Kjell Magne Bondevik har fått olje- og energiminister Thorhild Widvey ut av CO2-bakleksa, og lært henne en lekse om hvordan man driver politikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Kjell Magne Bondevik viste før helgen at han har et politisk gangsyn som er i en helt annen klasse enn flere av hans statsråder. Olje- og energiminister Thorhild Widvey (H) måtte bare finne seg i å bli overstyrt av statsministeren fordi hun i sluttfasen i valgkampen mistet styringen når det gjelder C02-frie gasskraftverk.

Miljøstiftelsen Bellona og Zero la for en tid siden fram en rapport om bedre og billigere teknologiske løsninger for håndtering av CO2-utslipp fra gasskraftverk. Prosessindustriens Landsforening (PIL), som er målbevisste tilhengere av gasskraftverk, gjorde det klart at det var vel verd å vurdere de nye metodene nærmere.

Det gikk selvsagt fort politikk i saken. SV var tidlig ute og nærmest garantert at det ikke ville bli bygger gasskraft uten CO2-rensing på Kårstø. Det kunne selvsagt ikke Ap garantere. Det er tross alt gitt klarsignal for bygging av tre gasskraftverk med dagens teknologi.

Statsråd Thorhild Widveys bidrag i debatten var å så tvil om realismen i de nye metodene, og å slå fast at det skal bygges tre gasskraftverk med eksisterende teknologi. Dermed låste hun situasjonen. Kjell Magne Bondevik så med en gang at politiske ubehjelpelighet i sluttfasen av valgkampen. Widvey skulle selvsagt bare vært positiv til de nye metoden, sagt at man skal se nærmere på dem og sagt at «ingen ting vil være bedre om at de tre gasskraftverkene kan bygges med mindre forurensende teknologi».

Istedenfor måtte Bondevik gripe inn og nedsette et hurtigarbeidende utvalg under ledelse av Gunnar Kvassheim (V). Utvalget skal se om det er grunnlag for å gå videre med de nye metodene som er lansert. Det står også i Sem-erklæringen at regjeringen er innstilt på å bruke penger på å utvikle nye renseteknologi for CO2.

Den forrige regjeringen som Kjell Magne Bondevik ledet, gikk av på grunn at de ikke ville godta bygging av forurensende gasskraftverk. Bondevik fikk nå en anledning til å markere at nåværende regjering mener alvor med at de vil ta miljøspørsmålene på alvor. Han har med dette styrket sin miljøpolitiske troverdighet.

Gasskraftverk kommer til å bli et stridsspørsmål også i tiden framover, uansett hva slags regjering vi får. Våre klimautslipp øker mer enn det som er forutsatt i Kyoto-avtalen. Dersom ny teknologi som vil redusere CO2-utslippene betydelig er like om hjørnet, vil det være samfunnsøkonomisk helt på trynet å bygge gasskraftverk med gammel, forurensende teknologi. Det tror vi også utbyggerne av gasskaftverk også vil innse.

Kjell Magne Bondevik har ikke trukket tilbake en tillatelse som er gitt. Han har ikke sagt at det ikke blir bygget gasskraftverk med eksisterende teknologi. Men han har sørget for at de nye metodene skal vurderes skikkelig.

I løpet av høsten får vi vite om det er mulig å ta et stort skritt framover når det gjelder CO2-rensing. Da skal vi selvsagt gjøre det. Olje- og energiminister Thorhild Widvey var i ferd med å komme i CO2-bakleksa, men nå har Bondevik fått henne med på laget og lært henne en lekse i hvordan man driver politikk.

Vi må ha et avslappet forhold til at staten eier 34 prosent for å sikre norsk kontroll over nøkkelselskaper, men det er lite som kan gjøres for å hindre at utlendingene får mer makt i Norske Skog, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe sier til NRK i dag at man ikke må være dogmatisk i sin motstand mot statlig eierskap i næringslivet. Han er positiv til at staten eier 34 prosent i nøkkelbedrifter, og på denne måten sikrer norsk kontroll over selskapet. Norsk Hydro trekkes fram som et eksempel på at staten kan være en god og langsiktig eier. Ulltveit-Moe mener vi må erkjenne at oljeinntektene innebærer at staten må investere i næringslivet, men han er skeptisk til at oljefondet begynner å investere her i landet.

Staten har betydelig eierandeler i de fleste av våre største selskaper (Statoil, Hydro, Telenor, DnB Nor), mens Orkla er det største privateide selskapet. Det er slik sett ikke noe nytt. Litt mer spennende blir det om Ulltveit-Moe går et skritt videre og peker på hva slags bransjer eller hvilke selskaper som staten bør investeres i. Da er vi ute av den såkalte næringsnøytraliteten, som er god latin både i Høyres og NHOs næringspolitiske tenkning.

