Dobbeltmenende Støre om «profeten» Gaarder

Jonas Gahr Støre tar selvsagt avstand fra Jostein Gaarders meninger, men han bør ikke vise såpass forståelse som han gjør for intimitetstyranner à la Gaarder som ikke ser hva de setter i gang, skriver redaktør Magne Lerø.

«Støre-ros til Gaarder» er VGs tittel på intervjuet med utenriksminister Jonas Gahr Støre. Men han liker dårlig at forfatteren ikke vil anerkjenne Israel, skriver VG i ingressen. Støre sier videre at han har respekt for Gaarder, at det et bra at de intellektuelle engasjerer seg, og at han ikke synes det er riktig å tillegge Gaarder meninger man ikke er sikker på at han har. Støre mener Gaarder har valgt en litterær stil, og at man derfor ikke kan tolke alt han skriver inn i en politisk ramme.

I Dagbladet heter det i innledningen til intervjuet med Støre at Gaarders kronikk er urovekkende og uakseptabelt, men at Støre deler Gaarders fortvilelse.

– Tanken på ikke å anerkjenne en stat og tanken på å skrive at denne staten ikke lenger kan forvente beskyttelse fra FN-resolusjoner, internasjonale konvensjoner og folkeretten er helt uakseptabelt, sier Støre.

Gaarder er blant de forfatterne som promoterer norske ambassaders hjemmesider. Støre avviser imidlertid at Garders ytringer kan få konsekvenser for Norge internasjonalt.

Mens leserne av VG får inntrykk at Støre er rimelig positiv til at Gaarder, får man i Dagbladet inntrykk at Støre er meget kritisk til Gaarder. Det er prisen Støre må betale når han forsøker å ha minst to tanker i hodet samtidig. Ingen kan som Støre uttale seg «på den ene og på den andre side». Han er som en rev når det gjelder å smette unna spørsmål der det er lett å sette seg fast. Det viste han i striden om Muhammed-tegningene.

En utenriksminister som endatil har ambisjoner om at Norge fortsatt skal spille en rolle i fredsprosessen i Midt-Østen, må kunne uttale seg balansert. Når det gjelder Gaarder, må Støre også ta innenrikspolitiske hensyn. Flere som hører til den rødgrønne fløy har gitt støtte til Gaarder. Støre vil ikke vikle seg inn i en debatt med venstresiden om hva en forfatter kan og bør skrive. Støres «på den ene, på den andre side»-uttalelser er slik sett uangripelige. Han har i et og samme intervju inntatt et knippe ukompliserte standpunkter.

Ledelsen i Aftenposten har grunn til å være fornøyd. De har igjen satt dagsordenen for en viktig debatt. Redaktøren i Aftenposten er ikke enig med Gaarder. Det er skivebom å forsøke å kritisere avisen for at man har latt denne ytringen slippe til. Det er avisenes oppgave å egge til debatt.

Det er Jostein Gaarder fulle rett å ytre seg som han gjør. Han fortjener imidlertid å bli hudflettet for det han har skrevet. Han har servert en smørje av følelser, fakta og meninger som det er umulig å forholde seg skikkelig til. Utenriksminister Jonas Gahr Støre vet ikke hva Gaarder egentlig mener. Han velger å ta det han skriver i beste mening – og ikke angripe. Andre gjør det motsatte – og angriper fordi de mener det han leverer en jødehets. Garder selv hever han er en venn av jødene. Her er forvirrigen stor.

Jostein Gaarder mener han har skrevet en litterær tekst i en profetisk stil. Dermed har han lykkes i å starte en debatt om litterære virkemidler, om forfatternes rett og plikt til å engasjere seg, om situasjonen i Midt-Østen og hva Norge skal foreta seg. Det er godt gjort.

Forlagssjef i Cappelen, Anders Hæger, sier til NRK i dag at forfattere har kompetanse til å skrive slik at det engasjerer og skaper debatt. Det er det ikke tvil om. Når forfattere skal ytre seg offentlig, bør de imidlertid opptre slik at kan legger grunnlaget for en saklig og skikkelig debatt.

Gaarder opptrer som en intimitetstyrann. Intimitetstyranner kjennetegnes ved at de bringer sine egne følelser og erfaringer sentralt inn i debatten. De selv blir sannhetsvitner for at det de mener er riktig. Garders har et stort ego. Han ville nok sette i gang «noe stort» med sin kronikk, men det vokste seg større enn Gaarder er i stand til å ta hånd om. Han uttaler seg stadig om sine egne følelser, sin egen bakgrunn. Også som venn av jødene. I går inviterte han til enda mer intimitet. Nå er han begynt å kikke seg bak skulderen. Han er blitt redd etter å ha fått drøssevis av saftige reaksjoner. Det er mange «smågale» folk i landet med mobil, e-post eller frimerker. Slikt må man regne med.

Gaarder har startet en debatt om Israel og seg selv. Situasjonen i Midt-Østen later det ikke til at han har noen spesiell innsikt i. De premissen han leverer er ikke brukbare å diskutere ut i fra. Debatten om Gaarder bereder grunnen til mer jødehets kan vi ta. Debatten om Gaarder og forfatteres rett til å ytre seg, trenger vi ikke. Forfattere må gjerne ytre seg. Det er nok å mene noe om.

Gaarder trekker seg nå tilbake- uvisst til hvor. Han burde reist til Nord-Israel og levd sammen med befolkningen der som lenge før krigen startet levde med raketter fra Hizbolla som plutselig slo ned. Det kunne bidratt til mer nyanser i Gaarders følelsesliv – og forhåpentligvis mer nyanser om han vil ytre seg om situasjonen i Midt-Østen.

