Stikkordarkiv: Barack Obama

Kommentarer

Drømmefangeren

Det meste har gått gal vei i USA. Norske politikere som har tatt turen dit i disse dager, kan først og fremst lære hvordan et samfunn ikke skal styres. Nå har Barack Obama fire år på seg for å rette opp igjen skader, hvis ikke vil et sosialt opprør før eller seinere bryte løs.

Det er alltid kjekt å reise til USA. Det må være grunnen til at en flokk norske toppolitikere for tiden oppholder seg i USA. Den offisielle grunnen til at de er der, er presidentvalget. Men er det noe som har lite relevans for norske politikere, så må det være innspurten av en amerikansk valgkamp, det som skjer på selve valgdagen og dagen derpå. Fortsett å lese Drømmefangeren →

Kommentarer

Skatteøkning som vinnersak

Francois Hollande og Barack Obama satser på vinne valget og bedre økonomien ved å love høyere skatter. I Storbritannia foreskriver David Cameron stikk motsatt medisin.  Det er duket for større konflikter innad i EU.

I følge franske valgeksperter er ikke presidentvalget særlig spennende. De er neste sikre på at Francois Holland vil danke ut Nicolas Sarkozy i andre valgomgang uansett om Sarkozy vinner i første på søndag.

Det er blitt ganske vanlig i EU at den sittende regjering taper valg. Det er prisen en må betale for å måtte fronte store kutt i offentlige utgifter.  Sarkozy har våget å være upopulær. Det ble voldsomme protester da han insisterte på at pensjonsalderen ble økt fra 60 til 62 år, for eksempel. Han har også kuttet kraftig i offentlige utgifter. Den slags kutt har vært helt nødvendig. Fortsett å lese Skatteøkning som vinnersak →

Kommentarer

Endelig Tobin-skatt

EU og USA graver sin egen grav om de ikke få bedre styring av kapitalmakten. De siste tiårenes prinsipper om fri kostnadsfri flyt av kapital og lav beskatning må kastes på båten.

Warren Buffet, en av verdens rikeste og mest suksessrike investorer, herjer med Republikanerne for deres aversjon mot skatt og bedre kontroll med finansverdenen.  I fjor fikk han stor oppmerksomhet for sin uttalelse om at det var merkelig at sekretæren hans skulle betale mer skatt enn ham selv. Nå har den 81 år gamle forretningsmagnaten kastet seg inn på Barack Obamas side i den politiske kampen mot landets rikfolk. Han mener de rikeste må betale mer for å finansiere offentlige forpliktelser. Fortsett å lese Endelig Tobin-skatt →

Kommentarer

Obamas skatteøkning

Med rikingen Warren Buffet på laget, lanserer Barack Obama en kraftig skatteskjerpelse for de rikeste. Republikanerne står igjen som de
snevre egeninteressenes forsvarer,

Barack Obama ser ut til å være i ferd med å dra seg selv opp av den kompromisshengemyra han har havnet i. For to uker siden lanserte han
forslaget om å sette en million arbeidsløse vei- og anleggsarbeidere i gang med nye byggeprosjekter og nødvendig vedlikehold. Mer av den medisinen som virket
da finanskrisen var på sitt verste, med andre ord. Økonomene kaller det «keynesiansk stimuleringspoltikk». Samtidig går han inn for å kutte i statens
kostnader slik at en kan hindre at statens gjeld øker. De må få satt en stopper for den galopperende statsgjelden.

Kostnadskutt er det eneste tiltaket Republikanerne går inn for. Barack Obama  frykter at ensidig kostnadskutt vil føre til lavere etterspørsel og at amerikanske økonomi vil
skru seg nedover. Republikanerne fremsier «kostnadskutt» nærmest som en trosbekjennelse. De har inntatt en ideologisk posisjon som er i beste fall må
sies å være omstridt blant økonomer.

Men stimuleringstiltak og kostnadskutt er ikke nok, i følge Obama. I går lanserte han sitt tredje virkemiddel for å bedre USAs økonomi,
økte skatter for de rikeste. Han vil at de rike skal betale 8,5 milliarder mer i skatt. Fortsett å lese Obamas skatteøkning →

Kommentarer

Sviktes av velgerne

Kristin Halvorsen og Barack Obama få ta seg en prat om hvordan det er mulig å miste så mange velgere på så kort tid. De med makt havner fort i maktesløshet når det gjelder å beholde velgere på laget.

