Det er bare for fiskeriminister Helga Pedersen å la vår mye laksekonge, John Fredriksen, få slå sammen Pan Fish og Marine Harvest, men gjøre det klart at det ikke er aktuelt å la ham bli nevneverdig større og sterkere, skriver redaktør Magne Lerø.

Både politikere og aktører i næringen syntes det var surt at nederlandske Nutreco fikk kloa i Hydro Seafood i 2000. Året før hadde de kjøpt oppdrettselskapet Marine Harvest. I går sørget John Fredriksen for at ”den norske laksen” igjen kom på norske hender. En skulle dermed tro alt var bare fryd og gammen. Men så enkelt er det ikke, i følge de rød- grønne.

Det er bare plankekjæring som gjenstår for en fusjon mellom Pan Fish og Marine Harvest, om det er opp til John Fredriksen. Det nye selskapet blir da verdens største innen lakseoppdrett med betydelig virksomhet i Norge, Chile, Skottland, Canada og Irland. Her hjemme får de en markedsandel på vel 18 prosent. Myndighetene har fastsatt regler om at en aktør ikke kan kontrollere mer enn 15 prosent av markedet uten at myndighetene godkjenner det. Det kan gis dispensasjoner for inntil 25 prosent av markedet.

I dag møter Pan Fish fiskeriminister Helga Pedersen for å få klarsignal for fusjonen med Marine Harvest.

– I utgangspunktet mener jeg at norske selskaper er store nok. I mangfoldet er det heller ikke de største selskapene som har vist best lønnsomhet, sier Lars Peder Brekk (Sp), som er leder av Stortingets næringskomitè, til Dagens Næringsliv. Han legger kloklig til: Så lenge en allianse ikke bryter norske regler, tar jeg det til etterretning.

Det ikke noe grunnlag for Helga Pedersen til å sette foten ned mot en fusjon mellom Pan Fish og Marine Harvest. De får tross alt ikke mer enn 18 prosent av markedet. Konkurransetilsynet har allerede gjort det klart at det ikke har invendinger mot de planer som foreligger.

John Fredriksen er en slugger, og det går selvsagt an å frykte at han vil ta vel hardt i for å omstrukturere bransjen. Vi kan neppe regne med jubel i alle fjordarmer og kyststrøk over de grep Fredriksen vil ta for å sikre bedre lønnsomhet. Men frykt for omstilling kan ikke brukes som argument for at aktører som Pan Fish og Marine Harvest, får samordne sin virksomhet.

Fiskeriminister Helga Pedersen må nok regne med at dette ikke blir siste gangen aktører innen fiskeoppdrettsnæringen som vil bli større og mektigere, banker på. Pam Fish eier 25 % av Fjord Sefood. Lerøy Seafood, Cermaq og Domstein er også betydelig aktører. John Fredriksen vil vokse og har penger nok til å kjøpe noen av disse aktørene. Da skal Helga Pedersen være på vakt.

Det er riktig som Lars Peder Brekk sier; størrelse er ikke synonymt med økt lønnsomhet. Det er slett ikke sikkert det er i distriktenes interesser at det kun er et par aktører som dominerer bransjen.

Både Cermaq og Panfish/ Marine Harvest er store nok til å være sentrale globale aktører. Det er viktig. En næring der Norge har en betydelig posisjon, trenger selskaper som kan hevde seg internasjonalt og som har hovedkontor i Norge.

Det er bare å hilse den nye storaktøren innen laks og oppdrett velkommen. Utfordringen nå er å få på plass fusjonen og demonstrere at bransjen er tjent med at de tas nye grep.

Vi tror John Fredriksen, Tor Olav Trøim og Atle Eide gjør lurt i å levere god omstilling og bygge tillit i det politiske miljø før man ber om tillatelse til å få legge en enda større del av markedet under seg.

Mens det for Kjell Inge Røkke handler om initiativ og innovasjon, profilerer Stein Erik Hagen seg på prat og posisjoner. Hagen bør lære verdiskaping av Røkke. Det blir ikke skapt verdier av å kretse om egen makt og posisjonering, skriver redaktør Magne Lerø.

To av våre mest omtalte og mektigste næringslivsledere, Kjell Inge Røkke og Stein Erik, er som natt og dag når det gjelder å skjøtte sitt ansvar og forvalte sine verdier. Kjell Inge Røkke vil ikke lenger sitte i styrer, representere og utøve formell makt. Han trakk seg før helgen som styreleder i Aker hvor han er dominerende eier. Nå er det andre som han har tillit til, som får sitte i posisjon, drive kontroll og påse at alle ledd i det store maskineriet som Aker er, fungerer som det skal. Røkke er en problemløser. Problemene i Aker er løst. Alt går på skinner. Røkke har tjent nærmere 10 milliarder de seinere årene. Nå vil han videre. Han tar med seg Inge K. Hansen, som var administrerende direktør i Aker Kværner, for å bli Aker brygges nye radarpar.

