Norske Skog har skaffet politikerne alle de argumenter de trenger for å gjøre det vanskeligere å legge ned bedrifter, når andre som vil overta står i kø, skriver redaktør Magne Lerø.

Konsernsjef Jan Oksum fikk det som han ville. Union blir lagt ned. Men han er blitt selve beviset på at samfunnet ikke kan la konsernsjefer presse fram nedleggelse av bedrifter uten at de har bedre argumenter enn det Norske Skog har. Vi har ingen tro på at de ansatte vinner fram med å ta saken til retten. Det var de ansattes representant fra Follum fabrikker, Roy Helgerud, som stemte imot utsettelse. Det skjedde etter at ledelsen i Norske Skog gjorde det klart at Follum kunne bli nedlagt, dersom Union skulle opprettholdes. Man kan undre seg over saksbehandlingen, med det er ikke ulovlig å sette ansatte under press slik ledelsen i Norske Skog gjorde. De brukte rå makt for å få det som de ville. LO vinner neppe fram med å klaske hovedavtalen i bordet, der det står at de ansatte har rett til å forhandle om overtagelse av en bedrift som legges ned.

Denne saken har imidlertid skapt et politisk press som kommer til å få konsekvenser for bedrifter i Norge som vil nedlegge virksomhet. De rød–grønne er provosert. Når de ikke vant fram med bestrebelsene på å redde Union, vil de i alle fall sørge for at de har mer verktøy i kassen sin neste gang. Det ligger an til at ervervsloven gjeninnføres i en eller annen form. Denne vil gi myndighetene muligheten til å henge klausuler på bedrifter som på en eller annen måte ber om noe utover de generelle rammebetingelsene for næringslivet. Dette vil redusere disse bedriftenes handlefrihet i gitte situasjoner.

De rød–grønne forsøker neppe å forby nedleggelse av lønnsomme bedrifter, slik SV har tatt til orde for. Slike bestemmelser blir umulig å håndheve. Og det er tross alt eierne som må avgjøre hva de vil satse på. Men hvis eierne vil legge ned en bedrift, vil man nok sørge for at de ansatte sikres mer enn tre måneders lønn hvis bedriften går med overskudd.

Med de rød–grønne får vi ikke rammebetingelser som ikke vil være å leve med for næringslivet, men vi må nok regne med at det vil koste noe mer å nedlegge i Norge, for å satse i utlandet der det er billigere arbeidskraft.

LO vil sannsynligvis også vinne igjennom med et krav om at de ansatte skal styrke sine rettigheter til å overta bedrifter som skal legges ned.

Landets bedriftseiere tåler noe redusert handlefrihet ved nedleggelse. Men heller ikke de rød–grønne kan lukke øynene for det faktum at nedleggelse av ulønnsomme bedrifter er nødvendig for å styre arbeidskrafter til de bedriftene som er lønnsomme. Det blir ikke god verdiskaping av å holde fast på det gamle lengst mulig. Og det er et tankekors når vi i dag får høre fra Aetat at det er et stort behov for arbeidskraft i Skiensområdet, og at de fleste ved Union neppe vil få problemer med å finne noe annet å gjøre.

Å sende ut en juridisk betenkning som eierne i Norske Skog oppfatter som en trussel, er en skivebom og et eksempel på manglende gangsyn hos Jan Oksum. I hans verden er Åslaug Haga i ferd med å forlede skogeierne til å begå lovbrudd, skriver redaktør Magne Lerø.

Når skogeierne i dag kl 15 benker seg for å ta stilling til om Union skal legges ned, har de med seg en juridisk betenking fra advokatfirmaet BA-HR, der de blir minnet på at de kan bli holdt økonomisk ansvarlig dersom de stemmer i strid med Norske Skogs interesser. Det er konsernsjef Jan Oksum og lederen av bedriftsforsamlingen, Ivar Korsbakken, som mener skogeierne trenger en juridisk belæring. Flere oppfatter brevet som en regelrett trussel.

Reaksjonen fra politisk hold er også sterke

– Det er betegnende når de ber jurister utarbeide en trussel mot sine egne eiere, sier Lars Peder Brekk, nestleder i Senterpartiet.

I går rykket skogeier Leopold Løvenskiold ut med refs av Norske Skog for å vise manglende samfunnsansvar. Han ga også konsernsjef Jan Oksum strykkarakter for håndteringen av saken.

Utfallet av dagens møte i bedriftsforsamlingen er åpent. Mye taler for det blir vedtatt å legge ned Union, med Ivar Korsbakkens dobbeltstemme.

I belæringen av skogeierne tar BA-HR for seg aksjelovens bestemmelser om myndighetsmisbruk og inhabilitet. Det konkluderes med at medlemmer av bedriftsforsamlingen ikke har anledning til å legge vekt på politiske tiltak som vil fremme særinteresser for visse aksjonærer, i dette tilfelle skogeierne.

