Liv Signe Navarsete kan ikke gå rundt grøten stort lenger. Hun må stille seg helhjertet bak beslutning om nedleggelse av flysentralen i Røyken, eller skaffe Avinor en ledelse som vil drive slik «luftfartens heismontører» – flygelederne – krever, skriver redaktør Magne Lerø.

NHO krever at Avinor nå sørger for at flyene går når de skal. Bedrifter vurderer å kreve erstatning for flyavganger som blir kansellert. Flygeledernes Landsforening krever at Avinor-styret går av; og politikere forlanger at samferdselsminister Liv Signe Navarsete rydder opp umiddelbart.

Flygelederne er fornøyd med utviklingen. Deres metode er å medvirke til at det blir forsinkelser. På den måten skaffer de bevis for sin påstand om at Avinor har mistet kontrollen med omstillingen. Målet er å få skiftet ut Avinor-ledelsen og ta omkamp på beslutningen om å nedlegge flysentralen på Røyken. Det var imidlertid ikke flygelederne som fikk direktør Anne Grette til å kaste inn håndkleet. Det var samferdselsminister Liv Signe Navarsetes beslutning om å vurdere en oppsplitting av Avinor som førte til at Grette trakk seg. Hun sa det rett ut. Navasetes beslutning var musikk i flygeledernes ører. De ønsker at Avinor bare skal ha ansvar for drift av flyplassene, og at flygelederdriften legges under Samferdselsdepartementet.

Da vil de kunne beholde den makten de i dag har.

Flyselskapenes Landsforening ønsker det stikk motsatte. Styreleder Per Arne Watle vil at «flygelederselskapet» skal konkurranseutsettes. Det er gjort med hell i mange andre land, sier han til Finansavisen. NHO har neppe noe imot at det skjer. Også Frp har tatt til orde for en slik løsning. Det vil heller ikke være Høyre imot. Men den rød–grønne regjeringen kommer aldri til å gå inn for å privatisere flygelederfunksjonen.

Tidligere samferdselsminister Torhild Skogsholm valgte å støtte ledelsen i Avinor i striden med flygelederne. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete har ikke vært like klar. Det er fristende å fortsette med å bevege seg rundt grøten. Hun må nå bestemme seg. Enten må hun gi full støtte til beslutningen om at flygeledersentralen på Røyken skal legges ned, og at det ikke bli aktuelt å vurdere denne beslutningen på nytt. Eller så kan hun forlange at Avinor sørger for at flyene går som de skal. Da kan hun være sikker på at problemene ikke løses. En slik linje ender med at styret må gå. Det vil være en seier for flygelederne. Men det er ikke sikkert Randi Flesland kaster kortene.

Avinor innfører nå IA-avtalen, og håper det vil føre til et lavere sykefravær blant flygelederne. Lederen for Norsk Flygelederforening, Rolf Skrede, tror ikke IA vil bedre situasjonen. Han fastholder at det er for få flygeledere, og at Avinors omstilling har slått feil.

Flygelederne er luftfartens heismontører. Det kan virke som om de har så stor makt at det ikke er mulig å gjennomføre en omstilling som ikke er i deres interesser. De ansatte i Luftfartstilsynet klarte nesten å sette en stopper for flyttingen til Bodø. Hadde det ikke vært et vedtak i Stortinget som lå bak, hadde de sannsynligvis klart det, blant annet med å kjøre fram sikkerhetsvurderinger og kapasitet, slik flygelederne nå gjør. En beslutning i Avinor-styret om nedleggelse av flysentralen i Røyken, velsignet av en samferdselsminister i den forrige regjeringen, står ikke støtt før Liv Signe Navarsete stiller seg helhjertet bak.

For å hindre korrupsjon og kameraderi i det offentlige, må en kreve av ledere at de som hovedregel innhenter anbud. Det må ikke bre seg en «fritt fram»-holdning når gjelder innkjøp under 500 000, skriver redaktør Magne Lerø.

I år er det avdekket mye snusk i offentlig sektor. Det skjer mer korrupsjon i stat og kommune enn vi har villet tro. Det blir til stadighet hevdet at offentlige anbud er et effektivt virkemiddel for å motarbeide korrupsjon i det offentlige. Det er imidlertid grenser for hvor langt man kan dra dette argumentet.

Tidligere var det slik at man i offentlig sektor var pålagt å innhente anbud ved kjøp av varer og tjenester for mer enn 200 000 kroner. I september ble terskelverdien hevet til 500 000. I Soria Moria-erklæringen sies det at man vil heve terskelverdien ytterligere. I EU krever en anbud ved innkjøp til det offentlige over 1,8 millioner kroner.

Høyre har gjentatte ganger advart regjeringen mot å øke terskelverdien. NHO vil også beholde grensen der den er i dag.

– Jeg trodde regjeringen hadde fått så mange advarsler at dette nå ville bli fredet, sier NHO-advokat Arnhild Dordi Gjønnes til Dagene Næringsliv i dag. Bakgrunnen er at fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys (SV) bebuder at hun vil ta opp saken i regjeringen før jul.

