Hilde Frafjord Johnson bør ta mot til seg og kreve å få et sugerør rett i oljefondet. Når oljeprisen stiger, bør hun kunne rekvirere noen milliarder ekstra for å hindre katastrofer som rammer de fattigste, skriver redaktør Magne Lerø.

Landets rikeste mann, John Fredriksen, sa i forrige uke at han var skremt av den høye oljeprisen. Han frykter det vil få alvorlige konsekvenser for verdensøkonomien. Orkanen «Katarina» har ført til at det meste av oljeproduksjonen i Mexicogulfen har stoppet opp. Det fører til enda høyere oljepriser.

For Norge betyr den høye oljeprisen mer enn hundre milliarder i økte inntekter, i forhold til det som ble forutsatt i statsbudsjettet for et år siden. Hvis vi trekker nisselua godt ned over øyne og ører, kan vi selvsagt gni oss i hendene over at vi – som er blant verdens rikeste – blir enda rikere.

For mange av verdens fattige er den høye oljeprisen ikke mindre enn en livstruende ulykke. Flere afrikanske land har hatt en positiv utvikling de siste årene. Nå kan det som er bygget, bli ødelagt. Den høye oljeprisen fører for eksempel til at myndighetene i Mosambik må skjære kraftig i det sosiale hjelpearbeidet. Det blir betydelig verre for de fattige, med andre ord.

Bistandsminister Hilde Frafjord Johnson sier at den høye oljeprisen gjør det enda mer nødvendig å øke bistanden. Hun minner om at regjeringen har økt bistandsbudsjettet med over 30 prosent i siste fireårsperiode, og at målet er at bistanden skal økes til 1,3 prosent av den samlede nasjonalinntekten. Det er vel og bra. Men det blir jo puslete å snakke om en økning på noen milliarder i bistand, når det renner hundrevis av ekstra milliarder inn i statskassen. Frafjord Johnson minner om at det ikke er politisk flertall for at Norge skal bidra til at det opprettes nye internasjonale bistandsfond. Hun er lojal mot regjeringen, og unnlater å lansere nye forslag i innspurten av en valgkamp. Det er forståelig. Men uansett valgresultat, bør Hilde Frafjord Johnson og hennes likesinnede gå sammen om å utfordre både politikere og befolkningen til å gjøre Norge til et sterkere lokomotiv i arbeidet for å skape rettferdighet i verden.

Hos den som bekjenner seg til markedskreftene frie spill, er det ikke rom for rettferdighetsbetraktninger. Den som vil anlegge et etisk perspektiv på forholdene i verden, kan med god rett hevde at det er urettferdig at verdens rikeste nasjon skal bli enda mer søkkrik på grunn av den høye oljeprisen, mens verdens fattigste av samme grunn skal bli enda fattigere. Norge burde våget å synliggjøre dette etiske dilemmaet ved å la bidragene til bistand ha en direkte sammenheng med oljeprisen. Det er oljen som gjør oss rike. Det er her vi skiller oss ut fra de fleste land i verden.

Skal vi få rydde ut mer av fattigdommen i verden, nytter det ikke å bare rope om økt u-hjelp. De fattige landene må sikres adgang til vestens markeder, og de må selv ta ansvar for sin egen utvikling. Men når den høye oljeprisen vitterlig er i ferd med å ødelegge det som er bygget opp, må Norge kunne bidra mer med å dempe skadevirkningene.

Hilde Frafjord Johnson bør ta mot til seg og fortelle hvordan det kan gjøres. Hun bør rett og slett kreve å få et sugerør rett i oljefondet. Når oljeprisen stiger, bør Frafjord Johnson kunne rekvirere noen milliarder ekstra.

Oljen gjør Norge til noe helt for seg selv. Det bør vi også være, når det gjelder å synliggjøre sammenhenger mellom oljepris og bistand. Vi ville få en mindre flau smak i munnen om vi kom dit hen at vi ikke sitter passivt og ser på at den norske pengebingen vokser oss over hodet, mens livet klemmes ut av de fattigste.

USA som mener FN skal redusere målene om å redusere verdene fattigdom. Det bør Norge protestere mot, ved å gå i bresjen for å la FN disponere et fond som skal komme de fattigste til gode når krisen er der.

Helge Lund liker ikke at folk vil gå tur med bikkja istedenfor å jobbe hardt. Det er god grunn til å peke på faren at vi som nasjon ender opp med for mange på trygd og for mange rikinger som driver dank, skriver redaktør Magne Lerø.

– Folk velger heller en tilværelse der de kan tur med bikkja i Frognerparken framfor industrielle utfordringer og krevende jobber, sa Statoil-sjef Helge Lund på et seminar i Stavanger i går. Lund frykter velstanden kan bli en sovepute. Han fortalte at folk han hadde forsøkt å få tak i, svarte nei med henvisning til at de heller ville ha et roligere liv. Lund minnet om at for å klare oss i konkurransen må vi ha nok kompetente medarbeidere som også er villige til å ta i et tak.

