Rød–grønt Statoil-surr

Valgkomiteen i Statoil bør trekke seg hvis Jens Stoltenberg lar Gerd-Liv Valla og de rød–grønne aksjonistene bestemme hvem som skal være styreleder i Statoil, og ikke valgkomiteen med støtte fra olje- og energiminister Enoksen, skriver redaktør Magne Lerø. ( Se leder overfor etter Odfjell har trukket seg ) 

På Dagsrevyen i går gikk olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ut med helhjertet støtte til Johan Fr. Odfjell som ny styreleder i Statoil. VG skriver i dag at han ønsker en ny vurdering av Odfjell. De tolker ham i alle fall slik. VG mener også å vite at regjeringen har bestemt seg for å vrake Odfjell. Tidligere har mediene skrevet at Jens Stoltenberg har stilt seg bak Johan Fr. Odfjell, men det har vært Odd Roger Enoksen som har frontet saken utad. Når regjeringen nå er angrepet av akutt tvil – og lurer på om de må ombestemme seg – skyldes det, igjen ifølge VG, at Gerd-Liv Valla har talt. Det skjedde på det såkalte kontaktutvalget mellom LO og Ap på mandag. Her satte Valla foten ned. Det gikk imidlertid ikke umiddelbart melding til Enoksen. For så sent som i går kveld var Odfjell hans mann.

Nå er det Marit Arnstad som kjøres fram som ny styreleder. Dagens Næringsliv tolker henne slik at hun ikke er avvisende. Hun fikk ellers en blomst i knapphullet av Trygve Hegnar i går på lederplass i Finansavisen. Hegnar synes ikke Odfjell burde bli styreleder, siden han har vært styreleder i Umo. Hegner mener Arnstad klarer styrelederjobben i Statoil. Det mener ikke valgkomiteen. Hun har liten styreledererfaring og har knapt nok vært borti børsnoterte selskaper. Det er hav av kompetanseforskjell mellom Odfjell og Arnstad. De har imidlertid begge det til felles at de har prioritert barn foran karrière. Arnstad sa nei til å sitte i regjering fordi hun ikke ville flytte sønnen til Oslo og heller ikke få være mer sammen med ham enn det gjerne statsråder får tid til. I 1994 adopterte familien Odfjell flere barn. Det ble uforenlig med jobben som toppsjef i Vesta. Det var da han inngikk avtalen om å stå til disposisjon for Vesta 300 timer hvert år. Det får han fortsatt 750 000 kroner for. Det er en helt normal timebetaling. Og nå sier Vesta at de vurderer å benytte seg av Odfjells tjenester igjen.

Mens den ene etter den andre utnevner Arnstad til styreleder over bordet, jobber valgkomiteen i Statoil profesjonelt. De har konsultert Egon Zehnder, som er kjent for å ta på seg de tøffeste hodejegerjobbene. I går brukte mediene mot Odfjell at han ble foreslått av sin egen hodejeger. Men det er jo ikke Odfjell personlig som har benyttet Egon Zehnder. Det var i egenskap av styreleder i Orkla han engasjerte Zehnder. Orkla velger også den de mener er den beste (og dyreste) når de skal finne toppsjef.

Statoil ligger i denne klassen. Her skal man ha den beste ut fra de kriteriene som er fastsatt.

Odfjell er på øverste hylle. Arnstad er på to hyller nedenfor.

Det er amatørskap å kritisere Odfjell og Statoil for at de har brukt samme hodejeger som Orkla.

Valgkomiteen i et internasjonale børsnotert selskap kan ikke hoppe fram og tilbake ut fra politiske signaler. De bør trekke seg hvis de nå settes under press for å droppe Odfjell. Vi tror ikke Odfjell trekker seg frivillig. Den motstand han nå opplever kommer til å gå over. Eivind Reiten, Jon Fredrik Baksaas og Helge Lund klarer seg fint selv om Ap-Bøhler-gjengen gjerne vil ha dem ut på grunn av fallskjermer, bonuser eller at de ikke følger signalene Bøhler gir om hva de rød–grønne mener. Odfjell levde også mange måneder med at de ansatte i Orkla hadde mistillit til ham.

Anne Kathrine Slungård bør bruke denne anledning til en markering av at Statoil nå er et børsnotert selskap som skal styres på næringslivets premisser, ikke på politiske. Dette forstår Jens Stoltenberg og Odd Roger Enoksen. Nå må ikke de surre det hele til ved å sitte og håpe på at Odfjell trekker seg eller at valgkomiteen i Statoil ombestemmer seg. Det gjør de neppe.

Jens Stoltenberg bør nå gi beskjed om at han støtter Odd Roger Enoksen eller Gerd-Liv Valla.

Regjeringen må ha et syn. En statsminister må kunne skjære igjennom og ta ansvar. Vi kan ikke holde på i ukevis og diskutere om Odfjell skal være styreleder i Statoil eller ikke.

Medie-nedbemanning med Valla

Alle Ap-politikerne som aksjonerer for at Telenor ikke skal selge Opplysningen 1881, kan nå aksjonere mot at LO via A-pressen skal få kloa i Orkla Media. Det betyr nemlig tap av minst 400 arbeidsplasser, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå har de røde Ap-aksjonistpolitikerne fått en ny sak de kan kjempe mot til krampa tar dem. Vi tenker på Steinar Gullvåg som mener Jon Fr. Baksaas i Telenor bør gå fordi han ikke har fått med seg at landet har fått en ny regjering som – ifølge Gullvåg – ikke vil ha noe salg av Opplysningen 1881. Vi tenker også på Rolf Terje Klungeland som vil gi hele styret og Eivind Reiten sparken fordi de vil redusere antallet arbeidsplasser i Årdal, og på Jan Bøhler som er med overalt der det er snakk om at det skal innføres en ny rød–grønn næringspolitikk her til lands.