Om Grande Røys foreslår at grensen skal heves noen hundre tusen, bør ikke Høyre hente fram storslegga. Da må en i tilfelle dundre løs med påstander om at man i også i EU er for slepphente med å sikre seg mot kameraderi og korrupsjon.

Det er ikke til å komme forbi at det følger mye byråkrati og kostnader med «full pakke» når det gjelder offentlige anbud. Offentlige anbud skal sikre at alle private aktører skal stilles likt. Derfor er det nødvendig at samfunnet defineres en grense for hvor det i alle tilfeller skal innhentes anbud. I praksis bør man imidlertid i det offentlige innhente anbud på det meste man kjøper inn. Dette er et politisk ansvar i den enkelte kommune, og et ledelsesansvar over hele linjen.

Det bør være en oppgave for ledere i sin alminnelighet å kunne dokumentere at det innhentes anbud. Revisor bør også bli bedt om å se nærmere på om man har tilfredsstillende regler for innhenting av anbud. Det skal lyse en rød lampe dersom en konsulent til stadighet trekkes inn og alle varekjøp skjer fra en og samme leverandør.

Det oppstår en relasjon mellom innkjøper og leverandør. Umerkelig kan dette utvikle seg til kameraderi. Det er viktig at det ikke utvikler seg en anbudsløs «fritt fram»-holdning når det gjelder innkjøp under 500 000. Det må jobbes med anbudsinnhenting der det er penger å spare. Å stille krav om at man alltid skal telle hundrelapper, er å dra det litt langt. Men en tusenlapp eller to på et enkelt oppdrag eller innkjøp, bør man i det offentlige være opptatt av.

Det viktigste man kan gjøre i offentlig sektor for å forebygge korrupsjon, er å utvikle en åpenhets- og anbudskultur i alt man foretar seg. Hovedregelen må være at flere enn en eller to skal ha muligheten til å levere en vare eller tjeneste.

Om grensen for offentlige anbud defineres ved 500 000 eller 800 000 er ikke det avgjørende, dersom man i det offentlige utvikler skikkelige kontrollrutiner på at ledere handler der det er best og billigst hver eneste uke.

Når hele ledelsen trekker seg, tyder det på at det er nok klokskap i Redningsselskapet til at de kan redde seg selv. Ved å tilby Monica Kristensen Solås lønn ut åremålsperioden 2007, bør det problemet kunne være løst, skriver redaktør Magne Lerø.

Det ser ut til å være nok klokskap i Redningsselskapet til at de kan redde seg selv. Det viste sentralstyret i går ved å stille sine plasser til disposisjon, samtidig som man gjorde det klart at Monica Kristensen Solås ikke skal tilbake som generalsekretær.

Redningsselskapet har nådd bunnen. Alt tyder på at de nå kan ta fatt på den møysommelige prosessen det er å skape ro innad og tillit utad.

Men det er fortsatt skjær i sjøen. I går på Standpunkt i NRK kunne skipper Kjell Ola Johansen fortelle at de ansatte om bord på båtene ønsker at Monica Kristensen Solås fortsetter. Det samme mente en av de ansattes representanter. Hun presterte endatil å si at det var på avdelingsledernivå ved administrasjonen på Høvik problemene ligger. Ansatte som ennå ikke forstår at tiden for Monica Kristensen Solås er ute, er et problem. Når man nesten med navns nevnelse på direktesendt tv peker ut avdelingsledere som roten til alt vondt, kan striden komme til å blusse opp igjen. Det er tydeligvis skapt sår i Redningsselskapet som det tar tid å lege.

I går ble distriktssekretær i Tromsø, Arild Braathen, frikjent for anklagene om underslag. Dermed kan grunnlaget for oppsigelsen av ham være borte. Dette en seier for de som først rykket ut med mistillit både til generalsekretæren og styret.

Det er også tatt til orde for at det bør nedsettes en granskningskommisjon av utenforstående for å finne ut hva som har skjedd i Redningsselskapet det siste året. Det er mulig dette er nødvendig for at de skal klare å legge stridsøksene fra seg. Med en helt ny ledelse burde de ha muligheter for å komme videre uten å måtte granske «gammel dritt».

Monica Kristensen Solås har ikke vært like klar i alt hun har foretatt seg. Hun har sagt at hun ikke vil stå i veien for at det blir skapt ro i selskapet. Det er jevngodt med å si at hun aksepterer å fratre stillingen. På Standpunkt opptrådte hun i går meget konstruktivt. Hun framsto som en generalsekretær som var lei seg for det som hadde skjedd, men med stort engasjement for Redningsselskapet som organisasjon. Til Dagbladet i dag legger hun vekt på at hun ikke har fått en tilfredsstillende begrunnelse for hvorfor hun må fratre.