Inge K. Hansen ble hentet inn som daglig leder for Aker Kværner praktisk talt over natten da det ble kjent at Helge Lund ville bli ny sjef for Statoil. Hansen fungerte da i stillingen og var regnet som en aktuell kandidat. Det ville vært kritisk for Røkke, som var i gang med å refinansiere og reorganisere virksomheten i Aker Kværner, å bli stående uten en konsernsjef som hadde tillit og kompetanse. Det kom som en bombe da Røkke på noen timer hadde løst utfordringen som normalt et hodejegerfirma hadde brukt et halvt år på. Inge Hansen viste seg å være et blinkskudd.

– Jeg er en typisk prosjekt-type person, sier Hansen til Dagens Næringsliv som forklaring på hvorfor han ikke lenger vil arbeide som administrerende direktør.

Kjell Inge Røkke og Ingen K. Hansen vil tilbake i action. De vil være der det skjer. De vil stå oppi det med begge beina. Hva slags prosjekter de skal jobbe med, er ikke kjent. Det er helt sikker saftige saker.

Når eieren og den tidligere daglige leder bretter opp skjorteermene og går ”ned” i organisasjonen for å jobbe med nye prosjekter, demonstrerer de hvor viktigst dette er for at en organisasjon skal utvikle seg. Det viktigste er ikke å sitte med makt på toppen.

For personer med stor handlekraft, som Røkke, kan det bli for kjedelig å drive med styrearbeid når alt går på skinner. Røkke brenner etter å drive fram verdiskaping. Nå kan han få vist igjen at han er en ener i å identifisere muligheter og skape lønnsomhet.

Stein Erik Hagen løp også en gang fram og tilbake mellom Rimibuttikker og sørget for at alt var som det skulle. Det endte med at han solgte Rimi til nederlandske Ahold. Hagen er god for over 10 milliarder. Hagen har noen aksjeposter her og der, men de to siste årene har han brukt milliarder på å kjøpe seg opp i Orkla hvor han nå eier 17 prosent. Han har også tatt kontrollen i Jernia.

I fjor gikk bedriftsforsamlingen i Orkla i mot valgkomiteen som hadde foreslått Peter Ruzicka som medlem i styret. Det var Folketrygdfondet som kjørte saken. Stein Erik Hagen rykket ut med ramsalt kritikk for vrakingen av Ruzicka.

Dagens Næringsliv skriver at Hagen nå er ute etter revansje. Han har kjøpet seg opp i selskapet og krever å få kontroll med 28 prosent av bedriftsforsamlingen i Orkla. Det betyr at hans eget selskap Canica kan få to styremedlemmer. Da kan Ruzicka komme seg inn igjen.

Hagen har holdt på i en årrekke og markere revir i Orkla. Han vil ha styring selv om eierandelen er beskjeden. Fordi eieandelene er spredt på så mange aksjonærer, er det ikke enkelt å gi Hagen motbør.

Mens Kjell Inge Røkke engasjere seg direkte i å skape verdier, er Stein Erik Hagen mest opptatt av å sitte på toppen og forvalte makt. Kjell Inge Røkke er en handlingens mann. Han uttasler seg ikke om mer enn han må og driver ikke med utspill i mediene. For Stein Erik Hagen er det motsatt. Han elsker å komme i mediene og uttaler seg villig vekk. For Stein Erik Hagen handler det mye om prat og posisjoner. For Kjell Inge Røkke om initiativ og innovasjoner. Det er ikke tvil om hvem som framstår som den beste verdiskaperen. Det skaper ikke verdier av å kretse om egen makt.

Det er utmerket at regjeringen så pass tidlig gjør det klart at ”vi er med”. Men blir det ikke en bred oppslutning om en ”global flyskatt”, er det grunn for å gå en ny runde på om det skal innføres, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen har bestemt seg for å gjøre alvor av president Jacques Chiracs ide å om å innføre en avgift på internasjonale flyreiser for å hjelpe verdens fattige. Frankrike innfører en slik ”solidaritetsskatt” til sommeren. Ellers er det så som så med iveren etter å følge i Chiracs fotspor. Det er blitt mindre entusiasme for ideen i Tyskland og England. India og Kina er skeptiske, og ikke overraskende er USA i mot.

– Mitt håpe er at vi snart ser konturene av en global skatteordning. Derfor er det viktig at Norge går foran, sier bistandsminister Erik Solheim. Avgiften blir bakt inn i neste års statsbudsjett.

Det er bare trist når FrP vender tommelen ned og argumenterer  med at vi gir nok i bistand. Forslaget om ”global flyskatt” bør ikke drukne i en mer generell debatt om skatte- og avgiftsnivå. Det er grenser for hvor navlebeskuende vi bør tillate oss å være.

Det ville vært påfallende om Norge, med de sterke tradisjoner vi har for solidaritet og bistand, ikke skulle delta i et slikt internasjonalt prosjekt. Det er utmerket at regjeringen så pass tidlig gjør det klart at ”vi er med”.

Hvis det ikke blir en bred oppslutning om dette tiltaket, er det grunn for å gå en ny runde på om det skal innføres.