Israel fortjener kritikk for sin krigføring i Libanon. Takke meg til at vi har personer som Jan Egeland som kan framføre det på en måte som gjør inntrykk og skape ettertanke

Solgløtt for SAS Braathens

SAS Braathens ser ut til å ha vunnet kampen mot Konkurransetilsynet, og sommerslaget om kundene. Men det er ubehagelig fortsatt å være i klørne på Økokrim – og enda mer ubehagelig blir konkurransen i høst med flyselskaper som ikke er så kostnadstunge som SAS, skriver redaktør Magne Lerø.

Norske flypassasjerer er ikke spesielt langsinte. SAS Braathens økte passasjerantallet med 11 prosent i juli måned, sammenliknet med i fjor. Dette er ny sommerrekord. SAS-konsernet noterer seg for en økning på 6,9 prosent.

De gode sommertallene har nok sammenheng med at selskapet har satt ned prisene. Samtidig forteller det at selskapet ikke blir utsatt for noen kundeboikott, slik mange flyreisende truet med i flykaoset tidligere i år. SAS har fortsatt et elendig omdømme, men når vi skal ut og reise, er det pris og flyavganger som tydeligvis er avgjørende. I SAS gleder man seg selvsagt stort over at spådommene om at kundene vil straffe dem hardt, så langt ikke synes å slå til.

Analytikere regner med at SAS klarer overskudd i år, men peker på at selskapet langt fra er over krisen. Norwegian og andre lavprisselskapet ekspanderer. SAS må regne med en enda tøffere konkurranse i høst.

SAS må nok vente en stund før de får ro til bygge opp omdømmet. I juni tok Økokrim ut tiltale mot selskapet for uberettiget tilgang til data og misbruk av forretningshemmeligheter tilhørende Norwegian Air Shuttle ASA. Tiltalen gjelder overtredelse av paragraf 294 og 145 i straffeloven. De anklagens for å ha brukt stjålet data fra selskapet til bruk i egen forretningsstrategi for å matche priser og kapasitet i konkurranse med Norwegian.

Blir selskapet dømt, vil det koste SAS Braathens dyrt. Norwegian, som den skadelidende part, har varslet en sivil erstatningssak mot konkurrenten. De har ikke bestemt seg for hvor mye de vil kreve i erstatning, men hevder de har hatt et inntektstap på 113 millioner kroner.

I fjor vedtok Konkurransetilsynet å gi SAS Braathens en bot på 20 millioner for misbruk av sin dominerende stilling i markedet. Ifølge tilsynet hadde SAS Braathens satt prisene på flyruten Oslo–Haugesund kunstig lavt for å presse Coast Air ut av ruten. Konkurransetilsynet mente de hadde gjort det samme på ruten Oslo–Ålesund. Her har tilsynet varslet en bot som kan bli på inntil 30 millioner kroner.

SAS nektet å akseptere boten, og hevdet at de ikke hadde foretatt seg noe ulovlig. I slutten av juli slo Asker og Bærum tingrett fast at selskapet ikke hadde brutt lover og bestemmelser når det gjelder ruten Oslo–Haugesund. Hvis staten ikke bestemmer seg for å anke, er det sannsynlig at Konkurransetilsynet trekker tilbake varselet om en bot på inntil 30 millioner på ruten til Ålesund. Dommen slår fast at det er lov å konkurrere selv om man er en dominerende aktør. Det er i praksis full oppslutning om det syn SAS Braathens har hevdet hele veien.

Dette er et nederlag for Konkurransetilsynet. Det er imidlertid et nederlag de kan leve med. Det er nå en gang slik at også det offentlige må få rettens hjelp til å trekke grense mellom lovlig og ulovlig. Det kan virke som om tilsynet er overivrige i tjenesten.

SAS Braathens ser ut til å ha vunnet kampen med Konkurransetilsynet. De har kommet seg velberget gjennom sommerslaget om kundene. Det er plagsomt å være i klørne på Økokrim. Det som blir mest plagsomt, er å klare konkurransen med Norwegian og andre lavprisselskaper som har lavere kostnader enn det SAS i dag har. Nå leter SAS etter en ny toppsjef. De trenger nok en kostnadskutter. For å få brukbar lønnsomhet synes det mer aktuelt for SAS Braathens å bygge seg ned enn å bygge seg opp.

Krev arbeid av flere

NAV har beregnet at vi kommer til å mangle 220 000 arbeidstakere i 2010 om ikke noe gjøres. AFP må droppes, flere trygdede må ut i arbeid, støtteordninger må ikke bli for gode. Det handler om å få alle til å arbeide mer for at vi kan gi hjelp til de som virkelig trenger det, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er smekkfullt av eldre pasienter på sykehusene i Oslo. Det er ikke plass på sykehjemmene, og det er ikke nok folk i hjemmetjenesten til å se til dem. Aftenposten brakte i forrige uke reportasjer om eldre som sitter hjemme i leilighetene sine og lider av mangel på tilsyn. Det har noe med at det er ferietid å gjøre, men det er en generell mangel på pleiere i byen. Dette er en forsmak på hvordan det kan komme til å bli når eldrebølgen for alvor begynner å rulle inn over oss.

Det begynner nå å bli en prekær mangel på arbeidskraft i flere sektorer. Selv om alle ledige i dag skulle få jobb, ser det ikke ut til at vi vil klare å fylle behovet for arbeidskraft de neste årene. Det er også tvilsomt om mer arbeidsinnvandring fra nye EU-land vil kunne løse den forventede krisen.

NAV, sammenslåingen av Aetat og Trygdeetaten, har beregnet at vi vil mangle 220 000 arbeidstakere i 2010, dersom det ikke skjer en radikal kursendring.

Norge har vi i dag drøyt 70 000 arbeidsledige. I første omgang handler det om å få flere av disse i arbeid. Men det vil alltid måtte være noen titusener på vei fra en jobb og til en annen. Den registrerte arbeidsinnvandringen er så langt relativt begrenset. Minst like viktig som arbeidsinnvandringen, er det å finne jobb til deltidsansatte som ønsker seg mer å gjøre.

