Leder: Hagen granskes for snusk

Stein Erik Hagen anklages for urent trav for å sikre sine milliarder i Ahold. Det er ikke godt å si om han har gått over streken med sin hemmelige brevskriving. God corporate governance har han i alle fall ikke bedrevet, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere tusen Ahold-aksjonærer, med det amerikanske pensjonsfondet Copera som lokomotiv, har engasjert et kobbel jurister til å granske blant annet Stein Erik Hagens rolle i skandalene som rammet Ahold. Ettersom Ahold er registrert på New York-børsen har det amerikanske kredittilsynet (SEC) også innledet granskning. De vil ikke si noe om de har Hagen i kikkerten for å ha gjort noe ulovlig. Hagen har gitt sin forklaring til SEC. Den nederlandske aksjonærforeningen, VEB, har også planer om sivilt søksmål og krever en uavhengig granskning av eiernes rolle i regnskapsskandalen som rammet Ahold i 2003.

Hagen skal ha skrevet et brev til Aholds revisor om at selskapet hadde kontroll over ICA, som Hagen gjennom sitt selskap Canicas er storeier i. Dermed kunne Aholds regnskaper blåses opp. Samtidig skal Hagen ha skrevet et annet brev som ikke kan tolkes på annen måte enn at Ahold ikke har kontroll over ICA.

Da Stein Erik Hagen bestemte seg for å utløse Aholds kjøpsplikt på egne aksjer, startet krangelen om hva Hagen skulle få betalt for aksjene. I denne forbindelse mener SEC at Hagen truet med å offentliggjøre det hemmelige brevet om at Ahold ikke hadde kontroll allikevel. Spørsmålet er om Hagen har medvirket til å gi Aholdaksjene en verdi det viser seg ikke å være dekning for.

Stein Erik Hagen er en smart og dyktig forretningsmann. Han har ønsket å framstå som tøff, men hederlig. Han har ikke, som for eksempel Kjell Inge Røkke, beveget seg i lovens gråsoner. Rimi-Hagen er en saga blott. Nå vil han framstå som samfunnsstøtte, langsiktig investor og industribygger.

Det reises nå tvil om Hagens redelighet. Vi forstår at aksjonærer som har tapt millioner vil til bunns i saken. Her er det for mye som tyder på at ikke alt har gått for seg som det skulle.

Stein Erik Hagen velger ikke å kommentere saken offentlig. Det er sjelden en god strategi særlig lenge. Når man velger en slik strategi, skyldes det ofte at man ikke har full oversikt over det terrenget en befinner seg i. Da gir advokater råd om å si minst mulig. Da får en heller leve med spekulasjoner i mediene og svekket omdømme.

I striden med Ahold har Hagen uttalt offentlig at han følte seg truet på livet. Nå sitter store ord løst hos Hagen. Han kalte også ICA-sjefen en Judas, blant annet fordi han kom med det Hagen kalte et skambud på å kjøpe Hagens aksjer. Men det er ikke tvil om at striden med Ahold har vært meget belastende.

Med høy medieprofil rykket også Hagen ut og forlangte at Ahold skulle betale 9 milliarder for aksjene hans. En svensk voldgiftsdomstol avgjorde at Hagen skulle få 6,6 milliarder. Det var omtrent det Ahold ville gi. Det er lov å forsøke seg.

Det som plager Hagen nå, er at han ikke kan legge Ahold bak seg selv om pengene er kommet på konto. Vi aner ikke om Hagen har bedrevet urent trav for å sikre sine milliarder.

God corporate governance har Stein Erik Hagen i alle fall ikke bedrevet. Han bør komme ut med helstøpte forklaringer for å hindre at det fester seg et inntrykk at han har beriket seg på andre aksjonærers bekostning i strid med lover og regler både i Nederland og USA.

Leder: Finansministertakter fra Halvorsen

Når Kristin Halvorsen vil nedsette en kommisjon for å utrede en av SVs hjertesaker og ha høyremannen Kåre Willoch som leder, er hun virkelig begynt å trene seg på å agere som ansvarlig statsråd. Liberalistene frykter Halvorsens som finansminister, men hun kommer neppe til å gjøre mye skade, skriver redaktør Magne Lerø.

