LEDER: Kjell Magne Bondevik tar selvkritikk på at regjeringen ikke har fått gjort nok for de fattige. Det bidrar til å øke hans troverdighet. De fattige er en testgruppe på om det norske velferdssamfunnet er under nedbygging, skriver redaktør Magner Lerø.

Bondevik angrer, skriver Aftenposten.

– Vi skulle fått gjort mer for de fattige, svarer Kjell Magne Bondevik på Aftenpostens spørsmål om det er noe han angrer på etter seks og et halvt år som statsminister.

Regjeringen lanserte i 2003 en handlingsplan for å motvirke fattigdom. Den var hovedsakelig rettet mot rusmisbrukere, bostedsløse og fattige barn. Bondevik mener imidlertid at dette ikke har vært nok, og sier at en ytterligere satsing vil bli svært viktig for ham hvis Regjeringen fortsetter.

– Selv om flere har fått tilbud om hjelp, så er det fortsatt for mange fattige. Jeg tar selvkritikk på at vi ikke har kommet langt nok på dette feltet, sier Bondevik ettertenksomt.

Det er ikke hverdagskost at politikere innrømmer at de ikke får gjennomført det de egentlig vil. Men alle vet jo at det er slik. Bondevik tåler nok godt å innrømme at man ikke lykkes med alt. Det gir troverdighet, og det er sannsynligvis lite å hente for de rød–grønne å angripe Bondevik for den innrømmelsen han gir.

KrF har kampen mot fattigdommen høyt oppe på sin prioriteringsliste. Regjeringen har økt bevilgningene til u-hjelp. Isolert sett er det enkelt å få til. Økt u-hjelp påvirker selvsagt hvor mye oljepenger vi bruker, men det har ikke de negative konsekvenser for den økonomien som økt offentlig forbruk har, fordi det meste av u-hjelpspengene brukes utenlands.

Når det gjelder å bedre de fattiges situasjon her i landet, er bildet mer komplisert. Her handler det om å prioritere – å gi mer de til fattige og mindre til andre, ettersom vi må forutsette at den økonomiske rammen ligger fast.

Det er samfunnsutviklingen som produserer flere fattige. Det er ikke enkelt å bevilge seg ut av denne situasjonen. En familie med flere barn der hovedforsørger blir arbeidsledig, kan fort havne i en situasjon der de ikke klarer seg økonomisk. Perioden en får arbeidsledighetstrygd er redusert. Situasjonen er også vanskelig for mange kronisk syke og uføretrygdede. Antallet mennesker som faller utenfor arbeidsklivet øker. Da ligger fattigdommen på lur.

I 2004 ble det innført en rusreform. Fastlegene fikk rett til å henvise til spesialisttjenester for rusmiddelmisbrukere, og behovet for behandling ble regulert gjennom pasientrettighetsloven. Ansvaret for behandling er overført til helseforetakene. Her strekker ikke bevilgningene til. Flere rusinstitusjoner melder om ledige plasser, og leger kan fortelle at rusmisbrukere kan måtte vente 12–14 måneder på å få behandling.

– Det er et nederlag for velferdsstaten at rusmiddelmisbrukere må havne i fengsel før de kan få skikkelig hjelp, sa Dagfinn Harr, fastlege for over 170 rusmiddelbrukere i Kristiansand til avisa Folket i forrige uke. Leger landet over bekrefter at pasientrettigheter kun er en papirbestemmelse for rusmiddelmisbrukere. Hans Kristian Bakke, president i Den norske Legeforening, sier denne gruppen vegrer seg for å oppsøke lege fordi de ikke har penger til å betale. Han mener derfor at legehjelp bør være gratis for rusmiddelmisbrukere.

Utfordringen for Kjell Magne Bondevik og for de ansvarlige ministere, er å øke bevilgningene og sørge for at det er «de fattige» som får nytte av de.

Det koster en del millioner å gi rusmiddelmisbrukere som ønsker det et behandlingstilbud. Den største kostnaden knyttet til fattigdomsbekjempelse er å sørge for at vanlige familier ikke ender opp som fattige.

Spørsmålet er om samfunnsutviklingen vil produsere såpass mange fattige at Bondevik ikke vil klare å løse problemet med bevilgninger. Langt på vei vil Bondevik gjøre «de fattige» til en testgruppe på om det norske velferdssamfunnet fungerer. Øker fattigdommen, er det et klart bevis på at det norske velferdssamfunnet er under nedbygging. Bondevik skal ha honnør for at han erkjenner fattigdomsproblemet, innrømmer alt han ikke har fått gjort og lovet at mer skal gjøres i kommende periode om han får fortsetet som statsminister.

LEDER: Dagens Næringsliv mener Stein Erik Hagen handler Orkla aksjer for 900 millioner i sinne. Vi vil nå i det lengste tro han brukte kalkulatoren og fant ut at det ikke er så dumt, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen var rasende etter at vennen Peter Rusicka ble vraket til styret i Orkla. Det skal være den viktigste årsaken til at Hagen på to dager har brukt 916 millioner på å bli største aksjonær i Orkla, skriver Dagens Næringsliv i dag. Dette kan jo tyde på at Hagen er særdeles langsint. Det er et par måneder siden det skjedde. For vår del vil vi i det lengste tro at Hagen ikke går banans i aksjeshopping fordi han ikke får det som han vil. Hagen har selvsagt kjøpt seg opp fordi han mener det er en lønnsom investering, og fordi han vil ha sterkere innflytelse i Orkla.