Det statsdominerte Cermaq vil børsnoteres og vokse seg stor innen mat og fisk, både nasjonalt og internasjonalt. Det er de fleste positive til. Meningene er mer delte om Statkraft bør privatiseres og bli en større internasjonal aktør. Telenor begynner å bli stor internasjonalt. Er det greit at Telenor gjør et nytt stort oppkjøp, og at staten går inn med noen flere milliarder i selskapet for å sikre seg kontroll? Eller er ikke Telenor innenfor det vi strategisk skal satse på?

Skal vi konsentrere oss innen olje, energi og maritim sektor der vi her i landet har spesielle konkurransefortrinn?

Og hva med Norske Skog, som er det selskapet alle politikerne har meninger om. Oppkjøpet av selskapet PanAsia vil sannsynligvis føre til at den utenlandske eierandelen blir over 50 prosent. Skogeierne, som i dag er den største strategiske eieren, vil neppe legge 90 millioner på bordet for å sikre sin eierposisjon. Norske Skog vil heller bruke penger på å kjøpe PanAsia enn å investere i Union. Når de investerer såpass tungt i PanAsia, kan det føre til at Jan Oksum vil nedprioritere investeringer i Norge. Skogeierne har sagt at økte investeringer for å sikre full og framtidsrettet produksjon ved tre fabrikker i Norge, er en forutsetning for at de vil godta nedleggelse av Union i Skien.

Jan Oksums jobb er å sikre størst mulig lønnsomhet. For de gamle eierne i Norske Skog er det avgjørende at de skal få levert tømmeret sitt, og at de får en akseptabel pris for det. I det lange løp er dette motstridende interesser. Det kan være best butikk å satse på produksjon i land hvor trærne er like bra og arbeidskraften rimeligere.

Nærings-og handelsminister Børge Brende uttalte til Aftenposten i går at planen om oppkjøp av PanAsi bringer beslutningen om å nedlegge Union. Etter vår mening bringer det saken inn i et klarere lys. Norske Skog bryr seg om mest om lønnsomheten, mindre om hvilke bedrifter som produserer.

Øystein Djupedal (SV) minner om at Norske Skog er en del av en samfunnskontrakt, og Olav Akselsen (Ap) sier det blir galt om kjøpet av PanAsia fører til lavere investeringer i Norge. Marit Arnstad (Sp) anbefaler skogeierne til å si nei til en kapitalutvidelsen før en har fått forsikringer om at de vil investere i Norge.

Men skogeierne må nok kjempe kampen i Norske Skog alene. Politikerne kan gjerne mene noe om hva Norske Skog bør gjøre. Men det blir bare ord. Hvis staten hadde kjøpt aksjer i Norske Skog, kunne de nok sammen med skogeierne blitt en sterk eiergruppering. Men det vil ikke være politisk flertall for at staten skal gå inn i Norske Skog for å stoppe den utviklingen vi nå ser. Skog er ikke et spesielt norsk konkurransefortrinn. Her får markedet råde – og Norske Skog kritiseres fordi de ikke vil selge fabrikken til andre.

Selv om meningsmålingene tyder på at de rødgrønne mister flertallet, kan Jens Stoltenberg bli statsminister hvis han vil svelge en god del ideologiske kameler i håp om å få KrF som støtteparti, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere meningsmålinger tyder på at Venstre er i god framgang og vil komme over sperregrensen. Dermed vil de rødgrønne etter all sannsynlighet ikke få flertall. Allikevel blir Jens Stoltenberg sannsynligvis statsminister.

Splittelsen på borgerlig side omkring statsministerspørsmålet har låst situasjonen. Carl I. Hagen har ikke sagt noe som tyder på at han ikke vil kaste Kjell Magne Bondevik som statsminister. I partilederdebatten mandag vil han be Bondevik om å trekke seg og gjøre det klart at Frp ikke kan godta at regjeringen fortsetter. Bondevik vil neppe trekke seg der og da. Regjeringspartiene trenger tid til å områ seg. Dagbladet mener å ha gode kilder som forteller at neste slag vil stå i trontaledebatten 12. oktober. Her vil Hagen fremme et mistillitsforslag mot regjeringen Bondevik. Da må Bondevik kaste kortene, hvis ikke Jens Stoltenberg vegrer seg mot å forsøke å danne en mindretallsregjering.

Men regjeringslysten i Ap er stor. Jens Stoltenbergs plan B er å lede en regjering som baserer seg på støtte fra en eller flere partier som sikrer flertall. Han må prøve ut om det er mulig å få med seg KrF som støtteparti. Det har også sine positive sider å få regjere alene og slippe å ha både Sp og SV med seg i regjeringen.

