for øvrig mellom 1,5 og 2 prosentpoeng over de andre helseforetakene. Det er lite som tyder på at folk nordpå generelt er mer syke enn «søringene». Det høye sykefraværet settes i sammenheng med at man sliter med underbemanning og med overbelastning av de ansatte.

– Vi har en ubalanse mellom arbeidsmengde og ressurser, og denne ubalansen har vært økende, sier personalsjef ved UNN, Ernst Solvoll, til Nordlys. Han bør vite hva han snakker om. I Norsk Sykepleierforbund kan man gi et utall eksempler på at sykefravær har sammenheng med bemanning. I forrige uke ble det illustrert med en reportasje i Dagsrevyen.

Aftenposten skrev søndag at også blant lærerne øker nå sykefraværet.

– Slitasjen på lærerne er blitt mye større på bare fem år, sier lærer Vidar Westad, og han får full støtte av rektor Per Musæus ved Ruseløkka skole.

– Det er mer intense arbeidsdager. Det går i hundre fra du starter om morgenen til du går hjem. Ofte klokken 17, 18, 19 eller 20 om kvelden, sier Westad.

Endringen består i at lærerne har fått veldig mange ekstra oppgaver i tillegg til den tradisjonelle lærerrollen. Blant annet går det mye tid til kontakt med PPT-tjeneste og barnevernet. Før underviste man etter læreboken. I dag skal det lages planer og samarbeides på tvers. Kontakt med hjemmene tar mye tid, og det kommer stadig nye emner som læreren skal undervise i og forhold blant elevene som de skal passe på.

I fjor gikk sykefraværet ned. Ved årsskiftet stoppet nedgangen opp. Nå øker sykefraværet igjen. Det har utvilsomt sammenheng med nedskjæringer i offentlig sektor.

Når lærere står fram og klager over arbeidspresset, er det et tegn på at sykefraværet blant lærere også kan komme til å øke. Det spiller også inn at det nå er mangel på arbeidskraft.

Sykefraværet har også med holdninger å gjøre. Selv om legene er blitt bedt om å være strengere med sykemeldinger, er sykdom for mange en subjektiv opplevelse. Politikerne snakker om at «partene i arbeidslivet» må gjøre mer for å få ned sykefraværet. Det snakkes lite om arbeidsmoral. Det spiller også inn.

Det er først og fremst i Norge og Sverige at sykefraværet er et problem. Nordisk Ministerråd har utarbeidet en oversikt som viser at Islendingene kun har et fravær på rundt en prosent, mens vi i her i landet og i Sverige har fire ganger så stort fravær. Forklaringen er neppe at vi er noen puddinger i forhold til islendingene. Det mest avgjørende er nok at islendingene har en mye dårligere sykelønnsordning enn vi har.

På Island bidrar trygdeetaten bare med et fast minimumsbeløp. Mesteparten av sykepengene utbetales av arbeidsgiverfinansierte fond. Arbeidstagerne tjener opp stadig større rettigheter til sykelønn, avhengig av hvor lenge de har vært i jobb. Noen kan etter noen år i jobb få 100 prosent lønn de 3–4 første månedene av en sykdomsperiode, og deretter 80 prosent i for eksempel ni måneder.

Dosent Sigurdur Thorlacius ved Universitetet på Island, opplyser til Aftenposten at antall uføre på Island øker. Det er nå på 8 prosent, mot 11 i Norge. Når sykefraværet er så mye mindre på Island enn hos oss, mener han det blant annet har sammenheng med at arbeidsmoralen er bedre på Island enn i Norge.

Å tilføre skolen og sykehusene mer ressurser, vil slå positivt ut på sykefraværet. I Utdanningsdepartementet må en følge våkent med på om presset på lærerne øker slik at sykefraværet går opp.

Den rødgrønne regjeringen vil ikke gjøre endringer i sykelønnsordningen. Da må vi regne med at vi vil ha et høyt sykefravær også i årene framover. Det er mye godt å si om IA-avtalen, men et effektivt virkemiddel til å få ned sykefraværet, har det ikke vært. Det kan godt være at sykefraværet hadde vært enda høyere om ikke IA-avtalen hadde blitt innført. Den har utilsomt bidratt til større bevissthet både blant arbeidsgiver og arbeidstakere.

