Anne-Grete Strøm-Eriksen pøser på med styring så det halve kunne være nok i et forsøk på å styre det mest ustyrlige: folks forventninger til helsevesenet
Lørdag kunne VG og Dagsavisen fortelle at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i august 2010 grep inn og fikk stanset en annonse der Ahus lyste ut 750 nye stillinger. Det sto i alle fall det svart på hvitt i et referat som Helse Sør-Øst hadde utarbeidet. Men i går kunne Helse Sør-Øst fortelle at det nok var den som hadde skrevet referatet som hadde misforstått. Helseforetaket henviser til at de i 2007 hadde «fått en føring» om at omstillingene i Oslo ikke måtte føre til at man tappet de andre helseforetakene for ressurser. Tanken var at når A-hus 1. januar 2011 fikk overført 160 000 pasienter fra Oslo, skulle over tusen ansatte følge med. Men hvorfor skulle ansatte som hadde det bra i Oslo reise helt til Lørenskog for å jobbe? Verden er jo ikke slik de som sitter på toppen og planlegger håper den er. Resultatet ble at det det i 2011 var for mange ansatte ved sykehusene i Oslo og for få ansatte ved Ahus. Fylkeslegen har konkludert med at driften store deler av året var uforsvarlig og en del dødsfall blir nå gransket.
Da Hulda Gunnlaugsdottir tiltrådte som ny direktør to måneder seinere, skar hun igjennom og lyste ut 750 ledige stillinger. Da var det nummeret før full katastrofe. Ellers kunne unge og uerfarne assistentleger glede seg over at de over natten ble overleger, for det må et sykehus ha.
Statsrådens ønske
Er det noe Bente Mikkelsen kan, så er det å tolke signaler fra helseministeren. Hun vet at helseministeren ikke skal drive med detaljstyring av sykehusene. Hun regnet nok også med at det hadde blitt politisk bråk om stillingene hadde blitt lyst som planlagt. Så hun tolket nok signaler og gjorde det hun regnet med statsråden ønsket. Nå handler det om hvem som må ta ansvaret for en uforsvarlig lav bemanning på Ahus i fjor. Da går selvsagt ministeren fri.
Denne saken er et nytt eksempel på hvor dårlig endringene innen sykehussektoren i Osloområdet var planlagt. Oslo Universitetssykehus (OUS) sukker og stønner ennå i fusjonssmerter. Da Siri Hatlen begynte som direktør, advarte hun mot å gjennomføre de store endringene så raskt uten få klarhet i om de ansatte ville følge med. Men alt var bestemt. Det var tut og kjør og veien blir til mens man går, som gjaldt. «Planleggeren» Hatlen var ikke fleksibel nok og ble i realiteten presset ut av stillingen i fjor.
Sykehusene skal på papiret styres via budsjett og et årlig styringsdokument. Helseministeren skal holde fingrene fra fatet og la helseforetakene styre. Men det gis signaler fra departementet hele tiden. Det fungerer ikke som tiltenkt. Det ble en stor brudulje omkring hvilke signaler helseministeren hadde gitt om utbygging av sykehusene i Molde og Kristiansund. Da ble Strøm-Erichsen pepet ut og anklaget for å snakke med to tunger.
Alle partiene med unntak av Ap mener at dagens styring av sykehusene ikke holder mål. Det går i retning av at de regionale helseforetakene blir lagt ned og at ansvar klargjøres.
Lang kø
Sykehusene teller og rapporterer stadig mer. Mediene kaster seg over tall som viser at folk må stå for lenge i kø. Folk som ikke får den behandlingen de ønsker seg, er godt stoff. Blir det for ille, svarer gjerne ministeren med en ny behandlingsgaranti. Men en garanti er ikke alltid særlig mye verd hvis ikke ressursene strekker til. Det har vi nok av eksempler på.
Det som virkelig går dårlig for sykehusene, er å følge loven. Det skjer over hundre tusen brudd påtarbeidsmiljøloven hvert eneste år ved norske sykehus. Den aldri hvilende Kontroll og Konstitusjonskomiteen på Stortinget plukker ut andre statsråder enn Anne-Grete Strøm-Erichsen de vil sette tennene i. Ingen sier det høyt, men i praksis er det blitt slik at Arbeidsmiljøloven ikke tas helt på alvor i landets sykehus.
Strøm-Erichsen må ikke bare forholde seg til forventningspresset fra pasienter som vil ha siste nytt og stadig mer behandling. Hun må også foreholde seg til leger på krigsstien. I januar forsøkte hun å ta styringsgrep over fastlegene med skjerpede krav, mer rapportering og sanksjoner for de som ikke gikk på linje. Det endte med at nærmere tre fjerdedeler av fastlegene sa klart ifra at hun bare kunne glemme den sentralstyringen hun la opp til. Det endte med at legene vant. Mot hvitfrakkene sloss selv en minister forgjeves.