Trygve Hegnar og andre liberalister tror det bærer rett utfor stupet med norsk økonomi om Kristin Halvorsen ender opp på finansministerkontoret neste høst. Spørsmålet der i gården er hvor mye skade hun kan gjøre. Håpet er at fagfolkene i Finansdepartementet er så sterke at de vil sørge for at landet ikke begir seg ut i økonomiske eksperimenter for å tekkes landets sosialister. Det vil nok også Jens Stoltenberg vite og sette en stopper for. Frykten for Halvorsen er stor. Men når alt kommer til alt, vil SVs inntreden i en regjering Stoltenberg neppe snu opp ned på norsk økonomi eller føre til radikalt endrede rammevilkår for næringslivet. Vi er del av en internasjonal økonomi. Denne erkjennelsen er i ferd med å sige inn også over Halvorsens støttespillere. Et tegn på det er at det er et betydelig antall SV-ere som nå er for norsk medlemskap i EU.

Kristin Halvorsen lanserte en bok i forrige uke. Her tar hun til orde for at det bør nedsettes en globaliseringskommisjon.

– Den skal diskutere og foreslå hvordan vi i Norge kan bidra til politisk styring over økonomien. Hvordan hensyn til miljø, fordeling og kampen mot fattigdom skal settes foran økonomisk spekulasjon, sier Halvorsen til Aftenposten. Dette lyder som liflig musikk i alle SV-eres ører. Men Halvorsen vil ha stor bredde i kommisjonen, fra de politisk konservative til venstresiden og anti-globaliseringsbevegelsen.
Hun vil ha Kåre Willoch med, kanskje som leder. Halvorsen har merket seg Willochs advarsler mot rovdyrkapitalismen. Willoch er ikke fremmed for å påta seg en slik oppgave og han har allerede en av konklusjonene klar:

– Det er et stort behov for overnasjonale organer med overnasjonal makt. Og slike tradisjoner har ikke venstresiden tradisjoner for å like, sier Willoch som legger til at bevegelser som Attac har funnet de riktige problemene, men ikke nødvendigvis de riktige løsningene.

Noen vil komme med innvendinger mot at det lille utenforlandet Norge skal sette ned en egen kommisjon som skal behandle globaliseringen. Men slik kan en ikke tenke. Vi må tro at vi her til lands kan komme opp med fornuftige ideer og løsninger som vi kan lansere internasjonalt til alle som vil høre. Erna Solberg mente Kjell Magne Bondevik nærmest var naiv da han i august tok til orde for at Norge og Norden skulle engasjere seg for høyere avgifter på alkohol i EU. Men nå er de nordiske landene enige om dette. Saken blir satt på dagsorden i EU. Hva som komme ut at det, er for tidlig å si. Men det er et eksempel på at et lite land kan vinne fram med anliggender.

Når Halvorsen vil sette ned en slik kommisjon, tenker hun nok dette også som god indremedisin for eget parti. En slik kommisjon kan bidra til at debatten i SV føres på andre premisser og med en bredere utgangspunkt enn om det SV har tradisjon for.

Når Kristin Halvorsen lanserer kommisjoner for å behandle en av SVs hjertesaker og samtidig vender seg til hørefløyen med utfordring om å ta lederskapet, har hun begynt å agere som potensiell finansminister. Hun er ikke skremt av den tilbakegangen KrF har hatt ved å måtte bære maktens byrde. Etter et helt partiliv i opposisjon, vil Halvorsen nå sette alt inn på å føre SV inn i regjeringskontorene.

Leder: Finansministertakter fra Halvorsen

Når Kristin Halvorsen vil nedsette en kommisjon for å utrede en av SVs hjertesaker og ha høyremannen Kåre Willoch som leder, er hun virkelig begynt å trene seg på å agere som ansvarlig statsråd. Liberalistene frykter Halvorsens som finansminister, men hun kommer neppe til å gjøre mye skade, skriver redaktør Magne Lerø.

Trygve Hegnar og andre liberalister tror det bærer rett utfor stupet med norsk økonomi om Kristin Halvorsen ender opp på finansministerkontoret neste høst. Spørsmålet der i gården er hvor mye skade hun kan gjøre. Håpet er at fagfolkene i Finansdepartementet er så sterke at de vil sørge for at landet ikke begir seg ut i økonomiske eksperimenter for å tekkes landets sosialister. Det vil nok også Jens Stoltenberg vite og sette en stopper for. Frykten for Halvorsen er stor. Men når alt kommer til alt, vil SVs inntreden i en regjering Stoltenberg neppe snu opp ned på norsk økonomi eller føre til radikalt endrede rammevilkår for næringslivet. Vi er del av en internasjonal økonomi. Denne erkjennelsen er i ferd med å sige inn også over Halvorsens støttespillere. Et tegn på det er at det er et betydelig antall SV-ere som nå er for norsk medlemskap i EU.

