Stikkordarkiv: Jens Soltenberg

Kommentarer

Hareide varsler mistillit

Hvis opposisjonen først er på krigsstien, tyder alt på at de vil finne et grunnlag for å reise mistillit til regjeringen etter 22.juli. Etatsledere skal opposisjonen holde seg unna, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Jens Stoltenberg ba tidlig om at opposisjonen ventet til etter 22.julikommisjonen hadde lagt fram sin rapport, før en for alvor konkluderte med hvem som har ansvar for hva og hvilke konsekvenser det bør få. Det la en demper på debatten om mulige politiske konsekvenser av det som skjedde.

I dag skjer det et taktskifte. Knut Arild Hareide, leder i KrF og for 22.juli komiteen i Stortinget, sier til Dagens Næringsliv at statsråder og etatsledere må være forberedt på å gå hvis 22.juli-kommisjonen dokumenterer grov tjenesteforsømmelse.

Det spørs om det er grov tjenesteforsømmelse det vil dreie seg om. Da betyr det at noen faktisk ikke har gjort jobben sin slik de er pålagt. Det er knyttet til enkeltpersoner – og i visse tilfeller er tjenesteforsømmelse straffbart.

For naive

Problemet er nok heller, som Hareide nevner, at vi har vært for naive. Alt tyder på at denne naiviteten har like godt fotfeste hos de borgerlige som hos de rødgrønne.  Ta stengningen av Grubbegata som eksempel. Opposisjonen kunne når som helst ha stilt spørsmål i Stortingets spørretime om hvorfor ikke dette skjedde. Vi vet svaret. Ting tar tid i Norge. Det skal høres og vurderes, og politikerne skal ta diverse hensyn. Oslo kommune, der de borgerlige regjerer, jobbet og jobbet med saken, år etter år. Dette er ingen god sak for å fremme mistillit til regjeringen.

Det er sannsynligvis større grunn til å holde regjeringen ansvarlig for hvordan beredskapen er organisert og ivaretatt. Her kan det vise seg å være systemsvikt som det burde vært tatt tak i.

Hvis regjeringen har holdt unna opplysninger om sviktende beredskap eller mangelfull sikkerhet som Stortinget burde ha kjent til, er det opplagt et grunnlag for mistillit til regjeringen.

Det er mest følelser knyttet til politiets svikt når det gjelder å ta seg fram til Utøya. Hvis opposisjonen er ivrige nok, kan de sikkert finne et grunnlag for å hevde at dette skyldes systemsvikt som regjeringen kan stilles til ansvar for. Men da skal en holde tungen rett i munnen. Regjeringen kan ikke holdes ansvarlig for valg etatsledere eller innsatsledere foretar under en aksjon. Det må kunne påvises at regjeringen har styrt politiet i en retning som har lagt et grunnlag for svikt som ble tydelige 22.juli, hvis ansvar skal kunne gjøres gjeldende på politisk plan.

Det spesielle når det gjelder politiet, er at politidirektør Øystein Mæland har satt sitt godkjenningstempel på politiets innsats basert på politiets egen rapport om det som skjedde. Mæland har beklaget at de ikke kom seg raskere til Utøya og slik sett scoret noen poeng når det gjelder å kommunisere inn i den emosjonelle settingen 22.juli befinner seg i. Men saken er at han ikke har kritisert sin egen etat for noe som helst. Han har ikke pekt på noen feil som ble gjort. Hvis 22.juli kommisjonen kommer med flengende kritikk av politiet, bør Mæland vurdere sin stilling. Politiet er ikke tjent med en øverste leder som ikke er i stand til å bedømme den etat han leder.

Det er verd å merke seg at justisminister Grete Faremo ikke har godkjent politiets evaluering av egen innsats. Hun vet antagelig hva som kommer og har derfor markert avstand til politiet.

Øystein Mæland eller andre etatsledere, bør uansett ikke opposisjonen gyve løs på. Først må regjeringen få anledning til å klargjøre om de ha tillit til sine nærmeste.

Storberget

Den politiker som først og fremst kunne har blitt gjort ansvarlig, Knut Storberet, gikk av som justisminister i høst. De fleste andre som kan tenkes å holdes til ansvar, har også sluttet. Uansett vil en kritikk fra 22.juli kommisjonen svi.

Noe stormløp mot Knut Storberget eller andre statsråder ville det ikke blitt eller vil det ikke bli. Jens Stoltenberg har alt gjort det klart at det er han på vegne av hele regjeringen som har det politiske ansvaret for 22.juli.

Jens Stoltenberg vil i dag måtte ta kritikken som kommisjonen kommer med inn over seg. Sannsynligvis vil ha komme med en form for unnskyldning til de pårørende for at ikke alt fungerte som det burde. Han vil sannsynligvis forsøke å trekke opposisjonen med seg i det «vi» han vil snakke om. Videre til han vise til at regjeringen er i gang med å gjøre noe med de svakheter som er avdekket.