Om en måned har de ikke bare to- og femstjerners hoteller i Danmark. Alle sykehusene skal også stjernemerkes ut fra kvalitet. Dette tror vi lite på, men det er positivt at de våger å prøve. Helsevesenet trenger modige forsøk, skriver redaktør Magne Lerø.

Om en måned innfører regjeringen i Danmark stjernemerking av sykehusene ut fra kvalitet. De beste sykehusene kan få fem stjerner. Om noen vil komme ut med én stjerne når kvalitetsvurderingen om en måned legges ut på internett, er det ingen som vet ennå.

– Både pasienter og personell i helsesektoren får nå en mulighet på en lett tilgjengelig og meget overskuelig måte, å se hvordan kvaliteten på sykehusene er. Pasientene kan bruke opplysningene til å velge hvor de vil behandles, sier innenriks- og sunnhetsminister Lars Løkke Rasmussen til Berlingske Tidende.

Politikerne har diskutert en offentlig kvalitetsvurdering av sykehusene i flere år. Rasmussen mener det må være grenser for hvor lenge man skal diskutere. Nå vil han komme i gang. Viser det seg at stjernemerkingen blir for unyansert og at det ikke fungerer, vil han gjøre justeringer.

Det er selvsagt en god del skepsis til stjernemerkingen rundt om på sykehusene, men Jens Winther, formann i den danske legeforeningen, er positiv. Han tror det kan bidra til å heve kvaliteten, men han ser også faren for at stjernemerkingen kan bli både meningsløs og misvisende for pasientene.

Harald Nesvik (Frp), leder i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, mener vi må tåle større offentlighet rundt kvaliteten på sykehusene. Han synes danskenes idé om offentliggjøring av kvaliteten på ulike sykehus er god, men ønsker ikke å innføre et stjernesystem i Norge. [se egen sak]

Hvis ordningen med fritt sykehusvalg skal fungere etter hensikten, trenger pasientene mer enn opplysninger om ventetider, kvalitet, feilbehandlinger og sykehusinfeksjoner, mener Nesvik. Han vil at folk skal få opplyst hva som er sykehusenes spesialområder, og hvor mange pasienter sykehuset har behandlet innen ulike kategorier. Sistnevnte ut fra prinsippet om at øvelse gjør mester.

Sunnhetsminister Rasmussen fortjener honnør for at han våger å prøve ut nye ideer. Etter noen års prat, er det viktig at politikere våger å ta i bruk prøve- og feilemetoden. Vi snakker ikke her om ordninger for evigheten. Hvis det bare blir rot og misnøye rundt stjernesystemet, kan det droppes nær sagt over natten.

Det danske systemet er nærmest vulgært i all sin enkelhet og folkelighet. På samme måte som vi har femstjerners hoteller, kan vi nå få femstjerners avdelinger for hjerteoperasjoner, trestjerners for hofteoperasjoner og firestjerners for magesår og den slags. Vi går ut ifra at danskene ikke har tenkt å legge Gauss-kurven slavisk til grunn. I så fall blir det samlet sett like mange énstjerners hoteller som det blir femstjerners. De blir imidlertid nødt til å differensiere skikkelig for at systemet skal fungere. Vi ser for oss et styr uten like når avdelinger henges ut som én- og tostjerners.

Spørsmålet er hvordan dette slår ut når det gjelder pasienttilstrømmingen. Hvor mange er det som synes det vil være greit nok å få fikset kneet på en tostjerners avdeling? Vil man heller vente et halvt år på å få plass hos «femstjernerortopedene», som holder til på et sykehus på andre kanten av landet?

Og har man noen grunn til å klage om operasjonen ikke blir hundre prosent vellykket, når man selv valgte å ta til takke med tilbudet på en tostjerners klinikk? De gjorde så godt de kunne …

Vi har ikke forstått det slik at danskene skal innføre ekstra høye egenandeler for å de som bare vil at «emstjernerskirurgene» skal skjære i seg.

Hvis man løper linen helt ut, lar pasientene får en sum for den diagnosen de har fått og innfører varierende pris, har man etablert et marked for operasjoner. I et marked er det alltid vinnere og tapere. Taperne i et slikt system blir de med lavest betalingsevne og de kronisk syke. De vil havne på de dårligste sykehusene.

Her til lands tenker vi annerledes om sykehustilbudet. Et sykehus skal gi et forsvarlig tilbud til alle. I tillegg har vi spesialister som tar seg av de vanskelige tilfellene. Så langt har norsk helsevesen vært drevet ut fra planstyring, ikke markedsstyring. Fritt sykehusvalg har i meget liten grad innført et marked. Det handler først og fremst om å gi pasienter en rettighet og en mulighet til selv å ta seg frem på ventelistene.

