NRK-styret kan selvsagt velge andre løsninger enn det John G. Bernader anbefaler. Problemet med Halvard Bakke er at han kjører solo for å få igjennom sin «smarte løsning» og skaper støy som NRK ikke er tjent med, skriver redaktør Magne Lerø.

Det så ut til at NRKs styreleder, Hallvard Bakke, hadde funnet en elegant og smart løsning for hvordan NRK kunne legge om lisensbetalingen uten å tape på det. Lille julaften avslørte imidlertid Dagens Næringsliv hvordan kringkastingssjef John G. Bernander hadde blitt overkjørt i saken, at jurister og økonomer hadde innvendinger mot «Bakkemetoden», og det viste seg at Stortinget ikke hadde forstått rekkevidden av hva de hadde vedtatt. Lars Sponheim sørget for at det gikk politikk i saken. Høyre og Frp har fulgt på. Om det er forsvarlig å kreve inn lisensen etter «Bakkemetoden», kan diskuteres. Det finnes ingen fasit for hvordan det skal gjøres når periodisering av en avgift skal endres. Det har ikke vært meningen at NRK skulle tape på omleggingen. Og det har selvsagt ikke vært meningen at lisensbetalerne skulle betale noe mer.

Hallvard Bakke og Trond Giske kan kritiseres for at de ikke sørget for at Stortinget forsto rekkevidden av det vedtaket de har gjort. De hadde fått saken igjennom selv om de hadde kjørt en åpen linje. Det er gode argumenter for at det kan gjøres slik Hallvard Bakke foreslo, Trond Giske aksepterte og Stortinget nå har vedtatt.

Som styreleder har imidlertid Hallvard Bakke havnet i en tung motbakke. Han har overprøvd John G. Bernander og tatt saken i egne hender. Det kunne Bakke gjøre fordi han har et nært forhold til kulturminister Trond Giske og andre nøkkelpersoner i NRK. Noen vil mene at denne saken viser at det er en fordel for NRK å ha en styreleder som kan ordne saker og ting til det beste for NRK via sine politiske kontakter. Slik holdt tidligere kringkastingssjef Einar Førde på hele tiden.

Formelt forholder Stortinget seg til kulturministeren og kulturministeren til styret. Det er imidlertid kringkastingssjefen som representerer styret i det daglige. Det skjer noe i en organisasjon når styreformannen ordner opp og daglig leder blir sittende på gangen. En styreleder og daglig leder må opptre som parhester. Det har de ikke gjort i denne saken.

En styreformann må dessuten passe på å ikke bli så involvert i den daglig driften at han skyver til siden daglig leder.

Tidligere styreleder Eldbjørg Løwer er tydeligvis kritisk til Bakkes rolle.

– Å lage mitt eget forlag i en så komplisert sak, et forslag som administrasjonen ikke synes holder mål, er problematisk, sier Løwer til Dagene Næringsliv.

At det er problematisk er så. Det betyr ikke at det er kritikkverdig. Et styre skal ikke gjøre knefall for en administrasjon. Det virker som om det var bred enighet i NRK-styret i høst om at det var riktig å forsøke å få gjennomslag for Bakkes modell selv om Bernander mente det ikke ville gå.

I dag kan Dagens Næringsliv fortelle at Hallvard Bakke vil utsette omleggingen av lisensen til høsten. Det skriver han i en mail til avisen. Kringkastingssjef Hallvard Bakke og NRK ledelsen blir orientert ved en kopi av mailen. Det siste utspillet er ikke drøftet med Trond Giske. Igjen har vi fått et eksempel på at Bakke har havnet i saksbehandlerrollen.

Nestleder i NRKs styre, Valgerd Svarstad Haugland, har sagt at hun støtter Bakkes modell for lisensinnkreving. Styremedlem Kåre Lilleholt skal etter det DN erfarer være sterkt kritisk til denne nye måten å gjøre det på.

Styret i NRK og i særdeles styreleder Hallvard Bakke bør forholde seg i ro. Det er Trond Giske som nå har ballen. NRK får vente til de får beskjed fra departementet om hvordan de skal forholde seg. Hvis saken ikke er tilstrekkelig utredet, er det enkleste å sende ut lisenskrav fra 1. mars til 1. september slik man pleier å gjøre. Så får man ta den tiden man trenger for å avklar alle spørsmål. Det er det Hallvard Bakke skriver i sin e-post til DN. Verre er det ikke.

Vi vil tro John G. Bernander er i stand til å sørge for at NRK krever inn lisens etter «Bakkemetoden» selv om han opprinnelig mente at dette ikke var mulig.

Når det først har gått politikk i en sak, blir det en del støy. Venstre, Høyre og Frp mener kanskje ennå det er noe å hente på å kjøre denne saken. Det vil i så fall skade NRK og svekke lisensordningen.

