LEDER: Ansettelsen av Osmund Kaldheim framfor Manuela Ramin Osmundsen kan det stilles spørsmål ved. Men det kan jo tenkes at ErnaSolberg valgte Kaldheimfor di han har de beste lederegenskapene. Og det er jo de beste lederne, ikke de med de beste formelle kvalifikasjoner det er enighet om skal ansettes i staten for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Når man studerer cv-ene til Manuela Ramin Osmundsen og Osmund Kaldheim, synes Osmundsen å være den som er best kvalifisert for å bli direktør for det nye Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Når hun i tillegg er kvinne – og selv har en fremmedkulturell bakgrunn – skulle en tro dette var en opplagt ansettelse. Men kommunalminister Erna Solberg valgte å ansette Osmund Kaldheim. Hun er blitt overøst av kritikk de siste to ukene fra innvandrer- og kvinnehold, og selvsagt har de politiske partiene meldt seg på kritikken. Til og med Carl I. Hagen varsler at denne ansettelsen kan Stortinget komme til å se nærmere på.

Stillingen ble lyst ut to ganger, og andre gang var kravet til høyere utdannelse droppet. Det har ikke Kaldheim. Som ordfører i Fet har han blant annet kommunalpolitisk erfaring. Og det kom med i stillingsannonsen. Kaldheim sier at han aldri har vært i kontakt med Erna Solberg. Han opplyser til Dagsavisen i dag at det var rekrutteringsfirmaet som bisto departementet i ansettelsen, som kontaktet ham.

Kjell Engebretsen (Ap) kritiserer i Dagsavisen Solberg for at utlysningsteksten er endret, og mener det er bedrevet dårlig saksbehandling. Ågot Valle sier hun er opprørt over at Erna Solberg valgte en Høyre-mann framfor en kvinne med minoritetsbakgrunn.

Manuela Ramin Osmundsen var blant søkerne da stilingen ble lyst ut første gang. Hun er vel kjent for ledelsen i departementet. Av en aller annen grunn, ønsket de ikke henne i stillingen. Det kan være hun står for en innvandringssyn som Erna Solberg ikke deler, eller at de er i tvil om hun besitter de lederegenskaper som skal til.

Hvis man etter en første utlysning av en stilling, ikke har fått det antall søkere man ønsket seg og den ønskelige bredden heller ikke er representert, er det ikke nødvendigvis kritikkverdig å endre utlysningsteksten ved annen gangs utlysning. Det er heller ikke noe merkelig ved at et rekrutteringsfirma jobber med kandidater som ikke har søkt ved første gangs utlysning. Ofte er det slik det må gjøres. Man får kanskje ikke alltid de beste til å søke en stilling i det offentlige første gang den lyses ut. De beste vil gjerne vite hvordan en ligger an før en søker. Slik er det nå en gang.

Kaldheim sier til Dagsavisen at han ikke fikk et tilsagn om å få jobben, men han forsto nok at han var blant de aktuelle. Han aviser at han er blitt håndplukket, og mener rekrutteringsfirmaet gjorde det klart at deres oppgave var å få fram flere gode kandidater slik at departementet kunne velge den de mente var best kvalifisert.

Solberg valgte til slutt Kaldheim som den beste blant flere kvalifiserte. Hans styrke er at han kjenner det politiske landskap i Norge godt, både fra sentralt og kommunalt plan. I tillegg må vi tro at han har meget gode lederegenskaper.

Vi tror ikke det er så enkelt at Erna Solberg har gått etter partiboka. Vi tror hun har lagt vekt på at Kaldheim vil representere den integreringspolitikken hun står for på en god måte, og at han er den beste lederen for det nye direktoratet.

Det er påfallende at hun ikke valgte Osmundsen, men det må vises tilbakeholdenhet med å hive seg på kritikken mot Solberg for en lederansettelse. En lederansettelse er det heller ikke så lett for Stortinget eller andre å komme til bunns i. En kan ikke forlange at rekrutteringsfirmaet går ut med sine vurderinger av kandidatene.

Hvis man mener, som Ågot Valle og andre, at man bør bruke en lederansettelse for å fortelle at man mener alvor av integrering og mangfold, er det forståelig at man kritiserer Solberg. Da er en ansettelse gjort til politikk.

Det er rimelig stor politisk enighet om at det er lederkvalifikasjoner det skal legges sterkest vekt på ved ansettelser av toppledere i staten. Lederkvalifikasjoner lar seg ikke bedømme alene ut fra et cv. I den gamle byråkratiske tradisjonen, var det lett å etterprøve lederansettelser. Det var nærmest bare å vekte ansiennitet og utdannelse. I dag skal evnen til å lede mennesker og gjennomføre politiske beslutninger i den aktuelle stillingen være et avgjørende kriterium.

LEDER: Vi får håpe Jens P. Heyerdahls hudfletting av styret i Orkla var det endelige oppgjøret. Heyerdahl har rett i mye av sin kritikk. Men også dagens eiere i Orkla må bedømmes ut fra sine prestasjoner framover – og ikke for fortidens synder, skriver redaktør Magne Lerø.

