Bentein Baardsen er ikke inhabil, men har på seg så mange hatter i norsk kulturliv at det halve kunne vært nok. Det er grenser for hvor mye makt en kulturaktør av det sjeldent dyktige slaget skal tildeles,
Månedsmagasinet Kultmag og Vårt Land har sett nærmere på kultureminense Bentein Baardson som er høyt og lavt i kultur-Norge. Han er rådsleder i Norsk Kulturråd som strør hundrevis av millioner ut over norsk kulturliv. Han er blitt toppsjef i Kilden, Kristiansand storslagne kultur- og teaterhus. Han er styremedlem i Anders Jahres Stiftelse som strør rundt seg med penger til gode kultur- og samfunnsforhold. Han driver også sitt eget selskap der han opererer som frilansregissør i norsk elitedivisjon. Bårdsen er mannen for de store anledninger og trendsettende oppsetninger. Det er ikke mer enn rett og rimelig at han også pleier omgang med de kongelige. Fortsett å lese Kultureminense og maktutøver →
Åtte prosent moms både på papir – og ebøker er kommet et skritt nærmere. Mads Nygaard må på banen og forholde seg til de politiske realiteter, ikke sitte i kroken og messe enda mer høylytt på sitt mantra om nullmoms.
De tre mektigste i norsk bokbransje er sjefene Geir Mork i Gyldendal, Tom Harald Jensen i Cappelen Damm og Mads Nygaard i Aschehoug. Det er sistnevnte som fronter bransjens kamp for gode rammebetingelser. Også på dette området går han i sin far Williams fotspor.
Det siste året har bokbransjen kjempet hardt mot 25 prosent moms på alle typer e-bøker. De krever null moms slik det er for papirbøker. Det sa finansminister Sigbjørn Johnsen et klart og tydelig nei til for over et halvt år siden. Men forleggerne lot som om de ikke hørte det han sa. Istedenfor gikk de løs på kulturminister Anniken Huitfeldt som fikk beskjed om å sørge for at finansministeren skjerpet seg. Det ble malt en del katastrofebilder av hvordan det kunne komme til å gå med norsk kultur og språk dersom det ikke ble nullmoms på e-bøker. Fortsett å lese Nygaards sjanseseilas →
Anniken Huitfeldt har trådt fram fra Trond Giskes skygge og fremstår etter hvert som en kulturminister med styringsvilje og mot til å utfordre maktaktører enten de befinner seg i børsen eller katedralen,
Da Anniken Huitfeldt overtok som kulturminister etter Trond Giske, ble det hvisket at hun var dømt til et liv i skyggenes dal. Som kulturminister oppnådde Giske etter hvert stjernestatus. Det skyldes ikke minst at bevilgningene til kulturlivet økte radikalt de årene han var minister. Da Huitfeldt skiftet departement, steg Sigbjørn Johnsen fram og snakket om at tiden nå var kommet for å kutte kostnader. Det skulle strammes inn over hele linjen. Giske bygde opp, Huitfeldt måtte bygge ned. Slik lød de mest pessimistiske spådommene.
Blekere enn Giske
Huitfeldt fremsto også som en langt blekere kulturminister enn Giske. Det hjalp ikke mye at hun med en viss rett kunne fremstå som en mer vaskeekte kulturarbeider enn Giske. Hun skrev en bok for barn om Gro Harlem Brundtland. De hjalp ikke så mye på profilen.
Alle forsto at Huitfeldt trengte tid for å kunne sette seg inn i sitt nye ansvarsområde. Hun er ikke en tornado som Giske. Huitfeldt jobber langsommere, men hun er mer opptatt av forankring enn Giske. Hun hiver ikke like mange baller opp i luften som Giske, som også har en velutviklet evne til å ta dem ned. Hun har heller ikke Giskes behov for og evne til egenmarkering. . Det har etter hvert gått opp for kulturlivet at man har en minister som vet hva hun vil på kulturfeltets område. Og hun mangler så visst ikke evnen til å sette foten ned. Fortsett å lese Huitfeldt i støtet →
Huitfeldt beskrivelse av Giske som solopianist og seg selv som museumsleder er treffende. Hun har fått jobben med å ta ned alle ballene Giske spilte opp og bruke mindre penger der Giske brukt mer. Ikke rart at Kultur-Norge ikke er fornøyd.
I 2006 var misnøyen mot Trond Giske stor i deler av Kultur-Norge. De var skeptiske til hva den politiske styring av kulturen han slo til lyd for, ville bety i praksis. Innad i eget departement var han også meget kontroversiell. Skepsisen til hans lederstil forsvant aldri i departementet. Men i Kultur-Norge ble Giske etter hvert en helt. Kulturen opplevde ikke å bli mer styrt enn tidligere. Forskjellen var at nå var det Giske i alle kanaler til alle tider. Det var Giske en måtte komme i kontakt med. For det var han som satt på pengesekken, en pengesekk som vokste år for år.
Ettersom Trond Giske strødde midler over Kultur-Norge, forsvant skepsisen mot ham. Etter de rødgrønnes valgseier i fjor, var det nærmest et krav fra Kultur-Norge at Giske måtte fortsette som kulturminister. Finanskrisen herjet og det var stor usikkerhet om hva dette kunne betyr for norsk handel og næringsliv fremover. Det var ingen områder de rødgrønne hadde surret så mye med den første perioden som på næringslivsområde. Tre ministre hadde forsøkt å gi mening til de rødgrønnes løfter om en mer aktiv næringspolitikk. Nå fikk det være nok. Stoltenberg satte et av sine beste kort, Trond Giske, til å få orden på næringslivspolitikken. Blant ”pengefolket” er Giske blitt tatt i mot med åpne armer. Endelig fikk de en minister fra øverste hylla. Da er det lettere å leve med at det i næringslivet er store skepsis mot den skattekåtheten de mener de rødgrønne lider under. Fortsett å lese Huitfeldt i skyggen av Giske →
Om ledelse, politikk og medier