For ledere som er opptatt av å kunne pynte seg med noen litterære fjær, gjør Knut Hamsun nytten. Det gjør seg alltid å kunne vise til at en har lest Sult, Pan, Victoria eller Markens Grøde og mene det er litteratur på sitt beste. De tar alle for seg sider ved det å være menneske som ledere han ha godt av å reflektere over.  Dersom ledere er opptatt av å øke relevansen i det de leser og samtidig få et innblikk i næringsutvikling, kultur og folkeliv for 150 år siden og fram til første verdenskrig, kan en gi seg i kast med August-trilogien, også kalt Landstryker-trilogien. Den består av de tre romanene «Landstrykere»  (1927), «August» (1930) og «Men livet lever» (1933). Trilogien regnes blant de viktigste og mest folkekjære romanene fra Hamsuns forfatterskap.

Det er den lille bygda Polden i Nordland som er utgangspunktet for fortellingen. Hamsun byr på et variert og spennende persongalleri der vagabonden, skrønemakeren, sjarmøren, verdensmannen, gründeren og alt mulig-mannen August binder de tre romanene sammen.

Urolig sjel

August er en urolig sjel, full av virketrang, en som tar tiden på pulsen og har blikk for det nye som er i emning. Han er verdensmann til sjøs, men også en vandringsmann som slår seg ned på ulike steder i egen landsdel for kortere eller lengre tid. Han er mannen men de globale perspektiver. Samtidig er han bygdas egen sønn som vil det beste for sine sambygdinger. Det er tross alt i Polden han hører til. Her starter han bank, som det går sånn noen lunde med i starten men som bukker under da dårlige tider melder seg. Han får reist en fabrikkbygning som i det minste blir halvferdig før han drar fra bygda. Og han får noen til å prøve seg på tobakksdyrking med lite hell. August snapper opp de utroligste ting. Lite går ham hus forbi.  Han opptrer som en slags hjemmesnekret ingeniør, et frisk pust fra den store verden og en budbærer for den nye tid. August ser muligheter der andre er opphengt i hvordan de alltid har gjort det. Han er aldri sein om å be, en støttespiller som er der i grevens tid og finner løsninger. Han får også folket med seg og kan trollbinde hvem det skal være, enten det er med historier fra den store verden eller hva som kan skje om folk bare blir med å skape virkelighet av den siste ideen hans.

Ibsen skrev om Per Gynt, en verdensvant bløffmaker med virketrang, visjoner og ønske om å utrette det store. August er av samme Per Gyntske støpning. Han sprenger de rammer folk flest innretter seg i forhold til. Til tider har han problemer med å skille mellom drøm og virkelighet. Visjonene er større en bæreevnen. De hårete mål er større enn han har krefter og penger til.

Barn av sin tid

August er et barn av sin tid, eller rettere sagt, den tiden som er i anmarsj. Hamsun ser August både med samfunnsmessige og psykologiske briller. Trilogien er et innlegg i debatten om hva slags samfunn vi ønsker oss. I flere av sine bøker skildrer Knut Hamsun det gamle bondesamfunnets lykke, gleden ved å se det spire og gro og der livets mening blir å frembringe markens grøde igjen og igjen. Det holder ikke for August. Han vil noe større og bedre.

På den tid Hamsun skrev August-trilogien holdt psykoanalysen på å slå igjennom. Hamsun var opptatt av psykoanalysens mulighet for å avsløre menneskets innerste hemmeligheter. Hamsun legger ikke August på den psykoanalytiske benk. Men han er opptatt av og borre et stykke inn i sjela og gi oss et innblikk i hva som driver ham. I den forstand er August et tilfelle. Han er så langt fra at A4-menneske det gikk an å komme i datidens Polden.

Hamsun fremstiller August som en som har tatt skade på sin sjel. Han representerer rotløsheten, trangen etter å søke noe mer, til ikke å være fornøyd med tingene tilstand og det livet generasjoner før en har levd. August blir rik til slutt. En av hans utenlandske pengeplasseringer slår til, men da har han alt forlatt Polden. Rikdom får ikke August til å roe seg. Han drives videre i sin uro og jakt på å virkeliggjøre nye drømmer og planer.

Rømmer

Den første boken, «Landstrykere», handler om August og Edevarts opplevelser og erfaringer der vandrer rundt fra sted til sted, på jakt etter arbeid eller å få omsetning for noen av de varene de drar med seg. I August har hovenpersonen slått seg ned i Polden og det er her han opptrer som den store fornyere og budbærer for den nye tid. Han rømmer fra Polden og de økonomiske konsekvensene av mislykket forretningsdrift. Men det ordner seg til slutt.

I den siste boken, 15 år seinere dukker August opp i Segelfoss. Nå er han i sekstiårene og arbeider for handelsmann og konsul Gordon Tidemann. Han kalles nå bare «Altmulig». Det er en treffende karakteristikk av den geskjeftige August. Han kan alt mulig og prøver seg på alt mulig. Gründerblodet flyter riktignok ikke like friskt i årene. Han har roet seg og ender opp i så vel religiøse grublerier og som en håpløs forelskelse. Gamle August burde klare å innse at den unge piken fra et fattig bondehjem ikke er vil velge ham. Men han gir seg ikke i sine forsøk på å imponere og innynde seg hos henne. Dømmekraft har aldri vært hans sterke side..

August ender sitt liv som et offer for sin egen suksess. Han gjør det stort som sauebonde.  Under sankingen ned fra fjellet mister han kontroll på rundt 1000 sauer. Sauene som gripes av panikk drar August med seg i avgrunnen.

August som faresignal

Hamsun virker både kritisk og fascinert av sin August. Han løfter ham fram som et faresignal: Vi kan alle ende ulykkelige og rotløse som August om vi mister kontakt med røttene våre. Samtidig er ikke Hamsun blind for at mennesker som August bidrar til å føre verden framover tross alt. «Skomaker bli ved din lest», «fisker bli ved din nye sildenot», «bonde bli ved din åker» – det er det livet Hamsun etter hvert får sansen for. Men han har også mye av August i seg. Særlig levde han ut disse sidene i sine yngre dager. Han var sta, og selvopptatt og drevet av å få sine ideer gjennomført. 

August roet seg ned til slutt, men han ble aldri «frisk». Det samme kan sies om Hamsun. De var begge «et tilfelle». Hamsun slapp på sine eldre dager unna dom for sine nazistiske sympatier fordi retten mente han led av «mangelfull svekkede sjelsevner». Det gjorde han selvsagt ikke. Han var bare noe helt for seg selv, slik flere av skikkelsen i bøkene hans er. August er en av dem.

«Litteratur og  ledelse»  i Ukeavisen Ledelse 23.09.11