I et valgår er det ikke overraskende at Frp vil satse på debatt om innvandring. Den bør regjeringen møte med Bjarne Haakon Hanssens linje – som blant annet går ut på at vi er avhengig av innvandrerne våre, skriver redaktør Magne Lerø.

Siv Jensen (Frp) varsler kamp om innvandring. Kristin Halvorsen (SV) vil bruke mindre oljepenger neste år. Audun Lysbakken (SV) sparker til LO for manglende miljøbevissthet. Jens Stoltenberg vil kjøpe klimakvoter på utenlandsreiser og skattlegge de rike enda litt hardere, hvis mulig.

Det er ikke vanlig å bruke nyttår til oppsiktsvekkende politiske utspill. De fleste politikere bruker anledningen til å summere opp årets som har gått og gi signaler om hva det nye året vil bringe. Statsministerens nyttårstale inneholdt også denne gangen en nyhet. Regjeringen vil kjøpe klimakvoter når statsansatte reiser med fly utenlands. Miljøvernorganisasjonene har rukket å gi regjeringen rosende omtale for dette initiativet. Fredriks Hauges angrep på miljøvernminister Helen Bjørnøy før jul, ser ikke ut til å ha overlevd årsskiftet.

Jens Stoltenberg varsler i et intervju med Dagens Næringsliv at regjeringen vil lete etter nye måter å beskatte de som har mest å rutte med. Ellers henviser han til Soria Moria-erklæringen. Her er program og signaler nok, mener Stoltenberg.

I LO irriterer men seg over at SVs nestleder Audun Lysbakken anklager LO for ikke å ta forurensingsproblemene på alvor. Han hevder LO er mer opptatt av å beholde industriarbeidsplassene enn å sørge for at industrien ikke forurenser. I LO fnyser man av slikt.

LO-leder Gerd-Liv Valla har brukt årsskifte-intervjuet til å angripe høye lederlønninger. Ikke uventet sier hun at Helge Lund ikke bør tjene mer selv om han nå blir sjef for et større selskap.

Forskere i Statistisk Sentralbyrå mener det er nødvendig å bruke 10 milliarder mindre fra oljefondet neste år på grunn av presset i økonomien. Finansminister Kristin Halvorsen er på høyde med situasjonen. Hun varsler at man i Finansdepartementet jobber med å stramme inn. Halvorsen frykter en sterkere krone som igjen vil føre til problemer for den konkurranseutsatte industrien. Hun står ellers overfor en pedagogisk oppgave med å forklare at vi ikke kan bruke mer penger fordi vi mangler arbeidskraft.

Regjeringens største utfordring er å få flere mennesker i arbeid. Hvis regjeringen ikke makter det, vil vi få stagnasjon med hensyn til utvikling av offentlige tjenester.

Når vi har penger nok, men mangler arbeidskraft, kan det være Kristin Halvorsen legger opp til at det skal bruke oljepenger på en måte som ikke nødvendigvis skaper det samme presset i økonomien. Det kan bli økte bevilgninger til forskning og samferdsel.

De problemene innvandring skaper er små i Norge i forhold til andre land i Europa. Det skulle tilsi at dette ikke blir noen hovedsak dette året. Men Frp vil det annerledes. Det friskeste politiske utspillet ved nyttår står Siv Jensen for. Hun varsler kamp om innvandringspolitikken i Dagbladet i dag. Det vil handle om at grensen for familiegjenforening skal settes til 24 år og at det skal tas tøffere grep for at innvandrerne tilpasser seg det norske samfunnet. Frp satser tydeligvis på å gjøre innvandrerspørsmål til viktige tema i årets valgkamp. De mener de har alt å vinne på det.

Her møter de en regjering som ikke er enige med seg selv om hvilken innvandringspolitikk som skal føres. Bjarne Håkon Hanssen kan vinne fram med sin restriktive linje når det gjelder familiegjenforening og integrasjon. Like viktig må det være for regjeringen å få fram at uten innvandring stopper Norge. Skal vi klare å opprettholde det norske velferdssamfunnet, er vi avhengig av å øke importen av arbeidskraft. Det er ikke slik at Frp kan plassere noen på grensen som kan plukke ut de som passer oss best.

2006 ser ut til å ha bli et godt år for Ukeavisen Ledelse. Om vi helt klarer å oppnå budsjettbalanse, vet vi ikke. Men det blir ikke langt unna. Vi har økt annonseinntektene med mer enn det vi hadde budsjettert med, nærmere 20 prosent. Det samme gjelder opplaget. Her er økningen på nærmere 10 prosent. Det må vi si oss fornøyd med. Det er ikke mange papiraviser som øker opplaget for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Hver uke er det 35 000 ledere og noen tusen andre (vi registrerer kun beslutningstakere) som leser Ukeavisen Ledelse. Målet er å øke dette til 40 000 i løpet av 2007.