Kristin Halvorsen, en gang med målinger opp mot 20-tallet og 12,5 prosent av stemmene i 2001, kan ti år etter ende opp med å ha mistet nærmere to tredjedeler av velgerne sine.  I flere år har de vært på vei ned i bølgedalen. De faller bare dypere og dypere. Kristin Halvorsen har stått ved roret siden 1997. Til tross for sterk tilbakegang i flere år, er hun partiets ubestridte leder.  For hun er dyktig. Hun kan spille på populismens strenger, er på hugget i debatter, treffsikker, folkelig og har bøttevis med bred politiske erfaring og hun imponerte som finansminister. Hun både kan og vil bruke makt og mestrer alle politikkens finesser. Allikevel vender velgerne henne ryggen.

Det kan være for enkelt å si at slikt må en regne med når et «miniparti» sitter med ansvaret i en regjering. Det handler også om at partiet ikke lenger leverer politiske løsninger som treffer folk. Så lenge en er med i regjering, er det nesten umulig å komme på offensiven med sin egen politikk. Det hjelper ikke SV særlig mye om Ap lar dem få lov til å fronte skrotingen av kontantstøtten til to-åringer.  Når Audun Lysbakken framhever at dette er et stort grep for bedre integrering av innvandrere, er det ingen jubel å spore.  Få tror det er så enkelt.

SV har det partier kan ønske seg: En sterk og samlende partileder og regjeringsmakt. Og likevel går det galt. SV har kommet i en situasjon der regjeringstaburetten symboliserer like mye avmakt som makt. Vi hører de sier at de klarer å sette sitt preg på regjeringens politikk. Men de som en gang stemte på partiet, begeistres ikke av det de måtte se av «SV-preg», hvis de i det hele tatt ser noe. Den rødgrønne regjeringen framstår dessuten som sliten og forvirret. En uke før et valg har de klart å ende opp i en strid om Ola Borten Moe og hva de står for i klima- og oljepolitikken.

Det blir ikke enklere for de rødgrønne de neste to årene. Snarere tvert i mot. Hvis SV vil være med på regjeringsseilasen videre, kan de ikke kalkulere med at velgerne kommer tilbake. Sannsynligvis vil enda flere forlate dem.

Det er i alle fall en som overgår Kristin Halvorsen når det gjelder å miste flere velgere og det langt raskere; det er Barack Obama.  Knapt noen president er blitt jublet inn av massene i Det hvite hus som Obama. Med sitt program for «change» skapte av himmelske forventninger. Han talte med en slik kraft og overbevisning at noen og enhver begynte å tro at det var et nytt USA som var i emning. Det viste det seg ikke å være. Det  gikk ikke mange månedene før Obama begynte å rase nedover på meningsmålingene. Etter vel et år måtte han tåle å bli omtalt som en av de minst populære presidentene. Obama har arvet to kriger, en finanskrise og en statsgjeld som ikke er til å leve med. Det har blitt smått med politiske seiere. Helsereformen som han fikk tvunget igjennom, var en blek utgave av det han gikk til valg på. Den blir ytterligere barbert gjennom de kutt som må gjennomføres i tiden framover.

Verdens mektigste

Barack Obama omtales gjerne som verdens mektigste mann. Selv har han de siste månedene vært fanget i maktesløshetens grep. Da Demokratene i fjor mistet flertallet i Kongressen, mistet Obama mye av sin handlefrihet. Tea-bevegelsen og Republikanerne klarte i vår å presse Obama fra skanse til skanse med sin avvisning av skatteøkninger og krav om så pass kraftige kutt i statens utgifter at en ikke økte gjeldsbyrden.  Denne kampen måtte Obama føre med ryggen mot veggen. Det var han som hadde blitt hengt ut dersom det hadde endte med at budsjett ikke ble vedtatt. Kassen var tom og USA hadde da måtte misligholde sine lån uten et budsjett som var vedtatt.