Hun har nå fått en erfaren arbeidsrettsekspert, advokat Arvid Ødegaard, som rådgiver. Slike floker har han løst opp i tidligere. Sannsynligvis vil Monica Kristensen Solås kreve at hun skal ha lønn i den perioden hun har en avtale for. Det betyr at hun kan heve full lønn i 2006 og 2007. Redningsselskapet håper nok å slippe litt billigere unna. Det spørs. Skal man avvikle en daglig leder, kan det ikke gjøres slik det har skjedd i Redningsselskapet.

I løpet av et par uker bør Redningsselskapet komme opp med en solid kandidat til å overta som president. Tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen og de avgåtte biskopene Gunnar Stålsett og Ola Steinholt er foreslått fra Finnmark. Dette er gode navn. Redningsselskapet trenger et styre bestående av noen som kjenner organisasjonen innenfra som sin egen bukselomme og med bred tillit innad, og noen utenfra med bred erfaring fra ledelse av organisasjoner.

Når politikerne nå tar til orde for å oppløse statskirken, må det bety at de mister kontrollen over hvordan Den norske kirke utvikler seg. Det er jo meningen, skriver redaktør Magne Lerø.

KrFs leder Dagfinn Høybråten sier til NRK i dag at partiet vil gå inn for å oppløse statskirken. KrF ønsker imidlertid ikke at Den norske kirke skal få en særstilling og ikke sidestilles med alle andre kirkesamfunn. Vi har tross alt en om lag fem hundreårig tradisjon med en statskirke her i landet. Den norske kirkes eget statskirkeutvalg og det offentlige statskirkeutvalget, som om kort tid avslutter sitt arbeid, konkluderer på samme måte. Alt tyder på at det vil bli et flertall på Stortinget for å avvikle statskirken. Noen politikere er imidlertid betenkt.

– Jeg frykter en kirke som blir smalere og mer konservativ, en kirke der folk vil begynne å tvile på om de tror nok til å være et fullverdig medlem, sier stortingsrepresentant Inger Enger (Sp) til NRK. Derfor vil hun bevare statskirken omtrent slik vi har den. Hun er særlig opptatt av at regjeringen må få utnevne biskoper. Hvis kirken selv skal utnevne biskoper, frykter Enger at biskoper som Gunnar Stålsett ikke vil bli utnevnt.

Sp kan komme til å framstå som statskirkens varmeste forsvarer. Det er nok mange innad i Ap som vil beholde statskirken med omtrent samme begrunnelse, men de prinsipielle statskirketilhengerne vil nok sørge for at Ap rydder opp og trekker et skille mellom stat og kirke. Sp har også tatt til orde for en folkeavstemning. Dette har kirkeminister Trond Giske vendt tommelen ned for.

Heller ikke alle i KrF er like begeistret for å avvikle statskirken. De frykter det kan føre til at kristen tro får en svakere stilling i barnehager, skole og samfunn. De innser imidlertid at en slik utvikling ikke lar seg stoppe med henvisning til at vi har en statskirke. Argumentert har mistet sin kraft. Statskirken framstår som en anakronisme.

Politikerer kan forsøke å styre kirker og kirkesamfunn ved å vedta lover som man pålegger kirkesamfunnene å følge. Likestillingsminister Karita Bekkemellem vil tvinge Frelsesarmeen til å akseptere homofilt samboende offiserer. Det får hun ikke kultur- og kirkeminister Trond Giske med på. Han vil ikke havne i en bitter strid om religionsfrihet.

Politikerne kan også forsøke å styre kirken ved fortsatt å beholde pengesekken. I praksis vil det imidlertid være vanskelig for politikere å blande seg inn i hva et trossamfunn skal bruke pengene til.

Inger Enger kan ha grunn til å frykte at kirken kan framstå som mer konservativ om båndene til staten løses opp. Hun får imidlertid trøste seg med at kirken også er et barn av sin tid. Man påvirkes av det samfunnet man er en del av. Det er mulig det ville tatt noen lenger tid å komme dit Den norske kirke er i dag er når det gjelder synet på homofili, dersom biskoper som Rosemarie Köhn og Gunnar Stålsett ikke var blitt utnevnt. Ønsker man full religionsfrihet får man leve med det.

Hvordan ansvar og myndighet mellom kirke og stat skal ordnes, har vi god tid til å finne ut av. Det må imidlertid ikke reises tvil om at når statskirken avvikles, så betyr det at politikerne både på nasjonalt og kommunalt plan skal miste kontroll over utviklingen i Den norske kirke. Det mest spennende i debatten framover vil være om kirken selv samler seg om hvordan de vil ha det.

Det skurrer når styreformannen i langsiktige Orkla, John Fr. Odfjell, i samme slengen opptrer som privat aksjespekulant, skriver redaktør Magne Lerø.

Orklas styreformann, Johan Fr. Odfjell, har tjent rundt 10 millioner kroner på kjøp og salg av Opticom i en periode hvor aksjekursen har steget med 170 prosent. Orkla, ABN Amro og investorene Petter Stordalen og Øystein Stray Spetalen er blant de som har kjøpt seg kraftig opp i selskapet. Nå ligger de an til å vinne kampen mot Thomas Fussel og Robert Keith om makten i selskapet. Odfjell blir kritisert for at han opptrer som aksjespekulant i et selskap hvor Orkla kjøper seg opp.