Mange har tvilt på om det var mulig å få lønnsomhet i en ukeavis rettet mot ledere. Det ser ut til at det vil gå bra. Det har imidlertid tatt lengre tid å slå gjennom i markedet enn vi hadde antatt. Nå ser vi klare tegn på at Ukeavisen Ledelse har styrket sin posisjon blant viktige lesergrupper.

Ett av målene vi satte oss i 2005 var å lage en avis som ble opplevd som relevant og nyttig også for ledere i offentlig sektor. Det er i ferd med å skje. Flere kommuner har i år tegnet abonnement til hele ledergruppen.

Nå fusjonerer vi med Økonomisk Rapport. Det betyr ikke at avisen og magasinet blir ett, men vi blir én redaksjon og ett markedsteam. Det vil gjøre oss sterkere. Vi arbeider nå med planer for hvordan vi skal dra nytte av hverandre.

2007 blir et spennende år. Vi kommer til å ta grep som gjør at Økonomisk Rapport og Ukeavisen Ledelse oppleves som nyttigere og mer interessante for våre lesere.

Og vi skal satse mer på nettet. Økonomisk Rapports nettsted www.orapp.no har utviklet seg sterkt som et nisjenettsted for børs og finans denne høsten. De fortsetter denne linjen neste år. www.nyttompolitikk.no skal fra januar av følge det som skjer på politikkens område time for time. På www.ukeavisenledelse.no har vi stort sett kun lagt ut saker om morgenen. Fra januar av skal vi følge nyhetsstrømmen daglig og presentere de vesentlige nyhetssakene som har relevans i forholde til et ledelsesperspektiv.

Vi ønsker våre lesere en god jul og et godt nytt år.

Vi tviler på om Hydros aksjonærer synes man skal bruke milliarder på å ikke hete Statoil. Den slags symboler er det de ansatte som er opptatt av. Hva med å gi ansatte som får nytt navn på lønnsslippen en bonus istedenfor?, skriver redaktør Magne Lerø.

Når alt taler for at det er strategisk riktig å fusjonere, er det noen spørsmål det alltid er vanskelig å bli enige om. Det gjelder selvsagt eierandel. Her ruller millionene i konsulentbistand. Det kan også være vanskelig å bli enige om hvem som skal være toppsjef og hvem som skal bekle de andre lederstillingene. Plassering av hovedkontor og navnet på det fusjonerte selskapet skaper gjerne hete diskusjoner. Posisjoner, hovedkontor og navn trenger man vanligvis ikke store utredninger for å finne ut av. Her handler det mer om følelser og signaler enn fornuft. Den minste parten er opptatt av å bli ivaretatt. En vil ikke bli slukt. En vil gå inn i fusjonen med verdighet og oppleve seg som verdsatt.

Hydro er ikke like stor og sterk som Statoil. Men de hører til noe av det fremste og mest vellykkede i norsk industritradisjon. Hydro og Statoil blant  det beste vi har fått fram her i landet.

Eivind Reiten kommer ikke krypende til Statoil. Han kommer først i en høyreist flokk som er stolt over hva de har fått til. De er overbevist om at Statoil har noe å lære av dem.

Stort sett virker det som om man har funnet gode løsninger. Hydros aksjonærer jubler høyest. Det kan tyde på at lysten til å få til dette har vært størst hos Statoil. Kanskje kunne de fått presset Hydros eierandel litt ned om de hadde hatt noe mer is i magen og drøyd forhandlingene.

Det blir delt hovedkontor mellom Oslo og Stavanger og Hydro har fått inn sine tungvektere i ledelsen.

Eivind Reiten fikk også presset igjennom at selskapet skal skifte navn. Det er forståelig at han ønsker det. Det er nettopp symbolet på at det ikke er Statoil som sluker Hydro. De skaper noe sammen. Men dette er å gi for sterk konsesjon til følelser og signaler. Så stor betydning bør man ikke gi et navn.

Dagens Næringsliv skriver at regjeringen ønsket på beholde Statoil-navnet. Selvsagt ønsket de det. Statoil er et godt navn Det er et verdenskjent merkenavn. Det er mer kjent internasjonalt enn Hydro.

At Eivind Reiten motsetter seg at det nye selskapet skal hete Statoil, vitner om en for sterk «hjemme på berget»-holdning. Alle her hjemme har fått med seg at Hydro og Statoil har gått sammen.

Statoil er et solid merkenavn. Vi tviler på om en finner noe bedre navn. Og det vil koste milliarder å innarbeide et nytt merkenavn internasjonalt.

Reklame og PR-folket jublet i gårsdagens Dagens Næringsliv over at man skulle finne på et nytt og spennende internasjonalt navn som virkelig kunne profilere til den store gullmedaljen. De tenker ikke kostnader.