Regjeringen har sagt at de vil holde det samlede skatte- og avgiftsnivået på 2004 nivå. Det er en fornuftig ambisjon. Om man ikke øker det samlede skatte- og avgiftstrykket, er det store muligheter for å øke skatten på flere typer produkter og tjenester. Er det noe som bør avgiftbelegges mer, så er det flyreiser. Det skyldes av fly forurenser særdeles mye. Det er et poeng å øke avgiftene på flyreiser, slik at prisene må økes, som igjen vil føre til at folk vil fly mindre og forurensningen minke. Her er vi imidlertid avhengig av internasjonale avtaler. ESA tillater oss ikke å kreve inn C02-avgift på internasjonale flyreiser.

Jens Stoltenberg setter foten ned for Union, Årdal og Opplysningen 1881. Lederlønninger kan han imidlertid tenke seg et opprør mot og lanserer nytt ”lovverktøy” for bremsing av lederlønnsvekst. Vi tviler, men det kan være verd et forsøk, skriver redaktør Magne Lerø.

I Stortinget i går fikk regjeringen så øra flagra for at man bare bedriver ord på næringspolitikkens område. Jens Stoltenberg på sin side kan med rette hevde at han ikke har sagt noe han ikke fortsatt står inne for. Han vil ikke ta ansvaret for at det er skapt et inntrykk av at de rød-grønne vil noe mer enn det de så langt har kommet opp med når det gjelder Union og Årdal. Det er nok SV og venstrefløyen i Ap som har bidratt til å skape dette inntrykket. Og det er fra Sorie Moria-erklæringen de har hentet inspirasjon til kravene om at regjeringen må gripe inn både her og der.

I et intervju med NRK gjorde Stoltenberg det også klart at han står fast på at de gamle Søderbergovnene må stenges 1. januar. Han aviste også at regjeringen skal gripe inn for å stoppe et eventuelt salg av Opplysningen 1881. Og det ligger i kortene at regjeringen ikke vil skifte ut styremedlemmer i selskaper der staten har en betydelig eierandel og instruere dem til hva de skal mene i kontroversielle saker.

Vi må gi Per Kristian Foss (H) rett: I det store og hele følger Jens Stoltenberg den samme politikk som Bondevik-regjeringen på næringspolitikkens område. Vi får se om man er i stand til å vise fram noen nye verktøy i næringslivspolitikken etter hvert.

I Stortingets spørretime opplyste statsministeren også at regjeringen vil foreslå nye retningslinjer for lønnsfastsettelsen til toppsjefer i virksomheter der staten er eier eller har betydelige eierandeler.

Retningslinjene vil komme i løpet av våren. Problemet er ikke lederlønningene i seg selv, men de aksjebaserte opsjonene som ofte gir store gevinster, mener statsministeren.

Regjeringen kommer med forslag om at selskapenes generalforsamlinger skal vedta bindende retningslinjer når lederlønningene fastsettes. Stoltenberg mener det vil føre til lavere lederlønninger.

– Høye lederlønninger undergraver respekten for moderasjon, og det må ikke bli sosialt akseptert at lederlønningene øker mer enn andre lønninger år etter år. Da kan vi ende med et like stort lønnsgap i Norge som de har i andre land, uttalte Stoltenberg på Unios tariffkonferanse senere på dagen.

Det regjeringen vil foreslå, er ikke spesielt radikalt. Bondevikregjeringen var inne på liknende tanker, men det endte med at de ikke fremmet et lovforslag. Professor Tore Bråthen ved BI sier til Dagens Næringsliv at dette er gammelt nytt og smaker av EU-tilpasning.

I næringslivet mener man det er styret som må fastsette lønnen til administrerende direktør. Det vil nok også skje i praksis. Det blir neppe til at generalforsamlingen vedtar retningslinjer som styret opplever som hindringer for å få den toppsjefen de vil ha.

Stoltenberg oppfordrer til protester mot de høye lønnstilleggene til toppledere. Han vil altså gjøre det sosialt uakseptabelt å tjene så mye som Jon Baksås, Eivind Reiten og Helge Lund gjør. De som sitter i styrene i disse selskapene, mener imidlertid at avlønningen er riktig.

Tidligere finansminister for Ap,Sigbjørn Johnsen, som nå er styreformann i Cermaq, sier til Ukeavisen Ledelse at sjefene i de store selskapet hvor staten har eierandeler, må lønnes som ledere i næringslivet for øvrig. Slik ser verden ut når man har styrehatten på.

Ved å gjøre lederlønninger til tema på generalforsamlingen, får man i alle fall anledning til diskutere spørsmålet i full åpenhet. De som vil protestere får nå en mulighet som de i dag ikke har. Det kan få en viss betydning.

Tiden er inne for at politikere sier det er både samfunnmessig forsvarlig og bedriftsøkonomisk forståelig at Norske Skog legger ned Union. Jan Oksum hadde rett. Om et år kan dette bli et eksempel på en rett og riktig bedriftsnedleggelse, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag tidlig ble maskinene ved Union i Skien stengt for godt. Mens Norske Skog fikk hele det politiske Norge på nakken for vel et halvt år siden, burde nå noen politikere si rett ut av beslutningen om å legge ned Union var både forsvarlig og forståelig. Det var ikke et uttrykk for kapitalistisk grådighet og manglende samfunnsansvar.

