Sannsynlig utilregnelig
Det er ført godt argumenter i retten for at Anders Behring Breivik er utilregnelig. Derfor skal det mye til for påtalemakten til å ombestemme seg og slå fast at tvilen likevel ikke skal komme tiltalte til gode, skriver redaktør Magne Lerø.
Hadde retten skulle tatt stilling til hvem de mener argumenterer best for sin diagnose, Synne Sørheim og Torgeir Huseby, som går for utilregnelighet, eller Terje Tørrisen og Ragnar Aspaas som mener han er tilregnelig, ville det vært et åpent spørsmål hva retten ville landet på. Det er ikke dette retten skal ta stilling til. Når to rettspsykiatere har konkludert med at han er utilregnelig, den rettsmedisinske kommisjon har stilt seg bak deres konklusjon, de to har forsvart sin rapport i retten, det etter hvert har dukket opp flere psykiatere som har gitt dem støtte og flere eksperter står fram og sier de er usikre på om Breivik er tilregnelig, skal retten kunne anse det som bevist at han er tilregnelig. Hvis ikke skal han dømmes til behandling fordi han må anses som utilregnelig. Det holder ikke med sannsynlighetsovervekt. Retten skal være sikre, tvilen skal være praktisk talt ryddet av veien, for at vi skal kunne dømme noen til straff. Slik er rettsreglene.
Det spiller ingen rolle hva Anders Behring selv mener.
Rosenqvists tvil
Det gikk ikke mange dagene etter 22.juli før det var etablert som en sannhet i opinionen at Anders Behring Breivik var tilregnelig. Flere psykiatere medvirket til dette, blant dem var rettspsykiater Randi Rosenqvist som i mange år har vært leder for den rettsmedisinske kommisjonen.
Allerede fem dager etter terrorhandlingene uttalte hun at ut fra opplysningene som da var kommet frem i media, så hun det ikke som sannsynlig at Breivik ville bli erklært strafferettslig utilregnelig.
– Ut fra hans atferd fredagen 22. juli så fremsto han verken kaotisk, ulogisk eller fragmentert, uttalte hun til Dagsavisen. Hun er ansatt ved Ila og er rådgiver for direktøren. I den forbindelse har hun hatt et par korte samtaler med Breivik og konkludert med at han ikke er psykotisk.
Hun uttaler seg altså først offentlig og får deretter sitt syn bekreftet ved å snakke med ham. Hun er en av dem som i løpet av rettsaken må ha kommet i tvil. Lørdag uttalte hun til Aftenposten at hun ikke tror Breivik har en paranoid schizofren diagnose, men at hun ikke har tatt stilling til om han har en psykose eller om han er utilregnelig.
Synne Sørheim og Torgeir Huseby startet med å undersøke en forbryter som opinionen og en rekke psykiatere for lengst hadde erklært tilregnelig. De har ikke har noen som helst interesse i saken eller prestisje å forsvare. De brukte sitt beste faglige skjønn. Det kan selvsagt ikke utelukkes at to av våre fremste rettspsykiatere tar feil.. Det er de som mener de ble «satt ut» av grusomheten 22. juli slik at de fikk svekket sin dømmekraft. Det avviser de selv fullstendig og henviser til at de har mye erfaring fra å snakke med farlige forbrytere. Den mest tungtveiende kritikken de utsettes for er at de ikke har fått med seg hvor vanlig det er i enkelte miljøer å være som Breivik. De hører terrorforskere og spesialister på høyreekstreme miljøer beskriver de holdninger disse miljøene preges av. For dem er det ikke politikk det dreier seg om. De er overbevist om at den de har foran seg en mann det har klikket for. Han er beruset av vold og den rollen han har tildelt seg selv i kampen for å redde Europa. Psykosene kjenner man igjen når man møter den, argumenterer de med og viser til sin årelange praksis.
En folkefiende
Da Sørheim og Huseby la fram sin rapport, ble de i offentligheten gjort nærmest «utilregnelige». Det var som om Ibsens «En folkefiende» utspilte seg like foran øynene på oss. Deres «fakta» ble opplevd som utålelig. De fratok jo det politiske og folkelige Norge den forklaringsrammen som var etablert for dens største tragedien som hadde rammet oss siden krigen. Vi hadde gått i blomstertog og tatt avstand for alt som smakte av Breivikske holdninger. At dette skulle være en syk manns verk, passet ikke inn. Det var en politiske ekstremist vil hadde å gjøre med. Det handlet, det skulle handle om politikk, ikke psykiatri. Slik skulle det ikke gå.
En av de som insisterer sterkest på at det er politikken, ikke psykiatrien som må være forståelsesrammen for Anders Behring Breivik, er Aftenpostens politiske redaktør, Haralds Stanghelle. I dag skriver han at Sørheim og Huseby ikke en gang er i stand til å tolke det moren forteller riktig. For den rettsmediske kommisjon er det avgjørende å reflektere over de adferd endringer moren observerer. For Stanghelle handler det om hverdagskonflikter som lar seg forklare uten hjelp fra psykiatrien.
Det er nettopp i dialogen, tett på personen, tett på i tid og uten at den det gjelder har fått anledning til å ta inn over seg omgivelsenes reaksjoner, en ha best forutsetninger for å stille en korrekt diagnose. Breivik er en notorisk løgner, en bedrager og en manipulator. Hans store mål har vært å få de to sier psykiaterne til å erklære ham tilregnelig. For ham har alt dreide seg om å lure alle som har observert ham etter at han fikk diagnosen utilregnelig. Hva Breivik har sagt til Tørrisen og Aspaas er langt mindre verd enn det han sa til Sørheim og Huseby. Det er det den rettsmediske kommisjon sier. At det er en kvalitetsforskjell på de to observasjonen, burde det ikke være vanskelig å innse. De er såpass betydelige at Aspaas og Tørrisens rapport ikke ble godkjent av den rettsmediske kommisjon.
Det er nødvendig å gjennomgå rettspsykiatriens plass i norsk strafferett. Det er også gode grunner til å vurdere om vi skal trekke grensen mellom tilregnelighet og utilregnelig på en annen måte i dag. Psykiatrien har bidratt til å humanisere rettsvesenet. Vi straffer ikke de som er syke. I det minste må det tas hensyn til dette ved straffeutmålingen. Breivik er kanskje et slikt grensetilfelle. Breivik skal imidlertid dømmes etter dagens lover og rettspraksis.