Eivind Reiten har meldt seg som kanonføde, men han får det nok som han vil. Verktøy for næringsministere for å stanse planene om selge eller avvikle 700 ansatte på Raufoss, er ikke å oppdrive, skriver redaktør Magne Lerø.

Mens de ivrigste blant de rødgrønne er opptatt av å fyre av kanonene mot Telenor-ledelsen fordi de ikke gjør som de rødgrønne vil, melder også Eivind Reiten seg som kanonføde. Han gjør det klart at Hydro vil selge bildelvirksomheten.  Han utelukker ikke nedleggelser dersom konsernet ikke blir kvitt bedriftene. Totalt 4200 Hydro-ansatte blir berørt; 700 av dem arbeider på Raufoss.

Årsaken er at lønnsomheten er for dårlig. General Motors og Ford er viktige kunder. De utsettes for stadig hardere konkurranse fra japansk bilindustri. Markedet kan bli enda tøffere i tiden fremover, når India og Kina kjører opp sin produksjon.

– Automotiveområdet er et område hvor vi ikke har den posisjonen vi burde ha for å være konkurransedyktig på lang sikt. Derfor er dette et område som vi med stor sannsynlighet vil gå ut av, og i hvert fall redusere sterkt vårt engasjement i de kommende årene, sier konsernsjef Eivind Reiten til Aftenposten.

De ansatte har kjent på frykten på hva som kan komme til å skje lenge. De ba om rødgrønn hjelp tidligere i år. Nå må de håpe på at Hydro klarer å skaffe dem en eier som vil drive virksomhetene videre, eller at de rødgrønne makter å presse Hydro til å endre sine planer.

Næringsminister Dag Terje Andersen har neppe strategien klar. Det vil overraske om han nå rykker ut med advarsler til Hydro om å selge. Han vil imidlertid bli utsatt for et sterkt press fra fagforeningshold om å foreta seg noe.

De ansatte på Raufoss har vært med på omstillinger og automatisering. De innser neppe at slaget er tapt. At 700 arbeidsplasser skulle forsvinne på Raufoss er et skrekkscenario. Det er ikke like lett å få seg jobb i traktene rundt Mjøsa som det var for de ansatte i på Union i Skien. Men muligheten er bedre for de fleste enn om man bodde i Årdal eller Høyanger.

Eivind Reiten er ikke skyggeredd. I forrige uke forsvarte han opsjonsordningene i Hydro, og i dag varsler han mulig nedleggelse av 700 arbeidsplasser. Noen vil kunne tro han liker å provosere, at han ber om bråk eller er lite taktisk. Hvordan andre oppfatter det, bekymrer ikke Reiten nevneverdig. Han sier hva han mener. Han vil ikke skifte syn på opsjoner fordi om rødgrønne politikere dundrer løs. Han vil imidlertid ikke motsette seg at generalforsamlingen vedtar å avvikle ordningen med opsjoner.

Reiten vil hevde at det er hans plikt som konsernsjef å legge fram for styret hva selskapet kan og bør foreta seg for å sikre lønnsom drift på sikt. Skal man fortsette å produsere bildeler, vil lønnsomheten gå ned. Han ser ingen muligheter for at selskapet kan investere innen bilproduksjon for å bedre konkurranseposisjonen. Omstillinger, investeringer og kostnadskutt er ikke nok. Noe må gjøres før Hydro begynner å tape penger.

Det skjer hver eneste uke at bedriftsledere gjør de samme vurderingene som Eivind Reiten, og trekker konklusjonen av det. I Hydro får det dramatiske og synlige konsekvenser. Det er en slitsom ventetid de ansatte nå må igjennom. Noen av de ansatte vil begynne å se seg om etter annet arbeid. De beste forsvinner først. Over tid kan Raufoss miste viktig kompetanse.

Eivind Reiten vil ikke gi noen tidsplan. Men vi forstår at det jobbes med å sondere interessen blant mulige kjøpere. De er ikke mange. Loddet er kastet. Det er neppe noen vei tilbake. Verktøy for næringsministere for å stanse Eivind Reiten er ikke å oppdrive.

Istedenfor å henge seg på det som begynner å ligne en mobbekampanje mot Jon Fredrik Baksaas, bør Dag Terje Andersen i dag gjør det klart at han ikke har planer om å få Baksaas fjernet og gi ham ros for de resultatene som Telenor har oppnådd, skriver redaktør Magne Lerø.

De rødgrønne pisker nå opp stemningen mot Telenor. I går krevde Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, at Jon Fredrik Baksaas blir sparket som konsernsjef. Strand frakjenner Baksaas enhver dømmekraft. Han presterer til og med å skrive at han begår sivil ulydighet overfor staten som er en dominerende eier. Dette er jo nummeret før han forlanger Baksaas buret inne eller bøtelagt for samfunnsskadelig virksomhet.

Jon Fredrik Baksaas er en av landets fremste bedriftsledere. Telenor leverer resultater som blir lagt merke til, også internasjonalt. Bedrifter vil stå i kø for å få fatt i Baksaas dersom han trekker seg. I køen vil det sannsynligvis også være internasjonale selskaper som vil bla opp flere millioner enn han får i Telenor.

Slikt spiller ingen rolle for de rødgrønne aksjonistene. Baksaas har nemlig vært «ulydig». Han skal straffes som et barn som trosser sine foreldre. Baksaas har utøst en opsjon med en gevinst på 12 millioner kroner, enda han burde vite at de rødgrønne er imot slikt. Det hjelper ikke at han har en avtale med styret om dette. Men godkjente ikke næringsminister Odd Eriksen en opsjonsavtale med lederne i Cermaq på til sammen 44 millioner? Men det var før det, det var før Dag Terje Andersen ble næringsminister. Det er nå det gjelder.

Ledelsen i de statsdominerte selskapene må lytte etter signaler. Er det ikke det Jon Fredrik Baksaas har gjort? Eriksen godkjente jo Cermaq-opsjonene. Og det er Aps tidligere finansminister, Sigbjørn Johnsen, som er styreleder i Cermaq. Skulle Baksaas ha ringt Dag Terje Andersen og spurt om det var OK at han foretok seg det som han har avtalt med styret – og som står i årsberetningen for Telenor?