Det mangler ikke på eksempler på ledere og ansatte som jobber for mye. Med rette advares det mot at man blir fanget av jobben og at jobben går ut over både helse og familie. Det er trist å ende opp som utslitt og ensom i altfor tidlig alder.

Vi vet også at mange velger trygd framfor å arbeide. De orker ikke anstrenge seg såpass som en må for å kunne fungere i dagens arbeidsliv. For noen uker siden ble det også meldt at flere ikke vil ha de lavstatusjobbersom de fint kunne greid å fungere i. De vil heller ha trygd.

Helge Lund ser en tendens til arbeidsvegring også i samfunnets øvre skikt. Her er det mange som ikke trenger å jobbe. De har penger nok til å leve det liv de ønsker. Mediene trykker jevnlig reportasjer med folk som har gjort det bra og som velger å hoppe av til en liv der de kan nytevelstandens gleder. Det er ikke noe å si på at det skjer når mennesker fyller 60.

Men nå får vi inntrykk at det skjer det i større grad langt ned i 40-årene. Kjell Inge Røkke er et arbeidsjern og det er ikke sikkert vi skal legge for mye i det når han snakker om å begynne som rekefisker i Oslofjorden. Idar Vollevik har jobbet dyrisk mye for å skape Chess-suksessen, og kona sier at han av helsemessige grunner må trappe ned. Det bør han utvilsomt, men vi får da inderlig håpe at han fortsatt vil jobbe skikkelig og ikke bare farte rundt i sitt nye vidunder av en bil.

Stein Erik Hagen snakker også om at han jobber mindre, reiser mer og vil nye livet med sin Mille Marie. Det er han vel unt, men han bør jobbe skikkelig fortsatt. Han er ikke mer enn vel 50 år.

Landets rikinger må ikke bidra til å gjøre det til et ideal at man skal begynne nedtrappingen fra et krevende arbeidsliv til et uforpliktende ferieliknende liv i førtiårene. Ingen ting kan forhindre at de rike velger slik, men det er god grunn til å peke på faren at vi som nasjon ender opp med for mange på trygd og for mange rikinger som driver dank.

Dette burde få bedriftene til å være litt mindre raus med hva slags sluttpakker de gir ledere. Det er helt unødvendig å sette ledere som må slutte i stand til å leve i sus og dus uten å jobbe, fordi sluttpakke med pensjonsordning og sluttvederlag blir så stor.

I valgkampen har SV fått en forsmak på hva det vil si å ha politisk ansvar. Kristin Halvorsen har ikke kommet godt ut av kollisjonen med den virkeligheten hun ønsker seg inn i, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Ørnhøi sier til Dagbladet i dag at han frykter rød–grønn sprekk dersom ikke SV får 12,5 prosent av stemmene.

– Vi er jo blitt borte rent politisk, nærmest redusert til en heiagjeng for Jens, sier Ørnhøi, som spår uro i partiet fra første stund av dersom SV går inn i regjeringen med lavere oppslutning enn ved forrige valg. Ørnhøi skal man lytte til. Han har god kontakt med alle lag i partiet, og er en av Kristin Halvorsens betrodde medarbeidere. Han er også en av arkitektene bak dagens rød–grønne regjeringsalternativ.

Kristin Halvorsen er en rutinert politiker. Hun står fjellstøtt innad i SV, og nyter stor popularitet hos folk flest. Når SV har kommet dårlig ut av det i årets valgkamp, skyldes det ikke Halvorsens personlige innsats, men at hun har havnet i et politisk landskap der hun skal forsvare en politikk som ikke blir troverdig. SV har kollidert med virkeligheten, og har ikke kommet godt ut av det. I denne valgkampen har SV fått en forsmak på hva det innbærer å måtte ta politisk ansvar. Kristin Halvorsen har ikke kunnet ture fram med SVs løsninger. Hun har måttet avpasse sine politiske utspill til den virkelighet det rød–grønne regjeringsalternativet representerer. Det er liten tvil om at Kristin Halvorsen vil greie seg bra som statsråd, der hun må fronte regjeringens og ikke SVs politikk. Men prisen hun må betale er at SV blir utydelig for velgerne.

Store deler av SV er ikke realister og realpolitikere. De representerer ikke gruppeinteresser, slik som for eksempel Sp og KrF. I SV er de ideloger og idealister. Riktignok er museums-SV krøpet i hi, men de er der.

Etter at Kristin Halvorsen i forrige uke holdt et foredrag om utenrikspolitikk, kom protestene til overflaten. Halvorsen var i ferd med å logre for USA. Folk kjente ikke igjen partiet som ville ta et oppgjør med kapitaliststaten USA som truer verdensfreden.

