Leder: Nasjonal sjefselvgodhet

Hvis Tom Ruud skulle bli toppsjef i Nordea i Norge igjen, ville han tatt med seg en del av det han har lært fra Nordea-toppledelsen i Stockholm. Ruud representerer tydeligvis noe annet enn den selvgodhet som preger norske ledere, skriver redaktør Magne Lerø.

Ukeavisen Ledelse offentliggjorde fredag resultatene fra AFFs nasjonale lederundersøkelse som viser at bare 19 prosent av norske ledere synes de har behov form mer internasjonal erfaring. Det er en tilbakegang på 4 prosent fra sist gang undersøkelsen ble foretatt. Det er bare 3 prosent som sier de har behov for mer innsikt i andre lands kulturer.

– Disse holdningene avslører en nasjonal selvgodhet, sier professor Tom Colbiørnsen som har gjennomført undersøkelsen. Dette lover ikke godt i en tid der vi vet at bedrifter i økende grad må konkurrere på internasjonale markeder.

Man trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å oppleve lederansvaret på en annen måte. Tom Ruud var sjef for Kreditkassen. Etter at banken ble innlemmet i Nordea, har Ruud sittet i konsernledelsen i Stockholm. Han forteller til Dagens Næringsliv i dag at det stilles helt andre krav til ledere i Sverige enn det gjøres i Norge.

– Jeg føler at jeg kjemper om plass på laget hver eneste dag. Det nytter ikke med 75 prosent, du må gi 100 prosent hele tiden. Kravene til profesjonalitet er høyere enn det jeg har opplevd noen gang før. Hvis du slurver litt eller prøver å ta snarveier, får du høre det. Akkurat det er nok lettere å komme unna med i Norge. Her i landet er vi nok mer opportunistiske enn vi er systematiske, sier Ruud. Han forteller at man i Nordea er opptatt av å gjøre en ting riktig med en gang og så sette det i system, mens vi her til lands jobber mer ad hoc.

– Hvis jeg skulle bli toppsjef en gang til i en norsk bedrift, er dette noe jeg ville tatt med meg, sier Ruud. Stillingen i Nordea er såpass krevende at han jobber rundt 60 timer i uken, og da er reisetiden ikke tatt med.

Tom Ruuds opphold over svenskegrensen gir uten tvil nyttige erfaringer. Vi trenger ikke bevege oss lenger enn til vårt naboland for å kunne lære noe som vi ikke lærer ved å oppholde oss her til lands. Det betyr ikke at Nordea-tenkningen skal kopieres i norske banker eller større bedrifter. Men noen kan vi ta med oss. Det vil i alle fall Ruud gjøre.

Tom Ruud sitter i toppledelsen. Liknende erfaringer som de Ruud har gjort, vil en gjøre uansett på hvilket nivå i organisasjonen en arbeider.

Det er meget bekymringsfullt om utenforlandet Norge også melder seg ut når det gjelder å få impulser fra andre land. I oljeindustrien er de tvunget til å ha et internasjonalt perspektiv på det de foretar seg. Men det er den ikke-oljebaserte delen av norsk næringsliv som for alvor vil merke en sterkere internasjonal konkurranse i årene framover. Da holder det ikke med norsk selvgodhet. Vi må lære av andre og få impulser til å forandre oss. Et positivt trekk er at mange søker utover landet grenser når det gjelde utdanning og etterutdanning. Men dette kan ikke helt erstatte det å være en del av kulturen i en bedrift utenfor landets grenser. Utfordringen for store grupper norske ledere er å skaffe seg internasjonale erfaringer og å holde fast på det som er et utvistelig gode i den norske måten å gjøre det på.

Leder: Nasjonal sjefselvgodhet

Hvis Tom Ruud skulle bli toppsjef i Nordea i Norge igjen, ville han tatt med seg en del av det han har lært fra Nordea-toppledelsen i Stockholm. Ruud representerer tydeligvis noe annet enn den selvgodhet som preger norske ledere, skriver redaktør Magne Lerø.

Ukeavisen Ledelse offentliggjorde fredag resultatene fra AFFs nasjonale lederundersøkelse som viser at bare 19 prosent av norske ledere synes de har behov form mer internasjonal erfaring. Det er en tilbakegang på 4 prosent fra sist gang undersøkelsen ble foretatt. Det er bare 3 prosent som sier de har behov for mer innsikt i andre lands kulturer.