Dagbladet skriver i dag at A-pressen vil kjøpe Orkla Media. De ansatte frykter det betyr at 400 arbeidsplasser forsvinner. Det er nesten liker mange arbeidsplasser som kan bli borte dersom Opplysningen 1881 selges, og den nye eieren bestemmer seg for å nedbemanne over en lav sko. Både i Opplysningen 1881 og i A-pressen/Orkla Media er det mange kvinner ansatt. Og det er ansatte utenfor Oslo vi snakker om.

Det delikate i denne saken er at LO er storeier i A-pressen, og LO-leder Gerd-Liv Valla er styreleder. Dagbladet skriver at LO er villig til å legge en halv milliard på bordet for at A-pressen skal få slått kloa i sin nærmeste konkurrent. Vi trodde ikke det var mulig på grunn av bestemmelsene i eierskapsloven. Men A-pressen har funnet et smutthull, og kulturminister Trond Giske har sagt at dette hullet er det mulig å smette både ut og inn av.

Dette blir ikke strake landeveien for Gerd-Liv Valla. Er det noe de ansatte i Orkla er imot, så er det å bli kjøpt opp av A-pressen. Hvis konsernsjef Alf Hildrum har lykkes i å forklare de ansatte at det heller ikke blir noen spøk om andre enn A-pressen får ta over, er de ansatte i A-pressen skeptiske og ikke innbitte motstandere som i Orkla. En annen sak er at de ansatte i Orkla vil anklage Stein Erik Hagen for å være en sviker – hver eneste uke, i alle fall til han fyller 67 år.

LO-lederen må regne med å ha noen hundre taleføre i mediebransjen imot seg i denne saken. Forbundssekretær Anders Skattkjær i Fellesforbundet legger nå opp løpet.

– Hvis disse planene blir virkelighet, er det dramatisk for mange arbeidsplasser. En LO-leder kan ikke ha hånda på rattet i en slik løsning. LO sitter i glasshus her. Blir disse planene virkelighet, har ledelsen et forklaringsproblem. For LO kan ikke være en ren mediekapitalist,

sier Skattkjær, som ikke vil bekrefte at saken blir tatt opp på dagens forbundsmøte i Fellesforbundet.

Så lenge LO er en storeier i A-pressen, må de nok opptre som mediekapitalister flest. Det er mediekapitalisten i Schibsted og Orkla man kjemper mot. Dagsavisen har meldt seg ut av dette «kapitalistkjøret» og blitt stiftelse. Det er en høyst usikker tilværelse. De har ikke mye penger igjen på bok, og lever av statsstøtte.

Vi går ut i fra at Bøhler, Gullvåg og Klungeland mener at A-pressen ikke må finne på å kjøpe Orkla. Det vil jo føre til tap av arbeidsplasser. Disse tre lever fortsatt i sin «Soria Moria-verden» med sin nye, aktive industripolitikk. Gerd-Liv Valla lever i virkelighetens brutale kapitalistverden. Der agerer man slik som A-pressen nå gjør. Det snakkes om synergieffekter på 2 milliarder ved å samordne Orkla Media og A-pressen.

Vi håper det blir Dagbladet og ikke A-pressen som stikker av med Orkla Media. Vi tror det er sunt og godt at vi har tre store uavhengige mediekonserner. Om det er kapitalistene i Orkla eller Dagbladet som er eiere, er ikke avgjørende.

Denne saken har også en parallell til debatten om Statoil, som Bøhler står midt oppe i. Statoil er et børsnotert selskap. Her er staten den dominerende eier, men er man børsnotert, skal selskapet styres ut fra forretningsmessige prinsipper. Det spiller liten rolle om det er Gerd-Liv Valla eller Johan Fr. Odfjell som er styreleder i A-pressen. Konsernsjef Alf Hildrum vet hva dette handler om. Han kan ikke ha et styre som sier nei til den strategi han legger fram fordi det betyr reduksjon av noen arbeidsplasser. Det skjer hver enste dag at bedrifter reduserer antallet ansatte. Heldigvis. Nå sliter mange bedrifter for å få tak i ny arbeidskraft.

Om styrelederen i Statoil stemmer Høyre eller Ap betyr fint lite. En styreleder i et stort internasjonalt selskap driver ikke politikk. Han, eller hun, driver business. Og de skal vise samfunnsansvar og arbeide i tråd med bedriftens etiske retningslinjer. Den slags kvaliteter er ikke forbeholdt styremedlemmer som stemmer bestemte partier.

I NSB, Statkraft, Posten, NRK og Avinor er det litt annerledes. Der er staten eneeier. Det gir statsråden som generalforsamling større handlefrihet. Og det er mulig for politikerne å gi disse selskapene beskjed om at det er andre hensyn enn avkastning som skal legges til grunn når viktige veivalg skal foretas.

Opprøret mot Odfjell

Vi aner ikke om Johan Fr. Odfjell danser ballett eller spiller piano, men han er den dyktigste styrelederen de kan finne til Statoil. Odd Roger Enoksen har bestemt seg og kan ikke gi etter for de rød-grønne som hyler om mistillit til Odfjell, skriver redaktør Magne Lerø.

De rød–grønne har snakket varmt og lenge om at det skal bli andre boller når bare staten får utnevnt nye representanter til styrene i de selskapene der staten har en betydelig eierandel. Alle rød–grønne gleder seg over at Grete Faremo er på vei inn i styret for Norsk Hydro. Det ble også klappet da det ble kjent at Marit Arnstad skulle inn i Statoil-styret. Så sprang bomben. Valgkomiteen i Statoil innstiller Johan Fr. Odfjell til ny styreleder i det fornemste av alt vi har, Statoil. I VG vender 15 av 19 fylkesledere i Ap tommelen ned for Odfjell. Vi får inntrykk av at alle som kan krype og gå i SV er imot. Den eneste politikeren som så langt støtter Odfjell, er olje- og energiminister Odd Roger Enoksen. Han legger til grunn av valgkomiteen under ledelse av Anne Katrine Slungård har funnet den beste.

