Sjefen i Redningsselskapet i havsnød

LEDER: Det er tankevekkende at eks-polfarer Monica Kristensen Solås sier at hennes bilde av den modere leder er hundekjøreren. Når en leser dommen fra Asker og Bærum Tingsrett får en inntrykk av at hun ser på flere av sine medarbeidere som trekkdyr hun kan koble av etter eget forgodtbefinnende, skriver redaktør Magne Lerø.

I høst ble regionleder i Redningsselskapet i Nord-Norge, Arild Braathen, oppsagt sammen med tre andre som følge av omorganisering på regionsplan i Redningsselskapet. De hevder oppsigelsene er usaklige, og saken kommer opp for retten til våren. 6 januar ble imidlertid Braathen avskjediget fra sin stilling med øyeblikkelig virkning av generalsekretær Monica Kristensen Solås. Nå er Braathen tilbake på jobb etter at Asker og Bærum tingrett har gitt ham medhold i begjæringen om gjeninntredelse i stillingen fordi det ikke er grunnlag for beskyldningene om underslag av til sammen drøyt 100 000 kroner.

«Når det gjelder saksbehandlingen kan det synes som om arbeidsgiver ikke har foretatt den konkrete vurderingen av saken som må kreves, før en arbeidsgiver kan gå til det svært alvorlige skritt å avskjedige en arbeidstaker», heter det i kjennelsen. Når det gjelder selve grunnlaget for avskjedigelsen: beskyldningene om underslag, skriver retten følgende: «Det må kunne stille spørsmål ved de kontrollrutiner som har vært både i Redningsselskapet sentralt og ved regionkontoret i Tromsø spesielt. Det synes også å kunne stilles spørsmål ved om Braathen har oppfylt sitt ansvar som leder av regionkontoret ved å sørge for tilfredsstillende rutiner. Retten kan imidlertid ikke, slik saken står i dag, se at det er sannsynliggjort at det er grunnlag for betegnelser som underslag eller økonomiske misligheter.»

Dette er stryk i saksbehandling, og ledelse av siste sort. Skal en gå til avskjedigelse av en medarbeider, må en sørge for at medarbeideren i det minst gis anledning til å forklare seg skikkelig. Vi forstår godt at Braathens advokat vil vurdere om Redningsselskapet skal stilles strafferettslig ansvarlig for politianmeldelsen av Arild Braathen.

– Jeg anser dette for å være på grensen til falsk anmeldelse. Beløpet han beskyldes for å ha underslått er i anmeldelsen også redusert til 60 000 kroner, mens sentralstyret har forsøkt å gi inntrykk av at saken har større dimensjoner enn det som er kjent fra før, sier Nicolai Norman til Nordlys.

Distriktsstyrene i Troms og Finnmark har gitt sin fulle støtte til Arild Braathen, og bedt generalsekretær Monica Kristensen Solås om å trekke seg. Lederen i regionsstyret i Troms, Jorunn Nilsen, sier hun har gått igjennom alle bilag og konkluderer med at Braathen har gjort en fantastisk jobb for selskapet i mange år.

Monica Kristensen Solås sier hun har vurdert saken og handler på råd både fra revisor og advokat. Hvis hun omgir seg med slike rådgivere, kan mye gå galt framover. Det ligger flere arbeidsrettssaker og venter på Kristensen Solås. Redningsselskapet har anket avskjedssaken.

Monica Kristensen Solås har vært generalsekretær i redningsselskapet i vel et år. Flere medier har skrevet om høyt konfliktnivå, stor misnøye og frustrasjon innad. Representanter for de tillitsvalgte sier de ikke har tillit til henne. Men hun har støtte i styret og blant grupper av ansatte. Monica Kristensen Solås avviser at det er noe galt med hennes lederstil.

Behandlingen av Arild Braathen tyder på at hun mangler både kompetanse og dømmekraft. Ut fra det vi har sett så langt, kan mye gå galt for Redningsselskapet med Monica Kristensen Solås ved roret. Daglig leder må klare å håndtere forholdet til personalet bedre enn det denne saken tyder på.

Ved å anke saken og ikke ta noen som helst kritikk, har hun gjort fallhøyden for seg selv temmelig stor. Ut fra det Monica Kristensen sier, står styret i Redningsselskapet bak de oppsigelser og den avskjeden hun har foretatt. Vi får da inderlig håpe at ikke hele styret i Redningsselskapet er på kant med norsk lov, slik denne saken tyder på.

Eks-polfarer Monica Kristensen Solås sa i et intervju med Ukeavisen Ledelse at hennes bilde av den moderen leder er hundekjøreren. Men når en leser dommen fra Asker og Bærum tingrett får en inntrykk av at hun ser på flere av sine medarbeidere som trekkdyr hun kan koble av etter eget forgodtbefinnende.

 

Tinesjefer i hengemyra

LEDER: En tåke av uforstand har utvilsomt senket seg over de to sjefene i Tine, styreleder Jostein Frøyland og administrerende direktør Jan Ove Holmen. Selv barn forstår at det ikke nytter å forsvare seg med at det var «de andre som begynte» og at de dessuten lyver, skriver redaktør Magne Lerø.