Sannsynligvis tok Jens P. Heyerdahl d.y. det endelige oppgjør med eierne i Orkla i et foredrag på BI i går. Det er tross alt fem år siden han sluttet, og mye kan tyde på at det roer seg rundt Orkla etter at Dag J. Opedal er ansatt som ny konsernsjef. Opedal er etter all sannsynlighet Heyerdahls mann. Han er i alle fall fostret opp med den kultur- og industrielle tenkning som Jens P. Heyerdahl har vært den fremste eksponenten for. Og Opedal var en av Finn Jebsens betrodde menn.

Når Opedal ble valgt, kan Heyerdahl se det som et bevis på at den rekrutteringstenkningen som har preget Orkla fungerer, selv om både han og Finn Jebsen er ute av selskapet. Heyerdahl tror på intern rekruttering, og at det sjelden kommer noe godt ut av å hente inn toppsjefer utenfra som ikke kjenner kultur og tradisjon. Det gjelder som hovedregel. I et veldrevet selskap skal det være flere gode kandidater til å overta jobben som toppsjef.

Heyerdahls skarpe utfall mot eierne, med Stein Erik Hagen i spissen, er nok ment som en advarsel mot en eierstyring som bryter med de tradisjoner Orkla står for. Orkla har tradisjoner for en langsiktig verdiskaping, drevet fram av administrasjonen. Heyerdahl vil at styret skal gi Opedal mulighet til å vise hva han får til. Styret skal gi frie rammer og ikke drive med detaljstyring. I Heyerdahls ledelsestenkning må styret finne seg i å spille annenfiolin – så lenge det går bra, den langsiktige konkurransekraften utvikles og det skapes verdier for aksjonærene.

Heyerdahl kan ikke forsetter med å hudflette styret i Orkla for det de har gjort i tidligere tider. Da vil han bidra til å skade selskapet. Nå må alle parter sørge for ro rundt Orkla, og la Opedal vise hva han kan få til.

Stein Erik Hagen har nå en makt i Orkla som Heyerdahl ikke har. Han kan tillate seg å vise en litt nedlatende holdning ved å si at han syntes Heyerdahl var morsomt å høre på, at han ikke lenger hadde injurierende kraft og at han for sin helses skyld burde bli ferdig med at han nå ikke lenger har en posisjon i det selskapet han har bygget opp. Han benyttet også anledningen til å sparke til Heyerdahl for den rollen han spiller som styreformann og hovedeier. Også Stein Erik Hagen er tjent med å nedtone den offentlige kritikken av Jens P. Heyerdahl. Hans utfordring er å demonstrere godt eierskap i Orkla.

Det er vel verd å lytte til Heyerdahl kritikk, selv om den framsettes i en temmelig tabloid og provoserende utgave. Jens P. Heyerdahl kan ha sine tvil om dagens eiere og ledelse i Orkla makter de utfordringer han mener de står overfor. Nå får vi vente å se. Vi skal alle vurderes ut fra dagens prestasjoner og ikke gårsdagens synder.

LEDER: Med president Erling Øverland, visepresident Lisbeth Berg Hansen og informasjonsdirektør Finn Langeland taler NHO taler med tre tunger. Når president Erling Øverland opptrer som løshest er det ikke greit å vite hva NHO egentlig mener, skriver redaktør Magne Lerø.

NHO-president Erling Øverland anbefalte på NHOs generalforsamling i går en fortsatt borgerlig regjering, med en nærmere tilknytning til Frp. Han framholdt at regjeringens forslag om å velte en større del av kostnadene ved sykefraværet over på arbeidsgiverne var i strid med IA-avtalen, og «et slag i ansiktet på NHO». Han var glad for at Frp satte foten ned. Det bidro tydeligvis til at NHO fikk sterkere tillit til Frp. Og selv om man i NHO fortsatt rister oppgitt på hodet over Frps utspill om økt offentlig pengebruk, viser det at når alt kommer til alt, innretter de seg på et rimelig nivå. I år gikk det særdeles greit å få Frp med på et forlik om revidert budsjett.

Erling Øverland har det ikke med å komme med friske utspill. Han er tydeligvis i tvil om sin politiske meninger. Han sier de er «foreløpige» og at han er «åpen for en annen konklusjon i løpet av valgkampen». Hva Carl i. Hagen og Siv Jensen kan få seg til å si de nærmeste tre månedene som kan få Øverland til å endre mening, er ikke godt å si. For sikkerhets skyld understreker Øverland overfor Dagens Næringsliv at «dette er min personlige ytring». Informasjonsdirektør Finn Langeland sier imidlertid følgende:
– Det er helt klart at når NHOs president går på talerstolen, så snakker han på NHOs vegne.

Nå bør Langeland og Øverland sette seg ned og bli enige om hva NHO mener – og hva Øverland mener.

Det blir nok verre for Erling Øverland å bli enig med NHOs visepresident, Lisbeth Berg Hansen. Hun har vært statssekretær for Jens Stoltenberg, og vil ikke være med på noen anbefaling av en borgerlig regjering. Hun mener Øverland ikke uttaler seg på vege av NHO, og sier følgende til Dagens Næringsliv.
– NHO skal ikke foreta seg noe valg av regjeringsalternativ. Det har arbeidsutvalget besluttet.