Det er neppe lurt av SV å gå inn i en regjering dersom de ikke får stor nok oppslutning. Om grensen er 12,5 prosent, kan diskutere. Venstre og KrF har ikke vunnet noe på å være med i regjering. Slitasjen har vært stor, men disse partiene har trening i å ha politisk makt. SV har det ikke. De vil oppleve en politisk blåmandag i regjeringsposisjon. Og de våger neppe å be om utenriksministerposten. Da vil gapet mellom den politikken SV har stått for og den en regjering Stoltenberg vil føre, ikke bli til å leve med for store deler av utenriksopprørerne i SV. Men er det noe område Jens Stoltenberg må aksepter sterke egenmarkeringer på, så er det på utenrikspolitikkens område. Han må bare sikre seg at det blir til innvortes, nasjonalt bruk. Diplomatiet vil nok forsikre at norsk utenrikspolitikk ligger fast, og at det betyr fint lite at SV er med i regjeringen.

Senterpartiet kan lide samme skjebne, men partiet vil neppe oppleve det samme sjokket som i SV. Det ser ut til at partiet er blitt enige med seg selv om at man vil få større gjenomslag for sin politikk ved på holde seg til Ap, framfor å gjøre seg avhengig av støtte fra Høyre og Frp. Selv om også Åslaug Hage har sagt at de ikke går inn i en regjering uansett valgresultat, er det sannsynligvis mer regjeringslyst i Sp enn i SV, selv om de ikke gjør et godt valg.

Selv om resultatene er dårlige, vil Dagfinn Høybråten kjøre videre på for å få trygdede i arbeid. Men bedriftene tar nok ikke sjansen på å bli sittende med ansatte med redusert yteevne, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten er tydeligvis ikke fornøyd med bare å administrere tingenes tilstand. Han vil lykkes i sine bestrebelser på å få flere trygdede ut i arbeid. I Dagens Næringsliv i dag, samme dag som hundrevis av ledere i næringslivet er samlet på Småtinget, presenterer han regjeringens program både for bedre kår for småbedrifter og for å få flere mennesker i arbeid. For Høybråten er det to sider av samme sak.

Høybråten kan med god grunn framhever det regjeringen har gjort for å bedre småbedriftenes situasjon. Advarslene mot de rød–grønne, som vil stramme inn på endringene i arbeidslivsloven om overtid og midlertidige ansettelser, er også på sin plass. Det blir i alle fall ikke flere trygdede i arbeid ved å kutte ut mulighetene for midlertidige ansettelser.

Høybråtens teori er at bedre lønnsomhet for små og mellomstore bedrifter, sammen med tiltak fra det offentlige, vil betyr at flere av de par hundre tusen som er på trygd eller arbeidsledige, men som under gitte omstendigheter kan klare å jobbe, kommer seg i arbeid. Men slik er det ikke alltid.

I forrige uke ble det offentliggjort en rapport som viser at kun én av fire sosialhjelpsmottagere kommer seg ut i jobb igjen, selv om de har deltatt i et prosjekt der det er blitt gjort en ekstra innsats for at de skal komme seg tilbake i jobb.

– Politikken er feilslått. Regjeringen er helt klart mest mulig tro mot arbeidslinjen. Slik politikken er i dag, er den ufornuftig. Den er naiv. Tiltakene fra Aetat er ikke nok tilpasset brukerne, sier en forsker ved Høgskolen i Oslo, Ivar Lødemel. I dagens tøffe arbeidsmarked og kommuneøkonomi, mener han det eneste som nytter er å plasser «de svakeste» på statlige støtteordninger.

Det er ikke slik at bedre lønnsomhet i bedriftene nødvendigvis fører til at de ansetter flere arbeidstagere med fare for redusert yteevne på kort eller lang sikt. Hvis disse arbeidstagerne representerer en kompetanse som bedrifter trenger, vil selvsagt bedriftene strekke seg langt for å beholde dem. Men bedrifter som har god økonomi utmerker seg ikke med å ansette de svakeste på arbeidsmarkedet. Bedrifter skjerper sine krav til ansatte, og på mange måter blir arbeidsmarkedet tøffere.

Den samordningen mellom trygdekontor, sosialkontor og arbeidsmarkedskontor som nå skjer er utvilsomt en fordel, først og fremst for den enkelte arbeidstager. Man blir ikke en kasteball i systemet. Den enkelte kan nå få en samlet vurdering av sin situasjon og sine muligheter.

Men skal bedrifter ansette de mennesker som de tviler på vil yte maksimalt, må de tilbys mer en bedre oppfølging og støtte. Det må kroner på bordet, og bedriftene må sikres at de ikke blir sittende med en fast ansatt som ikke fungerer tilfredsstillende etter en tid. Bedrifter vil og må passe på at man ikke pådrar seg personalkostnader som ikke bidrar til å skape lønnsomhet.

