Eriksen prøver med styregrep

Vi tviler på om Odd Eriksen får en ny kurs i industripolitikken ved å bytte ut styremedlemmer andre steder enn der staten er eneeier. Det vil ikke bli akseptert at «de statlige» legger seg på kollisjonskurs med «de private» i styret, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er stort sett på ordplanet næringsminister Odd Eriksen så langt har rukket å drive en annen industripolitikk enn den forrige regjeringen. Ennå har han ikke foretatt seg noe for å redde Union, hindre at Opplysningen 1881 blir solgt eller gått i krigen mot Norsk Hydro for å få de til å love dyrt og hellig at aluminiumsproduksjonen i Årdal og Høyanger skal bestå nesten til evig tid. Den nye ervervsloven er også bare på ordstadiet. Storstilet kjøp av aksjer for å redde arbeidsplasser, er også for det meste ord. Men nå kommer handling på et område som gir sikker suksess. Odd Eriksen vil hive ut noen av de den forrige regjeringen puttet inn i diverse styrer for å representere staten som aksjeeier. Det kan ingen hindre ham i. Og Eriksen er ikke den eneste næringsministeren som har vært opptatt av å få sine folk inn i styre og stell. Det er ganske vanlig, enten man er rød, grønn, gul eller blå.

– Etter gjennomgangen av styremedlemmer er min vurdering at de har hatt en klar politisk linje i utplukkingen av styrerepresentantene. Styret skal ikke være representert bare med en politisk side, men styret skal ha en bred representasjon, sier Eriksen til Klassekampen.

Dette må bety at styrelederne Arvid Moss (H) i Posten, Anders Talleraas (H) i Avinor og Eldbjørg Løwer (V) i NRK kan belage seg på å bli skiftet ut.

LO hevder at mange av deres representanter mistet styrevervene under den forrige regjeringen. Eriksen regnes som LOs mann i regjeringen, og LO har nok en lang liste over kandidater de vil ha inn i styrene. Eriksen vil nok sørge for at også SV får inn noen av sine, og selvsagt må omtrent halvparten av de han nå velger inn være kvinner.

Langt viktigere enn personvalget er hva styremedlemmene faktisk står for. Eriksen sier han vil ha «balanserte styrer». Vi tolker ham slik at det betyr at han vil ha styrer som balanserer hensynet til avkastning i forhold til samfunnsansvar.

«Jan Bøler-fløyen» i Ap og store deler av SV vil komme til å mene at de nye medlemmene i styret i Telenor skal stemme mot salg av Opplysningen 1881, de i Hydro mot nedleggelse i Årdal og i NRK skal man vel være imot å sette flere tjenester ut på anbud.

Det er langt fra sikkert det blir slik venstrefløyen drømmer om i praksis. Et styremedlem står ikke fullstendig fritt til å mene hva som helst på politiske premisser i styresammenheng. Børsnoterte selskaper forventer og krever at styret ivaretar aksjonærenes interesser. Hvis administrasjonen i et selskap legger fram beregninger og planer som viser at en av selskapets produksjonsbedrifter er direkte ulønnsom, kan ikke et styremedlem si at man er imot nedleggelse fordi området trenger arbeidsplasser. I så fall må staten gi tilskudd til bedriften for at man skal drive der. Da er det et politisk spørsmål. I styret i en bedrift skal og må man opptre på forretningsmessige premisser. Derfor kan temmelig røde styrerepresentanter komme til å støtte vedtak som utenforstående og ansatte mener preges av noe helt annet enn samfunnsansvar.

Bredde i et styret er positivt. Delte meninger i viktige spørsmål skader heller ikke. Premissene må imidlertid være klare. Den som sitter i styret, skal sikre god lønnsomhet og tenke langsiktig om hva som tjener både eiere og ansatte. Man driver ikke politikk i styrerommet. Politikk drives i Stortinget.

Vi tviler på om Odd Eriksen får en ny kurs i industripolitikken ved å bytte ut styremedlemmer. Det kan ha effekt i de bedriftene hvor staten er eneeier. Men der hvor staten er eier sammen med private aksjonærer, vil det ikke bli akseptert at statens styrerepresentanter legger seg på kollisjonskurs med de som representerer de private eierne i styret.

 

Sekstimers dag for de sterkeste

Vi trodde sekstimersdagen skulle være for barnefamilier og de i belastende yrker. Men nå sier Gerd-Liv Valla at hun vil ha fri hver mandag. Igjen er det de friske, sterke og arbeidsføre som skal prioriteres framfor de syke, svake og de uten arbeid, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter at LO-leder Gerd-Liv Valla i går gjorde det klart at hun for egen del vil ha fri hver mandag, framstår sekstimersdagen som et sammensurium av ulike motiver og interesser. Gerd-Liv Valla vil ha langhelg og snakker om valgfrihet som en høyrepolitiker. Alenemødre, eller fedre, som jobber innen omsorgsektoren, vil sannsynligvis velge å komme seg ut av køya mandag morgen og heller hente i barnehagen hver dag klokken halv tre. Og noen vil gå skift og arbeide til klokken seks annen hver dag i gjennomsnitt. Det høres fint ut.