Regjeringen har hatt et år på seg for å forberede et svar på den kritikken som i dag kommer. Det har vært en fordel, men regjeringen kan gå tunge tider i møte. I en sak hvor tettpakket av  følelser, er det særdeles vanskelig for en sjef å ta inn over seg hard kritikk, men samtidig legge opp til å fortsette som om ikke det ikke er så alvorlig. Det spørs om ikke Stoltenberg må et grep som gjør at folk forstår at han både tar ansvar og rydder opp. Det blir antagelig for tynt å vise til «alt de har gjort» det siste året.   Fortsett å lese →

Kommentarer

Omstridt og statsmann

Jens Stolenberg får en ikke på en formel. Ledere med makt bedømmes ulikt avhengig av øynene som ser. En styrke ved den nye boken er at den korrigerer medienes tendens til ensidighet og lar ulike bilder av Stoltenberg lederstil stå side ved side

Offentlige personer må finne seg i at mediene til stadighet gir et feilaktig bilde av hvem en er, hva som driver en og hva en vil oppnå.  Mediene har en tendens til å være enig med siste taler. Journalist og kommentatorflokken mener fort det samme. Heldigvis for den som blir utsatt for medienes vurdering, er hukommelsen ikke særlig god. Den som i en situasjon kan bli beskrevet som svak og vinglete, kan i en situasjon noen måneder etterpå bli beskrevet som sterk og uforsonlig.

Ulikt beskrevet

Den person som oftest er blitt vurdert og kommentert de siste 10 årene, er statsminister Jens Stoltenberg. Knapt noen er blitt beskrevet så forskjellig som ham. Han har blitt framstilt som steil, sta og ufølsom i en situasjon og som nær, omsorgsfull, lyttende i en annen. Karita Bekkemellem slaktet ham i sin bok. Kommentatorer kalte det for det for et forsøk  på karakterdrag. Gerd Liv Valla var heller ikke nådig mot Stoltenberg da hun i bokform fortalte sin historie. Felles for disse to var at de i årevis var tette politiske venner. Likevel endte de opp med å beskrive ham som konfliktsky, lite modig, vinglete og utydelig. I deres bøker framstår han som en som ikke holder mål som leder når det gjelder.

Etter 22.juli ble Jens Stoltenberg nærmest forgudet som leder. Da ble han opplevd som nær, omsorgsfull, sterk og besluttsom. Han var lederen som endelig fikk vist hva som bor i ham. Her var statsmannen, vår nye landsfader, den beste statsministeren et land kan ønske seg.

I går lanserte Thor Viksveen sin bok «Jens Stoltenberg, et portrett». Det viktigste med denne boken er at den bidrar til å nyansere bildet av Stoltenberg. Marie Simonsen skriver i Dagbladet i dag at boken praktisk talt er irrelevant fordi den for det meste er skrevet før 22.juli. Viksveen har nøyd seg med å legge til et kapittel og har ført framstillingen fram til valget i september.

Marie Simonsen tar feil når hun mener 22. juli er det som forteller sannheten om Jens Stoltenberg og som derfor må styre det som tidligere er sagt om ham. Thor Viksveen har gjort rett når han lar dette bildet så sammen med de tidligere bildene som er tegnet av Jens Stoltenberg.

Hvem er han?

Hvem er Jens Stoltenberg? Hva kjennetegner hans lederstil ? Det sanne bildet er ikke 22.juli og dagene som fulgte. Det er heller ikke en mellomting mellom det Karita Bekkemellem og Gerd­-Liv Valla skriver og 22.juli. Når Thorbjørn Jagland en gang kommer med sine memoarer, vil han levere sitt bilde av Jens Stoltenberg. Det blir garantert noe annet enn 22.juli-bildet. Det handler om øynene som ser, nesten like mye som den de ser på.

Jens Stoltenberg operer i en rolle. En av de sterkeste rollene i vårt samfunn er å være statsminister. Enhver gir en rolle et personlig preg. Samtidig hjelper rollen en til å opptre i situasjoner på en annen måte enn man egentlig er. Roller er slitsomme å leve lenge i dersom det blir en betydelig avstand mellom den en er og opplever seg å være og den rollen en er i.

Til en politisk rolle hører det bøttevis av kritikk, men også ros. En statsminister blir hele tiden utsatt for ytterlighetene – beundring og fullstendig forkastelse. Ledere får etter hvert trening i å leve i denne typen spenninger.

En statsminister har stor makt. Det betyr at en er særlig utsatt for sterke reaksjoner og bedømmelse. Hvordan en erfarer at en annen er, har sammenheng med en selv. Aktører er ikke nøytrale dommere.  Det Karita Bekkemellem og Gerd-Liv Valla skriver om Jens Stoltenberg  «som type» forteller mye om dem selv. De er styrt av egne følelser. Deres, som andres subjektive vurderinger må tas med en klype salt. For de er bare et av mange bilder.

De fleste statsministre elle presidenter gjør det  bra når nasjonale kriser truer. Jens Stoltenberg imponerte som statsminister 22.juli og dagene som fulgte. Etter all sannsynlighet ville både Kjell Magne Bondevik, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland eller Erna Solberg vunnet respekt og annerkjennelse om de hadde vært statsminister i denne krisen.