Det betyr at Erling Øverland opptrer som løshest. Løsrevet fra sin posisjon som NHO-president, er det ikke spesielt interessant å vite hva Øverland mener. Han er ikke en toppsjef i næringslivet, og ingen bedriftseier. Den forrige presidenten, Jens Ulltveit-Moe, var i en annen klasse. Han var og er en aktør i næringslivet på en annen måte enn Øverland, og kunne slikt sett ha grunn til å uttale seg «som privatperson».

Hvis det visepresident Lisbeth Berg Hansen sier stemmer, utnytter Øverland sin posisjon som president til å fremme sin personlige oppfatning om politikk.

Per Kristian Foss (H) sier til Dagens Næringsliv at han synes det er bra at NHO tar stilling til de to regjeringsalternativene, og synes ikke anbefalingene om et mer forpliktende samarbeid med Frp er noe å lage styr av.

LEDER: Bærum kommune gir Camilla Bø (28) og 13 andre funksjonshemmede sparken etter mange års arbeid i en vernet bedrift fordi de ikke er lønnsomme nok. Istedenfor tilbys de friluftsliv og svømming. Riktig ille og et eksempel på ansvarsfraskrivelse, skriver redaktør Magne Lerø .

Bærum kommune vil spare penger ved å sparke de ansatte ved vernede bedrifter som er minst produktive. Asker og Bærum Budstikke forteller om Camilla Bøe (28) som for syv år siden fikk begynne med keramikk. Hun trives godt og er svært stolt av det hun har laget. Men dette er ikke god nok butikk. Kommunaldirektør Einar Kindberg forklarer at Camilla og 13 andre funksjonshemmende ved de kommunale arbeidssentrene i Bærum må slutte når det skal spares 7,5 millioner kroner.

– Da er det nødvendig å omstille produksjonen og gjøre den mer produksjonsrettet, altså øke inntjeningen, sier Kindberg til Budstikka.

I 2001/2002 ble finansieringssystemet for arbeidssentre endret. Det førte til at kommunene fikk et større økonomisk ansvar for sentrene, og at sentra med såkalte «varig tilrettelagte arbeidsplasser» må tjene mer penger for å holde tilbudet oppe.

– Dette er et problem over hele landet. Flere kommuner stiller tøffere betingelser nå, sier assisterende generalsekretær i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Jarl Ovesen, til Dagsavisen.

I dag finnes det totalt 24 650 tiltaksplasser for yrkeshemmede. Nå må mange slutte, men det finnes ingen samlet oversikt som viser hvor mange. Allerede i 2001 advarte FFO om den utviklingen vi nå ser.

Tjenesteleder ved Bærum Kommunale Arbeidssentra, Jack Eklund, mener at noen funksjonshemmede vil få det bedre når de slutter å jobbe. De vil blant annet tilbys fritidsaktiviteter som friluftsliv og svømming.

Dette er ille, og det illustrerer en type ansvarsfraskrivelse som rammer de svakeste. Hvem har ansvar for at Camilla Bø ikke lenger får en jobb å gå til, men kan få svømme og gå tur noen timer i uken? Er det politikerne på Stortinget, arbeids- og sosialdepartementet, kommunepolitikerne i Bærum eller de som har det daglige ansvaret for de vernede bedriftene? Alle kan skylde på hverandre.

Det kan da umulig bli bedre samfunnsøkonomi av at flere funksjonshemmede hensettes til trygd og passivitet (med innlagt tur og svømming), enn at de produserer noe som kan selges eller utfører oppgaver som må løses. Det må være mangel på nytenkning og løsningsvilje både på sentralt og kommunalt plan, når de svakeste som er villig til å gjøre hva det skal være, passiviseres på denne måten.

Det er mulig vernede bedrifter ikke er svaret for alle grupper funksjonshemmede. Da må man i stedet gi rause støtteordninger til bedrifter og organisasjoner som kan sørge for å tilby noen timer meningsfylt arbeid til disse. Kan Camilla Bø lage keramikk, er det helt sikker noen andre som kan gjør seg nytte av hennes innsats. Det går ikke an å ta fra funksjonshemmede jobben etter syv år og tilby svømming og uteaktiviteter. Bærum kommune får komme opp med noen bedre løsninger enn dette.

LEDER: Ved å gjøre kjoler, opptredener og egne følelser til hovedsak i mediene, bidrar politikere i alle leirer til fordumming av politikken. Vi lever i estetikkens og kjønnsperspektivenes tidsalder, men vi er tjent med at politikk handler om sak, meninger og rasjonelle argumentasjon, skriver redaktør Magne Lerø.

I Dagbladet slår Aps rådgiver Anders Hegna Hærland i dag tilbake mot rådgiveren til Per-Kristian Foss, Kaj Martin Georgsen, som har kritisert Karita Bekkemellem Orheim for å være for mye opptatt av kjoler og shopping. Foss og Georgsen er politikkens svar på homsepatruljen, ifølge Hærland.

