LEDER: Erna Solbergs varemerke er tydelighet. Hun våger å stå for noe, og snakker seg ikke bort fra det hun mener selv om det ikke utløser heiarop. Derfor fortjener hun en god karakter som politiker, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen har fått sin siste karakterbok fra den politiske redaksjonen i Dagbladet. Erna Solberg og Hilde Frafjord Johnson er de eneste som får en femmer. De andre stasrådene får firere, treere og toere. Gjennomsnittskarakteren er 3,3. En gjennomsnittsregjering, med andre ord.

Hilde Frafjord Johnson øver lite politisk innflytelse her hjemme. Men ingen er i tvil om at hun kan sine saker. Derfor er hun i ferd med å etablere seg i den «politiske verdensklasse». Det var like før hun ble sjef for FNs utviklingsfond. Ikke rart hun har stjernestatus i KrF. Hun omtales imidlertid ikke som en framtidig leder for partiet. Johnson stiller bare i klassen «utviklingshjelp».

Erna Solberg ble raskt Høyres nye stjerne. Som person er hun også populær blant velgerne, men det er ikke mange som vil ha den politikken hun står for. Det vi så av Erna-effekt da hun ble valgt til ny partileder i fjor, merker vi lite til vel to måneder før valget. Dagbladet mener Erna Solberg ikke er noen ideolog. Det er bare delvis riktig. Hun framstår ikke som en ideologisk fanebærer som forsøker å begeistre landsmøtet med formuleringer om hva et verdikonservativt, liberalt politisk syn betyr i dag. Men under Erna Solberg fører Høyre en politikk som er såpass ideologisk konsistent at Erlend Rian meldte seg ut av partiet. Erna Solberg og Per-Kristian Foss har hver på sin måte skjerpet Høyres ideologisk profil. Foss har sørget for skattelette, holdt igjen på pengebruken og holdt igjen på alle mulige slags virkemidler som skal stimulere næringslivet. Erna Solberg har frontet nedskjæringer i kommunene, konkurranseutsetting og en mer restriktiv politikk overfor innvandrere.

Erna Solberg har stort sett vendt det døve øret til når kommuner har klaget over at de ikke har penger nok. I mange kommuner oppfatter de kommunalministeren mer som en provokatør enn som en samarbeidspartner.

Men skattelette og konkurranseutsetting er ikke det velgerne er mest opptatt av. Pengemangelen rundt om i kommunene har skapt en opplevelse av at vi i praksis er i ferd med å bygge ned velferdsordninger og bruke mindre penger på utdanning. Det hjelper ikke at Kjell Magne Bondevik og Ernas Solberg snakker om lav rente, nedgang i arbeidsledighetene og økt kjøpekraft som resultat av regjeringens politikk. Velgerne tror ikke helt på det de hører.

I Høyre har man oppdaget kommunikasjonskløften mellom partiet og velgerne. I forbindelse med årets landsmøte ble det snakket om at partiet måtte framstå med en mykere profil. Det blir mye tall, sak og prinsipper med Erna Solberg, og hun er nærmest anti-populistisk. Hennes varemerke er tydelighet, ikke spill og «rundt grøten»-snakk.

Erna Solberg fortjener en god karakter som politiker. Hun våger å stå for noe, og snakker seg ikke bort fra det hun mener – selv om hun merker at det ikke utløser heiarop. Hun vil ikke lære å hele tiden snu seg etter de vinder som blåser av Carl I. Hagen.

Utfordringen for Erna Solberg er å gi velgerne en opplevelse av at hun forstår den situasjonen de er i. Solberg må levere mer relevant hverdagspolitikk. Om det skulle ende med at de rød–grønne overtar regjeringsmakten, kan Høyre havne i skyggen av Frp. Men Erna Solberg er god i angrep. Hun vil gjøre det bra i rollen som opposisjonspolitiker.

LEDER: Det er vel og bra og forståelig at bedrifter utflagger og outsourcer for å kutte kostnader og styrke sine muligheter for å overleve i den tøffe konkurransen. Men jakten på kostnadskutt må ikke svekke bedriftenes evne til innovasjon og å utvikle konkurransefortrinn. Det teller mest på sikt, skriver redaktør Magne Lerø.

Utflagging av produksjonsoppgaver til lavkostnadsland øker i styrke i hele den vestlige verden. Det fører dessverre til økt arbeidsledighet i flere europeiske land. Men i en globalisert økonomi, hvor det strømmer på med rimeligere produkter produsert i lavkostnadsland, ser bedriftsladerne ingen andre muligheter enn å flagge ut produksjonen.

Accenture har utørt en internasjonal undersøkelse, som viser at kjøp av varer og tjenester fra India og Kina vil dobles fram mot 2007. Kina scorer høyest på parametere som kost, kvalitet og leveringssikkerhet. Tsjekkia og Ungarn ligger også høyt på listen, mens Russland scorer lavest blant lavkostnadslandene i undersøkelsen.