I høst kom det meldinger om at også Unions finske og svenske konkurrenter ville stenge papirfabrikker og si opp ansatte på grunn av overkapasitet i det europeiske markedet. Inntjeningen i Norske Skog er på ingen måte tilfredsstillende. Dagens Næringsliv skriver i dag at kredittratingselskapet Moody`s nedgraderer selskapets kredittverdighet. Inntjeningen er for dårlig i forhold til den store gjelden selskapet har pådratt seg ved oppkjøp både nasjonalt og internasjonalt. Folketrygdfondet har i det siste kvittet seg med Norsk Skog-aksjer til en verdi av nærmere en kvart milliard kroner.

Norske Skog får ekstra kostnader i år med nedleggelse av Union. Neste år regner konsernsjef Jan Oksum med å bedre lønnsomheten betraktelig fordi Norske Skog beholder omsetningen, men er kvitt de kostnadene som Union representerte.

Fremdeles hevder de ansatte ved Union at bedriften er lønnsom. Jan Oksum hevder at Union ikke er lønnsom. Det er nok Oksum som har rett. Ved å legge ned Union, sikrer dessuten Norske Skog driften ved de andre fabrikkene i flere år framover.

Dette har politikerne nå innsett. Da striden om Union herjet som verst, fikk Norske Skog vite at det ikke var snakk om å få med seg den rimelige kraften som har vært knyttet til anlegget i Skien. I går kom meldingen om at Norske Skog får med seg rimelig kraft til en verdi av 100 millioner kroner. De kvitterer med å bevilge 30 millioner til omstilling og nye arbeidsplasser i Skien.

Norske Skog har nådd fram med budskapet om at man trenger billig kraft dersom man skal satse på papirproduksjon her til lands.

Det er rundt 120 ansatte ved Union som ikke har fått seg ny jobb. I går la næringsminister Odd Eriksen 25 millioner på bordet til et omstiliingsfond. Med bidraget fra Norske Skog, jar man nå 55 millioner å skape nye arbeidsplassser for.

Det er godt at de tillitslagte ved Union sier seg fornøyd. Så for vi se ved årsskiftet hvor mange Union-ansatte som ikke har fått seg ny jobb. I beste fall kan Union framstå som et eksempel på en vellykket bedriftsnedleggelse. Vi vil tro de ansatte i Union bidrar bedre til den samlede verdiskapingen i samfunnet der de nå jobber enn om de hadde fortsatt ved Union.

Næringsminister Odd Eriksen fikk i går satt et kronebeløp på hva aktiv industripolitikk betyr i praksis. Det dreier seg om 25 millioner i Skien og 30 millioner i Årdal. I Årdal snakker han om mulige statlige arbeidsplasser. Det tror vi ikke det blir noe av. Vi tror heller ikke Hydro vil søke om utsettelse.

I juni legges hjørnesteinsbedriften Elkem Meråker ned. 45 ble sagt opp i høst. De siste 55 har nå fått oppsigelse. Meråker har vel 2500 innbyggere og en arbeidsledighet som er betydelig høyere enn i Årdal. Ingen har lagt flere titalls omstillingsmidler på bordet i Meråker.

Kommunalminister Åslaug Haga sier til Dagens Næringsliv at hun vil ha slutt på at det er de kommunene som skriker høyest som skal få mest støtte til omstilling og nye arbeidsplasser. Hun setter nå ned et utvalg som skal lage kriterier for når en kommune skal få statlig hjelp til omstilling som følge av tap av arbeidsplasser.

Odd Eriksen har nå penset seg inn på et spor det har mening i å følge. Istedenfor å forsøke å presse eller tvinge bedrifter til å opprettholde virksomhet de ikke vil satse på fordi lønnsomheten ikke er tilfredsstillende, vil ha tilby omstillingsmidler. Det er viktig at det stilles krav til hvordan slike midler skal brukes. Her har Innovasjon Norge en betydelig kompetanse og bør spille en avgjørende rolle når det gjelder bruk av de midler staten vil stille til disposisjon. Det er vekst og nyskaping vi er ute etter.

Samfunnet kaster penger ut av vinduet med å betale ledere i helsevesenet nærmere to millioner i lønn. Det kan Kristin Halvorsen lett gjør noe med. Hun kan gjøre lite med topplederlønningene i Hydro, skriver redaktør Magne Lerø.

Toppsjefene i helseforetakene har hatt en lønnsøkning på nærmere 400 000 kroner de siste årene, viser en oversikt som Dagbladet har utarbeidet. Administrerende direktør Paul Hellandsvik tjente 2 millioner kroner i fjor, og er den som er beste betalt. Lars Vorland i Helse Nord tjener minst, årslønnen er på 1,5 millioner kroner.

Lønnsøkningen skjer samtidig med at alle helseforetakene med unntak av Helse Øst går med underskudd. Det spinkes og spares for å klare budsjettmålene.

– Lederlønningene går nå over alle støvleskaft. Lønnspolitikken som disse direktørene kjører, er mildest talt provoserende. Jeg vil gå så langt som å kalle den helt uanstendig, sier Roar Eilertsen, samfunnsøkonom i De Facto Kunnskapssenter for fagorganiserte.