Det endte med et kompromiss som Obama hadde lite grunn til å være fornøyd med. Men det økte hans handlingsrom.  Denne uken fikk vi se en mer direkte, dristig og handlekraftig president. Han pepret Kongressen med kritikk for å drive et politisk spil og vise sendrektighet.  Og han dristet seg til å lansere en ny «bruke penger»- strategi etter beste keynesiansk merke. Han vil sette fart i økonomien med å sette en million veiarbeidere i arbeid.

– Skal Obama bli gjenvalgt neste år, må han bli tøffere og tørre å gjøre det han mente da han lovet «change», sier USAs tidligere korrespondent, Tove Bjørgaas til Aftenposten. Hun skriver om Obamas USA i boken « Forandring og frykt».

Dristige Obama

Det er nettopp det Obama forsøker på. Han kan ikke lenger lefle med Tea-bevegelsen. Han må gå til krig mot dem. Han må løfte fram sine egne tanker og planer for hvordan USA skal styres. Han må få satt sine egne ideer på dagsorden og ikke la seg drukne i budsjettkutt og ulne kompromisser med Republikanerne.

Systemene er sterkere enn politikere. Det amerikanske systemet med en maktfordeling mellom president og Kongressen sørger for at presidentens makt begrenses. Derfor opplever Obama at han ikke har den handlefrihet han ønsker seg til å føre den politikken har tro på. Han må kompromisse, som om han satt i en samarbeidsregjering.

Men Obama er øverste sjef. Han har så pass mye pakt, en så sterk posisjon, at han har mulighet til vinne tapte velgere tilbake til sitt prosjekt. Det har ikke Kristin Halvorsen. Hun har ikke den posisjonen som skal til. Hun er første og fremst et lojalt medlem i en regjering som sliter og som styres at en statsminister som har rundt syv ganger så mange velger bak seg.

Barack Obama og Kristin Halvorsen er felles om å erfare den sterke nedturskraften i de brutte forventninger. Obama er i posisjon til å bygge opp forventinger igjen. Det er ikke Kristin Halvorsen.

Kommentarer

Opprør mot politikken

Kapital og marked styrer etter kortsiktige egeninteresser når det er det motsatte som trengs: langsiktige fellesinteresser. Et folkelig opprør er på gang mot politisk tafatthet.

Politikerne i EU og USA klarte på overtid å finne løsninger på den akutte krisen de sto overfor. Hellas snubler videre, og Barack Obama har fått lov til å øke den gigantiske utenlandsgjelden. Felles for de to løsningene er at det er den fattigste del av befolkningen som rammes hardest. Det samme skjer i Island, Irland, Portugal, Spania og Italia. Det virker uunngåelig at det strammes inn på velferdsordninger når staten må kutte brutalt i sin pengebruk. Fortsett å lese Opprør mot politikken →

Kommentarer

Obama på lyttetrening

Barack Obama har nok handlekraft. Ingen kan prate som han. Kai Eide mener Obama må bli bedre på å forstå og lytte. Det kan kanskje berge ham fra de sviktende forventninger nederlagsdømte jerngrep. 

Når Demokratene tapte valget i går, skyldes det at Barack Obama har lyttet for lite eller handlet for lite? Det er selvsagt en for enkel problemstilling. Den illustrerer imidlertid en utfordring ledere som er avhengige av oppslutning står overfor.

At Obamas popularitet har falt som en stein på meningsmålingene, er forståelig. Han ble president ved å love forandring. Det skulle bli et før og etter i Det hvite hus med ham. Han har vitterlig representert en forandring, men han har ikke maktet å leve opp til de forventninger har skapte.

Ledere skal være varsomme med å skape for store forventninger. Det straffer seg hvis ulike forhold gjør at forventningene blir umulige å innfri. Det er likevel ganske vanlig at politikere gjør det. Det er slik man vinner valg. Det er nok også slik man taper neste gang det er valg. Nå har det skjedd. Demokratene mister flertallet i Representantenes hus. Barack Obama har så pass lav oppslutning at han kan komme til å tape presidentvalget om to år.

Sarkozys problemer

I Frankrike skapte også Nicolas Sarkozy store forventninger til hva han ville få utrettet som president. Han gikk da også i gang med en upåklagelig handlekraft, men forventningene forsvant etter hvert som dugg for solen. Nå ligger Sarkozy på bunnen i meningsmålingene. Et stort flertall av franskmennene synes ikke han gjør en god jobb. Sarkozy får ansvar demonstrasjoner som er kommet helt ut av kontroll og som har ført til gigantiske økonomiske tap. Kritikken mot Sarkozy går ut på at han ga opp å lytte og valgte å bruke makt for å banke igjennom en heving av pensjonsalderen med to år. Det er lett å stå utenfor å hevde det hadde vært mulig å kjøre prosessen på en måte som ville dempet spenningene og den krigerske tegningen som har bredt seg blant franskmennene.