Mens det tidligere var den fysiske produksjonen som ble satt ut, er det nå vekst i outsourcing av tjenester og administrative oppgaver. Torben Vad, direktør for den danske grenen av analyseselskapet Econ, sier til Dagens Næringsliv at digitaliseringen og raske bredbånd vil føre til at outsourcing av denne typen tjenester vil øke i rekordfart i Danmark de neste årene. Norsk bedrifter følger nok etter.

Accenture er klar for å møte utfordringene. De har etablert et dusin løsningssentre rundt om i verden, hvor det befinner seg kompetent og billig arbeidskraft.

– Muligheter for å gjennomførte it-prosjekter i samarbeid med lavkostland har forbedret seg kraftig, sier administrerende direktør i Accenture Norge, Nils Øveraas. Han advarer mot at bedriftene kun velger laveste anbud som kriterium, man bør fokuserer på å utvikle et partnerskap der man velger å sette bort tjenester.

På lederplass minner The Economist om at lavere kostnader ikke er den eneste måten å klare seg i konkurransen på. Strategiprofessor Michael Porter snakker utrettelig om at utfordringen for de fleste er å utvikle konkurransefortrinn, og tilby produkter og tjenester med egenart som kundene er villige til å betale for.

I en tid hvor alle jakter på kostnader, kan man til slutt havne i en situasjon der det kun er pris man kan konkurrere på. Da kan lønnsomheten gå ned.

The Economist hevder også at enkelte bedrifter ser ut som de er angrepet av anorexia i sin jakt etter kostnadskutt. Faren ved å slanke seg så kraftig som enkelte gjør, er at man tapper sin egen organisasjon for evne til nyskaping. Når ens egen verdikjede skrumper inn, mister en også mulighet for å utvikle konkurransefortrinn.

Når alle hiver seg på kostnadskuttrenden og satser på lavkostandsland, er det dessuten en fare for at lavkostnadslandene ikke klarer å levere god nok kvalitet. Antallet kompetente arbeidstakere vokser ikke i takt med etterspørselen.

I kampen om lavere produksjonskostnader, skulle en ikke vente at Norge kunne bidra særlig når det gjelder å produsere bildeler. Men fortsatt er det slik at bilindustrien sysselsetter over 2000 i Norge, først og fremst knyttet til Kongeberg og Raufoss. Når dette er mulig, er det fordi selve produksjonen er sterkt automatisert og at vi drar veksler på den unike kompetansen som er utviklet i forsvarsindustrien.

I det lange løp er det viktigste å satse på innovasjon for å utvikle varige konkurransefortrinn. Bedrifter må avveie kostnadskutt i forhold til mulighetene for å holde seg med ansatte som koster betydelig med enn arbeidere i lavkostnadsland, men som til gjengjeld har en unik kompetanse. I det lange løp er det kompetanse, ikke kostnadskutt vi skal leve av.

LEDER: Det er forståelig at Torger Reve vil ha fjernet Aage Sending som studierektor, men Sendings påstand om at det jukses over en lav sko og at halvparten studentene ikke kan nok, er neppe saklig grunn til oppsigelse. Og det er ubehagelig for BI og Reve at Sending også får støtte for å kalle en spade en spade, skriver redaktør Magne Lerø .

BI-rektor Torger Reve tok umiddelbart nakketak på BIs studierektor Aage Sending, som i Dagens Næringsliv i går sa at altfor mange jukser til eksamen, at halvparten av studentene kan for lite og at han selv ikke ville ansatt mange av dem. Dette kunne ikke Reve leve med. Sending ble umiddelbart fratatt undervisningsansvaret. Reve tok sterkt avstand fra Sendings påstander, understreket at dette var synsing uten noen som helst dokumentasjon, og varslet en mulig oppsigelse av Sending for illojal opptreden og for å ha påført skolen stor skade. I mediene i dag tallfestes omdømmeskaden til et par titalls millioner

Strykprosenten i matte på BI har vært oppe i 50, og i økonomifagene stryker 35 prosent, men Reve avviser på det sterkest at skolen «utdanner skrot». Han sier at BI ikke vil vurdere høyere opptakskrav

– Vi har en annen holdning enn for eksempel Norges Handelshøgskole. Vi er ingen eliteskole. Vi gir utdanning til folket. Å heve inntakskravene er derfor ikke aktuelt. Strykprosenten viser dessuten at vi holder fast på faglige kriterier, sier Reve til Dagens Næringsliv.