– Her ligger i øyeblikket en ressurs tilsvarende 114 000 årsverk. Mye av denne reserven finnes i pleiesektoren, hvor behovet for ny arbeidskraft vil bli betydelig, sier Tommy Johansen, avdelingsdirektør i for NAV i Bergen, til Bergens Tidende.

Det aller største potensialet for ny arbeidskraft ligger likevel i de mange som lever på trygdeordninger utenfor arbeidslivet. Det mener både Johansen og førsteamanuensis Kjell Vaage. Han er spesialist på trygdeøkonomi ved Institutt for Økonomi på Universitetet i Bergen.

Mer lønnsomt hjemme
– Vi har verdensrekord i antall trygdede i arbeidsdyktig alder. Det har selvfølgelig sammenheng med at vi også har verdens mest sjenerøse trygdeordninger. Vaage har ingen problem med å finne praktiske eksempler på at det faktisk lønner seg for mange å gå på trygd, fremfor å være i jobb.

– Jeg tror regjeringene vil bli målt på evnen til å øke arbeidsstyrken. Selv om vi har store oljerikdommer, er det arbeidskraft vi lever av, sier Per-Kristian Foss til Bergens Tidende. Statssekretær Jan-Erik Støstad i Arbeids- og inkluderingsdepartementet er enig.

Tidligere finansminister Foss mener man må angripe problemet bredt, og skisserer en rekke mulige tiltak:

  • Avskaffe Avtalefestet Pensjon (AFP) og lage systemer som oppmuntrer dem over 60 år til å stå lenger i arbeidslivet
  • Fjerne overgangsregler som begrenser arbeidsinnvandring fra nye EU-land og hente inn mer arbeidskraft fra land utenfor EU
  • Gjøre det lettere for landets om lag 320 000 uføretrygdede å komme tilbake i fult eller delvis arbeid
  • Føre en hardere linje mot unge som søker sosialhjelp

Det er en rimelig grad av politisk enighet om at dette er veien å gå. Til høsten vil slaget om AFP stå. Vi tror ikke regjeringen kommer unna å utfordre LO på dette området. Det kan ikke lenger være slik at man kan pensjonere seg ved fylte 62 år, uten at man skal tape nevneverdig på det økonomisk.
Frp vil etter hvert måtte innse at vi trenger innvandrere for å dekke vårt behov for arbeidskraft.

Det vanskeligste er å få uføretrygdede tilbake i arbeid, og å føre en hardere linje overfor de som søker sosialhjelp. The Economist skriver denne uken om at man i flere land har gjort gode erfaringer med å «tvinge» folk til å ta seg arbeid. Løsningen er ikke å øke den generelle støtten til de som falle utenfor arbeidsmarkedet. Utfordringen er å skille ut de som vitterlig er for syke til å arbeide fra de som slår seg til ro med et liv på trygd.

I etterkant av NAV-reformen, vil det til høsten komme en stortingsmelding med tiltak som blant annet skal gi trygdede økte insentiver til å gå tilbake til arbeid.

– Vi vil nå legge om hele velferdspolitikken for å få til bedre individuell oppfølging, med arbeid og aktivitet i fokus, sier statssekretær Støstad.

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Haakon Hanssen har hatt mange gode ansatser til en fornyet satsting på å få flere i arbeid. Til høsten må regjeringen skape handling av de gode intensjonene. Vi tror ikke Hanssen vil lykkes uten å bruke både gulrot og pisk, incentiver og upopulære tiltak.

Bogens tragiske tap av dømmekraft

Som leder har Terje Bogen noen usedvanlig sterke sider – og tilsvarende svake. Han store ego ble en ulykke for ham. Han gikk på trynet da har mistet dømmekraften i bestrebelsene på å lykkes med å redde sitt livsverk, skriver redaktør Magne Lerø.

Hva er det som får en så usedvanlig dyktig og respektert leder som Terje Bogen til å bli dømt til fengsel i fem år? Er han en skurk der motivet er å karre til seg selv flest mulig millioner? Eller har han ikke peiling på hvor grensene går for lovlig forretningsdrift? Eller har det skjedd noe ”oppi hodet hans” som har gjort at han har mistet dømmekraften fullstendig? Vi tror det siste. Terje Bogen har noen usedvanlige sterke sider – og tilsvarende svake. Det ble en katastrofe både for han og andre.

Oslo Tingrett har dømt Bogen og Sponsor Service’ tidligere finansdirektør, Mark Sjuve, for bedrageri, utroskap og overtredelser av regnskapsloven. Dommen er ennå ikke rettskraftig.

Retten mener Terje Bogen har hatt god kunnskap om hvordan regnskapene i Sponsor Service ble ført. Ifølge dommen tok Bogen initiativet til det som foregikk, og han ga andre pålegg om uriktig inntektsføring. Sjuve bidro, ifølge retten, til at regnskapene ble villedende. Økokrim har avdekket rundt 30 sponsorkontrakter som var bilagsført i regnskapene til Sponsor Service, men som aldri ble en realitet.

I nærmere 20 år framsto Terje Bogen som en tryllekunstner i verdensformat når det gjaldt å skaffe penger til idretten. Han pleide omgang med toppene innen idretten og i Næringslivet. Bogen var den som spanderte og smørte- og som lokket millioner ut av næringslivet til idretten – og etter hvert også til en del kulturformål.

Sponsor Service vokste og vokste. Bogen ble mektigere og mektigere – en alle måtte regne med. Visjonen ble etter hvert å bygge en europeisk sponsorgigant. Sponsorservice skulle være sponsorbransjens svar på globaliseringen. Bogen var tidlig ute. Han var der da Brå brakk staven – siden var han alle steder der idretten trengte penger.

