Stikkordarkiv: akademia

Professorstrid de lux

Konflikter kan ikke gjemmes unna i skuffen ”personalsaker”. I denne saken burde sjefen tatt parti for Rune Slagstad og sagt i full offentlighet at Nils Rune Langeland bryter med  god folkeskikk og at han må skjerpe seg

En del professorer er blant de verste kranglefantene en kan komme ut for. De har hodet fullt av prinsipper, er lidenskapelig opptatt av det de holder på med, vet at de må forsvare sine interesser i den evige kampen innen akademia om tilgang til ressurser og oppmerksomhet, har bøttevis av kunnskap og gjerne et ordforråd av en annen verden. Å få satt en stopper for en professoral krangel, er definitivt et prosjekt som lett kan gå i vasken. Hvis man forsøker å riste de stridende, slik Gerd Liv Valla i sin tid ristet Bjarne Haakon Hanssen, blir en garantert en del av problemet. Godsnakking kan være like nytteløst. Det er som Einar Førde sa en gang; ”De får bare holde på til en av dem ikke orker mer”. Det var en situasjon som hadde oppstått i NRK, han omtalte. Fortsett å lese Professorstrid de lux

Professorbråket i retten

Spørsmålet er om ledelsen ved Universitetet i Oslo har drevet et hardkjør mot Arnved Nedkvitne og fratatt han ytringsfrihet med henvisning til at han lager bråk og skaper mistrivsel på arbeidsplassen,

Professor Arnved Nedkvitne er den første professoren i historien som har fått sparken på grunn av samarbeidsproblemer og fordi han ikke vil innordne seg pålegg fra ledelsen ved Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Han gikk til sak for å få kjent oppsigelsen ugyldig, men tapte i Oslo tingrett. I disse dager behandles saken i Borgarting lagmannsrett.

I Tingretten handlet det primært om arbeidsgivers styringsrett og ansattes plikt til å opptre konstruktivt av hensyn til arbeidsmiljøet. Etter at Nedkvitne ble dømt, sto flere professorer fram og hevdet dommen var en angrep på ytringsfriheten innen akademia. Det kunne de ikke leve med. Nedkvitne skaffet seg ny advokat. Nå handler saken om ytringsfrihet og individets rett til ikke å underlegge seg «systemet» når ens grunnleggende rettigheter krenkes. Nedkvitne fremstår som varsler på egne vegne ved å sette saken på spissen slik at den uvegerlig måtte ende stadig lenger oppe i systemet.

Kranglefant

Ledelsen ved UIO mener Nedkvitne er en kranglefant som ødelegger arbeidsmiljøet, gjør livet surt for både kollegaer og ledelse og at det er umulig å få en konstruktiv dialog med ham. Nedkvitne på sin side hevder at han er blitt systematisk motarbeidet, tilsidesatt, overkjørt, gjort til et problem og fratatt alle muligheter til å komme ut av den situasjonen han har havnet i. Han mener folk får tåle at han mener ledelsen ved instituttet ikke holder mål og at andre forskere rotter seg sammen mot ham. Nedkvitne er hektet på middelalderhistorie og finner seg ikke i at han på fagets vegne ikke blir hørt og verdsatt på lik linje som andre.

Nedkvitne er en rolig og tilbakeholden mann. Han er definitivt ikke typen som skriker i gangene eller tar tak i jakkekragen på folk og ber de skjerpe seg. Men når det gjelder e-post, er Nedkvitne saftig og frekk. Her er et utvalg om navngitte kolleger:

«Han har ikke doktorgrad, bare et havarert doktorgradsprosjekt for 10 år tilbake».

«Det var tydelig at de to hadde snakket sammen og avtalt karakteren på forhånd».

«Hun foreslo en karakter som viste fullstendig mangel på dømmekraft».

«Bjørgum har kalt sine forsøk på å få meg avsatt for Nedkvitne-saken. Jeg vil gjengjelde elskverdigheten ved å døpe denne saken for ‘søsteren til Carl I. Hagen-saken’. Hun har nemlig mer enn slektskap felles med sin bror».

«En miljøundersøkelse må ta stilling til om Bjørgum bruker tildeling av penger til å skape et maktnettverk. Hun kommer fra et kapitalistmiljø på Oslo vest der slik bruk av penger er vanlig».

«Han er mislykket både som forsker og veileder. Det eneste han kan er personangrep».