Det er forståelig at det reageres. Samfunnet kaster penger ut av vinduet på sjefslønninger i helsevesenet. Det er ikke nødvendig å betale nærmere 2 millioner i lønn for å få dyktige ledere i helsesektoren. Lønninger rundt en million er konkurransedyktige også for de fleste ledere i næringslivet. Det er dessuten nok av dyktige ledere i offentlig sektor som kan lede et helseforetak og et sykehus mot å få en årslønn på rundt en million.

Når lederlønningene presses i været, skyldes det at styrene ikke har fått klare nok retningslinjer fra helseministeren. Ellers så mangler styret kraft til å stå i mot presset fra flokken av direktører som nå befolker helseforetakene. Mange av de vil nok sammenlikne seg med hva som betales i næringslivet. Det er lite relevant. I næringslivet lever man i et marked. Sykehusene lever av offentlige bevilgninger.

Det er langt viktigere at finansminister Kristin Halvorsen tar fatt i dette enn å prate seg varm om de høyeste topplederlønninger næringslivet. Dette kan regjeringen gjør noe med. De kan gi beskjed om at lønningene til lederne i helseforetakene er høye nok og at det ikke blir lønnsøkning verken i 2006 eller 2007. Hvis noen av dem slutter av den grunn, vil de få de en lang liste av kvalifiserte søkere som er villig til å ta jobben for en lavere lønn.

VG skrev i går at Hydro-sjef, Eivind Reiten, har tjent 36,7 millioner de siste fem årene. Det har han neppe fortjent. Det er ikke han som styrer oljeprisen. Men slik er det når man høy fastlønn og bonusprogrammer i tillegg.

– Nøkterne lederlønninger bør være et klart mål ved statlig eierskap. Det må være et tydelig mål at forskjellene ikke skal øke mellom de som tjener mest og minst, sier Halvorsen til VG. Hun varsler nå retningslinjer for lederlønninger i bedrifter der staten er storeier og antyder at styremedlemmer som ikke vil følge disse, kan bli skiftet ut.

Det har vi ingen tro på. Store børsnoterts selskaper der staten ikke har eierflertall en gang, lar seg ikke styre av retningslinjer fra staten. De vil lønne sine leder slik de mener det er best for selskapet. De vil ikke forplikte seg til at toppsjefen ikke skal få mer enn 3,5 prosent lønnsøkning. Kristin Halvorsen må gjerne kalle styrene uansvarlige og lederne grådige, hvis

det er det hun mener. Men det er dumt å late som om det er hun som bestemmer dette.

Regjeringen kan selvsagt foreslå på generalforsamlingen at bonusprogrammer i Hydro skal droppes. Dette vil sannsynligvis føre til strid med de andre eierne.

Ellers kan VG i dag fortelle at Helge Lund i Statoil får en bonus på 906 000 i tillegg til lønnen på 4,53 millioner. Konsernsjef Geir Isachsen og syv andre ledere i det delvis statseide fiskefor- og oppdrettsselskpet Cermaq, kan dele en opsjonsgevinst på 41,5 millioner. Her er Sigbjørn Johnsen, tidligere finansminister, styreformann. Han sier til VG at han er tilhenger av nøysomhet, men at det ikke kan gjelde et sett regler for statlige bedrifter og et for private. Han innrømmer at han ikke innså at verdistigningen ikke ville bli så stor som del ble etter at selskapet ble børsnotert. Det kan ledelsen nå glede seg over. Ordningen går tilbake til 2001. I dag er opsjonsordninger på vei ut, i all fall i denne typen selskaper. De er erstattet med bonuser som styret har mer kontroll over.

Kristin Halvorsen får bruke mest krefter på å passe på lønnsutvikingen til Dag Mejdell i Posten, John. G Bernander i NRK og Bård Mikkelsen i Statkraft. Her er man eneeier og kan gi beskjed om hvordan det skal være. Så får heller styret trekke seg dersom de ikke vil akseptere de påleggene de får fra staten.

Jonas Gahr Støre og Trond Giske har full kontroll. Odd Eriksens problem er at han har fått overlevert et politisk program som ingen vet hva betyr i praksis. Jens Stoltenberg må nok snart gjøre det klart at det ikke er slutt på oppsigelse i industrien, skriver redaktør Magne Lerø.

I forrige uke havnet tre statsråder i et temmelig merkelig fokus. Sosiolog Trond Blindheim fikk det for seg at det var en problem for Arbeiderpartiet at Jonas Gahr Støre er så flink. Han er mannen fra salongene, ikke fra gulvet. Blindheim beskrev han mer som en aristokrat, høyt hevet over det alminnelige liv, og ikke som en folkets representant.

Det kan være gode grunner for en debatt om vi er i ferd med å fostre fram en politisk elite i landet som skyver ut sliterne i partiapparatet. Men det er bak mål å bruke Jonas Gahr Støre som case for denne debatten. Gahr Støre har imponert det halve året han har vært utenriksminister. Han har bred oppslutning blant velgerne, en sterk stilling i partiet og er i ferd med å få en posisjon blant internasjonale toppledere. En slik posisjon oppnådde ikke Jan Petersen. Det er en styrke for et land å ha en utenriksminister som har store doser med kunnskaper, tenker klart og formulerer seg slikt at han blir forstått både av velgere og internasjonale ledere.