Vi tror ikke stjernemerking vil gi de resultater som den danske regjeringen håper på. Men la nå danskene prøve ut dette. Vi kan sitte på gjerdet og se hva som skjer.

Kjell Magnus Reitan har da vel ikke tenkt å innføre eneveldet igjen. I tillit til sine samarbeidspartnere bør han droppe bøtene på minst 50 000 kroner dersom noen sier noe han mener svekker omdømmet, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis ansatte i 7-Eleven og Narvesen sier noe som skader kjedens renommé i mediene, kan de få en bot på 50 000 kroner. Det står det i franchiseavtalen som blir inngått mellom Reitangruppen og butikkeierne, skriver Dagens Næringsliv. De kan bli bøtelagt selv etter at de har sluttet i selskapet – om de gir uttalelser som skader Reitangruppen.

– Når man utformer en klausul i en avtale så til de grader ensidig, så er det høyst tvilsomt at det holder mål, sier Henning Jakhelln, jussprofessor ved Universitetet i Oslo. – Snakker du stygt om Reitangruppen vil du trolig miste franchisekontrakten din, og da mister du mer enn de 50 000 kronene du får i bot, sier Jakhelln til avisen.

Administrerende direktør Kjell Magnus Reitan i Reitan Servicehandel, og medeier i Reitangruppen, sier først til DN at han ikke ser noen grunn til å endre på dette. I Reitangruppen synes de det er fint å ta konfidensialitet på alvor. En halv time etter denne uttalelsen ringer han tilbake til DN og sier det kan bli aktuelt å endre dette hvis de i fellesskap med butikkeierne og sine advokater finner at dette er urimelig.
– Vi har god kontakt med våre kioskeiere og har ikke har hørt at dette er et problem. Er det likevel slik at våre kioskeiere er misfornøyde med klausulen i våre kontrakter, så må de ta kontakt med oss for å gå gjennom dette, ikke snakke med mediene, sier Reitan til DN.

Handel og Kontor (HK) kritiserte for få dager siden franchisekontraktene til Reitangruppen og mente de var de reneste slavekontraktene. «Påbudet om taushet til evig tid» gjør at nestleder i HK, Stein Kristiansen, blir enda mer kritisk til hvordan Reitangruppen driver.

Thomas Angell, direktør i Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon, vil ikke kommentere de aktuelle bestemmelsene i avtalen. Han har heller ikke hørt om at det er gitt bot for slike forhold. Han mener det er viktig å passe på forretningshemmeligheter, og at han skjønner at de er nådeløse i forhold til taushetsplikten.

Men det er ikke det saken dreier seg om. Ingen ansatte kan røpe forretningshemmeligheter uten at det får alvorlige konsekvenser. Her dreier det seg, som det står i avtalen, om ikke å si noe ufordelaktig om Reitangruppen til mediene eller en annen utenforstående tredjemann. Det koster den frimodige kritiker minst 50 000 kroner. Hvis man røper forretningshemmeligheter, vil man bli kastet ut av kjeden og bli møtt med et krav om erstatning.

Vi tar det som en selvfølge at ikke en avdelingsleder i en butikk rykker ut med kritikk mot ledelsen, med mindre det har oppstått en konflikt. Ledelsen vil normalt ikke godta at underordnede uttaler seg til offentligheten om den virksomheten man driver. Taushetsplikt er en selvfølge. I en kjede basert på franchise har de enkelte franchisetakerne en langt friere stilling enn en avdelingsleder i en butikk. En franchisedeltaker overtar et konsept, men er selv ansvarlig for drift av egen butikk. Det betinger imidlertid ikke at man må tvinge samarbeidspartnerne til fullstendig taushet og lydighet.

Reitangruppen har tatt et nakketak på sine samarbeidspartnere. Man bør imidlertid ikke kneble den frie meningsutveksling i en konflikt eller en situasjon der en butikkeier er sterkt kritisk til forhold innen franchisevirksomheten.

I praksis er dette neppe et stort problem. Medlemmer i en franchisegruppe vil være ytterst tilbakeholdne med offentlig kritikk. Og de har såpass med gangsyn i Reitangruppen at de ikke vil lage et stort oppstyr med å utstede bøter.