I går hadde Gerd-Liv Valla hentet over representanter fra Toyotas verksted i Gøteborg for å skape glød i egne rekker. De har innført sekstimersdag, og kan fortelle om økt produktivitet og 75 prosent reduksjon i sykefraværet. Forklaringen er at de jobber skift og kan utnytte lokaler og utstyr 12 timer i døgnet.

LOs største fagforbund i privat sektor, Fellesforbundet, ble ikke overbevist. De setter foten ned og vil ikke delta i noe forsøk med sekstimersdag.

Fellesforbundets nestleder, Arve Bakke, mener Valla serverte en PR-jippo til tusen.

– Hvis dette hadde vært så veldig bra, hvorfor hadde ikke da alle bilverksteder i Sverige gjort det samme? sa han på møtet i går. Han hadde med seg et brev fra Jern og Metall i Sverige, der det sto at avalen ikke er godkjent sentralt. De ansatte ved verkstedet har gitt fra seg ulempetillegg og akseptert en arbeidstid i skift fra seks om morgenen til seks om kvelden.

Bakke mener sekstimersdagen vil koste for mye

– Vi må ansette flere hvis vi gjør det. Vi har ingen tro på at det ligger noen produktivitetsgevinst som kan oppveie at vi setter ned arbeidstiden en og en halv time hver dag, sier Bakke til Dagens Næringsliv.

– LO har ingen tradisjoner for å kreve reformer slik at næringslivet blir liggende brakk. Jeg tror utviklingen går mot gradvis nedkorting av arbeidstiden. Men folk vil velge forskjellig hvordan de vil ta ut forkortelsen, sier Gerd-Liv Valla.

Fornyingsminister Heidi Grande Røys sier til Dagsavisen at hun er klar for forsøk med sekstimersdag. Hun er sannsynligvis mest interessert i forsøk innen helse, pleie og omsorg. Her finner vi mange dobbeltarbeidede kvinner i tungt og belastende arbeid.

Sigrun Vågeng, direktør i NHO, gjør det klart at NHO mener vi ikke har råd til å innføre 30 timers arbeidsuke. Inge Lønning (H) minner i Aftenposten om at regjeringen har lovet 10 000 nye arbeidsplasser innen helse- og omsorgsektoren. Hvis alle skal jobbe mindre, trengs det enda flere. Eller skal de pleie mer effektivt?

Vi kan ikke utelukke at sykefraværet kan gå ned i enkelte yrker ved å redusere arbeidstiden. Som hovedregel er det meget tvilsomt. En del svenske kommuner har gått bort fra sekstimersdagen, fordi det viste seg at sykefraværet over tid ikke gikk ned likevel. Vi har i alle fall ingen tro på at journalister blir mindre syke av at de kan gå hjem klokken halv tre istedenfor klokken fire – eller ha langhelg som Gerd-Liv Valla.

Barnefamilier vil utvilsomt få en lettere hverdag om foreldrene kan arbeide mindre. Og det er nok her en bør begynne. Det var barnefamiliene SV ivret for da de kjørte fram sekstimersdagen.

Det er grunn til å skille mellom snørr og barter i sekstimersdebatten. Gerd-Liv Valla vil ha mer fri. Om hun selv mener at hun blir mer effektiv eller mindre syk av å ha fri hver mandag, har hun ikke sagt noe om. Hennes langhelg har lite med barnefamilier eller økt effektivitet å gjøre. Valla mener samfunnet har penger nok til at hun ikke trenger å jobbe så mye som i dag. Eller så vil hun bytte arbeide mot lønn. Det blir en annen diskusjon om LO i år ikke fremmer et særdeles moderat lønnskrav og krever redusert arbeidstid istedenfor. Dette er det i alle fall mer realisme over. Men hun kommer ikke bort fra at det igjen er de friske, sterke og arbeidsføre som skal prioriteres framfor de syke, svake og de uten arbeid. Alternativet er jo at vi kan bruke den verdiskapingen som 7,5 timer representerer til å sikre andre velferdsordninger.

Jens Stoltenberg har uttalt seg såpass tydelig imot sekstimers arbeidsdag, at han neppe lar seg overtale til å forandre mening – uansett hvor mange runder Gerd Liv Valla får han med seg rundt Sognsvann. Men han må nok godta at det blir satt av noen millioner til forsøk neste år. Det vil SV kreve. Stoltenberg kan rolig stå på sitt. Han har støtte fra Fellesforbundet, som har tatt kraften ut av ideen om 30 timers arbeidsuke.

 

Idol som drittsekk-tv

TV 2 synes tydeligvis det er greit å tråkke på unge jenter og ramme deres selvfølelse for å få mer penger i kassa. Kåre Valebrokk har førtidspensjonert seg når det gjelder den etiske standarden på TV 2, skriver redaktør Magne Lerø.