– Disse holdningene avslører en nasjonal selvgodhet, sier professor Tom Colbiørnsen som har gjennomført undersøkelsen. Dette lover ikke godt i en tid der vi vet at bedrifter i økende grad må konkurrere på internasjonale markeder.

Man trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å oppleve lederansvaret på en annen måte. Tom Ruud var sjef for Kreditkassen. Etter at banken ble innlemmet i Nordea, har Ruud sittet i konsernledelsen i Stockholm. Han forteller til Dagens Næringsliv i dag at det stilles helt andre krav til ledere i Sverige enn det gjøres i Norge.

– Jeg føler at jeg kjemper om plass på laget hver eneste dag. Det nytter ikke med 75 prosent, du må gi 100 prosent hele tiden. Kravene til profesjonalitet er høyere enn det jeg har opplevd noen gang før. Hvis du slurver litt eller prøver å ta snarveier, får du høre det. Akkurat det er nok lettere å komme unna med i Norge. Her i landet er vi nok mer opportunistiske enn vi er systematiske, sier Ruud. Han forteller at man i Nordea er opptatt av å gjøre en ting riktig med en gang og så sette det i system, mens vi her til lands jobber mer ad hoc.

– Hvis jeg skulle bli toppsjef en gang til i en norsk bedrift, er dette noe jeg ville tatt med meg, sier Ruud. Stillingen i Nordea er såpass krevende at han jobber rundt 60 timer i uken, og da er reisetiden ikke tatt med.

Tom Ruuds opphold over svenskegrensen gir uten tvil nyttige erfaringer. Vi trenger ikke bevege oss lenger enn til vårt naboland for å kunne lære noe som vi ikke lærer ved å oppholde oss her til lands. Det betyr ikke at Nordea-tenkningen skal kopieres i norske banker eller større bedrifter. Men noen kan vi ta med oss. Det vil i alle fall Ruud gjøre.

Tom Ruud sitter i toppledelsen. Liknende erfaringer som de Ruud har gjort, vil en gjøre uansett på hvilket nivå i organisasjonen en arbeider.

Det er meget bekymringsfullt om utenforlandet Norge også melder seg ut når det gjelder å få impulser fra andre land. I oljeindustrien er de tvunget til å ha et internasjonalt perspektiv på det de foretar seg. Men det er den ikke-oljebaserte delen av norsk næringsliv som for alvor vil merke en sterkere internasjonal konkurranse i årene framover. Da holder det ikke med norsk selvgodhet. Vi må lære av andre og få impulser til å forandre oss. Et positivt trekk er at mange søker utover landet grenser når det gjelde utdanning og etterutdanning. Men dette kan ikke helt erstatte det å være en del av kulturen i en bedrift utenfor landets grenser. Utfordringen for store grupper norske ledere er å skaffe seg internasjonale erfaringer og å holde fast på det som er et utvistelig gode i den norske måten å gjøre det på.

Leder: Statsstyring av mammaperm

SV vil aldri vinne fram med sitt forslag om å tvinge kvinnen til å gi fra seg deler av mammapermisjonen til mannen. SV er tydeligvis ustyrlig i sin styringsiver, skriver redaktør Mange Lerø.

I dag er har vi ni uker obligatorisk mammapermisjon og fire uker obligatorisk pappapermisjon. Resten av permisjonstiden er det opp til mor og far å fordele ut fra det de synes passer best. Det ender som regel med at det ikke blir så mye mer enn de obligatoriske fire ukene for mannen.

Dette vil programkomiteen i SV nå ha slutt på. De vil at det skal være obligatorisk både for mor og far å ta en tredjedel hver og at de kan fordele fritt seg imellom den siste tredjedelen.
De vil altså ha mindre valgfrihet og mer statlig styring for å fremme likestillingen. Dette er stikk i strid med slik man tenker i regjeringspartiene. De vil ha størst mulig valgfrihet for familien slik også kontantstøtten er uttrykk for. Nå går de til kamp mot det de kaller SVs kvinnefiendtlige politikk.

-Svært mange kvinner opplever at det antall uker permisjonen i dag er på, er nødvendig og riktig. Det er nesten ikke til å tro at SV vil fjerne kvinners opparbeidede rettigheter. Dette har å gjøre med påkjenningene etter en fødsel og med hele forholdet mellom mor og barn, sier Høyres kvinnepolitiske leder, stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad.

