Stikkordarkiv: co2

Kommentarer

Klimaallianse med storkapital

”Money talks” forstår de seg på i USA. Etter gigantiske milliardtap som følge av stormen Sandy, ser det ut til at forsikringsselskapene kan bli en ny alliansepartner for miljøbevegelsen. På dagens Zero -konferanse kan de glede seg over at de kan amerikanske storkapital med på laget, skriver redaktør Magne Lerø

Den store Zero – konferansen åpner i Oslo i dag. Hundrevis av mennesker skal i bli oppdatert om hvor langt vi er kommet i arbeidet med å begrense klimautslippene, hva som er de største hindringene og hva som kan og må gjøres for å overvinne dem.  Selv om både Jens Stoltenberg og Bård Vegard Solhjell skal holde foredrag, spørs det om det vil komme så mye nytt med hensyn til våre egne bestrebelser for å begrense klimautslippene.

Situasjonen hos oss er at klimainteressen har dabbet noe av de seinere årene.  Det er ikke noe folkekrav at politikerne må iverksette mer drastiske tiltak for å begrense våre egne klimautslipp. Når folket ikke forlanger handling, blir det opp til politikerne hva de vil gjøre. SV og Venstre som har satset sterkeste på miljøspørsmål, har fått lite uttelling blant velgerne. Det ser ikke ut til at klima er en politisk vinnersak. Hvis det er snakk om å øke avgifter eller legge begrensinger på hva folk kan foreta seg, blir bekjempelse av klimautslipp fort en tapersak.

Miljøbevegelsen bør i sterkere grad ta inn over seg at en ikke kommer særlig lenger med politikerne enn det folk er rede til å godta.  Til tider kan det bli i overkant av mas på politikerne. Det spørs om ikke miljøbevegelsen i større grad bør henvende seg til opinionen for å skape økt forståelse og press for å redusert klimautslippene.

Ola Borten Moe

De to siste årene har regjeringen, representert ved olje- og energiminister Ola Borten Moe, med større frimodighet stått fram som en olje- og gassnasjon. Regjeringen har så visst ikke planer om å sette på bremsene inne olje og gass. Det trykkes ikke på bremsene for tiden. Norsk økonomi skal bli enda mer avhengig av olje og gass. Utslippene vil øke i årene framover fordi det går alt for sakte med å få til en effektiv Co2-rensing. Det er brukt seks milliarder for å teste ut rensing på Mongstad. Det er langt igjen. Fra seriøst hold er det blitt stilt spørsmål ved om Mongstad vil ende opp som en gedigen feilinvestering og ikke som en månelanding.

Det internasjonale energibyrået la for to uker siden la fram en rapport som konkluderte med at to tredjedeler verdens reserver av kull, olje og gass må bli liggende i bakken dersom målet om at temperauren, som følge av klimautslipp, ikke skal øke mer enn to grader.  Den slags er en nesestyver for norske olje- og gassentusiaster som ser for seg fortsatt en omfattende olje og gass- produksjon til over 2050.

Klimabevegelsen kan glede seg over at de kan få en ny viktig maktgruppering med på laget. Orkanen Sandy som herjet USA for et par uker siden, ligger en til å bli verdens dyreste naturkatastrofe i løpet av de siste 20 årene.  Skadene Sandy forårsaket kan det koster over 50 milliarder dollar å reparere. Her snakker vi om store beløp som for konsekvenser for amerikanske forsikringsselskap. Sandy har satt fart i klimadebatten i USA.  Det er ikke mange årene siden flommen Katarina gjorde skader for milliarder i USA.  Fagfolkene spår at denne typen naturkatastrofer vil øke på i tiden framover.   

Vi går altså en situasjon i møte der klimakrisen etter hvert vil gigantiske negative konsekvenser for amerikansk økonomi. Forsikringsselskapene vil velte sine tap over på kundene.   ”Money talks” forstår de seg på i USA.  Amerikansks storkapital er høyrøstet. Miljøbevegslen kan glede seg over en ny alliansepartner. 

Kommentarer

Nedprioriterer klimamål

Høyre vil ha oss til å tro at det er pur realisme som gjør at de varsler at klimaforliket kan sprekke. Saken er at Høyre forbereder seg på å regjere sammen med Frp.

Alle partier med unntak av Frp står bak klimaforliket. For to uker siden ble endelig klimameldingen lagt fram. Det miljøbevegelsen er mest positive til er at målet om å kutte to tredjedeler av utslippene innenlands innen 2020 står fast. Det målet hadde både LO og Finansdepartementet advarte om på forhånd, ganske enkelt fordi det blir for dyrt. I meldingen sier ikke regjeringen at de er villige til å betale, koste hva det koste vil, for å nå målet. De holder fast på målet og «tror» de vil nå det selv om de ikke vil betale det det koster. Fortsett å lese Nedprioriterer klimamål →

Kommentarer

Månelanding som pensjonist

I følge Shell må Jens Stoltenberg regne med å bli pensjonist før det blir noe sus over månelandingen hans på Mongstad. Når vi ikke kan regne med effekt av rensing og  lagring av CO2, blir det enda mer kjelkete for den nye mijøvernministeren å kompromisse fram en  klimamelding.