Noen PR-folk sier det «Statoil» preges for mye av at staten er storeier. Det er da vitterlig staten. Lurer utlendingene på hva «stat» er for noe, får en fortelle en god historie om det norske oljeeventyret som har sikret den norske stat eventyrlige inntekter.

Nå er det vedtatt at man skal ha et nytt navn. Når følelsene rundt fusjonen faller til ro, bør en vurdere denne saken på nytt. I første inngang kan en engasjere en konsulent til å beregne hva et navneskifte vil koste. Det har Eivind Reiten neppe hatt tid til å tenke på. Vi er ikke overbevist om at aksjonærene vil betale det det koster å skifte navn. De dette betyr mest for er dem som er ansatt i Hydro. Det kan være de også kommer til at det mest fornuftige er å beholde Statoil-navnet. Det er fristelsene å forslå en liten bonus for alle som får nytt navn på lønnsslippen sin. Det er ikke bare sjefene som bør få del av verdistigningen.

Jens Stoltenberg (A), Helge Lund (H) og Eivind Reiten (Sp) er hjertens enige om de store tingene i norsk næringsliv. Stoltenberg vil gi de store aktørene frihet til å gjøre det som er forretningsmessig lurt. Derfor fusjoner Statoil og Hydro, skriver redaktør Magne Lerø

For to år siden fikk Statoil og Hydro nei fra olje-og energiminister Einar Steensnæs til fusjon. Det hadde delvis sammenheng med at Jannik Lindbæk hadde forsøkt å få i gang prosessen uten å ha informert Steensnæs skikkelig. Det bærer som regel galt av sted når man gir politikere følelsen av at deres rolle bare er å si ja. I regjeringen Bondevik var det nok også stor skepsis mot å ha kun et norskeid oljeselskap med staten som dominerende eier. Høyrefolk liker minst av alt statlige monopoler. I dag gir Høyres tidligere statssekretær, oljeanalytiker Hans Henrik Ramm, til kjenne at han er skeptisk til fusjonen. Han mener det er en fare for at det nye storselskapet vil være mer opptatt av å inntjening ute, enn å hente opp all oljen som finnes i Nordsjøen.

De fleste eksperter mener det ikke var noen vei utenom å fusjonere Hydro og Statoil. Eivind Reiten har jobbet for dette i flere år. Hadde han ikke fått grønt lys denne gangen, måtte han vendt seg mot utenlandske aktører. Hydro ble en for liten aktør etter hvert i en bransje hvor størrelse har betydning for hvilke oppdrag en får. Det fusjonerte selskapet blir Nordens største selskap og vil være blant verdens 50 største selskaper.

Helge Lund smiler lurt. Han får nå muligheter til å flytte Statoli-Hydro opp en divisjon både i omsetning og inntjening. Det nye selskapet vil sitte på en betydelig kompetanse. De har ambisjoner om å konkurrere med de store oljegigantene på de fleste områder.

Jens Stoltenberg smilte også fornøyd på pressekonferansen i går. Fusjonen kunne utlegges som en beslutning han hadde fattet, i samråd med sine nærmeste i regjeringen selvsagt. Her hadde ikke Gerd-Liv Valla spøkt i kulissene. I første omgang var det Jens Stoltenberg selv som ga grønt lys – i løpet av få dager var beslutningen forankret i regjeringen.

For Jens Stoltenberg var dette et gjennomslag for den industripolitikken han har stått for. Han opplyste at han i flere år har vært tilhenger av at Hydro og Statoil fusjonerte. Det var for å gi Statoil en slik mulighet han kjempet igjennom at Statoil skulle privatiseres. I den radikale rød grønne fløy har man det siste året snakket om at det var en tabbe at staten ga fra seg kontrollen over Statoil. Nå kan man definitivt legge bort den debatten. Finn Lied får fortsette å mimre om gamle dager. Det er Jens Stoltenberg som har regien. Han snakker et språk Helge Lund og Eivind Reiten forstår. De er nok enige om det meste når det gjelder industriell utvikling, oljevirksomhet og styring av børsnoterte selskaper.

En del næringslovsaktører frykter at staten skal misbruke sin sterke eierandel i det nye selskapet. Det tror vi ikke det er noen fare for. Statoil/Hydro vil bli styrt som oljeselskaper flest. Det betyr ikke at Helge Lund ikke vil være opptatt av hva regjeringen mener. Det vil bli en tett kontakt mellom regjeringen og Statoil-ledelsen. Slik må det være når Statoil/Hydro blir det eneste lokomotivet på norsk sokkel.

Vi tror ikke Per Sandberg eller Ingunn Yssen har skreket seg til en sykemelding. Trygve Hegnar er aldeles ikke kjent for å forstå seg på menneskelige reaksjoner, skriver redaktør Magne Lerø.