Kåre Valebrokk har førtidspensjonert seg når det gjelder den etiske standarden på TV 2. Dommerne i Idol har fra første stund av blitt kritisert for sin språkbruk og sin holdning til dem som ikke går videre. Fredag sørget Tor Milde for et nytt bunnivå. En av deltakerne fikk vite at hun var «fullstendig ubrukelig» og en annen fikk vite at var det noe hun ikke kunne her i verden, var det å synge, en tredje at hun var så dårlig at dommeren holdt på å sovne.

Hva er det som får femtiårige menn til å skjell ut unge jenter på tv, tråkke på dem, få dem til å grine og ødelegge deres selvfølelse? Fordi flertallet har vedtatt mener at det er greit nok. Dette er regelrett mobbing flyttet inn i tv-stua. Det er en variant av folkeforlystelse som i gamle, gamle dager førte til at noen kunne miste livet. Nå mister man bare selvfølelse og kan selv bli et mobbeoffer.

En slik oppførsel som Tor Milde viser, ville ikke blitt akseptert noe annet sted i samfunnet. Han forsvarer seg med at han bare spiller en rolle og stiller opp i intervjuer når som helst og sier «jeg er egentlig ikke slem». Han bare spiller rollen slik Kåre Valebrokk vil den skal spilles, fordi det skaper temperatur i programmet. Og det gir flere seere – og flere penger i kassa. TV 2 ofrer unge på profittens alter i den måten de behandler de unge som ikke kommer videre på. Den oppførselen som Tor Milde, og delvis de andre dommerne, viser på Idol, kaller vi ellers i samfunnet for å opptre som en drittsekk.

TV Norge burde hente inn «de forkastede» og lage en «Tuftevariant» av det. De fortjener oppreisning, noen av de som blir tråkket på og gjort til underholdning.

I dag bør en eller annen forsker sende en søknad til TV 2 om midler til å forske på hvordan det har gått med en del av de ungdommene som har blitt ledd ut og mobbet på tv. Den søknaden bør Kåre Valebrokk innvilge på sparken. Og han bør ta et møte med dommerne og si: Skjerp dere, det får da være grenser!

 

Forskning på ville veier

Det viktigste er at forskerne skjerper sitt kritiske blikk mot hverandre. Det er nå en gang slik, at ikke en gang det forskere kommer fram til, kan tas for god fisk. Også forskere drives av krefter og motiver det ikke er sikkert de selv har innsikt i en gang, skriver redaktør Magne Lerø.

Når det gjelder sex, makt og penger, er det nesten ikke grenser for hva mennesker som vi anser for å være gode samfunnsborgere, kan foreta seg. Sterke drifter kan drive mennesker langt utenfor det som er etisk forsvarlig eller tillatt – og ende i katastrofe både for den det gjelder og de som er involvert. Hva som har fått en anerkjent kreftforsker til å fuske grovt, er ikke godt på si. En skulle tro at det ikke var nødvendig å jukse for å få midler til å drive med det han har interesse av. Og det er vanskelig å se at den forskningen han har bedrevet, har gitt ham makt eller anerkjennelse som han ikke kunne ha fått ved å holde seg til fakta. Ut fra det lille vi vet, synes motivet å være behovet for å lykkes og å skaffe seg oppmerksomhet. Denne saken er en personlig tragedie. Men ikke bare det.

Det ser ikke ut til at pasienter har blitt rammet av forskningen hans. Det tar heldigvis noe tid før forskningsresultater blir publisert til det får direkte innvirkning på den behandling som gis. De som produserer legemiddelet «Ibux» kan komme til å vurdere erstatning. De som har benyttet dette middelet, kan sannsynligvis slappe av. Ingen fare.

Rikshospitalet–Radiumhospitalet tar saken på ramme alvor. Alt tyder på at de jobber raskt og effektivt for å rydde opp. En kommisjon som skal finne ut hva som har skjedd, er nedsatt. Forskeren har selv innrømmet jukset og har overlevert alt materialet til sykehuset og kommisjonen.

Hvor mye denne saken har skadet norsk forskning, er ikke godt å si. Det vil avhenge av blant annet resultatene av den gransking som nå skal skje. Spørsmålet er om vi her snakker om én forsker som svikter eller om det er flere som er involvert, slik at vi kan snakke om en systemsvikt.

Norsk kreftforskning har hatt en godt ord på seg. En periode framover må man regne med å slite med å få finansiert nye prosjekter.

Direktør ved Norsk Forskningsråd, Arvid Hallén, sier det er påfallende at åpenbart juks kan passere så mange instanser hvor fagkyndige er involvert.

Jan Helge Solbakk, professor og leder ved Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, mener medforfatterne må holdes ansvarlig for innholdet i de samme artiklene.

– Jeg blir forbannet når jeg ser at disse 13 medforfatterne unndrar seg sitt medansvar for dette. Det er ynkelig. Hvis de hadde gjort jobben sin, ville denne artikkelen aldri blitt publisert. Man overser deler av problemet hvis man gjør dette til en sak om en utro tjener. Hvis disse 13 hadde fulgt spillereglene for å være med som medforfattere, vil vi aldri hatt denne skandalen, sier Solbakk.

