Tungvekteren Thorbjørn Jagland vil gi Stortingets presidentskap mer tyngde, og vil være en eksponent for de lange linjers perspektiv i politikken. Carl I. Hagen bør få prøve seg på det samme, skriver redaktør Magne Lerø.

Thorbjørn Jagland ville helst blitt ny utenriksminister. Ingen er bedre kvalifisert enn ham for denne stillingen. Men i politikkens verden ansetter man ut fra andre kriterier enn kvalifikasjoner. Jagland har framstått som en sterk EU-tilhenger. Han har et utenrikspolitisk nettverk og erfaring som gjør at det ikke er lett å vippe ham av pinnen i de utenrikspolitiske diskusjonene. Jagland taler med autoritet. Med Thorbjørn Jagland i utenriksministerstolen ville det blitt som Jagland ville. Han ville ikke tatt inn mange korrigerende signaler fra SV og Sp. De ønsker en annen til å fronte landets utenrikspolitiske linje. Og det er neppe Stoltenberg imot å samarbeidet tett med en annen enn Jagland på utenriksområdet.

SV vil neppe gjøre krav på utenriksministerposten. Det blir for belastende for SV å føre en utenrikspolitikk som ligger såpass langt unna det som står i partiprogrammet. Åslaug Haga vil nok trives med å være utenriksminister, men spørsmålet er om Sp synes utenrikspolitikken er det viktigste å ta grep om. Kristin Halvorsen som finansminister kan bli en svett sak for SV. En finansminister må være forberedt på å få juling av velgerne. Det spørs om Kristin Halvorsen vil la seg binde til masten så sterkt som en finansminister må. Da får hun heller kommandere Øystein Djupedal til å ta finansroret. Det kan være SV og Sp vil la Ap styre med utenrikspolitikken og den overordnede økonomiske politikken, og heller få sette sitte sitt preg på politikken i flere fagdepartementer.

Når Thorbjørn Jagland nå blir president i Stortinget, bør Carl I. Hagen bli visepresident. For fire år siden ville han bli president. Fra Stortingets talerstol snakket han om sin dagdrøm som brast og sin skuffelse over at han ikke fikk presidentvervet. Det var en politisk tabbe av KrF, Høyre og Venstre å ikke gi ham denne posisjonen. Det ville halvveis parkert Hagen, og Frp hadde avfunnet seg bedre med å være støtteparti for nåværende regjering. Det er tradisjon for at det nest største partiet på Stortinget får visepresidenten. Det er ingen grunn til å ydmyke Hagen ved å forsøke å få Jan Petersen inn i denne posisjonen.

Thorbjørn Jagland og Carl I. Hagen kan bli et interessant presidentpar. Det er ikke mulig å samle mer politisk erfaring og tyngde i Stortingets presidentskap enn det vi vil få med disse to.

De bør ta mål av seg til å gjøre presidentrollen til noe mer enn en seremonimester. Det er et tankekors at populisten Hagen skal bekle en stilling der man må heve seg over den daglige politiske debatten. Jagland har vist at han kan det. Han er en av landets fremste politiske ideologer, og har utmerket seg nettopp ved å se ut over det daglige. Hagen representerer det motsatte, men det kan jo være han har et potensial for å holde fingrene fra fatet og tenke formelt og langsiktig. Til tross for store forskjeller mellom de to, kan vi ikke utelukke at de kan tilføre en ny dimensjon til politikken. På samme møte som statsministeren må representere nasjonen ut over det partimessige, fordi han er hele landets statsminister, bør Stortingets presidenter også kunne tilta seg en slik rolle. Jagland og Hagen må ikke forsvinne fra offentligheten selv om de får stortingsklubba i hendene. De bør spille en politisk rolle i de lange linjers perspektiv. Thorbjørn Jagland kan det. Det blir ikke lett for Carl I. Hagen å heve seg fra det daglig populistiske, men han bør få prøve seg. Frp er tross alt landets nest størst parti.

Det skulle ikke mer til enn en kort prat med Gerd-Liv Valla før Stein Erik Hagen så lyset over sekstimersdagen. Da er det bare for Hagen å gå i gang med å gjøre det han mener, der han selv har makt, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen har sett lyset. Det skulle ikke mer til enn en kort prat på Gerd-Liv Vallas kontor før han «fikk gluggene opp for», som han sier, hvor lurt det er med sekstimersdag. Her vil vi tro Hagen også taler av egen erfaring. Etter han forsto han hadde sjanse hos Mille Marie, har vi hatt inntrykk av at han har innført sekstimersdag for seg selv, i alle fall når vi tar hensyn til reiser og jakt. Men når han er på jakt, ligger han ikke på latsiden. På årets jakt fikk han ferten av Jernia og flere Orkla-aksjer. Og med børsa i hånden og mobilen på øret bladde han opp rundt en milliard kroner, tok styringen med Jernia og skaffet seg enda en prosent eierandel i Orkla.