Men hadde det nå bare vært opsjonene, tenker de rødgrønne. Minst like ille er det at styret i Telenor trosset Dag Terje Andersen og solgte satellittvirksomheten sin til franske APAX.

LO-leder Gerd-Liv Valla fulgte opp kritikken mot Jon Fredrik Baksaas på NRK i går kveld, med å si at hun er sjokkert og at opsjonene til Baksaas representerer et fremmedelement i norsk kultur. Aps gamle finansminister, fylkesmann og opsjonstilhenger Sigbjørn Johnsen sa hun ingen ting om.

Forbundsleder Hans O. Felix i EL&IT-forbundet harselerer over Baksaas som trenger noen millioner for å skaffe seg et nytt landsted.

Det er ingen ting å si på at Dag Terje Andersen vil møte opp på hver eneste generalforsamling i selskaper der staten har eierandeler og stemme for avvikling av opsjonsordningene. Dag Terje Andersen vil ikke jakte som en ensom ulv etter opsjonsordninger han kan avvikle. John Petter Tollefsen i Aksjonærforeningen sier til Finansavisen i dag at det er en internasjonal trend at bonuser basert på gode resultater erstatter opsjoner. Han hevder opsjonsprogrammer vil bli uglesett i mange investormiljøer, og at det ikke vil være et kvalitetsstempel fremover for selskaper som vil tiltrekke seg gode eiere.

Dag Terje Andersen vil etter hvert vinne kampen mot opsjonene. Vi anser det som sannsynlig at styret i Telenor og Jon Fredrik Baksaas innstiller seg på det. Eierne bestemmer. Og i et børsnotert selskap styrer de ved å stemme og velge, ikke ved å ytre seg i mediene om hva de synes styret bør gjøre.

Men i selskaper som Telenor, Yara, Hydro og Cermaq løper det opsjonsprogrammer tre år fremover til en samlet verdi av nærmere 100 millioner kroner. Det kan ikke Andersen gjøre noe med. For dette er bindende avtaler som er inngått med nøkkelpersoner i selskapene. De vil neppe gi fra seg opsjonene fordi om næringsministeren nå heter Dag Terje Andersen og ikke Odd Eriksen.

Vi anser det også som sannsynlig at styrerleder i Telenor, Torleif Enger, vil bli skiftet ut på generalforsamlingen i mai. Det er ingen katastrofe. Eiere har rett til å velge hvem som skal representere dem i styret.

Men Dag Terje Andersen finner aldri en kompetent styreleder i Telenor som lover å fjerne Jon Fredrik Baksaas fordi han følger den avtalen han har inngått med styret til punkt og prikke.

Baksaas leverer så det suser. Det vil være galskap å fjerne en konsernsjef i et internasjonalt børsnotert selskap fordi om vi har fått en ny næringsminister.

Nå bør Dag Terje Andersen ikke henge seg på det som begynner å bli en mobbing av Jon Fredrik Baksaas. Han bør gjøre det klart at han ikke har planer om å engasjere seg for å få avsatt Baksaas, og berømme ham for de resultatene han skaper.

Og Baksaas bør sørge for at de ansatte i Telenor for en skikkelig bonus. Det fortjener de. De har også vært med på å skape meget god resultater.

Bakgrunnen fra Hærens Krigsskole kan komme godt med når Ola H. Strand skal ut i luftfartskrigen. Han taper dersom de ansatte ikke forstår hva som kreves, og da må han si takk for seg, skriver redaktør Magne Lerø.

– Hvis jeg ikke leverer varene, blir jeg ikke lenge i jobben, sier Ola H. Strand, den nye sjefen for SAS Braathes, til Dagens Næringsliv. Det er befriende å møte sjefer som legger hodet på blokken fra dag én. Han ber nærmest må få dette spørsmålet ved alle resultatfremleggelser som ikke er helt slik analytikerne forventer. Dette takler Strand. Han svarer godt på det han blir spurt om og fremstår både som reflektert og tydelig. Så har han da også erfaring som leder fra Krigsskolen, og i SAS-systemet har han lært seg noe om når det er tid for å tie og å tale, og hva man kan si uten å utløse jordskjelv eller mindre rystelser.

Strand har ingen garanti for å lykkes. Norwegian tar stadig markedsandeler. SAS Braathen har ennå ikke klart å reparere skadene på sitt omdømme, og det er ennå ikke ro i organisasjonen. Det er ikke bare om man skal bruke bunad i flyene på 17. mai de er uenige om, for å nevne en av de mer kuriøse uoverensstemmelsene.

I SAS er det rundt 40 fagforeninger. Strand må forholde seg tett til et stor antall av disse, nær sagt daglig. Noen varsler om at de fortsatt forbeholder seg retten til å forbli i vranglås. Per Ramsli, leder for Solas lokallag av Norsk Flytekniker Organisasjon, er ikke enig med hovedtillitsvalgte, Rune Thuv, som mener det er riktig å legge politikk til side og ønske den tidligere sjefen for SAS Ground Services velkommen.

– Det er meget uheldig for flyteknikerne at det kommer en person fra SGS-systemet inn i toppledelsen i SAS Braathens, sier Ramsli.

Dette illustrerer noe av de problemene Ola H. Strand vil møte. Sår gror sakte. Omstilling gjør vondt. Han kommer i stille stunder til å ønske seg andre ansatte enn de han har. Han vet imidlertid at nye sjefer arver gamle ansatte. Det er kun noen få ledere han kan bytte ut, hvis det er noe poeng i det. Strand må derfor ta fatt på den møysommelige oppgaven det er å skaffe seg tillit, skape forståelse for den situasjonen selskapet er i og hvilke utfordringer de står overfor.