Vi forstår at Solbakkk er forbannet, men han bør få klarhet i flere fakta før han svinger pisken over alle tretten medforfattere. Det kan ikke være slik at alle som bidrar nødvendigvis har fullt medansvar. Det må da være de som har jobbet tett med den aktuelle forskeren som i første rekke kommer i søkelyset.

Denne saken reiser spørsmål om kvalitetssikring av forskningen. Det kan ikke overlates til tilfeldige medforfattere. Det må være en instans ved det instituttet der forskningen skjer eller et eget organ som får ansvar for en bedre kvalitetssikring enn det som synes å ha skjedd i dette tilfellet. Det forhinder ikke at det er den enkelte forsker som faktisk jukser, som må ta hovedansvaret for sine handlinger. Vi vil også komme et godt stykke på vei om forskerne skjerper sitt kritisk blikk mot hverandre. Det er nå en gang slik, at ikke en gang det forskere kommer fram til, kan tas for god fisk.

I 2004 ble det forslått strengere straffer for å ha publisert forskning som ikke holder mål. Det er god grunn til å ta dette forslaget opp av skuffen igjen.

 

Mer etterlønn til statsråder

Ingen bør sutre og skrike over at statsråder som går av er sikret lønn i tre måneder. Det er jo vanlig for alle arbeidstakere. De bør ha sikkerhet for lønn minst et halvt år hvis de ikke har en ny jobb å gå til, skriver redaktør Magne Lerø.

VG har brukt kalkulatoren og funnet ut det er utbetalt 10 millioner i etterlønn til 19 statsråder, 28 statssekretærer og 24 politiske rådgivere. Å få avviklet 71 ledere for 140 000 kroner i gjennomsnitt for hver er meget rimelig. Tilsvarende avvikling i næringslivet ville i alle fall kostet fire ganger så mye.

Det er ikke uvanlig at en leder som må slutte, får en årslønn. Toppsjefer kan få både to og tre årslønner. Det er urimelig at tidligere statsminister Bondevik og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland ikke skal ha sikkerhet for lønn mer enn tre måneder etter at de har gått ut av regjeringen. Og om nå regjeringen skulle ryke, bør Helen Bjørnøy, som sa opp stillingen sin i Kirkens Bymisjon, få lønn i mer enn tre måneder. Det kan ta lengre tid å finne en ny jobb.

I dag er reglene slik at statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere automatisk får én månedslønn etter at de har gått av. Deretter kan de søke om to måneder til. Denne innvilges automatisk. De burde i alle fall hatt anledning til å søke om ytterligere fem måneder. Man kan bygge inn i avtalen at man skal stå til disposisjon for sitt parti i den perioden ut over en måned en mottar etterlønn.

Økonomirådgiver Carsten O. Five, som sjelden lar sjansen gå fra seg til å framføre et populistisk budskap og rakke ned på politikerne, sier til VG at det ikke er skattebetalernes jobb å finansiere ferieturer og tenkepauser for toppolitikerne. Hvorfor ikke? Hvis for eksempel Kristin Clemet etter fire år som statsråd tilbringer noen uker i syden før hun bestemmer seg for å hoppe på et nytt jobbtilbud, er det vel fortjent. Det går ikke an å være så trang og perspektivfattig som Carsten O. Five framstår som. Dette handler egentlig ikke om noe annet enn å bli fratatt arbeidsplikt i oppsigelsestiden. Og det er vanlig når man må slutte på kort tid.

Men den høyre hånden vet tydeligvis ikke hva den venstre gjør, når det gjelder avlønning av statsråder som går tilbake til Stortinget. De får dobbel lønn den første måneden. Det framgår av VG i dag at dette har ikke Siv Jensen (Frp) og Inge Rynan (SV) vært klar over. Dette vil nå bli tatt opp. Lars Sponheim sier avgått statsråder som går tilbake til Stortinget i realiteten har dobbelt jobb. Han har tidligere bedt stortingets presidentskap om å få fri fra Stortinget en måned etter at man går av som statsråd. Det ble ikke innvilget.

Her bør det ryddes opp. Det bør ikke utbetales dobbelt lønn. Det er rimelig at statsråder og statssekretærer som går tilbake til Stortinget får en måned fri. Det er en del etterarbeid som skal gjøres. Og politikerne kommer neppe til å ligge og late seg i fire uker. De kommer nok til å holde på en del med politikk og samfunnsnytting arbeid selv om de ikke er på Stortinget hver dag.

Politikerlønningene er et yndet tema, så også for Trygve Hegnar, som benytter anledningen til å minne om at mange av de som er på Stortinget ikke ville fått like godt betalt i det sivile liv. So what? Det er da godt at det å være politiker er brukbart betalt. Vi trenger dyktige folk på Stortinget. Hegnar avslører eller at han ikke har særlig god peiling på lønnsnivået for ledere utenfor næringslivet. Han skriver i Finansavisen i dag at miljøvernminister Helen Bjørnøy må ha tre- eller firedoblet lønnen etter at hun ble statsråd. Nå tjener hun 836 000 kroner. Det er jo rørende at Hegnar tror at ansatt i Kirkens Bymisjon jobber for knapper og glansbilder og regner med rikelig belønning i de himmelske sfærer. Men biskopene tjener i dag rundt 700 000 kroner i året. Langt unna ligger nok ikke Helen Bjørnøy. Hun står oppført med en inntekt på 621 000 i ligningen for 2004. Det meste kommer nok fra Bymisjonen, siden Bjørnøy ikke har mange feite styreverv hun kan vifte med.