Kristin Halvorsen lanserte en bok i forrige uke. Her tar hun til orde for at det bør nedsettes en globaliseringskommisjon.

– Den skal diskutere og foreslå hvordan vi i Norge kan bidra til politisk styring over økonomien. Hvordan hensyn til miljø, fordeling og kampen mot fattigdom skal settes foran økonomisk spekulasjon, sier Halvorsen til Aftenposten. Dette lyder som liflig musikk i alle SV-eres ører. Men Halvorsen vil ha stor bredde i kommisjonen, fra de politisk konservative til venstresiden og anti-globaliseringsbevegelsen.
Hun vil ha Kåre Willoch med, kanskje som leder. Halvorsen har merket seg Willochs advarsler mot rovdyrkapitalismen. Willoch er ikke fremmed for å påta seg en slik oppgave og han har allerede en av konklusjonene klar:

– Det er et stort behov for overnasjonale organer med overnasjonal makt. Og slike tradisjoner har ikke venstresiden tradisjoner for å like, sier Willoch som legger til at bevegelser som Attac har funnet de riktige problemene, men ikke nødvendigvis de riktige løsningene.

Noen vil komme med innvendinger mot at det lille utenforlandet Norge skal sette ned en egen kommisjon som skal behandle globaliseringen. Men slik kan en ikke tenke. Vi må tro at vi her til lands kan komme opp med fornuftige ideer og løsninger som vi kan lansere internasjonalt til alle som vil høre. Erna Solberg mente Kjell Magne Bondevik nærmest var naiv da han i august tok til orde for at Norge og Norden skulle engasjere seg for høyere avgifter på alkohol i EU. Men nå er de nordiske landene enige om dette. Saken blir satt på dagsorden i EU. Hva som komme ut at det, er for tidlig å si. Men det er et eksempel på at et lite land kan vinne fram med anliggender.

Når Halvorsen vil sette ned en slik kommisjon, tenker hun nok dette også som god indremedisin for eget parti. En slik kommisjon kan bidra til at debatten i SV føres på andre premisser og med en bredere utgangspunkt enn om det SV har tradisjon for.

Når Kristin Halvorsen lanserer kommisjoner for å behandle en av SVs hjertesaker og samtidig vender seg til hørefløyen med utfordring om å ta lederskapet, har hun begynt å agere som potensiell finansminister. Hun er ikke skremt av den tilbakegangen KrF har hatt ved å måtte bære maktens byrde. Etter et helt partiliv i opposisjon, vil Halvorsen nå sette alt inn på å føre SV inn i regjeringskontorene.

Leder: Urett om spilleautomater

Det er ikke rettens oppgave å synse om politikernes meninger og motiver. Vi tviler på om Oslo Tingretts dom om spilleautomater blir stående. Monopol blir det i alle fall om to måneder, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi var ikke et øyeblikk i tvil om at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland ville anke dommen i Oslo Tingrett om at det er ulovlig ut fra EØS-avtalen å gi Norsk Tipping monopol på drift av spilleautomater. Det er vanlig at staten ikke gir seg før Hyesterett har sagt det endelige ord i saker som har prinsipiell betydning. I denne saken har kulturministeren også bred politisk støtte. Det er bare Frp som er imot monopolet. Storting og regjering kan ikke gi etter for en dom i tingretten i en sak som denne. Vi er slett ikke overbevist om at tingrettens dom blir stående. Dommeren skriver at Norsk tipping driver en knallhard og ekspansiv spillbusiness og at statens virkelige motiv for monopol er å trekke inn milliarder av kroner for blant annet å finansiere humanitært arbeid som staten ellers måtte bekostet.

Her har dommeren forlatt paragrafens verden og begitt seg inn på politisk synsing. Det er ikke juss når en dommer begynner å spekulere i hvilke motiver staten har.

Politikken må stå over jussen. Det er de folkevalgte som bestemmer. Når de folkevalgte mener spillemonopol er best egnet for å nå de politiske mål, må retten forholde seg til det. Det er ikke rettens oppgave å synse om politikernes meninger.