Aage Sending har ikke beklaget sine meninger, men at uttalelsene hans er brukt på en måte som ikke var meningen. Uttalelsen hans om at studentene er for late og viser «total motvilje mot faktisk å gjøre en innsats» er blitt avvist med henvisning til at «gamle folk gjerne hevder at ungdommen var bede før i tida». Sending påstår imidlertid at BI-studenter kjøper seg karakterer i økende grad. De mange hjemmeeksamenene gir stor muligheter for fusk. Mediene skrev i går om at eksamensoppgaver kan koste fra 500 til et par tusen kroner. Det var stor aktivitet på debattsidene og nettavisenes veggtavler. Noen tok skarp avstand fra Sending. Men det var også en rekke BI- studenter som sa han hadde helt rett. Flere hevdet at det var ganske vanlig å kjøpe seg svar på hjemmeeksamener.

BI kan imidlertid slå i bordet med at det siste år bare var 10 som ble tatt i fusking, og det ble avlagt 120 000 eksamener. Men fuskeproblemet fanges tydeligvis ikke opp av statistikken.

Det er neppe verre på BI enn andre steder, og det er liten tvil om at hjemmeeksamen gir større fuskemuligheter. Spørsmålet er om det er grunn til å stramme inn på anledningen til hjemmeeksamener, nettopp for å skille ut de studentene som ikke har nødvendige kunnskaper. Men dette er ikke noe BI alene kan ta fatt på.

Vi er ikke overbevist om at BI har grunnlag for å gi Aage Sending sparken. Han har gitt uttrykk for meninger som har skadet BIs rykte, men det er ikke oppsigelsesgrunn. Sending har ikke sagt noe som BI kan påvise er feil. Det kan være ansatte ved BI som er enige med ham.

Spørsmålet er om Sending kan få beskyttelse av de nye lovparagrafen om varslere, som Stortinget vedtok i vår. Poenget her er at ansatte som tar opp kritikkverdige forhold skal beskyttes. Det Sending har gjort er å skite i eget reir. Spørsmålet er om han vil hevde at han er en modig varsler.

Det virker ikke som om han har ment å trå inn i varslerrollen. Hans uttalelser har mer karakter av hjertesukk og provokasjon, som han vet vil ramme både studentene og skolen. Som studierektor må Sending regnes som særdeles oppegående. Vi må anta at han har vært klar over at han har regissert et rabalder.

Sannsynligvis må en forskingsinstitusjon leve med slike provokasjoner. BI har neppe saklig grunn til oppsigelse. Men det er forståelig at de vil gi Sending en sluttpakke for å få ham til å trekke seg. Og som leder ved BI har han ikke noe å gjøre. Torger Reve må kunne kreve av sine nærmeste medarbeidere at de ikke rykker ut på egen hånd, slik Sending har gjort.

LEDER: «Derfor hater de hverandre», skriver Dagbladet om Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen på første side i dag. Men det er ingen kilder som sier det. Det er noe avisen har funnet på. Dette er et eksempel på dumhet og uforstand i den politiske journalistikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen lar nå sine journalister slå inn på de villeste veier i kampen om gode oppslag. I dag har avisen førstesideoppslag om Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen, med tittelen «Derfor hater de hverandre». Artikkelen er en saus av et intervju og en kommentar som Dagbladets journalist, Kirsten Karlsen, har kokt i hop, stikk i strid med Vær Varsom-plakaten. Det er ingen kilder som sier at de to hater hverandre. Det står heller ikke i artikkelen. Det er noe noen i avisen, «de på desken», som det heter, har funnet på.

«– Dagbladets Kirsten Karlsen har fulgt det politiske spillet på nært hold i mange år. Hun kan fortelle en historie om trusler, beskyldinger, avvisninger og ydmykelse.» Slik innledes artikkelen som etterfølges av et stort bilde av Kirsten Karlsen. Her blir journalisten gjort til hovedsak og sannhetsvitne, slik vi til stadighet ser mer av. Hadde hun enda levd opp til det.

Kirsten Karlsen har intervjuet Hagen og noen anonyme KrF-kilder som vi ikke sier noe annet enn det vi har lest mange ganger før. Karlsen referer ikke til noen som sier at de to hater hverandre.

Dette er et av de groveste eksemplene vi har sett på at god, hederlig journalistikk, der det skilles mellom fakta, andres meninger og journalistens eller avisens oppfatinger, settes til side i kampen for å få en god og salgbar vinkel.

Det er klart det er en god sak å kunne slå opp på forsiden at landets statsminister og lederen for det største partiet, de to nestorene i norske politikk, i realiteten hater hverandre.

Men hvem i alle dager har sagt det?

Inge Lønning sier i et intervju i VG at det må være vellagret, gammelt hat som får Hagen til å uttale seg som har gjør. Men det er noe annet enn å påstå at de to hater hverandre.

Skal Dagbladet skrive om hat i politikken, må vi minst kunne forvente at man forsøker å belyse en påstand om at dette primært er en personkonflikt, og at det ikke handler om politiske realiteter. Hvis man hater et menneske, er det ofte følelsene og ikke rasjonell tenkning som styrer ens adferd.