Bestemmelsen om bøter er uttrykk for en gal holdning. Det må være taushetsplikt omkring forhold som er vesentlige for en bedrift. Men man må ikke ha regler og straff som gjør at det kun er på kammerset man våger å si sin mening.

Reitangruppen bør fjerne bestemmelsen om bot. Det bør de gjøre i tillit til at de har ansvarlige, oppegående og lojale medlemmer i sitt franchisefellesskap. Hvis noen i Reitangruppen skulle komme til å si noe offentlig som ikke er i samsvar med det rosenrøde bildet Reitangruppen ønsker seg, får man snakke sammen og ikke utstede bøter.

Det er nok bare en hyggelig drøm SVs Heikki Holmås har hatt, når han snakker om bonus for lav strømpris. Stat og kommune vil jo det motsatte, at ledelsen skal tjene så mye penger som mulig på den kraften de har å selge, skriver redaktør Magne Lerø.

Trondheim Energiverk (TEV) og Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) vil gi de ansatte 30 000 i bonus fordi selskapene tjener penger som aldri før. Toppsjefene i landets største kraftverk har økt lønningene sine med i gjennomsnitt 16 prosent de siste tre årene, viser en oversikt som Dagsavisen har utarbeidet. Konsernsjef Rune Bjerke i Hafslund har hatt en lønnsøkning på 42 prosent, og tjente i fjor litt over 3 millioner kroner. Bård Mikkelsen i Statkraft tjente rundt 2,5 millioner.

Det er den høye strømprisen som gir grunnlag for både bonuser og lønnsøkning til sjefene. I mediene kan vi nå lese om folk som synes det er blodig urettferdig at noen kanskje kommer til å fryse til vinteren fordi de ikke har råd til å bruke så mye strøm, mens ansatte i kraftselskapene kan ta seg en ekstra sydentur for bonuspengene. SV er blant de som finner det meningsløst at ledere og ansatte i offentlige kraftselskap skal få bonus fordi prisen på strøm stiger over alle støvleskaft.

– Kanskje det burde være omvendt. Det burde heller være økt effektivitet i kraftproduksjonen og å bringe inn nye energikilder som burde utløse bonus, sier Heikki Holmås, SVs finnspolitiske talsmann til Dagens Næringsliv. Han mener de høye strømprisen ikke har noe med dyktighet til sjefer og ansatte å gjøre.

Han har så rett, så rett. Og det er en sjarmerende tanke at man skulle få bonus for lavere strømpris. Men dette er drømmeri. Han er nok hinsides den virkeligheten vi befinner oss i.

Eivind Reiten i Norsk Hydro og Helge Lund i Statoil har også fått saftige bonuser og opsjonsgevinster som følge av gode resultater. Og de gode resultatene kommer av at oljeprisen er rekordhøy. Det har Reiten og Lund ikke bidratt til. Derfor er det at de har tjent ut over fastlønnen mer å regne som flaks enn som uttrykk for egen dyktighet.

Hvis man først skal ha ordninger med bonuser, og det er langt å fortrekke framfor ordninger med opsjoner, må de være knyttet til at bedriften oppnår resultater. Man kan måle ut fra flere parametere, men poenget er at man honoreres for resultatoppnåelse. Det er nesten umulig å lage bonusordninger som korrigerer for olje- eller strømpris.

Når det gjelder kraftselskapene er det utelukket. Kraftselskapene skal vær opptatt av å tjene så mye penger som markedet tillater. Eieren, stat og kommune, ønsker ikke at Statkraft eller de andre kraftselskapene skal selge strøm under markedspris. Hvis ledere og ansatte fikk bonus for å sette prisene ned, ville de gjøre det med en gang. Det er jo den enkleste sak av verden. Jobben deres er den motsatte – de skal tjene mest mulig penger på den kraften de har å selge. Heikki Holmås får ikke de rødgrønne på andre tanker.

TVE og BKK fortjener honnør for at de deler ut bonuser for gode resultat. Det er altfor mange bedrifter som håver inn millioner uten at man deler ut så mye som en tusenlapp ekstra til de ansatte. Det er smålig. Går bedriftene godt og bedre enn forventet, bør eierne kvittere med å dele ut bonuser til de ansatte. Skal en bedrift dele ut bonuser, bør det omfatte alle ansatte. For alle ansatte har bidratt til et godt resultat.