Når først Bondevik har trukket seg som statsminister, er KrF ute av regjering. Partiet vil ikke godta at Carl I. Hagen kjeppjager Bondevik ut av politikken for deretter å luske seg inn igjen i en regjering som er fullstendig avhengig av FrP. KrF kommer ikke under noen omstendigheter i høst til å gå inn i en regjering ledet av Erna Solberg. Nå kan en ikke utelukke at Carl I. Hagen sier han godt kan støtte en borgerlig regjering med Dagfinn Høybråten som statsminister. Men heller ikke det vil få KrF på andre tanker. KrF vil ikke være i lomma på Carl I. Hagen. Hvis Bondevik presses ut, må KrF sørge for frihet til å utforme sin egen politikk. En mindretallsregjering leder av Erna Solberg vil være mindre styringsdyktig enn en mindretallsregjering ledet av Jens Stoltenberg. Sterke krefter i Høyre vil slippe FrP inn i regjeringen hvis det er absolutt nødvendig for å være med å regjere. Men KrF bør heller velge å støtte Jens Stoltenberg enn Erna Solberg med Carl I. Hagen på slep.

Alt tyder på at SV ikke har bestått «ansvarlighetsprøven». Folk ser ikke behovet for den typen samfunnsendringer som SV snakker om. Det blir så mange milliarder til gode formål at folk opplever det mer som prat enn troverdig politikk. Sp har liten appell i forhold til nye velgergrupper så lenge EU-saken ikke står på dagsordenen. Men Sp og SV har sammen med LO bidratt til å dra Jens Stoltenberg lenger til venstre. Sosialøkonomen Stoltenberg, som sist han var statsminister snakket varmt om å reformer både av velferdsstaten og forvaltningen, har neppe noe imot å bli dradd mer mot sentrum igjen.

Jens Stoltenberg står sterkt som statsministerkandidat i opinionen. En regjering med Jens Stoltenberg som statsminiser og KrF som støtteparti, vil føre en stabil og god økonomisk politikk. KrF og Ap bruker neppe lang tid på å bli enige om statsbudsjettet. Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er rede til å sluke en del ideologiske kameler for å få med KrF. Han kan bare legge bort motstanden mot kontantstøtten og glemme å gi homofile rett til adopsjon på lik linje med ektepar. KrF vil også forlange at den frihet og de økonomiske rammebetingelser som friskolen har fått, skal opprettholdes. Når det gjelder bioteknologi og kjønnsnøytral ekteskapslov, kan Stoltenberg søke hen mot et kompromiss. Her må også KrF ta hensyn til hva det politiske flertallet ønsker.

Finance Credit-saken handler om noe mye mer enn to bedragere. Det er finanskameraderiet som ender i katastrofe, og det er flere som burde fått seg en trøkk, skriver redaktør Magne Lerø

Bjørn Olav Jahr, som har skrevet boken ”Smarte skurker, grådige gubber” om Finance Credit-skandalen, kritiserer Økokrim for på ha gjort dette til landets største bedragerisak og ikke landet største finansskandale. Han antyder at landets politiske og finansielle elite ikke har ønsket at norsk bankvesen skulle bli avkledd i full offentlighet. Istedenfor har vi fått en sak med to skurker, Trond Kristoffersen og Torgeir Stensrud, en revisor i KPMG som ikke har gjort jobben sin og noen aktører her og der som har fått sparken. I sommer ble KPMG dømt til å betale 657 millioner kroner pluss renter til konkursboet. Bankene som tapte hundrevis av millioner på konkursen, vil gå rettens vei for at KPMG skal dekke tapene. Det meste av bankenes lån, som til slutt kom opp i 1,4 milliarder kroner, ser ut til å være gått tapt. Konkursboet, eller Økokrim, har imidlertid ikke lykkes i å gi skikkelige svar på hvor alle pengene er blitt av.

Trond Kristoffersen er dømt for bedrageri, men har anket. Etter planen skal Torgeir Stensrud møte i retten denne måneden. Det spørs om en kommer særlig lenger med å finne ut av hva som egentlig skjedde.

Da Økokrim tok fatt i Finance Credit-saken, grep de fatt i de mest åpenbare lovbruddene, Stensrud og Kristoffersens bedrageri. Jahr mener tyve, tretti mennesker burde sittet på tiltalebenken og undrer seg over at personer som Svein Ribe Andersen, Thor Ask Terkelsen og Carl Martin Garder fortsetter ufortrødent videre i næringslivet uten nevneverdige skraper i lakken. Hadde Økokrim vært sikker på at det var grunnlag for å ta ut tiltale mot flere, hadde de nok gjort det.

En rekke andre aktører har vist sviktende dømmekraft i denne saken. og bør bli møtt med skepsis som aktører i forretningslivet. KPMG må svi kraftig for at de har gjort en elendig jobb som revisor. Men det er vist sviktende dømmekraft også i bankene.