Kjell Inge Røkke var flyende forbanna på Kjell Almskog i striden om Kværner, men han lånte seg ikke til pipa for å kjøpe Kværner fordi han var sint, men fordi han mente det var en lønnsom investering.

Men DN har et poeng. Stein Erik Hagen, i likhet med Kjell Inge Røkke, framstår med en sterkere emosjonalitet enn de fleste, og det drar de selvsagt med seg inn i det forretningsmessige.

Vrakingen av Peter Ruzicka var et slag i trynet på Stein Erik Hagen, påført av Folketrygdfondet som på det tidspunktet var største eier. Det var en fordel for Orkla, for det ryddet opp og svekket den innflytelse Hagen hadde skaffet seg utover det eierandelen tilsa. Nå troner Hagen på eiertoppen i landets største heleide private selskap. Og det er ingen ting å si på at en av landets rikeste menn bekler den posisjonen. Nå får Hagen, i kraft av sin posisjon og kompetanse, vise hva han duger til. Han må opptre som styremedlem i et meget profesjonelt styre, og forholde seg til en administrasjon der han finner noen av landets beste ledere – og analytisk, strategisk kompetanse. Selv om Hagen er største eier, må han opptre som andre styremedlemmer. Han kan ikke opptre som om han har den posisjonen som Kjell Inge Røkke har i Aker. 13,2 prosent eierskap gir styreplass. Men det gir ingen uttalerett i offentligheten om de strategiske spørsmål i styret. Den læreprosessen er Hagen nå inne i. Men han må gjerne intensivere sin deltagelse i debatten om norsk næringsliv og rammebetingelser. Fordi Hagen har makt og kapital, er han verd å lytte til og diskutere med.

Forholdene er i ferd med å falle til ro i Orkla. Dag Opedal er ansatt som ny konsernsjef. Både styret og de ansatte er fornøyd. Stridsøksene er, om ikke gravd ned for godt, så i alle fall lagt på hyllen. Opedal viderefører på sett og vis den linjen og kulturen Jens P. Heyerdahl jr og Finn Jebsen har stått for, men i et intervju i sommer gjorde han det klart at han ikke har kontakt med de to tidligere konsernsjefene. Han står på egen ben.

LEDER: Kristin Halvorsen framstår som politikkens fremste emosjonelle subjektivist. Men det er også noe forfriskende med politikere som legger hodet på blokken, slik hun gjør det når det gjelder barnehageutbygging. Det mener i alle fall SV alvor med, skriver redaktør Magne Lerø.

Forrige uke fikk Kristin Halvorsen oppmerksomhet om seg selv ved å fortelle at hun blir så oppgitt over å møte Dagfinn Høybråten at hun måtte roe seg ned ved å se på et bilde av ham som hun har hengende på skapdøren. Dagbladet laget førstesideoppslag om Høybråten som «hatobjekt». Halvorsen gikk ikke tilbake på et eneste ord i intervjuet, men forklarte i ettertid at «det med bildet var en spøk».

Denne uken gjorde hun det klart at hun kommer til å trekke seg fra politikken dersom de rød–grønne havner i regjering og ikke sørger for full barnehagedekning innen fire år. Ettersom hun også skal fjerne kontantstøtten, stilles det spørsmål ved om det vil være mulig å skaffe til veie så mange titusener nye barnehageplasser og tusenvis av barnehageansatte i løpet av fire år. Men sagt er sagt. I debatten med Dagfinn Høybråten på NRK i går fortalte hun rørende om sitt eget strev med å få barnehage til egne barn for 10–20 år siden. Hun hevdet videre at de som ikke var enig med henne i spørsmål om kjønnsnøytralt ekteskap og homofiles rettigheter til adopsjon av barn var intolerante. Og for å bevise at Høybråten gjør livet vanskeligere for mennesker, ba hun de av seere som kunne bekrefte det hun hevdet om å sende henne e-post.

Nest etter Carl I. Hagen er Kristin Halvorsen den fremste når det gjelder å komme med populistiske utspill som går inn hos velgere. I denne valgkampen er det ingen som forsøker å spille på sin egen person og egne følelser slik som Halvorsen. Hun vet at det gir uttelling å utnytte egen personlighet og være personlig, men Halvorsen er i ferd med å overspille. Og det gjennomskuer velgerne.

Hun har fått pepper for å lansere Høybråten som hatobjekt, slik Dagbladet oppfatter det. Det forsøker hun å spøke bort på samme måte som da hun innrømmer å ha tatt for mye Møllers tran som forklaring på et lite heldig skolepolitisk utspill. Når hun i en debatt ber seerne sende henne e-post for å «bevise» virkningen av Høybråtens uttalelser, er det et nytt eksempel på at hun går lenger enn noen andre med på gjøre seg selv, sine følelser og sine kontakter til sannhetsvitner. Nå kan det hevdes at en slik «e-post-oppfordring» i en debatt er en bagatell. Isolert sett er det riktig, men det er med på å tegne et bilde av Halvorsens debattmetoder. Med å vise fram sin egen person i sak etter sak, underbygger hun inntrykket av seg selv som intimitetstyrann og landets fremste politiske subjektivist.