En tåke av uforstand har utvilsomt senket seg over de to sjefene i Tine, styreleder Jostein Frøyland og administrerende direktør Jan Ove Holmen. Mandag sa Frøyland at moderniseringsminister Morten Meyer (H) «beint ut lyver». Men Meyer går ikke tilbake på et eneste ord av det han har sagt, og mener det er særdeles alvorlig dersom et selskap som baserer seg på subsidier fra skattebetalerne, misbruker sin markedsmakt.

I går påsto Jon Ove Holmen at det ikke var Tine som hadde foreslått at man skulle gi ekstra rabatter for å bli kvitt Synnøve Finden-produkter i ICA-hyllene. Det var ICA som hadde bedt om å få et tilbud basert på enerett for Tine. ICA tilbakeviser at de har tatt et slikt initiativ.

– Det er som vi sier, for alle kan stole på at vi i TINE snakker sant, sa Holmen på Dagsrevyen i går.

Frøyland og Holmen forsøker fortvilet å snakke seg ut av den tillitskrisen Tine har havnet i, men virkningen blir den motsatte. Når Holmen forsøker å forsvare seg med at det var «han andre som begynte», vet selv barn at den slags unnskyldninger er særdeles tynne. Jan Ove Holmens opptreden er ikke egnet til annet enn å rote det enda mer til for ham selv og det selskapet han leder. Enten får Holmen forsvare det Tine har gjort og si at «slik er det å drive i dagligvarebransjen» eller så får han beklage og si at «dette skal vi slutte med». Istedenfor traver Holmen rundt og sørger for stadig nye belastende medieoppslag om Tine. I dag kan VG fortelle at to av tre av befolkningen har fått mindre tillit til Tine og at annen hver av oss vil velge bort Tine-varer i butikken. Frøyland og Holmen ønsker å forhindre at Tine taper mer tillit, men effekten av det de holder på med er det stikk motsatte.

I dag skal Holmen ta stilling til om det som har skjedd skal føre til at noen i Tine mister jobben. Han understreker at han har ansvaret for alt som skjer i Tine, men at han ikke kan ha kontroll på feilvurderinger.

Det forstår vi, men det avgjørende for en konsernsjef er hvordan han taker en situasjon som den Tine har havnet oppi. Så langt har både styrelederen og konsernsjefen taklet det meget dårlig. Hvis de fortsetter den kursen de så langt har fulgt, vil det ende med at de begge må trekke seg.

Nå venter vi på at Holmen skal rydde opp, hvis det er noe å rydde opp i. Eller så er det slik det er i dagligvarebransjen, at man betaler for å bli kvitt en konkurrent, eller sagt på en litt penere måte, man betaler ekstra for å få enerett.

Rådmenn som syndebukk

LEDER: Mange rådmenn opplever kommunestyret som et mangehodet troll som det er meget vanskelig å forholde seg til. Selvsagt bør kommunalpolitikerne skjerpe seg, men frustrerende utydelighet, tvilsomme kompromisser og urealistiske vedtak må de fleste rådmenn leve med, skriver redaktør Magne Lerø.

Å ha et kommunestyre som sjef, ville for mange næringslivsledere ha fortonet seg som et mareritt. For rådmenn som faktisk har en slik sjef, opplever de det i alle fall som å forholde seg til et mangehodet troll til tider. Rådmenn kan forteller at de bombarderes med motstridende styringssignaler og blir bedt om å forholde seg til vedtak som mer er å betrakte som halvkvedede viser. Det ender ofte med at rådmannen blir gjort til syndebukk. Over halvparten av norske kommuner skiftet rådmenn i perioden 1998 til 2003. I 2004 sluttet 22 rådmenn i jobben sin, ifølge Kommunal Rapport. Året før var det 42. Statistikk for Kommunenes Sentralforbund viser at 25 prosent av de som slutter forsvinner ut av offentlig sektor.

– Jeg ser en veldig faglig utvikling. Spenningsforholdet mellom politikere og rådmenn har forsterket seg de siste tre–fire årene. Oppsigelse av rådmenn må bygge på saklige kriterier, slik alle oppsigelser må. Det er ikke nok å mislike rådene fra rådmannen, sier Matz Sandman som er leder i Rådmannsutvalget til Dagens Næringsliv. Han oppfordrer rådmenn til ikke å la seg presse ut og heller la kommunen bringe saken inn for Arbeidsretten om de mener de har saklig grunn.

Elendig kommuneøkonomi er gjerne årsaken til at det oppstår konflikter mellom politikere og rådmenn. Kuttforslag fra rådmannen kan provosere både politikere og velgere. Rådmannen kan i praksis framstå som den som vil rasere omsorgs- og velferdstilbud, mens politikerne forsøker å toe sine hender. Rådmenn opplever gjerne at man forvanter at det skal utøves godt lederskap uten at forutsetningen for det er til stede. Godt lederskap forutsetter tydelighet. Det er tydelighet, konsekvens, prioritering og langsiktighet rådmenn gjerne etterlyser hos politikerne. For politikerne handler det, litt for enkelt, om å sikre oppslutning hos befolkningen.

Det er ikke lett å peke på løsninger. Det er selvsagt på sin plass å gå ut med paroler om at politikerne må skjerpe seg. Men kompromisser og utsettelser hører nå en gang til politikkens vesen. Politikere flest opptrer ikke med den konsekvens og tydelighet som preger sjefen for landets kommuner, kommunalminister Erna Solberg. Hun ville sikkert være en fryd å forhold seg til for de fleste rådmenn.