Hvem er det som mener at når Bondevik ikke vi ha Carl I. Hagen med i en regjering, så skyldes det at han hater Hagen? Dagbladet velger å krabbe inn i statsministerens følelsesliv, framfor å ta de politiske realitetene på alvor. I sin holdning til Carl I Hagen har Kjell Magne Bondevik massiv støtte i sitt eget parti.

Carl I. Hagen er en følelsesstyrt politiker. Han er i praksis «eier» av Frp. Så når Hagen bestemmer seg, blir det slik. Men agerer han ut fra følelser koblet fra politisk strategi? VGs politiske redaktør Olav Versto drar også på bærtur når han i dag spekulerer i om problemene rundt Hagens «kårbolig» på Nøtterøy har gjort ham såpass sur og grinete at det har påvirket det han sier om Kjell Magne Bondevik.

Carl I. Hagen har vist at han er en av landets beste politiske strateger i rundt 30 år. Tror Versto at provokasjoner fra bryggeriarbeidere får ham til å sette kniven på strupen på Bondevik?

Det er all mulig grunn til å interessere seg for lederes følelsesliv. Vi vet at harde politiske kamper etterlater seg spor i følelseslivet, som igjen kan ha betydning for hvilke politiske standpunkter en inntar. Noen personligheter går ikke sammen er dette relevant å trekke inn. Det er forskjell på å utøve politikk i et klima preget av tillit, forståelse og vilje til å finne løsninger, enn i et klima preget av mistillit og egenmarkeringer.

Men å strø rundt seg med ubegrunnede analytiske, dog salgbare, lettvintheter slik Dagbladet i dag gjør, er å fordumme den politiske journalistikken.

LEDER: Carl. I Hagen vil bære Kjell Magne Bondevik av banen. I KrF bør de regne med at Carl I. Hagen mener det han sier. De i KrF som føler seg tynget ned av regjeringsdeltakelse, kan rette ryggen. Men noe sentrumsalternativ å slå seg ned i finnes ikke lenger, skriver redaktør Magne Lerø.

For to år siden preget regjeringsslitasjen KrF. Det ble skapt et inntrykk av at KrF var rede til å spasere ut av regjeringen, jo før jo heller. Så fikk man budsjettforlik med Ap, året etter med et betydelig kompromissvillig Frp, og Dagfinn Høybråten ble partileder. Det siste året har det vært lite klaging å høre fra KrF-hold på at man må ta ansvar for regjeringens politikk. Og selvsagt må det bli slik når man går til valg på at samarbeidsregjeringen skal fortsette med Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Nå trenger ikke lenger regjeringsskeptikerne i KrF frykte at KrF skal dras lenger til høyre i en regjering støttet av Frp. I går gjorde Carl I. Hagen det klart at han ikke vil akseptere en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik. Han sammenliknet det med Thorbjørn Jaglands 36,9. Jagland holdt ord og gikk av da Ap ikke fikk så stor oppslutning. Dette var høyt spill den gang fra Jaglands side. Hagen vet at han nå spiller høyt.

Det er utenkelig at KrF vil droppe Kjell Magne Bondevik som statsminister og gå med i en regjering der Frp utgjør det parlamentariske grunnlag. Det får ikke Dagfinn Høybråten partiet med på.

Frp har gjentatte ganger sagt at det ikke er aktuelt for partiet å støtte en borgerlig regjering som ikke forplikter seg til et sterkere formelt og reelt samarbeid med Frp enn det som er tilfelle i dag. Hagens uttalelser i går, viser at Frp faktisk mener dette. De finner seg ikke lenger i at de, som landets nest største parti, holdes utenfor.

Hagen er rede til å gjøre det klart etter valget at han ikke vil støtte nåværende regjering. Da vil Jens Stoltenberg få muligheten. Hagen vil ikke gå inn som et støtteparti for de rød–grønne. Han håper Jens Stoltenberg vil gi opp å danne regjering. Dermed er mulighetene åpen for å legge kortene på nytt på borgerlig side. Det kan da tenkes at KrF vil se seg mest tjent med å stå utenfor en borgerlig regjering, men være et støtteparti. Mye kan skje, og det avhenger av valgresultatet.

Ved å rykke ut og forlange Kjell Magne Bondevik fjernet, ødelegger Hagen den valgkampstrategien samarbeidsregjeringen har lagt. Når som helst kan Hagen dukke opp og minne om at alt som sies om fortsatt Bondevik-regjering bare er prat. Det blir ikke noen Bondevikregjering etter valget. Selv om Bondevik er en politisk ringrev, skal det litt til for å komme på offensiven når Hagen i går «begravde Bondevik levende», som Dagsavisen skriver i dag.

Erna Solberg og Lars Sponheim sto fram sammen i går og tok avstand fra Carl I Hagens uttalelser. Selvsagt. Men internt i Høyre går nok nå debatten om man ikke må forsøke å inkludere Hagen, slik flere sentrale Høyrepolitikere har tatt til orde for.