Så her går det unna, enten det gjelder oppkjøp eller sekstimersdag. Med ett har Norges nest størst kapitalist nesten blitt en av «gutta til Gerd», i alle fall blitt en LO mener det er mulig å snakke med. Hagen vil være en langsiktig eier i Orkla og ikke selge ut norske arbeidsplasser – og det holder altså å jobbe seks timer når Valla sier det. Riktignok stemmer Hagen Høyre, og det er ennå en stund før han kan innta samme posisjon som Jens P. Heyerdahl og Kjell Inge Røkkes på Youngstorget. Men mannen som er «godt gift» mer enn noen her til lands, har nå lagt ut på frierferd til en av de kvinnene som har mest politisk makt her i landet. Det han her kan oppnå kan komme godt med når Kjell Magne Bondevik er ute av regjeringskontorene.

Var det noe Jens Stoltenberg satte foten ned for i årets valgkamp, så var det sekstimersdagen som LO og SV snakker om. Det har vi enkelt og greit ikke råd til, og ikke folk nok til. Det trengs 11 000 nye medarbeidere for å virkeliggjøre de rød–grønnes satsing innen eldreomsorgen. Det snakkes om et behov for 7000 nye lærere, og industriarbeidsplasser skal det i alle fall ikke bli mindre av.

Skal sekstimersdagen innføres, må vi sette i gang storimport av utenlandsk arbeidskraft.

Det er behov for å klargjøre hva vi snakker om med sekstimersdagen. Det er et hav av forskjell på en lovbestemt senkning av arbeidstiden fra 37,5 til 30 timers uke, og på å legge om skiftordninger til 30 timers arbeid hver uke.

Visepresident i NHO og deleier i fiskefordelingsbedriften Sinka Berg Hansen AS, Lisbeth Berg-Hansen, innfører en prøveordning med sekstimersdag med full lønnskompensasjon for sine 140 ansatte

– Vi har tro på at vi vil lykkes i minst å opprettholde produksjonskapasiteten, sier Berg Hansen til VG i dag. De legger om skiftturnusen fra to ganger 7, 5 til tre skift på 6 timer hver. Dermed utvider de produksjonstiden med tre timer. Hun regner med mindre sykefravær og høyere produktivitet når de ansatte jobber 6 timer istedenfor 7,5. Men hun understreker at hun ikke vil arbeide for at det skal innføres sekstimer dag som en obligatorisk ordning i Norge. Dette vil hun den enkelte bedrift skal avgjøre.

Så langt meldes det om positive resultater av å jobbe sekstimerdag innen deler av omsorgsektoren i Bærum. Kristiansand kommune skal også prøve ut sekstimerdag på enkelte områder. Mekanikere og lakkerere på Nardo Bil i Trondheim jobber sekstimersdag. De valgte å jobbe skift på seks timer og ansette fem nye medarbeidere for å kunne få bedre produksjonsutnyttelse på lokaler og utstyr.

Det kan være mye å hente på å innføre sekstimerdag der det jobbes skift, eller de ansatte har en hard arbeidsbelastning. Ingen bør ha en dogmatisk motstand mot å prøve å oppnå samme effektivitet og økt trivsel ved å redusere arbeidstiden.

Og Jernias nye sterke mann, Stein Erik Hagen, har nå alle muligheter til å overtale sin gode venn og Jernia-sjef Peter Ruzicka til prøve ut sekstimersdagen i Jerniabutikker med lang åpningstid seks dager i uken. Han får helt sikkert med seg Gerd-Liv Valla og hornmusikk til å ønske det første sekstimersskiftet velkommen.

Det er meget mulig at både Tine og Rema 1000 har brutt konkurranseloven. Men med sin uforsvarlige saksbehandling er Konkurransetilsynet i ferd med å lage hakkemat av Tine i markedet før selskapet har fått uttalt seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Mandag kl. 10 fikk Tine beskjed om at Konkurransetilsynet mente de hadde brutt konkurranseloven, og at de ville få en bot på 45 millioner for å ha inngått en avtale med Rema 1000 om at de skulle få bli eneleverandør av osteprodukter. De fikk tre timer til å summe seg på, før mediestormen brøt løs. Kl. 13.05 mottok mediene pressemeldingen fra Konkurransetilsynet.

Dette er rått parti. Konkurransetilsynet har etterforsket saken siden 16. desember. Tine måtte i løpet av noen timer bygge opp et forvar.

Tine har ikke fått nevneverdig innsyn i den argumentasjonen og bevisføringen Konkurransetilsynet har lagt opp til. Konkurransetilsynet driver ikke med dialog med dem de setter tennene i. Konkurransetilsynet gransker, sier de mener de har bevis, konkluderer og offentliggjør. Men det hele er i denne omgang bare foreløpig. Nå har Tine frist til 31. oktober på å gi sin versjon. Deretter skal Konkurransetilsynet vurdere Tines argumenter, trekke en endelig konklusjon og tildele en straff. Dersom Tine ikke akseptere denne, må de bringe saken inn for domstolene.