Strand har påtatt seg en av landets mest krevende lederoppgaver. Han vil bli synlig for alt folket. Han må varte opp med tilfredsstillende resultater relativt raskt. Han må klare å skape ro internt og få de ansatte til å klemme til for at de skal vinne konkurransen om kundene. Ennå er det spenninger internt i organisasjonen mellom de som kommer fra SAS og de som har arbeidet i Braathens. Det forventes også at SAS Braathens bedrer sitt omdømme. Selskapet har ennå gående en konflikt med Konkurransetilsynet. Anklagene om at de har utnyttet sensitive kundeopplysninger fra Norwegian er ennå ikke ute av rettsinstansene. Norwegian har også varslet et krav om en saftig erstatning.

Mats Jansson ble for noen uker siden ansatt som ny konsernsjef i SAS. Han har ingen erfaring fra fly- eller samferdselsbransjen. Han er ekspert med tung toppledererfaring innen varehandel og kunders atferd. Det er denne kompetansen SAS trenger når de skal posisjonere seg i markedet i forhold til ulike kundegrupper i en beinhard konkurransesituasjon.

Til å lede SAS-Braathens har de valgt en som kan bransjen, en som kjenner de viktige aktørene, vet hvor konfliktlinjene går og hvilke interesser de enkelte aktørene har. Strand slipper å innvilge seg selv måneder for å lære organisasjonen. Han kan være på hogget fra første uke av.

Med en ny strategisk, kundeorientert konsernsjef og en bransjekompetent sjef i Norge, skulle SAS være godt rustet på managementsiden.

Gunnar Reitan trekker seg nå tilbake som fungerende konsernsjef. Resultatene siste kvartal er dårligere enn en hadde håpet på, men fortsatt er det grunnlag for å si at SAS er på rett vei etter milliardkuttene på kostnadssiden de siste årene. Fra konsernledelsen i SAS er imidlertid budskapet klart: Det er ikke slutt på kostnadskuttene. SAS må ned med kostnadene for å kunne vinne konkurransen mot lavprisselskaper og andre aktører innen luftfarten. Dette er tungt å svelge for de ansatte. De mener de har strukket seg langt lange.

Vi for håpe Strand rekker å bli skikkelig varm i trøya før han må foreta det første kostnadskuttet som får noen av fagforeningene til å reise bust.

Næringsminister Dag Terje Andersen går i opsjonskrigen med trukket sverd. Han vil seire over Jon Fredrik Baksaas i Telenor der han har flertall, men Eivind Reiten i Hydro kan han måtte gi tapt overfor, skriver redaktør Magne Lerø.

I forrige måned ble det tydelig for alle og enhver at næringsminister Dag Terje Andersen er temmelig verktøyløs når det gjelder den forretningsmessig strategi i de selskaper staten har en eierandel i. Stikk i strid med Andersen vilje solgte Telenor satellittvirksomheten sin, og endatil til et utenlandsk selskap. Nå har imidlertid Andersen en mulighet til å fortelle de i Telenor hvor skapet skal stå. I går realiserte Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas en opsjonsgevinst i eget selskap på 12 millioner kroner.

– Veldig uheldig, sier Andersen til Dagens Næringsliv.

– Dette er en urimelig gevinst til en enkeltperson i et selskap, sier Lars Peder Brekk, næringspolitisk talsmann for Sp på Stortinget. Stortingsrepresentant Jan Bøhler (Ap) følger opp med å si at hele opsjonssystemet er usunt. Enda en gang gjør de rødgrønne det klart at de vil sette en stopper for lukrative opsjonsordninger.

Dette kunne de ha gjort noe med allerede. 7 desember 2004 fikk vi ”Norsk anbefaling- eierstyring og selskapsledelse” som alle aktører innen finans-og næringsliv har stilt seg bak. Her legges det opp til at generalforsamlingen skal behandle spørsmål om opsjoner til ledere og ansatte. Regjeringen synes ikke det er nok. De har bestemt seg for endre loven slik at det er generalforsamlingen og ikke styret som skal vedta opsjonsordninger. Denne lovendringen kan tre i kraft neste år. På Telenor generalforsamling kan altså Dag Terje Andersen stille opp og sørge for at det blir flertall for å avvikle alle opsjonsordninger. Det blir som Andersen vil, for staten eier 54 prosent av Telenor.

Baksaas kan realisere opsjoner for ytterligere 25 millioner kroner. Det kan jo være han forsøker å realisere flere gevinster før Andersen får slått kloa i dem. Ellers er det et spørsmål om det er juridisk grunnlag for å endre avtaler som allerede er inngått. Opsjonene er en del av lønnsavtalen med Baksaas.

Dag Terje Andersen trenger å få vist fram noe verktøy og få demonstrert hvordan det skal brukes. Han er nok også ute etter opsjonsordningene til Eivind Reiten i Hydro. Da Reiten innløste noen av sine opsjoner, fikk han det glatte lag av finansminister Kristin Halvorsen. En håpløs reaksjon. Opsjoner er en del av en lønnsavtale. Det kan ikke være meningen at man ikke skal ta ut det man har krav på fordi landet nå styres av de rødgrønne som er imot opsjoner.

I Hydro kan imidlertid ikke Andersen være sikker på seier i opsjonsslaget. Her har ikke staten flertall. Det er ikke sikkert han får de andre eierne med på å vaske ut opsjonsordningene fullstendig.

Opsjonsordninger står ikke lenger like sterkt som de gjorde før de store opsjonsskandalene i USA og Sverige ble avdekket. Opsjoner kan friste ledelsen til å tenke kortsiktig fremfor å prioritere en langsiktig verdistigning.

Verdien på aksjene i Telenor falt som følge av at Jon Fredrik Baksaas. Det samme skjedde i REC der Erik Thorsen og andre ledere solgte aksjer for rundt 200 millioner kroner.

Når aksjemarkedet får roet seg ned, stiger som regel kursen igjen. Investorene forstår at ledelsen noen ganger også ønsker å sikre seg verdier. Pressetalsmann Dag Melgaard kunne da også fortelle at Baksaas på ingen måte hadde mindre tro på selskapet han leder. Han skal bruke en del millioner på å løse ut slektninger på et landsted på Tjøme.