-Dette oppleves individuelt, og det er derfor familiene må beholde retten til å velge ut fra egen situasjon, sier Hofstad.  Hun er forundret over at SV kan få seg til å omtale et forslag som vil frata kvinner rettigheter som et kvantesprang for likestilling.

-Jeg blir skremt av hvordan SVs maktkåthet får partiet til å ville frata mor og far makt over egne liv i omsorgen for egne barn.  Det forteller at SV har en dyp mistro til at familier kan tenke selv og gjøre egne valg, sier Hofstad, som tror Kristin Halvorsen kommer til å gripe inn og si at programkomiteen har tatt for mye Møllers tran.

Denne saken illustrerer de ideologiske skillelinjene mellom høyre og venstresiden. SV vil ha håndfast styring inne på familiens område. De er ustyrlige i sin styringsiver. Selv om mange vil gi SV støtte i kampen for økt likestillingen, tror vi partiet forregner seg i denne saken. Vi vil tro selv kvinnene i SV mener de klarer å fordele svangerskapspermisjonen uten innblanding fra Kristin Halvorsen.

Leder: Statsstyring av mammaperm

SV vil aldri vinne fram med sitt forslag om å tvinge kvinnen til å gi fra seg deler av mammapermisjonen til mannen. SV er tydeligvis ustyrlig i sin styringsiver, skriver redaktør Mange Lerø.

I dag er har vi ni uker obligatorisk mammapermisjon og fire uker obligatorisk pappapermisjon. Resten av permisjonstiden er det opp til mor og far å fordele ut fra det de synes passer best. Det ender som regel med at det ikke blir så mye mer enn de obligatoriske fire ukene for mannen.

Dette vil programkomiteen i SV nå ha slutt på. De vil at det skal være obligatorisk både for mor og far å ta en tredjedel hver og at de kan fordele fritt seg imellom den siste tredjedelen.
De vil altså ha mindre valgfrihet og mer statlig styring for å fremme likestillingen. Dette er stikk i strid med slik man tenker i regjeringspartiene. De vil ha størst mulig valgfrihet for familien slik også kontantstøtten er uttrykk for. Nå går de til kamp mot det de kaller SVs kvinnefiendtlige politikk.

-Svært mange kvinner opplever at det antall uker permisjonen i dag er på, er nødvendig og riktig. Det er nesten ikke til å tro at SV vil fjerne kvinners opparbeidede rettigheter. Dette har å gjøre med påkjenningene etter en fødsel og med hele forholdet mellom mor og barn, sier Høyres kvinnepolitiske leder, stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad.

-Dette oppleves individuelt, og det er derfor familiene må beholde retten til å velge ut fra egen situasjon, sier Hofstad.  Hun er forundret over at SV kan få seg til å omtale et forslag som vil frata kvinner rettigheter som et kvantesprang for likestilling.

-Jeg blir skremt av hvordan SVs maktkåthet får partiet til å ville frata mor og far makt over egne liv i omsorgen for egne barn.  Det forteller at SV har en dyp mistro til at familier kan tenke selv og gjøre egne valg, sier Hofstad, som tror Kristin Halvorsen kommer til å gripe inn og si at programkomiteen har tatt for mye Møllers tran.

Denne saken illustrerer de ideologiske skillelinjene mellom høyre og venstresiden. SV vil ha håndfast styring inne på familiens område. De er ustyrlige i sin styringsiver. Selv om mange vil gi SV støtte i kampen for økt likestillingen, tror vi partiet forregner seg i denne saken. Vi vil tro selv kvinnene i SV mener de klarer å fordele svangerskapspermisjonen uten innblanding fra Kristin Halvorsen.

Leder: Bush driver Bondevik mot EU

Kjell Magne Bondevik har snart satt norgesrekord i å lure på om han skal si ja eller nei til norsk EU-medlemskap. Seieren til Georg W. Bush har beveget ham et skritt nærmere EU, for det betyr at EU får økt sikkerhetspolitisk betydning. Nå er det på tide han kommer ut av tenkeboksen som EU-tilhenger, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Kjell Magne Bondevik sier til Dagbladet i dag at seieren til George Bush kan føre ham nærmere et ja til EU.