I dag får landet en ny miljøvernminister. Det er opplest og vedtatt at det blir Bård Vegard Solhjell. Han får oppgaven å løse de rødgrønne klimaknute i løpet av noen måneder. Det vil ikke bli forstått eller akseptert om klimameldingen blir utsatt for femte gang med henvisning til at det er kommet en ny kost i miljøverndepartementet. Så Solhjell må fra i dag av gå på med krum hals. Han må rett og slett greie å presse Jens Stoltenberg og Ola Borten Moe til å gi SV en synlig seier før sommeren. Ellers er det rødgrønne samarbeidet finito. Hva seieren skal gå ut på, er gjenstand for diskusjon. Poenget er at Audun Lysbakken og Bård Vegard Solhjell med troverdighet må kunne si at de har fått gjennomslag for sitt syn. SV tåler ikke å bli kjørt over i klimasaken slik de blir det i asylpolitikken og når det gjelder EØS-direktiver. Fortsett å lese Månelanding som pensjonist →

Kommentarer

Ap-bom om klimakutt

Hva slags planet befinner Aps fylkesordførere seg på? Selvsagt vil kutt i klimautslippene her hjemme føre til tap av arbeidsplasser. Det gir ingen grunn for å bryte klimaforliket.

Det er snart et halvt år siden LO første gang sa at det kan ramme industrien for hardt om to tredjedeler av klimakuttene skal tas her hjemme. Seinere uttalte Finansdepartementet at det kan bli for kostbart å ta så store kutt innen for våre grenser. Etter det gikk de to ministrene Erik Solheim og Ola Borten Moe en runde i ringen om klima og olje. Det ble etter hvert skapt et inntrykk av at Ap var i ferd med å skrote klimaforliket som Stortinget har vedtatt. Så grep statsminister Jens Stoltenberg inn og sa at det ikke var grunn til noen bekymring for noe som helst, det meste «lå fast». Han ville ha debatten mellom de rødgrønne inn på kammerset. Fortsett å lese Ap-bom om klimakutt →

Kommentarer

Kutt og dristigere klimamålene

Roar Flåthen har et poeng når han sier nei til at to tredjedeler av reduksjonen i utslipp av klimagasser skal skje nasjonalt. I så fall bør Norge bla opp flere milliarder til fattige land slik at samlede utslippskutt innen 2020 blir på mer enn 30 prosent.

Da Jens Stoltenberg lanserte målet om 30 prosents kutt i utslippet av klimagasser innen 2020, ble han møtt med stormende applaus. Det var som å høre SV og Venstre på sitt beste når det gjaldt en offensiv klimapolitikk. For Stoltenberg var det imidlertid et vesentlig premiss at en stor del av måloppfyllelsen skulle skje ved at Norge kjøpte klimakvoter. Vi skulle betale for CO2-renseprosjekter i fattige land. Dette skulle vi ta inn i vårt eget klimaregnskap. Diskusjonen bølget en tid om hvor store kutt som skulle skje her hjemme. Da daværende miljøminister Helen Bjørnøy sa at det måtte bli to tredjedeler, fikk hun korreks av statsministeren. Han gjorde oppmerksom på at regjeringen ennå ikke hadde bestemt seg. Men klimaforliket i 2008 endte med to tredjedelers kutt  her hjemme. Alle partiene ble med på forliket med unntak av Frp.

Økte utslipp

For et par uker siden kom melingen om at utslippet av klimagasser økte med 4,8 prosent i fjor.  Det er fint lite som tyder på at de målene som er satt, er realistiske. Det går faktisk den gale veien. Miljøvernminister Erik Solheim sier han vil komme med en ny tiltakspakke i høst i som del av  klimameldingen som kommer i høst. Den har vi hørt før.

I dag tar LO-leder Roar Flåthen bladet for munnen. Det blir for dyrt å kutte to tredjedeler her hjemme, sier Flåthen til Aftenposten. Han vil ha en mer realistisk tilnærming til hvor stor andel av kuttene som skal tas i Norge. Det er nok en rekke politikere fra Høyre og Ap som liker det de hører.  Både Ketil Lund (Ap) og Frank Bakke-Jensen (H)har tidligere uttalt at vi det er grunn til å drøfte sider ved klimaforliket. Ketil Solvik Olsen (Frp) kan nærmest si «velkommen etter» til Ap og H. Mye tyder på at vi igjen ender opp i en situasjon der det blir Høyre, Ap og Frp mot småpartiene.