Aksjonærene advares også mot å stemme ut fra «samfunnshensyn». Det er Norske Skogs interesser som skal være retningsgivende. Det heter videre at medlemmene av bedriftsforsamlingen risikerer å få et erstatningskrav mot seg dersom de ikke ivaretar Norske Skogs interesser.

Dette notatet er et nytt eksempel på at Jan Oksum og ledelsen i Norske Skog mangler gangsyn. Jan Oksum vil garantert si at dette brevet ikke på noen som helst måte er en trussel. Det er kun en utredning av hva aksjelovens sier. Men skogeiere oppfatter det som en trussel. Dermed er det det. Å sende ut BA-HR utredningen er en skivebom av en ledelse som frykter å miste kontrollen.

Men dette notatet vil ikke bedriftsforsamlingen la seg påvirke av. Det er heller ikke holdbar juss å arrestere eierne på denne måten. Det er ikke forbudt her i landet å legge samfunnsansvar til grunn for sin stemmegivning. Det er heller ikke lovbrudd å ta hensyn til den totale situasjon Norske Skog har brakt seg opp i, når en sak skal avgjøres. Hvis en skogeier mener det er i strid med god corporate governance og samfunnsansvar å legge ned Union, kan han være temmelig sikker på at norske domstoler ikke vil gjøre ham til lovbryter. Og blir Union ikke nedlagt, kan han være temmelig sikker på at Norske Skog ikke vil starte en juridisk klappjakt på sine eiere. Da må enten Jan Oksum legge seg flat for bedriftsforsamlingens vedtak, eller trekke seg.

Bestemmelsene i aksjeloven kommer til anvendelse i tilfeller der en eier har kryssende interesser. Man har ikke anledning til å stemme imot i et selskap dersom det kolliderer med ens interesser i et annet selskap man er medeier i. Slik BA-HR og Norske Skog argumenterer, driver de rød–grønne og forleder skogeiere til å opptre i strid med aksjeloven.

Men aksjeloven kan ikke tolkes slik at det forbyr eiere å ta hensyn til endrede rammebetingelser for hele skogindustrien når de skal ta stilling til nedleggelse av Union. Her dreier det seg ikke om snevre egeninteresser, men utviklingen av en bransje.

Noe annet er det at de rød–grønne har gått for langt i sitt engasjement i denne saken. Når Åslaug Haga nærmest driver forhandlinger med skogeierne, har engasjementet for en enkeltbedrift tippet over. Vi forstår at de rød–grønne vil innkassere en seier og demonstrere hvor mye de nå har i verktøykassa si. Men det nytter ikke med et så sterkt politisk engasjement i enkelbedrifter. Nedturen kommer – enten i ettermiddag eller senere – når andre bedrifter får problemer og forlanger «union-behandling».

Norsk Skog bør fatte en avgjørelse i dag. Enten bør de gå for nedleggelse, eller salg. Å tvinge ledelsen i Norske Skog til å drive en bedrift de mener er ulønnsom, er ikke noe poeng.

De rød–grønne får ta avgjørelsen i Norske Skog til etterretning. Det er tross alt eierne som skal bestemme over en bedrifts framtid, ikke politikerne.

Ved å trekke tilbake oppsigelsen av to sjefer som har brutt polets regelverk, forsvant mistilliten mot Knut Grøholt som dugg for solen. Det er godt det ikke er vanlig med mistillitsproduserende foreninger for sjefer, skriver redaktør Magne Lerø.

Polet kan nå stable seg på bena etter smøreskandalen, som slo knock out både på ledelse og ansatte sist vinter. Det som en stund så ut til å bli en oppvask i form av oppsigelseer og utestegning av importører, endte til slutt opp med sanksjoner i light-utgave. Polet sa opp tre ansatte, som varslet arbeidsrettssak. Torsdag denne uken ble det inngått et forlik som innebærer at oppsigelsene trekkes tilbake, men to butikksjefer må riktignok godta å bli degradert til ekspeditører. To ansatte er blitt omplassert i bedriften, mens fire har fått advarsel. Vinimportøren Ekjord, som har innrømmet å ha gitt butikksjefer alkohol av fineste merke i gaver og spandert middag og overnatting på ansatte med ektefeller, får fortsette som før. Sosial- og helsedirektoratet ville inndra bevillingen til Ekjord, men Arbeids- og sosialdepartementet kom til at de ikke hadde hjemmel for en slik reaksjon.

Etter at oppsigelsen av de ansatte er trukket tilbake, sier lederen for Overordnede Funksjonærers Forening (OFF), Juul Lyseggen, til Dagens Næringsliv at de ikke vil opprettholde mistilliten mot polsjef Knut Grøholt. Grøholt sier han har vært opptatt av å finne løsninger, slik at de kan legge saken bak seg.