Men hun er ikke alene om å bruke seg selv på denne måten. Kjell Magne Bondevik forsøkte også å utnytte sin popularitet ved forrige valg, og KrF utfordret velgerne til å stemme på en statsminister. Bondeviks fall i popularitet er blitt stort. Han har mistet den emosjonelle posisjon han forsøkte å etablere hos store velgergrupper.

Carl I. Hagen holder seg stort sett til politiske saker. Men dømmekraften sviktet da han for fire år siden sto på Stortingets talerstol og snakket om egen skuffelse over at drømmen om å bli stortingspresident ikke ble virkelighet.

Det er ikke godt å si hvordan Halvorsens kjør på det personlige vil slå ut. Det er noe forfriskende over at en politiker legger hodet på blokken som garanti for at man vil gjennomføre et løfte. Ved å varsle sin egen avgang, har SV satt økt barnehageutbygging øverst på sin prioriteringsliste for hva de vil ha gjennomført om de kommer i regjeringsposisjon. Da vet i alle fall velgerne det. SV har gitt løfter som fort koster 60 milliarder kroner. Det er mye Halvorsen kan brenne for. Hun er nok klok nok til ikke å legge hodet på blokken for alle disse milliardene.

Med sin personfokuserte retorikk spiller hun høyt. Hun har 20 års erfaring i populisme og politiske utspill, som hun ikke har måttet ta ansvar for. Hun vil ikke kunne kjøre videre med sin populistiske og subjektive valgkampretorikk om hun havner i en statsrådsstol. Overgangen for Halvorsen med det personlige, emosjonelle imaget vil bli temmelig stor om hun får oppgaven med å håndtere maktens kalde saklighet fra et statsrådskontor.

LEDER: Igjen har Kjell Inge Røkke skapt et inntrykk av at han opererer på kanten av lovverket når det gjelder å sikre egne økonomiske interesser. Fiskeren fra Molde som ble milliardær, kan ikke leve med at britiske arbeidere må gå på sosialen og hevde at «Røkke har stukket av med pensjonen vår», skriver redaktør Magne Lerø.

31. mars i år, seks dager før en strengere lov som skal sikre pensjonister utbetaling i henhold til den avtalen de har, solgte Kjell Inge Røkke Kværners britiske virksomhet (tidligere Trafalgar House) til fem mann i den tidligere toppledelsen for 1 pund. Dermed regner han med å komme unna forpliktelsen på 2 milliarder i framtidige pensjonsutbetalinger til over 30 000 pensjonister og 1700 nåværende ansatte i selskapet. De nye eierne kan ikke garantere for de framtidige utbetalingene, og protestene fra de ansatte vokser i styrke. Tidligere direktør i Trafalgar House, Gael Lewis, sier til Aftenposten at han skal kritisere denne transaksjonen til de som står bak skammer seg og garanterer for framtidige pensjonsutbetalinger.

I Norge er bedrifters pensjonskasse nærmest sikker som banken. Pensjonskassene er organisert i egne selskap, som ikke stryker med om hovedvirksomheten går konkurs, og myndighetene passer på at det til enhver tid er nok penger i kassene til å dekke framtidige utbetalinger. Slik er det ikke i alle europeiske land. Etter hvert som antallet pensjonister øker, vil problemene melde seg. Myndighetene er derfor opptatt av å sikre pensjonistene penger, og innføre den typen regler som vi har her i landet. Det var i fjor den britiske regjeringen kunngjorde at en ny lov ville bli innført og «The Pensions Regula» etablert.

En talskvinne for The Pension Regula sier til Dagens Næringsliv i dag at det ikke er avgjørende om salget skjedde seks dager før loven ble innført. Hun hevder at myndighetene gjorde det klart da de lanserte den nye loven at den i realiteten ville gjelde fra samme dato, for nettopp å hindre transaksjoner for at noen skulle fri seg fra pensjonsforpliktelsene.

John Rafle, en britisk pensjonsekspert, sier at det er tvil om hvor langt makten til The Pension Regulator rekker, men at tilsynet neppe vil gi seg uten kamp.

– Kværner bør være bekymret for at de fremdeles kan være ansvarlige for pensjonsforpliktelsen i Storbritannia, sier Rafle.

Kjell Ingen Røkke har neppe sprettet champagnen for å feire at han for evig og alltid er kvitt de britiske pensjonsforpliktelsene. Men den transaksjonen han har gjort, er neppe uten betydning. Det kan nå ligge flere runder i retten før en eventuell utbetaling kan skje. Og desto lenger tid det går fra noen gjør krav på at Kværner skal betale, desto sterkere vil Kværner kunne stå. Nå er det andre som har det faktiske ansvar for å drive den virksomheten som pensjonsutbetalingen skal skje fra. Og ettersom tiden går, kan det skapes usikkerhet om hvor stor den forpliktelsen Røkke kan gjøres ansvarlig for, egentlig er.