Da KrF gikk til valg med slagordet «stem på en statsminister», framsto Bondevik som en garantist for et regjeringsprosjekt KrF kunne stille seg bak. Nå legger Hagen opp til en valgkamp der Bondevik står i fokus med motsatt fortegn. Bondevik skal bæres av banen fordi han ikke lenger duger, ut fra de realitetene Frp representerer.

Det virker som om Carl I. Hagen har bestemt seg for å påføre Bondevik et nederlag som svir. Det var Hagen som utpekte Kjell Magne Bondevik som statsminister. Nå har den samme Carl I. Hagen bestemt seg for å fjerne ham. Bondevik kan ikke innsette seg selv. Ingen andre heller. Det er sjelden vi ser politikere utøve makt slik Carl I. Hagen gjorde i går – og det lenge før et valgresultat er klart. Bondevik kan nok vinne en del sympati, men det blir neppe flere stemmer til KrF ved at Kjell Magne Bondevik avsettes som statsminister på denne måten. Og om noen skulle være i tvil: Sentrumsalternativet i norsk politikk er stendødt.

LEDER: Det er utmerket at NRK slipper å bruke altfor mye penger på fotball. Nå kan andre idretter bli mer synlige, og det blir mer penger til annen programvirksomhet, skriver redaktør Magne Lerø

De henger med nebbet, forståelig nok, i NRK-sporten. I tre år framover er det TV 2 og Telenors Canal Digital som får vise seriekampene og landskampene i fotball. Det koster dem en milliard kroner. Dette er rådyrt. Kåre Valebrokk og Stig Eide Sivertsen sier de håper senderettighetene er verd så mye, men de vet det ikke. Dette er risikosport for Telenor og TV 2.

Dagens Næringsliv utropte kringkastingssjef John G. Bernander til den store taperen over hele forsiden lørdag. Det kan det for så vidt være grunn til. Han allierte seg tross alt med Modern Times Group, og la inn et bud. Han var svært så fornøyd da han kunngjorde sitt nye kommersielle ekteskap, og det virket som om han hadde regnet med å vinne. Men en milliard er langt over det en lisensfinansiert kanal kan være med på.

Det var godt at Bernander ikke lot seg presse langt over smertegrensen for å få rettighetene til de beste fotballkampene. Det er ikke dette NRK skal bruke lisenspengene til. Nå slipper han å bruke så mange millioner på fotball. Han kan bruke langt flere millioner på annen programproduksjon som er viktige enn fotball ut fra det oppdrag NRK har.

Petter Saltvedt, leder for NRK-sporten, sier til Dages Næringsliv at de nå er nødt til å se etter andre muligheter, at det nå er tid og rom for kreativitet og til å prioritere andre idretter. Han nevner sandvolleyball, friidrett, golf og roing. Det er godt at de i NRK sporten bare er utslått, og ikke slått ut.

Det er positivt at landets største tv-kanal kan slippe å la fotballen fortrenger alt og alle. Hver søndag har 20 mennesker vært opptatt av å få dekke alle fotballkampene. Det er fristende å si at Bernander heller får kutte i sporten og legge bort planene om å kutte i kulturavdelingen.

Dette er det mest smertefulle nederlaget ledelsen i NRK har lidd i kampen om kommersielle tv-rettigheter. Flere slike slag vil det nok bli. NRK har ønsket å ha størst markedsandel blant tv-kanalene for å trygge lisensfinansieringen. Det er et edelt og forståelig mål å være størst og sterkest. Men NRK må være forberedt på å tape denne posisjonen. Men det er langt igjen før NRK er blitt så «nisjete» at noen stiller spørsmål ved lisensen.

For NRK er det i alle fall bare å innse at de ikke vil nå fram i med det høyeste budet. Og det er håpløst å argumentere for økt lisens fordi en vil hevde seg i konkurransen om de mest lukrative senderettighetene innen idrett og underholdning.

NRK klarer seg. Det ville vært verre for TV 2 om det hadde tapt konkurransen om å få sende toppfotball. TV 2 må øke sin markedsandel, og trenger å posisjonere seg innefor betalings-tv. Det er her mulighetene ligger for dagens kommersielle breddekanaler.

TV 2 har nå valgt partner i den digitale betalings-tv-hverdagen. Når det gjelder å bygge ut det nye digitale sendernettet, har de imidlertid NRK som alliansepartner, og Telenor som konkurrent. Opprinnelig ville NRK, TV 2 og Telenor gå sammen om å bygge det nye digitale fjernsynsnettet. Det er for tidlig å si om det nye samarbeidet mellom TV 2 og Telenor kan få mer vidtrekkende konsekvenser for utviklingen innen tv-markedet.

LEDER: Vi drikker mer er i landet. Men i Europa er det stadig flere politikere som forstår at det må føres en mer restriktiv alkoholpolitikk for å demme opp for skadevirkningene av for mye drikking. Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten kan være fornøyd med egen innsats i internasjonal sammenheng, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi drikker stadig mer alkohol her i landet, og et flertall ønsker seg vin i butikkene.

