Stikkordarkiv: klimapolitikk

Kommentarer

Klimaløsning med storkapitalen

«Money talks» forstår de seg på i USA. Etter gigantiske milliardtap som følge av stormen Sandy, ser det ut til at forsikringsselskapene kan bli en ny alliansepartner for miljøbevegelsen. På dagens Zero-konferanse kan de glede seg over at de kan amerikanske storkapital med på laget.

Den store Zero-konferansen åpner i Oslo i dag. Hundrevis av mennesker skal i bli oppdatert om hvor langt vi er kommet i arbeidet med å begrense klimautslippene, hva som er de største hindringene og hva som kan og må gjøres for å overvinne dem. Selv om både Jens Stoltenberg og Bård Vegard Solhjell skal holde foredrag, spørs det om det vil komme så mye nytt med hensyn til våre egne bestrebelser for å begrense klimautslippene. Fortsett å lese Klimaløsning med storkapitalen →

Kommentarer

Klimaallianse med storkapital

”Money talks” forstår de seg på i USA. Etter gigantiske milliardtap som følge av stormen Sandy, ser det ut til at forsikringsselskapene kan bli en ny alliansepartner for miljøbevegelsen. På dagens Zero -konferanse kan de glede seg over at de kan amerikanske storkapital med på laget, skriver redaktør Magne Lerø

Den store Zero – konferansen åpner i Oslo i dag. Hundrevis av mennesker skal i bli oppdatert om hvor langt vi er kommet i arbeidet med å begrense klimautslippene, hva som er de største hindringene og hva som kan og må gjøres for å overvinne dem.  Selv om både Jens Stoltenberg og Bård Vegard Solhjell skal holde foredrag, spørs det om det vil komme så mye nytt med hensyn til våre egne bestrebelser for å begrense klimautslippene.

Situasjonen hos oss er at klimainteressen har dabbet noe av de seinere årene.  Det er ikke noe folkekrav at politikerne må iverksette mer drastiske tiltak for å begrense våre egne klimautslipp. Når folket ikke forlanger handling, blir det opp til politikerne hva de vil gjøre. SV og Venstre som har satset sterkeste på miljøspørsmål, har fått lite uttelling blant velgerne. Det ser ikke ut til at klima er en politisk vinnersak. Hvis det er snakk om å øke avgifter eller legge begrensinger på hva folk kan foreta seg, blir bekjempelse av klimautslipp fort en tapersak.

Miljøbevegelsen bør i sterkere grad ta inn over seg at en ikke kommer særlig lenger med politikerne enn det folk er rede til å godta.  Til tider kan det bli i overkant av mas på politikerne. Det spørs om ikke miljøbevegelsen i større grad bør henvende seg til opinionen for å skape økt forståelse og press for å redusert klimautslippene.

Ola Borten Moe

De to siste årene har regjeringen, representert ved olje- og energiminister Ola Borten Moe, med større frimodighet stått fram som en olje- og gassnasjon. Regjeringen har så visst ikke planer om å sette på bremsene inne olje og gass. Det trykkes ikke på bremsene for tiden. Norsk økonomi skal bli enda mer avhengig av olje og gass. Utslippene vil øke i årene framover fordi det går alt for sakte med å få til en effektiv Co2-rensing. Det er brukt seks milliarder for å teste ut rensing på Mongstad. Det er langt igjen. Fra seriøst hold er det blitt stilt spørsmål ved om Mongstad vil ende opp som en gedigen feilinvestering og ikke som en månelanding.

Det internasjonale energibyrået la for to uker siden la fram en rapport som konkluderte med at to tredjedeler verdens reserver av kull, olje og gass må bli liggende i bakken dersom målet om at temperauren, som følge av klimautslipp, ikke skal øke mer enn to grader.  Den slags er en nesestyver for norske olje- og gassentusiaster som ser for seg fortsatt en omfattende olje og gass- produksjon til over 2050.

