Stikkordarkiv: Carl I. Hagen

Kommentarer

De som aldri trekker seg

Har en gjort en strålende innsats over lang tid, er det store sjanser for at en har mistet mye av vettet til å trekke seg før det er for seint

Ledere som sier de trekker seg, men som ikke gjør det likevel, er til å bli sprø av. Bare spør Siv Jensen. Det er en gruppe ledere som er enda verre. Det er de som aldri trekker seg.

Carl I. Hagen er ikke av de verste. Han kunne vært leder i Frp til langt oppe i åttiårene med mindre han påviselig var blitt rammet av alderdomssvekkelse. Paven i Roma kan holde det gående noen år etter det til og med. Det samme gjelder medlemmene i IOC, Den Olympiske komite.  Og det sitter en del ledere rundt om i private bedrifter og styremedlemmer i lag og organisasjoner som ikke har vett til å tre til side når alle andre enn dem selv mener de burde ha gjort det for lengst.

De som ofte har størst problemer med å trekke seg er vellykkede gründere eller ildsjeler som har gjort en strålende innsats. Den følelsesmessige bindingen til det en har investert så mye tid og krefter i, blir til sterke bånd en ikke får kuttet over. De blir stående og gående i år etter år fordi de er følelsesmessig fanget i sin egen suksess. Det gir livet mening. Ens identitet knyttes til den posisjonen en innehar. 

Heller Spania

Etter 28 år, langt på overtid, innså Carl I. Hagen at tiden var inne for å sole seg mer i Spania og overlete ledervervet til sin utvalgte, Siv Jensen. Han skrøt henne opp i skyene. Det kunne han gjøre fordi han var overbevist om at hun ville føre hans livsverk videre, omtrent slik han så det for seg. Han trengte på en måte ikke å være leder lenger. Men henne ville det gå bra. Trodde han.

Da det begynte å gå nedover på meningsmålingene og den første kritikken mot Siv Jensen kom til overflaten, meldte han seg på som redningsmann ved å si at han savnet seg selv i politikken. Han klarte ikke å holde fingrene fra fatet. Den gamle sirkushesten forlangte å få opptre i manesjen igjen. Han vil gjerne være en syvende far i huset, men på en betingelse:  Når det piper i hornet på veggen, må alle lytte. For Hagen er det fortsatt slik at han mener han vet bedre enn Siv Jensen hvordan Frp skal ledes og hva slags politikk partiet skal føre.

Det er ganske vanlig at sterkt engasjerte ledere har det slik i årevis etter at de har trukket seg. Noen vimser rundt og trøtter andre med å si hva de ville gjort eller hva de gjorde lenge etter at de har trukket seg. Vi i mediene synes forresten det er kan være kjekt å ha noen frittalende «ekser» som kan servere noen spenstige uttalelser når det ikke er mye å få ut av de som er i posisjon.

Det er tungt å holde fingrene fra fatet når en er gått av. Thorbjørn Jagland slet med det etter at han ble presset ut av ledervervet i Ap, men greide det brukbart. Kjell Magne Bondevik ble statsminister etter at han ga seg som leder i KrF. Ikke rart at noen lurte på om det var han eller partileder Valgerd Svarstad Haugland som var sjefen i partiet. Og vil han klare å holde fingrene helt unna fatet dersom han får mistanker om at Knut Arild Hareide har alvorlige planer om å gå i kompaniskap med Frp?

Machiavelli

Siv Jensen kan sin Machiavelli. Hun vet at i det lange løp nytter det ikke å operere under en annens vinger slik det var de første åren etter hun ble leder. Hun vet at hun må stå på egne bein og ha frihet til å lede som hun vil. Tiden var kommet for å markere ettertrykkelig hvem som nå var sjefen. Når Hagen ikke ville følge hennes linje, måtte han skyves unna. Det fikk stå sin prøve. Hun kalkulerte kaldt med at hun hadde styrke nok til å utfordre «sin store læremester». Fortsett å lese De som aldri trekker seg →

Kommentarer

Maktbrukens ukontrollerte virkninger

Vrakingen av Carl I. Hagen kan treffe Siv Jensen som en bomerang eller hun får endelig all den makten hun trenger for å få drevet igjennom sin egen vilje. Nå tyder alt på at Siv Jensen er blitt en maktpolitiker på Carl I. Hagens nivå.

