Har en gjort en strålende innsats over lang tid, er det store sjanser for at en har mistet mye av vettet til å trekke seg før det er for seint
Ledere som sier de trekker seg, men som ikke gjør det likevel, er til å bli sprø av. Bare spør Siv Jensen. Det er en gruppe ledere som er enda verre. Det er de som aldri trekker seg.
Carl I. Hagen er ikke av de verste. Han kunne vært leder i Frp til langt oppe i åttiårene med mindre han påviselig var blitt rammet av alderdomssvekkelse. Paven i Roma kan holde det gående noen år etter det til og med. Det samme gjelder medlemmene i IOC, Den Olympiske komite. Og det sitter en del ledere rundt om i private bedrifter og styremedlemmer i lag og organisasjoner som ikke har vett til å tre til side når alle andre enn dem selv mener de burde ha gjort det for lengst.
De som ofte har størst problemer med å trekke seg er vellykkede gründere eller ildsjeler som har gjort en strålende innsats. Den følelsesmessige bindingen til det en har investert så mye tid og krefter i, blir til sterke bånd en ikke får kuttet over. De blir stående og gående i år etter år fordi de er følelsesmessig fanget i sin egen suksess. Det gir livet mening. Ens identitet knyttes til den posisjonen en innehar.
Heller Spania
Etter 28 år, langt på overtid, innså Carl I. Hagen at tiden var inne for å sole seg mer i Spania og overlete ledervervet til sin utvalgte, Siv Jensen. Han skrøt henne opp i skyene. Det kunne han gjøre fordi han var overbevist om at hun ville føre hans livsverk videre, omtrent slik han så det for seg. Han trengte på en måte ikke å være leder lenger. Men henne ville det gå bra. Trodde han.
Da det begynte å gå nedover på meningsmålingene og den første kritikken mot Siv Jensen kom til overflaten, meldte han seg på som redningsmann ved å si at han savnet seg selv i politikken. Han klarte ikke å holde fingrene fra fatet. Den gamle sirkushesten forlangte å få opptre i manesjen igjen. Han vil gjerne være en syvende far i huset, men på en betingelse: Når det piper i hornet på veggen, må alle lytte. For Hagen er det fortsatt slik at han mener han vet bedre enn Siv Jensen hvordan Frp skal ledes og hva slags politikk partiet skal føre.
Det er ganske vanlig at sterkt engasjerte ledere har det slik i årevis etter at de har trukket seg. Noen vimser rundt og trøtter andre med å si hva de ville gjort eller hva de gjorde lenge etter at de har trukket seg. Vi i mediene synes forresten det er kan være kjekt å ha noen frittalende «ekser» som kan servere noen spenstige uttalelser når det ikke er mye å få ut av de som er i posisjon.
Det er tungt å holde fingrene fra fatet når en er gått av. Thorbjørn Jagland slet med det etter at han ble presset ut av ledervervet i Ap, men greide det brukbart. Kjell Magne Bondevik ble statsminister etter at han ga seg som leder i KrF. Ikke rart at noen lurte på om det var han eller partileder Valgerd Svarstad Haugland som var sjefen i partiet. Og vil han klare å holde fingrene helt unna fatet dersom han får mistanker om at Knut Arild Hareide har alvorlige planer om å gå i kompaniskap med Frp?
Machiavelli
Siv Jensen kan sin Machiavelli. Hun vet at i det lange løp nytter det ikke å operere under en annens vinger slik det var de første åren etter hun ble leder. Hun vet at hun må stå på egne bein og ha frihet til å lede som hun vil. Tiden var kommet for å markere ettertrykkelig hvem som nå var sjefen. Når Hagen ikke ville følge hennes linje, måtte han skyves unna. Det fikk stå sin prøve. Hun kalkulerte kaldt med at hun hadde styrke nok til å utfordre «sin store læremester». Fortsett å lese De som aldri trekker seg