Av VG får vi inntrykk av at de rød–grønne helst ville hatt en kvinne fra distrikts-Norge. Det klages over at man bare henter de gamle sirkushestene inn i manesjen. Odfjell har akkurat avvikler styrelederjobben i Orkla. Listen over styrer han har sittet i er temmelig lang. Næringsminister Odd Eriksen sa i forrige uke at han gjerne ville ha pianolærere og ballettdansere inn i styrene. Slike har valgkomiteen i Statoil ikke fått fatt i. Anne Katrine Slungård sier til Klassekampen at staten ikke har gitt føringer for hvem som skal inn i styret. Det betyr at de har forsøkt å kapre den beste.

Marit Arnstad har vært olje- og energiminister, hun er en kvinne både med juridisk kompetanse og stor politisk dømmekraft. Ingen stiller spørsmål om hennes kvalifikasjoner.

Johan Fr. Odfjell regnes for en av de beste styrerepresentantene vi har. Men ut fra alt Odd Eriksen har sagt om at de vil styre gjennom å velge de rette styrerepresentantene for å ivareta statens interesser, var det overraskende at Johan Fr. Odfjell ble lansert som ny styreleder i Statoil. Han har ikke markert seg politisk. Ikke har han vært leder i Transparency Internasjonal, slik som den avgående styreleder Jannik Lindbæk. Han er heller ikke kjent for å holde flammende foredrag om samfunnsansvar. Odfjell er en dyktig og hederlig kapitalist som vil ta styrejobben på vegne av aksjeeierne. De aksjonærene Odfjell arbeider for, vil ha størst mulig avkastning på investert kapital. Derfor sa han som styreleder i Orkla ja til en prosess som sannsynligvis leder til salg av Orkla Media. Han var også en pådriver for salg av Ringnæs, ifølge styremedlem i Orkla Stein Stugu. Han kom også på kant med de ansatte i Orkla da Finn Jebsen fikk sparken i fjor. Stugu sier til Klassekampen i dag at dette taler imot at han blir styreleder i Statoil.

De som sier de ikke har tillit til Odfjell trekker også fram at han har en etterlønnsavtale med Vesta. Selskapet betaler ham 750 000 kroner i året i 19 år. Da er han imidlertid forpliktet til å jobbe 300 timer hvert år for Vital. For tiden benytter ikke Vital seg av den muligheten. Odfjell gjør det klart at det ikke er aktuelt å si fra seg etterlønnsavtalen for å kunne bli styreleder i Statoil.

Når valgkomiteen foreslår Odfjell som ny styreleder framfor Arnstad eller de andre dyktige kvinnene i Statoils styre, vil vi tro det skyldes at de mener han er best kvalifisert. De vil ikke drive symbolpolitikk når en slik posisjonen skal besettes.

Statoil er et internasjonalt selskap som styres på vanlig næringslivsmessige premisser. Det er ikke fylkeslederne i Ap som skal bestemme hvem som skal sitte i styret. Det er Odd Roger Enoksens ansvar. Han har bestemt seg.

Jens Stoltenberg kan selvsagt gripe inn og finne en annen. Da vil valgkomiteen trekke seg og det blir en internasjonal nyhet at staten griper inn for å få sin mann til å ta over styreledervervet.

Jens Stoltenberg kan håpe på at bråket går over. Eller så må han ta styringen og sette på plass de rød–grønne styreaktivistene. Dette handler ikke om Odfjell isolert sett, men om at politikerne må finne sin rolle i forhold til næringslivet. Vi har hatt nok av eksempler på at politikerne ikke har forstått rollen sin. Ap-politikere har avsatt både Eivind Reiten og hele styret i Hydro. Jon Fredrik Baksaas i Telenor har også blitt bedt om å trekke seg.

– Dette vil jeg sette en stopper for, bør Stoltenberg si. Og så bør han legge til: – Det er fint hvis noen i styret kan synge, spille piano eller danse ballett. Men vi skal ha de beste næringslivslederne i styret. Basta.

Det tror vi faktisk Jens Stoltenberg mener. Nå er tiden inne for å si det.

Redningsselskapet ved stupet

Redningsselskapet er i ferd med å utvikle seg til en «egosentrisk organisasjon» der tilfredsstillelse av tillitsvalgtes behov er viktigere en grunnen til at selskapet eksisterer. Blir Lars Hellandsjø sparket og Gunnar Knudsen valgt, kan det gå riktig ille, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom Landsmøtet i Redningsselskapet denne helgen følger anbefalingen fra valgkomiteen om å sparke den nyvalgte landsstyrelederen Lars Hellandsjø, vil organisasjonen i løpet av få år ha blitt en blek skygge av hva den en gang var. Det finnes nemlig grenser for hvor mye bråk og spetakkel organisasjoner tåler i løpet av et par års tid.

I fjor ble Redningsselskapet stående som et skrekkens eksempel på elendig ledelse. Generalsekretær Monica Kristensen Solås måtte til slutt bæres i land med en sluttpakke på et par årslønner. For å skape ro i organisasjonen måtte til slutt hele landsstyret trekke seg. President Magnus Stangeland viste i alle fall såpass lederskap at han forsto at dette var både riktig og nødvendig.

Et nytt styre under ledelsen av Lars Hellandsjø ble valgt. For noen måneder siden ble Øyvind Steene ansatt som ny generalsekretær. Og jammen ombestemte ikke Kong Harald seg. Han vil fortsette som den høye beskytter av selskapet likevel. Selskapet har også fått avsluttet de rettssakene de var oppe i. Det var nesten som om solen smilte noen øyeblikk til det hardt plagede selskapet. Nå var en på rett vei og kunne legge bråk og uro bak seg. Trodde vi.