Mens kultur- og kirkeminister Trond Giske var i Torino, rykket et knippe opposisjonspolitiker ut med påstander om at han bare var opptatt av representasjon og ikke leverte saker til komiteen i Stortinget. Det var et merkelig politisk utspill. Man kan ikke bedømme en ministers effektivitet ut fra hvor mange saker man leverer Stortinget det første have året en sitter i ministerstolen. Trond Giske leverte en kulturbudsjett i høst som det sto respekt av. Det er ikke grunnlag for å hevde at denne regjeringen ikke satses skikkelig på kulturen. At Giske har ”klippet mange snorer” og opptrådt mye som sermonimester, skal ikke brukes mot ham.

Trond Giske er opptatt av å oppnå politisk resulatater. Noen mente han hadde ønsket et tyngre departement da han gikk på sin andre periode som minister. Men med tre partier i regjering er det en komplisert kabal som skal legges.

Trond Gisle vil få rikelig anledning til å vise hva han duger til som minister. Den største utfordringen er å avvikle statskirken.

Odd Eriksen har påtatt seg en neste umulig oppgave som fanebærer for en ny, aktiv induistripolitikk. Politisk redaktør Arne Strand i Dagsavisen mener han kjemper for Årdal med sitt politiske liv som innsats. Så galt kan det gå. De rød-grønne er i ferd med å kjøre seg fast i Årdal. Det virker som om Eriksen håper på at Hydro skal søke om å få fortsette å drive med de game Søderbergovene og dermed droppe oppsigelse av 135 ansatte. I så fall vil Norge bryte internasjonale avtaler om forurensing. I SV er det er gryende skepsis til at regjeringen skal ofre miljøet framfor arbeidsplasser. De kommer til å få miljøbevegelsen på nakken.

Jonas Gahr Støre og Trond Gisle synes å ha full kontroll med situasjonen. De vet hva de vil, har erfaring og evne til å sørge for at de har politisk handlingsrom og taler rimelig tydelig og klart. Eriksens problem er at han har fått overlevert et politiks program som ingen vet hva betyr i praksis. Det er blitt for mye uklar tale fra Eriksen. Det er bare Jens Stoltenberg som kan redde Eriksen unna anklagene mot at han svikter i forhold til Soria Moria-erkæringen. Det er på tide Jens Stoltenberg forteller hvor skapet skal stå, og at det ikke er meningen at staten skal instruere bedrifter til ikke å si opp ansatte.

I en globalisert verden nytter det ikke å skru av dialogen med muslimene, men det er gode grunner til å fremheve den kristne kulturtradisjonen som basis for demokrati, frihet og humanisme, skiver redaktør Magne Lerø.

Det har gått to uker siden Vebjørn Selbekk og Islamsk råd offentlig sto fram og la striden om profetkarikaturene bak seg. Kort tid etter sørget Frp for at det gikk innvandringspolitikk i saken. Denne uken har vi fått debatten om islam er en totalitær ideologi, og om det er naivt å tro at vi kan oppnå noe ved dialog med den muslimske verden.

Det var et innlegg i Jyllandsposten i forrige uke fra Søren Krarup- folketingsmedlem fra Dansk Folkeparti som for alvor skjerpet debatten. Han hevder vi befinner oss i en religionskrig og at dialog er ensbetydende med blindhet eller overgivelse. Kultursammenstøtet med den muslimske verden har pågått i 1400 år. Det eneste som har forandret seg er europeernes veikhet og svakhet i egen kultur, mener Krarup.

– Saken er at opplysningstidens humanisme har ledet oss inn i en overtro på nøytralitetens muligheter, som innebærer at vi anser det religiøse som et tilbakelagt stadium. Derfor snakkes det forventningsfullt om «euro-islam». Derfor mener vi at dialogen kan frelse oss, skriver Krarup.

Her hjemme var det Hege Storhaug i tankesmien Human Rights Service som avarte mot å tro på dialoglinjen og utfordret til et ideologisk oppgjør med islam.

– Det er viktig å få fram den totalitære ideologien som ligger i bunnen av islamismen, både i muslimske land og her i Vesten. Den går hånd i hånd med fascismen, kommunismen og nazismen, sa Storhaug til Klassekampen. Hun viser blant annet til muslimenes holdning til jøder.

Hun har fått lite støtte i det intellektuelle miljø, blant islamkjennere og fra kirkens side. Debatten er imidlertid i gang. Storhaug setter nok ord på det som rører seg i folkedypet. Vi lever i et land det skepsisen til «andre enn oss» er stor.

Det blir et umulig utgangspunkt å starte så unyansert som Hege Storhaug gjør. Vi oppnår ingen ting med å definere muslimer som ekstremister som vi ikke kan føre en dialog med. Vi oppnår ingen ting med å erstatte dialogen med å skrike til hverandre og pepre hverandre med anklager.

Det er imidlertid gode grunner til å skjerpe kritikken mot sider ved islam som bryter radikalt med det vi i vesten står for.

I mange intellektuelle miljøer hever man seg over de religiøse problemstillingene. Man merker en slags «dette må vi nå bli ferdig med» – innstilling i forhold til religionen. Og alt for enkelt definerer man den ene religionen som like bra som den andre. Men slik er det ikke.