Opsjoner har god mening i selskaper i en oppstartingsfase der man sliter for å skaffe seg nødvendig kapital for vekst. I større etablerte selskaper bør man benytte bonuser ut fra klare kriterier fremfor opsjoner. Aksjekursen er en alt for upresis indikator på hvor godt et selskap drives. En treffer langt mer presist ved å gi bonuser.

Det er positivt at Dag Terje Andersen vil gå til kamp mot opsjonsordningene. Men han må da være villig til å legge bonuser på bordet.

Hvis Dag Terje Andersen og Jan Bøhler skal bestemme hva toppsjefen skal tjene, ville de vel ikke fått mer enn 2,5 millioner kroner i årslønn. Det er jo over det dobbelte av det statsministeren tjener. Det må da holde. Det kan man gjerne mene, men en får aldri styrene i Telenor, Norsk Hydro, Statoil og DNBNor til redusere sjefenes lønn dramatisk. Hvis disse selskapene skal avvikle opsjonsprogrammene, kan grunnlønnen bli økt og det kan komme en million eller to på toppen. Dette vil i så fall Andersen få et medansvar for. Og den som tar medansvar for lønninger i fleremillionersklassen, får også sin dose kritikk.

Gerd-Liv Valla og Finn Bergesen jr. har tvunget regjeringen til å tro så det suser på IA-avtalen, som de egentlig har mistet troen på. Jens Stoltenberg er flink til å hente seg selv opp av grøfter han ramler i, skriver redaktør Magne Lerø.

Gerd-Liv Valla og Finn Bergesen jr. har tvunget regjeringen til å tro på noe de ikke trodde på for to måneder siden, nemlig avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Både Jens Stoltenberg og Bjarne Haakon Hanssen sa rett ut IA-avtalen ikke fungerte som forutsatt og at det måtte nye tiltak til. Regjeringen ville pålegge arbeidsgiverne å dekke 2,5 milliarder i sykelønn og ble kritisert sønder og sammen. Jens Stoltenberg har nå i to måneder ledet et utvalg som skulle forsøke å «finne på noe annet». I går gjorde Jens Stoltenberg det klart at han er blitt omvendt. Nå tror regjeringen så det suser på IA-avtalen. De skal bli mer av den slags som de for to måneder siden ikke hadde noen tro på.

Det har tatt to måneder å komme fram til de nye tiltakene på IA-avtalens grunn. Politisk redaktør i Dagsavisen, Arne Strand, mener det ikke burde ha tatt mer enn åtte timer. I hovedsak dreier det seg om at arbeidsgivere skal engasjere seg sterkere for å få sykemeldte tilbake i jobb, at det skal holdes møter mellom lege, arbeidsgiver og arbeidstaker og at man skulle sette i gang attføring etter få måneder sykemelding hvis man ser at sjansen for at den sykemeldte kan komme tilbake i jobb er små. Dette gir ikke mer enn rundt 300 000 millioner i sparte sykelønnsutgifter. Prognosene for hva sykefraværet vil koste er endret med 775 millioner. For å få til en innsparing på 2,5 milliarder, som regjeringen har insistert på, blir det slutt på ordningen med lavere arbeidsgiveravgift for ansatte som er eldre enn 62 år. Det utgjør 932 millioner. Istedenfor 2,5 milliarder i sykelønnskostnader mister arbeidsgiverne 932 millioner i rabatt.

Det er jo en grunn til at vi har det har vært en seniorrabatt på arbeidsgiveravgiften. Dette skulle stimulere arbeidsgivere til å ansette mennesker som er eldre enn 62 år. Det er ikke mindre viktig enn tidligere. Et av regjeringens mål er jo å få folk til å fortsette å arbeide etter at de er 62 år. Da er det også viktig å gi arbeidsgiverne en stimulans til å beholde seniorene lengst mulig.

Sjeføkonom Harald Andreassen i First og seniorøkonom Kyrre Aamdal i DnB Nor Markets sier til Dagens Næringsliv at det hadde vært bedre å latt arbeidsgiverne betale noe av sykelønnen enn å fjerne seniorrabatten.

Det er ikke vanskelig å være enig. Både regjeringen Bondevik og regjeringen Stoltenberg har gått inn for at arbeidsgiverne skal betale en mindre en del sykelønnen. Men ingen regjering ser ut til å våge en konfrontasjon med partene i arbeidslivet på dette området.

For LO er sykelønnsordningen noe av det mest verneverdige vi har. IA-avtalen betrakter de som en perle som de vil kjempe med nebb og klør for å beholde. Det ligger an til at IA-avtalen vil forbli temmelig urørt fram til valget i 2009. Neste år er det valg. Og året etter er det et år før stortingsvalget. Jens Stoltenberg har ikke råd til å bli offentlig hudflettet av Gerd-Liv Valla en gang til.

Regjeringen har gjort full retrett når det gjelder sykelønnsordningen. Her har Gerd-Liv Valla og Finn Bergesen jr. vunnet på knockout i andre runde. Men Finn Bergesen har måtte akseptere at arbeidsgiverne mister seniorrabatten. Jens Stoltenberg kan med troverdighet stå fram og si at regjeringen har klart å finne en løsning uten at budsjettbalansen er forverret.

En milliard her eller en milliard der, det kan en regjering leve med. Men Jens Stoltenberg innså tidlig at han ikke kunne leve med at samarbeidslinjen med partene i arbeidslivet ble erstattet med den konfrontasjonslinje.

Politikk er det muliges kunst. Når Jens Stoltenberg først ramler i grøfta, er han flink til å redde seg selv opp igjen. Det beste er selvsagt å se seg skikkelig for og spørre om veien, så unngår en grøftekanten. Nå gjelder det for Jens Stoltenberg å vise at det er regjeringen som skal stake ut kursen og foreta viktige veivalg. Når Gerd-Liv Valla og Finn Bergesen jf. er enige, må Stoltenberg satse på sine overtalelsesevner. De lar seg ikke regelrett kjøres over.