Bjørn Olav Jahrs bok er med på å belyse årsaken til at det kunne gå så ille. Det er Torgeir Stensrud som er nøkkelpersonen. Som frimurer av 10. grad og leder for 800 000 reserveoffiserer i Europa, hadde Stensrud et gigantisk nettverk å spille på. Han omga seg med troverdige personer i styret. Han er selv en alliansebygger, har gode overtelelseevner og la vekt på å opptre tillitvekkende. Men kameraderiet endte til slutt i katastrofe. Gutta boys gikk på trynet.

Stensrud startet ikke Finance Credit for å begå kjeltringsstreker. Han så en forretningsmulighet og valgte som strategi å utnytte nettverket sitt for å bygge opp selskapet.

Da han oppdaget at det hele sto i fare for på rase sammen, så han skurkestreker som eneste utvei.

Ved å gjøre Kristoffersen og Stensrud til noen skrekkens eksempler, leder en oppmerksomheten bort fra de andre aktørene som har vært med på tvilsomhetene som har preget Finance Credit. Og Bjørn Olav Jahr har selvsagt rett i at Kristoffersen og Stensrud ikke er de eneste som forsøker å trikse det til slik at selskapet framstår med en verdi som det i realiteten ikke har. Spørsmålet er om man klarer det uten å trå over lovens grenser

Så lenge det ikke kan gjøres rede for hvor pengene er blitt av, er Finace Credit-saken fortsatt innhyllet i tåke. Riktignok har Stensrud og Kristoffersen med sitt store hoff levd i sus og dus, men de har ikke greit å svi av hundrevis av millioner. Det kan jo være at de har klart å gjemme unna noe. Eller så har pengene gått til å finansere en eller annen lyssky aktivitet.

Orkanen Katrina og sterkere miljøbevissthet på den kristne høyrefløyen kan tvinge Georg W. Bush til å trekke hodet opp av sanden og lansere en ny miljøpolitikk der han ikke kommer utenom Kyotoavtalen, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen kan bevise at orkanen Katrinas skyldes menneskeskapte endringer i klimaet. Men flere forskere peker på sammenhengen mellom stadig mer ekstremt vær og global oppvarming. Etter orkankatastrofen opplever de som advarer mot farlige klimaendringer, en ny lydhørhet i den amerikanske befolkningen. Toneangivende politikere varsler også at global oppvarming og miljøproblemene vil komme høyere opp på den politiske dagsordenen.

Det som kan ha like stor betydning, er at den kristne høyrefløyen i USA for alvor har begynt å engasjere seg i miljøspørsmål. Det var den evangelikale høyresiden som sikret Bush valgseieren. Han hører hjemme i denne fløyen og har ikke lagt skjul på at han gjerne lytter til det disse velgergruppene har på hjertet.

Fellesorganisasjonen for de evangelikale i USA, National Association of Evangelicals (NAE), har 30 millioner medlemmer. De er opptatt av å utøve politisk påvirkning og har tradisjonelt vært opptatt av barn, familie, syke, abort og homofili.

Professor i statsvitenskap ved Akron universitet i Ohio, John C. Green, uttalte til Vårt Land i sommer at agendaen til NAE er blitt utvidet og at dette kan påvirke amerikansk politikk. Green framhevet abortsaken som eksempel på hva en pressgruppe kan oppnå. Han tror de evangelikale kan komme til å bestemme seg for å kjøre miljøsaken på samme måte som de har engasjert seg mot selvbestemt abort.

NAEs president, pastor Ted Haggard, diskuterte global oppvarming med statsminister Tony Blair da han besøkte USA i forkant av G8-møtet.

– Nye vitenskapelige bevis øker bekymringen, og siden vi har så mange evangelikale kristne blant styresmaktene nå, ønsker vi å understreke at miljøet er verd å bry seg om for de evangelikale, sa Haggard til BBC i denne forbindelse.

Vi har ennå ikke sett tegn til at Georg W. Bush er i ferd med å trekke hodet opp av sanden og innse at han ikke kommer utenom Kyotoavtalen. Nå har presidenten mer enn nok med å få hjelpearbeidet og oppbygningen etter Katrinas herjinger på skinner. Det venter også et politisk oppgjør om ansvaret. Når det gjelder å forebygge liknende katastrofer i framtiden, er det tvilsomt om Bush kan slå seg til ro med kun å rekvirere sterkere diker rundt New Orleans. Påstanden om at Bush svikter ansvaret for miljøet, og at orkanen Katrinas voldsomme herjinger er beviset på det, er framsatt. Anklagene vil sannsynligvis øke i styrke om ikke Bush for alvor tar fatt i miljøproblemene. Hans bibeltro venner vil sannsynligvis tvinge ham til en mer offensiv miljøpolitikk.