Georgsen sier han ønsket en debatt om politikere som profilerer seg på noe annet enn politikk. Bakgrunnen var at Bekkemellem Orheim sto fram i Dagbladets Magasinet og fortalte om sine shoppingvaner, kjolefavoritter og handlesteder. Finansminister Per Kristian Foss mente utspillet var «aldeles strålende».

Når Foss framstilles som «homsepatrulje» og Bekkemellem Orheim som «kjolefrik», fordummes den politiske debatten. Hvis Georgsens intensjon var å starte en seriøs debatt, får han konstaterte at han har mislykkes. Dette ble ikke noe mer enn mat til tabloidene.

Karita Bekkemellem Orheim får finne ut av om oppnår noe særlig med denne typen eksponering. Kjolefremvisningen er et eksempel på at hun vil tiltrekke seg oppmerksomhet ved å fokusere på sin kvinnelighet. Hun er en politiker som spiller på mange strenger, men ikke flere enn det en del menn gjør. Ingen går rundt og tror at Bekkemellem Orheim først og fremst er en pyntedukke. Hun framstår snarere som en «meningsmaskin». Det er ofte henne mediene tyr til når de ønsket et feministisk eller kvinnepolitisk perspektiv på aktuelle saker. Hun sier da også i intervjuet med Magasinet at «produksjonen av argumenter starter allerede etter at hun har sett tekst-tv om morgenen».

Det er god grunn til å føre en debatt om personliggjøringen og den nye feminisering av politikken som skjer. I fjor var det Inga Marte Torkildsen som ble beskyldt for å være en «intimitetstyrann», fordi hun så sterkt kjører fram egen følelser og opplevelser i politiske debatter. Vår tid preges av viljen til å by på seg selv. Det skal være ekte og selvopplevd. Det subjektive blir saken.

Mange politikere føler de må bli tydeligere som personer. Det er nesten som om de tilrettelegger seg som en merkevare i kampen om å oppnå et godt omdømme. Da nytter det ikke å holde det private helt utenfor. Bekkemellem Orheim sa også noe om opplevelser knyttet til sin skilsmisse, og det å være alenemor for to barn. Mange kjente seg sikkert igjen i det hun sa.

Dette handler derfor ikke bare om kjoler. Skal det bli en meningsfull debatt om den trenden intervjuet med Bekkemellem Orheim er et uttrykk for, må det være andre enn ens politiske motstandere som fører den inn i et fornuftig spor.

Vi har ellers sett flere eksempler i vår på at både menn og kvinner sørger for at mediene griper fatt i form og uttrykk, framfor det politiske innhold. Statsminister Kjell Magne Bondevik har vært «lei seg og såret» over at opposisjonen kritiserte regjeringen for å føre en politikk som førte til flere fattige og tapere. LO-leder Gerd-Liv Valla ba ham skjerpe seg og tåle normal politisk debatt og ordbruk.

Kjell Magne Bondevik bør nok passe seg for ikke å framstå med såre følelser i møte med steinharde poliske argumenter.

Åslaug Haga sa til Aftenposten lørdag at utenriksminister Jan Petersen flere ganger har forsøkt å latterliggjøre henne og gi inntrykk av at hun ikke har tilstrekkelig kunnskap om utenrikspolitiske spørsmål. Dette var en overreaksjon som Aftenposten knapt burde grepet fatt i. Man skal være svært nærtagende for å opptatte Petersens ordbruk som et forsøk på latterliggjøring. Haga får heller ta igjen med samme mynt enn å framstå som «såret og angrepet».

Karita Bekkemellem Orheim har tidligere klaget på den måten Valgerd Svarstad Haugland har omtalt henne på.

Det burde være mer enn nok politiske saker å diskutere. Politikerne har selv et ansvar for å la den politiske debatten handle om saker og argumenter, og ikke ende opp i en tabloid saus om form og farge og personlige opplevelser.

LEDER: SAS Braathen nekter fortsatt for at de har drevet med urent konkurransetrav. Det spørs om ikke Petter Jansen ombestemmer seg når han får tenkt seg om, og innser at selskapet er best tjent med å godta bøtene både fra Økokrim og Konkurransetilsynet, skriver redaktør Magne Lerø .

SAS Braathens bedyrer sin uskyld. De vil ikke godta en bot fra Økokrim på 400 000 kroner for brudd på markedsføringsloven, og en på 20 millioner kroner for brudd på konkurranseloven. Og de vil i alle fall ikke betale erstatning til Norwegian for tap knyttet til ulovlig konkurranse. Det sier i alle fall administrerende direktør Petter Jansen til Aftenposten i dag.

Hva annet skal han si? Det ville vært påfallende om han på direkten sa ja til å betale bøter. Men det betyr ikke at Jansen etter å ha fått tenkt seg godt om og rådført seg med sine advokater og markedsførere, vil komme til å godta bøtene.