Når Konkurransetilsynet går ut med straffen før de endelig har konkludert, fester det seg et bilde i opinionen om at Tine er skyldig. Den byråkratiske, langtekkelige prosessen av et tilsyn som både er anklager og bøddel, er drepen for en sentral markedsaktør.

Den måten Konkurransetilsynet jobber på, er nærmest jevngodt med at politiet innkaller til pressekonferanse der de konkluderer med straffutmåling før de oversender saken til statsadvokaten for vurdering av tiltale.

Mye kan tyde på at Tine har brutt konkurranseloven. Det er mulig 45 millioner er en passende straff, selv om Dag Swanstrøm i Synnøve Finden mener det kun er som en parkeringsbot å regne. Straffen i markedet er verre for Tine. Etter at mediene avslørte saken, straffet kundene selskapet med millioner i form av lave salg av Tine-produkter.

Tine får nå en ny omdømmebelastning. En ny trøkk får de når Konkurransetilsynet trekker sin endelige konklusjon. Og da er saken ennå ikke kommet til behandling i rettsapparatet.

– Tine har ikke inngått avtale om eneleveranse til Rema 1000 eller noen annen kjede under forhandlingene i fjor. Vi har ikke en gang hatt et ønske om å bli alene i meieridisken. Rema 1000 kunne når som helst ta inn Synnøve Finden og andre meieriaktører uten å bryte årsavtalen med Tine, noe de også gjorde. Det er i seg selv et bevis på at Tine verken har betalt for, eller ønsket, eksklusivitet hos Rema 1000. På dette punktet er vi svært overrasket over Konkurransetilsynets tolkninger, sier konserndirektør Bjørg Bruset. Hun avviser konklusjonen fra Konkurransetilsynet, og sier siste ord ikke er sagt i denne saken.

Tine er den store taperen i denne saken, uansett hva Konkurransetilsynet til slutt konkluderer med. Skaden har skjedd. De har neppe noe mer å tape på å kjøre saken i retten. Det kan være denne saken er velegnet for en runde i retten. Vi trenger et sterkt Konkurransetilsyn, men Konkurransetilsynet må ikke få spille rollen både som anklager og dommer for lett. Det denne saken har vist, er at Konkurransetilsynet bør jobbe på en annen måte. Selskapet som granskes må få innsyn underveis og gi sin forklaring. Når alle fakta er på bordet, får Konkurransetilsynet trekke sin konklusjon.

Jens Stoltenberg bør holde SV unna bremsepedalen i oljeutvinningen, og sørge for at Sp ikke forsyner seg med for mange oljemilliarder til grønne formål, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen ting varer evig, har vi lært. Nå har oljedirektør Gunnar Berge funnet et mulig unntak: oljemilliardene. Han sier til Aftenposten at oljemilliardene kan vare til evig tid, hvis politikerne ikke setter en stopper for aktiviteten og ikke bruker mer enn handlingsregelen tilsier. Vi aner en viss bekymring om hva de rød–grønne kan finne på når de kommer til makten hos den gamle Ap-finansministeren.

Oljefondet utgjør nå rundt 1300 milliarder. Hvis vi tar opp de lønnsomme oljeforekomstene som befinner seg på norsk sokkel, kan oljefondet bli på 4000 milliarder. Dersom politikerne holder seg til handlingsregelen, kan vi som Berge, nærmest legge et evig perspektiv på oljerikdommen. Men ikke en gang Per-Kristian Foss har greid å holde seg innenfor handlingsregelen. Verbalt er Jens Stoltenberg like tydelig som Foss på at det ikke skal brukes mer oljepenger enn handlingsregelen tilsier. Men det blir tonnevis av Sp- og SV-løfter som må hives på båten, dersom de skal finansieres kun med økte skatteinntekter. Det er en overhengende fare for at oljepengebruken kan komme til å øke under Jens Stoltenbergs regjering.

Men det som først og fremst bekymrer Berge er nok at SV og Sp skal makte å slå bremsene på i oljeutvinningen. Nå er det tre store felter igjen: Kristin, Snøhvit og Ormen Lange. Berge mener at det finnes 50–60 mindre felt der oljeutvinning kan være lønnsom. Men da må man fortsette letevirksomheten nå og ikke slå av på tempo. Gode letegeologer er en forutsetning for å kunne utvinne olje fra de mindre feltene.

Vi har bygget opp en spisskompetanse i verdensklasse. De bør ikke pensjoneres eller omskolere. Det er nå kompetansen virkelig trengs, for nå skal de mindre feltene letes fram. Berge frykter at kompetansen forvitrer, dersom man ikke holder tempo i letevirksomheten.

Fra SV-hold advares det mot et høy tempo i oljevirksomheten. De siste milliardoverskridelsene i Statoil på Snøhvitfeltet, brukes som eksempel på at det går over stokk og stein i iveren etter å få hentet opp mer olje. Når Helge Lund snakker om at Snøhvitutbyggingen ikke var helt moden da den ble vedtatt, sier han noe om at tempo var for høyt.