Oslo Børs sier de vil undersøke hvor mye av Orklas investeringsstrategi Odfjell kjente til da han handlet aksjer i it-selskapet. Ingen har påstått at Odfjell har hatt informasjon som ikke markedet har kjent til. I så fall har han drevet med innsidehandel. Det er straffbart. Men selv om Odfjell ikke har brutt loven, er spørsmålet om han har opptrådt i tråd med god eierstyring.

Ludvik Sandnes, administrerende direktør i Noraudit og sentral i arbeidet med å utforme prinsipper for god eierstyring og selskapsledelse, mener denne typen disposisjoner går på tilliten løs,

– Det er ikke lurt å gjøre alt som er lov. Det er ikke handlingen i seg selv, men hvordan den ser ut, som er mest avgjørende for et selskaps og et styres omdømme. Styremedlemmer og ledere må tenke på hvordan ting blir oppfattet i lys av de rollene de har. Ellers går det fort på omdømmet, både for seg selv og bedriften, sier Sandnes til Dagens Næringsliv.

Arne Selvik, styreekspert ved Norges Handelshøgskole, mener disposisjonene svekker Odfjell og Orklas omdømme, men mener det ikke er grunnlag for å påstå at Odfjell har drevet med innsidehandel.

Johannes Brinkmann, professor i næringslivsetikk ved Handelshøgskolen BI, mener Odfjell har opptrådt kritikkverdig.

– En styreformann i Orkla kan ikke unngå å bli vurdert moralsk når han gjør slike ting. Jo mer et selskap er opptatt av etikk, jo større troverdighetsproblem kan det få i en slik situasjon. Styreledere synes godt, og de er rollemodeller, sier Brinkmann i Aftenposten.

Det er verd å merke seg at prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse (corporate governance på norsk ) som ble vedtatt i fjor, nå fungerer som basis for en etisk vurdering av de transaksjoner Johan Fredrik Odfjell har foretatt. Denne gangen har vi fått en debatt om etikk og omdømme, ikke jus. Når man vil stille opp kriterier som går lenger enn loven, ender man i etikken. Odfjell kritiseres egentlig for ikke å leve opp til etiske standarder.

Han er i ferd med å bli dømt av det organ som i finansnæringen tilsvarer «Pressens Faglige utvalg». Her har man ikke et eget organ som skal uttale seg, men kompetente fagfolk kommenterer en sak ut fra de kriterier som er fastsatt for god eierstyring og selskapsledelse.

Den som ikke forstår debatten, er Orklas største eier, Stein Erik Hagen. Han tok selv initiativ til at Orkla har utarbeidet regler for styremedlemmers aksjeinvesteringer.

– Styremedlemmer i Orkla må stå fritt til å kjøpe aksjer. Hvis ikke blir det umulig å sitte i styret, sier Hagen til Aftenposten.

Odfjell må finne seg i at han blir kritisert for å opptre som aksjespekulant, når han også opptrer i rollen som leder i styret for landets største private selskap. Øystein Stray Spetalen legger ikke skjul på at han tjener millioner hvert år på å gå ut og inn av selskaper til rett tid. I den forstand er han en aksjespekulant. Det er fullt lovlig å kjøpe og selge aksjer når det passer en. Også Orklas investorer kan dette spillet. Men Orkla er kjent for langsiktighet og seriøsitet i alt de fortar seg.

Det skurrer når Orklas styreformann opptrer som aksjespekulant i kjølvannet av at det selskap han er styreformann i kjøper seg opp i selskapet ut fra en strategisk vurdering og ikke kortsiktig gevinsttenkning.

Denne saken er et godt tegn. Aktørene i finansmarkedet vet nå at de blir kritisk fulgt. Kriteriene for å framsette kritikk er ikke lenger lovbudd og innsidehandel, men om man opptrer i tråd med prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse.

I det lange løp er det ikke sikkert det er lurt av Odfjell å være like lur som han har vært i dette tilfellet.

SVs idé om å la de ansatte få 40 prosent av stemmene på generalforsamlingen, vil Ap sannsynligvis ta livet av i løpet av dagen. Dette er mildt sagt talentløst, skriver redaktør Magne Lerø.

SV foreslår i fullt alvor at de ansatte skal ha 40 prosent av stemmene på generalforsamlingen i norske bedrifter. De bruker Union-saken som bevis på at det er nødvendig å gi de ansatte mer makt i bedriftene. Hadde de ansatte hatt 40 prosents representasjon, ville styret i Norske Skog aldri fått flertall for å legge ned Union i Skien. Det har de utvilsomt rett i.

Børsdirektør Svein Arild Andersen sier til NRK at forslaget er både dumt og urealistisk. Direktør Petter Haas Brubakk i NHO sier det vil være ødeleggende for norsk næringsliv og at det i tilfelle blir den største konfiskasjon i norsk historie.