 

Jens viser muskler

Jens Stoltenberg vil ikke la SV få vesentlig innflytelse på utenriks- og oljepolitikkens områder. Her vil han lytte mer til opposisjonen enn til SV. Når det gjelder skole og oppvekst vil SV etter hvert kunne vise til skikkelig gjennomslag, skriver redaktør Magne Lerø.

SV er egentlig det mest renskårne opposisjonspartiet på Stortinget. De mener noe annet enn det politiske flertall på utenrikspolitikkens område, de går lengst i å ville legge bånd på oljeaktiviteten av hensyn til miljøet, skriker høyest om sterkere statlig styring av næringsvirksomhet, advarer sterkest mot private løsninger og viser største raushet når det gjelder bevilgninger til de som de definerer som samfunnets svakeste. Det er ikke rart de har alvorlige problemer med å være i regjering og følge maktens spilleregler. Ukens turbulens rundt boikott av Israel og oljeutvinning i nord viser at SV sliter med å innse at de ikke vil få gjennomslag for sitt syn på de fleste av politikkens områder.

SV vil måtte bli et haleheng til Ap på utenrikspolitikkens område, i alle fall når det gjelder Norges offisielle linje. Den linjen Ap står for, har bred støtte i Stortinget. Ap vil ikke la SV få gjennomslag for at det skal føres en annen utenrikspolitikk enn det det store flertall i Ap og på Stortinget mener. 7–8 prosent av stemmene gir ikke SV vesentlig innflytelse på områder der de ikke har statrådsmakt.

Det samme gjelder på oljepolitikkens område. Det forventes forutsigbarhet fra norsk side. Vi er avhengig av samhandling med flere internasjonale oljegiganter for å sikre en effektiv og forsvarlig utnyttelse av de olje- og gassforekomstene vi rår over.

Denne uken antydet miljøvernministeren at man ikke kan ta for gitt at det blir gitt utbyggingstillatelse til Eni, selv om de har lett og funnet olje på Goliat-feltet. Eni har antydet at de vil stoppe leteaktiviteten dersom det sås tvil om det blir forbud mot å bygge ut. Et nei til utbygging vil nok medføre krav om en klekkelig erstatning. I Stortinget gjorde statsminister Jens Stoltenberg det i går klart at Eni har fått en lete- og utvinningstillatelse som er juridisk bindende. Men den formelle godkjenningen til å utvinne olje, får de ikke før de har innfridd de krav som myndighetene vil stille, for eksempel til null-utslipp, beredskap ved krise og kvalitetssikring i alle ledd. Det statsministeren sier, nær sagt i klartekst, er at miljøvernminister Helen Bjørnøy bare kan glemme å si nei til utbygging av Goliat-feltet av hensyn til miljøet. Og selvsagt må det være slik. Har man først fått ja til å lete, må man få hente opp den oljen eller gassen man finner. Hvis det var slik at vi ikke vil ha oljeaktivitet i et område av hensyn til miljøet, måtte vi ha gjort det klart før man ga letetillatelse. Jens Stoltenberg vil ikke ha noen vingling i utenriks- og oljepolitikken. Det er for viktig. Her foregår det delvis på bortebane. Skolepolitikken, for eksempel, utkjempes på hjemmebane. Her vil SV få betydelig gjennomslag for sin linje.

Når det gjelder Goliat har miljøvernministeren begrenset handlingsrom. Jens Stoltenberg sier at Eni skal få bygge ut. Helen Bjørnøy kan imidlertid komme opp med så strenge miljøkrav at Eni kaster inn håndkleet. Da får vi en interessant og viktig debatt om hvordan vi skal avveie oljeaktivitet i forhold til å ta vare på miljøet og sikre fiskeressursene i havet.

I Miljøverndepartementet jobber de nå med en helhetlig forvaltningsplan i nordområdene. Her kan Helen Bjørnøy komme opp med en plan der enkelte områder defineres som petroleumsfrie. Det betyr at det ikke skal letes på disse områdene. På NHOs årskonferanse gjorde Jens Stoltenberg det klart at han ikke ser for seg petroleumsfrie områder, men strenge regler som sikrer miljøet. Her kan nok SV oppnå noe. Ap må nok belage seg på å blinke ut et havområde der det i de neste fire årene ikke skal letes etter olje.

 

I grøfta med råd fra Geelmuyden

Hans Geelmuyden bør ha en flau smak i munnen for å ha fakturert Redningsselskapet to millioner kroner for informasjonsrådgivning. Selskapet havnet i en kommunikasjonsmessig katastrofe, skriver redaktør Magne Lerø.