Det var i juni i fjor Konkurransetilsynet, med bistand fra Økokrim, foretok en razzia mot SAS Braathens’ hovedkvarter på Fornebu ved Oslo. Bakgrunnen var at SAS Braathens og Norwegian for alvor hadde startet en priskrig. Mye materiale ble beslaglagt. SAS Braathens har fått rikelig anledning til å forklare seg. Men Konkurransetilsynet er ikke i tvil om at selskapet har solgte ulovlig billige billetter, og dermed misbrukte sin markedsmakt på ruten Oslo–Haugesund. Konkurransedirektøren selv, Knut Eggum Johansen, bekrefter overfor Aftenposten at en beslutning skal bekjentgjøres i løpet av få dager. Avisen mener å vite at det bli en bot på 20 millioner.

Boten fra Økokrim på 400 000 kroner får selskapet for at en medarbeider i april i fjor mottok en e-post fra en ansatt i et reisebyrå som samarbeidet med SAS Braathens’ erkerival Norwegian. Økokrim mener at SAS Braathens dermed fikk innblikk i bedriftshemmelig informasjon om Norwegians strategi, og utnyttet den til egen fordel. SAS Braathens sier at denne e-posten ikke ga noe annen informasjon enn det som var kjent.

Norwegian vurderer å avkreve SAS Braathens en erstatning på titalls millioner kroner for utnyttelse av innholdet i e-posten. Bjørn Kjos sa til Dagsrevyen at han reagerer sterkt på at den største aktøren misbruker sin makt slik Økokrim og Konkurransetilsynet nå har avdekket.

Hvis Petter Jansen nå ikke vedtar å betale noen av bøtene eller gi Norwegian erstatning, må han regne med å møte i tre rettssaker. Det blir det mye negativ PR av. Det vil ganske sikkert slå negativ ut på omdømmemålingene, uansett hva som blir resultatet til slutt. Hvis det skulle ende med at SAS Braathens taper i retten, blir det virkelig ille. Da er det jo slått fast at selskapet ikke har kompetanse til å holde seg innenfor lovens grenser.

Alternativet til å kjempe for å få rettens ord på at de ikke har foretatt seg noe i strid med norsk lov, er å godta boten og bli ferdig med saken. 20 millioner er ikke en høy pris, sammenliknet med all tid som går med og all omdømmebelastning som følger med å kjøre sakene i rettsapparatet. Om SAS Braathens godtar boten, må de ikke legge seg flate. De kan si de er uenige, men at de etter en helhetsvurdering har funnet ut at de er mest tjent med å betale og bli ferdig med saken. Statoil valgte denne løsningen da de godtok boten fra Økokrim i Iran-saken, som førte til at konsernsjef Olav Fjell måtte gå.

Det som svir mest, er nok å måtte betale erstatning til Norwegian. Da må imidlertid Norwegian dokumentere at de har tapt store beløp. Det er ikke sikkert Norwegian vil se seg tjent med å bringe saken inn for retten når de får tenkt seg om. Det er tross alt i markedet den viktige kampen står, ikke i rettssalene.

LEDER: Journalistene i Dagbladet opptrer uklokt og tegner et bilde av en yrkesgruppe som ikke forstår den virkeligheten de befinner seg i. De oppnår null og niks ved å erklære mistillit til en sjefredaktør som har fullstendig tillit i styret. Eller kanskje de klarer å gjøre livet så surt for sin sjef at han ikke gidder mer etter å ha vunnet 5-0 over journalistene i nødvendig omstilling, skriver redaktør Magne Lerø.

Som ventet, dessverre, endte det denne uken med at journalistene i Dagbladet erklærte at de ikke lenger har tillit til sin sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen. Den grafiske klubben har hengt seg på mistilliten.

Journalistene forsøker å gjøre et stort poeng av at noen i Dagbladets ledelse skal ha gjort en endring i et dokument uten å ha gjort de tillitsvalgte oppmerksom på det. For utenforstående er det ikke godt å få tak. Det virker som om det er en bagatell journalistene forsøker å gjøre til en stor sak. Men det har gitt noen journalister anledning til å påstå at Eriksen og han folk ikke bare driver med hodeløs kutting, de driver også med sensur. I alle fall er dette en uvesentlighet i forhold til det saken dreier seg om, at ledelsen vil kutte 89 stillinger.

Eriksen har ikke villet utsette fristen for å søke om sluttpakke. Han vil komme lengst mulig i å finne ut hvem som skal slutte før ferien. Dette er god ledelse. Når man først skal kutte så kraftig i en stab og bruke rause sluttpakker som virkemiddel, bør det jobbes raskt. Det er også de ansatte tjent med. Det er ikke god personalpolitikk å trekke slike prosesser i langdrag. De ansatte er frustrerte og det er lite trivelig i Dagbladet for tiden. Etter hvert vil folk føle det plagsomt å leve med konflikter og usikkerhet. Før en klarer å snu stemningen i Dagbladet, innføre nye arbeidsrutiner og få nye arbeidsteam etablert, må de som skal slutte, ha sluttet. Kanskje er det 89 person som vil søke om sluttpakke. Er det 75, kan det være ledelsen sier det får holde i denne omgang.

Istedenfor å gå inn i konstruktive drøftinger med ledelsen for å ivareta de ansattes interesser best mulig, har journalisten valgt å kjøre på mistillitslinja. Det er ikke godt å vite hva de vil oppnå med det. De kan da umulig ha trodd at de ved det har påført Eriksen skjelvetokter og at styret er kommet i uvisse om hva som skal gjøres. Da er de i drømmeland.