Det er viktig at politikerne ansetter rådmenn som forstår hva det innebærer å ha politikere som sjef. Å bli frustrert over ulne kompromisser og utsettelser er en del av jobben. En rådmann kan ikke forholde seg til kommunestyret som en administrerende direktør til styret. Ledere i det offentlige må finne seg i politisk innblanding ned i detaljene, hvis det først går politikk i en sak. Da vet en ikke alltid hva det ender med. Det er frustrerende for de som har det daglige ansvar at en sak kan få et helt annet utfall enn det en regnet med og stikk i strid med tidligere signaler og retningslinjer. Da gjelder det for en rådmann å vise fleksibilitet, kunne omstille seg og akseptere. Begynner man å kritisere de folkevalgte og stille spørsmål ved om beslutninger lar seg gjennomføre er man ille ut. Luftfartsdirektør Per-Arne Skogstad måtte trekke seg fordi det oppsto tvil om han ville flytte tilsynet til Bodø slik Stortinget har bestemt. Slike situasjoner havner rådmenn stadig opp i. Det er en hårfin balanse mellom lojalitet og profesjonalitet man må operere innenfor. Havner man i en situasjon der det stilles spørsmål om rådmannen lojalitet overfor de folkevalgte, er man ille ute.

Mer helse-nei fra politikerne

LEDER: Det er snart ikke mer å hente på effektivisering i helsevsenet. Nå må bevilgningene økes eller færre pasienter behandles. Da må politikerne våge å prioritere, skriver redaktør Magne Lerø.

Direktør Roar Artsen ved St. Olavs Hospital i Trondheim ber politikerne kollektivt fortelle folket rett ut hvilke lidelser de ikke kan få behandlet på sykehus.

– I dag må hver enkelt helsearbeider rasjonere dagen fordi ingen høyere opp i systemet evner å gjøre det. Men i grunnen er det ikke politikerne, men deg og meg, dette handler om. Problemet er at vi som folk krever full tjenesteyting for oss selv. Samtidig er vi ikke villige til å betale så mye skatt at alle skal få full tjenesteyting, sier Arntsen til Vårt Land.

Han minner om at man i Sverige ikke opererer vekk føflekker på sykehus. Han mener det er grunn til å sette andre kosmetiske operasjoner på «nei-listen» og vurdere hvor grensen skal trekkes når det gjelder en del kroniske sykdommer og alderdomslidelser.

Dette er ikke en fremmed problemstilling for politikerne. Nåværende stortingsrepresentant Inge Lønning ledet for noen år tilbake et utvalg som konkluderte med det samme. Men det er selvsagt ikke lett å få politikerne til samlet å gå ut med lister over hvilke sykdommer det offentlige ikke vil finansiere behandling av. I dag utføres det en rekke kosmetiske operasjoner som pasienter selv må betale. Politikerne merker et press på at noe av det som gjøres på kosmetikk-klinikkene skal komme inn under refusjonsordninger. Argumentet er at en del kosmetiske operasjoner «utvilsomt forbedrer pasienters livskvalitet». Politikerne forsøker å holde igjen så godt de kan. De ser problemet. Og det vil bare øke. Forskning og ny teknologi gir oss mulighet for å helbrede stadig flere sykdommer. Antallet diagnoser som det kan gjøres noe med øker. Og folks forventninger om at de skal få «de helsetjenestene de har betalt for» øker. Morgendagens pensjonister blir mer kravstore enn dagens.

Direktør Arntsen har rett i sin analyse. Spørsmålet er om det er realistisk å få politikerne med på å avvise behandling på økonomisk grunnlag. Politikk handler om å skaffe seg oppslutning. Helse er et sensitivt område i velgermassen. Så om man skulle oppnå noe av det Arntsen etterlyser, må det være politisk enighet om det. Det er ikke lett å få til. Ap og SV vil argumentere for høyere skatt nettopp for å gi folk bedre helse og omsorg.

Et stykke på vei løser politikerne finansieringsproblemene i helsesektoren ved egenandeler. Men det er ikke enkelt å utvikle et system med differensierte egenandeler ut fra hva slags behandling man skal ha utført.

Politikerne har også løst finansieringskrisen i helsevesenet ved å sette i gang en rimelig stor omstilling for å få redusert kostnadene. Denne prosessen pågår fortsatt. I år er det særlig Helse Sør som står i fokus. De her ennå ikke kommet i mål med innsparingskravet på to millioner. Direktør Åge Danielsen ved Rikshospitalet–Radiumhospitalet har sagt at det ikke er mer å spare hos ham uten at det går ut over antallet pasienter de kan behandle. Nå snakkes det om at sykehusene i Larvik og Sandefjord kan bli lagt ned for å oppnå den innsparing som Stortinget har krevd Helse Sør legger opp til.

Det betyr lengre reisevei for de som skal på sykehus, men det gir effektiviseringsgevinster som betyr mer pasientbehandling.

Grensen for effektivisering er nådd. Mye tyder på at politikerne de neste årene må velge mellom økte bevilgninger eller mindre pasientbehandling. Og skal man behandle færre, må politikerne manne seg opp til å ta prioriteringsutfordringen på alvor.