Ordførere og toppolitikere bør komme seg ut av styrer i selskaper de skal kontrollere. De må styre i eierrollen. De får heller få noen kroner mer i honorar for å være folkevalgt uten greit betalte styreverv, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden lurt å la bukken få jobben med å passe havresekken. Det er heller ikke noe poeng å trene opp enkelte mennesker til å bli mestere til å sjonglere med flere hatter. Og det blir i alle fall ikke god styring av å legge opp til at mennesker med jevne mellomrom skal møte seg selv i døren.

Det handler om ordførere og kommunale toppolitikere. Akershus fylkeskommune har sett seg lei på at kommunens toppfolk skal sitte i styrer i de selskapene som kommunen eier. Nå rydder de opp.

– Jeg tror svært få greier å skille disse rollene. Som politiker skal en representere kommunens innbyggere og vedta rammebetingelser for selskapene. Som styrerepresentant skal en ivareta selskapets interesse, sier André Oktay Dahl, som er leder i kontrollutvalget i Akershus fylkeskommune og representant for Høyre på Stortinget, til Aftenposten.

Etter Oslo-skandalen for 15 år siden ble det ryddet opp i hovedstaden. I Bergen har de også vedtatt strenge regler. I Akershus fikk man i fjor vannverkskandalen på Romerrike, og det ble avdekket at Aps gruppeleder i fylket, Kjell Berge, hadde håvet inn honorarer han ikke hadde krav på fra diverse verv.

Professor Eivind Smith sier til Aftenposten at det er fare for at ordførere kan bli «selskapets mann» framfor «kommunens mann» i selskapet. Han peker på at Stortinget for lengst har vedtatt at medlemmer av Stortinget ikke bør oppnevnes til styrer i selskaper som er undergitt Stortingets kontroll.

Aftenposten presenterer en oversikt som viser at svært mange fylkesordførere sitter i styrer i selskaper som kommunene eier. Fylkesordfører i Rogaland, Ronald Georg Bergsaker, mener det ikke er noe problem.

Noen selskaper betaler brukbare styrehonorarer. Dette bidrar til å skape bindinger. Det er nok også en medvirkende årsak til at en del toppolitikere gjerne takker ja til noen styreverv i kommunale bedrifter. Det er ikke mye man får betalt i møtegodtgjørelser når tar i betraktning alle den tiden kommune- og fylkespolitikerne gjerne bruker på politikken. De som har deltidsstilling, har heller ikke høy lønn. Å sitte i et styre i et selskap kan være meget godt betalt, sammenliknet med møtegodtgjørelse.

Kommunalminister Åslaug Haga er opptatt av å sikre at kommunene tar sin kontrollfunksjon på alvor. I vår har det særlig vært fokus på de nære forbindelser mellom sentrale personer i kommunen og bedrifter som leverer tjenester til kommunene. Det skal være en armlengdes avstand, minst, mellom kommunen som kontroll- og tilsynsorgan og de som leverer tjenester. Hvis kommunen selv står for tjenesten, er det kommunen selv som har ansvaret. Når man danner et aksjeselskap, er det en vesentlig forskjell. Et AS skal styres mot å levere et økonomisk resultat. Et AS skal ikke være et politisk instrument på lik linje med en avdeling, selv om det er eid av kommunen. Kommunens fremste representanter bør konsentrere seg om å utøve eiererollen. Det skjer på generalforsamlingen. Ellers skal man føre tilsyn løpende gjennom året, på lik linje med alle andre som leverer tjenester til kommunen.

Å gå så langt som å vedta at et kommunestyremedlem ikke kan være medlem i styret i et kommunal eid selskap, er å trekke det vel langt. En kan sette grensen ved formannskapet og de som er på kommunens lønningsliste utover vanlig møtegodtgjørelse.

Det er all mulig grunn til å rydde opp i eier- og styrerollene på fylkes- og kommunalplan. Vi har hatt nok av saker der de folkevalgte ikke har skjøttet sitt ansvar godt nok.

Det er nesten ikke til å tro at politikerne later som om sykehusene kan drive i balanse. De går jo hvert eneste år med over en milliard i underskudd. Det kan bli verre med de rødgrønne, som har fredet såkalte lokalsykehus, skriver redaktør Magne Lerø.

De siste fem årene har landets sykehus samlet hatt et underskudd vel 6 milliarder kroner. I fjor var underskuddene på 1, 275 milliarder. Av dette utgjør underskuddet i Helse Midt-Norge 572 milliarder. Helse Øst er det eneste helseforetaket som driver i balanse.