I dag fikk de svaret fra styrelederen Cato Hellesjø via Dagsavisen og Dagens Næringsliv. Hellesjø sier styret har absolutt og uforbeholden tillit til Eriksen. Han ser ikke noen grunn til å ta saken opp i styret en gang. Eriksen og styret er enige om hvordan prosessen skal kjøres. En leder som de ansatte har mistillit til, står fjellstøtt så lenge han har styrets fulle tillit og selv ønsker å være leder.

Det er visst ingen som kan fortelle journalisten i Dagbladet at de er vanlig ansatte i en mediebedrift og at det ikke er de som har det økonomiske og markedsmessige ansvar for avisen. Journalister skal vokte sin profesjon. De skal selvsagt ha skarpe meninger om en samfunnsavdeling bør ha 15 eller 20 journalister, men når styret og redaktør sier at de ut fra økonomiske realiteter ikke har råd til mer enn 15, må de forholde seg til det. Og man kan gå i forhandlinger for at det i en overgangsperiode kan være noen flere for å unngå oppsigelser. Men man må ikke, som journalistene i Dagbladet nå gjør, sause sammen prosess, redaksjonell profil og redaksjonelle nedskjæringer for så å ende opp med en mistillitserklæring til sin redaktør. De skader sin egen sak ved å opptre på denne måten.

Thor Gjermund Eriksen har selv vært klubbleder i Dagbladet. De ansatte var meget fornøyde da han ble ansatte som redaktør, blant annet fordi han var flink med folk. Nå forsøker de å erklære ham som ubrukelig, udyktig, en redaksjonell sviker, en løpegutt for Jens P. Heyerdahl og en som er i lomma på de grådige eierne. Hva tror de kan ha skjedd med ham som de for kort tid siden var meget fornøyd med som redaktør? Journalistene bør spørre seg om det er Eriksen eller de selv som har rotet seg ut av virkelighetens verden.

Det kan godt være de ansatte greier å gjøre lederlivet så surt for Thor Gjermund Eriksen at han til slutt ikke gidder å være sjefredaktør. Men før det skjer, er nok prosessen gjennomført.

Journalistene i Dagbladet har så langt opptrådt på en måte som gjør dem til større tapere enn de burde være. De bidrar til å tegne et bilde av en yrkesgruppe som ikke forstår den virkeligheten de befinner seg i.

LEDER: Den politiske eliten i Europa er vippet av pinnen etter at det franske og nederlandske folk har sagt et umisforståelig nei til den nye grunnloven. Når sentrale politikere tror det vil ordne seg om folk får mer tid på seg, står vi overfor en europeisk lederkrise, skriver redaktør Magne Lerø.

Financial Times skriver at den sterke folkelige motstanden mot den nye EU-grunnloven er uttrykk for en større lederkrise som rammer flere land i Europa.

– Både Gerhard Schröder i Tyskland, Silvio Berlusconi i Italia og Tony Blair i Storbritannia er alle ledere som er utgått på dato. Og det er vanskelig å trekke fram noe positivt som Jacques Chirac har oppnådd. Chirac har spilt fallitt som president og bør trekke seg, slik at EU-prosessen kan komme inn i et bedre spor, skriver avisen på lederplass.

Det kan være litt tidlig å henge årsaken på personer på denne måten. Det avgjørende vil være hvordan de nevnte politikerne og ledende EU-politikere nå tar inn over seg den folkelige motstanden mot å gjøre EU til en superstat. Når flere ledende politikere uttaler at «prosessen går for fort», «prosessen fortsetter» og «vi må gi folket mer tid» bommer de på hva flertallet av befolkningen faktisk mener. Hvis dette blir omkvedet i EU i ukene framover, gir det virkelig mening i å snakke om en alvorlig krise i det europeiske lederskap. Politiske ledere må forstå hva folkeflertallet mener, og innrette seg etter det.

Etter at Nederland har sagt nei, mener Jacques Chirac at prosessen med å få godkjent den nye grunnloven bør fortsette. Han ber om at ingen land dropper å ta stilling til den nye grunnloven. Slik bør ikke en president som har fått folket imot seg tale. Det naturlige ville vært at han ba EU om å foreta endringer i grunnloven, slik at Nederland og Frankrike kunne godta den. Istedenfor ser det ut til at han vil legge opp til at de to landene skal presses til å godta grunnloven – og så får det ta den tiden det tar.

Fra 1. juli overtar Tony Blair formannskapet i EU. Blair får nå en mulighet til å stå fram som den ledende europeiske politiker. Det er kjent at det i Storbritannia er stor skepsis til den nye EU-grunnloven. Det ville vært en reell fare for at britene ville vendt tommelen ned i den planlagte folkeavstemningen i 2006, selv om både Frankrike, Nederland og Danmark hadde sagt ja. De som tror britene nå vil si ja, befinner seg i drømmeland.