Det er en dårlig løsning å plassere folk på støtteordninger. Folk må i arbeid. Europa står overfor en kjempeutfordring med å få folk i arbeid istedenfor å motta trygd. Den tyske sosiologen Claus Offe sa til Morgenbladet i forrige uke at testen for EU blir om de klarer å holde oppe velferdsstaten, og nøkkelen vil være å få menneske til å arbeide.

– Det handler i bunn og grunn om å tvinge folk til å jobbe ved å gjøre alternativet mindre fristende. Men spørsmålet er om det finnes noen etterspørsel etter disse folkene, sier han – og han snakker om de arbeidsledige og de uføretrygdede.

Næringslivet kan bare bidra et stykke på vei. I de siste årene har det offentlige også førtidspensjonert og uførepensjonert en rekke arbeidstagere. Noen av disse har kommet i jobb igjen. Andre har havnet på trygd. Det offentlige må tenke på nytt om vi vinner noe på å trimme det offentlige såpass hardt at man sparer kostnader i den enkelte etat, men kun velter kostnaden det over på storsamfunnet.

Erna Solberg kommer skjevt ut når hun bruker trivsel med egne kilo som utgangspunkt for å rakke ned på de som trimmer og slanker seg, skriver redaktør Magne Lerø.

I VG i går sa Erna Solberg at hun ikke var opptatt av hvor mye hun veier, og at det ikke er en del av hennes selvbilde om hun er tykk eller tynn. Hun tok et kraftig oppgjør med samfunnets fokusering på vekt, kropp og utseende, og sa at hun var sterkt kritisk til VG og Dagbladets vektklubber.

– Hvis du lager et samfunn med fokusering på hvordan folk bør spise og se ut, får du et samfunn med veldig mange pene mennesker. Men du får også et samfunn med mange psykiske problemer, sa Solberg.

I dag rykker vektklubbmedlem og Aps helsepolitiske frontfigur Bjarne Håkon Hanssen ut, avbildet på joggetur i Frognerparken. Han påstår Erna Solberg undergraver kampen mot fedme, og mener hun bagatelliserer fedmeepidemien som nå rammer hele den vestlige verden.

Hansen reagerer også sterkt på Solbergs uttalelser om at det er sjelden hun ser en jogger som smiler.

– Både jeg og Erna Solberg er fullverdige mennesker selv om vi er for tunge, men vi må ikke legge skjul på at det er lurt at folk rører på seg. Faktum er at hvis vektutviklingen fortsetter, vil vi få store problemer med å håndtere de kostnadene det påfører samfunnet, sier Hanssen til VG.

Erna Solbergs utspill i VG i går er et eksempel på hvor galt det kan gå, når man bruker sitt eget privatliv som utgangspunkt for generelle betraktninger – både om politikk og tendenser i samfunnet. Det er viktig at noen overvektige står fram og sier at de lever godt med noen kilo ekstra. Det er ikke verdens ulykke å være tykk. Både unge og voksne trenger å høre advarsler mot å knytte identitet og selvfølelse til hvordan kroppen ser ut til enhver tid.

Men Solbergs kritikk av vektklubber og hennes nedlatende holdning til folk som jogger, er bomskudd. At folk slanker seg, er ikke noe samfunnsproblem. Det er et større problem at vi blir for overvektige.

Solberg er bekymret for barna som vokser opp med krav om å være slanke. Det har hun også noe rett i. Men det er forskjell på å strebe etter å leve opp til et slankeideal og å være overvektig. Det er viktig å hindre at unge presses inn i et kroppsideal som kun passer de færreste. Det er derfor positivt at reklamebyråforeningen har laget nye regler, der de forplikter seg til ikke å framheve kun de slanke jentene.

Vi får leve med at politikere også forsøker å skaffe seg oppmerksomhet og stjele noen stemmer på slanking. Både Jon Lilletun, Carl I. Hagen og Anita Apelthun Sæle har stått fram og fortalt om egen slankesuksess.

Regjeringen har tatt kraftig lut i bruk for å begrense skadevirkningen av tobakk. Det er ikke politisk vilje til å gå hardere til verks mot alkoholbruk for å få redusert denne typen skadevirkninger. Politikerne har derimot vist stor handlekraft når det gjelder å redusere faren for at flere utvikler spilleavhengighet. Regjeringen la for et halvt år siden fram en plan for kosthold, fysisk aktivitet og helse. Erna Solberg synes ikke å være særlig opptatt av å leve i pakt med denne, mens Bjarne Haakon Hansen – som trimmer to ganger hver uke og har som mål å løpe fem kilometer på under en halv time under Oslo maraton 2. oktober – kan hevde at han gjør som regjeringen vil. Men det gjenstår å se hvor sterke virkemidler politikere vil ta i bruk i kampen mot sukkeret og de helseskadelige ekstra kiloene.