Når det gjelder kravet om erstatning, kan selvsagt ikke politikerne sette jussen til side. Her handler det om rettigheter til de som faktisk taper penger på at spillemonopolet innføres. Det er godt mulig staten pådrar seg et erstatningsansvar med å innføre et monopol. Aftenposten skriver i dag at automatstriden kan koste skattebetalerne fire milliarder kroner: to milliarder i erstatning til de som i dag driver spilleautomater, i underkant av en milliard til innkjøp av «unødvendige automater» og en milliard til lag og foreninger som kompensasjon for bortfall av inntekter.

Det har vi ingen tro på. Å drive spilleautomater skjer på en type lisens fra staten. 40 prosent av inntektene skal gå til et humanitært formål, 20 prosent til den som eier lokalene og 40 prosent til driftsselskapet. Det ville være fritt opp til staten å bestemme at 45 prosent av inntektene skal tilfalle det humanitære formål. Det ville gått ut over lønnsomheten, men de kunne neppe hevdet at staten var erstatningspliktig. De som driver spilleautomater har nå hatt lang tid til å omstille seg. Når vi tar hensyn til disse forhold, blir det ikke snakk om erstatninger i milliardklassen. To milliarder i erstatning er mer drøm enn virkelighet.

Det er pekt på at Valgerd Svarstad Haugland har muligheter for å komme seg ut av de juridiske floken ved å sette driften av monopolet ut på anbud. Det er jo en besnærende tanke. Men vi tror ikke dette blir nødvendig. Om to måneder blir alle spilleautomatene som ikke drives at Norsk Tipping montert ned. Ingen ting kan hindre at det faktisk blir innført monopol på drift av spilleautomater. For det er det politikerne vil.

Leder: Urett om spilleautomater

Det er ikke rettens oppgave å synse om politikernes meninger og motiver. Vi tviler på om Oslo Tingretts dom om spilleautomater blir stående. Monopol blir det i alle fall om to måneder, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi var ikke et øyeblikk i tvil om at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland ville anke dommen i Oslo Tingrett om at det er ulovlig ut fra EØS-avtalen å gi Norsk Tipping monopol på drift av spilleautomater. Det er vanlig at staten ikke gir seg før Hyesterett har sagt det endelige ord i saker som har prinsipiell betydning. I denne saken har kulturministeren også bred politisk støtte. Det er bare Frp som er imot monopolet. Storting og regjering kan ikke gi etter for en dom i tingretten i en sak som denne. Vi er slett ikke overbevist om at tingrettens dom blir stående. Dommeren skriver at Norsk tipping driver en knallhard og ekspansiv spillbusiness og at statens virkelige motiv for monopol er å trekke inn milliarder av kroner for blant annet å finansiere humanitært arbeid som staten ellers måtte bekostet.

Her har dommeren forlatt paragrafens verden og begitt seg inn på politisk synsing. Det er ikke juss når en dommer begynner å spekulere i hvilke motiver staten har.

Politikken må stå over jussen. Det er de folkevalgte som bestemmer. Når de folkevalgte mener spillemonopol er best egnet for å nå de politiske mål, må retten forholde seg til det. Det er ikke rettens oppgave å synse om politikernes meninger.

Når det gjelder kravet om erstatning, kan selvsagt ikke politikerne sette jussen til side. Her handler det om rettigheter til de som faktisk taper penger på at spillemonopolet innføres. Det er godt mulig staten pådrar seg et erstatningsansvar med å innføre et monopol. Aftenposten skriver i dag at automatstriden kan koste skattebetalerne fire milliarder kroner: to milliarder i erstatning til de som i dag driver spilleautomater, i underkant av en milliard til innkjøp av «unødvendige automater» og en milliard til lag og foreninger som kompensasjon for bortfall av inntekter.

Det har vi ingen tro på. Å drive spilleautomater skjer på en type lisens fra staten. 40 prosent av inntektene skal gå til et humanitært formål, 20 prosent til den som eier lokalene og 40 prosent til driftsselskapet. Det ville være fritt opp til staten å bestemme at 45 prosent av inntektene skal tilfalle det humanitære formål. Det ville gått ut over lønnsomheten, men de kunne neppe hevdet at staten var erstatningspliktig. De som driver spilleautomater har nå hatt lang tid til å omstille seg. Når vi tar hensyn til disse forhold, blir det ikke snakk om erstatninger i milliardklassen. To milliarder i erstatning er mer drøm enn virkelighet.