Hilde Frafjord Johnson bør ta mot til seg og kreve å få et sugerør rett i oljefondet. Når oljeprisen stiger, bør hun kunne rekvirere noen milliarder ekstra for å hindre katastrofer som rammer de fattigste, skriver redaktør Magne Lerø.

Landets rikeste mann, John Fredriksen, sa i forrige uke at han var skremt av den høye oljeprisen. Han frykter det vil få alvorlige konsekvenser for verdensøkonomien. Orkanen «Katarina» har ført til at det meste av oljeproduksjonen i Mexicogulfen har stoppet opp. Det fører til enda høyere oljepriser.

For Norge betyr den høye oljeprisen mer enn hundre milliarder i økte inntekter, i forhold til det som ble forutsatt i statsbudsjettet for et år siden. Hvis vi trekker nisselua godt ned over øyne og ører, kan vi selvsagt gni oss i hendene over at vi – som er blant verdens rikeste – blir enda rikere.

For mange av verdens fattige er den høye oljeprisen ikke mindre enn en livstruende ulykke. Flere afrikanske land har hatt en positiv utvikling de siste årene. Nå kan det som er bygget, bli ødelagt. Den høye oljeprisen fører for eksempel til at myndighetene i Mosambik må skjære kraftig i det sosiale hjelpearbeidet. Det blir betydelig verre for de fattige, med andre ord.

Bistandsminister Hilde Frafjord Johnson sier at den høye oljeprisen gjør det enda mer nødvendig å øke bistanden. Hun minner om at regjeringen har økt bistandsbudsjettet med over 30 prosent i siste fireårsperiode, og at målet er at bistanden skal økes til 1,3 prosent av den samlede nasjonalinntekten. Det er vel og bra. Men det blir jo puslete å snakke om en økning på noen milliarder i bistand, når det renner hundrevis av ekstra milliarder inn i statskassen. Frafjord Johnson minner om at det ikke er politisk flertall for at Norge skal bidra til at det opprettes nye internasjonale bistandsfond. Hun er lojal mot regjeringen, og unnlater å lansere nye forslag i innspurten av en valgkamp. Det er forståelig. Men uansett valgresultat, bør Hilde Frafjord Johnson og hennes likesinnede gå sammen om å utfordre både politikere og befolkningen til å gjøre Norge til et sterkere lokomotiv i arbeidet for å skape rettferdighet i verden.

Hos den som bekjenner seg til markedskreftene frie spill, er det ikke rom for rettferdighetsbetraktninger. Den som vil anlegge et etisk perspektiv på forholdene i verden, kan med god rett hevde at det er urettferdig at verdens rikeste nasjon skal bli enda mer søkkrik på grunn av den høye oljeprisen, mens verdens fattigste av samme grunn skal bli enda fattigere. Norge burde våget å synliggjøre dette etiske dilemmaet ved å la bidragene til bistand ha en direkte sammenheng med oljeprisen. Det er oljen som gjør oss rike. Det er her vi skiller oss ut fra de fleste land i verden.

Skal vi få rydde ut mer av fattigdommen i verden, nytter det ikke å bare rope om økt u-hjelp. De fattige landene må sikres adgang til vestens markeder, og de må selv ta ansvar for sin egen utvikling. Men når den høye oljeprisen vitterlig er i ferd med å ødelegge det som er bygget opp, må Norge kunne bidra mer med å dempe skadevirkningene.

Hilde Frafjord Johnson bør ta mot til seg og fortelle hvordan det kan gjøres. Hun bør rett og slett kreve å få et sugerør rett i oljefondet. Når oljeprisen stiger, bør Frafjord Johnson kunne rekvirere noen milliarder ekstra.

Oljen gjør Norge til noe helt for seg selv. Det bør vi også være, når det gjelder å synliggjøre sammenhenger mellom oljepris og bistand. Vi ville få en mindre flau smak i munnen om vi kom dit hen at vi ikke sitter passivt og ser på at den norske pengebingen vokser oss over hodet, mens livet klemmes ut av de fattigste.

USA som mener FN skal redusere målene om å redusere verdene fattigdom. Det bør Norge protestere mot, ved å gå i bresjen for å la FN disponere et fond som skal komme de fattigste til gode når krisen er der.

Helge Lund liker ikke at folk vil gå tur med bikkja istedenfor å jobbe hardt. Det er god grunn til å peke på faren at vi som nasjon ender opp med for mange på trygd og for mange rikinger som driver dank, skriver redaktør Magne Lerø.

– Folk velger heller en tilværelse der de kan tur med bikkja i Frognerparken framfor industrielle utfordringer og krevende jobber, sa Statoil-sjef Helge Lund på et seminar i Stavanger i går. Lund frykter velstanden kan bli en sovepute. Han fortalte at folk han hadde forsøkt å få tak i, svarte nei med henvisning til at de heller ville ha et roligere liv. Lund minnet om at for å klare oss i konkurransen må vi ha nok kompetente medarbeidere som også er villige til å ta i et tak.