– Dersom den politiske uenigheten mellom Europa og USA vokser seg enda større, og avstanden over Atlanteren øker, vil dette tvinge fram en debatt om et sterkere behov for satsing på EU og samarbeidet i Europa, sier Bondevik.

Dette er den mest sannsynlige utviklingen. Det mener i alle fall Espen Barth Eide, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

– Atlanterhavet har blitt bredere og kaldere med Bush som president. Bush har vist at han ikke er særlig interessert i Nato, utenom å bruke organisasjonen til å få flere internasjonale styrker til Irak, sier Barth Eide. Han tror derfor det sikkerhetsmessige samarbeidet i EU blir viktigere framover.

Jens Stoltenberg sier han deler Bondeviks vurderinger, mens Thorbørn Jagland tror vi vil se en mer ydmyk Bush i sin andre periode som president.

Kjell Magne Bondevik har snart satt norgesrekord i å tenke over om han skal være for eller imot norsk EU-medlemsskap. Nå bør han komme seg ut av tenkeboksen. Det er grenser for hvor mye tid en statsminister bør bruke på å bestemme seg. Alt tyder på at Bondevik kommer ut med et ja- standpunkt. Hvis Bondevik nå flagger et ja til EU og åpner for at vi kan sende en søknad i løpet av neste periode, åpner det for bevegelser i det politiske landskap. Det er sannsynlig at også flere vil bevege seg mot EU med den begrunnelse som Bondevik nå gir. Dermed kan ja-siden vokse seg sterk. Og da blir det vanskeligere for Jens Stoltenberg å legge EU-saken på hylla i hele neste stortingsperiode.

Klassekampen skrev i går at en internasjonal forskergruppering anser det som mest sannsynlig minst fire land kommer til å si nei til den nye EU- grunnloven som vil gjøre EU til en superstat. En utvikling av EU fra superstat til et forpliktende frihandelsforbund vil bevege ende flere fra nei til ja.

Sier Bondevik ja og KrF kommer på gli, tviler vi på om Jens Stoltenberg vil låse fast den norske holdningen til EU for fire år framover. Det kan være at til og med Kristin Halvorsen innser at det ikke kan være et absolutt krav for å delta i en regjering. Hun har etter hvert fått en flokk EU-tilhengere i eget parti som hun også må ta hensyn til.

For sosialøkonomen Jens Stoltenberg må det være mer fristende å få regjeringsvante KrF med seg som støtteparti framfor å gifte seg med Senterpartiet.

Leder: Bush driver Bondevik mot EU

Kjell Magne Bondevik har snart satt norgesrekord i å lure på om han skal si ja eller nei til norsk EU-medlemskap. Seieren til Georg W. Bush har beveget ham et skritt nærmere EU, for det betyr at EU får økt sikkerhetspolitisk betydning. Nå er det på tide han kommer ut av tenkeboksen som EU-tilhenger, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Kjell Magne Bondevik sier til Dagbladet i dag at seieren til George Bush kan føre ham nærmere et ja til EU.

– Dersom den politiske uenigheten mellom Europa og USA vokser seg enda større, og avstanden over Atlanteren øker, vil dette tvinge fram en debatt om et sterkere behov for satsing på EU og samarbeidet i Europa, sier Bondevik.

Dette er den mest sannsynlige utviklingen. Det mener i alle fall Espen Barth Eide, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

– Atlanterhavet har blitt bredere og kaldere med Bush som president. Bush har vist at han ikke er særlig interessert i Nato, utenom å bruke organisasjonen til å få flere internasjonale styrker til Irak, sier Barth Eide. Han tror derfor det sikkerhetsmessige samarbeidet i EU blir viktigere framover.

Jens Stoltenberg sier han deler Bondeviks vurderinger, mens Thorbørn Jagland tror vi vil se en mer ydmyk Bush i sin andre periode som president.

Kjell Magne Bondevik har snart satt norgesrekord i å tenke over om han skal være for eller imot norsk EU-medlemsskap. Nå bør han komme seg ut av tenkeboksen. Det er grenser for hvor mye tid en statsminister bør bruke på å bestemme seg. Alt tyder på at Bondevik kommer ut med et ja- standpunkt. Hvis Bondevik nå flagger et ja til EU og åpner for at vi kan sende en søknad i løpet av neste periode, åpner det for bevegelser i det politiske landskap. Det er sannsynlig at også flere vil bevege seg mot EU med den begrunnelse som Bondevik nå gir. Dermed kan ja-siden vokse seg sterk. Og da blir det vanskeligere for Jens Stoltenberg å legge EU-saken på hylla i hele neste stortingsperiode.