På 10 år har det årlige gjennomsnittsforbruket i Norge økt med 1,5 liter ren alkohol per person. Hittil i år har Vinmonopolets salg økt med rundt 5 prosent i forhold til i fjor, skriver NRK.no Olav Gunnar Ballo (SV) mener regjeringens liberale politikk har ført til en økning i forbruket.

– Dette er et område regjeringen i veldig sterk grad har liberalisert. Det har vært viktig for regjeringen å utvide åpningstidene og gjøre tilgangen på alkohol større. Man har redusert avgiftene knyttet opp mot alkohol. Alle de virkemidlene i sum har bidratt til at forbruket har økt, sier Ballo til Nrk.no.

Ståle Østhus i Statens institutt for rusmiddelforskning peker på at holdningen til alkoholbruk har endret seg, og at folk vil ha mer liberale regler. Nå er det også flertall for vin i butikkene.

Ballo mener det er tydelig for alle at KrF har tapt kampen om alkoholpolitikken innad i regjeringen. KrF avviser at de har blitt tvunget til å være med på en liberalisering.

– En kan ikke kalle det en liberalisering. Dette er den første regjeringen som har valgt å ta tak, den første regjeringen som har laget en egen handlingsplan, sier stortingsrepresentant og alkoholpolitisk talsmann for KrF, Per Steinar Osmundnes, og minner om at regjeringen har nådd fram med sine alkoholpolitiske initiativ i Europa.

Ballo har nok rett i at om det hadde vært opp til KrF alene, ville de gått for en mer restriktiv politikk på dette området enn det regjeringen fører. Hvis en ny rød–grønn regjering vil føre en mer restriktiv politikk enn det regjeringen fører, er det positivt.

Det er imidlertid grunn til å berømme det regjeringen, med Dagfinn Høybråten i spissen, har oppnådd når det gjelder å sette alkoholproblemene høyere opp på dagsordenen, både i Verdens Helseorganisasjon (WHO) og i EU.

WHO har vedtatt en uttalelse der en peker på at alkohol er et av verden mest alvorlige helseproblemer, og man ber om at de enkelte land treffer tiltak som kan redusere helseskadelig alkoholbruk.

I EU er man bekymret for skadevirkningene av alkohol. Det er en gryende erkjennelse av at innførselskvoter og høyere alkoholavgifter kan bli nødvendig for å redusere forbruket. Skadevirkningene av høyt alkoholbruk tynger også flere lands helsebudsjetter. I år har Hellas og Portugal satt opp alkoholavgiftene.

Det er solid forskningsmessig dokumentasjon på at det er en sammenheng mellom tilgang, samlet forbruk og skadevirkninger. Det er et lands totale forbruk som er avgjørende. Alkholproblemene kan ikke isoleres til en liten gruppe alkoholikere. Det er erkjennelsen av sammenhengen mellom tilgang og skadevirkninger den norske, restriktive alkoholpolitikken bygger på. Denne debatten er i nå i gang i EU. De sterke næringsinteressene knyttet til vinproduksjon får ikke alene styre utviklingen. Det kan gå mot høyere avgifter på alkohol i flere land i Europa, begrunnet i ønsket om å få ned forbruket.

Statsråd Dagfinn Høybråten og statsminister Kjell Magne Bondevik fikk høre at de var både naive og urealistiske da de for to år siden sa de ville få regjeringene i Norden med på å ta opp spørsmålet om tiltak for redusert alkoholbruk. Men det har de faktisk lykkes med.

Det er langt igjen før andre europeiske land er i nærheten av å før den alkoholpolitikken som føres her i landet. Men stadig flere politikere i Europa forstår poenget med det.

LEDER: Riksrevisjonen avslører at regjeringens mål om å redusere skjemaveldet og gjøre det enklere for bedriftene er en bløff og bare prat. Skal det bli noen forenkling som monner, må det nok brukes øks på en del av det politikerne tidligere har bestemt, skriver redaktør Magne Lerø .

Daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen hadde lite verktøy i verktøykassa si, men han bedyret at han hadde mer enn nok av vilje og evne til å forenkle regler og fjerne skjemaveldet for næringslivet. Det er blitt pratet og vurdert i årevis.

En undersøkelse fra Riksrevisjonen viser at tallet på skjemaer og forskrifter er redusert med bare tre prosent. Samtidig er lengden på hver forskrift økt med 12,5 prosent.

– Undersøkelsen bekrefter det vi har trodd. Det virker som om noe av forenklingsarbeidet har gått ut på å samle alle forskriftene i én forskrift. Sett fra bedriftens side har det ikke skjedd noe forenkling, sier administrerende direktør Tom Bolstad i Bedriftsforbundet til NRK.