Det eneste konfliktspørsmålet som nå gjenstår, er til behandling hos Datatilsynet. Uten at de ansatte var informert, ble de ansattes e-post kopiert som et ledd i undersøkelsene. Dette kan imidlertid ikke Grøholt anklages for. Siden han selv var under etterforskning, var det styreformann Harald Arnkværn som tok denne avgjørelsen.

Når det har tatt så lang tid å rydde opp etter smøreskandalen, har det sammenheng med avsløringene om at Knut Grøholt selv har operert i gråsonen for hva man kan tillate seg. Men styret i Vinmonopolet konkluderte med at Grøholt ikke har brutt Polets regleverk. Han deltok riktignok på «lovlige» smøreturer før han ble ansatt i Polet, og dette kan gi en smekk fra skattemyndighetene.

Grøholt er ikke en mann som søker offentlighetens oppmerksomhet. Han gir heller ikke inntrykk av å være noen ryddegutt. Da Grøholt selv kom i søkelyset for smøring og fikk mistillit mot seg fra de ansatte, kom han enda mer på defensiven.

Grøholt har nå fått saken ut av verden ved å inngå et forlik. Han oppnår dermed ro internt, og letter presset mot seg selv. Det er neppe tvil om at Polet har saklig grunn til oppsigelse. Hadde man hatt en leder som sto fjellstøtt og ikke var svekket, ville man sannsynligvis kjørt saken i retten. Nå kan det med en viss rett sies at de ansatte i Polet har vunnet fram med et hardkjør mot daglig leder, som det formelt sett ikke har vært grunnlag for.

Polet har ikke opplevd at de er blitt straffet i markedet, slik som for eksempel Tine, da det ble avslørt at de hadde forsøkt å misbruke sin markedsmakt. Folk vil ha vin og sprit, uavhengig av smøring. Det har hele tiden vært «business as usual» for Polet.

OFF har spilt en merkelig rolle. Mistilliten mot Grøholt er det få som har forstått noe av, annet enn som et pressmiddel i en konflikt. OFF bidrar tydeligvis til å skape en kultur internt, som styres ut fra hva som er i ledernes interesser. Det er godt at det ikke finnes mange egne sjefsforeninger rundt om.

Vinmonopolet kommer seg nok på bena igjen. Både Knut Grøholt og de ansatte har lært mye av denne saken. Polet har tross alt fått vist at de mener alvor med sitt regleverk. Å trekke tilbake oppsigelsene endrer ikke på dette.

Utfordringen for Geir Ellingsrud, den nye rektoren ved Universitet i Oslo, er å få de ansatte med på en nødvendig omstilling. Hvis ikke havner de i bakleksa i den nye konkurransesituasjonen, skriver redaktør Magne Lerø.

Matematikkprofessor Geir Ellingsrud (46) ble torsdag valgt til ny rektor ved Universitetet i Oslo (UiO). Han har vært professor i matematikk ved UiO siden 1995, instituttbestyrer, medlem av fakultetsstyret ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og leder av Forskerforbundet ved universitetet. Han fikk 56,1 prosent av stemmene i fjerde og siste opptellingsrunde. Ellingsrud ble foretrukket framfor Lars Walløe, både av vitenskapelig og teknisk ansatte og av studentene.

Universitetet har valgt en rektor som har profilert seg som en moderat reformkritiker. Han kan også ses på som en sentrumskandidat som bør kunne få støtte fra den mest reformkritiske fløyen – med Kristian Gundersen som fanebærer, og de reformvennlige med Fanny Duckert som rektorkandidat. Han framstår da også som en leder som inviterer til dialog.

Ellingsen er ingen barrikadestormer. Han er en stillfaren leder som ikke strør om seg store ord og visjoner. Mild i form og sterk i sak. Hans støttespillere har vært en gruppe av ledende intellektuelle. Han vet hva han vil. Han vil sørge for at fagfolkene har styringsrett over universitetet og at det skal satses sterkere på grunnforskning. Han advarer mot at universitetet skal utsettes for en stadig sterkere kommersielt press og er kritisk til at pengene i for stor rad følger eksamensproduksjonen.

Geir Ellingsrud uttalte for en tid tilbake til Morgenbladet at han egentlig ikke er noe voldsomt imot kvalitetsreformen, men er særdeles kritisk til at politikerne forsøker å styre universitetet etter metoder som er universitetet fremmed. Han var en av initiativtagerne til det såkalte professoroppropet i 2003, som senere ga opphav til foreningen Vox Academica. Han bidro altså til å sette en stopper for Ryssdalsutvalget og Kristin Clemets planer om å organisere alle universiteter og høyskoler som stiftelser med enhetlig ledelse og tilsatt rektor

– Nå styres norsk forskningspolitikk av 19-åringers faglige interesser. Jeg vil jobbe politisk for en svakere kobling mellom produksjon og pengestrøm. Det er altfor sterkt å si at grunnforskningen er truet, men det foregår en viss forskyvning mot at kunnskapsproduksjonen skal være nyttig. Jeg ønsker anvendt forskning hjertelig velkommen, men det er grunnforskningen som er vår hovedoppgave. Dette er universitetenes særlige ansvar, uttalte Ellingsrud til Morgenbladet for noen uker siden.