Men vi lurer nok oss selv, dersom vi tror at vi kan la olje på mindre felter bli liggende for så å hente den opp senere – når det passer oss med noen ekstra oljeinntekter. Da kan det være for sent. Nå har vi en rekordhøy oljepris. Ingen kan si noe fornuftig om prisen om ti år. Det er ikke sikkert det da er lønnsomt å utvinne de mindre norske oljefeltene.

Få ting er så galt at det ikke er godt for noe. Den høye oljeprisen fører til et press for å utvikle alternative energiformer. Med en høy oljepris blir også alternativ energiproduksjon mer lønnsom. Etter all sannsynlighet vil det i de kommende ti år skje avgjørende teknologiske gjennombrudd, som gjør at olje ikke blir en like dominerende energikilde som den er i dag.

Men i mange år framover vil tilgang på olje være avgjørende for verdenssamfunnet. Verden skriker for tiden etter høyere produksjon. Norge bør derfor holde det tempo i oljeutvinningen som nåværende regjering har lagt opp til..

I de områder hvor det er fare for at miljøet eller fiskebestanden kan skades, må vi være mer firkantet og hardere med de miljømessige krav som stilles både til leting og utvinning. Hvis miljøkravene truer lønnsomheten, får en drøfte dette med oljeselskapene.

Vi kan ikke la være å hente opp olje av hensyn til at de skal være noe igjen til fremtidige generasjoner. Vi må hente opp oljen nå, og sørge for en forvaltning av oljeformuen som sikrer at det er betydelig igjen til framtidige generasjoner. Gjerne inn i evigheten, slik Gunnar Berge ønsker seg.

Idar Vollvik sier han vil gi bort flere hundre millioner kroner til humanitært arbeid og starte en millionærdugnad. Det er både rørende og imponerende å lese om toppsjefer som tar samfunnsansvar på denne måten, skriver redaktør Magne Lerø.

– Livet mitt blir aldri det samme etter dette. Når jeg en gang pensjonerer meg, vil jeg gi bort alle pengene mine til humanitært arbeid, sier Chessgründer og mangemillionær, Idar Vollvik, til Dagbladet. Det som forandret livet hans var møtet med fadderbarnet sitt i Nairobi.

– Det er ingen dyr i Norge som har det så jævlig som dette, sier en sjokkert Vollvik. Nå vil han utfordre millionærer i Norge til å gi. Selv bladde han opp noen millioner der og da, til et prosjekt som skal bedre forholdene for de som bor i det aktuelle området hvor Vollviks fadderbarn lever.

– Jeg burde vel gitt bort alt jeg eier til humanitære formål. Men jeg tror det er mye mer nyttig at jeg forvalter pengene slik at vi kan tjene enda mer, som kan komme de fattige i verden til gode i neste omgang. Det finnes mange i Norge som er i samme økonomiske situasjon som meg. Nå utfordrer jeg dem til å være med på en aksjon, sier Vollvik som håper de sterke opplevelsene han har hatt vil bidra til å gjøre han til et bedre menneske.

Det er rørende å lese om Vollviks møte med nøden i Afrika. Vollvik er en gründertype som brenner det for han går inn for. Hvis han nå er blitt tent på å hjelpe fattige, kommer det til å merkes. Han er typen som kan komme til å ringe de rikeste her i landet og be om en million eller tre.

Å møte nøden gjør inntrykk. Siv Jensen fortelte om det tidligere i vår. Hun gikk langt i å ta selvkritikk på Frps lunke holdning til u-hjelp. Kritiske røster hevet seg, og minnet om at politikk er politikk og følelser er følelser. Så feil kan man ta. Det er meningen at vi skal la oss påvirke av følelser. Følelsesmessige opplevelser påvirker våre verdier. På den måten kan følelser ha virkning lenge etter at følelsen er borte.

Det er viktig at samfunnets ledere, enten det er politikere eller næringslivsledere, møter alle sider av virkeligheten. Det er meningen at møtet med nøden skal gjøre inntrykk og påvirke vårt verdisett.

Idar Vollvik går høyt ut. Det er en fallhøyde knyttet til å stå fram på forsiden i Dagbladet som en raus giver og et forbilde. Han forbindes mer med et liv i sus og dus enn som hjelpearbeider. I sommer har han kjørt rundt i en av landets dyreste biler. Det får nå være hans valg. Han fortjener støtte og anerkjennelse for at han raust og modig rykker ut og proklamerer at han skal bli en av landets betydeligste bidragsytere til humanitært arbeid. Og det er bare å ønske lykke til med millionærdugnaden.

Siv Jensen kan ikke opptre så fordømt populistisk som Carl I. Hagen har hatt tradisjoner for. Hun må bli mindre værhane enn det Hagen har vært, for å få makt, skriver redaktør Magne Lerø.

Venstreleder Lars Sponheim mener Carl I. Hagens seierstale på Frps valgvake hadde et førerpreg over seg, og at han opptrådte skremmende, forførerisk og fanatisk.

