Kjetil Solvik-Olsen (Frp) taler for døve bispeører når han vil ha dem til å holde munn om oljeboring i Lofoten, men en god del velgere, også innen kirken, har sans for at han forsøker å få biskopene til å konsentrere seg om det de virkelig har greie på
Kjetil Solvik-Olsen mangler ikke frimodighet. Nå gir han seg i kast med et å oppdra Den norske kirkes biskoper om hva de kan mene noe om og i hvilke saker de bør holde munn. Han mener definitivt at biskopene bør holde deg unna debatten om oljeboring i Lofoten. Det samme gjelder gasskraft og flyktningepolitikk. Dette er i følge Solvik-Olsen politiske spørsmål der kirken ikke kan utlede et bestemt syn ut fra Bibelen. Abort, ekteskap, homofili handler om verdier som har en eksistensiell side. Her bør biskoper engasjere seg. Også når gjelder rus, men kirken bør ikke ha et bestemt syn på hva alkohollovgivningen. Spørsmålet om Israel ligger i et grenseland, fordi det handler både om politikk og religion, i følge Solvik-Olsen. Fortsett å lese Solvik-Olsens bisperefs→
Biskopene er så overlegent bedre kvalifisert på de fleste områder sammenliknet med Kirkerådet at det ikke er grunn til å be de legge bånd på seg.
Synsing fra biskoperHvis Den norske kirke vil bli mer synlig i mediene, må de som fungerer best i mediedynamikken slippe til. De mediene vil snakke med, bør i alle fall ikke bli bedt om å si skygge unna og passe seg. Kommunikasjonsdirektør Trude Evenshaug har slått inn på en blindvei når hun advarer mot at biskopene «synser for mye i hytt og pine». Det er et problem en må ha lupe for å få øye på. Biskopene bør heller oppmuntres til det motsatte, hive seg utpå og se om de synker eller flyter i mediestrømmen. Fortsett å lese Synsing fra biskoper→
Det er da vitterlig ikke for mye skyldfølelse rundt om. Skyldfølelser kan være utmerket, selv om det ikke er meningen at det for alle skal få slike ekstreme utslag som hos villmannsskipper Jarle Andhøy.
Skyldfølelsen ser ut til å ha kommet i miskreditt i vide kretser. Selv prester er bekymret for at kirken skal snakke om moral på en måte som påfører menneske en usunn skyldfølelse. Som om det er problemet for tiden. Problemet begynner da vitterlig å bli det motsatte, at mennesker føler for lite skyld i forhold til det en fortar seg. Fortsett å lese Den gode skyldfølelsen→
(Bokanmeldelse). Helge Hognestad er til tider så åpen og ærlig at det gjør vondt, så engasjert at en blir revet med, så på villspor at en begynner å lure og så opptatt av å være prest at det halve kunne vært nok.
I høst er Helge Hognestad ute med to bøker; Selvbiografien ”Prest i lånt kappe” og artikkelsamlingen ”Mennesket våkner” med den talende undertittelen ”Det innerste i oss er guddommelig”.”Mennesket våkner”, hans ellevte bok, består av 51 korte artikler som han siden 2008 og fram til i høst har publisert i annonseavisen ”Huskelappen” på Hamar. Fortsett å lese Hognestad – grenseløshetenes teolog→
Den homofilistøyen som Carissimi-prestene lager, er til å leve med. Etter hvert som spenningen i kirken øker på, er det ikke til å unngå at biskoper må plages med en del prester som ikke på vilkår vil innordne seg.
Biskopene har endelig bestemt seg. Det er ikke snakk om å opprette en ekstra tilsynsmann for de såkalte Carissimi prestene som nekter å innordne seg biskoper som aksepterer homofilt samliv. De får forholde seg til biskopen i det bispedømme de er ansatt. Basta.
Det er 152 prester med i nettverket som hevder at homofilisaken er så alvorlig at kirken de facto er splittet. Ikke alle står åpent fram. De løper altså ikke i flokk rundt på kjetterjakt. Strategien er å legge ansvaret på biskopene. Nå må de velge å forholde seg til biskoper de mener er vranglærere eller ta av seg prestekjolen. Hvis de bare mener en biskop lærer vrangt, går det greit. Det er hvis de begynner å lage praksis av sitt syn, det tukler seg til. Fortsett å lese Prester i bispestrid→
Biskopene har vært smarte og kun nominert Helge Byfuglien som preses. Et snedig spark til de rødgrønnes styringsiver og en kirkelig symbolpolitikk som ikke henger på greip.
Politikere og statsråder er vant med at underordnede embetsmenn gjør som de får beskjed om. Nå trosser biskopene i Den norske kirke de rødgrønne ved selv å bestemme at Helge Byfuglien skal bli ny preses.