Når et parti kan havne så langt ut på jordet i sin næringspolitikk, har det sammenheng med det som skjedde da loven om at styrene skal ha 40 prosent kvinner i styrene ble innført. Her har Stortinget bestemt at eierne skal fratas retten til å velge hvem som skal representere dem i et styre. Hvis et selskap eies av fire menn med 25 prosent hver, kan to av dem ikke sitte i styret. De må finne en kvinne som kan representere dem.

Men politikerne vender det døve øret til protestene mot at de gjennom denne loven fratar eiere retten til personlig å skjøtte sitt eieransvar, slik aksjeloven legger opp til. Kan man pålegge 40 prosent eierandel i styret, må man også kunne pålegge at de ansatte skal ha 40 prosent av stemmene på generalforsamlingen. Større tankeflukt er det ikke over SVs forslag.

De har kommet på en idé, synes den er god, og plutselige er det blitt SVs politikk. Det står ingen ting om dette i Soria Moria-erklæringen

Uten å ha full oversikt, drister vi oss til å påstå at det ikke finnes noe land i verden hvor eierne av et aksjeselskap må avgi 40 prosent av makten til de ansatte. Ikke en gang i det som måtte være igjen av sosialistiske land i verden, har man kommet på en slik tanke.

Og hva med bedrifter som ikke vil gi de ansatte 40 prosent av stemmene på generalforsamlingen? Skal de avvikles, slik regjeringen har bestemt det skal skje når det gjelder brudd på loven om 40 prosent kvinner i styrene?

Hadde SV vært i opposisjon, ville et slikt forslag blitt møtt med et skuldertrekk. Når de sitter i regjering, må de tas på alvor. Vi hadde ikke ventet at SVs parlamentsriske leder Inge Ryan, som til vanlig er en balansert og reflektert mann, ville stått fram som talsmann for noe slik. Det må bety at de mener det er en god idé.

Dette forslaget er såpass mye i drømmeland at representanter fra Ap trolig vil ta livet av det i løpet av dagen. I Ap forstår man at dette ikke er veien å gå. Det vil føre til at investorer vil rømme landet. Når alt skal sies, må det også sier at forlaget ikke er så ille som SV-nestleder Audun Lysebakkens tanker om at børsen bør avvikles. Listen over forslag fra SV som ikke er i nærheten av å bli en realitet, kommer til å bli fryktelig lang på fire år dersom de holder samme tempo i egenproduserte luftige ideer som framsettes som politiske forslag.

Hele styret i Redningsselskapet bør nå stille sine plasser til disposisjon. Redningsselskapet er ikke tjent med at de må sette på land med tvang både generalsekretæren og presidenten, skriver redaktør Magne Lerø.

Redningsselskapet er blitt et studium i hvordan ledere ikke skal opptre. I går igjen, denne gangen på TV, tømte den suspenderte generalsekretæren, Monica Kristensen Solås, hele bøtta av frustrasjon, sinne og skuffelse. Hun anklager president Magnus Stangeland for å ha dolket henne i ryggen, gjort henne til syndebukk, basert seg på løgnaktige påstander og brutt Redningsselskapet egne lover.
Det er ytterst sjelden vi er vitne til en så pass bitter strid mellom en styreleder og en daglig leder. Som regel nøyer sjefer som får sparken seg med å ta avgjørelsen til etterretning og kanskje legge til at man ikke er enig. Men Solås Kristensen løper linen helt ut. Her er følelsene så sterke, uforstanden så stor og frustrasjonen så enorm at hun velger å gå i en krig hun garantert vil tape. Men har hun så mye å tape? Hun får neppe en ny topplederstilling. Hun kan vinne en del sympati på et ærlig følelsemessig oppgjør med mannfolkene i ledelsen.
Når hun ikke vil gå frivillig, vil hun bli båret ut av Redningsselskapet. Styret har rotet det så pass til at det kan bli en stor fallskjerm hun ender opp med.
Det er trist når en leder i full offentlighet later til å ikke å forstå at løpet er kjørt, at hun ikke har tillit og at hun ikke er i stand lenger til å utøve et godt lederskap i den stillingen hun har. At ledere som er under press og ikke vil gi seg, mister dømmekraften, er ikke så uvanlig. Som regler er det da andre i posisjon som kan sørge for at det ikke bærer helt galt av sted slik det nå skjer i Redningsselskapet.
Det er ille å ha en daglig leder som har mistet grepet på situasjonen. Dobbelt ille blir det når den samme realitetssvikt rammer styrelederen. President Magnus Stangeland sier til Dagbladet i dag at han ikke akter å trekke seg før på landsmøtet i mai. Til NRK sa han i går kveld at han vil trekke seg dersom han ikke har tillit fra et flertall i styret. Det er nærmest en selvfølge. Til Aftenposten sier han at han på han på styremøte tirsdag skal sørge for at alle får vite hvor skapet skal stå.
Det Stangeland ikke forstår, er at han selv er i ferd med å bli et like stort problem for Redningsselskapet som Monica Kristensen Solås har vært i lang tid. Det er tre av syv styremedlemmer som ikke har tillit til ham. Fagforeningene for de sjøansatte vedtok i går mistillit til Stangeland. Hvor mange distrikter som har mistet tilliten, er uvisst. De kan nå nærme seg en tredjedel.
En styreleder bør forstå at i en slik situasjon er det beste som kan skje at hele styret stiller sin plass til disposisjon. I følge lovene til Redningsselskapet kan Landsmøtet, som ikke teller mer enn 35 representanter, innkalles på tre ukers varsel. Da kan de velge en nytt styre som kan ta fatt på arbeidet med å ansette ny generalsekretær. Da vil de få ro.
Magnus Stangeland tror at han med å stemme ned mindretallet kan skape ro og at den moderniseringsprosessen han snakker om, kan gå videre. Det kan han bare glemme. Det er skapt så mye splid i Redningsselskapet at saken roer seg ikke om mindretallet i styret blir nedstemt og Monica Kristensen Solås sagt opp.
En styrleder skal virke samlende i en organisasjon. Stangeland virker splittende. Hvis han ikke forstår dette selv, bør en av Redningselskapets store bidragsytere ta en telefon til presidenten. Han bør gå frivillig. Redningsselskapet er ikke tjent med at de må sette på land med tvang både generalsekretæren og presidenten.