Terje Bogen er en gründer av første klasse. Han er en drivende god selger og har kontaktskapende evner som få. Behandlingen i Oslo Tingrett avdekkes også han svakheter. Grûndere er ikke alltid gode ledere. Selv om det var mange eiere i Sponsor Service og målet var å børnotere selskapet, var det Bogens baby. Det var hans livsverk. Han framsto etter hvert som temmelig autoritær og lunefull. Bogen ville ha all makt. Og han ville lykkes, men mislykkes. Det er ikke første gang en gründer går på trynet nå virksomheten vokser ut over gründerens kompetansenivå.

Om ikke Bogen har gått over lik for å få det som han vil, har han gått over diverse lover og regler. Bogen tar ikke et nei for et nei. Han går på – og han ville ikke la seg stoppe av regler. Flere gründere har noen av de samme egenskapene. Både Kjell Inge Røkke og Olav Thon har kjørt hard i svingene. Røkke har beveget seg på grensen av det lovlige. Bogen havnet i grøfta.

Den største finansskandalen de seinere år har vært Finance Credit. Bogen kan imidlertid ikke slås i hartkorn med Trond Kristoffersen og Torleif Stensrud. De drev med fusk og fanteri i årevis – og motivet var å berike seg selv.

Det var saken som var viktig for Terje Bogen. Han har selvsagt vært opptatt av å få sin del av det han bygget opp. Finance Credit var ikke et livsverk Stensrud og Kristoffersen var stolt av. Bogen var stolt av Sponsorservice. Han så på det som noe mer edelt enn bare vanlig næringsvirksomhet. Slik han den gang hjalp Brå med staven, villa han være en ”hjelper” for nasjonen. Bogen skaffet en stav og et utall av millioner slik at Norge kunne vinne gull.

For Bogen var Sponsorservice en samfunnsbyggende virksomhet. Sakte med sikkert må det ha gått opp for han at byggverket kunne falle sammen. Det er da han begynner å insistere på at sponsorkontrakter som det neppe blir noe av, fortsatt skal bli stående i regnskapet. Han vil ikke ta tap. Det er ikke nødvendig, mener han. For det er jo en ny storkontrakt om hjørnet. Slik lurer han selv, styret, eiere og finansieringsinstitusjoner.

Bogen har så sterk vilje, så sterk tro på hva han skal få utrettet, så sikker på sine egne salgsegenskaper at han ikke klarer å ta inn over seg nederlaget. Han mistet dømmekraften fullstendig fordi han ble blind på sitt eget. Bogens ego var så stort – og grûndere må gjerne ha et ego av betydelig størrelse – at han stengte ute det han ikke ville vite.

Vi har sett fenomenet før. Noen selgere og grûndere kan bare lede i framgang og vekst. De klarer ikke å holde sammen inntekter og kostnader. De mangler den nøkternhet som er nødvendig for å lede et selskap når krisen begynner å melde seg.

Boge bedyrer sin uskyld. Typer som Bogen har gjerne vanskelig for å innse at de gjør noe galt i det hele tatt. Aller minst vikl vi tro Bogen har et bilde av seg selv som en umoralsk person. Dommen i Oslo Tingrett gjør da heller ikke Bogen til en mer umoralsk person en andre nødvendigvis. Det mangler imidlertid en del grenser i Bogens personlighet som gjør at han har opptrådt på en måte som samfunnet ikke kan akseptere.

For sin egen del håper vi Terje Bogen en gang står fram om snakker om de feil han har gjort, hva han ville gjort annerledes og sier hva han har lært både om seg selv om forretningsdrift gjennom denne saken.

LOs industri-illusjoner

LOs nestleder Roald Flåthen vil tvinge Hydro og Statoil til å investere mer i Norge. Det er dagdrømmeri å tro at en regjering kan ta styringen over investeringer i store internasjonale børsnoterte selskaper, skriver redaktør Magne Lerø.

LO vil tvinge Hydro og Statoil, skriver Aftenposten. Denne tittelen er det dekning for ut fra det LOs nestleder Roar Flåthen sier om statlig eierskap. Men det kommer aldri til å bli slik Flåthen drømmer om. Deler av LO, den radikale fløy i Ap og SV har lullet seg inn i en illusjon om at vi skal skru utviklingen tiår tilbake i næringslivspolitikken. Det kommer ikke Jens Stoltenberg til å gå med på.

Da flertallet i Ap gikk inn for privatisering av Statoil og Telenor, sa man nei til den industripolitiske tenkning som Roar Flåthen og deler av de rødgrønne nå har begynt å forfekte. Soria Moria erklæringen har lagt et grunnlag for en omkamp om industripolitikken. Så langt har det blitt usedvanlig mye ord og lite handling av det.

Flåthen vil at staten skal sette seg klare mål for hvorfor man skal være eier. Det er vel og bra.

– Staten må definere målene bedre. Vi ønsker at målene for statlig eierskap skal være å bidra til industriell utvikling i Norge. Vi skal ikke ha ulønnsomme statsbedrifter, men vi må være mer enn en råvareleverandør og ta del i verdiskapingen, sier Flåthen.

Isolert sett høres ikke dette så galt ut, men det blir riv ruskende galt når Flåthen på dette grunnlaget vil tvinge Hydro og Statoil til en kursendring. Det er ingen grunn til å dra i tvil Statoil og Hydros vilje til å drive verdiskaping i Norge. Er det noe de to selskapene har holdt på med, så er det det. Forutsetningen for verdiskaping i Norge er at det er lønnsomt. Det er det ingen andre enn bedriften selv som kan avgjøre. Det er ikke noe nytt at bedrifter legges ned. Det må fortsette, særlig i en tid hvor det er kamp om arbeidskraften. Flere bedrifter i Norge har mangel på arbeidskraft, og regjeringen vil ha flere til å jobbe i offentlig sektor. I denne situasjonen er det i samfunnets interesse at Hydro legger ned bedrifter som ikke gir tilstrekkelig avkastning.