– Det var noe ved dette som på en måte var helt fremmed for hva jeg er vant med i det demokratiske Norge. Det var noe religiøst, et slags førerpreg over ham, sier Sponheim til VG, og legger til at han også har snakket med andre som ble litt skremt av Hagens tale.

Vi trodde ikke Sponheim var så lettskremt. Sponheim har det med å slenge med leppa. Nå har han tydeligvis et behov for å gi Hagen en ørefik, siden han har torpedert Venstres regjeringsprosjekt. Hagens utfall mot Bondevik danner bakgrunn når Sponheim fyrer løs.

Hagens tale var en vinnertale, ispedd litt bitterhet over at de rød–grønne fikk makten. Den markerte et høydepunkt i Hagens politiske liv. Det var siste gang han ble hyllet som valgvinner. Dette var han ikke følelsemessig uberørt av. Med sin drømmeretorikk fikk Hagens tale noe «Martin Luther Kingsk» over seg. Slik sett kan man riste oppgitt på hodet over Hagens retorikk, som framhever ham selv og det partiet han har skapt så tydelig. En partileders oppgave er å tegne visjoner for det partiet man leder. Det kan Hagen, men Sponheim har rett i at Hagen bikket over, ikke i det forføreriske, men i det patetisk selvsentrerte, med sin drømmetale.

Hagen er ingen fører. Førere varsler ikke nedtrapping. Hagen er klar på at han nå vil inn i Stortingets presidentskap, og trappe ned med politisk korrektur framfor utmeisling av populistisk hovedsetninger. Hagen skal spøke i kulissene, men Siv Jensen vil etter hvert ta sterkere styring med partiet.

Politiske kommentatorer erkjenner Hagens politiske talent, men det virker som om man underkjenner Frps politisk klokskap og strategisk kompetanse i den aktuelle politiske situasjonen. I et langsiktig perspektiv er Frp nå det beste utgangspunkt. Velgerne ville straffet Frp hardt om det hadde endt med at Hagen måtte avsette regjeringen Bondevik. Nå får Frp mer ro over situasjonen. Siv Jensen kan overta som partileder i opposisjon, der oppgaven er klart definert: Hun skal vinne tillit hos Erna Solberg, og sørge for at Høyre og Frp kan danne regjering i 2009. Etter all sannsynlighet er den tiden over da Frp ikke ble regnet med i det gode selskap. De andre partiene kan ikke oppføre seg som om de ikke vi ta i Frp med ildtang en gang. Hvis andre enn de rød–grønne skal kunne danne regjering i 2009, må Frp være med. Dette har Erna Solberg alt innsett. Hun åpner nå for samtaler med Fremskrittspartiet. På denne måten får hun også tatt brodden av den interne kritikken mot henne. Retningen for Høyre er klar. Frp er viktigere enn KrF de nærmeste årene.

Carl I. Hagen har gjort Frp til det største opposisjonspartiet. Siv Jensens oppgave er å få Frp inn i regjering. Det betyr at hun må vise en annen type lederskap enn det Carl I. Hagen har vist. Hun må bygge tillit. Hun må la være å opptre så fordømt populistisk, som Carl I. Hagen har hatt tradisjoner for. Hun må bli mindre værhane og mer veiviser enn det Hagen har vært. Det fører til at Frp vil miste noen velgere. Det har de råd til. Sannsynligvis vil Høyre og Frp nærme seg hverandre på gallupene i tiden framover. Da kan Erna Solberg med større troverdighet stå fram som statsministerkandidat. Solberg vil etter hvert klare å få med seg Venstre, hvis Siv Jensen og Erna Solberg finner ut at det er grunnlag for et forpliktende samarbeid. Og det er ikke umulig at KrF i det minste kan erklære seg som et støtteparti for en regjering Solberg i 2009.

KrF står ribbet tilbake. Skal Dagfinn Høybråten få partiet ut av støvet, må han vise mer raushet, snakke mer om barn og mindre om homofili. Han trenger også noen røykere og skilte som også kan representere partiet, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF sitter ved Babylons bredder og synger sine klagesanger. De har mistet statsministeren. En vegg er borte med Kjell Magne Bondevik. Verken de to nestelederne, Dagrunn Eriksen og Knut Arild Hareide, eller ungdomskandidaten Per Steinar Osmundnes kom inn på Stortinget. Det gjorde heller ikke en av partiets tungevektere, Valgerd Svarstad Haugland. Med Einar Steensnæs, som ikke stilte til gjenvalg, har partiet mistet en av sine dyktigste politikere. Og Jon Lilletun er syk. Dagfinn Høybråten er nesten alene igjen på arenaen. Han har høstet forsiktig kritikk fra sine egne for at han frontet partiet for mye alene i valgkampen. Valget ble en kraftig nesestyver for Høybråten. Som partileder har han ikke levert. KrF er fortsatt bare en skygge av seg selv. De var dobbelt så store i Valgerd Svarstad Hauglands storhetstid.