I kampen med småaksjonærene viste Røkke at han er rede til å gå mange runder i rettsapparatet før han betaler. Det kan være han velger samme strategi her også.

Men denne saken har også en samfunnsetisk side. Det er neppe tvil om at Røkke har solgt selskapet for å sikre lønnsomheten i egen virksomhet.

I en situasjon hvor du må ta grep for å redde et selskap fra konkurs, kan en måtte påføre noen tap. Røkke var i denne situasjonen. Hvis et salg av den britiske delen av Kværner hadde skjedd da selskapene ble omstrukturert, og det ble argumentert med at dette var lovlig og nødvendig for å sikre en videre drift, kunne han ha møtt en viss forståelse. Nå er Røkkes pengebinge fylt opp, og Aker Kværner gjør det meget bra. Hvis vi ender i en situasjon der Røkke/Kværner er god for flerfoldige milliarder, men britiske pensjonister må gå på sosialen fordi de ikke får penger fra «gamle Kværner» som Kjell Inge Røkke en gang eide, da blir det virkelig grunn for å snakke om at man unndrar seg sitt samfunnsansvar.

Fiskeren fra Molde kan ikke leve med at britiske arbeidere hevder at det er han som har stukket av med pensjonen deres.

LEDER: Selv om Høyre kommer best ut av det på NHOs partibarometer, er næringslivet sannsynligvis best tjent med en mindretallsregjering – ledet av Jens Stoltenberg og holdt i sjakk av sentrum – dersom Bondeviks dager i politikken er talte, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre kommer best ut av det på NHOs partibarometer. Ap scorer også høyt, tett fulgt av Frp og Venstre. Får Sp og SV makt, ligger det an til en næringslivspolitikk som står til stryk.

NHO har finlest partienes programmer, og stoppet opp ved 34 punkter som de mener er spesielt viktige for næringslivet. De handler om en ansvarlig økonomisk politikk, forskning og innovasjon, utdanning og kompetanse, samferdsel, arbeidsmarked, skatt, aktivt eierskap, ressurs og miljø, offentlig sektor og næringslivet og global konkurranse.
Ifølge NHO er det viktigste nå å satse på forskning og samferdsel.
– Infrastruktur – kort sagt mer til vei – er det eneste området hvor NHO reservasjonsløst går inn for økt offentlig pengebruk, sier administrerende direktør Finn Bergesen jr. til Dagens Næringsliv.

Det er ikke noe nytt at NHO mener Høyre utmerker seg i næringspolitikken. Stort sett er NHO fornøyd med det meste Høyre mener, men de setter et minus ved at partiet vil gi «arbeidsgiverne et særlig ansvar for inkluderende arbeidsliv og for å få sykefraværet ned». Ap får minus for arbeidsmarkedspolitikken og ønske om å endre arbeidsmiljøloven, og NHO frykter at Frps økte pengebruk vil svekke industrien. KrF kommer dårlig ut fordi det er mange saker det ikke står noe om i programmet.

NHO er selvsagt bekymret for hva som vil skje dersom de rød–grønne kommer til makten. Finn Bergesen sier man vet omtrent hva man kan forvente seg dersom den borgerlige samarbeidsregjeringen fortsetter. Ut fra et næringslivssynspunkt vil derfor Bergesen anbefale at Bondevik-regjeringen fortsetter.

Han velger klokelig ikke å kommentere om Frp skal tas inn i regjeringen, slik NHOs president, Erling Øverland, tidligere i år tok til orde for. Det utspillet skapte bare forvirring, fordi presidenten forsøkte å forklare at han bare uttalte seg som privatperson.

NHOs oppgave er å være enøyd og se sakene fra næringslivets side. Og det er ikke noe dårlig ståsted. Det er tross alt næringslivet som skal skape de verdiene vi skal dele. Vi kan ikke tillate oss å nedprioritere næringslivet fordi vi for tiden tjener rått på oljevirksomheten. Men NHO mener neppe at næringslivspolitikken skal være det eneste kriterium for hvilket parti en næringsliveleder bør stemme på.

Det er verd å merke seg at Ap kommer godt ut av det på NHOs partibarometer. Så det blir neppe en ulykke for næringslivet om Ap alene overtar regjeringsmakten. Men med et sterkt SV og Sp i regjering er det grunn til en viss frykt. Det blir ikke lett for Jens Stoltenberg å hindre at de får gjennomslag for deler av sin økonomiske politikk om de kommer i regjering. Sp har vist at de kan tilpasse seg regjeringsansvaret tidligere, men SV er uten regjeringserfaring.

Skal det ha noen mening for SV å sitte i en regjering, må de få gjennomslag for en omlegging av den økonomiske politikken. Det vil ta flere år før SV vil oppdage at den politikken de fører vil få negative virkninger for næringslivet som de neppe har regnet med.