Det mangler ikke på eksempler på ledere og ansatte som jobber for mye. Med rette advares det mot at man blir fanget av jobben og at jobben går ut over både helse og familie. Det er trist å ende opp som utslitt og ensom i altfor tidlig alder.

Vi vet også at mange velger trygd framfor å arbeide. De orker ikke anstrenge seg såpass som en må for å kunne fungere i dagens arbeidsliv. For noen uker siden ble det også meldt at flere ikke vil ha de lavstatusjobbersom de fint kunne greid å fungere i. De vil heller ha trygd.

Helge Lund ser en tendens til arbeidsvegring også i samfunnets øvre skikt. Her er det mange som ikke trenger å jobbe. De har penger nok til å leve det liv de ønsker. Mediene trykker jevnlig reportasjer med folk som har gjort det bra og som velger å hoppe av til en liv der de kan nytevelstandens gleder. Det er ikke noe å si på at det skjer når mennesker fyller 60.

Men nå får vi inntrykk at det skjer det i større grad langt ned i 40-årene. Kjell Inge Røkke er et arbeidsjern og det er ikke sikkert vi skal legge for mye i det når han snakker om å begynne som rekefisker i Oslofjorden. Idar Vollevik har jobbet dyrisk mye for å skape Chess-suksessen, og kona sier at han av helsemessige grunner må trappe ned. Det bør han utvilsomt, men vi får da inderlig håpe at han fortsatt vil jobbe skikkelig og ikke bare farte rundt i sitt nye vidunder av en bil.

Stein Erik Hagen snakker også om at han jobber mindre, reiser mer og vil nye livet med sin Mille Marie. Det er han vel unt, men han bør jobbe skikkelig fortsatt. Han er ikke mer enn vel 50 år.

Landets rikinger må ikke bidra til å gjøre det til et ideal at man skal begynne nedtrappingen fra et krevende arbeidsliv til et uforpliktende ferieliknende liv i førtiårene. Ingen ting kan forhindre at de rike velger slik, men det er god grunn til å peke på faren at vi som nasjon ender opp med for mange på trygd og for mange rikinger som driver dank.

Dette burde få bedriftene til å være litt mindre raus med hva slags sluttpakker de gir ledere. Det er helt unødvendig å sette ledere som må slutte i stand til å leve i sus og dus uten å jobbe, fordi sluttpakke med pensjonsordning og sluttvederlag blir så stor.

I valgkampen har SV fått en forsmak på hva det vil si å ha politisk ansvar. Kristin Halvorsen har ikke kommet godt ut av kollisjonen med den virkeligheten hun ønsker seg inn i, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Ørnhøi sier til Dagbladet i dag at han frykter rød–grønn sprekk dersom ikke SV får 12,5 prosent av stemmene.

– Vi er jo blitt borte rent politisk, nærmest redusert til en heiagjeng for Jens, sier Ørnhøi, som spår uro i partiet fra første stund av dersom SV går inn i regjeringen med lavere oppslutning enn ved forrige valg. Ørnhøi skal man lytte til. Han har god kontakt med alle lag i partiet, og er en av Kristin Halvorsens betrodde medarbeidere. Han er også en av arkitektene bak dagens rød–grønne regjeringsalternativ.

Kristin Halvorsen er en rutinert politiker. Hun står fjellstøtt innad i SV, og nyter stor popularitet hos folk flest. Når SV har kommet dårlig ut av det i årets valgkamp, skyldes det ikke Halvorsens personlige innsats, men at hun har havnet i et politisk landskap der hun skal forsvare en politikk som ikke blir troverdig. SV har kollidert med virkeligheten, og har ikke kommet godt ut av det. I denne valgkampen har SV fått en forsmak på hva det innbærer å måtte ta politisk ansvar. Kristin Halvorsen har ikke kunnet ture fram med SVs løsninger. Hun har måttet avpasse sine politiske utspill til den virkelighet det rød–grønne regjeringsalternativet representerer. Det er liten tvil om at Kristin Halvorsen vil greie seg bra som statsråd, der hun må fronte regjeringens og ikke SVs politikk. Men prisen hun må betale er at SV blir utydelig for velgerne.

Store deler av SV er ikke realister og realpolitikere. De representerer ikke gruppeinteresser, slik som for eksempel Sp og KrF. I SV er de ideloger og idealister. Riktignok er museums-SV krøpet i hi, men de er der.

Etter at Kristin Halvorsen i forrige uke holdt et foredrag om utenrikspolitikk, kom protestene til overflaten. Halvorsen var i ferd med å logre for USA. Folk kjente ikke igjen partiet som ville ta et oppgjør med kapitaliststaten USA som truer verdensfreden.