KrF har nå mer enn nok med seg selv. De må konstatere at den strategien de valgte for to år siden, ikke har ført fram. Etter katastrofevalget i 2003, der de fikk 6,4 prosent av stemmene, nedsatte de en kommisjon som leverte en meget kritisk rapport til partiledelsen. Det endte med at Valgerd Svarstad Haugland trakk seg som partileder, og Dagfinn Høybråten tok utfordringen. I denne fasen snakket KrF om konsentrasjon om egenart og tydelighet i kjernesaker, for å vinne tilbake det de hadde tapt. Det ble skapt et inntrykk av at KrF skulle vinne tilbake den posisjonen de historisk har hatt i store grupper av kristenfolket. Sannsynligvis var det her partiet tråkket feil. KrF vokste med den åpenhetslinjen som Valgerd Svarstad Haugland ble stående som en eksponent for. Valgerd med vinglasset, Kjell Magne med sigaren, og parolen om at man ikke måtte være kristen for å stemme KrF bidro til å fjerne noen fordommer som stengte for partiets politikk. Nye velgergrupper oppdaget at de faktisk var enige med KrFs familiepolitikk og hadde sympati for mange av partiets enkeltsaker.

Dagfinn Høybråten er blitt stående som eksponent for KrF som kristenfolkets parti. Da Kristin Halvorsen angrep Høybråten for moralisme og hevdet at han var ute etter å krympe folk, møtte han sympati. Men det var noe i kritikken. KrFs ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland, sa til Fædrelandsvennen at KrF måtte være bevisst på at de er et politisk parti, ikke en kirke som forteller folk hvordan de bør leve. Han understreket at partiet måtte akseptere de valg mennesker foretar og vokte seg for å framstå som moralistisk.

Slike debatter kan man ikke ta midt i valgkampen, men nå bør tiden være inne. Et parti er mer enn partiprogrammet. Partiet kommuniserer også gjennom de personer som representerer partiet og det omdømme partiet omgir seg med. I KrF er det for mange som ikke forstår dette. De bør snakke med mennesker med et kristent livssyn som sier de er mest enige med KrF, men som ikke stemmer KrF fordi de ikke vil bli assosiert med de holdningene partiet representerer.

Skal KrF komme seg over 10 prosent, må de jobbe fram politiske saker som har appell. Men de må også jobbe med sitt omdømme. Dagfinn Høybråten alene vil ikke makte å gi partiet den imagen de trenger. Han burde skaffet seg en skilt alenemor, en gjengiftet far og en som røyker tett ved sin side.

For de fleste mennesker i dag er livet temmelig komplisert på det verdiområdet som KrF opererer på. Derfor må KrF vise raushet og trå varsomt for ikke å støte folk bort.

Historisk sett har KrF blitt oppfattet som et interesseparti for kristenfolket. Med kontantstøtten ble KrF synlig som et familieparti med bred appell. Høybråtens «barna, barna, barna» har ansatser i seg til å blir et politisk program KrF kan vinne velgere på. Da bør KrF internt gjøre en øvelse. Skift navn til «barnepartiet» – og skap en politikk som har like mye appell til skilte som til ikkeskilte foreldre.

KrF bommer hvis de tror de kan komme seg videre med å utforme en politikk tilpasset restene av det gamle indremisjonsfolket eller de nye, fremadstormende karismatiske grupperingen. Det vil være en krympelinje for partiet. Vil KrF oppnå vekst, må de utforme en politikk for folk flest – og for mennesker som velger annerledes enn det de fremste frontfigurene i KrF gjør.

Jens Stoltenberg kan virkelig juble, Kristin Halvorsen kommer til å vasse i intern misnøye og drømmeprodusent Carl I. Hagen må se langt etter sitt lovede land, skriver redaktør Magne Lerø.

Den eneste som har udelt grunn til å juble etter gårsdagens valg, er Jens Stoltenberg. Ap er valgvinner, og Stoltenberg blir ny statsminister. Aslaug Haga kan puste lettet ut. Sp har kommet seg velberget over bekken, fra de borgerlige til de rød–grønne. Stort mer har ikke Sp oppnådd. For Kristin Halvorsen er valget mer til å grine av enn å juble over. Hun kommer til å vasse i intern misnøye i tiden framover. SV har ikke en gang tålt den ansvarlighet de måtte vise i valgkampen. De har fått regjeringsslitasjen på forhånd, og i regjeringsposisjon kan de fort havne på felgen. For få uker siden advarte den gamle partistrategen og en av arkitektene bak det rød–grønne alternativet, Stein Ørnhøi, SV mot å gå inn i regjeringen dersom SV ikke fikk rundt 12 prosent av stemmene.

Carl I. Hagen talte nærmest i Martin Luther King stil om sine drømmer på partiets valgvake. Når syndebukken Kjell Magne Bondevik nå er fordrevet ut i ørken, mener Hagen å se det lovede land i horisonten. Her sitter Frp på kongetronen og de borgerlige partiene sitter ved kongens bord, glad og fornøyd over å ha kommet til makten igjen etter noen års frustrerende og maktesløs ørkenvandring.