Biskopene i Den norske kirke har tradisjon for selv å bestemme hvem som skal være deres koordinator og talsmann, eller «preses» som det heter i det kirkelige vokabular. De ba om en tolvte biskop, en «preses» plassert i Kirkens Hus i Oslo der de andre som har makt og myndighet i Den norske kirke holder til. Fortsett å lese Politisk uregjerlige biskoper→
Biskop Ole Chr Kvarme har havnet i en situasjon der en kvinne i 70 årene hevder hun har mottatt 10 000 kroner for å få henne til å la være å anmelde en prest for seksuelle overgrep. Vi tror ikke biskopen og hans rådgivere opptrer så uklokt og uansvarlig.
VG skriver i dag over hele første side at en kvinne i 70 årene hevder at en prest som har vært hennes sjelesørger i 12 år, befølte henne på brystene. Presten nekter. Han regner henne som en venn og mener hun må ha misforstått en klem han ga henne. Da han i ettertid ble kjent med kvinnens reaksjoner på den fysiske kontakten, sende han henne et brev der han ba om unnskyldning for at han hadde opptrådt på en måte som hadde ført til at hun reagerte.
Kvinnen tok saken opp med de ansvarlige i Oslo bispedømme. Om biskopen har snakket med henne, fremgår ikke av VGs fremstilling. Biskopen har en stab rundt seg som håndterer personalsaker. Det skjedde ikke noe etter at hun første gang tok opp saken med bispekontoret. I ettertid sender hun et brev der hun forteller at episoden har gjort henne sliten og deprimert. Det ender med at biskop Kvarme tilbyr henne 10 000 kroner til et rekreasjonsopphold. Det takket hun ja til og dro. Fortsett å lese Prest, sex og Kvarme med 10 000→
Einar Gelius roper for døve ører med sitt krav om at politikerne må gripe inn for å sikre takhøyde i kriken. Saken handler om Gelius som arbeidstaker, ikke om folkekirken. Men ingen kan hindre Gelius i å fremstille seg som et offer.
Einar Gelius slapp ingen bombe i går da han sa opp sin stilling som sokneprest i Vålerenga. En måned i stormen var nok. Han orker ikke en opprivende rettsak i håp om å få beholde stillingen. Han sa opp av hensyn til seg selv om sin familie. Det er så forståelig som det kan få blitt.
Det andre argumentet han framholdt for å si opp, var at han ikke var ønsket av biskop Ole Chr. Kvarme. Det er blytungt å være ansatt dersom du selv og alle andre vet at sjefen vil at du skal slutte. Og i alle fall når man får en så massiv begrunnelse som Gelius har fått. Fortsett å lese Gelius ned fra scenen→
At biskop Kvarme mener Einar Gelius bør trekke seg som prest, er ikke en bombe. Det er ikke det samme som at det er konkludert med at bispedømmet har et arbeidsrettslig grunnlag for å si ham opp.
Med NRK som kilde skriver mediene i dag at sokneprest Einar Gelius kommer til å få sparken. Det er slett ikke sikkert den endelige konklusjonen er trukket. NRK har sannsynligvis dekning for at biskop Ole Chr Kvarme mener tiden er inne for at Gelius trekker seg som prest. Han skal ha sendt ham et brev om det. En biskop har imidlertid ingen myndighet til å avsette en prest. Den myndigheten har Oslo bispedømmeråd. De har ennå ikke fått seg forelagt saken til behandling. Vi kan regne med at biskopen har snakket med lederen av rådet, professor Harald Hegstad. De er nok opptatt av å være på linje. Fortsett å lese Gelius på siste vers→
Når kirkens toppsjef, Nils Tore Andersen, jobber tusen timer i året uten å få fem flate øre for det, fremstår han som et forbilde på frivillig innsats. Men for kirken er det blitt et problem og noe de vil ha slutt på.
Nils Tore Andersen jobber omtrent 1000 timer i året som leder for Kirkerådet, men han får ikke fem flate øret for å ha påtatt seg toppvervet i Den norske kirke. De valgte medlemmene i Kirkerådet som bruker noen titalls dager i året på oppgaven, får heller ikke betalt, skriver Vårt Land.
For en lykke for en organisasjon å ha medarbeidere som er rede til å gjøre en så stor innsats uten ekstra betaling, skulle en tro. Men det er ikke slik kirkeledelsen føler det. De gjør det visst ikke med glede, men fordi de må, fordi de ikke synes de kan noe annet. De vil helst ha betaling. De har til og med vedtatt at kirkerådslederen skal ha et honorar på 60 000 kroner og at rådsmedlemmene også skal honoreres. Fortsett å lese Toppverv uten betaling→