Det er pekt på at Valgerd Svarstad Haugland har muligheter for å komme seg ut av de juridiske floken ved å sette driften av monopolet ut på anbud. Det er jo en besnærende tanke. Men vi tror ikke dette blir nødvendig. Om to måneder blir alle spilleautomatene som ikke drives at Norsk Tipping montert ned. Ingen ting kan hindre at det faktisk blir innført monopol på drift av spilleautomater. For det er det politikerne vil.

Leder: KrF fortsatt i mørke

Skal KrF ha mål om å krype over 10 prosent, må de utvike en politikk rettet mot folket, ikke kristen-folket. Men det spørs om partiorganisasjonen ønsker det, skriver redaktør Magne Lerø.  

Den siste meningsmålingen fra Sentio-Norstat som offentliggjøres i Nationen i dag, gir ikke KrF mer enn 5 prosents oppslutning. Det er en tilbakegang på tre prosent på en måned. Samtidig dokumenteres det at ingen partier har mindre lojale velgere enn KrF.

KrF mister stemmer til Kystpartiet, som nå har 2,5 prosents oppslutning på landsbasis. Det skyldes at den profilerte Skjervøy-ordføreren Roy Waage i høst meldte overgang fra KrF til Kystpartiet. Waage protesterer mot det han kaller rasering av kommunene og høyredreiningen av politikken.

KrFs kjernevelgere er det såkalte kristenfolket. Her skjer det en polarisering. Flere toneangivende ledere i Den norske kirke inntar standpunkter som ligger nær det Ap og SV mener i aktuelle saker. Samtidig finner vi, særlig i en del karismatiske miljøer, et voksende antall som betegner seg selv som verdikonservative liberalister. Her ser Frp en mulighet for å vinne velgere. Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, mener Frp driver velgerflørt på bedehuset og at Carl I. Hagen opptrer som selveste slangen i paradiset i sine bestrebelser på å framstå «like kristelig» som KrF. 

Under Valgerd Svarstad Hauglands ledelse forsøkte KrF å rekruttere velgere ut over de kristne miljøene. Man ville framstå som et breddeparti, men uten å legge skjul på det kristne verdifundament. Denne strategien er nå i praksis forlatt. Dagfinn Høybråtens oppgave er å vinne tilbake en del av kjernevelgerne.

Frp har innsett at det kristne kulturgrunnlaget er nyttig for å trekke opp en grense mot muslimene. Dette går rett hjem hos store deler av det konservative kristenfolket. Når Carl I. Hagen kan henge på full støtte til Israel, framholde familiens viktige rolle, henvise til det enkelte menneskes ansvar for seg og sine og samtidig love mer penger til eldre og syke, vinner han fram også blant de troende. De rister nok på hodet over at han vil ha lavere alkoholavgifter, men Hagen vet også å mane til måtehold.

KrF vil være i sentrum i norsk politikk. Dette sentrum er i ferd med å bli utradert. Partiet angripes fra alle kanter og fløyer. Det kan umulig være riktig strategi for KrF å fortsette i regjering med Høyre. KrF må stå fritt en periode. De må slippe makten og ansvarets byrde. De må gjøre et forsøk på å bygge seg opp uten å være i maktposisjon, slik Frp har maktet.

Men spørsmålet er om det er mulig. Kristenfolket er ikke lenger en homogen gruppe. Skal KrF ha mål om å krype over 10 prosent, må de utvike en politikk rettet mot folket, ikke kristenfolket. Det spørs om partiorganisasjonen ønsker det. Her synes flertallet å mene at løsningen er å finne tilbake til noe. Det er sjelden god strategi verken for partier eller bedrifter.

Leder: KrF fortsatt i mørke

Skal KrF ha mål om å krype over 10 prosent, må de utvike en politikk rettet mot folket, ikke kristen-folket. Men det spørs om partiorganisasjonen ønsker det, skriver redaktør Magne Lerø.  

Den siste meningsmålingen fra Sentio-Norstat som offentliggjøres i Nationen i dag, gir ikke KrF mer enn 5 prosents oppslutning. Det er en tilbakegang på tre prosent på en måned. Samtidig dokumenteres det at ingen partier har mindre lojale velgere enn KrF.

KrF mister stemmer til Kystpartiet, som nå har 2,5 prosents oppslutning på landsbasis. Det skyldes at den profilerte Skjervøy-ordføreren Roy Waage i høst meldte overgang fra KrF til Kystpartiet. Waage protesterer mot det han kaller rasering av kommunene og høyredreiningen av politikken.