Det er neppe lurt av SV å gå inn i en regjering dersom de ikke får stor nok oppslutning. Om grensen er 12,5 prosent, kan diskutere. Venstre og KrF har ikke vunnet noe på å være med i regjering. Slitasjen har vært stor, men disse partiene har trening i å ha politisk makt. SV har det ikke. De vil oppleve en politisk blåmandag i regjeringsposisjon. Og de våger neppe å be om utenriksministerposten. Da vil gapet mellom den politikken SV har stått for og den en regjering Stoltenberg vil føre, ikke bli til å leve med for store deler av utenriksopprørerne i SV. Men er det noe område Jens Stoltenberg må aksepter sterke egenmarkeringer på, så er det på utenrikspolitikkens område. Han må bare sikre seg at det blir til innvortes, nasjonalt bruk. Diplomatiet vil nok forsikre at norsk utenrikspolitikk ligger fast, og at det betyr fint lite at SV er med i regjeringen.

Senterpartiet kan lide samme skjebne, men partiet vil neppe oppleve det samme sjokket som i SV. Det ser ut til at partiet er blitt enige med seg selv om at man vil få større gjenomslag for sin politikk ved på holde seg til Ap, framfor å gjøre seg avhengig av støtte fra Høyre og Frp. Selv om også Åslaug Hage har sagt at de ikke går inn i en regjering uansett valgresultat, er det sannsynligvis mer regjeringslyst i Sp enn i SV, selv om de ikke gjør et godt valg.

Selv om resultatene er dårlige, vil Dagfinn Høybråten kjøre videre på for å få trygdede i arbeid. Men bedriftene tar nok ikke sjansen på å bli sittende med ansatte med redusert yteevne, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten er tydeligvis ikke fornøyd med bare å administrere tingenes tilstand. Han vil lykkes i sine bestrebelser på å få flere trygdede ut i arbeid. I Dagens Næringsliv i dag, samme dag som hundrevis av ledere i næringslivet er samlet på Småtinget, presenterer han regjeringens program både for bedre kår for småbedrifter og for å få flere mennesker i arbeid. For Høybråten er det to sider av samme sak.

Høybråten kan med god grunn framhever det regjeringen har gjort for å bedre småbedriftenes situasjon. Advarslene mot de rød–grønne, som vil stramme inn på endringene i arbeidslivsloven om overtid og midlertidige ansettelser, er også på sin plass. Det blir i alle fall ikke flere trygdede i arbeid ved å kutte ut mulighetene for midlertidige ansettelser.

Høybråtens teori er at bedre lønnsomhet for små og mellomstore bedrifter, sammen med tiltak fra det offentlige, vil betyr at flere av de par hundre tusen som er på trygd eller arbeidsledige, men som under gitte omstendigheter kan klare å jobbe, kommer seg i arbeid. Men slik er det ikke alltid.

I forrige uke ble det offentliggjort en rapport som viser at kun én av fire sosialhjelpsmottagere kommer seg ut i jobb igjen, selv om de har deltatt i et prosjekt der det er blitt gjort en ekstra innsats for at de skal komme seg tilbake i jobb.

– Politikken er feilslått. Regjeringen er helt klart mest mulig tro mot arbeidslinjen. Slik politikken er i dag, er den ufornuftig. Den er naiv. Tiltakene fra Aetat er ikke nok tilpasset brukerne, sier en forsker ved Høgskolen i Oslo, Ivar Lødemel. I dagens tøffe arbeidsmarked og kommuneøkonomi, mener han det eneste som nytter er å plasser «de svakeste» på statlige støtteordninger.

Det er ikke slik at bedre lønnsomhet i bedriftene nødvendigvis fører til at de ansetter flere arbeidstagere med fare for redusert yteevne på kort eller lang sikt. Hvis disse arbeidstagerne representerer en kompetanse som bedrifter trenger, vil selvsagt bedriftene strekke seg langt for å beholde dem. Men bedrifter som har god økonomi utmerker seg ikke med å ansette de svakeste på arbeidsmarkedet. Bedrifter skjerper sine krav til ansatte, og på mange måter blir arbeidsmarkedet tøffere.

Den samordningen mellom trygdekontor, sosialkontor og arbeidsmarkedskontor som nå skjer er utvilsomt en fordel, først og fremst for den enkelte arbeidstager. Man blir ikke en kasteball i systemet. Den enkelte kan nå få en samlet vurdering av sin situasjon og sine muligheter.

Men skal bedrifter ansette de mennesker som de tviler på vil yte maksimalt, må de tilbys mer en bedre oppfølging og støtte. Det må kroner på bordet, og bedriftene må sikres at de ikke blir sittende med en fast ansatt som ikke fungerer tilfredsstillende etter en tid. Bedrifter vil og må passe på at man ikke pådrar seg personalkostnader som ikke bidrar til å skape lønnsomhet.