Selv om vi fjerner statskirken, og det er på tide, må vi våge å framheve at vår religion er kristendommen, for å si det litt forenklet. Vår humanisme og vårt demokrati er uløselig knyttet til verdier som er båret fram i den kristne kulturtradisjon. Ideen om at vi bare kan legge kristendommen bak oss og fortsette med demokratiet og humanismen er høyst tvilsom.

Det er slett ikke sikkert det er mulig å lage en «euro islam» som er slik som vi i Vesten vil ha det.

Vi kan ikke annet enn å ha som mål og ambisjon at vi kan leve og virke sammen på tvers av religionene. Det går ikke an å bryte dialogen. Da ender vi opp i vrangforestillingene og utvikler fiendebilder som ikke har rot i virkeligheten. Men dialogen kan føres med sterkere bevissthet om egen verdier og holdninger og kritikken mot islam kan skjerpes.

Næringslivet kan spille en viktig rolle. Handel med varer og tjenester har aldri latt seg avgrense av religiøse skillelinjer. Opp igjennom historien har næringlivsledere sørget for mange gode dialoger ( og mange kriger også dessverre) på tvers av religionsgrensene.

Derfor er det positivt at norske bedrifter satser i «strenge muslimske land» og gjør erfaringer om at strenge muslimer er dyktige, til å stole på og at deres verdier absolutt ikke er å forakte.

Vi gjør de samme erfaringer med muslimene som er her i landet. De leverer helt vesentlige bidrag for at Norge kan være et av de landene som FN mener det er best å bo i.

Bondevikregjeringen framsto som veldisiplinert, sammenliknet med de rød–grønne som for tiden spriker i alle retninger på vitale områder. Nå går til og med statssekretæren ut mot sin egen minister, skriver Magne Lerø.

I høst var det SV som fikk så øra flagret for at de aksjonerte mot egen regjering og ikke forsto seg på hva det vil si å være et ansvarlig regjeringsparti. En del Ap-politikere er fullt på høyde med de mest frustrerte SV-politikerne når det gjelder å spre forvirring om hva som er regjeringens linje. Rolf Terje Klungeland er det grelleste eksempelet på, politisk uforstand. Han forlanger at konsernsjef Eivind Reiten og styreleder Jan Reinås får sparken selv om både statsminister Jens Stoltenberg og næringsminister Odd Eriksen har sagt klart i fra at det ikke er regjeringen politikk å drive denne typen fjerning av sjefer. Klungeland bryr seg ikke. Han kjører på. Han har nok sin heiagjeng. I Dagens Næringsliv i dag sier Olav Støylen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund at Klungeland driver med et ”helvetes tøv”.

Spriket på næringspolitikkens område har nå også nådd toppledelsen i Næringsdepartementet. Det hører til ”regjeringslærens ABC” at en minister og ministerens statssekretær må tale med en tunge. Hvis ikke blir forvirringen fullkommen.

Statssekretær Frode Berge i Næringsdepartementet er også leder i Rogaland Ap. Fylkeslaget har nå kastet seg inn i kampen mot at Telenor skal få selge Opplysningen 1881, skriver Dagens Næringsliv. Jens Stoltenberg har sagt at det ikke er aktuelt å instruere Telenor i denne saken. Rogaland Ap har imidlertid vedtatt en uttalelse det det heter at det ”forventer at staten vil opprettholde sin eierandel og sørge for at viktige arbeidsplasser i Opplysningen 1881 blir reddet”. Vedtaket er enstemmig, Berge var til stede på møtet, og han har underskrevet brevet til departementet der fylkeslagets syn presenteres. Han har ned andre ord vært med på å skrive brev til seg selv.

– Frode går for det som står i uttalelsen. Jeg vil tro han blir en god representant for fylkespartiets syn i departementet, sier fylkessekretær Kjell Sund til Dagens Næringsliv.

Vi får se hvordan Frode Berge har tenkt å håndtere sine hatter. Her kan forvirringen bli stor dersom han både skal uttale seg som representant for Rogaland Ap og sin sjef Odd Eriksen som i likhet med Jens Stoltenberg ikke har til hensikt å instruere Telenor.

Frode Berge burde selvsagt lat være å skrive under på brevet. Han burde sagt til fylkelaget at han i denne saken må opptre i trår med den linjen som regjeringen har lagt seg på.

Frode Berge har også uttalet seg om hva regjeringens akter å gjøre når det gjelder styremedlemmer i statsselskepenne. Også her aner vi en meningsforskjell mellom Eriksen og Berge. De vil nok avvise det. Og det spørs om ikke spriket i alt Eriksen selv har uttalt om denne saken er større enn det er mellom Berge og Eriksen.

Jan Bøhler kjører også et eget løp mot regjeringens linje i nærisngpolitikken. I går fikk han full støtte i VG fra partiets ”grand old man”, Håkon Lie.

Sp har Per Olaf Lundteigen som logger i startgrope for egenmarkeringer på Senterpartiets vegne. Og SV har en stor flokk som ikke er nevneverdig opptatt av å være på linje med de signaler Jens Stoltenberg og ansvarlige ministere gir om hva som er regjeringens linje.