KrFs kjernevelgere er det såkalte kristenfolket. Her skjer det en polarisering. Flere toneangivende ledere i Den norske kirke inntar standpunkter som ligger nær det Ap og SV mener i aktuelle saker. Samtidig finner vi, særlig i en del karismatiske miljøer, et voksende antall som betegner seg selv som verdikonservative liberalister. Her ser Frp en mulighet for å vinne velgere. Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, mener Frp driver velgerflørt på bedehuset og at Carl I. Hagen opptrer som selveste slangen i paradiset i sine bestrebelser på å framstå «like kristelig» som KrF. 

Under Valgerd Svarstad Hauglands ledelse forsøkte KrF å rekruttere velgere ut over de kristne miljøene. Man ville framstå som et breddeparti, men uten å legge skjul på det kristne verdifundament. Denne strategien er nå i praksis forlatt. Dagfinn Høybråtens oppgave er å vinne tilbake en del av kjernevelgerne.

Frp har innsett at det kristne kulturgrunnlaget er nyttig for å trekke opp en grense mot muslimene. Dette går rett hjem hos store deler av det konservative kristenfolket. Når Carl I. Hagen kan henge på full støtte til Israel, framholde familiens viktige rolle, henvise til det enkelte menneskes ansvar for seg og sine og samtidig love mer penger til eldre og syke, vinner han fram også blant de troende. De rister nok på hodet over at han vil ha lavere alkoholavgifter, men Hagen vet også å mane til måtehold.

KrF vil være i sentrum i norsk politikk. Dette sentrum er i ferd med å bli utradert. Partiet angripes fra alle kanter og fløyer. Det kan umulig være riktig strategi for KrF å fortsette i regjering med Høyre. KrF må stå fritt en periode. De må slippe makten og ansvarets byrde. De må gjøre et forsøk på å bygge seg opp uten å være i maktposisjon, slik Frp har maktet.

Men spørsmålet er om det er mulig. Kristenfolket er ikke lenger en homogen gruppe. Skal KrF ha mål om å krype over 10 prosent, må de utvike en politikk rettet mot folket, ikke kristenfolket. Det spørs om partiorganisasjonen ønsker det. Her synes flertallet å mene at løsningen er å finne tilbake til noe. Det er sjelden god strategi verken for partier eller bedrifter.

Leder: Feilinformert forsvarsjef

Når Stortinget sier at de ikke er orientert om utlån av militært utstyr til Irak og forsvarssjefen tror det er politisk klarert, er det noen som surrer noe fryktelig, skriver redaktør Magne Lerø.

Forsvarssjef Sigurd Frisvold trodde Stortingets utvidede utenrikskomité hadde samtykket til at Norge kunne sende våpen til USA som skulle benyttes i invasjonen av Irak, skriver Aftenposten. Utenrikskomiteens leder, Thorbjørn Jagland, sier han ikke ble orientert og Aps leder, Jens Stoltenberg, og Frps leder, Carl I. Hagen, sier de heller ikke kan erindre å ha blitt konsultert eller informert. Når statsminister Kjell Magne Bondevik i dag skal svare på spørsmål om denne saken i Stortingets spørretime, bør han ha funnet en forklaring på dette.

Det er antydet at forsvarssjefen kan ha misforstått. Men en forsvarssjef skal ikke misforstå en politisk klarering. En eller annen må ha gjort en grov feil. Hvis representanter fra regjeringen har «luftet saken» med enkelte i det politiske miljø, er det kritikkverdig. Det påligger utenriksminister Jan Petersen å sørge for at Stortinget blir riktig informert, dersom Stortinget skal informeres.

Hovedreglen er at det ikke skal selges våpen eller ammunisjon til land i krig eller områder som trues av krig. Nato-land er imidlertid unntatt for regelen. Det ble lånt ut våpen til USA mens de var i krig i Vietnam. Norge har også solgt våpen til USA og Storbritannia for 770 millioner kroner etter at de gikk til krig med Irak. Dette har opposisjonspartiene ikke protestert mot.

Kristin Halvorsen vil ikke svare på Dagsavisens spørsmål om det er verre å selge våpen for 770 millioner enn å låne ut laserutstyr til bruk ved presisjonsbombing. Hun nøyer seg med å kritisere at Norge bidrar til å definere bakkemål i en krig vi er imot.