Den nye undervisningsministeren, som blir utnevnt 17. oktober, vil få bryne seg på Ellingsrud. Han vil stritte imot alle forsøk på å tilordne universitetet til en departemental målstyringstenkning og ytterlige stykkfinansiering. Men den tid er forbi da universitetet fikk en sum penger og fikk gjøre som de ville. Universitetene er kommet i en ny konkurransesituasjon. De må tilpasse seg et studentmarked. Politikerne vil at det skal ligge et element av selvfinansiering i systemet. Det betyr at man må skaffe seg studenter ved å tilby attraktive studieopplegg. Videre må en skaffe finansiering til forskningsprosjekter en har spesielt gode forutsetninger for å ta ansvar for. Det er umulig å tenke seg en offentlig fullfinansiering av universitetet, uavhengig av hva de produserer og den kvaliteten de leverer.

Sannsynligvis har universitetet gjort klokt i å velge Ellingsrud. Han har sterk legitimitet innad, og vil kunne bidra til at universitetet gjennomfører nødvendige endringsprosesser. Det er bare å ønske Ellingsrud lykke til i kampen for større bevilgninger til forskning. Men like viktig er det at universitetet søker ut mot næringslivet for å kommersialisere den forskningen som skjer, og at de har folk som jakter på nye oppdrag.

Utfordringen for Geir Ellingsrud er å bane vei for framtidens universitet. Han har de beste forutsetninger for å få de ansatte med på en nødvendig omstilling. Hvis de ansatte stritter for sterkt imot, kan flaggskipet blant landets universiteter havne i bakleksa.

Å droppe hele den nye arbeidslivsloven istedenfor å gjøre endringer i den, er en form for demonstrasjonspolitikk. Nå har LO fått sitt. Men det blir flere løsarbeidere av det, skriver redaktør Magne Lerø.

Fra Soria Moria melder Jens Stoltenberg at den nye arbeidslivsloven ikke blir innført. Alt skal være ved det gamle. Det skal ikke bli anledning til å arbeide mer overtid eller å ansette noen midlertidig. Og det blir ingen endringer når det gjelder retten til å stå i stilingen ved oppsigelse.

Dette er en uklok beslutning. Den nye regjeringen burde heller foreslått endringer på en del punkter enn å stoppe en lov som Stortinget har vedtatt. Dette blir å skru klokken tilbake. Med en viss rett kan det hevdes at arbeidsgivers rett til økt pålagt overtid og endringer ved oppsigelse, er en svekkelse av arbeidstakernes rettigheter. Men arbeidslivet endrer seg, og mange bedrifter trenger den fleksibilitet som den nye loven la opp til.

Retten til stå i stillingen til en arbeidstvist er endelig avgjort, kunne man innført igjen i løpet av våren. Og man kunne redusert adgangen til overtid. Spørsmålet om midlertidige ansettelser, svekker ikke noens rettigheter. Dette handler om å kunne tilby flere fast arbeid for en lengre periode. Det er snakk om å gjøre dørene inn til arbeidslivet bredere. Når muligheten for midlertidige ansettelser bortfaller, fører ikke det til at flere får fast ansettelse. Bedriftene kommer heller til å benytter seg av mer innleid arbeidskraft. Det blir flere, ikke færre løsarbeidere.

Å droppe hele loven er en form for demonstrasjonspolitikk. Nå har LO fått sitt.

Det er neppe noe mer lønnsomt samfunnet kan foreta seg enn å investere i frivillige organisasjoner. Og vi må kvitte oss med regler som de opplever som strupetak, skriver redaktør Magne Lerø.

VG skriver i dag at 700 frivillige organisasjoner kan miste retten til å drive lotteri. De sluntrer unna med regnskapsplikten og bestemmelser i det temmelig omfattende regleverket som Lotteri- og stiftelsestilsynet bestyrer. Hvis de ikke følger reglene, mister de tillatelsen. På lokalplan har man ikke oversikt over hvem som til enhver tid har det formelle ansvaret for lotterier. En del brev kommer ikke fram til rette vedkommende, og lokale ledere synes regelverket er vanskelig å forstå.

Her bør Lotteri- og stiftelsestilsynet selv ta initiativet til å peke på hva som kan forenkles, og politikerne må komme på banen. Så mye slendrian som disse tallene tyder på, er det ikke i frivillighets-Norge. Det bør innføres nye regler for «forenklet lotteri», som gjør det lettere å arrangere lotterier uten å komme i klammeri med tilsynet. I dag opplever organisasjonene reglene nærmest som et strupetak.