Om Hydro og Statoil skal investere i Norge eller i utlandet, kan ikke politikerne avgjøre. De investerer selvsagt i Norge som de alltid har gjort dersom det er grunnlag for det.

Staten eier bare 40 prosent av Norsk Hydro. Flertallet av eierne har aksjer i selskapet fordi de forventer en normal avkastning på sin investering. Hvis Flåthen mener at Hydro skal drive med produksjon i Norge som ikke er lønnsom, får han si det rett ut. Det er jevngodt med å mene at eierne, og flere av disse er utenlandske, skal subsidiere norske arbeidsplasser. Slik kan ikke børsnoterte selskaper opptre.

Flåthen sier han vil ha strenger styring av bedrifter det staten er en betydelig eier.

– Verktøyet er å sette inn folk i styrene som har forståelse for målsettingene. Vi kan ikke akseptere at all investering foregår utenlands, sier Flåten. Det er ikke tilfelle at alle investeringer skjer utenlands. Flåten fordreier virkeligheten.

Å tenke seg at staten skal pålegge børsnoterte selskaper å investere mer i Norge, er jevngodt med dagdrømmeri. Flåthen finner ikke kvalifiserte folk som vil gå inn i styret i børsnoterte selskaper som lakeier for politikerne.

De nye styremedlemmene som er kommet inn i Statoil og Hydro, ser ikke ut til å representere noe nytt i forhold til de som satt der fra før. Et bedriftsstyre skal være opptatt av å ivareta bedriftens interesser og vise samfunnsansvar. Slik har styrene i Statoil og Norsk Hydro fungert – og slik vil de fungere.

Flåtens utspill er ment som en markering. Det bidrar til å skru opp forventningene blant den radikale fløy blant de rød grønne om hva den bebudede eierskapsmeldingen skal inneholde. Den kan komme til å bli berget som fødte en mus. Er det noe Jens Stoltenberg ikke ønsker seg, så er det forsøk på styring av børsnoterte selskaper.

Dobbelt-opsjonsforvirret Halvorsen

Regjeringens utvalgte, Grete Faremo, stemmer i styret for å gi Eivind Reiten opsjoner. Kristin Halvorsen hudfletter Reiten for at han tar imot den lønnen styret vil gi ham. Uhørt. Nå har regjeringen servert nok graut og suppe når det gjelder opsjoner og lederlønninger, skriver redaktør Magne Lerø.

Ifølge NTB er finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen opprørt over at konsernsjef Eivind Reiten i Norsk Hydro har innløst en opsjonsavtale på 4,5 millioner kroner. I Soria Moria-erklæringen gjøres det klart at opsjonsordninger i selskaper der staten har en betydelig eierandel skal avvikles. I høst vil regjeringen legge fram et forslag til endringer i aksjeloven som gir generalforsamlingen, og ikke styret, ansvar og myndighet til å sette rammer for lønnen til lederne i selskapet. Regjeringen mener det vil hjelpe. Det er på generalforsamlingen våren 2007 innstrammingen skal skje.

Jan Bøhler (Ap) mener det er uhørt at Eivind Reiten skal kunne tjene 10 millioner i lønn, bonuser og opsjoner på et år. Han er sterkt provosert av at sjefen i et konsern der staten eier 40 prosent, innløser sine opsjoner når han vet hva regjeringen synes om slike ordninger.

Det er helt greit at Halvorsen og Bøhler vil avvikle opsjonsordninger i selskapet der staten har makt til å få det gjennomført. Opsjoner er en dårlig form for avlønning av ledere. Det er bedre med bonuser for spesielt gode resultater. Men det er uhørt å kritisere Eivind Reiten for at han tar imot den lønnen som er avtalt.

Eivind Reiten har inngått en avtale om fast lønn, bonus, opsjoner og en del andre godtgjørelser som det er redegjort for i årsberetningen. Ingen styremedlemmer har, så vidt vi vet, bedt om at Reitens lønnsavtale endres. En ansatt kan ikke kritiseres for å motta den lønn som styret har sagt han skal få. Det vil være meningsløst å be Kristin Halvorsen gi avkall på 100 000 av den lønnen hun har som finansminister fordi SV har vært motstander av den lønnsøkning statsråder har fått.

At Bøhler mener at alle ledere i bedriften der staten har en betydelig eierandel ensidig skal avvikle lønns- og opsjonsavtalen de har inngått, fordi de er blitt kjent med hva de rødgrønne mener, er i beste fall et uttrykk for en rørende naivitet. Ut fra en prinsipiell betraktning av hva som er politikernes og styrets oppgave, er det usedvanlig rørete.

Bøhler og Halvorsens skyts mot Reiten blir enda mer meningløst sett på bakgrunn av at Grete Faremo, som regjeringen har plukket ut som nytt styremedlem i Norsk Hydro, på forsommeren stemte for å forlenge opsjonsprogrammet for sjefene i Norsk Hydro. Er det regjeringens politikk at man skal oppnevne styremedlemmer som gir sjefene opsjoner, for deretter offentlig å hudflette sjefene for at de tar imot den lønnen styret vil gi dem?

Styreleder Sigbjørn Johnsen i Cermaq, der staten eier 43 prosent, konfererte med Næringsdepartementet før den nye opsjonsordningen for ledelsen ble spikret på forsommeren. Han fikk grønt lys fra næringsminister Odd Eriksen. Er det slik å forstå at sjefene i Cermaq også kan vente seg en refs fra finansministeren og rødgrønne politikere, dersom de innløser de opsjonene de nettopp har fått? Sigbjørn Johnsen kan ikke finansministeren kritisere. Han har «fått lov» av næringsministeren. Selvsagt har Johnsen og Faremo blitt kritisert av en del rødgrønne politikere.