Klassekampen skrev i går at en internasjonal forskergruppering anser det som mest sannsynlig minst fire land kommer til å si nei til den nye EU- grunnloven som vil gjøre EU til en superstat. En utvikling av EU fra superstat til et forpliktende frihandelsforbund vil bevege ende flere fra nei til ja.

Sier Bondevik ja og KrF kommer på gli, tviler vi på om Jens Stoltenberg vil låse fast den norske holdningen til EU for fire år framover. Det kan være at til og med Kristin Halvorsen innser at det ikke kan være et absolutt krav for å delta i en regjering. Hun har etter hvert fått en flokk EU-tilhengere i eget parti som hun også må ta hensyn til.

For sosialøkonomen Jens Stoltenberg må det være mer fristende å få regjeringsvante KrF med seg som støtteparti framfor å gifte seg med Senterpartiet.

Leder: SV-blindvei om sykehusreform

Dagens helseforetak er mange skritt i riktig retning i forhold til den styring som ble bedrevet da fylkeskommunen hadde ansvar for sykehusene. SV er på blindspor når de tror det blir bedre sykehusledere av å droppe helseforetakene og legge ansvare for sykehusdriften i hendene på et titalls regionspolitikere, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens helseforetak er mange skritt i riktig retning i forhold til den styring som ble bedrevet da fylkeskommunen hadde ansvar for sykehusene. SV er på blindspor når de tror det blir bedre sykehusledere av å droppe helseforetakene og legge ansvare for sykehusdriften i hendene på et titalls regionspolitikere, skriver redaktør Magne Lerø.

Programkomiteen i SV vil avvikle sykehusreformen og føre sykehusene tilbake til et regionalt folkevalgt nivå.
– Sykehusreformen ga oss helseforetak uten demokratisk kontroll. Helsepolitikken er blitt avpolitisert. Reformen er feilslått. Vi må ha slutt på det ekspertveldet og direktørveldet som nå råder i sykehus-Norge, sier lederen for programkomiteen, Øystein Djupedal, til Aftenposten i dag.

Dermed har SV lagt seg på kollisjonskurs med Ap i sykehuspolitikken. Sykehusreformen ble initiert av Jens Stoltenberg. Det kan nok være at SV får Sp med seg på kravet om større folkevalgt kontroll over sykehusdriften. Men det er tvilsomt om de får Jens Stoltenberg med seg på en «demokratisering av sykehusvirksomheten». Målet med helsereformen var bedre koordinering av sykehusvirksomheten innen regionalt nivå. Middelet var å delegere ansvar til helseforetak som skulle organisere og effektivisere driften innenfor sin region på grunnlag av bevilgninger og overordnede mål fastsatt av Stortinget.

Djupedal har rett i at lokale protester ikke lenger har andre folkevalgte adressater enn Stortinget. Det var det som var meningen med sykehusreformen. Det er ikke lenger mulig å presse fylkespolitikerne til ikke å foreta innsparinger og effektivisering som det er faglig grunnlag for.

SV foreslår ikke at sykehusene skal tilbake til fylkene. De knytter styringen av sykehusene til debatten om å avvikle fylkene og opprette et nytt regionalt nivå under folkevalgt ledelse. Det er disse som skal få ansvar for sykehusene. Djupedal mener sykehusene må overføres til regionene, ellers får regionen for lite å holde på med.

Her har SV slått inn på et blindspor. Det blir ikke bedre sykehusdrift av å gi styringsansvaret til folkevalgte. Helseforetakene har ført til omstilling og effektivisering som aldri ville skjedd om sykehusene fortsatt lå under fylkeskommunene. Det må være den omstillingen som har skjedd, og som langt på vei har vært vellykket til tross for protester fra lokalbefolkningen, SV er misfornøyd med. Det er selvsagt mulig å slå av på effektiviseringstempoet. Vi kan opprettholde flere lokalsykehus og ha døgnkontinuerlig akuttberedskap på flere sykehus slik at det blir kortere reisetid for befolkningen. Vi kan ha fødestuer i hver bygd. Det hele er et spørsmål om hvor mye penger vi vil bruke på sykehusdriften. Det er penger å spare på å samordne funksjoner og la folk reise lenger. Dette er det Stortinget som avgjør. Kortere køer og kortere reisevei betyr økte bevilgninger. Hvis det ikke bevilges mer penger, vil en ikke komme en millimeter lenger ved å skifte ut de profesjonelle styrene i helseforetakene med politikere.