Frivillighets-Norge sliter både med å skaffe ledere og penger. På 90-tallet var det en langt større skraploddaktivitet i de frivillige organisasjonene. Strenge regler og sterke nasjonale aktører, har ført til at mange har gitt opp skraploddene. Da det ble innført moms på tjenester i 2001, rammet dette de frivillige organisasjonene hardt. Dette har de fått en delvis kompensasjon for.

Stortinget har vedtatt at det kun er Norsk Tipping som får drive med spilleautomater fra 1. januar av. Her mister de frivillige organisasjonen samlede inntekter i milliardklassen. De krangler for tiden med kulturminister Valgerd Svarstad Haugland om hvilken kompensasjon de skal få.

Skattefradraget for gaver gitt til frivillige organisasjoner har hatt stor betydning. Nå frykter de frivillige organisasjonen at de rød–grønne vil stramme inn på dette.

I går samlet Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) de frivillige organisasjonen til en strategidrøfting. De vil nå gjøre det tindende klart for politikerne at man går mot en kraftig nedbygging av det frivillige arbeidet, dersom utviklingen fortsetter.

Det er elendig samfunnsøkonomi å tvinge de frivillige organisasjonen til redusert aktivitet ved å påføre dem nye kostnader, eller gjøre det vanskeligere å skaffe seg nødvendige inntekter. Det er knapt noen investeringer samfunnet en får mer igjen for enn å sørge for at vi har livskraftige frivillige i lokalsamfunnet. Mennesker lar seg mobilisere til frivillig innsats. Derfor bør det satses på de frivillige organisasjonen ved å gi økt adgang til skattefritak for gaver, gjøre det mindre byråkratisk å komme i gang med enkle inntektsgivende aktiviteter og støtte ledertrening og opplæringstiltak.

Hvis de rød–grønne deler Karita Bekkemellem Orheim syn, bør brudd med staten komme opp som eventueltsak på høstens kirkemøte. En kirke kan ikke tvinges til å bli en heia gjeng for et politisk flertall, skriver redaktør Magne Lerø.

I går kveld kom meldingen om at de rød–grønne vil gå inn for en kjønnsnøytral ekteskapslov, og at homofile skal kunne adoptere barn på like linje med heterofile. Biskop Ole Hagesæther var raskt ut med å advare, og sa at dette vil bety et radikalt kulturskifte. Han varslet også økt motstand mot statskirkeordningen dersom dette blir vedtatt.

Dette kom ikke som noen bombe. De lå i kortene at Sp måtte gi seg på dette punktet. Spørsmålet er nå hvor sterkt KrF vil kjøre denne saken. Det er en tapt sak, og det spørs om saken er velegnet til å samle særlig mange nye velgere til KrF.

Kirkelederne bør la saken ligge. I kirken er man såpass delt i synet på homofili, at man har mer enn nok med å finne ut av hvordan kirken selv vil møte utfordringene. I praksis har kirken åpnet for homofile samboende prester, selv om kirkens øverste organ, Kirkemøtet, har vedtatt det motsatte. I Den norske kirken har man nemlig ikke styring på slike spørsmål som i andre organisasjoner. Biskoper og bispedømmeråd har nemlig rett å gjøre som de selv vil. Og når man har store deler av det politiske liv på sin side, er det i praksis grønt lys.

I over to år har man ventet på at kirkens lærenemnd skal bli ferdig med å finne ut av hva kirken skal mene om homofili. Hva nemnda kommer fram til, vil neppe bety så mye. Det er utenkelig at kirken vil samle seg om å si nei til homofile prester, slik de konservative ønsker.

Kirken er et barn av sin tid. Det er et massivt press i kulturen for at alle skal godta at homofile skal likestilles med heterofile på absolutt alle områder. Selv om det i dag er stor enighet i kirken om at man er imot en kjønnsnøytral ekteskapslov og alle adopsjonsrettigheter for homofile, vil man etter hvert også myke opp synet på dette området. For mange i kirken er det plagsomt at man må bruke så mye tid på å diskutere homofili. Det argumenteres mot at det skygger for kirkens egentlige budskap.

Nå kommer kravet fra Sp og SV om at kirken må lage en egen ordning for homofile som vil gifte seg i kirken. «Ikke snakk om», vil biskopene si i dagen framover. Det kan godt skje at noen prester kommer opp med en hjemmesnekret vigslesliturgi for homofile, slik det skjedde med velsignelse av homofile samboende. Det kommer til å bli et salig bråk av det, men det vil neppe være en biskop som tør å ta kappe og krage fra de prestene som våger å utfordre kirkens ledelse.