LEDER: NHO må velge. Vil de nedtone den konsekvente næringsnøytrale linjen, betyr det sterkere samarbeid mellom privat og statlig kapital, skriver redaktør Magne Lerø.

Styreformann Ketil Lyng i Prosessindustriens landsforening stiller spørsmål ved om næringsnøytralitet er en farbar vei fremover. Blant landets markedsliberalister, i NHO og Høyre, har det i et par årtier vært opplest og vedtatt at slik må det være. Ifølge Kåre Valebokk kan næringsnøytralitet settes som overskrift over industripolitikken de siste10–15 årene. Det går i korthet ut på at staten skal sikre stabile rammebetingelser, sørge for et skatte- og avgiftsnivå som gjør oss konkurransedyktige, ikke gå inn med støtte til enkeltbedrifter, men støtte forskning og utvikling og stimulere til innovasjon – blant annet gjennom Skattefunnordningen. Men prosessindustrien har nytt godt av billig kraft, delvis fordi de har hatt langsiktige avtaler. Dette er ikke i tråd med næringsnøytralitetstekningen. Det spiller ingen rolle om staten gir bevilgninger direkte over statsbudsjettet eller om man unnlater å kreve avgifter.

I forrige uke tok BI-forsker Eli Moen et kraftig oppgjør med næringsnøytraliteten. Hun hevdet at det vil ende med en nedbygging av all industri, og at vi ble sittende igjen med å leve av renter. Ifølge Moen er Norge et av de landene der en er mest opptatt av næringsnøytralitet.

Frp og Ap sier de langt på vei er enige med Moen. De vil at staten skal spille en mer aktiv rolle i å sikre næringslivet på lang sikt.

Det kan virke som om NHO er kommet i tvil om sin næringsnøytrale linje.

NHO-sjef Finn Bergesen jr. sier til Dagens Næringsliv at han ikke er tilhenger av en firkantet næringslivsnøytralitet.

– Det må være viktig å satse på områder der Norge har styrke – slik som maritim sektor, olje og energi. Klynger er bra. Vi bør kunne bli Europas ledende energinasjon – med økt bruk av gass til energiproduksjon, men også til industriell bruk i Norge. Å få bygd ut gassrør og liknende må være målsettingen, sier Bergesen.

Her kan Bergesen slappe godt av. Det er det ingen som mener det han advarer mot. Ikke engang SV vil sette penger inn i bedrifter som ikke er liv laga. Og det er tiår siden staten bestemte hvor selskaper skal satse.

Bergesen nevner Union, som eksempel på hva slags innblanding fra politikerne han ikke ønsker seg.

Bergesen får bestemme seg. Hvis han vil gå for favorisering innen en del næringer, må han også finne seg i at politikerne fatter interesse for hvordan bedriftene innen denne næringen opptrer. Union nyter godt av billig kraft. Næringsminister Børge Brende har gjort det klart at de ikke får med seg den billige kraften andre steder, dersom Union nedlegges.

Da denne saken ble kjent, argumenterte Union så dårlig for nedleggelse at man måtte forvente at politikerne kom på banen.

NHO er på rett spor hvis de nå vil nedtone en stringent næringsnøytral tenkning. Staten kan ikke nøye seg med å skape god rammebetingelser for industrien. Vi må utnytte de konkurransefortrinnene Norge har, i et samvirke mellom stat og industri. Hydro, Statoil og DnB Nor er eksempler på at det går utmerket når privat og statlig kapital går sammen.

Ifølge liberalistisk skrivebordsteori, er ikke dette måten å gjøre det på. Men i praksis fungerer det.

Politikerne blander seg ikke for mye inn i norsk næringsliv. Finn Bergesen jr. kan spare seg formaningen til politikerne om å holde fingrene fra fatet. Det er viktigere at han går i dialog om hvordan staten og næringslivet kan gå sammen – om å få fram slagkraftige enheter som kan konkurrere globalt, og der styring forskning og utvikling i hovedsak skjer her i landet.

LEDER: Carl I. Hagen er like mye kjøpt og betalt av Marianne Lie i Rederiforbundet som Jens Stoltenberg er det av Gerd-Liv Valla. Men de driver ikke med korrupsjon, skriver redaktør Magne Lerø.

Fremskrittspartiet tverrvendte i Stortinget etter å ha blitt presset av Norges Rederiforbund – som er Frps største økonomiske bidragsyter, skriver Dagsavisen.

I 2001, 2002 og 2004 fikk partiet 250 000 kroner hvert år fra Rederiforbundet Etter et møte mellom Rederiforbundets Marianne Lie og Frps Carl I. Hagen, stemte Frp imot sitt eget lovforslag. Frp har tidligere benektet at Rederiforbundet fikk dem til å snu.