Barack Obama har ikke noe ansvar for finanskrisen. Han skapte imidlertid forventninger til at den politikk han ville føre, ville løse problemene krisen hadde skapt. Resultatene av den politikk Obama har ført, har latt vente på seg. Han har også fått banket igjennom en ny helselov som kritikerne mener vil forsterke problemene i den amerikanske økonomien. Obamas politikk er blitt omstridt og jubelropene til det han foretar seg betydelig spakere. Enda mer omstridt vil Obamas politikk bli når han nå ikke har flertall i Representantenes hus. Valget i går begrenser Obamas handlingsrom. Han må søke dialog og kompromiss med Republikanerne. Han får ta seg en tur til Angela Merkel for å lære hvordan man kan få gjennomført politikk selv om man ikke har flertall til å tvinge sitt eget syn igjennom.

USAs forfall

Obama står i fare for å måtte melde pass når det gjelder en mer offensiv klimapolitikk. I siste utgave at Mandag Morgen refereres den kjente økonomen Jeffrey Sachs som hevder at ”USA er en nasjon på et fremskredet stadium av forfall. Viljen til å bekjempe klimaendringene er ikke-eksisterende og antivitenskapelige medier kontrollerer dagsorden”. Sagt med andre ord: Et flertall i USA vil ikke ha den politikken Obama står for. Når situasjonen er som den er, er det vanskelig å se hvordan Obama kan komme på offensiven igjen. Det måtte da være at økonomien bedrer seg og arbeidsledigheten begynner å krype nedover.

I går lanserte Kai Eide sin bok om sine erfaringer som FNs spesialrådgiver i Afghanistan. Også han stiller seg i rekken av Obamas kritikere. Eide mener USA hele tiden har kjørt for sterkt på den militære linjen. USA og Nato kan ikke vinne krigen militært. Samtidig hevder han at det var galt av Obama å love et tidspunkt for tilbaketrening av styrkene fra landet. Her var Obama for raskt ute. Eide hevder Obamas uttalelser i praksis har økt stridslysten i Taliban. Han håper Nato-møtet om noen uker vil dempe virkningen av Obamas uttalelser og gjøre det klart at Vesten ikke har tenkt å overlate Afghanistan til seg selv,

–        Jeg har hele tiden sagt til meg selv: Jeg forstår ikke Afghanistan. Det må man hele tiden minne seg selv om, hvis ikke har man ikke et åpent sinn. Jeg tror det farligste er en blanding av mangel på forståelse og en mangel på lytteevne. Det har ført oss galt av sted, sier Eide til Dagens Næringsliv.

Mer lytting

Det er et godt råd Eide gir om ledelse her. Ledere står en del ganger overfor særdeles kompliserte situasjoner. Situasjonen roper på handlekraft. Det kan bli skjebnesvangert dersom man sluntrer unna med forståelsen og lyttingen.

Krig er å vise ekstrem handlekraft. Det har ikke ført fram i Afghanistan. Alt tyder på at Nato er i ferd med å innse at de må legge om strategien. Det er viktigere at Obama engasjerer seg sterkt for en nyorientering i Afghanistan enn at han varsler et tidspunkt for tilbaketrekning.        

Det ser mørkt ut for Obama på hjemmebane. Han har kanskje en mulighet som i det minste fører til at konflikten i Afghanistan dempes, færre liv går tapt i, at situasjonen stabiliseres slik at det sakte, men sikkert kan bli færre Nato-soldater i landet.