Per Sandberg sto ikke mange timene i mediestormen som ble skapt etter at han opptrådte lett beruset på Stortingets talerstol, før vi fikk melding om at var sykemeldt i tre uker. For noen uker siden ble det kjent at lederen av LOs internasjonale avdeling, Ingunn Yssen, er blitt sykemeldt i fire måneder etter at hun røk uklar med Gerd-Liv Valla.

-Like lite som vi tror Per Sandberg plutselig ble syk, tror vi Gerd-Liv Vallas lederstil er til å bli syk av, skriver Hegnar på lederplass i Finansavisen. Han minner om at også TV2-reporteren som hadde nær kontakt med en terrormistenkt ble sykemeldt da saken ble kjent.

– Det er det samme om og om igjen. Litt uenighet med arbeidsgiver eller kolleger, og vips overtar syketrygden lønnsutbetalingen, Det er ikke bare komisk, men en fare for hele velferdsstaten og dagens trygdesystem, fortsetter Hegnar.

Hegnar peker på et problem. Det er for mange arbeidstakere som for lett sykemelder seg. Om de personene han nevner snylter på samfunnets ordninger, har han med all respekt å melde ikke peiling på. Hegnar er ikke kjent for å lodde særlig dypt når det gjelder å forstå menneskers reaksjonsmønstre.

Leger har ikke lov å sykemelde med mindre de mener det er saklig grunnlag for det. Samfunnet har innskjerpet dette overfor legene. Neste år får vi klarere regler som skal sikre at ingen er sykemeldt uten at det er saklig grunn for det.

Per Sandberg fremstår som rimelig robust til vanlig. Vi nekter å tro at han har grått seg til en sykemelding. Han startet dagen med å ta kritikken mot sin opptreden kvelden før på strak arm. Etter hvert fikk saken dimensjoner som Sandberg ikke hadde forutsett. For et par uker siden mistet Sandberg sertifikatet for råkjøring. Dette skjer i en tid da arbeidspresset på stortingsrepresentantene er usedvanlig hardt. Sandberg kan ha vært sliten. Å bli offentlig hengt ut som råkjører, kan også ha gjort sin virkning. Anklagen mot at han ikke viser respekt for Stortinget og at han drikker når han ikke burde drikke, har også gjort sterkt inntrykk på ham.

Man kan bli alvorlig stresset av mindre. Det er ganske sannsynlig at alt som har skjedd i høst, brakte Sandberg i en situasjon der presset ble for stort. Legen sykemeldte ham.

Vi kjenner ikke til konflikten mellom Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla. Vi vet imidlertid at konflikter kan gjøre at arbeidstakere ikke orker å gå på jobb. De blir rett og slett dårlig av det. De klarer ikke skjerper seg, slik Hegnar mener de bør gjøre.

Hvordan mennesker opplever konflikten har sammenheng med andre forhold i livet. Hvis alt annet i livet er på plass, har noen krefter til å leve i konflikter i årevis. Hvis man er nedkjørt, fysisk eller psykisk, kan en konflikt på jobben være dråpen som får begeret til å flyte over.

Konflikter kan ta like hardt på som influensa.

Å bruke sykemelding fordi man synes det er ubehagelig å være på jobb, er selvsagt forkastelig. Leger som godtar den salgs gjør ikke jobben sin. Arbeidstakere som sykemelder seg fordi de ikke trives på jobben, opptrer uansvarlig.

Det ikke Hegnar synes å få meg seg,er at psykisk belastninger kan være like stor grunn til at folk sykemelder seg som fysisk sykdom. Dette kan tidligere statsminister Kjell Mangen Bondevik fortelle om. Han ventet til det lengste med å sykemelde seg. Det gjorde også Åslaug Haga i høst. Hun kjørte så hardt i høst at blotrykket steg faretruende. Legen skar igjennom og sendte henne hjem midt i innspurten av budsjettforhandlingene.

Per Sandberg, Ingunn Yssen, Åslaug Haga, – vi tror ikke noen av dem er typen som sykemeldinger seg for å lure seg unna en presset situasjon. Ingen har sådd tvil om hvorvidt Bondevik og Haga hadde grunn til å sykemelde seg. Yssen og Sandberg har ikke uttalt seg. De får være glad at det ikke er doktor Hegnar de har som fastlege.

Vi kan ikke dra «ikke alkohol på jobben»-kravet så langt at det blir forbud mot promille på Stortinget. Det ble Per Sandberg som fikk unngjelde for Trond Helleland ubetenksomme alkoholpraksis, skriver redaktør Magne Lerø.

Åtte stortingsrepresentanter innrømmer at de drakk før de stemte over statsbudsjettet. Ingen av dem gikk imidlertid på talerstolen, som Per Sandberg. Vi vil tro ingen av dem var så pass påseilet at de hadde problemer med å vite hvilken stemmeknapp de skulle trykke på.