Så kom valgkomiteens innstilling for noen uker siden. De vil at Gunnar Knudsen skal velges til ny leder for landsstyret. Det er den samme Knudsen som var leder for «Monica-fløyen» i striden som pågikk i fjor, og som trakk seg sammen med de andre i landsstyret. Knudsen bidro selv til å akselerere konflikten i fjor, ved at han som styremedlem begynte å gi kommentarer til mediene om hva som skjedde på styremøtene.

Hvordan kan Knudsen ett år etterpå ombestemme seg og lansere seg selv som kandidat til vervet som leder i landsstyret? Hva er det mannen tenker på? Han vil selvsagt svare at han er blitt forespurt av valgkomiteen og henvise til at mediene skriver at halvparten av kretsene støtter ham.

Valgkomiteen er ikke i stand til å si noe fornuftig om hvorfor man skal skifte ut styrelederen med en som sto midt oppi i striden i fjor. Forklaringen kan ikke være noe annen enn at store deler av organisasjonen ønsker revansje. I Redningsselskapet er det sår som ikke vil gro. Når Knudsen trer inn på arenaen, blir det enda vondere. Redningsselskapet er som et ekteskap som holder på å sprekke.

I organisasjonsteorien støter vi på begrepet «egosentriske organisasjoner». De kjennetegnes ved at opprettholdelse av organisasjonen og posisjonene er viktigere enn det organisasjonen skal utrette. Kulturen blir navlebeskuende, og etter hvert mister organisasjonens sentrale medlemmer evnen til å se seg selv slik omgivelsene ser en. Man blir seg selv nok. Egne, interne behov står i sentrum. Selvsentreringen fører til at man blir blind for hva som tjener organisasjonens formål. Redningsselskapet er en slik organisasjon.

Gunnar Knudsen og en av hans våpendragere, Marie Kleppa, vil så gjerne vi skal tro at de bare er opptatt av selskapets ve og vel. Det de er mest opptatt av er sine egne posisjoner. De forstår ikke at de selv må tre til side for at sårene i organisasjonen kan leges, for at de kan legge konflikten bak seg og samle seg om å realisere målet med selskapet.

Blir Hellandsjø sparket, er det ikke utenkelig at den nye generalsekretæren, Øyvind Steene, vil gå en ny runde på om han vil overta en slik huskestue som Redningsselskapet på nytt kan bli.

Blir det en splittelse i Redningsselskapet, kan det bety kroken på døra for det selskapet vi i dag kjenner. Det er tatt til orde for at staten bør overta redningsansvaret. Da kan Redningsselskapet bli et selskap med oppgave å drive service og eskortetjeneste for alle fritidsbåtene som befinner seg på fjorden sommerstid.

Hvis landsmøtet i Redningsselskapet vil lage bråk og spetakkel, er det ingen som kan hindre dem i det. Skjønt det er en som kan gripe inn. Det ville jo vært morsomt om Kong Harald nå syntes det gikk over alle støvleskaft og sendte en faks med beskjed om at han som selskapet høye beskytter nå vil beskytte dem mot seg selv ved be om at Lars Hellandsjø får fortsette som formann. Men den slags beskyttelse driver dessverre ikke Kongehuset med for tiden.

Haga mister regions-grepet

Ikke vil vi ha føderalisme her til lands, ikke vil Østfold og Anne Enger Lahnstein underlegges Oslo og ikke vil politikerne på Stortinget miste enda mer innflytelse. Det er ikke noe rart Åslaug Haga er i ferd med å miste grepet om hele regionsreformen, skriver redaktør Magne Lerø.

Kommunalminister Åslaug Haga er i ferd med å miste grepet rundt den såkalte regionsreformen. Den går i korthet ut på at dagens 20 fylker skal erstattes av 6–8 regioner som skal styres av folkevalgte. En del av de oppgaver staten i dag har, skal overføres til de nye regionene. Det begynte å rakne for Haga for noen måneder siden. Da ble det klart at flere av fylkene slett ikke ønsket å slå seg sammen. Haga svarte da med at fylkene ikke skulle tvinges, og at det var mulig å ha flere regioner enn det som er tenkt.

– Vi ønsker en mer robust fylkeskommune og i tillegg velger vi å kalle det regioner. Poenget er at vi mener det er viktig med et robust mellomnivå for å bidra til desentralisering. Det er jo ikke det viktige om vi kaller det fylkeskommuner eller regioner, sier Åslaug Haga til Nationen i dag.

Denne uttalelsen viser at hun er i ferd med å ta nerven ut av hele regionsreformen. Hvis fylker ikke skal slås sammen til store regioner, er det ikke noe poeng å gi fylkene et nytt navn. Det har ikke vært snakk om å overføre større ansvar fra staten til fylkene. Debatten har gått på om det er noe poeng med dagens fylker når de nå har mistet ansvaret for sykehusene.

Høyre vil ha større kommuner og droppe hele fylkeskommunen. Ap er for så vidt med på regionstenkningen, men har gjort det klart at det ikke blir aktuelt å overføre ansvaret for sykehusene til regionene.

Nå er det begynt å gå opp for Sp hva de har gått inn for. Ute i fylker og kommuner øker motstanden mot de regionshovedstedene som står fram.

Fylkesmannen i Østfold, tidligere Sp-leder Anne Enger Lahnstein, advarte for noen uker siden mot den ansvarspulverisering som den nye regionreformen kan innebære. Er det noe folk i Østfold ikke kan tenke seg, er det å bli underlagt «regionsstyret» i Oslo. I Ukeavisen Ledelse i forrige uke lot Gunn Owesen, sjefen for Innovasjon Norge, det skinne igjennom at det kunne bli så som så med nasjonale grep for nyskaping dersom dette overlates til regionene. I siste nummer av Stat og Styring problematiserer tidligere statsråd, Lei Arne Hele, som nå er forsker ved Norsk Institutt for by- og regionforskning, regionsreformen. Han mener den tenkning Kommunenes Sentralforbund, Sp, SV og langt på vei Ap legger til grunn, innebærer en svekkelse av den nasjonale styringen på viktige politikkområder.