Forslaget gikk ut på at utenlandske sjøfolk ikke skulle ha adgang til å jobbe på båter i norsk innenriksfart uten arbeidstillatelse. Dette fikk panikken til å bre seg i Rederiforbundet. De fryktet at en slik regel ville skade norske båter i utenriksfart, hvis andre land skulle innføre tilsvarende regler overfor norsk skipsfart.

Frp-formann Carl I. Hagen innrømmer at partiet har fått henvendelser fra aktører som har villet gi Frp penger mot å få politiske gjenytelser, men at noe slikt ikke har skjedd.

– Vi kobler ikke dette med penger. Det har vi gjort klart for Norges Rederiforbund og alle andre; at vi har ingen muligheter til – eller ønsker om – noen som helst kobling på det, sier Hagen.

Carl I. Hagen har hevdet at Aps pengestøtte fra LO minner om korrupsjon.

– Det som er et faktisk forhold, og som er klarlagt, er at LO og Fagforbundet betaler store beløp til Aps valgkamp, og Ap har rettet seg etter LO og Fagforbundet i en lang rekke politiske spørsmål. Vi tar også imot penger, men vi avviser det alltid hvis noen prøver å endre vårt partiprogram eller standpunkt, da sier vi nei takk til fem øre, sa Hagen i Dagsnytt 18 onsdag.

Overfor Dagsavisen innrømmer Hagen at det kan være naturlig å stille de samme spørsmålene til Frp som han selv har stilt i forhold til LO og Ap.

Prinsipielt er det ikke noe annen for form for kontakt mellom Frp og Rederiforbundet enn mellom LO og Ap. Samrøret mellom Ap og LO er det god grunn til å kritisere. Og Hagen selv er ikke det spor bedre. Det viser det Dagsavisen i dag har avslørt. Men korrupsjon er dette ikke. Når det gjelder LO og Ap skjer det jo helt åpent. LO innrømmer at de gir penger til Ap fordi de vil ha politiske gjenytelser. Man kan gjerne hamre løs på dette, men ulovlig er det ikke. Vi bør reservere korrupsjonsbegrepet til å handle om å skaffe seg fordeler på ulovlig vis, og som ikke tåler offentlighetens lys. Når Åslaug Haga og Jan Davidsen tisker og hvisker i krokene, driver de ikke korrupsjon. De driver korridorpolitikk og lobbyvirksomhet. Og selvsagt blir politikerne påvirket. Selvsagt har Rederiforbundet medvirket til at Frp snudde i spørsmålet om nye regler for norsk skipsfart. Men det er ikke slik at Hagen snudde på en femøring fordi Marianne Lie sa at hvis de ikke snudde kunne de se langt etter 250 000 neste år. Carl I. Hagen har merket seg argumentene som sannsynligvis er framført med en intensitet som har fått ham til å tro at forholdet mellom Frp og Rederiforbundet ville kjølnet, dersom de holdt fast ved forslaget sitt. Å miste Rederiforbundnet som støttespiller, er verre enn å miste 250 000 kroner. Relasjoner er viktige. Pengestøtte understreker hvor viktig relasjonen er.

Frp fortjener kritikk for at de lar seg presse av sine støttespillere. Men Hagen skal få slippe å forsvare seg mot påstandene at han driver med korrupsjon. Det begrepet kan han legge på hylla. Nå er han i samme type båt med Marianne Lie som Jens Stoltenberg er med Gerd-Liv Valla.

LEDER: Erna Solberg taper nok stemmer på bare å kunne opptre i rollen som forsvarsadvokat for Kjell Magne Bondevik som statsminister, skriver redaktør Magne Lerø.

Det går nedover for Høyre på meningsmålingene, og Erna Solberg scorer dårlig på målingene som foretas etter valgkampduellene på tv. Det er først og fremst Carl I. Hagen som har ødelagt for Solberg. Solberg er best på sak, og vanligvis er hun god i debatter. Hun mangler riktignok den ironiske snerten som gjør Per Kristian Foss til en debattant folk gjerne hører, men hun kan være like hardtslående. Solberg mangler imidlertid trøkk i debattene for tiden. Rollen som forsvarer av den politikken som føres, makter hun godt. Hun har vist at hun kan drive igjennom politiske beslutninger og holde stø kurs, selv om det stormer rundt henne. Når saker står i fokus, er Solberg i sitt ess. Det er i spørsmålet om regjeringsalternativene Solberg faller igjennom. Det er tydelig at hun ikke mestrer spillet slik som Bondevik, Hagen og Stoltenberg. Erna Solberg snakker ikke lenger om Bondevik som statsminister med den samme overbevisning som tidligere. Hun ville gjort en bedre valgkamp om hun fikk kjøre fram Høyres saker og seg selv som statsministerkandidat. Istedenfor må hun opptre i rollen som forsvarsadvokat for Bondevik som statsminister, og det i en situasjon hvor Bondeviks personlige popularitet er på et lavmål. Det blir stadig færre som tror at Bondevik overlever høsten som statsminister.