Når Finn Bergesen sier at han ønsker at regjeringen Bondevik fortsetter, er det mer drøm enn virkelighet etter at Carl I. Hagen beskjed om at Bondeviks tid er ute. Det er ikke godt å si hvilket annet alternativ som står på Bergesens ønskeliste. Han hadde neppe hatt noe imot at Høyre holdt Frp i sjakk i en regjering, men det er det er urealistisk. Det kan være at Bergesen i realisten har en mindretallsregjering ledet av Jens Stoltenberg på annenplass på ønskelisten. En Stoltenbergregjering som holdes i sjakk av sentrum og Høyre, er i alle fall å fortrekke framfor en regjering Stoltenberg med SV og Sp.

Løsningen er ikke, som Høyre og Frp mener, å privatisere mest mulig omsorg. Men det blir ikke bedre, som SV legger opp til, å radere ut de kvinnelige gründerne som vil jobbe i omsorgsektoren, skriver redaktør Magne Lerø.

Undersøkelser foretatt i Norden viser at det offentlige ikke sparer penger på konkurranseutsetting innen omsorgsektoren, opplyser forsker Mias Vabø ved Forskningsinstituttet NOVA. Overfor NRK peker hun på at det offentlige må bruke så mye ressurser på å kontrollere og informere om ulike tilbydere innen omsorgssektoren, at det ikke blir noen innsparing.

Dette kommer neppe som et sjokk på Høyre. De aner nok at det er slik det henger sammen. Da Høyre lanserte sin privatiseringslinje, som nå kjøres fram med begrepene konkurranseutsetting og valgfrihet, ble det begrunnet med økt effektivitet og at det offentlige ville spare penger. Det har skjedd i mange tilfeller – på det teknisk, administrative områder. På omsorgsområdet har Høyre sluttet å snakke om at det er så mye å spare. Her er det nå valgfrihet og kvalitet som kjøres fram

Det er klargjørende når Erna Solberg nå snakker om at valgfrihet og private aktører er i samsvar med Høyres ideologi. Høyre og Frp vil nedbygge offentlig sektor, og går lengst i å ville legge forholdene til rette for private aktører. Mens Frp vil ta hele regningen og bevilge det som trenges, får Høyre, som står for en sparelinje i det offentlige, regnestykkene til å gå opp ved bruk av egenandeler.

Småbarnsforeldre forstår hva politikerne mener når de snakker om valgfrihet i forbindelse med kontantstøtten. Men en 85-åring er særdeles lite opptatt av å velge om hjemmehjelpen skal være er ansatte i kommunen eller et privat omsorgsfirma. Problemet i dag er ikke at kvaliteten på den hjelp som gis er for dårlig, men at bevilgningene ikke strekker til slik at eldre får den hjelp de trenger. Det er mangel på penger, ikke mangel på private aktører, som er problemet. Når eldreomsorgen kjøres frem i valgkampen, er det ingen fordel for Høyre. Her er det først om fremst de røde og Carl I. Hagen som scorer poeng.

Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gyver løs på «bestemor på anbud»-tenkningen, og skaper et inntrykk av at alle andre som operere på omsorgssektoren bare er et plunder og heft.

– Vi frykter en rød–grønn regjering, sier sykepleier Trude Wester, som er leder for Private Hjemmetjenesters landsforening og gründer i et lite omsorgsfirma i Tromsø. Hennes firma definerer seg først og fremsts som et supplement til det offentlige.

– De som ringer oss er som regel pårørende som lurer på om det finnes et omsorgsfirma i nærheten av der deres eldre bor. De opplever at hjelpen fra kommunen ikke er nok, og de ønsker noe i tillegg, sier hun til Aftenposten. De reagerer også på at de rød–grønne snakker om at det ikke skal være mulig å ta ut utbytte fra private omsorgsbedrifter.

Jens Stoltenberg har tidligere tatt til orde for at det bør vurderes. Men han skal visst mene at det kun er aktuelt å forby utbytte i store omsorgbedrifter. Han vil tydeligvis sikre seg mot at noen blir rike på omsorg her i landet. Det kan de rød–grønne slippe å bekymre seg for. Får omsorgsbedrifter et oppdrag fra det offentlige, skjer det i konkurranse med andre. Og det finnes ikke feite oppdrag å få av kommunene. Hva eierne vil gjøre med et overskudd, får bli opp til eierne.

Det er mangel på omsorgsarbeidere. Om 10 år kan mangel på arbeidskraft innen pleie og omsorg bli et alvorlig problem. I denne situasjonen gjelder det å stimulere til engasjement innen denne sektoren. Her finner vi mange kvinnelige gründere som får det til å gå rundt med små omsorgsbedrifter. Det er positivt at private aktører kan være et supplement til det offentlige. Derfor bør de rød–grønne vokte seg vel for å kvele de private initiativ som tas i denne sektoren. Vi trenger flere hender i pleie og omsorg. Svaret er ikke, som Høyre og Frp mener, å privatisere mest mulig – eller som SV vil, å radere ut de private aktørene.

Private aktører har sin plass fordi det alltid vil være noen som vil betale for mer enn den hjelp de får, og fordi det samlet sett gir høyest antall sysselsatte innen omsorgsektoren.