Flåthen har et poeng når han advarer mot utslippskrav som i praksis betyr at Hydro og Elkem, som er verdensledende på å utvikle teknologi som gir lavere utslipp, må bygge ned i Norge og flytte produksjonen til utlandet. Flåthen trekker også fram det amerikanske selskapet Alcoa som har fått nei til å bygge et aluminiumsverk i Finnmark med mindre det blir full CO2-rensing fra første dag av. Det blir for dyrt. Alt ligger til rette for at Alcoa vil bygge fabrikken i et annet land.

Utslippet av klimagasser er et globalt problem. Det hjelper ikke det fnugg om bygger industrivirksomhet i vårt land og ber de samme bedriftene etablere seg i andre land.

Flåthens argument om at det er for dyrt å legge opp til store kutt i klimautslippene, holder imidlertid ikke. Er det noen som har råd til å bruke mer penger på teknologi og tiltak som kan få ned klimautslippene, så er det Norge.

Mongstad

Vi har forpliktet oss til å bruke diverse milliarder på CO2-rensing på Mongstad. Det er ingen grunn til å sette bremsene på med mindre en konkluderer med at man ikke vil lykkes langs det sporet en har fulgt. I dag skriver Dagens Næringsliv at Aker Clean Carbon er plukket ut til å delta i utviklingen av  CO2-rensing av amerikanske kullkraftverk. Det er et tankekors at de skal bruke den samme teknologien som norske myndigheter mener kan være helsefarlig. Et standpunkt som er omstridt også i EU-sammenheng.  På Mongstad virker det som om det er opptatt av å utvikle en teknologi som er overlegen i forhold til de alternativer som finnes på markedet. De vil utvikle «den unike og imponerende norske løsningen». Hvis de lykkes, kan det vise seg at det er verd en investering på 15 milliarder kroner eller hva det nå til slutt vil koste.

Tyskland har bestemt seg for å stenge atomkraftverkene. De håper selvsagt at de skal kunne basere seg i større grad på klimavennlig energiteknologi. Faren er at de blir mer avhengig av forurensende kullkraftverk. Her kan gass fra Norge være et alternativ. I et globalt perspektiv kan det altså forsvares at Norge satser mer på gasskraftverk selv om det vil føre til økt utslipp av klimagasser innenfor landet grenser.

Hvis Norge skal redusere kuttmålet knyttet til gasskraftverk og industri, kan vi ikke slippe unna kutt knyttet til transport og energiøkonomisering.

Å ta to tredjedeler av kuttene på hjemmeplan, er et standardkrav i EU. Det er mulig å snakke med EU og forklare at Norge er i en spesiell situasjon og at det ikke vil hjelpe Europa å nå sine mål om det kuttes for brutalt i Norge.  Norge må imidlertid ikke få ord på seg for ikke å ville kutte fordi vi ikke vil gå glipp av tapte inntekter fra gass og annen industrivirksomhet.  Det bør vi markere ved å gjøre det klart at vi vil øke våre utslippskutt med 35 prosent innen 2020 og ta halvparten på hjemmeplan. Det betyr altså at vi må si oss villige til å betale betydelig mer for CO2-tiltak i andre land. Det har vi råd til.

Kommentarer

Klimapolitisk nyorientering

Nå kommer kravet om at forbrukeren, ikke produsenten må betale for klimautslipp. Det blir for lettvint for Europa å kutte utslipp ved å overlate produksjon av varene vi selv kjøper til U-landene.

Verden beveger seg med museskritt framover mot diverse vedtatte mål om kutt i klimautslippene. Fra 1990 til 2008 har ikke Europa klart å kutte utslippene med mer enn 1 prosent, skriver ukebrevet Mandag  Morgen som har tatt for seg rapporten «Growth in emission transfers via internasjonal trade from 1990 to 2008», skrevet av forskere fra Norge, Australia, Tyskland og USA.

Offisielt har Europa redusert utslippene med 6 prosent i perioden. Det er når en måler det i forhold til de faktiske utslippene som skjer innenfor Europas grenser. er tar en Her  Her tar en imidlertid ikke hensyn til at deler av den europeiske industriproduksjon er flyttet til land der det er reimeligere å produsere. De siste 10-20 årene har det skjedd en gigantisk utbygging av industri i Kina og en rekke andre land. De produserer for en stor grad for markedene i USA og Europa. Minuset for disse landene er at de må notere seg for en sterk økning i klimautslippene.  Når utslippene i Kina øker, skyldes det ikke bare at den kinesiske velstanden øker. Det kan for en stor del ses på som en konsekvens av at de produserer for å dekke etterspørsel i vestlige land. Fortsett å lese Klimapolitisk nyorientering →