Karita Bekkemellem Orheim (Ap) uttalte til Dagsnytt i dag at man ikke kan gjøre som man selv vil i statskirken i en slik sak. Hun sier at hun ikke kan akseptere at kirken vil nekte de homofile kirkelig vigsel. Kirken kan ikke melde seg ut av den virkeligheten man befinner seg i etter at det er fattet et demokratisk vedtak, mener hun.

De rød–grønne vil selvsagt ikke forsøke å pålegge katolikker og pinsevenner å vie homofile. Det er statskirken som kronargumentet.

Når politikere forlanger at en kirke skal utvikle egne ordninger for noe kirken selv er imot, bør kirken våkne opp. En kirke kan ikke tvinges til å bli en heiagjeng for et politisk flertall. Hadde det vært noe tak i kirkelederne, hadde de forlangt umiddelbart at de rød–grønne gjorde det klart at Den norske kirke har full selvbestemmelse i slike saker. Hvis ikke, bør en ta opp brudd med staten som eventueltsak på høstens kirkemøte.

Kirkens ledere bør bruke tid og krefter på å få orden i eget hus når det gjelder ledelse og styring. Ingen er lenger tjent med dagens samrøre mellom stat og kirke. Den norske kirke må kaste av seg statsstyret og være kirke på linje med de andre kirkesamfunnene i Norge og så og si alle kirkesamfunnene i verden. I denne kampen har man en god alliansepartner i Human-Etisk Forbund, som mener statskirken for lengst burde ha vært avviklet. Selvsagt burde den det.

Sp og SV kan snakke om reservasjoner mot det internasjonale samfunn så mye de vil. Men når de ikke har støtte fra mer enn en sjettedel av det norske folk, må nok Ap sørge for at det forblir med verbale øvelser, skriver redaktør Magne Lerø.

SP-leder Åslaug Haga kan glede seg over at Jens Stoltenberg i alle fall er begynt å snakke slik at det virker som om norsk EU-medlemskap ikke er aktuell politikk de nærmeste åtte årene. Det kan hun innkassere som en seier. Mediene skriver i dag at de rød–grønne kan komme til å åpne for flere EØS-reservasjoner. Det kan godt være Ap også lar noen slike ord passere i Soria Moria-erklæringen. Men det er selvsagt ikke Sp og SV, som ikke har opplutning fra mer enn cirka en sjettedel av det norske folk, som skal bestemme vårt forhold til EU og andre land. Her vil nok Ap sørge for orden i rekkene.

I løpet av de siste ti årene har ikke Norge benyttet seg av den reservasjonsretten vi har i EØS-avtalen. Det var nære på ved innføringen av matsminkedirektivet. Og det er heller ikke slik at det er regjeringen alene som avgjør dette. Det er Efta som kan reservere seg. Vi må altså få med oss Island og Liechtenstein.

Reservasjonsretten er viktig i helst spesielle situasjoner hvor vitale interesser står på spill, og hvor det er et solid flertall i Stortinget. Sp og SV representerer et mindretall i slike spørsmål.

Flere eksperter Dagen Næringsliv har snakket med, sier at Norge vil møte reaksjoner fra EU dersom man tar reservasjonsretten i bruk. På sett og vis hadde det vært greit om SV og Sp hadde fått presset igjennom en reservasjon, og at vi fikk smake konsekvensene. Det kunne bidratt til at de to partiene hadde sett klarere hvor avhengige vi er av samhandling med alle andre land i Europa. Ved sitt «utenforskap» er Norge et «annerledesland», men vi må ikke tro vi kan oppføre oss som det. EU vil ikke godta at Norge inntar en «pose og sekk»-holdning.

Ellers får Åslaug Haga glede seg over at det i dag kommer meldinger fra Brussel om at EU skal fjerne en rekke firkantede og lite tjenlige regler på en rekke områder. EU vil for eksempel droppe kravet om hvordan skikkelige agurker, poter og annet av markens grøde skal se ut. Det er da noe.

Særlig mange utenrikspolitiske eksperimenter kan de rød–grønne heller ikke tillate seg. Kåre Willoch minnet i går om at Norge har vitale interesser å ivareta i Barentshavet. Russland ønsker å vise muskler i denne sammenhengen. Norge trenger aktiv støtte fra våre allierte for å stå på våre krav i forhold til russerne. Da kan vi ikke legge oss på en utenrikspolitisk linje som provoserer våre samarbeidspartnere.