Jürgen Habermas advarer mot sekularisme, politisk korrekt sensur og ensretting i den offentlige samtale. For tiden er det særlig de som mener noe annet om homofili enn det som er politisk korrekt, som blir kjeppjaget i alle medier, skriver redaktør Magne Lerø.

For andre gang i løpet fire dager har Klassekampen et førstesideoppslag om tro og religion. Lørdag gjaldt det utviklingen av religiøsitet i Europa. I dag rapporterer avisen fra Bergen, der den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas holdt Holberg-foredraget ved Universitet. Habermas er kanskje den blant nålevende akademikere som i sterkest grad har lagt pressmisser for utviklingen innen flere fagområder. Han er mest kjent for sine teorier om «herredømmefrie dialoger» og om de premisser kommunikasjon og teoridannelse skjer ut fra både innen de akademiske fag og i opinionen.

I går advarte han mot å nekte religiøse personer å ytre seg offentlig i et religiøst språk og grunngi sin overbevisning i dette språket. Han advarte mot at sekularismen får dominere den offentlige samtale, og avviser å stille som krav til alle som deltar i den offentlige samtale at de utelukkende får argumentere ut fra et felles rasjonelt grunnlag.

– Den liberale staten må ikke omsette den nødvendige institusjonelle separasjonen av religion og politikk til en upassende mental og politisk byrde for alle borgere som følger en tro, sa Habermas, og minnet om at ulike former for tro er på frammarsj i dagens Europa.

Innen de politiske organene mener Habermas imidlertid at man bare kan tillate ytringer og begrunnelser som alle borgere – religiøse og sekulære – kan dele.

Habermas advarsler har relevans til mediene og til politikere som vil gripe inn overfor trossamfunn som opptrer i strid med det som storsamfunnet har definert som politisk korrekt. I nåværende regjering er Karita Bekkemellem den fremste eksponenten for dem som vil forby det et stort politisk flertall er sterkt imot. Det er i debatten om homofili dette blir tydeligst.

Frelsesarmeen har blitt hardt kjørt i dagevis i flere medier for at de har inntatt det samme standpunkt som Kirkemøtet i Den norske kirke – som har sagt nei til homofile samboende prester. I Frelsesarmeen har offiserene mye av den samme posisjon som prestene i en kirke.

Karita Bekkemellem har sagt at hun vil endre loven, slik at denne typen diskriminering ikke blir tillatt. Kirkeminister Trond Giske har gjort det klart at det ikke blir aktuelt.

Mange kristne mener at «homofil praksis er i strid med Gud vilje eller synd», som det heter. Ingen politiker våger å mene noe slikt offentlig. Dagfinn Høybråten ble i lang tid kjeppjaget av Dagbladet og kalt mørkemann, fordi han tilhører et kirkesamfunn som ikke har gitt homofile full likestilling. Han ble kritisert for ikke å ville uttale seg. De politisk korrekte forlangte at han skulle ta avstand fra praksis i det kirkesamfunn han er et vanlig medlem av.

Hva Høybråten personlig mener om homofili, er det ingen som vet. KrF politikere snakker heller ikke om hva de personlig mener, men understreker at dette må kirkesamfunnene selv få avgjøre.

I fjor måtte den italienske politikeren Rocco Buttiglione trekke seg som EU-kommisjonær. Han er katolikk og ble spurt av mediene om han anså homofili som synd. Han svarte at han som katolikk kanskje anså det for å være en synd, men understreket at man skal skille den private moralske overveielse fra den samfunnsmessige Som kommisjonær ville han verne alle minoriteter, også homofile

Mer skulle det imidlertid ikke til før det kokte over hos Europaparlamentets venstrefløy, herunder danske radikale og sosialdemokrater. Han ble tvunget til å trekke seg.