Når de ansvarlige i Helse Midt-Norge forsøker å ordne opp i økonomien, opplever de at politikerne spenner ben på dem. Stortinget har pålagt St. Olavs Hospital i Trondheim å spare 500 millioner. Helseforetaket Midt-Norge og styret ved sykehuset mener de da må kutte ut driften ved sykehuset på Røros, som nå er en underavdeling av storsykehuset i Trondheim. Dette vil ikke Helsedepartementet godta. De mener Røros er et lokalsykehus, og det står i Soria Moria-erklæringen at ingen lokalsykehus skal nedlegges.

Ifølge tall fra helseforetaket ble kun 111 pasienter innlagt som øyeblikkelig hjelp på Røros i fjor, og av disse kom halvparten inn under kategorien ortopediske pasienter. Styret i Helse Midt-Norge mener Røros ikke kan regnes som et lokalsykehus.

– Røros er for alle praktiske formål et lokalsykehus, og skal ikke legges ned. Men hvordan dette organiseres, skal ikke departementet blande seg inn i. Så vidt jeg forstår er det heller ikke snakk om et rent nedleggingsforslag, sier statssekretær Wegard Harsvik til NRK Trøndelag. Han sier de regionale helseforetakene har fått klar beskjed gjennom bestillerdokumentet at de ikke har anledning til å legge ned lokalsykehus.

Det Soria Moria-erklæringen ikke sier noe om, er hvordan St. Olavs Hospital skal klare å spare 500 millioner. Økonomien har ridd sykehuset som en mare de siste årene, og ført til at flere ledere har kastet inn håndkleet. Snart står det nye sykehusbygget ferdig, og her er det plass til den aktiviteten som i dag skjer på Røros. Det er også sykehus på Tynset.

Styreleder i Helse Midt-Norge, Kolbjørn Almlid, krever en klar definisjon av begrepet «lokalsykehus». Han er også lei statlig innblanding i helseregionstyrenes prioriteringer. Nils Kvernmo som er styreleder ved St. Olavs Hospital, sier det blir vanskelig å spare 500 millioner hvis ikke de tiltakene styret vedtar blir gjennomført.

– Dessuten vil ledelsen miste autoritet dersom det viser seg at det de vedtar ikke blir gjennomført, sier Kvernmo til NRK Trøndelag.

Ap kjørte hardt i valgkampen på at lokalsykehusene skulle reddes. Dette er også en kampsak for Senterpartiet. Det var derfor ikke overraskende at dette kom inn i Soria Moria-erklæringen. Og når det først er gått politikk i saken, bør ingen falle av stolen av at statssekretær Harsvik sier at Røros sykehus skal bestå. Helse Vest har også fått signal om at de må se på vedtaket om å legge ned sykehuset i Lærdal på nytt.

Det Harsvik har derimot ikke sier et kløyva ord om, er hvordan St. Olavs Hospital skal klare å spare 500 millioner. Hvis det i statsbudsjettet kommer en stor ekstrabevilgning til sykehusene, er problemet løst. Vi tviler imidlertid på at de kommer såpass med midler at St. Olavs Hospital finner en løsning på sine økonomiske problemer.

Det er påfallende at politikerne later til å tro at det er mulig å drive sykehusene i balanse hvis ikke bevilgningene økes. Hvis helseforetakene skal fratas den innsparingsmuligheten som ligger i å samordne den aktiviteten som i dag skjer på Røros og i Lærdal, må bevilgningene økes enda mer. Det drives mye god ledelse på sykehusene rundt omkring. Det har ikke manglet på omstilling og effektivisering de siste årene. De som fortjener kritikk er Stortinget, som ikke makter å innse realitetene. Hvis de rødgrønne ikke rydder opp i forbindelse med statsbudsjettet, kan underskuddene bli enda større. Det hjelper ikke å sette politikere inn i styrene i helseforetakene. Det blir ikke mer penger eller mer effektivisering av det.

Både folk og bedrifter kan nok aksepter at strømmen blir dyrere, men ikke at prisen plutselig gjør gigantiske hopp oppover. Nå må Ap presse SV til å godta gasskraftverk på Mongstad. Ellers kan det komme til å gå de rødgrønne særdeles ille, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er et unisont krav fra næringslivet at politikerne ikke styrer etter jojo-prinsippet, men sørger for stabile rammebetingelser. Det blir umulig å planlegge dersom det hele tiden skjer endringer med hensyn til skatter og avgifter. Strøm skal nå også stå på denne listen.