Klimabevegelsen kan glede seg over at de kan få en ny viktig maktgruppering med på laget. Orkanen Sandy som herjet USA for et par uker siden, ligger en til å bli verdens dyreste naturkatastrofe i løpet av de siste 20 årene.  Skadene Sandy forårsaket kan det koster over 50 milliarder dollar å reparere. Her snakker vi om store beløp som for konsekvenser for amerikanske forsikringsselskap. Sandy har satt fart i klimadebatten i USA.  Det er ikke mange årene siden flommen Katarina gjorde skader for milliarder i USA.  Fagfolkene spår at denne typen naturkatastrofer vil øke på i tiden framover.   

Vi går altså en situasjon i møte der klimakrisen etter hvert vil gigantiske negative konsekvenser for amerikansk økonomi. Forsikringsselskapene vil velte sine tap over på kundene.   ”Money talks” forstår de seg på i USA.  Amerikansks storkapital er høyrøstet. Miljøbevegslen kan glede seg over en ny alliansepartner. 

Kommentarer

Kjekt med klimaforlik

Et klimaforlik er kjekt å ha, men forliket i 2008 har ikke betydd den vitalisering og styrking av klimapolitikken som var meningen. Noen ganger er hard strid på tiltakssiden å foretrekke framfor dvask enighet på målsiden.

17. januar 2008 undertegnet alle partiene på Stortinget med unntak av Frp et dokument om en felles klimapolitikk. Da skulle en tro at alt lå til rette for en kraftig satsing på å få redusert CO2-utslippene. Det har ikke skjedd. Fire år etter har vi endelig fått en ny klimamelding. Den ble lagt fram for få uker siden etter at den hadde blitt utsatt fire ganger. De rødgrønne klarte ikke å bli enige. Til slutt måtte de konkludere. De løste flokene ved å gi SV en seier når det gjelder mål, men tiltakene i meldingen er så pass blodfattige at målene ikke vil nås om en ikke kommer på bordet med noe mer kraftfullt. Høyres Nikolai Astrup har ledet an i kritikken mot meldingen og har krevd langt tøffere tiltak for å bli med på et klimaforlik fortsatt. Fortsett å lese Kjekt med klimaforlik →

Kommentarer

Nedprioriterer klimamål

Høyre vil ha oss til å tro at det er pur realisme som gjør at de varsler at klimaforliket kan sprekke. Saken er at Høyre forbereder seg på å regjere sammen med Frp.

Alle partier med unntak av Frp står bak klimaforliket. For to uker siden ble endelig klimameldingen lagt fram. Det miljøbevegelsen er mest positive til er at målet om å kutte to tredjedeler av utslippene innenlands innen 2020 står fast. Det målet hadde både LO og Finansdepartementet advarte om på forhånd, ganske enkelt fordi det blir for dyrt. I meldingen sier ikke regjeringen at de er villige til å betale, koste hva det koste vil, for å nå målet. De holder fast på målet og «tror» de vil nå det selv om de ikke vil betale det det koster. Fortsett å lese Nedprioriterer klimamål →

Kommentarer

Klimapolitisk seier

Igjen har Jens Stoltenberg vist seg som en kompromisskunstner av første klasse og gitt SV en klimaseier de sårt trenger. Nå spørs det om de borgerlige klarer å samle seg eller om de vil framstå med et klimasprik som svekker deres regjeringsalternativ.

Klimameldingen er blitt utsatt fire ganger. Grunnen er ikke at dette politikkområdet er så fryktelig mer komplisert enn andre områder. Grunnen er at de rødgrønne har vært rykende uenige. Striden har stått om to tredjedeler av kuttene skal tas her hjemme for å nå målene eller om vi i større grad skal satse på å betale for klimakutt andre steder. SV har stått knallhardt på at det skal kuttes to tredjedeler her hjemme. Fortsett å lese Klimapolitisk seier →

Kommentarer

Klimapolitikk i oppløsning

Alt tyder på at klimaforliket er bygget på en enighet som ikke finnes lenger. SV havner fullstendig i grøfta om forliket ryker. Da våger de ikke å følge med Ola Borten Moe og Jens Stoltenberg lenger,

De rødgrønnes klimapolitikk ser ut til å rakne fullstendig. Statsminister Jens Stoltenberg vil ikke si noe som helst, forståelig nok. Han vet det står om regjeringens framtid. Den avgjøres i forbindelse med klimameldingen som skal legges fram snart. Den er allerede over et år forsinket.