Sykehusdrift er meget komplisert. Vi forstår det folkelige engasjementet for at flest mulig medisinske tjenester skal være så nært hjemstedet som mulig. Men å gi etter for folkets krav, vil koste flesk.

Det er gode grunner for at man bør gå i motsatt retning av det SV vil. Det kan tenkes at vi ville fått en bedre utnyttelse av de milliardene som brukes på drift av sykehus ved sterkere sentral styring. Et alternativ til dagens helseforetak er en sentral direktoratsmodell der helseministerens gis større mulighet til styring enn dagens modell forutsetter. Dagens helseforetak er mange skritt i riktig retning i forhold til den styring som ble bedrevet da fylkeskommunen hadde ansvar for sykehusene.

Leder: SV-blindvei om sykehusreform

Dagens helseforetak er mange skritt i riktig retning i forhold til den styring som ble bedrevet da fylkeskommunen hadde ansvar for sykehusene. SV er på blindspor når de tror det blir bedre sykehusledere av å droppe helseforetakene og legge ansvare for sykehusdriften i hendene på et titalls regionspolitikere, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens helseforetak er mange skritt i riktig retning i forhold til den styring som ble bedrevet da fylkeskommunen hadde ansvar for sykehusene. SV er på blindspor når de tror det blir bedre sykehusledere av å droppe helseforetakene og legge ansvare for sykehusdriften i hendene på et titalls regionspolitikere, skriver redaktør Magne Lerø.

Programkomiteen i SV vil avvikle sykehusreformen og føre sykehusene tilbake til et regionalt folkevalgt nivå.
– Sykehusreformen ga oss helseforetak uten demokratisk kontroll. Helsepolitikken er blitt avpolitisert. Reformen er feilslått. Vi må ha slutt på det ekspertveldet og direktørveldet som nå råder i sykehus-Norge, sier lederen for programkomiteen, Øystein Djupedal, til Aftenposten i dag.

Dermed har SV lagt seg på kollisjonskurs med Ap i sykehuspolitikken. Sykehusreformen ble initiert av Jens Stoltenberg. Det kan nok være at SV får Sp med seg på kravet om større folkevalgt kontroll over sykehusdriften. Men det er tvilsomt om de får Jens Stoltenberg med seg på en «demokratisering av sykehusvirksomheten». Målet med helsereformen var bedre koordinering av sykehusvirksomheten innen regionalt nivå. Middelet var å delegere ansvar til helseforetak som skulle organisere og effektivisere driften innenfor sin region på grunnlag av bevilgninger og overordnede mål fastsatt av Stortinget.

Djupedal har rett i at lokale protester ikke lenger har andre folkevalgte adressater enn Stortinget. Det var det som var meningen med sykehusreformen. Det er ikke lenger mulig å presse fylkespolitikerne til ikke å foreta innsparinger og effektivisering som det er faglig grunnlag for.

SV foreslår ikke at sykehusene skal tilbake til fylkene. De knytter styringen av sykehusene til debatten om å avvikle fylkene og opprette et nytt regionalt nivå under folkevalgt ledelse. Det er disse som skal få ansvar for sykehusene. Djupedal mener sykehusene må overføres til regionene, ellers får regionen for lite å holde på med.

Her har SV slått inn på et blindspor. Det blir ikke bedre sykehusdrift av å gi styringsansvaret til folkevalgte. Helseforetakene har ført til omstilling og effektivisering som aldri ville skjedd om sykehusene fortsatt lå under fylkeskommunene. Det må være den omstillingen som har skjedd, og som langt på vei har vært vellykket til tross for protester fra lokalbefolkningen, SV er misfornøyd med. Det er selvsagt mulig å slå av på effektiviseringstempoet. Vi kan opprettholde flere lokalsykehus og ha døgnkontinuerlig akuttberedskap på flere sykehus slik at det blir kortere reisetid for befolkningen. Vi kan ha fødestuer i hver bygd. Det hele er et spørsmål om hvor mye penger vi vil bruke på sykehusdriften. Det er penger å spare på å samordne funksjoner og la folk reise lenger. Dette er det Stortinget som avgjør. Kortere køer og kortere reisevei betyr økte bevilgninger. Hvis det ikke bevilges mer penger, vil en ikke komme en millimeter lenger ved å skifte ut de profesjonelle styrene i helseforetakene med politikere.