Utenriksminister Jan Petersen hevder det ligger klart innenfor regelverket å selge og låne ut våpen til USA. Men så enkelt er det ikke. Det spesielle i denne saken er at Norge har svart nei på USAs forespørsel om å delta i krigen, fordi vi mener den ikke kan forsvares ut fra folkeretten. Når en så låner ut våpen, bidrar en til å svekke dette standpunktet. Fordi saken ikke er opplagt, burde den vært lagt fram for Stortinget. Det ville da oppstått strid og regjeringen hadde fått enda mer kritikk for ikke å ta tydelig nok avstand fra krigen. Istedenfor å ta en politisk fight, har Jan Petersen latt være å informere Stortinget. Vi antar han mener at det hadde blitt en ytterligere belastning på forholdet til USA om Norge skulle nekte å låne ut militært utstyr.

Vi kan ikke se forskjellen på å selge våpen eller låne ut utstyr, men utenriksminister Jan Persen kan kritiseres for å ha utøvet dårlig skjønn i forhold til hva Stortinget bør innformers om. Det fortjener han kritikk for, men han har ikke opptrådt på en måte bør få politiske konsekvenser.

Forhåpentligvis bidrar statsminister Bondevik i dag til å rydde opp i hva som har skjedd. Dette ender sannsynligvis opp som et nytt eksempel på at det ikke er politiske enighet om hvordan vi skal forholde oss til USAs krigføring i Irak.

Leder: Feilinformert forsvarsjef

Når Stortinget sier at de ikke er orientert om utlån av militært utstyr til Irak og forsvarssjefen tror det er politisk klarert, er det noen som surrer noe fryktelig, skriver redaktør Magne Lerø.

Forsvarssjef Sigurd Frisvold trodde Stortingets utvidede utenrikskomité hadde samtykket til at Norge kunne sende våpen til USA som skulle benyttes i invasjonen av Irak, skriver Aftenposten. Utenrikskomiteens leder, Thorbjørn Jagland, sier han ikke ble orientert og Aps leder, Jens Stoltenberg, og Frps leder, Carl I. Hagen, sier de heller ikke kan erindre å ha blitt konsultert eller informert. Når statsminister Kjell Magne Bondevik i dag skal svare på spørsmål om denne saken i Stortingets spørretime, bør han ha funnet en forklaring på dette.

Det er antydet at forsvarssjefen kan ha misforstått. Men en forsvarssjef skal ikke misforstå en politisk klarering. En eller annen må ha gjort en grov feil. Hvis representanter fra regjeringen har «luftet saken» med enkelte i det politiske miljø, er det kritikkverdig. Det påligger utenriksminister Jan Petersen å sørge for at Stortinget blir riktig informert, dersom Stortinget skal informeres.

Hovedreglen er at det ikke skal selges våpen eller ammunisjon til land i krig eller områder som trues av krig. Nato-land er imidlertid unntatt for regelen. Det ble lånt ut våpen til USA mens de var i krig i Vietnam. Norge har også solgt våpen til USA og Storbritannia for 770 millioner kroner etter at de gikk til krig med Irak. Dette har opposisjonspartiene ikke protestert mot.

Kristin Halvorsen vil ikke svare på Dagsavisens spørsmål om det er verre å selge våpen for 770 millioner enn å låne ut laserutstyr til bruk ved presisjonsbombing. Hun nøyer seg med å kritisere at Norge bidrar til å definere bakkemål i en krig vi er imot.

Utenriksminister Jan Petersen hevder det ligger klart innenfor regelverket å selge og låne ut våpen til USA. Men så enkelt er det ikke. Det spesielle i denne saken er at Norge har svart nei på USAs forespørsel om å delta i krigen, fordi vi mener den ikke kan forsvares ut fra folkeretten. Når en så låner ut våpen, bidrar en til å svekke dette standpunktet. Fordi saken ikke er opplagt, burde den vært lagt fram for Stortinget. Det ville da oppstått strid og regjeringen hadde fått enda mer kritikk for ikke å ta tydelig nok avstand fra krigen. Istedenfor å ta en politisk fight, har Jan Petersen latt være å informere Stortinget. Vi antar han mener at det hadde blitt en ytterligere belastning på forholdet til USA om Norge skulle nekte å låne ut militært utstyr.