I følge klimaforliket på Stortinget, som alle partier med unntak av Frp står bak, skal to tredjedeler av klimagassutslippene skje nasjonalt innen 2020. Det betyr at vi må kutte 15-17 millioner tonn CO2-ekvivalenter ved hjelp av avgifter og diverse tiltak innen transport, energi og industri. I går meldte VG at Finansdepartementet mener dette ikke er mulig. Det vil heller at klimakuttene skal skje i utlandet. Norge skal altså betale for at andre land kutter i sine utslipp, mens vi kan fortsette omtrent som vi gi gjør her hjemme.

Det er enighet internasjonalt om prinsippet at rike land kan betale for kutt i andre land. Men EU forutsetter at to tredjedeler av kuttene skal skje innenfor eget lands grenser.

LO-lede Roar Flåthen varslet i sommer at klimaforliket blir for dyrt å gjennomføre. Han mener også at for harde klimatiltak rettet mot bedrifter, vil true norsk industri.

Bellona-leder Frederic Hauge sier til NTB at regjeringen ikke har noe valg. Han mener flere EU-direktiver pålegger Norge å kutte i utslipp på lik linje med andre EU-land.

Det er mulig Jens Stoltenberg ser for seg en spesialavtale med EU siden Norge er en storleverandør av energi til EU. Det kan jo være at EU innser at et land som produserer så mye olje og gass som Norge, ikke kan klare å kutte nasjonale utslipp med to tredjedeler. Det kan tenkes at Norge må bla opp milliarder for å bidra til utslippskutt i de EU-landene som er rammet hardest av den økonomiske krisen. Det er ikke urimelig om EU vil kreve en av Norge må gi fra seg en del av de milliardene vi tjener på olje og gass.

Venstre og KrF snakker med største bokstaver om at det ikke er aktuelt å gå tilbake på klimaforliket. Frp kan høste gevinst på å innta en «hva var det vi sa»-holdning. Ketil Solvik-Olsen mener Finansdepartementet har helt rett.

– Det er ikke mulig å nå målene i klimaforliket, så det må uansett reforhandles. Trolig vet Erik Solheim at han vil tape denne kampen, og det er derfor han allerede har sagt seg villig til å la noen andre overta miljøministerjobben, sier Solvik-Olsen til NTB.

De rødgrønne klarte å finne et kompromiss når det gjaldt oljeboring i Lofoten. Klimameldingen kan bli enda vanskeligere. Det kan se ut som om opposisjonen kan få en finger med i spillet når de rødgrønnes skjebne skal avgjøres. Hvis Høyre, Venstre og KrF står knallhardt på klimaforliket, må SV velge om de vil stå sammen med KrF og Venstre i klimapolitikken eller om de vil holde seg til Ap. Hvis SV blir med på å bryte klimaforliket, kan de samtidig holde begravelse over seg selv som et miljøparti.

 

Det er fristende for Venstre, KrF og for så vidt også for Høyre å stå fram som «høy og mørk» i klimapolitikken. Valget i 2013 nærmer seg imidlertid, og da må de borgerlige stå fram om en troverdig klimapolitikk. Spriket blant de borgerlige er like stort som blant de rødgrønne.

 

Hvis Jens Stoltenberg vil berge den rødgrønne regjeringen fram til 2013, har han alt å vinne på å utsette klimameldingen. Da øker mulighetene for at han kan få med seg de andre partiene på en revisjon av klimaforliket.

 

Olje og –energiminister Ola Borten Moe har havnet midt oppe i diskusjonen om utslippskutt. Han forsvarte i forrige uke Statoil oljesandprosjekt og kalte EUs drivstroffdirektiv for «uvitenskapelig». Slikt kunne selvsagt ikke miljøvernminister Erik Solheim sitte stille og høre på. Han sier til Dagens Næringsliv i dag Borten Moe svekker norske økonomiske interesser ved å forsvare oljesandprosjektet i Canada. Bortens Moes uttaler er møtt med skarpe reaksjoner innad i Sp. Nå vil partileder Liv Signe Navarsete ta en prat med sin nestleder. Det vil ikke føre til noe som helst. Borten Moe har solid støtte i eget parti. Han lar seg ikke styre av sin partileder. Han har bestemt seg for å utfordre miljøbevegelsen som han mener får legge for mye av premissene i energidebatten.