De langsiktige virkningene av Carl I. Hagens utblåsing kan bli alvorlige. Det har aldri skjedd før at en avgått partileder har angrepet sin etterfølger slik Carl I. Hagen nå gjør. Da saken ble kjent onsdag, virket det som om det først og fremst handlet om det svik Hagen opplevde da han ble vraket som medlem i Nobelkomiteen. I løpet av gårsdagen utviklet saken seg til et angrep på Siv Jensen og det hun står for. Det var kona Eli som ledet an ved å si at når Siv Jensen ikke klarer å «løse en slik fillesak, hvordan skal hun da kunne styre landet». Fortsett å lese Maktbrukens ukontrollerte virkninger →

Kommentarer

Hagens bitreste nederlag

Makten rår i Frp. Han som skapte Frp er endt opp blant de relativt maktesløse. Han får ikke en gang den takk for lang og tro tjeneste som han ønsker seg mest av alt, å bli medlem av Nobelkomiteen. Det er både forståelig at Hagen reagerer og at Frp har fått nok av ham.

Carl I. Hagen opplever nå at han mot sin vilje blir båret ut av det partiet han skapte. Bakgrunnen er at stortingsgruppen har vraket han som Frps nye medlem i Nobelkomiteen. Det er to år siden Hagen kontaktet Siv Jensen og gjorde det klart at dette var et verv han gjerne ville ha. Han fikk da det bestemte inntrykk at den saken nok skulle la seg ordne. Valgkomiteen for Frps stortingsgruppe innstilte imidlertid på at Inger Marie Ytterhorn, som har vært medlem i åtte år, skal fortsette enda fire år. Et benkeforslag om at Ytterhorn skulle byttes ut med Hagen fikk bare seks stemmer. Det endte med at Hagen forlot gruppemøtet, pakket seg ut av kontoret og meddelte at han trekker seg fra sentralstyret og som leder for partiets seniororganisasjon. Han skriver et brev som Dagens Næringsliv refererer fra, der han legger skylden for det som har skjedd på Siv Jensen. Her skriver han blant annet at han aldri har «vært så trist og sint på mange år» og at han «sjelden har vært så satt ut i en forsamling av det jeg har regnet som kolleger».   Fortsett å lese Hagens bitreste nederlag →

Kommentarer

Mer negative til innvandring

Motstanden mot innvandring øker. En skal være
utviklingsoptimist av mest overbeviste sort dersom en regner med at 22.juli
tragedien vil gi varige endringer i folks innvandringskritiske holdninger,

Vi har sett en stor endring i nordmenns syn på innvandring siden 2001, sier valgforsker
Bernt Aardal som presenterer resultatene fra valgundersøkelsen av
stortingsvalget i 2009.

Ikke overraskende er det Fremskrittspartiet som har de mest kritiske velgerne, fulgt
av Høyre og Senterpartiet. SV, Venstre og KrF har de mest positive velgerne.

Undersøkelsen viser at de mest innvandringskritiske bruker stemmeretten, men i den mest
innvandringskritiske gruppen er det bare to av ti som sier de har tillit til våre
folkevalgte.

Denne undersøkelsen bekrefter det inntrykket som mediene og politikerne har formidlet
de siste årene.

Integreringsbarometer

‘11 juli i år presenterte Vårt Land «Integreringsbarometeret» som viser at åtte av ti
mener at innvandrere må testes i norsk før de får statsborgerskap og at de i
denne forbindelse må gi et troskapsløfte til «Norge, demokratiet og landets
lover». Undersøkelsen viser videre at troen på et felles norsk verdisett som
demokrati, ytringsfrihet, likestilling og religionsfrihet øker. Et knapt
flertall inkluderer også den kristne formålsparagrafen blant disse
kjennetegnene. Barometeret viser at det blir stadig flere som mener de norske
verdiene står i kontrast og levemåter blant innvandrere fra Afrika, Asia og
Sør-Amerika. Det er stadig flere som mener innvandring utgjør en alvorlig
trussel mot det norske verdigrunnlaget og det er færre som tror det er mulig å
dele de grunnleggende verdiene på tvers av religiøs tilknytning.