 

Styringsvillig Valgerd i TV 2-motstand

LEDER: TV 2 vil oppgi allmennkringkastningskravet hvis det er mest lønnsomt. Hvis den styringsvillige Valgerd Svarstad Haugland inntar den samme kjølige holdningen til TV 2 som hun inntok overfor P4, kan hun kanskje oppnå en del av det hun ønsker, skriver redaktør Magne Lerø.

Valgerd Svarstad Haugland viser en styringsvilje som til tider gir aktørene i mediebransjen bakoversveis. Nå har hun røket uklar med TV 2 om kravene som skal stilles når kanalen skal stige inn i den digitale virkeligheten. Når TV 2s konsesjon løper ut i 2009, vil Svarstad Haugland at TV 2 fortsatt skal forplikte seg til å være en allmennkringkaster omtrent som i dag, at de fortsatt betaler konsesjonsavgift og at de ikke innfører betalings-tv.

Det er ikke noe å si på rimeligheten i kulturministerens krav, men spørsmålet er om hun er i ferd med å miste basisen for den styring hun gjerne vil utøve. Tidligere var det slik at TV 2 måtte bøye seg for de krav Kulturdepartementet stilte for å få konsesjon med enerett til å drive reklamefinansiert tv. Denne konsesjonen er ikke TV 2 avhengig av på samme måte lenger. Hvis vi setter saken på spissen, kan kanskje TV 2 greie seg like godt i den digitale tv-universet om man får full frihet til å gjøre som man vil. TV 2 har et innarbeidet merkenavn, en sterk posisjon i reklamemarkedet, og det er nok atskillige hundre tusen nordmenn som vil betale for å kunne se noe av det TV 2 sender.

Men kulturministeren ønsker TV 2 som partner til NRK for å bygge ut det digitale sendernettet som både TV 2 og NRK skal sende på, sammen med en rekke konkurrerende kanaler som skal ha tilgang på samme markedsmessige vilkår. NRK verker etter å komme i gang med Norges Televisjon (NTV). Hvis NRK blir hengende etter i det analoge nettet, vil dette på sikt svekke rikskanalen.

TV 2 har sagt seg villig til å investere noen hundre millioner i det nye digitale nettet, men de krever at Valgerd Svarstad Haugland klargjør betingelsene. Vi har forståelse for at TV 2 ikke vil investere i et digitalt sendernett uten at rammevilkårene for egen virksomhet er klare.

I 2009 er det langt fra sikkert at en tv kan reklamefinansieres som i dag. Alt tyder på at vi må regne med mindre reklameinntekter, og at dette må kompenseres med betaling for å se utvalgte tv-programmer. TV 2 kan ikke gi fra seg denne inntektsmuligheten med henvisning til at politikerne stiller det som krav siden folk flest må kjøpe seg dekoder for 1500 kroner for å kunne gjøre seg nytte av det digitale nettet. Dette er ikke TV 2s problem. Dette er NRKs problem.

TV 2 har en forhandlingsposisjon som er ny for Valgerd Svarstad Haugland. Denne gang kan hun ikke forlange å få det som hun vil. Hun må forhandle med TV 2 om å finne en løsning. Kulturministerens og politikernes ønske om å sikre befolkningen en allmennkringaster i tillegg til TV 2. Det er ikke avgjørende for TV 2. Deres primære mål er å sikre at de kan gi sine eiere den avkastning de forlanger. Hvis TV 2 kan tjene mer penger ved å droppe allmennkringkastingskravet, velger de det. Hvis det er lønnsomt å satse på betalings-tv, gjør de det. Fram til nå har politikerne hatt noe å tilby, enerett på reklamefinansierte tv-sendinger. Da kunne man stille krav. Etter 2009 er det man kan tilby langt mindre attraktivt. Da er det også lite man kan kreve.

Valgerd Svarstad Haugland bør være mest opptatt av hvordan hun kan sikre NRK i framtiden. Da TV 2 og NRK gikk sammen om å eie og bygge ut det digitale bakkenettet via Norsk Televisjon, ble det argumentert med at de to var allmennkringkastingskanaler. Når TV 2 ber om fritak for denne forpliktelsen, bør kulturministeren vurdere om man er best tjent med å legge opp til at det er NRK som får etablere det digitale bakkenettet, og invitere inn hele bunten av kommersielle kanaler som får konkurrere med hverandre og NRK om befolkningens tid og oppmerksomhet. Dette kan være et forhandlingskort i møte med TV 2. Da får vi se om de virkelig mener alvor av at de kan klare seg uten statlige privilegier i den digitale tv-verdenen som alle må inn i.

Hvis Valgerd Svarstad Haugland inntar den samme kjølige holdningen til TV 2 som hun inntok overfor P4, kan hun kanskje oppnå en del av det hun ønsker. Hun må kunne sette makt bak sitt ønske, ellers hopper privateide kanaler der hvor pengene er.

Clemet i professoral motvind

LEDER: Kristin Clemet driver en noe betenkelig siviløkonomisering av utdanningspolitikken, men hun har rett i at det ikke blir god nok ledelse å la professorer lede seg selv på omgang, skriver redaktør Magne Lerø.