Føler seg krenket

Den slags ytringer vekker selvsagt sterke reaksjoner og bidrar til spenninger og sur stemning på arbeidsplassen. Nedkvitne argumenterer med at det er hans rett til å ytre seg på denne måten. Det får så være at noen føler seg krenket. Slik fungerer ytringsfriheten. Den er en rett til å provosere. Det kreves ikke at ytringer skal være saklige og balanserte. Det er helt opp til den som ytrer seg, å bestemme hva en vil si. De som rammes, må tåle det. De kan selvsagt svare med samme mynt.

Ytringsfriheten gjelder imidlertid ikke uinnskrenket. Den skal for eksempel på det samfunnsmessige plan avveies i forhold til «rikets sikkerhet» og på det individuelle plan i forhold til «privatlivets fred» og ærekrenkelser. Ytringene som Nedkvitne har fremsatt vil sannsynligvis passere om de blir fremsatt offentlig. Spørsmålet er om man må tåle den slags provokasjoner som Nedkvitne leverer på en arbeidsplass. Er det tillatt med den slags utskjelling av kolleger på e-post?

Ingen dialog

For ledelsen ved Humanistisk Institutt startet ikke dette som en ytringsfrihetssak. Ledelsen ville ha sviktet om de ikke forsøkte å ta gå i dialog med Nedkvitne. Det er når saken tas opp, det skjærer seg. Arnved Nedkvitne nekter etter hvert innkalling til diverse møter både med instituttledelsen, dekanus og rektor. Han forsvarer seg med at det ikke er noe poeng å møte. Han vet hva de vil si og hva de er ute etter. Til slutt blir det tydelig for alle og enhver at ledelsen ønsker å bli kvitt ham.

Det at han nekter så mange ganger å stille opp på møter, svekker hans sak. Spørsmålet er om ledelsen har bidratt konstruktivt til å løse problemene eller om de for raskt har villet begrense hans rett til å si sin mening. Diverse møteinnkallinger er ikke tilstrekkelig for å dokumentere at en har gjort det som kunne gjøres for å løse konflikten. Har en forsøkt å bringe inn en rådgiver eller koblet inn fagforeningen tidlig nok?

Det er en rekke spørsmål som vil bli belyst og som kan ha relevans for kompetansebedrifter. Flinke fagfolk legger ikke alltid fingrene imellom. I akademiske kretser er det tradisjon for at det kan gå hardt for seg. Nå skal retten ta stilling til om det også er grenser for hva en professor kan si offentlig om sine kolleger.

Retten til å krenke

Kritikk og harde meningsytringer har sin plass både i samfunnet og på en arbeidsplass.  En leders oppgave er å holde i gang dialogen, sette sluttstrek når nok er nok, ikke primært å beskytte de nærtagende mot opplevelser av å bli såret og krenket.

 Politikere søker makt. Der hvor makt utøves, pågår det til tider beinharde maktkamper.  Alle sier de går for prinsippet om å skille sak og person. Det oppleves ikke alltid slik for den som står midt oppe i det. Harde personangrep hører også med i politikkens verden. Presset og angrepene mot Thorbjørn Jagland, for å få han til å trekke seg som leder i Ap og slippe Jens Stoltenberg til, var så harde at han endte på sykehus. Den uautoriserte biografien om Lars Sponheim, som ble gikk ut for to uker siden, er full av eksempler på harde maktkamper innad. Sponheim brukte storslegga oftere enn andre toppolitikere.  Flere i Venstre følte seg krenket og såret over det Sponheim kunne finne på å si. Det er grunn til å kritisere Sponheim for flere av hans uttalelser, men det var nå en gang han de valgte som leder i Venstre. Han ville være hardtslående og vant de fleste maktkampene innad i eget parti.  De som ville opp og fram i Venstre måtte ta med i beregningen at Sponheim satt på toppen. De  Sponheim ikke mente var dyktige nok, fikk høre det.  Enten måtte de ta opp kampen, eller trekke seg tilbake, skuffet og oppgitt. Nestleder  Olaf Thommessen våget å utfordre Sponheim, men tapte. Fortsett å lese Retten til å krenke

Kneblede akademikere

Kneblede akademikereLederne i akademia må flagge retten og plikten til å ytre seg og ikke vifte med innkallinger til personalsamtaler fordi om en fagperson har provosert andre ansatte med uttalelser eller innlegg i pressen

Ansatte ved Høgskolen i Oslo får refs og stemples som illojale når de kritiserer Høgskolen i pressen. Professor Rune Slagstad og førsteamanuensis Pål Veiden har begge skrevet kronikker i Aftenposten der de hevder at de drukner i byråkrati. Det førte til at de ble møtt med sterk kritikk internt. Dekan Dag Jensen i forståelse med rektor Sissel Østberg innkalte de på teppet.  I innkallingen til personalsamtalen blir man gjort oppmerksom på at en har rett til å ha med seg en tillitsvalgt. Fortsett å lese Kneblede akademikere