Blair har ennå ikke sagt at han vil droppe den planlagte folkeavstemningen i 2006. Det er ikke sikkert at han ser seg tjent med å rykke ut med det standpunket før EUs toppmøte 17. juni. Men det er lite tenkelig at Blair etter dette møtet vil dra hjem og be det britiske folk gjøre seg klar til folkeavtemning i 2006. Det kan bli et politisk selvmord for Blair, slik saken nå står.

Det mest sannsynlige – og nødvendige – er at Blair nå engasjerer seg for å få på bena et alternativ til den EU-loven som er nedstemt i to sentrale medlemsland. Det EU som den politiske eliten i EU ønsker seg, er det ikke et demokratisk grunnlag for i Europa. Hvis ikke Brussel tar inn over seg den folkelige motstanden, kan den øke i styrke og sette hele EU-prosjektet i fare. I Brussel må man starte avlæringen av det EU man har planlagt i årevis. Nå må det skisseres et EU med en svakere overnasjonalitet og større handlefrihet for det enkelte EU-land til å føre sin egen politikk.

Åslaug Haga (Sp) er blid som en lerke over utviklingen, og peker på at det nå sies det samme i Paris som EU-motstanderne her hjemme har sagt. Dette blir for enkelt. Det er ingen som tar til orde for at EU skal demonteres eller bygges om til en frivillig forening. Det EU folket i Frankrike og Nederland vil ha, kan det bli mer interessant for Norge å være medlem av. Noe av anstøtsteinene som EU-motstanderne har gjort til hovedsak, kan bli fjernet som følge av det som nå må skje i EU. Nå må vi vente å se. Men det franske og nederlandske folket kan ha bidratt til at Norge kommer raskere med i et «nedradert EU» som ikke framstår som en overnasjonal superstat.

LEDER: Kjell Inge Røkke glefset stygt til aktor Susie Bergestrand i lunsjpausen i går. Han la seg senere flat og ba om unnskyldning for at sinnet hadde tatt overhånd. Men det er nok lurt at Ellen Holager Andenæs holder ham i bånd som en annen pitbull når han er i retten, skriver redaktør Magne Lerø.

I lunsjpausen i rettforhandlingene i går, tente Kjell Inge Røkke på alle pluggene. Han skjelte ut aktor Susie Bergstrand og hennes medaktor Fredrik Ranke, for at aktoratet hadde insinuert at hans personlige assistent John Inge Valand ble spesielt tilgodesett lønnsmessig etter at sertifikatsaken sprakk i august 2001. Bergstrand opplevde Røkkes utfall som en trussel, og syntes det var ubehagelig. Røkke skal ha sagt at «jeg kommer til å gå inn i deres tropper». Hva han mente med det er ikke klart, men han truet med å gå til mediene med visse saker. Røkke var såpass sint at de to aktorene ikke fikk skikkelig sammenheng i det han sa. De to valgte ikke å gå inn i en diskusjon med ham der og da.

Etter pausen tok aktor Bergstrand forholdet opp i åpen rett:
– Røkke var rasende. Jeg kan ikke akseptere en slik oppførsel. Vi gjør bare jobben vår, sa Bergstrand.

Røkke ba aktor om unnskyldning senere på dagen, fra vitneboksen beklaget han sin utblåsing.
– Jeg har temperament, og beklager reaksjonen, sa Røkke.

– Du er en hissigpropp, sa hans advokat Ellen Holager Andenæs senere til Røkke, i påhør av Dagens Næringsliv.
– Det er jeg, og det kommer jeg alltid til å være. Mitt temperament kan av og til få meg i trøbbel, sa Røkke.

Aktor Ranke dokumenterte at lønnen til Røkkes assistent, John Inge Valand, økte fra 553 000 kroner i 2001 til nesten 840 000 året etter. Gjelden ble redusert fra 1,3 millioner i 2002 til 125 000 kroner i 2003. Røkke fortalte at både Valand og hustruen hans var ansatt hos ham. Paret har et sterkt handikappet barn de må ta seg av. Da Mette Valand høsten 2001 ble gravid, foreslo Røkke at Valand kunne overta en del av hennes arbeidsoppgaver og lønn, slik at hun kunne være hjemme. Det var årsaken til at Valands inntekt steg så mye i 2002.

– Hadde aktoratet tatt seg bryet med å finne frem Mette Valands ligningsattester, ville de ha sett at gjelden er omtrent den samme. De lånte penger for å bygge om huset av hensyn til det handikappede barnet, blant annet måtte det installeres heis, svarte Røkke.

Det synes som om Røkke opptrer som en forståelsesfull og raus arbeidsgiver. Da er det lett å forstå at man blir provosert av at aktor framstiller at det er gitt «betaling for å holde kjeft».

Det er nok mange som har vært i nærkontakt med Røkke som kan fortelle om friske og sjokkerende møter med hans temperament. Journalister har også opplevd å bli skjelt ut av Kjell Inge Røkke på telefonen, og i en språkbruk som ikke kan settes på trykk.