Men Hagen kan ha forregnet seg. Det er lite sannsynlig at KrF, Høyre og Venstre vil samle seg rundt Frp som fanebærer for alternativet til de rød–grønne.

Erna Solberg er valgets største taper. Høyre har havnet i skyggenes dal, og det er ikke godt å si hvordan de skal komme seg opp i solen igjen. Det er bittert å måtte overlate posisjonen som det ledende opposisjonsparti til Frp. Solberg har allerede fått spørsmålet om hun vil vurdere sin stilling som partileder. Det går hun selvsagt ikke inn på. Og det vil ikke være noe løsning for Høyre å skifte ut Solberg. Sterke krefter i Høyre mener Høyre må koble seg til Frp, selv om det måtte føre til at de må koble seg fra både KrF og Venstre. Men Høyre trenger ikke bestemme seg for hvilken holdning de skal innta til Frp nå. Nå gjelder det å ause opp så mye velsmakende og ekte høyrepolitikk at flere velgere oppdager Høyres fortreffelighet.

Det er nok de i KrF som trekker et lettelsens sukk over at KrF nå kommer seg ut av regjeringen. Det er en fløy i KrF som mener årsaken til at partiet nærmest er halvert, er at de har slukt for mye høyrepolitikk. Men Dagfinn Høybråten er et politisk handlingsmenneske. Han sørger nok over å måtte gi fra seg statsrådskontoret. KrF har kun beveget seg noen museskritt framover i forhold til katastrofevalget for to år siden, og partigruppen på Stortinget er halvert siden siste stortingsvalg. Høybråten må så langt konstatere at han ikke har lykkes som partileder i regjering. Nå har han fire år på seg til å se om han kan løfte KrF i rollen som opposisjonspolitiker.

I 12 år har Lars Sponheim kjempet som en løve for å holde Venstre flytende. I går ble innsatsen kronet med seier. Venstre kan leve med å forsvinne ut av regjeringen når de ender opp med 10 representanter på Stortinget. Det gir Venstre en ny mulighet til markere seg i det politiske landskapet.

Det koster å ta politisk ansvar her i landet. Det er påfallende at KrF og Høyre har gått såpass kraftig tilbake. Store velgergrupper er tydeligvis klar til å hoppe på der det loves mest og billigst.

Kjell Magne Bondevik har fått olje- og energiminister Thorhild Widvey ut av CO2-bakleksa, og lært henne en lekse om hvordan man driver politikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Kjell Magne Bondevik viste før helgen at han har et politisk gangsyn som er i en helt annen klasse enn flere av hans statsråder. Olje- og energiminister Thorhild Widvey (H) måtte bare finne seg i å bli overstyrt av statsministeren fordi hun i sluttfasen i valgkampen mistet styringen når det gjelder C02-frie gasskraftverk.

Miljøstiftelsen Bellona og Zero la for en tid siden fram en rapport om bedre og billigere teknologiske løsninger for håndtering av CO2-utslipp fra gasskraftverk. Prosessindustriens Landsforening (PIL), som er målbevisste tilhengere av gasskraftverk, gjorde det klart at det var vel verd å vurdere de nye metodene nærmere.

Det gikk selvsagt fort politikk i saken. SV var tidlig ute og nærmest garantert at det ikke ville bli bygger gasskraft uten CO2-rensing på Kårstø. Det kunne selvsagt ikke Ap garantere. Det er tross alt gitt klarsignal for bygging av tre gasskraftverk med dagens teknologi.

Statsråd Thorhild Widveys bidrag i debatten var å så tvil om realismen i de nye metodene, og å slå fast at det skal bygges tre gasskraftverk med eksisterende teknologi. Dermed låste hun situasjonen. Kjell Magne Bondevik så med en gang at politiske ubehjelpelighet i sluttfasen av valgkampen. Widvey skulle selvsagt bare vært positiv til de nye metoden, sagt at man skal se nærmere på dem og sagt at «ingen ting vil være bedre om at de tre gasskraftverkene kan bygges med mindre forurensende teknologi».

Istedenfor måtte Bondevik gripe inn og nedsette et hurtigarbeidende utvalg under ledelse av Gunnar Kvassheim (V). Utvalget skal se om det er grunnlag for å gå videre med de nye metodene som er lansert. Det står også i Sem-erklæringen at regjeringen er innstilt på å bruke penger på å utvikle nye renseteknologi for CO2.

Den forrige regjeringen som Kjell Magne Bondevik ledet, gikk av på grunn at de ikke ville godta bygging av forurensende gasskraftverk. Bondevik fikk nå en anledning til å markere at nåværende regjering mener alvor med at de vil ta miljøspørsmålene på alvor. Han har med dette styrket sin miljøpolitiske troverdighet.

Gasskraftverk kommer til å bli et stridsspørsmål også i tiden framover, uansett hva slags regjering vi får. Våre klimautslipp øker mer enn det som er forutsatt i Kyoto-avtalen. Dersom ny teknologi som vil redusere CO2-utslippene betydelig er like om hjørnet, vil det være samfunnsøkonomisk helt på trynet å bygge gasskraftverk med gammel, forurensende teknologi. Det tror vi også utbyggerne av gasskaftverk også vil innse.