Når kloke hoder krangler

Ledelsen sa han var en kranglefant og vant i tingretten. Nå reiser en liten professorhær seg og krever at forskere ikke fratas retten til å ytre seg selv det svir og forsurer

En skulle tro at mennesker som kan dokumentere at de har mer kunnskaper i skallen enn de fleste også burde kunne mye om hvordan en skal opptre i forhold til andre. Slik er det definitivt ikke. Snarere tvert i mot, kan en få inntrykk av etter å ha fulgt debatten den siste måneden om professor Arnved Nedkvitnes triste skjebne. I 14 år har han vært i konflikt med ledelsen ved Humanistisk Fakultet tilknyttet Universitetet i Oslo (UIO). I 2008 var UIO lei spetakkelet og avskjediget sin professor i middelalderhistorie. Noe slikt hadde aldri skjedd før i UIOs 200 år lange historie. Nedkvitne protesterte og brakte saken inn for retten. I seks dager ble saken brettet ut i Oslo tingrett. Retten konkluderte med at Nedkvitne hadde brudd tjenestemannsloven ved å ha vist grov uforstand i tjenesten.

Da våknet en liten hær av professorale kollegaer. Nå ble dette en sak om ytringsfrihet og forskeres rett til å si hva de mener uansett om folk blir såret til tårer og provosert til å skrike i sinne. Fortsett å lese Når kloke hoder krangler

Ledelse i akademisk uvær

 

Det trengs bedre strategisk ledelse i akademia, men en må kalkulere med professorer som hår i suppa og urokråker som en aldri får til å gå i takt som standardutgaven av lojale medarbeidere……

Da de for alvor skulle innføre målstyring ved Universitetet i Oslo (UIO), var motstanden fra akademikerne så sterk at daværende rektor, Inge Lønning, ble sykemeldt. Professorer vil ikke styres av staten. Der i gården blir ledelse sett på som et plunder og heft, et forsøk på å styre noe som ikke styres skal og å underordne akademia under politikken. Holdningene er etter hvert blitt mer nyanserte. Og et flertall av forskerne ser i dag på en leder som en tilrettelegger, en støttespiller, en som skal ivareta universitetets interesser, ikke en som henger over skuldrene til de kloke hoder for å sjekke at de tenker på det de bør tenke på.

Den siste uken har to saker som handler om grenser for ledelse innen akademia, dukket opp; en rapport fra McKinsey, og rettssaken om UIO hadde saklig grunn for å gi professor Arnved Nedkvitnes sparken.

I rapporten om tilstanden ved UOI hudfletter McKinsey forholdene ved UIO. De kaller UIO et organisert anarki, mener ledernivåene er for mange, at det blir ”ledet mye, men gjennomført lite”, at ansettelsespolitikken er tilfeldig og pregs av innavl, det mangler en ”UIO-kultur”, en har ikke insentiver for å fremme forskning på toppnivå og det gripes ikke inn. McKinsey konkluderer med at UIO bør satse sterke på strategisk ledelse.

Rektor Ole Petter Ottersen sier til Dagens Næringsliv at rapporten viser at de utvilsomt har et forbedringspotensial. Dekan ved det juridiske fakultetet, Hans Petter Graver sier at ledelse er irrelevant for fremragende forskning og mener McKinsey har misforstått hva et universitet er. Professor Janne Haaland Matlary følger med opp med å hevde at McKinsey er primitive og at de ikke får grepet på hva ”fri forskning” betyr.

De som uttaler seg har ulike briller på. Dermed ser de virkeligheten forskjellig. Uenigheten er neppe så stor som en kan få inntrykk av. Når McKinsey snakker om at UIO mangler en felles kultur, er det prat. Formuleringer som skaper innrykk av at forskere er som vanlige arbeidstaker som skal gå i takt med dem som er over, er også et bomskudd. Akademikere skal være hår i suppa. De skal ikke snakke noen etter munnen. De skal være lojal i forhold til det de mener er sant og rett, og det er særdeles viktig å få fram kunnskap som bryter med common sense, som er politisk ukorrekt og som utfordrer de som sitter i samfunnets maktposisjoner.

Det er forståelig at akademikere vegrer seg mot å bli regulert til embetsmenn som skal betjene den til enhver tid sittende ledelse, enten den måtte befinne seg ved Universitetet, i departementet eller på Stortinget. Fortsett å lese Ledelse i akademisk uvær