– For regiontingene må selv få bestemme politikken på felter de er satt til å styre. Hva blir i så fall igjen av enhetsstatens regionale forvaltning og tjenesteproduksjon? Skal ansvaret begrenses til lovlighetskontroll og tilsyn med at nasjonale minstestandarder overholdes, spør Heløe. Han avslutter sin artikkel med å spørre om denne «regionalismen med et snev av føderalime» har et holdningmessig grunnlag i befolkningen.

Svaret på det spørsmålet er nei. Det er det som er i ferd med på skje nå. Hele regionsreformen kan koke bort i kålen fordi Haga ikke vil tvinge fylker til å slå seg sammen – og Ap ikke vil overføre makt fra Stortinget til de nye folkevalgte regionsstyrene.

Bondevikregjeringen ville starte med å evaluere fylkeskommunene. Dette hoppet de rød–grønne over. De burde tatt seg tid til en evaluering.

Hvis Stortinget ikke vil skjære igjennom og opprette 6–8 regioner, er det ikke grunnlag for en regionsreform. Dernest må Stortinget finne ut av om de vil gjøre seg selv enda mer maktesløse. Mye av politikken er i dag overlatt til rettighetsbestemmelser, markedet og alt som følger med EØS-avtalen. En regionreform vil innebære at de gir fra seg enda mer politisk innflytelse, riktignok til andre folkevalgte.

UDI-saken viser at politikere ikke ønsker å gi fra seg styring på områder de blir holdt til ansvar. Vi kan få en debatt framover om staten i mindre grad skal satse på å styre gjennom statlige etater med stor frihet til selv å treffe avgjørelser på grunnlag av overordnede politiske føringer. UDI kan de ta nakketak på om de ikke gjør som statsråden vil. Folkestyrte regioner kan de ikke ta grep på samme måten. De må få gjøre som de vil – det er det som er poenget med en regionsreform.

Nordbys tjenesteforsømmelse

Trygve Nordby kan være sjeleglad for at han ble reddet av Røde Kors før politikerne oppdaget hva han drev med. I dag hadde han ikke blitt Røde Kors-general. Men sannsynligvis kan Røde Kors leve med en sjef som har begått tjenesteforsømmelse i humanitetens navn, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen er såpass fortørnet over det Trygve Nordby har holdt på med i UDI at han vil vurdere å melde ham til politiet for tjenesteforsømmelse og brudd på lover og forskrifter om hvilke fullmakter statlige etatsledere har. Frp har allerede anmeldt Nordby. Det er en politisk markering etter godt gammelt Frp-merke. Det er noe annet om den ansvarlige minister ber politiet starte en etterforskning.

Dette er i ferd med å bli en delikat sak, både innad i regjeringen og i Røde Kors. Jens Stoltenberg har tidligere gjort det klart at han er inhabil når det gjelder behandlingen av spilleautomater. Røde Kors tjener flere hundre millioner kroner på denne aktiviteten – og i Røde Kors er Jens’ far, Thorvald Stoltenberg, president. Trygve Nordby er generalsekretær i Røde Kors. Hvis staten går til anmeldelse av Trygve Nordby, kan det bety en belastning for Røde Kors som Thorvald Stoltenberg neppe er interessert i. Det kan være Jens Stoltenberg finner ut at han vil erklære seg inhabil også i denne saken.

Manuela Ramin Osmundsen sitter i styret i Røde Kors. Trygve Nordby mener Osmundsen kjente til den praksisen UDI fulgte. Osmundsen hevder det motsatte. Granskningskommisjonen mener det er sannsynlig at Nordbys versjon er den riktige.

Osmundsen hevder hun er blitt utsatt for en heksejakt. Vi kan ikke tolke det annerledes enn at hun mener Nordby har deltatt i denne jakten, og således har medvirket til at hun må trekke seg fra UDI. Styreleder Thorvald Stoltenberg er en utmerket fredsmegler. Vi tviler imidlertid på om han klarer å løse konflikten mellom Nordby og Osmundsen. Sannsynligvis vil det ende med at Osmundsen trekker seg fra styret i Røde Kors.

Nordby sitter trygt, men svekket, i Røde Kors. Han er sjef med liten tabbekvote. Røde Kors vil ha en generalsekretær som har tillit og åpne kanaler inn i det politiske miljø. Det har ikke Trygve Nordby for tiden. En frivillig organisasjon trenger også en sjef som lytter til medlemmene. Nordby får saftig kritikk for en lederstil preget av at de ikke tok hensyn til motforestillinger. Det er ingen god attest. Han kan neppe drive Røde Kors slik han drev UDI. Utvalget som har gransket UDI, mener tydeligvis at Nordby også mangler dømmekraft. Han har bevisst unnlatt å informere politiske ledelse for å ha handlingsrom til å drive flyktningpolitikken mest mulig i tråd med det han selv mener.

Røde Kors mente de valgte ny sjef på øverste hylle. I ettertid må de konstatere at det har valgt en meget omstrid sjef. På sett og vis kan han unnskylde seg med at han har handlet i humanitetens navn. Ikke alle synes det er så galt at han har strittet imot det han har kunnet mot den innstramning av flyktningpolitikken Erna Solberg etter hvert ble eksponent for. Det hjelper imidlertid ikke. Nordby har strøket til den statlige etatsledereksamen.