LEDER: Med sitt angrep på Dagfinn Høybråten har Kristin Halvorsen kommet med valgkampens mest usmakelige og simple utspill. Hun avslører seg som en uberegnelig intimitetstyrann uten evne til prinsipiell refleksjon over sine verbale, forurensede utslipp. Hun er langt verre enn Carl I. Hagen, skriver redaktør Magne Lerø.

Kristin Halvorsen mener Dagfinn Høybråten krymper folk, at han til og med får vellykkede mennesker til å føle seg mislykket, og at den valgfriheten han snakker om bare gjelder for kristne, heterofile kjernefamilier som verken røyker eller drikker. I Dagbladet i går tok hun et oppgjør med de fordømmende holdninger KrF formidler når de snakker om homofili, ekteskap og kjernefamilie.

Gjennom hele intervjuet snakker hun om følelser, og det topper seg da hun forteller om den intense følelsemessige motvilje hun har mot Dagfinn Høybråten som person. På innsiden av klesskapet hennes på kontoret henger det et bilde av Høybråten. Det har medarbeiderne hengt opp for at en «sakte tilvenning skal gjør henne roligere i studio».

– Fungerer det å se på bildet?

– Det henger der for at jeg skal gjør en bedre jobb når jeg møter ham i diskusjoner. Da nytter det ikke å fly i ansiktet på ham.

Dette er jo hakket før en SV-variant av sort magi. I så fall kan hun stikke ham på nesa med en knappenål og se om det hjelper.

Kristin Halvorsen sier til Dagbladet i dag at hun ikke angrer og står ved alt hun har sagt. I går sa hun at dette ikke måtte oppfattes som et personangrep. Lars Sponheim sier til Dagbladet at han har vanskelig for å forstå at sanne demokrater kan bidra til slikt.

– Jeg er opprørt over hvordan hun står fram og underbygger hat-begrepet i norsk politikk. Dette er en amerikanisering, og en forsimpling av den politiske meningsutvekslingen som er uverdig for demokratiet vårt, sier Sponheim.

Dagfinn Høybråten sier han ble trist og overrasket over Halvorsens uttalelser. Han ringte henne for å forvisse seg om at hun virkelig mente det som sto på trykk før han uttalte seg til pressen. Det endte med at de to drakk kaffe sammen og klargjorde at det ikke er noe uoppgjort dem imellom, og at de ikke hadde noe imot å møte hverandre. Men Høybråten stiller som krav at de skal diskutere saker og at hun avstår fra personangrep.

I en artikkel i Samtiden i fjor ble Inga Marte Torkildsen (SV) utpekt som landets fremste politiske intimitetstyrann. Den plassen har Kristin Halvorsen nå overtatt. Intimitetstyrannen kjennetegnes ved at de snakker om egne følelser og opplevelser for å underbygge politiske poenger. De bruker seg selv som sannhetsvitne, og sauser sammen følelser, sak og person. Det blir nesten umulig å diskutere med en intimitetstyrann. Enten må en da angripe med samme mynt eller trekke seg unna. Høybråten trakk seg unna. Halvorsen har scoret et poeng i Dagbladsfæren. Avisen har for lengst stemplet Høybråten som mørkemann, og de som vil bekrefte det inntrykket slipper lett til i spaltene.

Men i det politiske miljøet er Kristin Halvorsen er i ferd med å tape posisjon. Hun går i Carl I. Hagens spor. SV og Frp er de mest populistiske partiene. Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen er også de to partilederne som kvier seg minst for ufine angrep og utspill, som andre politikere karakteriserer som verbal politisk forsøpling.

Når Kristin Halvorsen nekter for at intervjuet i Dagbladet er et personangrep, er det som å høre Carl I. Hagen. Selvsagt er det er personangrep.

Carl I. Hagens bebudelse om at han skal avsette Bondevik som statsminister uansett valgutfall, er et knallhardt utspill. Med det er politisk begrunnet. Halvorsen utspill mot Høybråten er av en annen karakter. Det er nettopp, som Lars Sponheim sier, egnet til å gjøre hat legitimt i den politiske debatten.

Og selvsagt er det dumt. Den dumme siden av det flirer bare Halvorsen bort. Hun evner ikke å reflektere over sin egen retorikk, og ser ikke at hun er i ferd med å flytte grenser for anstendighet i den politiske debatt her i landet.

LEDER: Jan Oksum har havnet i hengemyra, og det er ikke godt å komme seg opp igjen så lenge naive skogeiere med doble agandaer ikke vil innse at løpet er kjørt for Union som en del av Norske Skog, skriver redaktør Magne Lerø.

Norske Skog-sjefen, Jan Oksum, har havnet i hengemyra. Det er nå skapt tvil om han vil få bedriftsforsamlingen med på å legge ned Union så raskt det lar seg gjøre i 2006. Skogeierne er i ferd med å skape en offentlig strid om Norske Skogs strategi framover. Konkurransetilsynet har bedt om få informasjon for å ta stilling til om Norske Skog misbruker sin markedsmakt. Og det som skjer med Union, gjør at konkurransemyndighetene i EU mener det er enda større grunn til å undersøke om Norske Skog deltar i et kartellsamarbeid med de to andre store papirprodusentene i Europa, finske Stora Enso og svenske Holmen.