Når Tom Nordli og Frode Grodås gråter, henholdsvis av glede og sorg, byr de på ekte vare. Ledere kan gjerne vise følelser, men først og fremst gjelder det at en leder har emosjonell kontroll i møte med andre mennesker, skriver redaktør Magne Lerø

Tom Nordli gråt av glede. Frode Grodås gråt av sorg, skriver Dagbladet i dag. Og grunnen er at Viking beholder plassen i eliteserien, mens Ham-Kam rykker ned. At fotballtrenere viser følelser på denne måten, overrasker ikke. Det er etter hvert blitt ganske vanlige at en del fotballtrenere lever med følelsene utenpå. Det avhenger selvsagt hva slags type man er. Det var ikke mye tårer å se i øynene til Egil Drillo Olsen, men han presterte noen gledesbyks fra trenerbenken da landslaget imponerte.

Når fotballtrenere tar til tårene, skyldes det både den typen de er og den emosjonelle spenningen som utfolder seg på en fotballbane. Det er nesten umulig å bli uberørt når tusener bryter ut i jubel eller skuffelse.

For alle ledere gjelder det å utnytte hele registeret i sin personlighet i utøvelsen av lederoppgaven. Det er lov for ledere å vise følelser. Tom Nordli kan stå som eksempel på ledere som går lengst i å leve ut sin personlighet som leder. I fjor fikk Nordli status som en mirakelmann, en trener av første klasse med ualminnelige god gaver til å motivere og løfte et fotballag fram til seier. I fjor var Start best og Nordli ble genierklært. I vår fikk Nordli sparken. Det kom som lyn fra klar himmel. Han var ikke selv forberedt på at det kunne skje. Erik Solér, den sterke eieren i Start, ville ikke gi noen begrunnelse. Vi fikk inntrykk av at Nordli hadde kjørt seg fast fordi han «levde ut» sin personlighet, på godt og ondt. Når ledere slipper følelser løs, kan man fort vikle seg inn i problemer. Nordli lærte nok en del av det som skjedde i Start. At han er en dyktig trener har han fått vise i Viking de siste månedene. Han har vært seg selv på godt og ondt, men har vel hatt bedre emosjonell kontroll i Viking enn han tidligere har brydd seg med.

Vi lever i en tid da følelsene har fått sterkere plass, i alle fall i mediene og i offentligheten.

Følelser er ekte vare. Vi kan bli lut lei alle ordene. Det mennesker føler er i alle fall sant, som regel da.

Det er imidlertid en stor forskjell på følelser som et sant uttrykk for indre spenninger, glede, sorg og skuffelse, og som styrende for den ledelse man utøver. Når følelser relateres til andre, må en leder være obs. Den form for kritikk og regelrett utskjelling som enkelte trenere varter opp med overfor spillerne, er ledelse til stryk i arbeidslivet. Ansatte må kunne merke at lederen er irritert, men der går også grensen. Følelser er subjektive opplevelser. Når disse formilder til andre, oppstår det lett misforståelser. Man vikler seg inn i diskusjoner om hva man sa, egentlig mener og aldri har ment. Følelser setter spor det ikke er så lett å viske ut.

Henry Kissinger, en av de mest markerte amerikanske utenriksministrene, sa an gang at han aldri fattet beslutninger når han kjente at han var følelsesmessig berørt. Den uttalelsen ble han kritisert for. Han ble tolket som en ufølsom mann som ikke ville la seg påvirke av «de myke sider».

Kissingers poeng var at beslutninger skal fattes på grunnlag av klare premisser og at de skal være etterprøvbare, også av utenforstående når de fattes på samfunnets vegne. Han sa egentlig ikke noe annet enn at det er lurt å sove på det, roe seg ned og tenke seg om. Det er ikke lett når beslutninger må tas der og da. Da gjelder det på kunne skyte fra hofta, og treffe.

Alt til sitt bruk. Det er greit å slippe typer som Tom Nordli løs på en gjeng tjueåringer som er sultne på å spille fotball. De ville ikke gjort seg like godt som statsråd, for eksempel. Som gründer ville sikkert Tom Nordli gjort det utmerket. Som konsernsjef måtte han i det minst hatt et kobbel av gode rådgivere rundt seg.

Kjell Inge Røkke var i sine yngre dager et fyrverkeri av en leder. Det ble ikke spart på kruttet i fiskebåtene. Som industrileder spiller Røkke en annen rolle. Men i avgjørende faser er han der. Han er en steinhard forhandler, med et emosjonelt driv og en kraft til å banke igjennom sin egen vilje som flere mann må stålsette seg i flere dager for å motstå.

Tom Nordli er også temmelig uimotståelig i sin evne og vilje til å drive elleve spillere fremover og oppover. Men det skar seg i Start. Neste år vil han vel drive Viking videre, oppover mot toppen på tabellen. Med lærdommen fra Kristiansand, bør kan kunne bli flere år i Stavanger uten at det skjære seg.

Med sitt varsel om at Frp vil endre klimapolitikk, maktet Ketil Solvik- Olsen å binge Helen Bjørnøy i lykkerus. Istedenfor å kjefte på KrF, burde Siv Jensen også gitt Dagfinn Høybråten muligheten for å kjenne er snev av politisk lykke, hvis hun vil ha KrF med på laget da, skriver redaktør Magne Lerø

En av nyhetene i Kjell Magne Bondeviks nye bok er at statsminister Jens Stoltenberg rett etter Aps dundrende valgnederlag i 2001, ringte Bondevik og tilbød seg å danne regjering med KrF. Bondevik sier at han ikke vil gi noe råd til dagens partiledelse om de bør søke et samarbeid med Ap eller med Høyre og Frp. Men han gjør det klart at han ikke ser noen prinsipielle hindringer for at KrF kan gå inn i en regjering ledet av Jens Stoltenberg. Avstanden til Siv Jensen er større, ser det ut til at Bondevik mener. Dette synet synes han å ha bred støtte for blant de tillitsvalgte. Nationen har snakket med flere fylkesledere som sier de foretrekker Jens fremfor Siv.