I Ap er nok mange særdeles fornøyd med at de har fått en olje­ -og energiminister som åpenlyst tar opp kampen med SV og miljøbevegelsen. Der Jens Stoltenberg ligger lavt for å unngå å provosere, trår Borten Moe til med kontroversielle utspill. Slik oppnår han det han er ute etter, å legge premisser for debatten og svekke den posisjon miljøbevegelsen har skaffet seg.

Kommentarer

Klimapolitisk nyorientering

Nå kommer kravet om at forbrukeren, ikke produsenten må betale for klimautslipp. Det blir for lettvint for Europa å kutte utslipp ved å overlate produksjon av varene vi selv kjøper til U-landene.

Verden beveger seg med museskritt framover mot diverse vedtatte mål om kutt i klimautslippene. Fra 1990 til 2008 har ikke Europa klart å kutte utslippene med mer enn 1 prosent, skriver ukebrevet Mandag  Morgen som har tatt for seg rapporten «Growth in emission transfers via internasjonal trade from 1990 to 2008», skrevet av forskere fra Norge, Australia, Tyskland og USA.

Offisielt har Europa redusert utslippene med 6 prosent i perioden. Det er når en måler det i forhold til de faktiske utslippene som skjer innenfor Europas grenser. er tar en Her  Her tar en imidlertid ikke hensyn til at deler av den europeiske industriproduksjon er flyttet til land der det er reimeligere å produsere. De siste 10-20 årene har det skjedd en gigantisk utbygging av industri i Kina og en rekke andre land. De produserer for en stor grad for markedene i USA og Europa. Minuset for disse landene er at de må notere seg for en sterk økning i klimautslippene.  Når utslippene i Kina øker, skyldes det ikke bare at den kinesiske velstanden øker. Det kan for en stor del ses på som en konsekvens av at de produserer for å dekke etterspørsel i vestlige land. Fortsett å lese Klimapolitisk nyorientering →

Kommentarer

Blindspor i Mongstad-rensing

Kristin Halvorsen, Erna Solberg, Inger Lise Hansen og Bellona representerer hvert sitt blindspor i debatten om CO2-rensing. Mest på jordet er Kristin Halvorsen som truer med å vrake Statoil som samarbeidspartner.

Statoil har aldri ropt hurra for CO2-rensing. Grunnen er at det er heftet stor usikkerhet om lønnsomheten. Statoil er et børsnotert selskap. Det de skal engasjere seg i må en kunne forvente skal gi en fornuftig avkastning. Hvis fullskalarensing hadde blitt stilt som et krav ved alle gasskraftverk, er det tvilsomt om de hadde blitt bygget. Grunnen er at CO2-rensing er svindyrt.

Ekspansjon

Samtidig ser Statoil at CO2-rensing er viktig for å kunne få til den ekspansjon de ønsker. Statoil var kjølige til CO2-rensing i 2005, men de ble med på det prosjektet Gassnova nå styrer.  Statoil med, men riktignok med et kritisk blikk på kostnader og realisme. Fortsett å lese Blindspor i Mongstad-rensing →

Kommentarer

Pinlig om månelanding

Pinlig for de rødgrønne å måtte utsette Mongstad-rensing. Men hverken politikere eller miljøentusiaster kan vedta teknologiske gjennombrudd.

CO2-rensing er tydeligvis mer kostbart og komplisert enn antatt. Morten Lind, en ekspert på området tilknyttet Tekniska Høgskolan i Stockholm, opplyser til Dagsavisen at også Svenska Vattenfall vil utsette sitt renseprosjekt på Jylland til 2020. Når en hører på Marius Holm og Frederic Hauge i Bellona, virker det som om CO2-rensing ikke er noe problem. Teknologien er der. Det er bare å gå i gang, slik de gjør i andre land. Holm nevner Polen og USA. Når regjeringen utsetter rensing på Mongstad til 2018, skyldes det udugelighet, ifølge Bellona. De vil gi olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) får sparken sammen med de som har hatt ansvaret for prosjektet så langt.