Det første sjokket «de grønne» kan vente seg, er resultatet av WTO-forhandlingene. Det er ikke mye en rød–grønn regjering kan foreta seg i denne situasjonen. Det vil være useriøst om Norge fem på tolv skulle innta en helt annen posisjon i forhandlingene. I WTO-sammenheng er Norge en mus. Det hjelper ikke å være en mus som skriker. Marit Arnstad (Sp) har minnet om at Norge også har reservasjonsrett mot en WTO-avtale. Selvsagt har vi det. Men vi har ingen tro på at ikke Norge vil skrive under på denne avtalen. Det ville være et forsøk på å melde seg ut av det internasjonale fellesskapet. Og det vil ikke se pent ut om verdens rikeste land ikke vil skrive under en avtale som blant annet har som formål å gi fattige land bedre tilgang til de store og kjøpekraftige markedene. Kirkens Nødhjelp har engasjert seg i denne saken. De hevder det vil være usolidarisk å prioritere norske bønder framfor det som er i u-landenes interesser.

Sp kan protestere som de vil. Men WTO-avtalen vil ventelig bidra til at både bønder og «annerledesentusiaster» vi se hvor avhengig Norge er av å samhandle med det internasjonale samfunnet. Etter at WTO-avtalen har hatt sine virkninger, er det ikke sikkert EU framstår lenger som den store stygge ulven. Det kan jo være at norske bønder etter hvert ser seg tjent med å samordne sine interesser sterkere med bønder i EU-land.

Kristin Halvorsen tok en solid dose selvkritikk før hun dro til Soria Moria for å kjempe mot at SV virkelig blir en «heiagjeng for Jens», slik de var det valgkampen, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter et elendig valg burde SV-leder Kristin Halvorsen fått så øra flagra fra sine egne, da landsstyret hadde møte lørdag. Men ved å være først ute med en solid dose selvkritikk og legge seg temmelig paddeflat i innledningstalen, unngikk hun det. Hun er klok og erfaren nok til å vite at noen ganger må øverste leder snakke høyt og tydelig om egne feil før andre gjør det, legge seg flat for den kritikken man vet vil komme, for å få tillit til å gå videre. Når et parti etter et valg framstår som en blek skygge av seg selv, kommer man best unna oppgjørets time med å gi de fleste av kritikerne rett.

Halvorsens tabbeliste var rimelig lang. Ved å invitere pressen til varm lunsj på skolen og surre med hvor mye skolematreformen ville koste, kom hun i skade for å gjøre skolematen til hovedsak i skolepolitikken. Hun beklaget formuleringer i talen hun holdt om utenrikspolitikk, og som kunne få en til å lure på om selveste Thorbjørn Jagland hadde vært med å pusse på formuleringer. Og selvsagt innså hun at angrepet på Dagfinn Høybråten var et bomskudd. Med sin «hat-terapi» framsto hun jo som like intolerant som hun hevdet han var. SV bommet også på en del regnestykker om hva reformene deres vil koste. Eller som hun sa det selv: Vi ble satt på tiltalebenken fra dag én.

Der hadde ikke SV sittet tidligere. SV har i tredve år vært et angrepsparti.

Men nå er Halvorsens skiftemål unnagjort. Hun er tilgitt og oppreist. SV har ikke tid til å slikke sine sår og angre sin valgkampsynder lenger. I dag kl. 16 begynner regjeringsalvoret på Soria Moria. Vi betviler ikke at Kristin Halvorsen snakker sant når hun sier hun gleder seg. Men hennes sinnstilstand fanges nok best inn i det religionsfenomenologiske begrepsparet «fascinosum et tremendum» – tiltrekkende fascinasjon og fryktløs skjelving for det ukjente. Har man vært 30 år utenfor maktens sirkler, kan det være en berusende følelse å få makten i et departement der et hundretalls mennesker står klar til å gjennomføre ens eget politiske program.

Problemet for SV er imidlertid at velgerne ikke kjenner igjen partiet. De var en gang godt over 20-tallet på meningsmålingene, men nå er det ikke mer enn mer enn 9 prosent av velgerne som slutter opp om dem. SV har ingen interessegruppe som heier dem fram, slik Ap har arbeiderbevegelsen og Sp bøndene og distrikts-Norge.

I valgkampen var SV opptatt av å vise bredde. Øystein Djupedal gjorde en hederlig innsats for å vise at partiet også hadde en politikk for næringslivet en kunne stå oppreist med. Men i regjering vil det være en feil strategi for SV å forsøke å markere seg som et breddeparti. Et lite parti, og det er det SV er blitt, må bli tydelig på noen få områder. I politikken er det blitt som i markedet ellers, man må være best på noe. Det må prioriteres temmelig hardt.

SV har en mulighet til å bli best på utdanning og oppvekst. De har også troverdighet i miljøpolitikken, og de kan få gjort mer på bistandsområdet enn ved å skulle ha ansvar for offisiell norsk utenrikspolitikk. Det er viktigere at de får statsrådspostene på fem politikkområder de vil satse på, enn å få utenriksminister- og finansministerposten.

Det er ved å bli godt synlig på noen få utvalgte politikkområder Kristin Halvorsen kan komme ut fra Soria Moria uten et bidrag til at Stein Ørnhøis uttalelse om SV som en «heiagjeng for Jens» om noen år blir en vedtatt sannhet.