Når et helt kobbel av kjendisprofessorer går i protesttog og stiller seg opp med lys i hånden foran Stortinget, er det grunn til å stoppe opp. Forklaringen kan være at de ellers så kloke og forstandige fagekspertene ikke forstår hva som skjer på utdanningsmarkedet, eller at de er rammet av den samme omstillingsmotstanden som preger andre arbeidstakere som kastes inn i omstillingsprotester de ikke har bedt om. Eller så kan det være at universitets faglige elite ser utviklingstrekk som vil rasere den universitetstradisjon som har vært en bærebjelke i vårt samfunn i århundrer.

Utdanningsminister Kristin Clemet rammes av tungt skyts for tiden, både fra gode, gamle professorer, store skarer av lærere og ilsinte elever som protesterer mot og saboterer standardiserte prøver og offentliggjøring av resultatene. Fellesnevner for kritikken er at Kristin Clemet anklages for å ville styre utdanningspolitikken etter det som kan telles og måles, kroner og karakterer, antall og resultater. Utdanningspolitikken siviløkonomiseres av siviløkonom Kristin Clemet, med andre ord. De har rett i at Clemets «kunnskapsløft» preges av en «gulrot foran, pisk bak»-tenking. Gudmund Hernes satte også spor etter seg som utdanningsminister, men han ville styre gjennom planer og programmer. Kristin Clemet er mer opptatt av å måle sluttresultatet enten det gjelder karakterer eller uteksaminerte studenter.

Det ligger nå an til at regjeringen vil lide nederlag i Stortinget når det gjelder hvordan universitetene skal styres. Det er Frp som har valgt side og får nå ros for at de er med på å sikre den akademiske frihet. Striden står om universitetene selv skal få bestemme hvordan de skal styres, eller om departementet skal oppnevne styreleder og halvparten av styremedlemmene og at styret skal ansette rektor som daglig leder.

Det er underlig at dette er blitt gjort til en hovedsak. Det skyldes at professorene rir prinsippet om uanhengighet i lengste laget. De vil markere at universitetene må få styre seg selv, ikke departementet. Men departementet styrer da universitetene langt sterkere gjennom de årlige bevilgningene. I dag er bevilgningene tredelt mellom en basisbevilgning, forskningsproduksjon og antall uteksaminerte studenter. Er det noe som gjør universitetene avhengig av det markedet mange professorer frykter, så er det denne finansieringsordningen, ikke om man har valgt eller ansatt rektor eller hvordan styret settes sammen.

Virkeligheten er slik at universitetene må konkurrere om studentene. De må også engasjere seg for å kommersialisere forskningsresultater og finne alliansepartnere utenfor universitets vegger. Hvis ikke Universitetet i Oslo makter de ledelsesutfordringer man står overfor, vil man gå tunge tider i møte. I denne situasjonen må universitetene sikre seg de beste folkene som ledere. All erfaring viser at styring skjer best i et samspill mellom eksterne og interne krav, mellom et styre som på vegne av eiere setter krav og en ledelse som forener de interne og eksterne interesser. Vi tror universitetene får de beste lederne ved å ansette en rektor for en åremålsperiode på fem år, med mulighet for forlengelse. Dette gir bedre og mer langsiktig ledelse enn at lederoppgaven skal gå på omgang internt.

Vi forstår at universitetene ikke vil være i lomma på den sittende statsråd som når det passer kan skifte ut styret. På denne måten kommer universitetet under politisk kontroll. Da må en heller søke å finne fram til ordninger der universitetene styres etter en stiftelsesmodell i den forstand at flere instanser oppnevner flertallet i styret. Departementet, Stortinget, Norsk Forskningsråd, Fritt Ord, NHO, Akademikerne, med andre ord representanter fra det samfunn universitetene skal betjene, kan inviteres til å ta medansvar gjennom å oppnevne representanter til styret for våre universiteter.

Ære være den akademiske frihet. Men i en tøff konkurransesituasjon, må universitetene sørge for en ledelse som stiller krav også til professorer.

Skogsholm tar styringen

LEDER: Torild Skogsholm måtte be Per-Arne Skogstad gå for ikke å bli fanget inn i hans flytteskepsis. Slik må det gå når det stilles spørsmål om en etatsjef gjør det han kan for å iverkstte selv tvilsomme vedtak som Stortinget har fattet, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom en leder i det offentlige mistenkes for å vanskeliggjøre iverksettelsen av vedtak som de folkevalgte har fattet, ligger han tynt an. Er det noe Stortinget, fylkesting og kommunestyrer er opptatt av, så er det at det skal bli som de har bestemt, såfremt det ikke viser seg å være klin umulig å gjennomføre det.

Om Per-Arne Skogstad mener det er klin umulig å flytte Luftfartstilsynet til Bodø, vet vi ikke. Det virker i alle fall slik. Han var motstander av flyttingen før Stortinget fattet vedtaket, og han er blitt beskyldt for en uakseptabel halvhjertethet når det gjelder å iverksette flyttingen. For et par uker siden tok han til orde for en delt løsning mellom Bodø og Oslo. Men det er ikke det Stortinget har vedtatt.