Sykehusdrift er meget komplisert. Vi forstår det folkelige engasjementet for at flest mulig medisinske tjenester skal være så nært hjemstedet som mulig. Men å gi etter for folkets krav, vil koste flesk.

Det er gode grunner for at man bør gå i motsatt retning av det SV vil. Det kan tenkes at vi ville fått en bedre utnyttelse av de milliardene som brukes på drift av sykehus ved sterkere sentral styring. Et alternativ til dagens helseforetak er en sentral direktoratsmodell der helseministerens gis større mulighet til styring enn dagens modell forutsetter. Dagens helseforetak er mange skritt i riktig retning i forhold til den styring som ble bedrevet da fylkeskommunen hadde ansvar for sykehusene.

Leder: Hagen granskes for snusk

Stein Erik Hagen anklages for urent trav for å sikre sine milliarder i Ahold. Det er ikke godt å si om han har gått over streken med sin hemmelige brevskriving. God corporate governance har han i alle fall ikke bedrevet, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere tusen Ahold-aksjonærer, med det amerikanske pensjonsfondet Copera som lokomotiv, har engasjert et kobbel jurister til å granske blant annet Stein Erik Hagens rolle i skandalene som rammet Ahold. Ettersom Ahold er registrert på New York-børsen har det amerikanske kredittilsynet (SEC) også innledet granskning. De vil ikke si noe om de har Hagen i kikkerten for å ha gjort noe ulovlig. Hagen har gitt sin forklaring til SEC. Den nederlandske aksjonærforeningen, VEB, har også planer om sivilt søksmål og krever en uavhengig granskning av eiernes rolle i regnskapsskandalen som rammet Ahold i 2003.

Hagen skal ha skrevet et brev til Aholds revisor om at selskapet hadde kontroll over ICA, som Hagen gjennom sitt selskap Canicas er storeier i. Dermed kunne Aholds regnskaper blåses opp. Samtidig skal Hagen ha skrevet et annet brev som ikke kan tolkes på annen måte enn at Ahold ikke har kontroll over ICA.

Da Stein Erik Hagen bestemte seg for å utløse Aholds kjøpsplikt på egne aksjer, startet krangelen om hva Hagen skulle få betalt for aksjene. I denne forbindelse mener SEC at Hagen truet med å offentliggjøre det hemmelige brevet om at Ahold ikke hadde kontroll allikevel. Spørsmålet er om Hagen har medvirket til å gi Aholdaksjene en verdi det viser seg ikke å være dekning for.

Stein Erik Hagen er en smart og dyktig forretningsmann. Han har ønsket å framstå som tøff, men hederlig. Han har ikke, som for eksempel Kjell Inge Røkke, beveget seg i lovens gråsoner. Rimi-Hagen er en saga blott. Nå vil han framstå som samfunnsstøtte, langsiktig investor og industribygger.

Det reises nå tvil om Hagens redelighet. Vi forstår at aksjonærer som har tapt millioner vil til bunns i saken. Her er det for mye som tyder på at ikke alt har gått for seg som det skulle.

Stein Erik Hagen velger ikke å kommentere saken offentlig. Det er sjelden en god strategi særlig lenge. Når man velger en slik strategi, skyldes det ofte at man ikke har full oversikt over det terrenget en befinner seg i. Da gir advokater råd om å si minst mulig. Da får en heller leve med spekulasjoner i mediene og svekket omdømme.

I striden med Ahold har Hagen uttalt offentlig at han følte seg truet på livet. Nå sitter store ord løst hos Hagen. Han kalte også ICA-sjefen en Judas, blant annet fordi han kom med det Hagen kalte et skambud på å kjøpe Hagens aksjer. Men det er ikke tvil om at striden med Ahold har vært meget belastende.

Med høy medieprofil rykket også Hagen ut og forlangte at Ahold skulle betale 9 milliarder for aksjene hans. En svensk voldgiftsdomstol avgjorde at Hagen skulle få 6,6 milliarder. Det var omtrent det Ahold ville gi. Det er lov å forsøke seg.