Redningsselskapet har betalt 2 millioner kroner til Hans Geelmuyden for informasjonsrådgivning, skriver Aftenposten. Det er ikke til å tro. Geelmuyden er en av våre mest profilerte informasjonsrådgivere, som flere ganger har kritiserte organisasjoner som kommer i krise for ikke å søke profesjonell hjelp. I fjor kritiserte han Høyres valgkamp, KrFs profilering, Statoils reklamekampanje, Kjell Inge Røkkes strategi i tilknytning til sertifikatsaken og regjeringens tsunami-rapport. Han ga også informasjonsavdelingen i Statoil det glatte lag for deres håndtering av korrupsjonsskandalen som førte til at Olav Fjell måtte trekke seg. Hans Geelmuyden har det med å være stor i kjeften. Den jobben han har gjort i Redningsselskapet, viser at han ikke er like storslagen i egen praksis.

Det siste året har Redningsselskapet framstått som en kommunikasjonsmessig katastrofe. Hva slags råd Hans Geelmuyden kan ha gitt, er en gåte. Ut fra resultatet å dømme, har han gjort en slett jobb. Redningsselskapet har en informasjonsavdeling med flere ansatte. Hos Geelmuyden Kise har taksameteret tikket og gått. I overkant av 2 millioner lyder fakturaen på.

Her har vi fått et eksempel på at informasjonsrådgivere er svindyre og at man kan havne i grøften uansatt hvor mye rådgivning man ber om.

Hans Geelmuyden bør ha en flau smak i munnen for at han har sendt en frivillig organisasjon en regning på 2 millioner kroner for råd som har gitt et elendig resultat. Det er all mulig grunn til å advare mot å tro at informasjonsrådgivere representerer et slags «sesam, sesam» når man havner i krise.

Bergens Tidende meldte i går at Monica Kristensen Solås ikke vil slutte i selskapet.

– Jeg vil ikke ta imot sluttpakke fra en humanitær organisasjon. For meg blir det helt feil å ta imot penger for å slutte i et selskap som baserer seg på innsamlede midler. Jeg vil arbeide, og gi noe tilbake for pengene jeg tjener, sier Kristensen Solås til Bergens Tidende. Men bruke 2 millioner kroner på rådgivning for hvordan hun skal komme seg ut av den krisen hun har skapt, er tydeligvis greit.

Kristensen Solås hevder at hun inngikk en uoppsigelig arbeidsavtale da hun sa ja til å bli generalsekretær i Redningsselskapet fra 2004. Hun skal ha blitt tilbudt nærmere to millioner for å slutte to år før åremålsstillingen går ut.

Magnus Stangeland skal ha gitt opp å få fjernet Kristensen Solås fra Redningsselskapet før han selv formelt trekker seg tilbake som president kommende lørdag.

Tre hovedtillitsvalgte som representerer majoriteten av de organiserte landansatte i Selskapet rykker i dag ut med et leserbrev der de bestrider at Kristensen Solås er ansatt på en kontrakt som ikke kan sies opp:

– Vi ønsker å si klart fra om at den beste innsatsen Solås kan gjøre for Redningsselskapet i dag er å holde seg unna organisasjonen, mener de tillitsvalgte. [Se Perspektiv & Debatt]

Det kommer til å bli nye runder med bråk og spetakkel om hun installerer seg på hovedkontoret igjen. På de fleste Redningsskøytene er hun imidlertid velkommen.

Styret i Redningsselskapet har saklig grunn til å si opp Monica Kristensen Solås. Men det har de fram til nå ikke våget. Det blir det nye styret som må ta en runde på om det blir mer bråk ved å ha Monica Kristensen Solås om bord eller om de skal sette henne på land for godt. En styreleder med kraft i klypa og is i magen, hadde nok gjort det klar for Monica Kristensen at hun måtte velge mellom sluttpakke eller rettssak. Men Redningsselskapet er ikke som andre selskap for tiden. Her flyter det meste. Fra neste uke av, får imidlertid et nytt styre muligheten til å rydde opp.

 

Kutt barnetrygd til de høytlønnede

Nå er det dokumentert at regjeringen gir mest skattelette til de som tjener mest  og minst til de lavlønnede, stikk i strid med det som ble sagt i valgkampen. Slik måtte det bli, men det kan rettes opp ved å kutte i barnetrygden til de høytlønnede, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen måtte i høst tåle sviende kritikk både fra LO og representanter fra SV og Sp for at de ga mye mer skattelette til de som tjener mest, enn til de med lav inntekt. Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg forsvarte seg med at de rike ville få en skatteskjerpelse fordi skatten på utbytte øker kraftig. Hele poenget med skattereformen var at det skulle bli mindre forskjell mellom skatt på lønnsinntekt og kapitalinntekter. Det kan man bare oppnå ved å kutte i toppskatten.

Nå har Aftenposten dokumentert at det ikke er slik at de som tjener mest også har store kapitalinntekter. Det er 655 000 personer som ligger an til å få toppskatt i år. Av disse var det i 2004 497 000 som ikke mottok aksjeutbytte. Og 62 200 skatteytere mottok mindre enn 1000 kroner i utbytte.