Høyre og Solberg er låst til den strategien de har valgt. Hun kan forsiktig antyde en plan B, men hun kan ikke begynne å så tvil om at de går til valg på at regjeringen Bondevik skal fortsette. Spørsmålet er om det er mulig for henne å si noe mer enn «Bondevik» når spørsmålet om regjeringsalternativene bringes på banen.

Utfordringen for Solberg er å kjøre fram de sakene Høyre kan profilere seg på, og gjerne saker der de ikke er enige med KrF. Det er lite å vinne på å gyve løs på Carl I. Hagen. Rundt 60 prosent av Høyres velgere ønsker et forpliktende samarbeid mellom Høyre og Frp. Også i tillitsmannsapparatet må vi anta det stadig blir flere som mener dette. Det er neppe tvil om at Høyre heller vil i regjering med Frp enn å bli stående utenfor. For KrF er det motsatt.

Hvis Høyre blir blant valgets tapere, er det lite realistisk med en ren Høyreregjering. KrF går ikke inn i en regjering i høst uten at Kjell Magne Bondevik er statsminister.

Hvis det skulle bli et borgerlig flertall og Kjell Magne Bondevik ikke får fortsette som statsminister, er alternativet en regjering av Høyre og Frp ledet av Erna Solberg, eller at Jens Stoltenberg overtar. Det er ikke opplagt at KrF vil velge Erna Solberg med Carl I. Hagen på slep framfor Jens Stoltenberg.

LEDER: Gerd-Liv Valla kan ikke stole på den reformvennlige sosialøkonomen Stoltenberg. Han må holdes i sjakk med tre LO-topper i sentralstyret, de mest LO-vennlige, Sp og SV, i regjering og en egen minister godkjent av LO, skriver redaktør Magne Lerø.

Mens Høyre scorer høyest på NHOs partibarometer, kan LO konkludere med at SV og Sp gir mer helhjertet støtte til deres krav enn Ap. Men det er Ap som får de fleste av LOs millioner. Om Sp og SV kommer godt ut på spørreundersøkelsen, er det Ap–LO som er hovedsporet i det faglig politiske samarbeidet. Derfor har både Gerd-Liv Valla, Jan Davidsen og Kjell Bjørndalen sikret seg plass i Aps sentralstyre. Og når Jens Stoltenberg inviterer Gerd-Liv Valla på tur, blir ikke Kristin Halvorsen og Åslaug Haga invitert med.

Høyre og Frp har ikke brydd seg med å svare på LOs spørsmål. De kjenner LOs holdninger. I dag rykker Gerd-Liv Valla like godt ut og fraråder sine medlemmer og andre som er opptatt av arbeidstakernes situasjon å stemme på Høyre og Frp. Om lag 20 prosent av LOs medlemmer stemmer Frp, og om lag 10 prosent gir sin stemme til Høyre. Det får så være. For Valla er det maktpåliggende at de rød–grønne overtar regjeringsmakten i høst. Valla har konkludert med at det ikke er så mye å hente i lønnsforhandlingene. Det er i politikken slaget står. LO har tapt viktige slag under Bondevik-regjeringen. Organisasjonen har fått med seg de rød–grønne på det skal bli slutt på midlertidige ansettelser, adgangen til å jobbe overtid skal begrenses og de ansattes rettigheter styrkes. Like viktig er det for LO at konkurranseutsettingen i kommunene stopper opp, og at det ikke legges opp til at private aktører skal komme sterkere inn i helsesektoren.

LO varsler også at de foreventer å få en minister i regjeringen. Det er ikke uvanlig at Ap slipper en hundre prosent LO-lojal politiker inn i regjeringen, slik at LO til enhver tid vet som rører seg når regjeringen er samlet.

Det er all mulig grunn til å stille spørsmål ved om hemmelige lydbåndopptak skal tas i bruk som et virkemiddel i den politiske journalistikken, slik det skjedde i Brennpunkt i går. Det var ikke sensasjonelle opplysninger som ble avdekket, men vi fikk bekreftet den rollen Jan Davidsen spiller. Han er tydeligvis Vallas høyre politiske hånd.

Både Jan Davidsen og Gerd-Liv Valla vet at de ikke kan stole på Jens Stoltenberg. Han må holdes i sjakk. Sist han var statsminister, snakket han om en modernisering av offentlig sektor som, om det ble gjentatt i dag, ville gitt Jan Davidsen pustebesvær. Den tid er forbi. En ny rød–grønn regjering tar pause i omstillingen av offentlig sektor.