Samferdselsminister Torild Skogsholm måtte for alvor ta fatt i Luftfartsverkets flytteproblem før jul. Hun og hennes rådgivere konkluderer med at det er vanskelig, men ikke umulig, å gjennomføre flyttingen. En motvillig Skogstad som bare så problemene, som ikke selv klargjorde at han ville flytte og som etter hvert ble stående som et symbol på den sterke flyttemotstanden blant de ansatte, ble etter hvert en bremsekloss for at Skogsholm kunne få gjennomført det Stortinget har bedt henne om. Hun kunne ikke la seg fange av Skogstads flyttefrustrasjoner.

Skogstad måtte ut. Han har ikke gått frivillig. Da hadde han ikke fått med seg to årslønner og lønn i oppsigelsestiden.

Skogstad har hatt solid faglig støtte for sin flyttemotstand før Stortinget bestemte seg, og for sin tvil om forsvarligheten i å gjennomføre flyttingen i ettertid. Det er ikke godt å vite om det er Stortinget eller Skogstad som har rett.

Vedtaket om flytting til Bodø var galt. Vi tviler på om det er mange nok med den nødvendige flysikkerhetsmessige kompetanse som vil bosette seg i Bodø. Det kan ikke være noen slingringsmonn med hensyn til kompetanse når det gjelder flysikkerhet. Men Torild Skogsholms beslutning om å avsette Skogstad, er rett. Har Stortinget først fattet et vedtak, må alt gjøres for at det kan iverksettes. Skogstad har ikke levd opp til det man kan forvente av en etatsjef. Han får nå sitte og filosofere over om han har spilt sine kort for dårlig. Antagelig var feilen at han begynte for tidlig å snakke om at det kunne bli umulig å gjennomføre Stortingets vedtak. Han burde ha gått flere runder med stillingsutlysninger og heller bedt om lenger tid for gjennomføring istedenfor å snakke høyt om sin egen tvil. Han burde latt andre stille spørsmål om Stortingets vedtak og lagt større vekt på at ingen kunne beskylde ham for ikke lojalt å gjennomføre Stortingets vedtak.

Nå får vi se om den nye midlertidige sjefen for Luftfarttilsynet, Otto Lagarhus, klarer å gjøre det bedre enn Skogstad, Han sier i alle fall at han tror det er mulig å få gjennomført flyttingen og har fått ni måneder på seg. Han begynner i motbakke. 21 prosent av de ansatte har sagt opp stillingene sine. I går varslet tre nye at de ville slutte, og det forvents at det kommer flere oppsigelser. Og det er bare 16 medarbeidere på plass i Bodø.Torild Skogsholm har tatt grep og vist Stortinget at hun tar styringen med å iverksette Stortingets vedtak. Og det er slett ikke sikkert de blir hun som sitter med problemet dersom heller ikke Otto Lagerhus får fart på flyttestrømmen av flysikkerhetseksperter til Bodø.  

Landets rikeste kranglefant

LEDER: Når Stein Erik Hagen sender telefaks fra Davos til Stortingets næringskomité for å be om møte for å gjøre det klart at han ikke er en kranglefant eller en «bortskjemt drittunge», har han gått fullstendig surr i sitt egen selvbilde og mediebilde, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen hadde trengt en kommunikasjonsrådgiver som kunne fotfulgt ham, og fått ham til å forstå at det beste i mange tilfeller er å holde kjeft når journalister ringer. I alle fall bør han tenke seg godt om før han snakker.

På Dagsrevyen lørdag forsøkte Stein Erik Hagen som lørdagsgjest å framstå som usedvanlig sympatisk og forståelsesfull. Han tilbakeviste at han var spesielt rik (10 milliarder, pyttsann). Og Finn Jebsen hadde han på ingen måte vært opptatt av å bli kvitt. Jebsen var en kjernekar, og det var ikke måte på hvor opptatt han var av å føre gode, gamle Orkla videre. En smørblid Hagen hånd i hånd med sin Mille i vakre Davos sammen med verdens fremste ledere, skulle passe som hånd i hanske til det samfunnsstøtteimaget Stein Erik Hagen er opptatt av å framstå med.

Men bildet av den blide, omgjengelige og forståelsesfulle Hagen er ikke troverdig. Til Aftenposten lørdag forteller Hagen at han har sendt faks til Stortingets næringslivskomité etter at politikere har uttalt at de er lei av kranglingen i Orkla. Hagen vil møte komiteen for å fortelle hvordan forholdene egentlig er og gjøre det klart at han ikke er noen kranglefant.

Igjen ser vi et eksempel på at Stein Erik Hagen opptrer som noe han ikke er: talsmann for Orkla. Det er Johan Fr. Odfjell som er styreformann. Han har ennå ikke gitt en begrunnelse for at Finn Jebsen ble sparket som konsernsjef. Men styremedlem Stein Erik Hagen har for lengst levert sin liste over alle Jebsens tabber som førte til at han ble sparket.

Hva er det Stein Erik Hagen vil skal skje når han sender faks fra Davos? At Stortingets næringslivskomité skal slippe alt de har i hendene, hente ham på Gardermoen og innkalle til hastemøte for å få høre at Hagen ikke er en krangefant? I Dagens Næringsliv i dag sier mangeårig Orkla-aksjonær, Bjørn Ørpen, at Stein Erik Hagen er begynt å oppføre seg som en bortskjemt drittunge. Vil går ut ifra at Hagen vil tilbakevise dette også overfor Stortinget. Han går tydeligvis fullstendig surr i sitt eget selvbilde og mediebilde som skyldes at han ikke har grepet om det faktiske virkelighetsbildet.