Måten Jens Stoltenberg opptrådte på som leder på knyttet til 22.juli vil ha betydning for hvordan han blir beskrevet som leder framover. Karita Bekkemellem ville neppe skrevet det hun skrev om hun hadde gitt ut bok i høst. Likefult er det bildet hun tegnet av Stoltenberg  greit nok. Det er ikke usant, for det er det bildet hun satt igjen med etter å ha fått sparken som statsråd.

Det er godt gjort av Jens Stoltenberg  å holde de rødgrønne sammen. Men han leder ikke en sterk regjering. Som regjeringssjef og beslutningstaker framsto Kjell Magne Bondevik som dyktigere. Forklaringen kan være at det nesten er umulig å holde orden på SV og Sp. Høyre, KrF og Venstre klarte i større grad å stå samlet utad.

Personen er viktig. Politikken er viktigst. Politikken knyttet til 22.juli er ennå ikke hentet skikkelig fram. Det skjer først når kommisjonen leverer sin rapport i august neste år. Så langt har Jens Stoltenberg opplevd en personlig opptur knyttet til den måte han taklet 22.juli på. 22. juli kan fort blir en nedtur når konklusjonene og konsekvensene av 22. juli etter hvert skal trekkes.

Kommentarer

De rødgrønne mot sammenbrudd

Velgerne vender nå så til de grader de rødgrønne ryggen at Jens Stoltenberg bør forberede seg på å droppe det rødgrønne prosjektet og ta makten som statsminister for en mindretallsregjering som søker mot sentrum.

 Ap går tilbake 2,8 prosent på en ny meningsmåling og har nå bare 26 prosents oppslutning. Høyre er nest størst parti med en oppslutning på 25,9 prosent, en framgang på 1,8 i forhold til i juni. Frp har 24,1 prosent av velgerne bak seg.

Hvis det hadde vært valg i dag, ville Ap hatt 17 færre stortingsmandater. Det kommer fram i augustmålingen InFact har gjort for VG. Forskjellen mellom den borgerlige og den rødgrønne blokken på Stortinget er nå 103–65

Denne meningsmålingen bekrefter den tendensen vi har sett på flere andre målinger de siste to månedene. Det gjelder også småpartiene. SV får 5,8 prosent, Sp 5 prosent og KrF 4,3 prosent. Venstre er tilbake over sperregrensen med en oppslutning på 5,7 prosent. Trine Skei Grande kan notere seg for 2,3 prosentpoengs framgang gjennom sommeren.

Kraftlinjestriden

Aps tilbakegang denne måneden har ganske sikkert sammenheng med striden rundt kraftlinjene i Hardanger.

De rødgrønne vant en knepen seier ved valget i fjor. Nå er de fullstendig feid av banen. Det går opp og ned i politikken, så ingen kan med sikkerhet si at de rødgrønne ikke kan komme sterkt tilbake. Men hvordan ska det kunne skje? Det er ingen tegn til ny giv eller en ny politikk med større velgerapell fra de rødgrønne. Det som kjennetegner situasjonen, er at det dukker opp stadig nye saker som de rødgrønne taper oppslutning på. Det siste er kraftlinjene i Hardanger. Dette kan utvikle seg til det reneste marerittet for de rødgrønne. Når kraftlinjestriden spisser sg til, kan de rødgrønne bli forlatt av enda flere velgere.

Det skal godt gjøres å kunne vinne velgere på statsbudsjettet som skal legges fram om to måneder. Her blir det nok flere upopulære innstramningstiltak. Og skulle de rødgrønne ende opp med å si nei til oljeboring i nord, kan en ikke regne med at SV og Sp vil vinne flere velgere enn Ap vil tape. I sommer benyttet LO-sjef Roar Flåthen anledningen til å minne om at det nå haster med å komme i gang i Lofoten.

Velgerklima

For tiden er velgerklimaet slik at de partier som får ansvaret for styre landet må regne med tilbakegang på meningsmålingene. For de rødgrønne er det verre enn som så. Det er vanskelig å tolke den massive tilbakegangen siden siste valg på annen måte enn at velgere vender tommelen ned for de rødgrønne prosjektet. Forlaringen er ikke at de borgerlige har kommet opp med et troverdig alternativ det siste halve året. Ikke ut over det at det ligger an til at den nye statsministeren om tre år vil hente Erna Solberg. Høyre og Frp er dømt til å prøve et regjeringssamarbeid dersom de klarer å holde på den velgeroppslutningen de nå har.

Når ledelsen i de rødgrønne partiene nå samler seg etter ferien, vil de nok måtte diskutere om det rødgrønne prosjektet har livets rett lenger, men konklusjonen blir nok at man må stå løpet ut, i alle fall til etter valget neste år. Slik det nå ligger an, er første exit-mulighet oljeboring i nord. Deretter neste års kommunevalg. Blir dagens meningsmåling resultatet, er det sannsynlig at SV sier takk for seg. Fortsett å lese De rødgrønne mot sammenbrudd →