Det er altså et faktum at regjeringen, ved å kutte i toppskatten, i virkeligheten har gitt størst skattelette til den halve millionen arbeidstaker som tjener mest. I valgkampen kjørte både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen på at Bondevik-regjeringens skattepolitikk var usolidarisk fordi de ga skattelette til «de som har mest fra før». Det eneste de kan forsvare seg med er at de rød–grønne har gitt mindre skattelette til «de rike» enn det Bondevik-regjeringen gikk inn for i sitt statsbudsjett.

Slik måtte det bli, men det blir politisk umulig for regjeringen å fortsette på denne linjen. Kristin Halvorsen må ta et skattepolitisk grep og markere at man også følger en ny kurs når det gjelder «de rikeste». Det er mulig man kan øke utbytteskatten enda noe mer, eller hente inn mer fra de som har store formuer blant annet ved å øke arveavgiften.

Næringslivet går som det griner for tiden. Men protestene vil bli store om regjeringen forsøker å hente inn noen milliarder ved å øke skatt både på formue og utbytte. Ekspertene i Finansdepartementet vil nok minne Kristin Halvorsen på at vi er en del av en internasjonal økonomi. Følgelig kan ikke Norge beskatte kapitaleierne nevneverdig hardere enn man gjør i andre land. Da flytter kapitalen ut. Det er heller ikke mulig å begynne å øke toppskatten igjen. Da undergraves hele skattereformen.

Slik er det nå en gang – og det statsbudsjettet som Kristin Halvorsen la fram i høst, viste at hun hadde forstått det. Hun kan ikke annet enn å håpe denne kunnskapen etter hvert også siger inn over de taleføre i eget parti.

De rød–grønne har et behov for å vise at de vil «ta fra de rike og gi til de fattige». Det kan man best gjør med å kutte barnetrygden til de rikeste og redusere den for de som tjener godt over gjennomsnittet. Venstre har vært inne på tanken. Det burde ikke være umulig å få de andre partiene med på dette. Og det blir neppe skrik og skrål fra familier med en samlet inntekt på over en million på at de mister noe av barnetrygden. Kjell Inge Røkke, og andre med ham, vil stå fram og si at det er «helt greit». Det eneste man må hive på båten er en gammel forstilling om at dette er penger til barna og en understrekning av at samfunnet vil gi støtte til alle som får barn.

Å gjøre barnetrygden behovsprøvd vil være et viktig signal om at vi må tenke nytt for å bevare de norske velferdsordningene. Det skal være gratis skolegang og billige barnehager, men de som tjener mest her i landet trenger ikke å få titusener inn på konto for at de skal kunne gi barna det de trenger.

Før i tiden måtte man ha ansatt en haug med mennesker for å regne ut og administrere en ordning med differensiert barnetrygd ut fra et regelverk. I dag har staten så godt datamateriale på oss alle, at det ikke byr på nevneverdig problemer å administrere en ordning med et par trappetrinn ut fra hvor mye foreldrene tjener.

 

SV-Kristin som israelsvennlig haleheng

Ordprodusentene i SV må være fornøyd. Halve verden vet om at de vil boikotte Israel. Når det gjelder offisiell politikk, er ingen lenger i tvil om at SV blir et haleheng til Ap og Jonas Gahr Støres israelsvennlige politikk, skriver redaktør Magne Lerø.

I tretti år har SV vært opptatt av å komme klart og tydelig til orde i den utenrikspolitiske debatten. SV har ofte framstått som reneste mitraljøsen når det gjelder klare standpunkter i innfløkte utenrikspolitiske spørsmål. Boikott av israelske varer føyer seg inn i denne rekken. Etter Kristin Halvorsens støtte til aksjonen – og helomvending med beklagelse to dager etter – kan i alle fall ordprodusentene i SV glede seg over at de aldri har nådd lenger ut i opinionen med en aksjon. SVs boikottaksjon har funnet veien inn i mediene verden over. Og i Dagsnytt i dag kan lederen i SVs ungdom, Anders Hærning, glede seg over at han får anledning til å kritisere Israels okkupasjonspolitikk, oppfordre til appelsinboikott og kritisere statsministeren og utenriksministeren for at de er feige som ikke tar klar avstand til den politikken Israel fører. På ordplaner har SV all mulig grunn til å være fornøyd. Derfor er det neppe noen grunn for partiet til å avblåse boikottaksjonen. LO vil riktignok ikke være med. Gry Larsen, rådgiver for Jonas Gahr Støre, sier hun heller ikke vil være med på boikotten. Avbryter de aksjonen, frykter de vel at Jonas Gahr Støre sender en nytt brev til Israel og til Condoleezza Rice.

I de politiske realiteters verden har SV demonstrert sin avmakt, og det på utenrikspolitikkens område som alltid har vært et kjerneområde for SV. Jonas Gahr Støre har ikke latt anledningen gå fra seg til å gjøre det klart hvem som definerer hva som er regjeringene utenrikspolitikk. Han har gjort det klart at SV er med i en regjering som er «venn av Israel». Han har skrevet brev til USA og Israel, og gjort det klart at Norge har en finansminister som sier ting hun ikke bør si. Han har ordlagt seg slik at selv Kåre Willoch stiller spørsmål ved om han måtte gå så langt i sin støtte til Israel.