Hagen bør forstå at kritikken mot styret i Orkla i aller høyeste grad rammer ham som på eget initiativ har stått fram og begrunnet styrets vedtak om å avsette Jebsen. Vi har da også friskt i minne at Hagen kalte sin tidligere svenske kollega i ICA for en quisling. Vi husker alle hans utfall mot Jens P. Heyerdahl og at han for noen år siden truet med å emigrere til Danmark på grunn av at skattene var for høye. Stein Erik Hagen slår om seg med meninger som både provoserer og forundrer.

Norges rikeste mann, John Fredriksen, meddeler seg praktisk talt ikke til offentligheten. Kjell Inge Røkke betrakter som regel journalister som hår i suppa og sier minst mulig. Stein Erik Hagen snakker som en foss. Han forsøker å framstå så lekker og sympatisk som mulig, men i mediebildet framtrer Hagen som et mangehodet troll. Sjarmerende, ja. Hyggelig, ja. Dyktig, ja. Men først og fremst er han en hard negl, en dominerende person, en som ikke skyr noen lovlige midler for å få det som han vil, som har bedre nese for å tjene penger enn de fleste andre og med et temperament og maktbehov som gjør ham til en krevende samarbeidspartner. Fram til i dag har Stein Erik hagen opptrådt som en temmelig renskåret kapitalist der målet er å øke egen profitt og ivareta egne interesser. Det er slik han har bygget seg opp. Det er slik kapitalister gjerne opptrer. Ingen ting galt i det. Men da må han ikke forsøke å gi inntrykk av at han er ute i et annet ærend enn nettopp å sikre størst mulig avkastning til seg selv.

Hvis Stein Erik Hagen nå akter å framtre som industribygger etter modell av Jens P. Heyerdahl, som langsiktig investor i norsk industri, som samfunnstøtte og en mesèn for en rekke gode formål, er det utmerket. Da ønsker vi ham lykke til med å «finne seg sjæl» i sin nye rolle.

Tvilsom eierstyring

LEDER: Da storaksjonæren Capital Research i går solgte seg ut av Orkla tyder det på at de mener selskapet har hatt sin glanstid. De tror ikke det blir bra med den typen eierstyring som Stein Erik Hagen snakker varmt om. Også professor Øyvind Bøhren er i tvil, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen ledere i norsk næringsliv har over en tjueårsperiode levert så gode resultater til sine eiere som Jens P. Heyerdahl og Finn Jebsen i Orkla. Avkastningen på investert kapital i perioden 1991–2003 har vært 14 prosent, mens gjennomsnittet for norske selskaper er en tredjedel av dette, opplyste professor Øyvind Bøhren på et seminar om Orkla som BI arrangerte i går.

Slik skulle det ikke vært, ifølge teorien. Orkla har jo vært et administrasjonsstyrt selskap. Det burde ha vært eierstyrt. Det er den oppskriften på god bedriftsledelse som er i vinden for tiden.

– Det er så man mister nattesøvnen. Er det bare tull det jeg underviser i? Jeg får mine tvil om det jeg preker om i auditoriene, sukket professor Øyvind Bøhren på seminaret i går.

God eierstyring brukes som synonym for corporate governance av enkelte. Denne trenden er delvis kommet som svar på at det i de siste ti årene er avdekket mange skrekkens eksempler på at den daglig ledelse i mange bedrifter har sviktet både i forhold til det eiere, markedet og myndigheter forventer. Eierne må ta ansvar og sørge for god virksomhetsstyring.

Orkla kan være et case for å prøve ut om teorien stemmer med virkeligheten. Orkla er et konglomerat med et betydelig engasjement i flere ulike bransjer. En slik mangslungen virksomhet krever en sterk ledelse. Det må den daglige ledelse representere. Jens P. Heyerdahl og Finn Jebsen har flagget høyt god virksomhetsledelse og en sterk kultur som ga retning for alle medarbeidere og ledere. De vil si at de står plantet i corporate governance-tenkningen med begge bena.

Dersom man flytter mer makt og ansvar til styret i den betydningen at styret i realiteten får større ansvar for den daglige drift, forutsetter dette at styret opptrer samlet og enig. Klarhet og beslutninger til rett tid er en forutsetning for god ledelse. Et samlet styre må altså representere den samme klarhet og beslutningskraft som daglig leder.

Styrets oppgave er å ivareta selskapets interesse. Men når et selskap har mange eiere, er det ikke alltid at et selskaps interesser er sammenfallende med de mange eiernes interesser. Styret kan derfor bli et organ der interessemotsetninger gjør seg gjeldende. I en slik situasjon kan styret virke mer hemmende enn fremmende. Administrasjonen i et selskap har som regel ingen annen interesse enn å ivareta interessene til de selskapet de er leder i. Dette har kjennetegnet Jens P. Heyerdahl og Finn Jebsen. Heyerdahl ble så opptatt av ivareta Orklas interesser at han kom på kant med eierne. Toneangivende eiere opplevde at han ble for mektig og egenrådig. Det førte til at han måtte gå av.