Vi kan ikke se forskjellen på å selge våpen eller låne ut utstyr, men utenriksminister Jan Persen kan kritiseres for å ha utøvet dårlig skjønn i forhold til hva Stortinget bør innformers om. Det fortjener han kritikk for, men han har ikke opptrådt på en måte bør få politiske konsekvenser.

Forhåpentligvis bidrar statsminister Bondevik i dag til å rydde opp i hva som har skjedd. Dette ender sannsynligvis opp som et nytt eksempel på at det ikke er politiske enighet om hvordan vi skal forholde oss til USAs krigføring i Irak.

Leder: Lederforvirring i Rosenborg

Rosenborg har hengitt seg til kvartalskapitalismens lederfilosofi. Ofringen av Ola Bye Rise som leder, er på nivå med det mest brutale vi ser i næringslivet. Og nå tror Rune Bratseth at løsningen er å finne seg en trener som kan skape litt angst og som spillerne ikke vet hvor de har, skriver redaktør Magne Lerø.

Det hersker forvirring på høyeste nivå i Rosenborg. Rune Bratseth og Nils Skutle fikk styret med seg på å gi treneren Ola Bye Rise sparken. Ifølge mediene var det sterk misnøye blant spilleren som felte ham. Ifølge VG er Rune Bratseth nå på utkikk etter en trener som spillerne kan ha litt angst for. Kapteinen på laget, Erik Hoftun er enig

– Vi trenger nok en vi frykter litt, en som vi ikke alltid vet hvor vi har, sier Hoftun.

Den slags ledere er det ingen andre som vil ha for tiden. Uberegnelige autoritære ledere er ut. I Rosenborg er de vant med Nils Arne Eggens brutale språkbruk. Hvis vi tolker kravspesifikasjonene til den nye treneren i velvillig retning, er det noe av det Eggen står for de savner. Ola Bye Rise ble for snill og forståelsesfull. Han hadde ikke nok trøkk.

Ola Bye Rise er overrasket over kritikken over at han ikke kjører tøft nok. Han imponerte mange da han nærmest på dagens krevde avklaring om han hadde klubbledelsens tillit eller ikke. Svaret ble nei. Det la han bak seg på rekordtid og stilte på treningen dagen etter som om ingen ting hadde hendt. Eller hadde det det? Spillerne syntes han framsto sterkere og med større engasjement enn vanlig. Som om han ville bevise noe. Og i helgen vant Rosenborg og har fortsatt mulighet til å ta seriegull. Ole Bye Rise kunne juble fornøyd.

– Hvorfor har ingen snakket til meg om hva jeg burde gjort annerledes, spør Rise. Han mener med andre ord at han kunne fortsatt som trener i Rosenborg dersom Rosenborg-ledelsen hadde gjort jobben sin og sørget for dialog da det ble vanskelig. I Rosenborg ble det snakket om – og ikke til – Rise.

Ola Bye Rise var assistenttrener da Åge Hareide trakk seg. Klubbens ledelse kjente ham ut og inn og de burde visst hva slags trenger Rosenborg trengte. Da kritikken mot Rise hardnet til, svarte Bratseth med taushet og formaliteter istedenfor å gi full støtte. Rune Bratseth bør ta selvkritikk for den måten han utøver sitt lederansvar på. Når Bratseth leter etter en trener som har evnen til å skape litt angst, tillater vi oss å tvile på om Rosenborg vet hva de trenger.

Problemet er at Rosenborg er blitt så selvsikre og kjepphøye at de ikke klarer å takle at andre er bedre enn de. De bestiller «vi skal være best» av treneren. Når det butter imot, er det treneren som får skylden. Problemene ligger imidlertid i kulturen som omgir suksesslaget. Rune Bratseth burde ha forstått at suksess ikke varer evig. Han skulle ha bidratt til å roe gemyttene, motivert spillerne, støttet Ola Bye Rise og planlagt for neste sesong. Den form for ledelse som Rosenborg bedriver for tiden er et godt stykke fra den «go’fotledelse» som klubben ønsker å stå for.

Ofringen av Ola Bye Rise som leder er på nivå med det mest brutale vi ser i næringslivet. Det er jevngodt med å få sparken fordi aksjekursen faller en periode og krakilske kortsiktige aksjeeiere skriker opp om at de ikke har tillit til ledelsen. Rosenborg bør ikke innføre kvartalskapitalismens lederfilosofi.

Om ledelse, politikk og medier