– Norge er en venn av Israel. Vi har vært det siden Israel ble opprettet, sier Gahr Støre til Klassekampen. Det er jo omtrent som å høre israelsvennen Haakon Lie.

Denne gangen kan ikke Kristin Halvorsen forsvare og forklare seg med at hun tok for mye «Møllers tran». Hun må bare konstatere at hun tok feil når det gjelder hva det innebærer å være medlem i en regjering. Det er enda mer alvorlig enn hun hadde forestilt seg. Her er dobbelt bokholderi umulig. Nå er hun tvunget til å være på linje med Jonas Gahr Støre. Halvorsens lyst til å uttale seg om utenrikspolitiske spørsmål er nok betraktelig redusert. Nyanser mellom det Gahr Støre og hun sier, vil i mediene bli utlagt som om Gahr Støre på ny setter Halvorsen på plass. Halvorsen må vise full lojalitet. Det vil selvsagt provosere venstresiden i SV. Halvorsen må nå satse på at Ap og Sp kommer SV såpass i møte at det ikke blir et flertall i partiet for å bryte ut av regjeringen. Kristin Halvorsen vil nå bare følge ett spor: regjeringens politiske linje, med mindre hun på forhånd får klarsignal for å mene noe annet. Det kommer ikke til å skje i forholdet til andre land.

 

SV-Kristin som løshest

SV er tydeligvis villig til å gå så langt i markering av egen utenrikspolitikk at utenriksministeren må drive brannslokking. Det går ikke i lengden at Jonas Gahr Støre skal ha en løshest i regjeringen innenfor eget ansvarsområde, skriver redaktør Magne Lerø.

I relativt diplomatiske ordelag gjorde Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Åslaug Haga det klart at Kristin Halvorsen med sin oppfordring av boikott av israelske varer hadde gått over streken for hva regjeringsmedlemmer kan tillate seg. Halvorsens bokikott-støtte utløste heftige protester fra den israelske ambassaden. Utenriksminister Støre måtte sende brev og understreke at det aldeles ikke er norsk politikk å oppfordre til boikott. Åslaug Haga sier til Dagbladet i dag at regjeringsmedlemmer ikke kan drive med partimessige egenmarkeringer i utenrikspolitiske spørsmål.

I høst demonstrerte en del stortingsrepresentanter fra SV mot regjeringens politikk utenfor Stortinget. Vi fikk inntrykk av at Kristin Halvorsen i ettertid har forsøkt å legge en demper på iveren i SV til å markere egen standpunkter i strid med regjeringens politikk. Det manglet heller ikke på advarsler fra kommentatorer og politiske forståsegpåere om å legge seg på en slik «dobbeltsporstrategi». Med boikott-utspillet ser det ut til at Halvorsen har gjort «dobbeltsporet» til SVs offisielle strategi. SV er villig til å gå så langt i markering av egen utenrikspolitikk at utenriksministeren og statsministeren må drive brannslokking. Kristin Halvorsens boikottstøtte er en større belastning for regjeringen enn SV-protesten mot sin egen regjering utenfor Stortinget.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil neppe akseptere at regjeringsmedlemmer opptrer som løshester innenfor hans ansvarsområde. Han har neppe noe imot at det foregår en livlig utenrikspolitisk debatt i SV, og at Audun Lysbakken og andre kan mene nær sagt hva som helst. Men Halvorsen er et regjeringsmedlem. Det er ABC i forholdet til andre land at regjeringen taler med én tunge.

Kristin Halvorsen er en politisk ringrev. Vi må tro at hu har regnet med reaksjoner fra Ap for sin boikottstøtte. Men kanskje er hun overrasket over hvor mye hun satte i gang med å gi aktiv støtte til boikottaksjonen. Først og fremst forteller denne saken at Halvorsen er under press fra sine egne. Hun må ha ment at boikottstøtten var nødvendig indremedisin. Hvis hun hadde svart «ingen kommentar» til SVs boikottaksjon, ville hun blitt offentlig kritisert av sine egne.

SV er det svake ledd i regjeringen. De mener tydeligvis at «dobbeltsporet» er den beste strategien. Så langt synes det ikke som om velgerne har noe til overs for SVs forsøk på å ri to hester.

Denne saken roer seg snart ned. SV vinner neppe stor forståelse i opinionen for sin boikottaksjon. SV og Ap får heller forberede seg på et av de store slagene som vil stå om et par måneder, petroleumsfrie områder i Nord-Norge. Jens Stoltenberg var temmelig klar på NHOs årskonferanse på at han ikke så noen grunn til å slå på bremsene i oljeaktiviteten i nord. Miljøvernministere Helen Bjørnøy uttaler seg slik til VG i dag at vi forstår at hun legger opp til sterkere begrensninger enn det Ap ser for seg. Det går mot et gedigent oljepolitisk slag rundt påsketider.

 

Om ledelse, politikk og medier