Jens Stoltenbergs strategi er å knytte seg sterkere til KrF. Flere rødgrønne har sagt at de er villige til å snakke med KrF om endringer i det budsjettet som regjeringen har laget fram. For Dagfinn Høybråten gir det en mulighet for å komme på banen og vise at KrF oppnår resultater selv om de har havnet utenfor regjeringskontorene.

KrF kan bli en joker når det gjelder hva slags regjering vi skal få etter valget i 2009. En skulle tro at Siv Jensen ville være opptatt, som Stoltenberg, å knytte bånd til KrF for å få dem til å bli med i, eller i det minste bli et støtteparti, for en regjering leder at Frp og Høyre. I Dagsavisen i dag virker det som om Siv Jensen tenker motsatt. Hun er provosert av KrF, en provokasjonen hun tydeligvis har arvet fra Carl I. Hagen. Hun sier det er en hån mot velgerne å la KrF dominere.

– De må komme ut av den spagaten de står i og ta et valg. De kan ikke fortsette å kjæle med friere på begge sider, sier Jensen.

Men er det ikke nettopp det KrF gjør? Bondevik har sagt at han fortatt mener det ikke er aktuelt å gå inn i en regjering sammen med Frp. Det samme har de to nestlederne i KrF sagt.

– Frp vil gjerne ha et bredt samarbeid på ikke-sosialistisk side, hvor KrF er med og har reell innflytelse. Men vi må sette foten ned og få styrkeforholdene mellom partiene på plass, sier Jensen.

Dette har Frp sagt ørten ganger tidligere. Det er ikke interessant at Siv Jensen sier det igjen. Det interessante er at hun ikke vil eller er i stand til si noe annet. Denne uken er det skapt et inntrykk av at KrF driver sakte, meget sakte, men sikkert mot Ap. Det er ikke en eneste signal på at KrF er kommet en eneste millimeter nærmere et samarbeid med Frp. Siv Jensen håper på Dagfinn Høybråten som så langt har vært forsiktig å si noe særlig til å bli klok av om hva KrF bør lande på.

Når Siv Jensen velger å ta et knallhardt oppgjør med KrF, er det nærliggende å tro at hun har gitt opp KrF. Istedenfor å kjefte og anklage burde hun ha smigret og lokket. Både i forhold til Høyre, Venstre og KrF er det viktig at Siv Jensen lar de få et inntrykk av at Frp er i siget mot de andre, fra standpunkter de tidligere har inntatt. Frps Ketil Solvik-Olsen ga et eksempel på det i forrige uke. Frp støtter avtalen mellom staten og Statoil om utbygging av Mongstad og varsler en ny klimapolitisk linje fra Frp. – Frp gir meg lykkerus, kvitterte miljøvernminister Helen Bjørnøy med.

Nå skal det mye til før Siv Jensen klarer å sette Dagfinn Høybråten i lykkerus. Men hun burde klare å komme opp med noe annet enn de samme formuleringer og de samme angrepene som gjorde at forholdet mellom Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen surnet fullstendig til. Hvis hun vil i regjering med KrF da – og ikke satser alt på at Frp og Høyre skal fikse det alene.

Om halvannen uke vedtar EU det nye tjenestedirektivet. Det betyr nok tap av noen eksisterende arbeidsplasser. Men noen sosial dumping blir det ikke, og det er ingen grunn til å legge ned noe norsk veto, skriver redaktør Magne Lerø.

EU er grunnlagt på ideen om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De fire friheter er basis for EUs indre marked hvor Norge er med via EØS-avtalen. Så langt er det blitt så som så med flyten av tjenester. Det er i denne sektoren veksten skjer. Nærmere 90 prosent av nye arbeidsplasser som skapes i EU skjer innen en eller annen form for tjenesteyting. Ideologene i EU har i årevis ivret for å «slippe tjenestene løs»  i det frie markedet.

I 2004 kom EU-kommisjonene opp med det første utkastet til nytt tjenestedirektiv. Frykten for sosial dumping meldte seg med stor styrke fra første stund av. Årsaken var direktivets prinsipp om opprinnelsesland. Dersom et selskap ønsker å ta et oppdrag i et annet EØS-land, er det hjemlandets, og ikke vertslandets, regler som skal følges. Dette kan virke forverrende både på kvalitet, og lønns- og arbeidsvilkår.

Det ble også en kraftig diskusjon om hva slags tjenester direktivet skulle omfatte. I flere land ble det advart kraftig mot at en liberalisering av offentlige tjenester. Fagbevegelsen mobiliserte på tvers av landegrensene. Her hadde den europeiske fagbevegelse en sak de helhjertet kunne stå sammen om.

I februar i år serverte en gruppe parlamentsmedlemmer et kompromissforslag. Mange av kravene fra fagbevegelsen ble imøtekommet. Opprinnelseslandet ble tatt ut, og medlemslandene får skjerme markeder av hensyn til offentlig sikkerhet, sosiale hensyn, forbrukervern, miljø og helse. Kommisjonen banket igjennom tjenestedirektivet i juni i år. 14 november i år vedtar EU-parlamentet etter all sannsynlighet nye direktivet.

Mange i fagbevegelsen er fortsatt skeptiske. I UNICE, den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, er man skuffet. De hevder kompromisset innebærer at man er fratatt det meste av kapasiteten til å skape vekst og nye jobber i Europa. Det kan nå diskuteres. Direktivet omfatter konsulenter, sertifisering, eiendomsforvaltning, reklame, rekrutteringstjenester, rettighetsforvaltning, skatterådgivning, bygge- og arkitekttjenester, varemesser, bilutleie, turisme, sportssentre, fornøyelsesparker, for å nevne noe. Det bør da kunne bli en del vekst ut av dette.

Fri flyt av tjenester var nedfelt i Romatraktaten på 50-tallet. Først nå tar EU et stort skritt fremover på dette området. Dette viser EUs styre og svakhet. Man skal gå i takt, og det blir ikke tatt større skritt enn det alle er enige om. Det viktigste er at man beveger seg fremover i riktig retning.