Buttiglione sa til i et intervju med Kristelig Dagbladet i den forbindelse at det finnes en antikristen og en homoseksuell lobby som starter kjøret mot de som ikke er på linje

– Jeg gjorde det meget klart at jeg er en sterk forsvarer av ikke-diskriminering. Men det var ikke nok. De ville inn i min samvittighet og ha meg til å se at man ikke bør være moralsk anfektet av homoseksualitet. Men det kunne jeg ikke, for jeg mener ikke de har rett. Det ville vært imot min samvittighet, og det ville vært imot min kirkes lære og de fleste kirker i Europa og i verden forøvrig, sa Buttiglione.

Hadde han gjort som Dagfinn Høybråten og nektet å uttale seg, hadde han nok blitt valgt. Kirkesamfunnene kommer til å innta en mer åpen og inkluderende holdning til homofile. Politikerne må ikke sette til side religionsfriheten og gjøre dem til lovbrytere. De bør heller trene seg til å høre hva de mener. Ifølge Habermas er det sunt for demokratiet, og i samsvar med intellektuelle redelighet.

Styreleder Magnus Stangeland bør solidarisere seg med Monica Kristensen Solås og trekke seg. De har gjort en for dårlig jobb begge to. De er begge realitetsforvirret, og bør forstå at det er best for Redningsselskapet om de pakker sammen, skriver redaktør Magne Lerø.

President Magnus Stangeland i Redningsselskapet har stått fram som Monica Kristensen Solås’ lojale forsvarer i alle tumultene hun har viklet seg inn i det siste året. I går suspenderte han henne fra stillingen som generalsekretær. Kristensen Solås svarer med full krig. Hun har sagt nei til sluttpakke og sier suspensjonen er basert på løgn. 6. desember planlegger landsstyret i selskapet å gi henne sparken.

Det blir imidlertid langt fra noen plankekjøring i styret. Styremedlem Gunnar Knudsen sier til Aftenposten i dag at han vil forsvare henne.

– Vi i styret må ta et vesentlig ansvar for alt som har skjedd. Hun har ikke gjort annet enn det styret hele veien har pålagt henne å gjøre. Vi har aldri gitt henne negative kommentarer i styresammenheng, sier Knudsen. Han hevder at styret er delt på midten når det gjelder suspensjonen av Kristensen Solås. De som var imot suspensjonen la på røret før avstemning. Se det.

Magnus Stangeland sier til VG at han ikke vil svare på om han har tillit til Kristensen Solås. Men han får seg til å si at det er små muligheter for at hun kan fortsette som generalsekretær. Det er ikke hverdagskost at en styreleder klarer å surre såpass i en konflikt med daglig leder. Dette kan ikke tolkes på andre måter enn som en oppsigelse.

Monica Kristensen Solås har etter hvert mistet tillit blant ansatte og tillitsvalgte. Hun innser dessverre ikke at hun med sin lederstil og mange uheldige disposisjoner er blitt et så stort problem for Redningsselskapet at hun ikke kan fortsette. Det beste er at landsstyret neste tirsdag sier henne opp. Om man har saklig grunn for oppsigelse i juridisk forstand, er ikke godt å si. Det måtte da være at Stangeland får rett i at den versjonen hun har presentert for landsstyret når det gjelder overvåkning av ansatte via e-post, ikke samsvarer med de faktiske forhold. Når Kristensen Solås får tenkt seg om, vil hun nok godta en sluttavtale framfor å føre sin sak for fulle hus i retten. Redningsselskapet er heldige hvis de kommer ut av det med å betale en årslønn. Det kan fort koste mer.

Da Kristensen Solås ble sykemeldt for to måneder siden, tauet Magnus Stangeland inn Kjell L. Brevik som fungerende generalsekretær. Han har uttalt at han skal rydde opp. Dette er blitt oppfattet som om han skal rydde opp etter Kristensen Solås. I VG kritiserer han Kristensen Solås offentlig for å ha lest ansettes privat e-poster. Til Aftenposten sier han at Redningsselskapet nå skal igjennom en ekstern granskning og ikke en intern, slik styret nylig vedtok. Det som kommer fram skal, ifølge Brevik, brukes til å «lufte skikkelig ut». Forvirringen om hva som skal granskes, luftes og ryddes opp i, synes ingen ende å ta.

Styremedlem Gunnar Knudsen sier til Aftenposten at han er blitt skeptisk til Brevik og at ansettelsen av ham var et hastverksarbeid.