Manuela Ramin Osmundsen synes det er surt å måtte slutte som UDI-sjef. Det var godt at hun forsto selv at hun ikke kunne klamre seg til jobben. Det kan godt være hun har rett i at hun ikke kjente til det så mye omtalte notatet som redegjorde for en praksis som ikke var politisk klarert. Frp bommer fullstendig når det antyder at hun også burde vært politianmeldt. For hva da? For ikke å ha varslet? For ikke å ha gått forbi Nordby og tatt en telefon til statsråden? For ikke å ha protestert? Granskningsutvalget ligger nær opp til å skape uklarhet i ansvarsforholdene i UDI. Har etatssjefen klubbet en praksis, må de andre i ledergruppen og saksbehandlere forholde seg til det. Underordnede har igjen plikt til protokolltilførsler eller til å dokumentere via e-post eller samtale med sjefen at man er uenig.

Hvis man ikke kan dokumentere det, blir man som nestleder klistret til sjefen. Osmundsen ville aldri blitt utnevnt til UDI-direktør dersom Bjarne Haakon Hanssen hadde kjent til alt granskningsutvalget har avdekket. Da hadde det vært en ønske om å finne en ny sjef utenfra som kunne ryddet opp. Osmundsen synes heller ikke å ha den nødvendige oppslutning fra de ansatte til at det var naturlig at hun fortsatt i stillingen. Ledere blir ikke alltid utsatt for rettferdig behandling. Det oppstår noen ganger situasjoner hvor det blir umulig for en leder å fortssette i stillingen, selv om man selv opplever at man ikke har gjort noe kritikkverdig. Osmundsen havnet i en slik situasjon. Hun kan få en ny lederstilling i staten. Det får ikke Trygve Nordby.

Brende med kaffe i vrangstrupen

Hvis Odd Eriksen vil drive kompis-salg av BaneTele til Tormod Hermansen, må han ristes til nøytralitet og objektivitet. Men ikke en gang kapitalistene i Orkla Media er bundet til å selge til de som byr høyest isolert sett, skriver redaktør Magne Lerø.

Børge Brende fikk kaffen i vrangstrupen på lørdag, sier han. Det skjedde da han leste i Dagens Næringsliv at næringsminister Odd Eriksen har tenkt å selge BaneTele til Bredbåndsalliansen, selv om Ventelo er villig til å betale rundt 200 millioner mer for å få slått kloa i BaneTele.

Bredbåndsalliansen eies av flere kommunale energiselskaper, og er opprettet for å kunne kjøpe opp BaneTele. Ved å knytte sammen energiselskapene og BaneTeles transportnett, kan selskapet bli en nasjonal bredbåndsaktør. En konkurrent til Telenor, med andre ord.

Politikerne har i fem år diskutert hva som skal skje med BaneTele. Det har vært mye fram og tilbake. Det var administrerende direktør Trygve Tamburstuen som så potensialet i det BaneTele kunne bli. I 2001 fikk han kjøpt fibernettet til konkursboet til Enitel. Senere måtte han trekke seg som leder for selskapet på grunn av sterk kritikk, beskyldninger og påstander om ulovligheter.

Tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen er styreleder i Bredbåndsalliansen. Han har nok jobbet godt i korridorene lenge for å få overta BaneTele.

Styret, de ansatte og handelsbanken Capital Markets som Næringsdepartementet har brukt som rådgiver, anbefaler at BaneTele slipper Ventelo inn på eiersiden. Det vil tilføre BaneTele mye trafikk i nettet og gi økt lønnsomhet. Men DN skrev lørdag at næringsminister Odd Eriksen har besluttet å innlede eksklusive forhandlinger med Bredbåndsalliansen.

Styreleder Kjell Gustav Knudsen skal ha skrevet brev til Næringsdepartementet om at de vil trekke seg dersom videre forhandlinger om salg kun skjer med én interessent.

– Her har næringsministeren tydeligvis bestemt seg for Bredbåndsalliansen, og overkjører alle bare fordi han liker Tormod Hermansen. Han overkjører styret, han overkjører rådgivere – maken har jeg ikke vært borti, sier tidligere næringsminister Børge Brende. Han vil ta saken opp i Stortinget. Høyre antyder at Eriksen kan være i ferd med å handle i strid med avhendingsinstruksen, som trekker opp retningslinjer for hvordan salg av statlig virksomhet skal skje.

De rød–grønne vil utvilsomt være mer fornøyd med å selge hele selskapet til kommunale energiselskaper enn til Ventelo, som eies av stiftelser kontrollert av privatpersoner registrert i skatteparadiset  De britisk jomfruøyer. Ventelo og de rød–grønne er som ild og vann. Det står også i Soria Moria-erklæringen at BaneTele skal være et offentlig kontrollert selskap.

Dette er langt fra noe kompis-salg til Tormod Hermansen. Det har ingen ting å gjøre med at Eriksen liker den tidligere Telenor-sjefen, slik Brende sier. Her har vi endelig et eksempel på at det er forskjell på Høyres og de rød–grønnes industripolitikk.

Det er ikke så enkelt at staten må selge til den som er villig til å betale mest. Ikke en gang i Orkla, hvor det kun er private kapitalister som styrer, er det slik. Den nye styreformannen, Stein Erik Hagen, har i alle fall sagt at han vil at Orkla Media skal være norsk. Det kan koste ham noen millioner. Det går vi ut ifra at han er smertelig klar over.

Hvis Odd Eriksen ikke skal selge til Ventelo men til Bredbåndsalliansen, må ha han gode grunner for det. En god grunn er at vi får opp en konkurrent til Telenor. En annen grunn er at de rød–grønne mener at det offentlige bør være tungt inne på eiersiden i selskaper som har ansvar for landets elektroniske infrastruktur. Det kan gjerne Høyre være uenig i. Det er imidlertid ikke forbudt å legge politisk begrunnede strategiske føringer til grunn for et salg. Det kan også være at Odd Eriksen og hans folk mener at det på sikt vil være best butikk å selge til Bredbåndsalliansen.

Vi får ta det litt rolig frem til vi får se hvilke begrunnelsen Odd Eriksen har. Eriksen er neppe så bortreist at han ikke klarer å håndtere dette salget i tråd med gjeldende retningslinjer. Hvis staten som eier vil legge andre premisser til grunn enn styret, bør styret selvsagt trekke seg. Et selskap kan ikke ha et styre som vil gå for en helt annen strategi enn eierne. Dette er kurant eierstyring.