– Det er selvsagt relevant for vår etterforskning når et selskap vi mistenker for kartellvirksomhet, vil legge ned en lønnsom bedrift med redusert produksjonskapasitet som begrunnelse, sier fungerende talsmann for EU-kommisjonen i konkurransesaker, Luke Dehert, til Dagsavisen.

Erik Nes, førsteamanuensis ved BI og medlem av Herrevassdraget skogeierlag, peker på at Norske Skog alene ikke har kapasitet til å bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel i Europa, og at argumentene for å selge bokpapirproduksjonen kun er logiske dersom de samarbeider med andre papirfabrikker i Europa.

I dag melder en ny kjøper til Union seg. Investor og bokpapirprodusent Roar Paulsrud og forretningspartner Terje Hagelund sier de er rede til å legge inn bud på Union. Skogeier Otto Løvenskiold har antydet at det også kan være andre interessenter.

Når så mange kjøpere har meldt seg, har Jan Oksum mister troverdighet. Han sto fram på Dagsrevyen og sa at Union ikke hadde oppnådd gode nok resultater og at bedriften ikke var lønnsom. Han fikk folk til å tro at de ansatte ikke helt visste hva de snakket om da de hevdet at Union var lønnsom. Nå er det ingen tvil lenger: Union er en lønnsom bedrift.

Et tegn på at Oksum er presset, er at han i møte med bedriftsforsamlingen onsdag begynte å snakke om lekkasjer og mane til konfidensialitet. Han kan bare glemme konfidensialitet i en sak der de ansatte ved Union har varslet krig mot nedleggelse. Istedenfor bør han konsentrere seg om å gi korrekt informasjon.

Skogeierne eier 21 prosent av Norske Skog, men har hele seks representanter i Bedriftsforsamlingen. Fire av dem, sammen med de ansatte, kan stoppe nedleggelse av Union. Det er etter hvert blitt klart for alle at skogeierne har en dobbelt agenda. De vil ha størst mulig lønnsomhet i Norske Skog, men det er enda viktigere å få avsetning for tømmeret sitt. Derfor vil de stille krav om at Norske Skog skal investere i de andre fabrikkene i Norge, og gi garantier for at produksjonsvolumet i Norge skal opprettholdes. Da godtar de nok å legge ned i Skien. Det blir bare litt mer tømmerkjøring for en del.

Men det er naivt å tro at Jan Oksum kan gi slike garantier. Som leder for et børsnotert selskap, skal Oksum sørge for størst mulig avkastning for aksjonærene. Det er langt fra sikkert at det er god butikk for Norske Skog å produsere like mye papir i Norge som de gjør i dag. Med 21 prosent eierandel har ikke skogeierne nok makt til å tvinge igjennom en strategi som er mest lønnsom for dem som leverandører – og mindre lønnsom for de resterende 79 prosent av aksjonærene.

Det blir håpløst å lede Norske Skog hvis skogeierne forsøker å tvinge konsernet til å drive Union videre. Dagene bør være talte for Norske Skog som eier. Når skogeierne er opptatt av å sikre sine leveranser av tømmer, bør de gå for et salg av Union.

Hvis skogeierne går for en nedleggelse av Union, har de gitt støtte til en kommersiell tenkning som utvilsomt er mest lønnsomt for aksjonærene, og som i neste omgang kan føre til nye nedleggelser i Norge. Det mest lønnsomme for skogeierne kan være å sørge for at papirprodusenter der de ikke er medeiere, og som konkurrerer med Norske Skog, får vokse seg sterkere.

LEDER: Kjell Magne Bondevik har høy troverdighet. Det har ikke Carl I. Hagen. Så når Hagen ikke vil godta Bondevik som statsminister, blir det som Bondevik sier. Han tar KrF med seg ut av regjeringen, KrF blir et sentrumsparti igjen og Jens Stoltenberg overtar, skriver redaktør Magne Lerø.

– Det er klart de har en plan B, slo Carl I. Hagen fast på Frps pressekonferanse i går. Den planen går ifølge Hagen ut på at Høyre, KrF og Venstre vil inngå et forpliktende samarbeid med Frp etter at Kjell Magne Bondevik har gått av som statsminister. Hagen gjentok at det ikke er aktuelt for Frp å forhandle med en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik.

Det er ingen grunn til å tvile på at Hagen mener dette. Og vi tror han har rett i at Høyre har en plan B. De vil heller velge å samarbeide med Frp i regjering, eller ha Frp som støtteparti, enn å rigge seg til i opposisjon i fire år.

Men en slik plan B har ikke Kjell Magne Bondevik. Til Dagsavisen i dag sier han at dersom Frp sørger for at nåværende regjering går av, vil han be Jens Stoltenberg om å danne regjering. Han minner om at det er den sittende statsminister som har oppgaven å peke ut hvem som skal forsøke å danne regjering i en slik situasjon.

Det er ingen grunn til å tvile på at Bondevik vil gjøre dette. Han har tre grunner for det. For Kjell Magne Bondevik er den regjering han leder en regjering med sentrumsprofil. Det at de har muligheten for å inngå et samarbeidet med Ap, som de gjorde for to år siden, er helt avgjørende for Bondevik. Han vil ikke gifte seg med Frp i form av at de blir med i regjeringen eller inngår som formelt støtteparti.