Kommentarer

Styringvilje mot kapitalmakt

Sammenbruddet i klimatoppmøtet i København i desember ble en demonstrasjon av politisk maktesløshet. Angela Merkel og Barack Obama forsøker nå å demonstrere at de i alle fall har makt og vilje til å ta styring med kapitalkreftene

Det er ingen tvil om at EU var rede til å forplikte seg til tøffe klimakutt under klimatoppmøte i København. Forhandlingene brøt sammen fordi Kina i første rekke, delvis også India og flere industrialiserte land utenfor Europa, ikke var villige til å inngå en forpliktende avtale. Barack Obama var usikker på hvor langt han ville få med seg Kongressen. Det endte med at han gikk for en viljeserklæring istedenfor en forpliktende avtale. Det blir neppe inngått en avtale på det neste klimatoppmøte i Mexico heller. Arbeidet med å få til en avtale har imidlertid ikke stoppet opp. Vesten må forholde seg til at man ikke vil lykkes å få i stand en avtale som sementerer de forskjellene i levestandard som preger verden i dag. Kina er tydelig på at de ikke vil begrense sine utslipp så mye at arbeidet med å heve levestandarden i eget land vil stoppe opp.

Hellas i krise

Det er mulig det ville vært lettere å få til en klimaavtale dersom verden ikke samtidig hadde havnet opp i en alvorlig finanskrise. Brannen ble slukket i fjor, men krisen er ikke over. Det er vi blitt minnet om de siste ukene med utgangspunkt i at økonomien i Hellas er i ferd med å bryte sammen. Hellas er et grelt eksempel på politiske maktesløshet. Fortsett å lese Styringvilje mot kapitalmakt →

Kommentarer

Obama og Johnsen mot finasfolket

Barack Obama og Sigbjørn Johnsen går hånd i hånd for å ta nakketak på finansbransjen, hver på sin kant. Det er for mange finansfolke som tjener flesk, men som gjør mer ugagn enn nytte.

 

Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) mener fete bonuser til bank- og finansrådgivere kan være lovstridig. Han har sendt brev til Finanstilsynet der han sier seg kritisk til at investeringsrådgivere får større bonus jo mer de selger. Det betyr jo at rådgiverne har egeninteresse i å selge finansielle produkter fordi de tjener på det, i stedet for å råde kundene til å ha penger på bok eller betale ned på lån.

Regjeringen ønsker et regelverk som gir finansrådgivere lik lønn uansett om kunden rådes til å beholde pengene på konto eller investere i forskjellige spareprodukter. Den salgsavhengige bonuslønna skal bort og heller erstattes med en høyere fastlønn.

– Salgsbasert avlønning gir insentiver til å anbefale investering fremfor ikke-investering, selv i tilfeller hvor dette ikke er i kundens interesse. Denne formen for avlønning kan også gi insentiv til å anbefale investering i bestemte finansielle instrumenter, selv om det ikke er til det beste for kunden. Dette er helt klart uheldig, sier Johnsen.

Wall Street

I går leverte president Barack Obama et slag i solar plexus på finansfolket i Wall Street. Han finner seg ikke i lenger at finansbransjen får ture fram som i dag. Han mener de har bidratt til å forsterke finanskrisen. Myndighetene kan ikke ta sjansen på at det skjer igjen. Nå skal det strammes inn. Etter at han har fått helsereformen på plass, er dette hans store nye sak på det innenrikspolitiske plan, i tillegg til kampen mot arbeidsledigheten.

Skandalen som rammer storbanken Goldman Sachs kan han utnytte positivt. Og han er ikke alene. Politikere i flere europeiske land verker etter å ta nakketak på finansfolket.

Helsereformen ble ikke den vinnersaken som Obama hadde regnet med, i alle fall ikke på kort sikt. Den kan bli det dersom det viser seg at den ikke får de dramatisk uheldige konsekvenser som kritikere har hevdet.

Når Obama skal regulere finansbransjen på en måte som aldri tidligere har skjedd i det kapitalistisk USA, er Obama opptatt av å opptre på vegne av folket. Han langer ut om at det er skattebetalernes penger finansfolket egentlig sløser bort og karer til seg selv. Goldman Sachs står fram som et takknemlig eksempel. De har regelrett svindlet kunder for flere hundre milliarder og titalls milliarder er delt ut i bonuser til egne folk. Men banken hevder de ikke har gjort noe galt.

Goldman Sachs

Dette poenget er det Barack Obama kan utnytte. Hvis Goldman Sachs faktisk er i tvil om det de har gjort er galt, så må reglene endres radikalt. Slik skal ikke skje. Fortsett å lese Obama og Johnsen mot finasfolket →