En valgkamp er full av ord og løfter. Etter hvert må det tas beslutninger som gjør det klart hva regjeringen faktisk står for. Union er en tapt sak. Nå står det om Årdal. Neste blir nedleggelse av 150 postkontor. Deretter Opplyseninge 1881 Og det vil dukke opp saker om nedlegging av 100 arbeidsplasser hvor regjeringen blir bedt om å gripe inn med sin aktive næringspolitikk. Noe må regjeringen få til. Det ser ut til at Eriksen vil satse alt på å vise hva de duger til i Årdal. Med å love at antallet arbeidsplasser skal opprettholdes, har han lagt listen høyt. Fallet blir stort dersom de ikke lykkes i Årdal.

Odd Eriksen bløffer når han garanterer alle i Årdal nytt arbeid. Han framstår som et siv i vinden omgitt av rød- grønne løshester som prater industripolitikk som om verden har stått stille i 30 år, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag møter næringsminister Odd Eriksen folket i Årdal. Han kommer til å få kritikk så øra flagrer. Det hjelper ikke at han kommer med 30 nye millioner til omstillingstiltak. Han gjorde det klart i går at regjeringen ikke vil instruere Norsk Hydro i denne saken. Det har de heller ikke myndighet til. Han vil heller ikke be Hydro om å søke Statens Forurensningstilsyn om å få drive med de gamle ovnene ennå to år til. Det er det ”alle” i Årdal vil. Odd Eriksen vil bli konfrontert med at regjeringen svikter de løfter de ga i valgkampen. Han forsvarer seg med å gi et løfte om at regjeringen og Hydro skal skape like mange nye arbeidsplasser som forsvinner når Hydro legger ned deler av driften i Årdal. Det sa han til NRK i går og til Dagbladet i dag.

Slike løfter bør han ikke gi, for den slags løfter kan han ikke holde. En ny dørfabrikk kan gi 60 nye arbeidsplasser. Av erfaring oppstår det nye arbeidsplasser når det lokkes med støtte og etableringstilskudd. De er ikke mindre kreative og innsatsvillige i Årdal enn andre steder, men Årdal ligger ikke like gunstig til for nyetableringer som for eksempel Skien. At alle som må slutte i Hydro skal få ny jobb, kan ikke en næringsminister love. Det er en bløff. Noen som mister jobben bør vurdere å flytte fra Årdal til andre steder der det er stort behov for arbeidskraft. Noen må belage seg på å pendle en periode. Og de minst kvalifiserte og motiverte for å få seg noe annet å gjøre, vil bli arbeidsledige i kortere eller lenger tid. Dette vet de i Årdal. Det er slik det er alle steder. Derfor bør ikke Eriksen late som om det ikke vil bli slik i Årdal. Årdal-samfunnet klapper imidlertid ikke sammen om de store ovnene stenges nå. Det er på tide det skjer av to grunner. De forurenser stygt, og det vil sette fart i omstillingen.

Ingen kan garantere for aluminiumsproduksjon i Norge i lang tid framover. Dette bestemmes i stor grad av tilbud og etterspørsel internasjonalt. Det er ikke mye aluminium vi bruker her til lands. Hydro tvinges til å legge deler av produksjonen til andre land. Det samme har Norske Skog gjort.

Store deler av det politiske miljø lukker øynene for det som skjer innen produksjon, foredling og salg av aluminium på verdensmarkedet. Dette forsvinner i en rød- grønn saus av ord om en mer aktiv industripolitikk.

I VG i dag svinger den gamle Ap-kjempen, Håkon Lie, som nå har passert hundre år, pisken over den industripolitikk som føres for tiden. Han hevder Eivind Reiten opptrer som en hoven snobb og at Jens Stoltenberg mangler mot til å ta styring med næringspolitikken. Lie vil at mest mulig skal være som det var før i tiden.

Dagsavisen skriver at det jobbes hardt i kulissene for å få Hydro til ikke å stenge de gamle ovnene nå. Det betyr at nærmere 200 arbeidsplasser kan reddes enda noen år. Deretter er målet å få Hydro til å inversere i nye ovner slik at alt kan bli som før i Årdal. Dette er politisk ønsketenkning.

Aps Rolf Terje Klungeland bestemte seg i går for å starte en prosess i full offentlighet for å få kastet både konsernsjef Eivind Reiten og styreleder Jan Reinås i Hydro. Han uttaler seg i dag både til Klassekampen og Nationen. Budskapet er at Reinås ikke er å stole på fordi han i sin tid ledet Norsk Skog inn på en vei som førte til at Union ble lagt ned.

Eivind Reiten gjøres ansvarlig for å ha medvirket til at vi har fått et liberalisert kraftmarked er i landet, som har ført til høyere priser på kraft, og som igjen har gjort produksjon av aluminium mindre lønnsomt. Klungelands tankerekker er, som man forstår, både lange og spesielle.

Klungeland og andre bidrar til å spre forvirring om hva som er regjeringens linje. Det skyldes at vi har en næringsminister som ikke er i stand til å sette foten ned- fordi han ikke vet hvor han skal sette den. Han framstår som et siv i vinden. Det haster for næringsminister Odd Eriksen å skaffe seg den autoritet han trenger får å sette på plass de rød- grønne industripolitiske løshestene.