Vi er i tvil om regjeringen vil lykkes i å fjerne opsjonsprogrammene i selskaper der de har mindre en 50 prosent eierandel. Men det er bare å ønske lykke til. Regjeringen får begynne med lønninger, opsjoner og bonuser i selskaper der de har kontroll.

Det er blitt mye graut og suppe av det de rødgrønne har sagt og gjort når det gjelder lederlønninger etter valget. De driver med et slags dobbelt bokholderi. Man har ikke foretatt seg noe i de selskapene det gjelder. Bare varslet en formell lovendringer om hvilke organer som skal avgjøre hva. Ellers har det bare vært prat.

Opedals medieseier

Dag Opedal har levert varene når det gjelder Orkla media ut fra det oppdrag styret gav ham, selv om det ble mye støy rundt vareleveringen, skriver redaktør Magne Lerø.

I helgen leverte justisminister Knut Storberget en politisk korrekt synsing om Østlendingen, som har fulgt med Orkla Media over til det britiske Mecom:

– Østlendingen er Østerdalens viktigste talerør. For meg er det helt absurd at avisen skal styres fra London. Østlendingen trenger lokale eiere, sa Storberget, som selv er fra Elverum, til Østlendingen. Han anklaget også den største eieren i Orkla, Stein Erik Hagen, for å være en turbokapitalist som er mer opptatt av egen lommebok enn å se hvilken betydning lokalaviser som Østlendingen har for lokaldemokratiet. Storberget ønsker at lokalt næringsliv skal kjøpe opp Østlendingen, og sier at han ikke kan «utelukke at regjeringen kan bli nødt til å gjøre noe i forhold til eierskapet av norske medier».

«Ikke å utelukke noe», kan i beste fall kalles en «synsing». Storberget varsler ikke at han og kulturminister Trond Giske har snakket sammen om at «noe må gjøres». Giske har selvsagt, som de fleste andre, uttalt seg meget kritisk til at Orkla Media ble solgt til Mecom som styres av David Montgomery.

Det er ikke mye regjeringen kan foreta seg i slike saker. Man kan gjerne mene, som Giske, at det burde vært slik at lokale medier ble eid av lokale investorer. Den tid er dog forbi. De norske mediekonsernene kjøper til stadighet opp lokalaviser som driver i pluss. De norske mediekonsernene har styringen med flere aviser i utlandet. Her er det vel også ministere som mener at det beste ville vært om mediene hadde nasjonale og lokale eiere. Men slik er det ikke – heller ikke i Norge.

Forskjellen på Orkla Media og Mecom Europe, som det nå heter, er ikke som natt og dag. Det er snakk om gradsforskjeller. Det blir nok litt færre ansatte, litt høyere abonnementspriser, litt dyrere for annonsørene når avkastningskravet økes. Det er grunn til å frykte at avisene kan bli dårligere vurdert ut fra journalistiske kriterier. David Montgomery vil imidlertid passe på at ikke den redaksjonelle kvaliteten synker slik at man begynner å miste abonnenter.

Hvis regjeringen vil foreta seg noe, måtte det være å gjøre endringer i pressestøtten. En kan ta bort kravet om at aviser som får pressestøtte ikke får betale utbytte. Det vil stimulere til lokalt eierskap. Det er nesten umulig å få lokale kapitaleiere til å investere i lokale medier dersom det er utelukket at man kan få en avkastning fordi man får statsstøtte.

Finansavisen skrev lørdag at Stein Erik Hagen har medvirket til at selskapet til en samlet verdi av 40 milliarder er blitt solgt ut av landet. Hagen selger til den som byr mest. Det er det han styrer etter. For ham spiller det ingen rolle om det er norske eller utenlandske eiere. Det er slik han handler. Det spiller ikke noen rolle hva han sier. Det lyder temmelig hult for tiden når Hagen snakker om nasjonalt eierskap. Han bør nå konsekvent legge til: Hvis det gir beste avkastning.

Hagen sa rett ut at han ikke ville selge Orkla Media ut av landet. De ansatte i Orkla Media trodde det de hørte, og støtte ham som ny styreleder i Orkla. Nå får Hagen høre fra de ansatte at han er «notorisk upålitelig». Stein Erik Hagen har framstått som en merkelig figur i prosessen rundt Orkla Media.

Konsernsjef Dag Opedal har fått en god del pepper i sommer for salget til Mecom. Det er det liten grunn til. Opedal har ikke som Hagen stått fram og sagt det ene den ene dagen og noe annen den andre. Han har styrt prosessen ut fra et mål om å få en best mulig pris for selskapet. Det er det oppdrag styret har gitt ham. Det har han lykkes med. Å ha gitt en kreditt på en milliard blir neppe et problem. Mecom Europe har mye de kan selge med brukbar fortjeneste.

Det har i årevis vært snakk om at Orkla Media kunne bli solgt. Konsernledelsen og styret har ikke tro på at Orkla Media vil gi den nødvendige avkastning på sikt. De vil konsentrere seg om industri. Når man behandler såpass ømtålige spørsmål som eierskap i medier, må man finne seg i kritikk. Dette har ikke svekket Dag Opedal. Vi går ut fra at de er fornøyd med å ha en konsernsjef som viser at han kan ta betydelig strategisk grep og lande en meget komplisert salgsprosess. Opedal har levert varene selv om det ble mye bråk rundt vareleveringen.

Lundteigens skattelyst

Det er mer grunn til å refse Liv Signe Navarsete enn Per Olaf Lundteigen når det gjelder utspillene om skatteøkning. Rødgrønne stortingspolitikere må ha større handlingsrom for å diskutere regjeringens politikk enn regjeringsmedlemmer, skriver redaktør Magne Lerø.