Vi tror ikke det er grunn til å frykte den elendighetsbeskrivelse fagbevegelsen gir av hva EU-direktivet kan føre til. Selvsagt vil det bety omstilling innen denne sektoren slik det skjer innen vareproduksjonen. Billige produkter har vi levd med lenge. Billig arbeidskraft ser det også ut til at vi klarer å leve godt med.

I Norge gjelder det å få tak i nok arbeidskraft i årene fremover. Problemet er ikke at norske arbeidstakere skyves ut. Vi vil få eksempler på at bedrifter innen tjenesteytende sektor må kaste inn håndkle fordi man ikke kan konkurrere med dem som er rimeligere. Det skjer jo hele tiden. Det er tusener som mister jobben hvert eneste år – og de fleste av de samme tusener får seg en ny jobb. Dette er ikke noe nytt.

Det er ikke noe grunnlag for å bruke vetoretten mot det nye EU-direktivet. Det vil bringe hele EØS-avtalen i fare. Norge er et av de landene hvor vi har lite å frykte. Det er større grunn til frykt i land med høy arbeidsløshet og hvor man ligger etter med å omstille seg i forhold til det globaliseringen representerer.

De vil være et press i EU for å utvide tjenestedirektivets virkeområde. Det skal dras opp grenser for hvor sterkt man kan beskytte seg mot fri konkurranse og hvilke tjenester som skal unndras. Denne diskusjonen vil først og fremst foregå innad i EU. Her er ikke vi med. Så innflytelsen blir ikke stor. Forpliktelsen til å være med på det EU-bestemmer er imidlertid like stor. Slik er det å være et «utenforland» .

Presise lover er ikke løsningen. Grensen mellom korrupsjon, smøring og kundepleie handler først og fremst om etikk. Her må lederne bli bevisst, rydde opp og lage egne kjøreregler, skriver redaktør Magne Lerø

Tall fra NHO viser at 90 prosent av medlemsbedriftene ikke vet hvor grensen går mellom kundepleie og korrupsjon.

– Undersøkelser er et uttrykk for at bedriftene trenger hjelp. De etterspør informasjon om hvor grensen mellom kundepleie og korrupsjon går, sier Erik Lundeby, som er ansvarlig for etikkarbeidet i NHO til Dagens Næringsliv.

Det er bare for NHO å gå i gang. Informasjon og veiledning med sikte på å øke den etiske bevisstheten blir det sjelden for mye av. Men presise regler for hvor grensen mellom korrupsjon og kundepleie går, hverken bør eller kan NHO gi. Dette er det delte meninger om. Slik er det og må det være når det gjelder etikk. Det alle må akseptere, er nedfelt i landets lover og disse må tolkes og anvendes av domstolene. De etiske spørsmål ser vi forskjellig på. I dette tilfelle er det både kultur og bransjeavhengig forskjeller.

NHO har laget lister over hva som er uakseptabelt, hva som må vurderes nøye og hva som vanligvis er greit. Det er for eksempel greit med arbeidsmiddager, gaver ved spesielle anledninger og deltakelse på faglige arrangementer hvis man selv betaler reise og opphold. Dyre måltider, deltakelse av ledsager, billetter til sports- og kulturarrangement bør vurderes nøye. Dekning av dyre reiser, private utgifter og gaver med betingelser er uakseptabelt, ifølge NHO. En slik oppstilling har nok bred oppslutning.

Sist fredag ble eiendomssjefen på Ullevål dømt for å ha mottatt bestikkelser, nærmere bestemt rundt 600 00 kroner fra Peab.as. Vi får altså lite hjelp fra domstolene til å regulere det som skjer i praksis på dette området. Domstolene griper fatt i ekstremtilfellene. Eller legger domstolen vekt på at eiendomssjefen har latt seg bestikke og smøre i hemmelighet. Å delta på turer i titusenkronersklassen, slik han har gjort, er dessuten i strid med Ullevåls regelverk.

Aktor i saken, førstestatsadvokat i Økokrim, Lars Stoltenberg mener næringslivet trenger en oppstramming. Han reagerer på at mange turer som arrangeres i virkelighetene ren fornøyelse, men de kamufleres som faglige opplegg. Det har han rett i. Her bør det ryddes opp.

Jan Borgen, leder for Transparency International, krever klare instrukser for myndighetene på forskjellen mellom kundepleie og korrupsjon. Han synes den veiledningen NHO har utarbeidet er for vag.

Hvis vi i lovs form skal definere hvor grensen mellom kundepleie og korrupsjon går, er vi redd det er «for lite» som blir ulovlig. Næringslivsledere må selv ha en holdning til dette. De enkelte bedrifter bør vedta rettingslinjer som er langt strengere enn det loven fastsetter. Statoil har fore eksempel informert sine forbindelser om at de har sluttet å gi gaver. Noen bedrifter har regler om at man ikke skal gi gaver til en verdi over for eksempel 500 kroner.

Noen har tradisjoner for at de ber forretningsforbindelser på middag for å drøfte saker av felles interesse. Da er det ikke byens billigste restauranter som velges ut. Det kan da ikke være ulovlig? Det kan da ikke innføres statens satser for næringslivet? Dette må de selv finne ut av.

Noen inviterer sine forbindelser på fotballkamp. Det blir gjerne servert noe å spise før eller etter klampen. Dette kan selvsagt ikke forbys i lovs form.

Å møte forretningsforbindelser på fotballkamp bidrar til å bygge reaksjoner. Det skapes bindinger, slik alle former for sosialt samvær gjør. Dette kalles kundepleie. Innfor rimelighetens grenser må alle drive en form for pleie av sine kunder. Men det må være åpenhet om det som skjer – og bedriften må ha retningslinjer for det.

Noen bedrifter har kutter kraftig i den såkalte kundepleien. De mener det går for mye tid med til det og at det blir dyrt i lengden. De har vel også erfart at de kan miste en avtale med en som er pleid grundig i årevis. Pris og kvalitet er tross alt viktigst.