Uetiske Røde Kors-investeringer

Røde Kors tjener hundrevis av millioner på helsefarlige spilleautomater. Det er kritikkverdig at de heller ikke vil forplikte seg til å holde seg helt unna selskaper som driver med våpen, alkohol, tobakk eller porno, skriver redaktør Magne Lerø.

De humanitære organisasjonene investerer milliarder av innsamlede kroner på Børsen, men bare to av de fem største har etiske retningslinjer for investeringene, opplyser NRK. De baserer seg på en undersøkelse som Norwatch har gjennomført.

Norges Røde Kors investerer i selskaper som lager våpen, alkohol, tobakk eller porno. Kirkens Nødhjelp, derimot, garanterer at de ikke plasserer én krone i denne typen selskaper.

Norges Røde Kors, SOS-Barnebyer, Redd Barna, Flyktninghjelpen og Kirkens Nødhjelp har plassert rundt en halv milliard kroner i aksjer, men bare to av dem, Røde Kors og Kirkens Nødhjelp, har utviklet retningslinjer for investeringene.

Men Røde Kors mener det er ok å investere i selskaper som er engasjert i våpen, porno, tobakk og alkohol – såfremt disse aktivitetene utgjør mindre enn ti prosent av den totale omsetningen.

– Organisasjonen etterstreber nulltoleranse, men har samtidig ikke kunnet finne forvaltere som kan garantere den. Dette er en praktisk tilnærming til en praktisk verden, sier kommunikasjonssjef i Røde Kors, Bernt Apeland.
Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, mener derimot at det er viktig at investeringene ikke er i strid med det formålet organisasjonen har.
– Vi fant ut at nulltoleranse var den eneste posisjonen vi kunne ha, opplyser han.
Flyktninghjelpen er i gang med å utvikle egne etiske retningslinjer. I dag har de mesteparten av sine aksjeplasseringer i fond som ikke er «etiske».

Statens Petroleumsfond klarer å holde seg unna «uetiske selskaper». Det burde også Røde Kors klare. Røde Kors tjener hundrevis av millioner på spilleautomater. Dette er en såpass tvilsom aktivitet at kommuner er begynt å forby spilleautomater. Kulturminister Trond Giske utelukker ikke at dette kan bli resultatet, dersom man ikke får gjennomslag i ESA for å forby private selskapet å drive spilleautomater.

Røde Kors burde vært opptatt av å opptre uklanderlig når det gjelder pengeplasseringer. Det bidrar til svekket tillit når Røde Kors ikke vil forplikte seg like sterkt som staten. I det lange løp taper Røde Kors på å tjene penger på frynsete aktiviteter.

Det holder ikke å forsvare seg med at man driver farlige spilleautomater eller investerer i tvilsomme selskaper for å få mest mulig penger til å hjelpe mennesker som trenger det. Vi tror ikke giverne vil akseptere en slik «målet helliger midlene»-tenkning i det lange løp.

Røde Kors bør snarest revidere sine retningslinjer og legge seg på den samme nulltoleranse som Kirkens Nødhjelp og Statens Petroleumsfond.

SAS-sjefen går av

SAS må se seg om etter en ny sjef som er klar for å kutte kostnader og som ser det som en utfordring å skulle lede en stor flokk ansatte som ikke innser at deres eget lønnsnivå er den største trusselen selskapet deres står overfor, skriver redaktør Magne Lerø.

Jørgen Lindegaard går av som konsernsjef i SAS til høsten. Han har ledet selskapet siden 2001. I denne perioden har han kuttet kostnader for 14 milliarder. Allikevel må SAS notere seg for et tap på 9,1 milliarder i den perioden Lindegaard har vært konsernsjef.

– Det har vært fem år dominert av store endringer. September 11-aksjonen kom rett etter jeg tok over, og hadde en stor innflytelse på folks reisevaner. I løpet av disse årene, har også lavpriskonkurransen hatt et skikkelig gjennombrudd. De første stegene i de nødvendige innsparingene i selskapene er nå gjort unna. Jeg føler det er et riktig tidspunkt for en ny konsernsjef å ta over, sier Lindegaard i en kommentar.

Det har tært på kreftene å jobbe med nedbemanninger og kostnadskutt. Han sier han har brukt nesten all sin tid på SAS, og kun sporadisk har fått sett barnebarna sine. Nå var det nok. 

– Styret beklager at Jørgen Lindegaard har valgt å forlate sin stilling. Han har gjort en fremragende jobb for selskapet. Det er ingen overdrivelse å si at han har hatt en av de vanskeligste toppjobbene i Skandinavia. Han har lagt en stabil plattform for de endringene vi er nødt til å gjennomføre videre, sier styreformann Egil Myklebust i SAS.

Selv om SAS har tapt 9 milliarder den tiden Lindegaard har vært konsernsjef, kommer han til å bli omtalt som redningsmann for SAS. Flere selskaper har gått på ryggen de siste årene. Lindegaard har fått SAS på rett kurs.

John Lyng i Norsk Kabinforening sier til NTB at dette ikke kom overraskende. Lyng karakteriserer den avtroppende konsernsjefen som en «hard negl» rent profesjonelt. Lyng sier til N24.no at Jørgen Lindegaard bør gå av raskere enn han selv har varslet.

– SAS har ikke tid til å ha en leder sittende på oppsigelse i seks måneder, slik det nå legges opp til. Vi trenger en ny leder raskt på plass, lenge før det har gått et halvt år, sier han til Næringsliv24.

– Når det har vært kuttet så kraftig over lang tid, oppleves det som en lang nedtur for de ansatte. Nå som vi skal bygge videre, er det lettere for de ansatte å samle seg rundt en ny sjef, som ikke har de store besparelsenes stemplet i pannen. Men vi tåler ikke at SAS blir liggende i vakuum et halvt år uten ny leder, sier han.