I går kom finansminister Kristin Halvorsen på banen og ryddet av veien all tvil om skatteøkning neste år. Skatten økes med 2 milliarder kroner, og havner dermed på det nivået den var på i 2004. Det er det som står i Soria Moria-erklæringen. Det var det de rødgrønne lovet i valgkampen. Det som var nytt i det Halvorsen sa, var at hun tar hele skatteøkningen i ett jafs, og ikke fordeler den over tre år.

Det var Per Olaf Lundteigen, godt assistert av samferdselsminister Liv Signe Navarsete og Sps generalsekretær Ivar Egeberg, som trakk i gang sommerens heteste politiske debatt. Fredag ga statsminister Jens Stoltenberg en refs til Sp for å ha skapt usikkerhet om regjeringens vilje til å innfri løftene i Soria Moria-erklæringen. At skattene ikke skal økes ut over 2004-nivået, er nok et av de løftene folk flest husker best. Samtidig viser meningsmålinger at folk ikke er like opptatt av skattelette som tidligere.

Sps leder, Aslaug Haga, tok sine folk i forsvar lørdag. Hun avviste Jens Stoltenbergs påstand om at Sp hadde bidratt til å skape usikkerhet om regjeringens politikk. Hun mener det er noe galt med den politiske kulturen her i landet når det ikke går an å lufte meninger uten at det i mediene utlegges som krig mellom partier og enkeltpersoner. Haga er særlig oppbrakt over Lars Sponheim, som hun mener forsøker å drepe politiske debatter.

Det er ikke noe galt med den politiske kulturen her i landet. Dette har vært en interessant og god politisk debatt. Vi har fått belyst et dilemma som regjeringen sliter med. At Per Olaf Lundteigen lanserer en idé om å skjerpe boligskatten, må være lov. Det kan ikke være meningen at de rødgrønne politikerne på Stortinget skal sitte og vente på utspill fra regjeringen. Det er forskjell på å rykke ut mot et vedtak regjeringen har fattet og å delta i en debatt om hvordan Soria Moria-erklæringen er å forstå. Det var Liv Signe Navarsete som gikk over streken med sin uttalelse om at skatteløftet ikke er mer hellig enn andre løfter i Soria Moria-erklæringen. Hun åpnet for å øke skattene ut over 2004-nivået. En statsråd skal ikke medvirke til å skape usikkerhet om regjeringens politikk. Navarsetes bidrag til debatten ble også tolket som misnøye med at det blir for lite penger til de formål Sp mener er viktig. Sp vil ha mer til samferdsel, distriktene og kommunene.

Kristin Halvorsen bekymrer seg ikke over statlig pengemangel. Det er arbeidskraft hun mangler. Skal de rødgrønne lykkes med økt satsing på offentlig sektor, må de skaffe nok arbeidskraft. Det trengs flere i barnehagene og i omsorgssektoren.

Veksten i det private forbruket er stort. Ved å øke skattene kan en dempe veksten i privat sektor, slik at det kan settes mer ressurser inn for å løse offentlige oppgaver.

Sp innser at de ikke kan få både i pose og sekk. Det er da godt. Sp vil trekke inn kjøpekraft fra privat sektor – selv om det er upopulært – for å gi det offentlige mer å rutte med. Jens Stoltenberg mener tiden ikke er inne for å ta denne debatten nå. Han mener de vil komme et langt stykke på vei med å realisere målene i Soria Moria-erklæringen uten å øke skattene.

Skattedebatten er ikke død. Per Olaf Lundteigen vet hva han holder på med. Det er all mulig grunn til å diskutere skatt. Og det mest fornuftige vil være å knytte skatt sterkere til eiendom og ikke til inntekt. Her har Lundteigen et poeng.

 

Haga som politisk naiv

Alle fylkesordførere mener det er en illusjon å tro at landets fylker frivillig vil slå seg sammen i regioner. Kommunalminister Åslaug Haga må nok overprøve folkets vilje for å få realisert regiondrømmene sine. Hun kan ikke lulle seg inn i politisk naivitet, skriver redaktør Magne Lerø.

Kommunalminister Åslaug Haga mangler ikke god tro. I fjor hevdet hun at det er mulig å få ansatte med på frivillig å flytte statlig virksomhet ut i distriktene. Hun påsto de hadde klart det i England. Her i Norge var imidlertid «alle» ansatte imot Stortingets vedtak om å flytte statlige tilsyn ut av hovedstaden.

Nå utfolder Aslaug Haga sin tro på frivillighet i regionsreformen. Hun har sagt, nærmest gitt et løfte om, at ingen fylker skal tvinges til å slå seg sammen med et annet fylke i en region mot deres vilje. I dag melder NRK at ingen fylkesordførere tror på henne. Hun holder det gående med en illusjon.

– Det er ikke mulig å få fylkene frivillig til å slå seg sammen. Dette må nok gjøres ved tvang. Det er omtrent slik de ordlegger seg, de som uttaler seg.

Finnmarkingene vil ikke bli nordlendinger. Sogningene vil sette seg på bakbeina for ikke å bli et underbruk av Bergen. Nabofylkene i midt-Norge ser med skrekk og gru på hva som kan skje om all makt legges til regionsenteret i Trondheim. For bare å nevne noe.

I dag kan ellers Haga opplyse at de nye regionene skal få stor makt når det gjelder næringsutvikling og samferdsel. Dagsavisen kan også fortelle at det er tautrekking i regjeringen om ansvaret for sykehusene. Jens Stoltenberg har tidligere sagt at sykehusene skal forbli et statlig ansvar. Senterpartiet presser på for at sykehusene skal overføres til regionene. Skal man først ha regioner, er det en viss logikk i det. Å overføre sykehusene fra fylkene til staten har vist seg å være meget vellykket. Å føre de tilbake til regioner fordi dette virker mer demokratisk, er jevngodt med å snu når man vet man er på rett vei.