Den samme forutsigbarhet forventer – og krever – folk også når det gjelder sin private økonomi. At endringer i skatter og avgifter kan gi pluss eller minus på noen tusenlapper et år, aksepterer de fleste. Når det gjelder strømprisen snakker – ikke dommedagsprofeter, men rimelig nøkterne analytikere som kjenner kraftmarkedet – om at mange må belage seg på å punge ut med minst 10 000 kroner mer i vinter. Det godtar ikke folk.

De godtar heller ikke at regjeringen skylder på at det har regnet for lite de siste månedene, eller på at de har tekniske problemer ved utenlandske kraftverk. Velgerne godtar det ikke, fordi det offentliges egne selskap tjener milliarder på at strømprisen blir skyhøy. Statkraft har tjent om lag 6 milliarder første halvår.

Velgerne forventer at regjeringen griper inn. Det har man selvsagt muligheten til, men å erstatte dagens markedsstyrte strømprisregime med en ordning der politikerne skal avgjøre hvor mye strømmen skal koste, er ikke uproblematisk. Kraftpriser må være markedsstyrte. Politikerne kan styre ved avgiftssystemet. Det går av å kutte el-avgiften, for eksempel.

Bård Mikkelsen, sjefen for Statkraft, advarer i Aftenposten i dag mot at staten griper inn. Han avviser at kraftselskapene er grådige, og sier de kun er opptatt av å selge til markedspris.

– Jeg tror heller ikke på noen form for kraftkrise, sier Mikkelsen.

Bård Mikkelsen hører til de enøyde i denne sammenheng. Han gjør jobben sin: sørger for at staten tjener mest mulig penger på kraft. Jobben er å forsvare markedet.

Arne Braut, gruppeleder for Senterpartiet i Sør Trøndelag og styreleder i Oppdal elektrisitetsverk, sier til Dagens Næringsliv i dag at lavere strømpriser ikke er et mål i seg selv. Det viktigste er at det blir bygd ut ny energi. Han gleder seg over at kommunene får sårt tiltrengte inntekter når strømprisen er så høy. I 2005 tok norske kommuner ut mer enn 16 milliarder kroner i utbytte fra kraftselskapene. Det er et tre ganger så mye som det Stoltenberg-regjeringens kommuneløft representerer. Det blir enda fetere utbytter neste år.

Store deler av befolkningen har etter hvert akseptert at vi ikke kan bruke ubegrenset med oljemilliarder uten at det får negative virkinger. De har hørt argumentene mange ganger. De begynner å forstå sammenhengene.

Når det gjelder kraftpriser, vil ikke folk forstå hvis strømprisen stiger mot det dobbelte av det den er nå. Vi kan ikke forvente at folk skal akseptere en ekstraregning på 10 000 kroner, med den begrunnelse at det har regnet for lite. Folk vil forlange mer forutsigbarhet.

Vi klarer neppe å komme oss ut av kraftkrisen ved enegrisparing. Vi kommer kun et stykke på vei om flere kjøper varmepumper og pelletskaminer. Det tar mange år før fornybar energi blir en faktor å regne med. Det som monner er å bygge gasskraftverk.

Det kan være mulig for Statoil å ha et gasskaftverk klart på Mongstad i løpet av 2–3 år. Statoil kan komme til å droppe planen for godt dersom de ikke får tillatelse nå. Et nei til Mongstad, kan bli en kvernstein rundt halsen på regjeringen. Det kan komme til å regne lite sommeren 2007, eller kanskje sommeren 2008 blir særdeles nedbørfattig. Det betyr «mørke midt på dagen» i de rødgrønnes valgkamp i 2009.

Det er nødvendig at alle politikere er tydelige på at strømprisen skal opp, fordi vi er del av et internasjonalt energimarked. Og energi er fortsatt rimeligere i Norge enn i andre land i Europa. Det går an å få folk til å forstå disse sammenhengene, og motivere til sparing og til å gjøre seg mindre avhengig av elektrisitet. Det er skyhøye hopp i strømprisen folk ikke vil akseptere.

Et gasskraftverk på Monstad vil ikke føre til at strømmen blir billigere enn den er i dag, men det vil bety at prisene vil være mer stabile – og rimeligere enn om det ikke bygges gasskraftverk.