Per Sandberg gjorde en tabbe. Det er uhørt å stå på Stortingets talerstol når man er så pass beruset at det merkes. De neste tabben Sandberg gjorde, var at han ikke «la seg flat» da saken ble kjent. Istedenfor begynte han å snakke om at han ikke var full. Det er det ingen som har sagt. Han var beruset. Det var det ikke vanskelig å se. Utover dagen ble reaksjonene tøffere enn han hadde regnet med. Det endte med at Frp sendte ut en melding om at Sandberg var sykemeldt.

Den neste som gjorde en tabbe, var Siv Jensen. Hun forsøkte å kjøre på den strategien som Carl I. Hagen ofte har hatt suksess med; å femstille Frp som et offer. Det var VG og Frps politiske motstandere som hadde skapt en sak som et ikke var noe grunnlag for. Sandberg var ikke full – og han var ikke den eneste som hadde drukket. Igjen et bevis på at mediene og andre politikere forsøkt å ødelegge for Frp – uten grunn. Slik argumenterte Siv Jensen. Denne gangen lød det særdeles lite overbevisende.

Frp kommer neppe til å registrere negative utslag på gallupen på grunn av Sandbergs beduggete opptreden. Noen reagert selvsagt sterkt, mens andre går på Siv Jensens offerstrategi. Andre igjen vil kunne kjenne seg igjen i Per Sandberg. Han er ikke den eneste i disse julebordstider som har oppført seg dumt. Noen hver har forsvaret seg med at «jeg var ikke full».Det er ganske vanlig at den som har drukket ikke er den beste til å vurdere om man virker beruset eller ikke. En av alkoholens første virkninger er sviktende dømmekraft.

I dag kan VG forteller at også åtte andre stortingsrepresentanter drakk alkohol før de deltok på stortingsmøtet denne kvelden. Transportkomiteen hadde sin juleavslutning. Først ble det servert akevitt på komitérommet på Stortinget. Deretter var det middag med øl og vin på by`n. Etterpå samlet deler av komiteen seg på Trond Hellands kontor – og han fant fra akevittflasken.

NHO representert ved Kåre Verpe sier til VG at man i næringslivet tar det for gitt at det ikke drikkes alkohol arbeidsplasser. Det var nå å ta vel sterk i. Men avisen får opplyst fra Statoil og Telenor at det her er nulltoleranse for å nyte alkohol i arbeidstiden.

Olav Gunnar Ballo mener at Stortinget ligger etter andre arbeidsplasser i sin alkoholpolitikk.

– Dere journalister praktiserer eksempelvis en annen alkoholpraksis på jobben nå enn tidligere. På bakgrunn av denne samfunnsutviklingen tror jeg ølservering i stortingsrestauranten snart vil forsvinne, sier Ballo til VG.

Det er en forskjell på være til stede på Stortinget med promille og å opptre synlig beruset på Stortingets talerstol. Vi må akseptere at politikere på kveldstid nyter alkohol selv om de skal tilbake til Stortinget for å avgi stemme. De har ingen 8-16 jobb. Vi kan ikke dra prinsippet om ”ikke alkohol på jobben” så langt at de må avstå fra å nyte alkohol til julemiddagen eller at de må være igjen til etter alle kveldsmøtene er ferdige for å spise middag sammen med komiteen de hører til.

Stortingsrepresentanter bør imidlertid ta en runde på sin omgang med alkohol. Når man først har fått en drink før middag, fått øl og vin til middagen, burde det holde når man etterpå «skal på jobb for å stemme». Det var uklokt av Trond Helleland (H) å fortsette serveringen på eget kontor. Det var Per Sandberg som fikk unngjelde for det. Sandberg alene har ansvaret for det.

Når Jon Fredrik Baksaas og andre ledere tjener titalls millioner ekstra på å løse inn opsjoner, er det ikke mer enn rett og rimelig – og klokt – å gi ansatte en bonus, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er så som så med omdømmet til Telenor for tiden. De saftige opsjonene til Jon Fredrik Baksaas – og ikke minst påstanden fra ham selv om at det ikke hadde gått så bra om det ikke hadde vært for opsjonsprogrammet, har stilt selskapet i et merkelig lys. Konflikten med fredsprisvinner Muhammad Yunus har ført til at Telenor fremstår som en temmelig hardbarka kapitalist som vrir seg unna løfter om å gi fattigfolk større innflytelse over utviklingen av telemarkedet i det landet de bor i.

Telenor går fortsatt så det griner. De første ni månedene i år har selskapet tjent 50 prosent mer enn på samme tid i fjor. Det er først og fremst Baksaas og lederne i Telenor som har fått glede av at Telenor er blitt en pengemaskin. Nå vil de ansatte ha sin del av kaka. Når Baksaas får titalls millioner i opsjonsgevinst, krever de en månedslønn ekstra. Dette kravet har Telenor-ledelsen tidligere avvist. Nå fremmes det på nytt, blant andre av Harald Stavn som representerer de ansatte i styret.