 

Men dette er før 22.juli-tragedien. Er det noe som tyder på at denne tragedien har
endret folks holdninger til innvandring? Hvis vi skal tro på retorikken, er det
det som har skjedd. Det er skapt et inntrykk av Norge har svart på
terrorangrepet med å løfte fram et mer demokratisk samfunn, større åpenhet, økt
toleranse og et rungende ja til det flerkulturelle samfunn. Anders Behring
Breiviks ondskap skulle fordrives men kjærlighet, respekt og forståelse.

Dette var en god og trøstende tale i sorgen og fortvilelsen stund. Det bidro nettopp
til å demme opp for det hat som lett kan gro fram i slike situasjoner. Våre
ledere viste vei ved å løfte fram fellesskap og idealer. Mange innvandrer
opplevde å bli omsluttet i det norske storsamfunnet på en måte som aldri har
skjedd før. Dette kan gi gode ringvirkninger.

Hagen i
aksjon

Men mye  tyder på at vi ganske snart vil være tilbake til der vi var for 22.juli. Anders
Behring Breivik maktet å sjokkere en hel nasjon, men hans ekstreme ondskap har
neppe kraft i seg til å endre holdninger som har vokst fram i folket som følge
av at de problemer innvandringen skaper er blitt mer synlige. Få politikere har
bedre nese for det som rører seg blant folk enn Carl I. Hagen. Når han sist
helg valgte å stå fast på sin kritikk av norsk innvandringspolitikk og endatil
driste seg til å hevde at de fleste terrorister er muslimer, var vi med et
tilbake igjen i debatten før 22. juli.
I en del av retorikken framstilles nærmest 22.juli som en seier for det flerkulturelle
samfunn. Ingen sier selvsagt at «ingen ting er så vondt at det ikke er godt for
noe». Men en del  politikere og utviklingsoptimister ser ut til å drives framover av troen på at det går den rette veien med samfunnsutviklingen tross alt.
Høystemt
lovprisning

Det har vært påfallende å høre noe av den mest høystemte lovprisning av det
multikulturelle samfunns velsignelser. Det tåler vi godt i det traumet vi som
nasjon ble kastet inn i. Men faktum er at ideen om det multikulturelle samfunn
er i motvind i flere land i vesten. Denne debatten bør vi ta uten å knytte det
an til 22.juli. Og i rolige former. Det har politikerne ansvaret for. Dette
handler blant annet om hvordan de andre partiene møter Frp. Siv Jensen har sagt
hun vil bruke andre ord for ikke å bli misforstått. Christian Tybring- Gjedde
har beklaget at han har brukt for krasse ord i innvandringsdebatten. Dette er
en invitt til mer saklighet.

Det virker ikke som om Carl I. Hagen har fulgt med i timen, eller så har han tatt
på seg den jobben som Siv Jensen ikke ville påta seg, nemlig å rykke debatten
ut av 22.juli-retorikken. Carl I. Hagen forsøket vitterlig å si a også han
ville være varsom og omtenksom med hvilke formuleringer han ville bruke. Og det
er typisk hagen. Han kjører på to spor. Det som nok irriterer ham mest er at en
del innvandringsvennlige har forsøkt å bruke 22.juli til å stoppe munnen på
Frp.

Det er grunn til å minne om kulturminiuster Anniken Huitfeldt påminnelse om at en ikke
må gi Frp anledning til å innta en offerrolle i innvandringsdebatten.

 

 

Kommentarer

Kong Carl, den blinde

Hvis Carl I. Hagen har tenkt å ture fram som i rollen trehodet troll- populær politiker, stammesanker og kritiker av partiledelsen- vil det bære galt av sted. Han bør klare å se at ved å kjøre fram seg selv, bidrar han til å svekke Siv Jensen og nestlederne.

For en stor gruppe Frp-velgere er Carl I. Hagen fortsatt kongen i Frp. I dag offentliggjør VG en meningsmåling som viser at 53 prosent av Frps velgere mener at Hagen bør brukes mer i høstens valgkamp. Bakgrunnen for målingen er at Hagen har åpnet for å steppe inn som vikar etter at Siv Jensen ble sykemeldt.