Kjell Magne Bondevik har ikke trukket tilbake en tillatelse som er gitt. Han har ikke sagt at det ikke blir bygget gasskraftverk med eksisterende teknologi. Men han har sørget for at de nye metodene skal vurderes skikkelig.

I løpet av høsten får vi vite om det er mulig å ta et stort skritt framover når det gjelder CO2-rensing. Da skal vi selvsagt gjøre det. Olje- og energiminister Thorhild Widvey var i ferd med å komme i CO2-bakleksa, men nå har Bondevik fått henne med på laget og lært henne en lekse i hvordan man driver politikk.

Vi må ha et avslappet forhold til at staten eier 34 prosent for å sikre norsk kontroll over nøkkelselskaper, men det er lite som kan gjøres for å hindre at utlendingene får mer makt i Norske Skog, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe sier til NRK i dag at man ikke må være dogmatisk i sin motstand mot statlig eierskap i næringslivet. Han er positiv til at staten eier 34 prosent i nøkkelbedrifter, og på denne måten sikrer norsk kontroll over selskapet. Norsk Hydro trekkes fram som et eksempel på at staten kan være en god og langsiktig eier. Ulltveit-Moe mener vi må erkjenne at oljeinntektene innebærer at staten må investere i næringslivet, men han er skeptisk til at oljefondet begynner å investere her i landet.

Staten har betydelig eierandeler i de fleste av våre største selskaper (Statoil, Hydro, Telenor, DnB Nor), mens Orkla er det største privateide selskapet. Det er slik sett ikke noe nytt. Litt mer spennende blir det om Ulltveit-Moe går et skritt videre og peker på hva slags bransjer eller hvilke selskaper som staten bør investeres i. Da er vi ute av den såkalte næringsnøytraliteten, som er god latin både i Høyres og NHOs næringspolitiske tenkning.

Det statsdominerte Cermaq vil børsnoteres og vokse seg stor innen mat og fisk, både nasjonalt og internasjonalt. Det er de fleste positive til. Meningene er mer delte om Statkraft bør privatiseres og bli en større internasjonal aktør. Telenor begynner å bli stor internasjonalt. Er det greit at Telenor gjør et nytt stort oppkjøp, og at staten går inn med noen flere milliarder i selskapet for å sikre seg kontroll? Eller er ikke Telenor innenfor det vi strategisk skal satse på?

Skal vi konsentrere oss innen olje, energi og maritim sektor der vi her i landet har spesielle konkurransefortrinn?

Og hva med Norske Skog, som er det selskapet alle politikerne har meninger om. Oppkjøpet av selskapet PanAsia vil sannsynligvis føre til at den utenlandske eierandelen blir over 50 prosent. Skogeierne, som i dag er den største strategiske eieren, vil neppe legge 90 millioner på bordet for å sikre sin eierposisjon. Norske Skog vil heller bruke penger på å kjøpe PanAsia enn å investere i Union. Når de investerer såpass tungt i PanAsia, kan det føre til at Jan Oksum vil nedprioritere investeringer i Norge. Skogeierne har sagt at økte investeringer for å sikre full og framtidsrettet produksjon ved tre fabrikker i Norge, er en forutsetning for at de vil godta nedleggelse av Union i Skien.

Jan Oksums jobb er å sikre størst mulig lønnsomhet. For de gamle eierne i Norske Skog er det avgjørende at de skal få levert tømmeret sitt, og at de får en akseptabel pris for det. I det lange løp er dette motstridende interesser. Det kan være best butikk å satse på produksjon i land hvor trærne er like bra og arbeidskraften rimeligere.

Nærings-og handelsminister Børge Brende uttalte til Aftenposten i går at planen om oppkjøp av PanAsi bringer beslutningen om å nedlegge Union. Etter vår mening bringer det saken inn i et klarere lys. Norske Skog bryr seg om mest om lønnsomheten, mindre om hvilke bedrifter som produserer.

Øystein Djupedal (SV) minner om at Norske Skog er en del av en samfunnskontrakt, og Olav Akselsen (Ap) sier det blir galt om kjøpet av PanAsia fører til lavere investeringer i Norge. Marit Arnstad (Sp) anbefaler skogeierne til å si nei til en kapitalutvidelsen før en har fått forsikringer om at de vil investere i Norge.

Men skogeierne må nok kjempe kampen i Norske Skog alene. Politikerne kan gjerne mene noe om hva Norske Skog bør gjøre. Men det blir bare ord. Hvis staten hadde kjøpt aksjer i Norske Skog, kunne de nok sammen med skogeierne blitt en sterk eiergruppering. Men det vil ikke være politisk flertall for at staten skal gå inn i Norske Skog for å stoppe den utviklingen vi nå ser. Skog er ikke et spesielt norsk konkurransefortrinn. Her får markedet råde – og Norske Skog kritiseres fordi de ikke vil selge fabrikken til andre.