I november 2003 sa daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen:
– Vi må definitivt gjøre det enklere, og det er det vi gjør. På helse, miljø og sikkerhetsområdet er det 400 forskjellige forskrifter, disse vil vi nå samle i en forskrift, sa Gabrielsen.

I næringslivet begynte man å tro at regjeringen mente alvor da Bedriftsforbundets tidligere generalsekretær Gyrd Steen ble tauet inn for å få fart på forenklingsarbeidet.

I Riksrevisjonens undersøkelse oppgir halvparten av et utvalg bedrifter at de fortsatt må svare på de samme spørsmålene flere ganger.

– Det jeg merker meg er at hver gang de går ut og skryter av at «vi har forenklet, vi har fjernet regler», så sier de aldri noe om de nye som er kommet i stedet, sier en oppgitt Bente Hauge i it-selskapet Systek til NRK.

Næringsminister Børge Brende sier til NRK at han nå vil sette trøkk på arbeidet med å oppnå større forenkling. Han vil satse på mer elektronisk rapportering. Men tror noen på det han sier? Vil han klare det som Ansgar Gabrielsen ikke har klart?

Det spørs om ikke alle skjemaene er nødvendige, som følge av de lover Stortinget har vedtatt. Det virker som om det ikke er mulig å forenkle byråkratiet. Da bør man heller si det som det er. Alle reglene er nødvendige fordi samfunnet vil føre kontroll med bedriftene. Reglene er et resultat av kravet om mer kontroll, mer system og mer rapportering hver gang det skjer en ulykke, en uforutsett kritikkverdig hendelse eller et politisk mål som skal oppnås. Derfor skal det rapporters i forhold til alt mulig som politikerne mener er viktig: arbeidsmiljø, kvinners stilling, helse, miljø, sikkerhet og økonomiske disposisjoner, for bare å nevne noe.

Vi må gjøre det enklere for de som skal drive bedrifter. Da må vi bruke øksa på noe av det politikerne har bestemt og bedt om og ikke legge skylden på byråkratene som ikke klarer å forenkle systemene.

LEDER: Monica Kristensen Solås skaper frykt i Redningsselskapet, en lederstil som selvsagt gir resultater. De ansatte blir lydige, arbeidsplassen mer utrivelig, de beste finner etter hvert noe annet å gjøre og hun får det som hun vil så lenge det varer, skriver redaktør Magne Lerø.

Monica Kristensen Solås inngikk i går et forlik i rettsaken mot fire av sine regionsledere som hun har sagt opp. Saken for den ene utsettes til høsten, den andre får bli med samme lønns- og arbeidsvilkår, den tredje får en sluttpakke på ett år og den fjerde var kun en vikar. Dette må kalles en seier for lederne. Redningsselskapet var nok i tvil om de hadde et grunnlag for en saklig oppsigelse, og tok initiativ til et forlik. Det er utrivelig å jobbe i en organisasjon der sjefen går til rettssak for å få en sparket. Det er forståelig at noen velger 12 måneders lønn.

Retten fikk mandag vite at Monica Kristensen Solås hadde engasjerte et eksternt firma til å gjennomgå 30 000 e-poster som kunne knyttes til seks–syv medarbeidere i selskapet som hun ikke har hatt tillit til. Det var ikke innhentet tillatelse fra Datatilsynet, og det har skjedd uten at de ansatte har visst om det. I e-postene betegnes Monica Kristensen både som «psykopat» og «avskum som formørker vår tilværelse». Det er selvsagt kritikkverdig å omtale sin sjef på denne måten, men slike e-poster kan ikke være oppsigelsesgrunn når de spres til svært få og i en konfliktsituasjon.

I løpet av et og et halvt år har Kristensen Solås sagt opp fire regionsledere, og fått tre andre av sine nærmeste ledere ved hovedkontoret til å slutte. Noen ganger må en leder bruke makt, slik Monica Kristensen gjør. Men da er det viktig at man opptrer ryddig og holder seg til lover og regler. Det er her Kristensen Solås feiler. Hun har tydeligvis et behov for å vise handlekraft som går over alle støvleskaft. Derfor møter hun kritikk for bøllete opptreden og inkompetanse:
Ledere får sparken på dagen og blir bedt om å pelle seg ut av kontoret, det offentliggjøres på intranettet at man skal ha ny personal- og økonomisjef uten at disse er orientert, stillingen som personalsjef lyses ut uten at oppsigelsessaken er kommet for retten, og regionsledere sies opp uten forhandlinger om å finne løsninger. I tillegg lar hun seg intervjue i Økonomisk Rapport om økonomiske rot og penger på vidvanke som den tidligere ledelsen ikke forstår noe av. Vi kan ikke huske å ha hørt om en frivillig organisasjon som har opplevd så mye bråk på vel et års tid, knyttet til daglig leders utøvelse av sitt ansvar i forhold til sine nærmeste ledere.