Den andre grunnen er at han ikke vil finne seg i å bli skviset ut av politikken av Carl I. Hagen. Da vil han sørge for at KrF går med. Alt annet vil være en politisk og personlig ydmykelse. KrF vil heller ikke kunne akseptere å droppe Bondevik som statsminister, og fortsette i en regjering som er helt avhengig av Frp.

Den siste grunnen er at personkjemien mellom Bondevik og Hagen er dårlig. Bondevik stoler ikke på Hagen. Hagen mangler politisk troverdighet i alle leirer.

Dette regner vi med at Carl I. Hagen forstår. Han bør regne med at KrF kan velge å inngå budsjettsamarbeid med de rød–grønne i høst, framfor å droppe Bondevik og regjere sammen med Frp.

Carl I. Hagen er fullstendig klar over at han spiller høyt. Han mener så langt at dette er en god markering av Frp i valgkampen. Sannsynligvis har han rett. Stadig flere i Høyre står fram og sier et samarbeid med Frp ikke må utelukkes. Hagen går langt i å love fullt gjennomslag for KrFs hjertesaker dersom Frp blir tatt med i en regjering. På denne måten sår han splid i KrF som kan slå ut etter valget, og han henter velgere fra KrF.

Det er umulig å forutsi hva som kommer til å skje før etter valget. Det mest sannsynlige er at Kjell Magne Bondevik kommer til å gå ut av politikken i høst, og at KrF ikke kommer til å delta i en regjering. Det er utelukket at KrF dropper Bondevik og inngår samarbeid med Frp i høst. Frp kan bli det største borgerlige partiet, men uten nevneverdig innflytelse fordi de har tvunget KrF ut av en regjering de tross alt hadde betydelig innflytelse over.

LEDER: Kulturdepartementet har havnet i gråsonen i forhold til de statlige anbudsreglene. Valgerd Svarstad Haugland bør forklare hvorfor styreleder Kjell Torkildsen også bør stå for salget av Norske Filmstudioer på Jar, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturdepartementet høster berettiget kritikk for den måten de har håndtert salget av Norske Films studioer på Jar. De kan ha gode grunner for å ha valgt den framgangsmåten de nå kritiseres for, men da må de si det rett ut. Ågot Valle (SV), som er leder for kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, sier til Dagens Næringsliv at saken er hårreisende. Jørgen Kosmo (Ap) sier det er uhørt, og Carl I. Hagen (Frp) sier saken er håndtert på en uklok måte. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland sier at hun ikke vil forets seg noe nå, annet enn å svare på spørsmål Stortinget stiller. Dette blir for passivt når det skytes med såpass tungt skyts.

Kjernen i saken er at Kjell Torkildsen har fått oppdrag å selge lokalene til Norske Film på Jar, samtidig som han er leder av styret. Det er advokatfirmaet Haavind Vislie, der Torkildsen er ansatt, som formelt har fått oppdraget med å selge studioene. Det har ikke vært innhentet anbud. Ifølge statens regelverk skal det innhentes anbud når slike oppdrag skal plasseres. Og det er flere ganger slått ned på at styremedlemmer ikke bør utfører oppdrag for det selskap de sitter i styret for. Også i næringslivet advarer man mot at styreledere kommer i dobbeltroller. Styremedlemmer bør kun ha én hatt på seg.

I første omgang virker dette som en stygg sak, dersom vi vurderer den i forhold til statens anbudsplikt og anbefalte normer for god styreledelse. Men så ille er det ikke. Departementet har sannsynligvis rett i at et aksjeselskap som eies av staten (77 prosent) og Oslo kommune (11 prosent) ikke omfattes av de statlige anbudsreglene. Kjell Torkildsen gjorde det også klart, da han ble spurt om han ville påta seg oppgaven som styreleder, at det var en forutsetning at han ville ha kontroll på advokatarbeidet som knyttet seg til salget. Det er det ikke noen grunn til å kritisere Torkildsen for. Her er det spilt med åpne kort hele tiden. Styrets oppgave var å selge, ikke å drive virksomheten videre. Det var salget som var jobben, ikke styrelederansvaret.

Departementet kunne valgt å sette inn en annen styreleder, og deretter be styret om å innhente anbud på salg av studioene. Istedenfor valgte de å gi hele oppdraget til Kjell Torkildsen. Sannsynligvis fordi de mente at det i denne situasjonen var best og billigst.

Torkildsen vil ikke opplyse om hva han har fakturert for jobben eller hva det ligger an til at de samlede kostnadene blir. Da kunne vi ha hatt en mening om dette kunne sies å være en god og effektiv måte å jobbe på.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland bør snarest gi en redegjørelse for saken. Det er skapt for mye politisk støy til at hun kan la saken ligge.

Vi er langt fra overbevist om at dette i realitetens er en såpass alvorlig sak som det virker i første omgang. Her er det i praksis snakk om hvorvidt styret, i kraft av styrelederens kompetanse, skal stå for salget av det de eier.