Røkke får attester for å være «hel ved» av de som kjenner ham, og for å opptre sosialt og forståelsesfullt i møte med mennesker. Men som forretningsmessig aktør framstår han som litt frynsete i kantene når det gjelder å forholde seg til lover og bestemmelser. Det er langt fra sikkert han blir dømt for korrupsjon i den saken som nå går for retten. Men ved sin vilje til å ta i bruk utradisjonelle metoder for å få det som han vil, har han tydeligvis viklet seg inn i et forhold til en del tvilsomme aktører. Det har i alle fall rettssaken vist.

Røkke usedvanlig sterke vilje og teft for å få det som han vil, fører ham helt på grensen av det loven tillater. Det mener Røkke er nødvendig i den kampen om makt som foregår i næringslivets førstedivisjon. Hans vilje til ikke å gi seg, presse, søke utradisjonelle løsninger og våge å ta risiko, har brakt ham dit han er i dag.

Når Røkke nærmest truer aktor, skyldes det selvsagt at han ikke klarte å kontrollere sitt sinne. Det forteller samtidig at han går sine egne veier når det trengs. Da spør han ikke sin advokat om hva som er lurt. Han handler på impuls. Nå er det han som kjører løpet. Det kan være Røkke har gode erfaringer med en slik viljesterk, utradisjonell og kraftfull måte å opptre på.

Han gikk han over streken ved selv å forsøke å «ta seg av» aktor. Det forsto han med en gang.
Røkke snakker minst mulig med mediene, særlig i konfliktsituasjoner. Han vet at han blir mektig provosert av journalister. Han holder seg langt unna fordi han vet at det er lett for å si ting som han ikke burde si til journalister når de provoserer ham. Aktorer bør han også holde avstand til, for sin egen del.

LEDER: Kristin Halvorsen befinner seg i et populistisk drømmeland med sitt snakk om sekstimersdagen. Men arbeidsgivere og arbeidstakere bør kunne bli enig om kortere arbeidstid for de som jobber mest skift i helsesektoren, skriver redaktør Magne Lerø.

I forbindelse med behandlingen av ny arbeidsmiljølov ligger det an til at Stortinget ikke vil gi syke- og hjelpepleiere redusert arbeidstid på lik linje med skiftarbeidere i industrien. Flertallet vil først vite hva det koster. Saksordfører Sigvald Oppebøen Hansen (Ap) sier til Dagens Næringsliv at han har sympati for forslaget, ikke minst ut fra et likestillingsperspektiv. SV og Senterpartiet har bestemt seg for å gi syke- og hjelpepleiere redusert arbeidstid, mens Høyre har gjort det klart at de i lovs form ikke vil redusere disse gruppenes arbeidstid.

Syke- og hjelpepleiere som jobber tredelt turnus – dag, kveld, natt – arbeider i dag 1,9 timer mer hver uke enn de som går i helkontinuerlig skift i andre uker.

Arbeidsgiversiden i offentlig sektor hevder at det vil koste kommunene to milliarder, og helseforetakene 0,9 milliarder, å likestille syke- og hjelpepleierne med skiftarbeidere. Den prislappen er de ikke villige til å betale.

Dette er noe partene i forhandlinger bør finne ut av. Stortinget bør ikke gi seg i kast med å definere reglene for når syke- og hjelpepleiere skal få redusert arbeidstid. Framfor å lage lovformuleringer, bør Stortinget gi signaler om at de er rede til å gi en viss kompensasjon for en slik endring.

Arbeidsgiverne må merke seg at kravet om redusert arbeidstid har sterk støtte i Stortinget. Ved forhandlingen til våren burde en derfor være innstilt på å gi noe på dette området. Syke- og hjelpepleierne bør også fire på kravet om at dette skal gjelde alle som er i turnus. Grad av natt- og kveldsarbeid må være avgjørende.

Å jobbe skift er en belastning. Det er gjort forsøk som kan tyde på at det blir mindre sykefravær av å redusere arbeidstiden. Det må en også ta med i regnestykket.

For enkelte er skiftarbeid en større belastning enn for andre, mens andre igjen gjerne jobber mange kvelder og netter i en periode mot å ha mer fri på dagen. Man bør komme fram til ordninger som sikrer at de som jobber mye kveld og natt en periode får kompensert det i form av lavere arbeidstid.

Kristin Halvorsen ser ut til å ville gjøre seks timers arbeidsdag til en sak i valgkampen. Hun har bena såpass på jorda at hun ikke går inn for at dette skal innføres i kommende periode. Men hun vil ha forsøk. Det spørs om hun får Jens Stoltenberg med på det. Med sitt snakk om sekstimersdagen befinner hun seg i et populistisk drømmeland. Vi trenger rett og slett den arbeidskraften vi har her i landet. Det må imidlertid ikke hindre at vi finner fram til ordninger som gir de som har en stor arbeidsbelastning redusert arbeidstid.

Småbarnsforeldre er under press. Det går an å mene at de som har barn under 10 år skal få en ferieuke ekstra på sommeren. En ekstra ferieuke for syke- og hjelpepleiere over 55 år, kunne kanskje ført til at flere jobbet lenger.

Istedenfor å tenke rettigheter til alle, må politikerne tenke i stimulanser og insitamenter som har gode samfunnsmessige effekter totalt sett.