Ingen ansatte i Redningsselskapet er i tvil om at Monica Kristensen Solås er klar til å svinge pisken hvis hun ikke får det som hun vil. Men det er en heller tvilsom ledelse hun demonstrerer.
Så lenge hun har tillit hos styret, er det fritt fram for det hun står for.

Det kan være tilstanden er så spesiell og bedrøvelig i Redningsselskapet at det er tøffe doser med «Solås Kristensen-ledelse» som må til. Hvis det er slik at kulturen i selskapet preges av manglende lojalitet mot ledelsen, økonomisk rot og uklarheter, dårlig økonomistyring og tvilsom personalforvaltning, må det selvsagt ryddes opp. Men vi fikk aldri det inntrykket da Anne Enger Lahnstein var generalsekretær.

Det kan jo tenkes at Monica Kristensen Solås er dyktigere enn Lahnstein, at hun er bedre på analyse, fokuserer på det viktigste og stiller større krav til sine ansatte.

Eller så er hun rett og slett den som hopper etter Wirkola – og som finner på de merkeligste ting i svevet. Ut fra det offentligheten er gjort kjent med, tyder alt på at Redningsselskapet har en generalsekretær som skaper og forstørrer problemer for å legitimere egen innsats for å rydde opp – slik hun mener det skal gjøres. Vi tviler på om det er siste gang Monica Kristens Solås lederadferd blir sak i mediene. Men vi håper vi tar feil. Tiden er inne for Kristensen Solås til å legge om stilen, opptre med større klokskap, og sørge for ro i Redningsselskapet.

LEDER: Det blir fort ordfører Øystein Beyer, de ansatte og lokalbefolkningen som blir taperne når Atle Brynestad ikke vil drive Porsgrunds Porselæn lenger. Han hevder byen florerer av motstand og ukultur. Men det kan jo være han vil selge fordi han trenger penger til noe annet, skriver redaktør Magne Lerø.

De siste årene har det vært mye uro rundt Porsgrunds Porselænsfabrik. Atle Brynestad, som eier fabrikken, ble møtt med massive protester i 2003 da det ble vedtatt at deler av produksjonen skulle flyttes til Bangladesh. I forrige uke vant fabrikken en rettssak om eiendomsretten til gjenstander fra fabrikken som er stilt ut på byens museum.

Niels G. Pettersen trekker seg som administrerende direktør etter kun tre måneder. Han sier det er på grunn sjikane og trakassering i lokalmiljøet.

– Det var et fiendskap jeg sjelden har møtt. Jeg fikk beskjed om at jeg var Atle Brynestads løpegutt, og at jeg var der for å slakte bedriften, sier Pettersen til Dagens Næringsliv.

– Vi opplever en massiv motstand i lokalmiljøet. Både fra kommunen, med ordføreren i spissen, fra lokalpressen og en del av de ansatte, sier Brynestad, som har vært eier av fabrikken de siste ti årene. Nå legges bedriftene ut for salg. Han vil ikke si noe om hva som vil skje dersom det ikke melder seg kjøpere som vil betale det bedriften er verd.

Ordfører Øystein Beyer (Ap) sier han er trist og overrasket, og avviser at han står som representant for en ukultur.

Det kan være det blir ordfører Beyer, de ansatte og lokalbefolkningen som står igjen som tapere i denne konflikten. Det synes som om de ikke har vist den nødvendige forståelse for at Porsgrunds Porselænsfabrik må sikres lønnsom drift på sikt. Det går ikke an å sette seg på bakbena om deler av produksjonen flagges ut. Denne typen omstilling skjer overalt. Det nytter ikke gå rundt og skrike om at Brynestad er en ufordragelig kapitalist. I Porsgrunn får man merke seg at det går grenser for hvor langt man kan gå, før man bidrar til å skape enda større usikkerhet i sitt eget lokalmiljø.

Det er nå en gang Atle Brynestad som eier Porsgrunds Porselæn. Han har selvsagt rett til å selge fabrikken. Han kan også velge å legge ned det meste av produksjonen, hvis det ikke lenger er lønnsomt å produsere porselen i Porsgrund.

Det spørs om Porsgrunds Porselæn får en eier som ordfører Øystein Beyer, de ansatte og lokalmiljøet blir mer fornøyd med.

Det beste hadde vært om lokalmiljøet tok et oppgjør med de holdninger som eksisterer, og at ordføreren gikk i bresjen for å vise større forståelse for de disposisjoner som Brynestad har foretatt. Men det synes som om tiden for det nå er ute.

Ellers er det litt spesielt at motstand i lokalmiljøet brukes som argument for et salg. Dette kan nok være et moment som spiller inn. Men avgjørelsen er nok strategisk forankret. Brynestad kan være usikker på om det er grunnlag for den fabrikken man i dag har, men at han vurderer det slik at ytterlige nedbemanning blir for krevende. Atle Brynestads virksomhet er sterkt belånt. Det kan jo tenkes at han må selge unna en del for å styrke kjernevirksomheten sin.