Det er en dårlig løsning å plassere folk på støtteordninger. Folk må i arbeid. Europa står overfor en kjempeutfordring med å få folk i arbeid istedenfor å motta trygd. Den tyske sosiologen Claus Offe sa til Morgenbladet i forrige uke at testen for EU blir om de klarer å holde oppe velferdsstaten, og nøkkelen vil være å få menneske til å arbeide.

– Det handler i bunn og grunn om å tvinge folk til å jobbe ved å gjøre alternativet mindre fristende. Men spørsmålet er om det finnes noen etterspørsel etter disse folkene, sier han – og han snakker om de arbeidsledige og de uføretrygdede.

Næringslivet kan bare bidra et stykke på vei. I de siste årene har det offentlige også førtidspensjonert og uførepensjonert en rekke arbeidstagere. Noen av disse har kommet i jobb igjen. Andre har havnet på trygd. Det offentlige må tenke på nytt om vi vinner noe på å trimme det offentlige såpass hardt at man sparer kostnader i den enkelte etat, men kun velter kostnaden det over på storsamfunnet.

Erna Solberg kommer skjevt ut når hun bruker trivsel med egne kilo som utgangspunkt for å rakke ned på de som trimmer og slanker seg, skriver redaktør Magne Lerø.

I VG i går sa Erna Solberg at hun ikke var opptatt av hvor mye hun veier, og at det ikke er en del av hennes selvbilde om hun er tykk eller tynn. Hun tok et kraftig oppgjør med samfunnets fokusering på vekt, kropp og utseende, og sa at hun var sterkt kritisk til VG og Dagbladets vektklubber.

– Hvis du lager et samfunn med fokusering på hvordan folk bør spise og se ut, får du et samfunn med veldig mange pene mennesker. Men du får også et samfunn med mange psykiske problemer, sa Solberg.

I dag rykker vektklubbmedlem og Aps helsepolitiske frontfigur Bjarne Håkon Hanssen ut, avbildet på joggetur i Frognerparken. Han påstår Erna Solberg undergraver kampen mot fedme, og mener hun bagatelliserer fedmeepidemien som nå rammer hele den vestlige verden.

Hansen reagerer også sterkt på Solbergs uttalelser om at det er sjelden hun ser en jogger som smiler.

– Både jeg og Erna Solberg er fullverdige mennesker selv om vi er for tunge, men vi må ikke legge skjul på at det er lurt at folk rører på seg. Faktum er at hvis vektutviklingen fortsetter, vil vi få store problemer med å håndtere de kostnadene det påfører samfunnet, sier Hanssen til VG.

Erna Solbergs utspill i VG i går er et eksempel på hvor galt det kan gå, når man bruker sitt eget privatliv som utgangspunkt for generelle betraktninger – både om politikk og tendenser i samfunnet. Det er viktig at noen overvektige står fram og sier at de lever godt med noen kilo ekstra. Det er ikke verdens ulykke å være tykk. Både unge og voksne trenger å høre advarsler mot å knytte identitet og selvfølelse til hvordan kroppen ser ut til enhver tid.

Men Solbergs kritikk av vektklubber og hennes nedlatende holdning til folk som jogger, er bomskudd. At folk slanker seg, er ikke noe samfunnsproblem. Det er et større problem at vi blir for overvektige.

Solberg er bekymret for barna som vokser opp med krav om å være slanke. Det har hun også noe rett i. Men det er forskjell på å strebe etter å leve opp til et slankeideal og å være overvektig. Det er viktig å hindre at unge presses inn i et kroppsideal som kun passer de færreste. Det er derfor positivt at reklamebyråforeningen har laget nye regler, der de forplikter seg til ikke å framheve kun de slanke jentene.

Vi får leve med at politikere også forsøker å skaffe seg oppmerksomhet og stjele noen stemmer på slanking. Både Jon Lilletun, Carl I. Hagen og Anita Apelthun Sæle har stått fram og fortalt om egen slankesuksess.

Regjeringen har tatt kraftig lut i bruk for å begrense skadevirkningen av tobakk. Det er ikke politisk vilje til å gå hardere til verks mot alkoholbruk for å få redusert denne typen skadevirkninger. Politikerne har derimot vist stor handlekraft når det gjelder å redusere faren for at flere utvikler spilleavhengighet. Regjeringen la for et halvt år siden fram en plan for kosthold, fysisk aktivitet og helse. Erna Solberg synes ikke å være særlig opptatt av å leve i pakt med denne, mens Bjarne Haakon Hansen – som trimmer to ganger hver uke og har som mål å løpe fem kilometer på under en halv time under Oslo maraton 2. oktober – kan hevde at han gjør som regjeringen vil. Men det gjenstår å se hvor sterke virkemidler politikere vil ta i bruk i kampen mot sukkeret og de helseskadelige ekstra kiloene.