Ved valget i 2009 sutret Hagen offentlig over at partiet gjorde for lite bruk av ham. Han savnet seg selv, sa han.  Det var det nok også store velgergrupper som gjorde. I partiledelsen savnet de ham ikke.  Da de gav ham rollen som eldrepolitisk talsmann, monterte de i realiteten et horn på veggen som «gamlefar» kunne pipe fra så mye han orket. Men han fikk holde seg til eldrepolitikk. I fjor fikk Hagen en bredere basis. Han ble Frps ordførerkandidat i Oslo. Nå ble også kommunalpolitikken et område hvor han kunne boltre seg. Fortsett å lese Kong Carl, den blinde →

Kommentarer

Hagen i manesjen igjen

Blir han bare  ordfører, lover han å foreta et hamskifte, fra å være en provoserende slugger til å bli en samlende, og hyggelig ordførerbestefar. Et  stykke på vei vil han  greie det, for han har så stor egeninteresse av å vise at han er noe mer enn hans politiske motstandere hevder.

Politiske dyr har gjerne lang levetid. Carl I. Hagen varslet for et år tid siden at han ikke aktet å dø hen som politiker. Han sa at han regelrett savnet seg selv på den politiske arenaen og at Frp burde ha benyttet ham mer. I går red han fram i manesjen som Frps kandidat til vervet som ordfører i Oslo. Han oppførte seg så visst ikke som en gammel gamp som endelig ble geleidet ut av den kjedelige vinterstallen. Hagen er mer som ei vill hoppe å regne, til tross for sin 67 år. Fortsett å lese Hagen i manesjen igjen →

Kommentarer

Bråkebøtta Hagen på banen igjen

Carl I. Hagen virker temmelig beruset av tanken på at han fortsatt skal spille en rolle i norsk politikk. Siv Jensen sitter nå så trygt at hun kan la Hagen herje litt og spille en bråkebøtterolle som hun ikke vil inn i. Hun orker ikke så mange populære lettvintheter som Hagen.

Folket er ferdig med Carl I. Hagen, skriver VG i dag. Han får i alle fall liten støtte for kravet om at Frp må fremstå med en sterkere bråkebøtte-faktor. 32 prosent av Frp-velgerne svarer ja på spørsmålet om ”Frp bør protestere og bråke mer, slik Hagen har tatt til orde for”. 55,7 prosent svarer nei. 66 prosent av Frp-velgerne mener Siv Jensen er beste egnet til å lede Frp, mens 27,1 prosent svarer Carl I. Hagen.

Dette bør Siv Jensen være fornøyd med. Det gjelder for henne å beholde den makten hun har og ikke risikere at Carl I. Hagen samler rundt seg en tilhengerskare som i en gitt situasjon kan fristes til fraksjonslignende virksomhet. Siv Jensen vil ha kontroll med Hagen, som alle vet kan hoppe like raskt hit og dit som haren. Hun har ikke ønsket å gi klare svar på hvilken rolle hun ser for seg at Hagen skal spille i fremtiden. Han har i dag ansvar for eldrepolitikken, men i og med at han ikke har en plattform i partiet eller i Stortinget, er ikke dette en rolle han får gjort særlig mye ut av. Det innrømmer han åpnet. Han har klaget høylytt i mediene over at han ikke blir hentet inn på banen. Han savner seg selv, som han sa. Det er det ingen som tviler på. Nå har han åpnet for å bli ordførerkandidat i Oslo. Hagen vet at han får størst mulig oppmerksomhet ved å vente med å bestemme seg så lenge som mulig. I går kunne vil lese at den som nok blir vanskeligst å overtale, er Eli. Slik holdt mediene på også med Kjell Magne Bondevik. En fikk inntrykk av at det var kona Bjørg som avgjorde hvem som skulle bli statsminister i landet. Nå skal det liksom være Eli som avgjør om Hagen skal bli ordfører, om han skal fortsette som høyt gasjert informasjonsrådgiver eller om han rett og slett skal late seg mer på standen i Spania. Fortsett å lese Bråkebøtta Hagen på banen igjen →