Kjell Inge Røkke klarte å skaffe seg en ny sjef på dagen etter at Helge Lund varslet overgang fra Aker Kværner til Statoil. Styreformann Egil Myklebust er nok ikke så rask i snuen. Det er ikke uvanlig at styret bruker flere måneder på å finne ny toppsjef, og det går gjerne enda noen måneder før den nye kan tiltre. Lyng må nok smøre seg med tålmodighet. Har SAS Braathens fått en ny leder på plass til jul, får han være fornøyd.

SAS Braathens har mange problemer å hanskes med. At Jørgen Lindegaard blir sittende til høsten når han går av på eget initiativ, er ikke et problem. Det er bedre at Lindegaard er på post enn om man konstituerer en annen. Selvsagt vil styret jobbe for å få på plass en ny konsernsjef så raskt som mulig.

Lyngs kategoriske uttalelser om at SAS ikke kan leve med Lindegaard på oppsigelse, er et nytt eksempel på hans manglende evne til å bedømme den situasjonen selskapet er i.

SAS må fortsette å ta Lindegaards beske medisin. Det blir ikke mindre kostnadskutt med en ny sjef. Nye kostnadskutt på 2 milliarder er vedtatt. Kostnadene er det store problemet SAS har. Og kostnadene er først og fremst knyttet til høye lønninger.

Hvis Lyng tror han skal få en ny sjef med mindre fokus på kostnader, er det en søt dagdrøm han har blitt overveldet av. SAS må nok lete etter en sjef som er forberedt på å takle turbulens og som ser det som en utfordring å skulle lede en stor flokk ansatte som ikke innser at deres eget lønnsnivå er den største trusselen selskapet deres står overfor.

 

Artikkelen ble publisert 16.05.2006 kl 12:46, oppdatert 18.05.2006 07:46.

Djupedal med streikebekymring

Frustrasjonen sprer seg som ild i tørt gress i lærerpartiet SV. Djupedal sitter med ansvar for skolen, men det er kommunene som avgjør om de vil ha streik for å bli kvitt lærernes lesepliktsordning – som også SV-politikere mener er utgått på dato, skriver redaktør Magne Lerø.

Når lærerne de siste ti år har kjempet en durabelig kamp for å beholde staten som forhandlingsmotpart og ikke bli overført til Kommunenes Sentralforbund (KS), var det for å hindre at de skulle havne i den situasjonen de nå er i. Nå er det KS som avgjør om det skal bli streik i slutten av neste uke, ikke regjeringen.

Læreren har aldri lagt skjul på at de led et sviende nederlag da Kristin Clemet tvangsflyttet dem fra staten og over til kommunene. Begrunnelsen var at det er kommunene som har ansvar for skolens økonomi. Fra statens side har man ellers vært opptatt av at mindre skal avgjøres sentralt og mer lokalt, når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår for alle grupper i offentlig sektor.

Lærerne har kommet godt ut av det med hensyn til lønnsutvikling de siste årene. Det striden nå står om er de sentrale bestemmelsene om hvor mange timer lærerne skal undervise. Lærerne vegrer seg mot kun å bli underlagt alminnelige bestemmelser om 37, 5 timers arbeidsuke.

Kommunene ønsker større fleksibilitet med hensyn til antall undervisningstimer. Å telle undervisningstimer er uttrykk for en gammeldags pedagogisk tenkning. I dag jobbes det jo i team og prosjekter. For en skoleleder er det mer relevant å fokusere på hvor mye lærerne arbeider istedenfor hele tiden å måtte omregne arbeidsoppgavene til antall undervisningstimer. Dette bør kunne skje uten å gjøre lærerjobben til en alminnelig 8 til 16-jobb.

Arbeidstakerorganisasjoner kjemper alltid for sentrale ordninger. De påstår at lokale tilpasninger og en oppmykning av lesepliktsbestemmelser blir en ulykke for skolen. De mener det vil gi færre lærere, flere elever i klassene og at kommunene vil utnytte den frihet de får til lokal tilpasning til å sultefôre skolene. Vi tror kommunene er klokere enn som så.

Rolf Reikvam, som sitter i Stortingets utdanningskomité for SV, har gitt støtte til KS i konflikten med lærerne. Det har ført til rabalder innad i stortingsgruppen. I går kunne også Dagbladet fortelle at SV-ere kommer til å melde seg ut, dersom ikke regjeringen tar KS i skole.

I dag rykker kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) ut i Dagsavisen med noe som i alle fall Dagsavisen ønsker skal oppfattes som støtte til lærerne og kritikk til kommunene.

– Alle vet at jeg og SV er opptatt av skolen. Jeg tror også alle skjønner at en statsråd ikke kan gripe direkte inn i et lønnsoppgjør. Men jeg går nå ut med et tydelig politisk signal om hva vi vil med skolen, Jeg er veldig bekymret for den uforsonlige språkbruken og det høye konfliktnivået i skole-Norge, sier Djupedal.

SVs partisekretær Edle Daasvand åpnet fredag for at regjeringen kan bidra til en politisk løsning på lønnsoppgjøret i skolen. Djupedal bekrefter denne muligheten.

– Det er en tradisjon i Norge for at partene, og meklingsmannen finner fram til løsninger. Men hvis partene ønsker å snakke med meg, så er min dør åpen. Men dette er ikke noe vi har diskutert, understreker han.

Vi kan ikke helt se hva Djupedal kan bidra med slik konflikten nå står, annet enn å oppfordre partene om å komme til enighet. Selv om KS og lærere nå framstår som hund og katt, kan vi ikke forskuttere en streik. Vi har da også en riksmeglingsmann som skal forsøke å få partene til å innse at de er mest tjent med å finne en løsning.

Om ledelse, politikk og medier