Det vil koste Telenor 250 millioner kroner om de 11 000 ansatte i Norge skal få en månedslønn ekstra.

Når resultatutviklingen er så god, er det ikke urimelig at de ansatte i Telenor får noe ekstra. Hvorfor skulle de ikke det? Om det skal være en månedslønn eller noe mindre, er ikke avgjørende.

Telenor har alt å vinne på fremstå som en raus arbeidsgiver når en leverer knallresultater. Bonus til ansatte kan bidra til å styrke Telenors omdømme.

På samme måte som Jon Fredrik Baksaas mener opsjoner bidrar til gode resultater, kan de ansatte argumentere med at bonus til ansatte gjør det.

Bonuser kan bidra til å lette noe av presset på lønnsforhandlingene. Fordelen med bonuser er at de ikke binder selskapet opp i høye lønnskostnader når resultatene ikke er så gode.

Det blir håpløst å lage regler for bonuser til 30 000 ansatte. Bonus er noe ledelsen gir. Det er belønning for ekstraordinært gode resultater. Lønn er noe en forhandler om. Lønn skal være forutsigbart. Bonus skal komme, om ikke som en overraskelse, så skal det i alle fall ikke være noe man har kalkulert med i lange tyder.

Det får være opp til ledelsen i Telenor å finne ut hvor stor bonus de ansatte skal få. Bonus fortjener de . Ikke minst de 22 000 utenfor Norge grenser. De trenger det mest.

Petter Stordalen vil selge flere av bilene sine som forurenser mye. Igjen viser han godt lederskap ved å forstå hva som kreves for å beholde troverdighet og ta selvkritikk, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg selger noen av bilene mine, sier Petter Stordalen til VG i dag. I går ble «MiljøPetter» hengt ut på forsiden av VG fordi han har 11 biler, flere av dem miljøverstinger. En av dem som han nå her bestemt seg for å selge, og det er nok ikke med lett hjerte, er en Mercedes CLS 55 AMG som han kjøpte for under et år siden for to millioner kroner.

– Jeg erkjenner at jeg har vært for lite flink. Selv om jeg mener det er et skille mellom det jeg gjør i Choice og hva jeg gjør privat, ser jeg også at jeg har et ansvar som privatperson, sier Stordalen og lover at han skal gjøre sitt for at Norge skal oppfylle Kyoto-avtalen.

Stordalen sier han er innstilt på at han får mindre muligheter for å utfolde sin bilentusiasme i fremtiden. I Choise har de redusert energiforbruket kraftig de siste årene. Stordalen sier han i flere år har vært engasjert i miljøspørsmål og at han er opptatt av å styrke hotellenes positive miljøprofil.

– Mitt miljøengasjement er ekte og ærlig, og det må helt klart få konsekvenser for hvordan jeg kjører og hva jeg kjører, sier Stordalen.

Full honnør til hotellkongen. Dette er godt lederskap. Vi skrev i går at Stordalen måtte finne seg i at det ble stilt spørsmål om hvor dypt hans miljøengasjement egentlig stikker. I dag gir han et troverdig svar.

Vi vet alle at det ikke er enkelt å ta konsekvensen av alt vi mener i praksis. Når gapet mellom teori på samfunnsplan, rettet inn mot andre og egen praksis privat, blir påfallende, må vi finne oss i å få et kritisk søkelys mot oss. Det er tøft å bli hengt ut for dobbeltmoral på VGs førsteside. Og vi forstår at Stordalen opplever det som urettferdig og unødvendig. Men VG er VG.

Gode ledere forholder seg til virkeligheten slik den er, samtidig har de evnen til å påvirke mennesker og saker i riktig retning. Dette kan Stordalen. Han har brukt seg selv som merkevare for å bygge Choice. Det virker som om oppslaget i VG ble et «sannhetens øyeblikk». Stordalen ble brutalt gjort oppmerksom på hvordan andre oppfattet ham på dette området. Han innså at han hadde et forbedringspotensial på det private området og at han måtte foreta seg noe for ikke å svekke sin egen troverdighet, som igjen kunne slå negativt ut i forhold til Choice.

Ingen forventer at Stordalen blir en ny Erik Dammann som skyr spisesaler, driver på i robåt, velger telt og synes å være fornøyd med barkebrød. Stordalen er rik. Han blir aldri et forbilde i lavt ressursbruk. Det er heller ikke et krav til de som vil jobbe for at vi tar miljøtrusselen på alvor. Stordalen vil bruke mer ressurser og kjøre finere biler en gjennomsnittet. Det må han få lov til. Ledere som våger å være synlige, stå for noe, vise engasjement og snakke om ansvar bør oppmuntres til å fortsette med det. Det bør ikke viftes med den moralske pekefinger på den billige moralpopulismens premisser.