Noen kunder velger å ikke delta på de arrangementer leverandørene inviterer til. De ønsker ikke tette forhold til sine leverandører som kan skape bindinger.

Dette må bedriftene selv finne ut av.

Vi kunne trenge en opprydning i begrepene. Korrupsjon er å gi eller motta en fordel som en gjenytelse for en avtale, og det skjer gjerne i hemmelighet. Bestikkelse er en form for korrupsjon. Korrupsjon er ulovlig.

Smøring vil vi anbefale blir benyttet for kundepleie av tvilsom karakter. Dette er ikke ulovlig. Det ligger i gråsonen fordi det rammes at det etiske regelverket enkelte bedrifter har. Kundepleie hefter det ikke noen betenkeligheter med. Vi ser ikke se store problemene med om en kunde får spandert en enkel middag og sitteplass på tribunen for å se en landskamp på Ullevål.

Det er gode grunner for å skjerpe korrupsjonsbestemmelsene. Ligningsmyndighetene bør også vurdere om reglene for hva slags ytelser som både bedrift og den enkelte skal innberette. Det enkelte kaller for smøring (ut fra vår definisjon) blir vi ikke kvitt. Vi kan kun få det under kontroll ved at det etiske bevisstheten skjerpes og ved at leverandører som forsøker seg på opplagt smøring stadig oftere får et avslag fra gode kunder

Å få KrF med i regjering, står sannsynligvis fortsatt høyt på Stoltenbergs drøm-og ønskeliste. Da vil han slippe en del av det rødgrønne maset om å legge kursen i en retning han egentlig har liten sans for, mot venstre, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Magne Bondevik skriver i boken som han lanserer i dag, at Jens Stoltenberg ringte ham etter valget i 2001 med spørsmål om det kunne være aktuelt for KrF og Ap å danne regjering sammen. Bondevik avviste henvendelsen. I en samtale med NRK i dag sier han at grunnen var at de hadde gått til valg på at de ønsket et regjeringsskifte. Han syntes heller ikke det var naturlig å gå i regjering med Ap som vitterlig var valgets store taper.

Jens Stoltenberg sier til Dagsavisen i dag at han ville hindre at landet fikk en høyredominert regjering.

Jens Stoltenberg kunne umulig ha hatt store forhåpninger om at Kjell Magne Bondevik ville si ja. Stoltenberg var en frustrert og slagen mann etter det drepende valgnederlaget i 2001. Han som var satt på for å føre statsministerarven videre, hadde mislyktes totalt. Han var i villrede om veien videre. For Stoltenberg ville det vært en gedigen seier om han hadde fått KrF til å hoppe over fra blått til rødt. Han måtte bare gjøre et forsøk.

Det var i 1998 Ap begynte å snakke om at de var villige til å danne regjering sammen med andre. Så seint som i 2004 holdt de dørene åpen for et samarbeid både mot høyre og venstre, les KrF og SV. Det gjør de for så vidt fortsatt. Selv radikaleren Trond Giske forsøker seg av til som frier i forhold til KrF.

Etter valget i 2001 gikk KrF til høyre og dannet regjering med Høyre og Venstre. Ap gikk til venstre, mot LO og SV. Jens Stoltenberg innså at dette var den eneste retningen han kunne gå i for å ha mulighet for å komme tilbake som statsminister. Det viste seg å være en god strategi. Nå regjerer de rødgrønne.

Når vi i dag får høre at Jens Stoltenberg var rede til å omfavne KrF i 2001, kaster det også et lys over dagens politiske realiteter. Hvis den rødgrønne regjeringen ryker, vil Jens Stoltenberg være på tråden til Dagfinn Høybråten umiddelbart. Jens Stoltenberg vil regjere. KrF vil kunne få et solid gjennomslag for hjertesaker dersom de svarer ja til Stoltenberg. Det er ikke umulig å tenke seg det. Sp har gått denne veien. I utgangspunktet skulle en tro Dagfinn Høybråten står lenger fra Ap enn Valgerd Svarstad Haugland gjorde. Men det var ikke hun som fikk henvendelsen. Jens oppfattet Bondevik som den fremste beslutningstaker og premissleverandør i KrF. Det er påfallende at ikke Kjell Magne Bondevik gikk videre med henvendelsen fra Stoltenberg. Det forteller noe om hvilken posisjon han mente å ha i KrF når han på egen hånd kunne avvise Stoltenbergs invitt.

Når det gjelder å kunne holde seg i regjering, har Kjell Magne Bondevik vist usedvanlig god evner. Dagfinn Høybråten er en annen type. Han er ikke diplomat og kompromissmaker slik Stoltenberg og Bondevik er det. Men Høybråten forstår seg utmerket godt på makt og taktikk i politikken. Ender Høybråten opp i regjering, vil han kjøre knallhardt for å få gjennomslag for det KrF vil. Stoltenberg vil få merke at i Høybråten er det «stål i bein og armer». Og i KrF har Høybråten nesten all makt for tiden. Det gjør det på mange måter enklere.

Nå har Jens Stoltenberg mer enn nok med å drive de rød grønne fremover i terrenget for å nå sitt lovete Soria Moria. Flere ganger har vi fått en fornemmelse av at Jens Stoltenberg ønsker å komme seg ut av det grepet SV, LO og den radikale fløy i eget parti forsøker å ta over deler av politikken.

Mens Kjell Magne Bondevik ble drevet mer mot høyre enn han selv ønsket, tvinges Jens Stoltenberg mer mot venstre. Å få KrF i regjering står sannsynligvis høyt på Jens Stoltenbergs ønskeliste. Det ville gitt regjeringen en tydeligere sentrumsprofil.

Regjeringer beveger seg mot sentrum for tiden– det skjer i Sverige, i Danmark, i Tyskland, og i England er David Cameron opptatt av å gi Torryene” en sentrumsprofil. Her hjemme må Stoltenberg lede en regjering der en stor flokk maser om at kursen skal legges om i en retning Jens Stoltenberg har liten sans for, mot venstre.