Magnus Stangeland har ikke tillit fra de som representerer Nordland, Rogaland og Agder i Landsrådet. Han leder et styre som er splittet. I tillegg kommer alle problemene som situasjonen skaper blant de ansatte. Det beste Stangeland kan gjøre er å trekke seg, etter at styret har vedtatt å si opp Kristensen Solås. Da kan et nytt styre starte arbeidet med å finne en ny generalsekretær

Stangeland har også en moralsk plikt til gå sammen med Monica Kristensen Solås. Hun fortjener ikke hele skyllebøtta for det som har skjedd i Redningsselskapet det siste året. Han bør innse at han i samarbeid med Monica Kristensen Solås ikke har ledet Redningsselskapet på en tifredsstillende måte.

– De driver et menneske mot selvmord, sier hun til Dagbladet. Ved at flere i styret trekker seg, tar man ansvar og deler den smerte det er å ikke klare å skjøtte sitt ansvar og løse sin oppgave på en god måte. Denne saken er et eksempel på at styret og daglig leder sammen må ta ansvar ved å trekke seg. Andre kan gjøre jobben betydelig bedre enn de klarer i den situasjonen som er oppstått.

Stein Lier-Hansen i Norsk Industri vil ha Stoltenberg framfor Bondevik, kvitte seg med ideen om næringsnøytralitet og tenke annerledes enn Finn Bergesen i NHO. Større mangfold på arbeidsgiversiden er positivt, skriver redaktør Magne Lerø.

I NHO er man opptatt av å avspeile bredden i næringslivet. Her finner vi ansatte og tillitsvalgte fra de fleste partier. Allikevel er det slik at de fleste assosierer blått, borgerlig og høyrepolitikk med NHO. Før valget i høst la da heller ikke NHO-ledelsen skjul på at de foretrakk at Bondevik-regjeringen fortsatte. President Erling Øverland og direktør Finn Bergesen jr. anbefalte til og med Bondevik å sluke en stor og vond kamel for å beholde makten, nemlig å ta Carl I. Hagen og hans populistiske følge med inn i regjeringen. Nå må Finn Bergesen jr. gjøre det beste ut av det med Jens Stoltenbergs rød–grønne følge. De har allerede begynt å lufte sine bekymringer for hvordan det vil gå.

Den som ikke er bekymret, er lederen for det nye storforbundet som i dag se dagens lys, Stein Lier-Hansen. Med 2000 medlemsbedrifter og 110 000 ansatte, vil Norsk industri utgjøre 25 prosent av NHO. Nest etter Finn Bergesen jr. blir Lier-Hansen den mest sentrale talsmann for NHO. Og Stein Lier-Hansen er ikke på linje med Bergesens NHO-linje i viktige spørsmål.

Lier-Hansen har vært statssekretær for Ap i Miljøverndepartementet. Han legger ikke skjul på at han mener en rød–grønn regjering er det beste for industrien, og begrunner det med at den nye regjeringen står for en mer aktiv industripolitikk.

– Norsk myndigheter må ha det samme konkurranseinnstinktet som i andre land og kjempe for egen industri, sier han til Dagsavisen. Han vil bort fra den såkalte næringnøytraliteten som Bodenvik-regjeringen sto for, og mener de politiske visjoner som er nedfelt i Soria Mori-erklæringen, er i tråd med industriens interesser. Spørsmålet er om Lier-Hansen får hele NHO med på en slik «industrien og staten hånd i hånd»-tenkning som han tar til orde for.

Lier-Hansen var kritisk til at NHO-ledelsen tok til orde for at Frp burde trekkes inn i regjeringen. Da NHO-sjef Finn H. Bergesen jr. hevdet vi var blitt en nasjon av sytere og mente dette kunne forklare noe av det høye sykefraværet, understreket Lier-Hansen at arbeidsgiverne hadde ansvar for å skape økt trivsel på arbeidsplassen.

Industrien i Norge bygges ned. For Stein Lier-Hansen blir det for enkelt å rope høyest mulig om lavest mulige skatter for bedriftene. Han vil for eksempel at staten skal sikre norsk industri kontrakter når forsvaret skal gjøre milliardhenvisninger ved kjøp av nye våpensystemer. Han vil at staten aktivt skal bruke avgiftspolitikken for å styre norsk industri. Den nye satsingen på CO2-frie gasskraftverk er et annet eksempel på at industrien og myndighetene kan gå sammen om å utvikle ny teknologi som senere kan blir god butikk.

Stein Lier-Hansen og industriminister Odd Eriksen må finne ut av hva som kan gjøres for å legge forholden til rette for at vi kan ha en leverende industri her i landet. Odd Eriksen sier til Dagsavisen i dag at det kan bli aktuelt for staten å kjøpe seg opp i bedrifter for å sikre norsk eierskap. Vi tror ikke det er det mest fornuftige staten kan bruke pengene på. Det hjelper ikke med norsk eierskap hvis ikke industriproduksjonen er lønnsom. Odd Eriksen liker ikke at arbeidsplasser knyttet til produksjon av sjokolader på Freia blir lagt ned. Det kan han gjerne beklage, men dette er ikke noe han kan gjøre noe med. Vi regner med at Stein Lier-Hansen vil la kampen handle om de lange linjer, og ikke kamp mot eierne for å behold enkeltbedrifter.