Bellona forenkler. Forklaringen regjeringen gir på utsettelsen virker troverdig. Det er snakk om å investere 30 milliarder kroner. Det vil være meningsløst å gå i gang med et halvgodt prosjekt med den begrunnelse av regjeringen har bestemt at det skal stå ferdig i 2014. Forutsetningen for Mongstadprosjektet er at det skal bli så bra at andre land kan ta den samme teknologien i bruk. På sett og vis er CO2-rensingen også en forretningsidé.

Det er fristende å dra en parallell til Jernbaneverket. Det virker nesten som om enkelte mener at man allerede neste år kan ordne opp i alle problemene. Så raskt går det ikke om det skal gjøres skikkelig og holdbart i mange år fremover. Det tar 10 år å få gjort alt som bør gjøres, minst.

 

Opposisjonen og miljøbevegelsen er alt annet enn imponert over at regjeringen forskyver igangsetting til 2018. Det er forståelig. Dette er blitt en pinlig sak for de rødgrønne. Når Jens Stoltenberg lanserte CO2-rensing som sitt månelandingsprosjekt, ga han nærmest en garanti for at det skal gjennomføres, koste hva det koste vil. Da man bestemt seg for å lande på månen, hadde man ikke vedtatt budsjettene for det. Man bare antok at det ville bli lønnsomt fordi et dristig mål   utløser  innovasjon og teknologiske nyvinninger.

 

Sosialøkonomen Jens Stoltenberg er egentlig ikke en månelandingsmann. Han vurderer kost-nytte av det meste. Han vil kjøpe klimakvoter istedenfor å kutte oljeproduksjon her hjemme, for eksempel. Fordi det er mest effektivt og best for miljøet. Slik argumenterer han nå også. Han hevder miljøet er tjent med en utsettelse av CO2-fangstanlegget på Mongstad.

– Det vil være å gjøre miljøet en bjørnetjeneste å presse på tidsfrister våre beste og nærmeste fagfolk sier er gale å holde, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap) til NRK søndag.

Utsettelsen gjør vondt i sjelen for SVs medlemmer i regjeringen. Men de bøyer seg for de faglige argumentene. I denne saken er det ikke Jens Stoltenberg som overkjører SV. Jens Stoltenberg må betale en pris for utsettelsen. Dette var Jens Stoltenbergs store sak.

Det virker som om miljøbevegelsen helt lukker ørene for de argumenter som bringes til torgs for å utsette prosjektet. Grunnen er sannsynligvis frykt for at hele prosjektet kan bli skrinlagt. Det er ikke noe tyder på det. Det er bred enighet om å satse på CO2-rensing.

Vi risikerer selvsagt at andre lander med gode renseløsninger før oss. Det får så være. Hvis andre finner fram til en bedre teknologi enn vi klarer, bør vi selvsagt gå for den. Det kan ikke være slik at norsk C02 skal renses på ”norskemåten”.

Det mest alvorlige ved denne saken er at regjeringen mangler en klar plan for hvordan vi skal få ned klimautslippene. Hvordan skal vi klare å kompensere for at Mongstad vil spy ut store mengder CO2 kanskje helt fram til 2020?

Når CO2-rensing skyves ut i tid, blir ny aktivitet i Lofoten enda mer kontroversielt. Det satt langt inne å få SV til å akseptere Mongstadutbyggingen. Det var rensing i 2014 som gjorde at kamelen ikke ble større enn at e klarte å svelge den. Når rensingen nå utsettes, må SV notere seg for et nytt nederlag. SVs ungdom mener SV nå må vurdere om en er bedre tjent med å gå ut av regjeringen.

For Jens Stoltenberg er også dette blitt er tapersak. Hans sterke vilje til å satse å CO2-reising har gitt han troverdighet i klimapolitikken, både nasjonalt og internasjonalt. Den utsettelsen det nå legges opp til, vil svekke Stoltenbergs klimaprofil. Han vil gjerne være blant de beste i klassen når det gjelder klimapolitikk, men den posisjonen vil han ikke klare å holde.