Petter Stordalen er troverdig. Han viser at han er på høyden når det gjelder å gjøre det som er nødvendig for å opprettholde et godt omdømme og beholde troverdigheten.

Neste uke nominerer Ukeavisen Ledelse 10 ledere som har vist godt lederskap i 2006. Petter Stordalen er en av dem.

Med 11 biler er miljøaktivist Petter Stordalen blant miljøverstingene. Det er bare å skjerpe seg – og gi gjerne bort et par biler til Muhammad Yunus, skriver redaktør Magne Lerø

NaturvernPetter har 11 biler. Åtte av bilene er miljøbomber. Dette er hovedoppslaget på VG i dag. Et oppslag i god gammel VG-stil. Ingen kan som VG henge ut folk hvis det er grunn til å mene det ikke er samsvar mellom liv og lære. Den som stikker hodet fram og mener han er litt mer ansvarlig enn andre, bør vite at VG vil gå en etter i sømmene. Eller reiseregningene. Eller honorarene. Eller bilbruken, som det handler om denne gangen.

Mange irriterer seg over at Petter Stordalen stikker hodet fram overalt. Han har sine egne PR-rådgivere som står klar til å tipse avisen om at «dette har Petter gjort noe med, dette kan Petter si noe om». Han greide til og med å komme til ordet i Dagsnytt 18 denne uken, selvsagt om Mikrokreditt. Kan Muhammad Yunus, kan Petter Stordalen. Han er med.

Og ønsker TV-innsamlingen en million fra Petter Stordalen, er det bare å ringe med invitasjon til å komme i studio. Og hvorfor skulle han ikke gi en million? Hans egne rådgivere har nok regnet på det. Dette er jo en god investering. Det koster mer å kjøre en reklamekampanje for godt omdømme.

Petter Stordalen er raus. Han har et sosialt engasjement. Han talte på Youngstorget 17 mai. Han bladde opp 100 millioner for å kunne overta Union i Skien og «sørge for at folk har arbeid og det flyter tømmer i Skienselva». Han aksjonerte ulovlig mot kjernekraftverket i Sellafield.

Hermann Herman Friele er samme typen. Han og kaffen er blitt ett. Friele er en merkevare – kaffe og en sjarmerende, eldre begrenser av fineste merke.

Petter Stordal bygger seg også opp som merkevare. Hvorfor gjør han ikke som Olav Thon? Rainbow Hotels er nå blitt Thon Hotels. Hva med Stordalen Hotels? Det er for tidlig. Han har ikke nok kontroll overt sitt hotellimperium til at han kan dra den helt ut.

Det får holde at han utnytter seg og sitt til å skaffe god PR for det han holder på med.

I det siste har han fått upåklagelig god mediedekning på at han har innført enøk-tiltak på hotellene sine og gitt gjestene økologiske alternativer i spisesalen. Andre hotelldirektører forsøker fortvilet å få inn leserbrev for å fortelle at «dette har vi holdt på med lenge».

Så var det bilene. Det er jo idiotisk å ta 11 biler. Det hjelper ikke at tre av dem er miljøbiler. De bruker han sjelden, innrømmer han. Bilene koster nye 13-14 millioner. Ifølge VG har han kjøpt fire nye miljøbomber i år.

Bransjemannen Per Morten Merg sier til avisen at flere av Stordalens biler må regnes som miljøverstinger.

Miljøretter tatt med buksa nede med andre ord.

Petter Stordalen vil ikke gå under jorden på grunn av dette. Det hadde vært verre om han hadde vært politiker. Der slår det hardere for dem om et ikke er samsvar mellom liv og lære.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at det ikke er samsvar mellom liv og lære hos personer som stikker hodet fram. VG kan jo vel lage et oppslag på Fredrik Hauge som vil redde miljøet, men som røyker som en svamp. For det gjør hen vel fortsatt. VG vet det nok.

Eller hva med Kjell Magne Bondevik? Kanskje han som vil hjelpe de fattige har overnattet på et luksushotell selv om det var ledig plass på et trestjerners hotell. Vi bare spør. VG vet det kanskje.

Petter Stordalen fortjener å bli jekket litt ned og få noen riper lakken. Kanskje han i morgen svarer at han akter å selge noen av bilene og gi de til Muhammad Yunus. Eller kanskje han innrømmer at han har bildilla og beklager at han bruker så mye penger på biler.

Bare han ikke slutter å engasjere seg i miljøspørsmål. Petter Stordalen er en luring. Kreditt for sitt sosiale engasjement og at han viser i praksis at han er opptatt av miljøutfordringene fortjener han.

Når det gjelder bildilla hans er det bare å be om at han skjerper seg. Før VG finner enda mer.