Alt tyder på at eierne i Orkla har ulikt syn på strategien i selskapet. Både styre og eieren må i den fasen de nå er inne i, forsøke å dempe denne uenigheten. Selskapet er nå uten fast ledelse. De som i 20 år har levert rekordstore resultater er ute. Andre nøkkelledere kan også komme til å slutte. Dag J. Opedal fungerer som konsernsjef. Men hans oppgave blir først og fremst å holde hjulene i gang inntil ny konsernsjef er på plass. Det kan fort ta et halvt år.

Det er eierne som har skapt den situasjonen selskapet har havnet i. I går solgte storaksjonæren Capital Research seg ut av selskapet. Det tyder på at de mener Orkla har hatt sin glandtid. De tror ikke eierne vil klare å samle seg om en strategi som vil gi de resultatene som Jens P. Heyerdahl og Finn Jebsen har levert. De tror altså det ikke blir så bra med den typen eierstyring som Stein Erik Hagen snakker varmt om. Behandlingen av Finn Jebsen er i alle fall et eksempel på tvilsom eierstyring.

Polsjef på gyngende grunn

LEDER: Knut Grøholt har neppe brutt Vinmonopolets regler, men det ligger an til straffeskatt for å ha deltatt på smøreturer med kona. Med svekket autoritet sitter han nok mindre trygt som polsjef, skriver redaktør Magne Lerø.

Vinmonopolets administrerende direktør, Knut Grøholt, gjorde alt riktig da det ble framsatt påstander om at ti–tolv lokale polsjefer hadde latt seg smøre av vinimportøren Ekjord. Han tok fatt i saken med det største alvor, suspenderte de aktuelle regelbryterne, opprettet en «anonym smøretelefon» og satte i gang en omfattende granskning. I går havnet han selv i klisteret.

Knut Grøholt har selv deltatt sammen med kona på smøretur til OL i Sidney og VM i friidrett i Aten. Telenor og Bravida har betalt. Han innhentet ikke godkjennelse fra styreleder, og turene er ikke innberettet til ligningsmyndighetene. I en pressmelding fra Vinmonopolet heter det at Telenor og Bravida betalte regningen for Grøholt. Pressetalsmann Dag Melgaard i Telenor sier det er vanlig at man sender en faktura til de som deltar på slike turer og at Telenor bare betaler «en middag eller to» Han kan imidlertid ikke si om det ble gjort et unntak for Grøholt.

Det gikk raskt politikk i saken. Frp mener Grøholt bør suspenderes på lik linje med de andre som anklages for regelbrudd. Ivar Kristiansen, sentral næringspolitiker fra Høyre, ba i går arbeids- og administrasjonsminister Dagfinn Høybråten om å sørge for at Grøholt fratrer midlertidig. Høybråten sier til VG at han ikke vil gripe inn og har tillit til at styret i Vinmonopolet håndterer saken tilfredsstillende.

I dag ble styret i Vinmonopolet innkalt til telefonmøte om saken. Styreleder Harald Arnkværn mener man først må finne fakta før man tar stilling til hva som skal gjøres. De ansatte mener samme regler bør gjelde for alle, og at Grøholt bør fratre så lenge det hersker tvil om han har foretatt seg noe i strid med reglene.

Knut Grøholt sier at Vinmonopolet regler kun forbyr smøring fra leverandører av varer som Vinmonopolet har monopol på å selge og at hans turer med Bravida og Telenor ikke faller inn under reglene. Det synes som om styreleder Harald Arnkværn mener det samme.

Knut Grøholt sier det ikke vil være bra for Vinmonopolet om han trekker seg tilbake nå. Han angrer ikke på turene, men innser at han burde ha bedt om godkjennelse fra styreleder og sjekket om turen burde vært lønnsinnberettet. Han deltok på turene fordi det ga muligheten for å treffe andre næringsslivstopper, få en orientering om Bravida og besøke de olympiske leker

– Den tanken slo meg at noen kunne beskrive dette som smøreturer, men jeg mente det ikke var det og står for det, sir Grøholt.

Selvsagt er dette en smøretur. Telenor og Bravida spanderer ikke 100 000 kroner på ham om det ikke er for å oppnå noe. Grøholt forsøker også å gjøre et poeng at han representerte arbeidsgiverforeningen Navo i første rekke. Det holder ikke. Der sitter han også som representant for Vinmonopolet.

Det virker ikke som om Grøholts turer rammes av Vinmonopolets regler, men alt tyder på at dette skulle vært innraportert til ligningsmyndighetene. Han må regne med straffeskatt og en stygg ripe i lakken. Men det er ingen grunn til å gi Grøholt sparken på grunn av denne saken, isolert sett.

Ifølge VG skal 40 ansatte være i søkelyset for regelbrudd. Dette kan bli et større problem for Grøholt. Han framstår som sjef med svakket autoritet etter sine egen smøreturer, og det kan bli mye uro internt og eksternt som også vil ramme Grøholt. Det kan fort reises krav om at det trengs nye koster for å vaske rent i Vinmonopolet. Knut Grøholt sitter ikke trygt i sjefsstolen.

Om ledelse, politikk og medier