Eivind Reiten må ikke forsøke å gjøre seg selv og andre næringslivsledere til fredet vilt i saker med politiske dimensjoner. Politikere ikke holde fingrene fra fatet, men bare styrene i næringslivet skal bestemme, skriver redaktør Magne Lerø.

Hydros toppsjef, Eivind Reiten, er bekymret for hva som kan komme til å skje når hans gamle partifeller i Sp inntar regjeringskontorene sammen med de røde. Han sier til Dagens Næringsliv i dag at han hoppet i stolen flere ganger da han hørte hva politikere fikk seg til å si i Union-saken. Han advarer også mot at den rød–grønne regjeringen begynner å blande seg opp i beslutninger som treffes i de store industriselskapene, der Staten er storeier.

– Når flere partiers næringspolitiske talsmenn går i diskusjon med ledelsen i Norske Skog om hvor det er lurt å produsere bokpapir og avispapir, beveger de seg langt ut over det felt de har greie på. Jeg reagerer på en tendens hos politikerne til å dukke opp når det er for sent – når situasjonen er så alvorlig at en dramatisk omstilling er nødvendig – i stedet for å arbeide langsiktig for å bedre næringslivets rammevilkår, sier Reiten. Han mener politikerne må ha en prinsipiell holdning til hvordan Staten skal opptre som eier. Hvis næringsdepartementet begynner å legge seg opp i oppgaven til ledelsen og styret i selskaper med statlig eierskap, hvilke selskaper som skal selges og kjøpes og hvordan omstillinger skal foretas, kan konsekvensene bli dramatiske, mener Reiten.

Hvis vi skal oppfatte Reitens uttalelser som en advarsel mot å la de mest ubetenksomme uttalelser fra SVs side i Unionsaken blir de rød–grønnes politikk, er det ikke vanskelig å slutte seg til. Men den «fingrene fra fatet»-holdingen som skinner igjennom i det Reiten sier, kommer han ikke langt med. Staten må selvsagt opptre som eiere på lik linje med andre eier. Det gjør da Staten også. Styremedlemmer i disse selskapene skal slippe å bli hvisket i øret fra Statens hold om hva de skal mene i kontroversielle saker. Men det betyr ikke at ikke politikerne skal uttale seg om saken. Reiten må skille mellom å utøve en eierfunksjon og den alminnelige politiske debatt om aktuelle samfunnsspørsmål. Han kan da umulig mener at politikerne skal iføre seg munnkurv når Hydro melder at de vil legge ned en fabrikk i et lokalsamfunn? Det må politikerne gjerne uttale seg om, men vi kan selvsagt ikke ha det slik at næringsministeren begynner å ringe rundt til styremedlemmer i selskapet, eller til Reiten selv, og fortelle om hvilken avgjørelse som skal fattes. Her må styret være suverene.

Konsernsjefen i Norske Skog, Jan Oksum, må finne seg i at politikere mener at Union ikke bør legges ned. Denne saken illustrerer situasjonen for norsk industri i et globalt marked. Norske Skog er et flaggskip. Store grupper av de gamle eierne ser tendenser til en nedbygging av treforedling her i landet. I en slik sak er det ikke noe poeng at politikerne går rundt med lukket munn og sier at de kun vil uttale seg om prinsipper og rammebetingelser. Men Norske Skog må selv få ta avgjørelsen. Politikerne har ingen stemmer i Norske Skogs besluttende organer.

Eivind Reiten må ikke forsøke å gjøre næringslivsledere til fredet vilt i saker som har politiske dimensjoner. Han må tåle at de rød–grønne kommer med et tilbud til Norske Skog om gode rammebetingelser og støtte til forskning, og at de vil gå lengre enn det næringsminister Børge Brende gikk under valgkampen. Her handler det om en bransje og et selskap som er en ledende aktør på globalt plan.

Det betyr ikke at Staten for eksempel også skal gi støtte til Telenor for at ikke hundrevis av ansatte skal bli sagt opp som følge at av at fastenettet snart er en saga blott. Det er å kaste penger ut av vinduet.

Eivind Reiten kan være ganske trygg på at Jens Stoltenberg vil føre en politikk som er til å leve med for de selskapene der Staten er eier. Det kan komme til å koste noe mer å nedlegge bedrifter der alle ansatte sies opp, det kan bli litt høyere skatt, litt mer støtte til bedrifter via Innovasjon Norge, anledning til litt mindre overtid, litt mer firkantede regler for ansettelser og et noe sterkere engasjement for å beholde norsk kontroll over store industriselskaper. Eivind Reiten bestyrer en bedrift som er et resultat av et langt og godt samarbeid mellom Staten og private eiere. Han trenger ikke bekymre seg for at det skal bli vanskeligere å drive god butikk mens han står fremst ved disken