I høst må regjeringen bestemme seg for hva de vil gå inn for. Det må bli full retrett for Aslaug Haga. Hun må legge bort gulroten og ta fram pisken. Uansett hva regjeringen foreslår, vil det bli mye støy rundt saken. Det kan bli vanskelig å holde partigruppene samlet. Det kan være opposisjonen vender tommelen ned for regjeringens opplegg. Å vedta en regionsreform som skal innføres i 2010 med knepent flertall, er betenkelig. Taper de rødgrønne valget i 2009, kan det bli endringer før reformen er innført.

I denne saken må det søkes omforente løsninger. Det lover ikke godt når alle landets fylkesordførere mener kommunalministeren lever i illusjonenes verden når hun jobber med denne saken.

Argumentene for å innføre en regionsreform blir stadig tynnere.

Orkla-kapitalisten Hagen

Helt siden han var rundt tyve år har Stein Erik Hagen innrettet seg etter at det er makten og pengene som teller, ikke fagre ord og prinsipper. Derfor solgte han Orkla Media ut av landet. Det er dog for drøyt, som Kåre Willoch mener, at han har handlet uetisk, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen har forsøkt å skape et inntrykk av at han helst ville drive Orkla Media videre. Han antydet til og med at det kunne bli aktuelt å kjøpe Dagbladet. Det var ikke måte på hvor viktig det var for han å finne en norsk eierløsning, sa Hagen. I går vedtok styret i Orkla å selge Orkla Media til Mecom. Store deler av de ansatte i Orkla Media mener det er en katastrofe. Flere hevder at de er blitt holdt for narr og lurt trill rundt av Stein Erik Hagen. Til Dagbladet i dag hevder det at Hagen på et lukket møte ga et løfte om at han i alle fall ikke skulle selge til Mecom. For de ansatte var det avgjørende for at de støttet ham som styreleder i Orkla.

Det politiske Norge beklager også salget til Mecom. Nesten alle som kan krype eller gå innen media-Norge er bekymret for hva dette kan føre til. Eieren av Mecom, David Montgomery, har et særdeles dårlig rykte på seg som aviseier. De ansatte frykter det blir oppsigelser over en lav sko og at han vil omgjøre solide, trauste norske lokalaviser til tabloider lettvekter fulle av lokalt, Se og Hør- aktig tull og fjas. Så ille kan det bli at det kommer til å stå om norske aviser sjel, mener enkelte.

Det var da voldsomt hvor mye ugang man får seg til å tro at en utlending av Montgomerys type kan stelle i stand.

Noen undrer seg over at Stein Erik Hagen kan få seg til å selge til Mecom, han som er så opptatt av å framstå som en samfunnsbygger og langsiktig industrieier. Det er ord. I praksis gjør han det stikk motsatte. Han har solgt sine egne Rimi-butikker til svensker og nederlendere. For to år siden støttet han salget av Orklas bryggerivirksomhet til danske Carlsberg, og nå går også Orkla Media ut av landet. Hagen velger det som gir mest penger i kassen. Han er som kapitalister flest. Så lenge det er økonomisk mest lønnsomt, er man en langsiktig eier. Hvis potensialet for inntjening ikke er godt nok på sikt, selger man. Og man selger til den som betaler mest, uavhengig av nasjonalitet.

– Det var ikke noe norsk alternativ, sier Hagen. Det ville han så gjerne, så gjerne det skulle vært. Ord.

Visst var det norske alternativ. Men de ville ikke betale like mye som Mecom. Så enkelt er det. Man selger til den som byr mest. Slik har Hagen alltid tenkt. Jens Orkla er som selskaper flest. De styres av eier som forventer størst mulig avkastning.

Kåre Willoch er i mot salget fordi det kan gi utenlandsk innflytelse over meningsdannelsen i Norge. Det er omtrent som å høre Russlands Vladimir Putin. Derfor har han tatt nakketak på russiske medier.

Da svenske Bonnier overtok Cappelen, var det ikke måte på hvor bekymret enkelte var for den utarming dette kunne føre til i forhold til norske kulturtradisjoner. Cappelen er blitt et av vår ledende skjønnlitterære forlag. Og det kommer neppe til å bli vanskeligere tider for norske kulturtradisjoner fordi om danske Egmont via Damm ekspandere sterkt både innen forlag og bokhandlerdrift.

Når Schibsted, Orkla og A-pressen etter hvert driver en omfattende virksomhet utenfor landets grenser, kommer vi til å overleve med at utlendinger kommer inn på eiersiden i norske aviser.

Det er ikke det at de er utlendinger som er problemet. Det kan være at David Montgomery lager problemer. Det får tiden vise.

For et par uker siden skrev Kåre Willoch en kronikk i Aftenposten der han hevdet at det vil være uetisk å selge Orkla media ut av landet til høystbydende. Slik kan ikke et børsnotert selskap se på det. Jens P. Heyerdahl vill sannsynligvis ikke solgt Orkla Media ut av landet slik det nå skjer. Han var opptatt av langsiktighet. Schibsteds største eier, Tinius Nagell Erichsen, vil heller ikke solgt til høystbydende. Schibsted kan imidlertid finne på selge eierandelen sin i TV 2. De vil selge til den som byr mest.

Mye kan skje med Orkla Medier framover. Det kan bli skikkelig ille sett fra et norsk, demokratisk publisistisk ståsted hvis de som advarer mot David Montgomery har rett. Det kan også være at Orkla-avisen ikke vil merke nevneverdig av at de har fått en ny eier.

Lederen for Orkla Media, Bjørn Wiggen, skal forsette som toppsjef. Vi får da inderlig håpe at ikke David Montgomery omskaper ham til en hensynsløs kostnadskutter som skalter og valter med redaktører og ansatte i jakten på superprofitt.

Om ledelse, politikk og medier