Det som plager Hagen nå, er at han ikke kan legge Ahold bak seg selv om pengene er kommet på konto. Vi aner ikke om Hagen har bedrevet urent trav for å sikre sine milliarder.

God corporate governance har Stein Erik Hagen i alle fall ikke bedrevet. Han bør komme ut med helstøpte forklaringer for å hindre at det fester seg et inntrykk at han har beriket seg på andre aksjonærers bekostning i strid med lover og regler både i Nederland og USA.

Leder: Hagen granskes for snusk

Stein Erik Hagen anklages for urent trav for å sikre sine milliarder i Ahold. Det er ikke godt å si om han har gått over streken med sin hemmelige brevskriving. God corporate governance har han i alle fall ikke bedrevet, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere tusen Ahold-aksjonærer, med det amerikanske pensjonsfondet Copera som lokomotiv, har engasjert et kobbel jurister til å granske blant annet Stein Erik Hagens rolle i skandalene som rammet Ahold. Ettersom Ahold er registrert på New York-børsen har det amerikanske kredittilsynet (SEC) også innledet granskning. De vil ikke si noe om de har Hagen i kikkerten for å ha gjort noe ulovlig. Hagen har gitt sin forklaring til SEC. Den nederlandske aksjonærforeningen, VEB, har også planer om sivilt søksmål og krever en uavhengig granskning av eiernes rolle i regnskapsskandalen som rammet Ahold i 2003.

Hagen skal ha skrevet et brev til Aholds revisor om at selskapet hadde kontroll over ICA, som Hagen gjennom sitt selskap Canicas er storeier i. Dermed kunne Aholds regnskaper blåses opp. Samtidig skal Hagen ha skrevet et annet brev som ikke kan tolkes på annen måte enn at Ahold ikke har kontroll over ICA.

Da Stein Erik Hagen bestemte seg for å utløse Aholds kjøpsplikt på egne aksjer, startet krangelen om hva Hagen skulle få betalt for aksjene. I denne forbindelse mener SEC at Hagen truet med å offentliggjøre det hemmelige brevet om at Ahold ikke hadde kontroll allikevel. Spørsmålet er om Hagen har medvirket til å gi Aholdaksjene en verdi det viser seg ikke å være dekning for.

Stein Erik Hagen er en smart og dyktig forretningsmann. Han har ønsket å framstå som tøff, men hederlig. Han har ikke, som for eksempel Kjell Inge Røkke, beveget seg i lovens gråsoner. Rimi-Hagen er en saga blott. Nå vil han framstå som samfunnsstøtte, langsiktig investor og industribygger.

Det reises nå tvil om Hagens redelighet. Vi forstår at aksjonærer som har tapt millioner vil til bunns i saken. Her er det for mye som tyder på at ikke alt har gått for seg som det skulle.

Stein Erik Hagen velger ikke å kommentere saken offentlig. Det er sjelden en god strategi særlig lenge. Når man velger en slik strategi, skyldes det ofte at man ikke har full oversikt over det terrenget en befinner seg i. Da gir advokater råd om å si minst mulig. Da får en heller leve med spekulasjoner i mediene og svekket omdømme.

I striden med Ahold har Hagen uttalt offentlig at han følte seg truet på livet. Nå sitter store ord løst hos Hagen. Han kalte også ICA-sjefen en Judas, blant annet fordi han kom med det Hagen kalte et skambud på å kjøpe Hagens aksjer. Men det er ikke tvil om at striden med Ahold har vært meget belastende.

Med høy medieprofil rykket også Hagen ut og forlangte at Ahold skulle betale 9 milliarder for aksjene hans. En svensk voldgiftsdomstol avgjorde at Hagen skulle få 6,6 milliarder. Det var omtrent det Ahold ville gi. Det er lov å forsøke seg.

Det som plager Hagen nå, er at han ikke kan legge Ahold bak seg selv om pengene er kommet på konto. Vi aner ikke om Hagen har bedrevet urent trav for å sikre sine milliarder.

God corporate governance har Stein Erik Hagen i alle fall ikke bedrevet. Han bør komme ut med helstøpte forklaringer for å hindre at det fester seg et inntrykk at han har beriket seg på andre aksjonærers bekostning i strid med lover og regler både i Nederland og USA.

Om ledelse, politikk og medier