Davidsen har funnet ut at man er sikrere på å få gjennomslag for LOs saker i en rød–grønn regjering enn om Ap hadde hatt makten alene. Sp og SV bidrar til å radikalisere Ap, og sosialøkonomen Stoltenberg har måtte legge bort sine moderniseringstanker. LO vil sørge for at Aps industri og energipolitikk ligger fast. Her tåler man ikke eksperimenter. Men på mange andre områder kan Sp og SV regne med LOs støtte i forhandlingene om hva slags politikk en rød–grønn regjering skal føre.

Dette betyr at Ap kan bli tvunget til å gjøre endringer med hensyn til organisering av sykehusene, for eksempel. Det var Tore Tønne og Jens Stoltenberg som sørget for helsereformen og opperettelse av helseforetakene. Dette har utvilsomt vært et riktig grep. SV og Sp vil skru klokka tilbake. Skal vi tro Davidsen, har ikke Stoltenberg bestemt seg for hva han skal mene om dette. Har han ikke satt foten ned, er det fritt fram. SV vil ha forandring innen sykehusvesenet fordi de tror at det alltid er best at politikeren styrer mest mulig. Sp vil sikre lokalsykehusene og LO vil ivareta de ansattes interesser som er imot omstilling. Dette kan det bli vanskelig for Jens Stoltenberg å stå imot.

Så langt har Gerd-Liv Valla grunn til å være fornøyd. Det går hennes vei. Men snart blir det nødvendig for Jens Stoltenberg å makere at Gerd-Liv Valla ikke har et nakketak på ham.

LEDER: Konsernsjef Unni Steinsmo i Sintef refser fløytebåser Erik Lindberg. Det hadde vært mer passende med selvkritikk og en reprimande til sine nærmeste ledere – som tydeligvis ikke har fått med seg hva sjefen forventer av dem, skriver redaktør Magne Lerø.

Konsernsjef Unni Steinsmo i Sintef retter skarp kritikk mot Erik Lindeberg for at han – via sin fagforening – har bedt om at Økokrim etterforsker om Sintef har gjort seg skyldig i korrupsjon for å sikre seg kontrakter i Iran.

– Vi har noen etiske standarder som gjelder for hele Sintef-gruppen. Blant disse er fortrolighet og lojalitet. Dette er en enkeltperson som ikke har opptrådt på en måte som er representativt for Sintef, sier konsernsjef Steinsmo til Dagens Næringsliv. Hun kritiserer Lindeberg for ikke å ha tatt opp saken med henne eller styreleder Sverre Aam, som var ny styreleder i Sintef Petroleumsforskning. På denne måten ville toppledelsen i selskapet fått muligheten til å ordne opp. Hun sier at kritikken ikke vil få konsekvenser for Lindeberg,

Steinsmo sier at hun ikke vil kommenter om det mest alvorlige er selve Iran-saken eller Lindbergs håndtering av den. Her må hun ha mistet gangsynet. Det er bare å riste på hodet når hun ikke kan si klart ifra at det Sintef rotet seg opp i Iran er betydelig mer alvorlig enn at en ansatt varsler sin fagforening – som igjen går til Økokrim.

Steinsmo innrømmer riktignok at de to kontraktene med Hinson Engineering og BP Pouya ikke var i tråd med Sintefs etisk standard.

Erik Lindeberg avviser kritikken, og sier han tok opp saken både med sin nærmeste overordnede, sjefen for Sintef Petroleumsforskning David Lysne, daværende styreformann i selskapet Morten Loktu og Svein Sivertsen, viseadministrerende direktør i Sintef.

Med sin uttalelse er Steinsmo i ferd med å gjøre bisak til hovedsak. Offentligheten er opptatt av om Sintef har gjort seg skyld i korrupsjon. Om fløyteblåser Lindeberg har opptrådt korrekt, kan man gjerne diskutere. Lindeberg har under alle omstendigheter gått såpass mange runder internt at ledelsen i Sintef har hatt rikelig anledning til å ta fatt i saken. Når det ikke har skjedd, må Steinsmo ta selvkritikk på det. Som øverste sjef er det hennes ansvar å sikre at hun har en ledergruppe rundt seg som forstår å informere henne om de viktige sakene. Noen av Steinsmos nærmeste har sviktet i denne saken.

Steinmo uttaler seg samme dag som Heidi von Weltzien Høivik, nyutnevnt professor i næringslivsetikk på Handelshøyskolen BI, holder en forelesning med utgangspunkt i sin doktoravhandling om fløyteblåsere. Hun hevder ansatte i praksis ikke har noe vern når de varsler om ulovligheter i egen bedrift.

– Det er en rådende kultur, som betrakter informanten som en tyster eller angiver. Bedriftene er ofte ikke klar over hvordan de skal forholde seg når ansatte går dem imot. I praksis har ansatte ikke noe vern, hvis de sier fra om ulovligheter. En av årsakene kan være at det ikke er knyttet et lovverk til problematikken, sier Høivik til NTB. I England har de en slik lov, og det er nå lagt fram forslag om tilsvarende lovbestemmelser her i landet.