Stikkordarkiv: lønnsoppgjør

Kommentarer

Forventningenes sammenbrudd

Streiken i offentlig sektor og tilbudet til bøndene er ingen arbeidsulykke. Det er en tydelig beskjed fra regjeringen om at norsk økonomi er i fare.

Forhandlingsleder i statsoppgjøret, Arne Johannessen, sier til NRK at det er en gåte for ham at regjeringen vil legge seg ut med sine kjernevelgere; bøndene og de ansatte i stat og kommune. Han synes det er en rar strategi regjeringen har valgt. Johannes er nok bedre til å løse gåter enn han later som. Det finnes ikke noe gåtefullt i dette oppgjøret. Administrasjonsminister Rigmor Aaserød er så tydelig som det går an å være. Staten har tilbudt et oppgjør på lik linje med det de har fått i frontfaget. Mer mystisk er det ikke.

Arbeidstakerorganisasjonene mener tilbudet de har fått er så lavt at avstanden mellom lønningene i offentlig sektor og i privat sektor kommer til å øke. De peker på at man tjener 120 000 mer i gjennomsnitt i det private. De ville bruke dette oppgjøret til å tette igjen dette gapet. Hvor stor forskjellen er når en tar hensyn til jobbsikkerhet og pensjonsordninger, er ikke godt å si.

Foran årets oppgjør var det skapt store forventinger. Derfor har det gått galt. Lederen i fagforeningene har bidratt til å øke, ikke dempe forventningene. Nå må de streike. Men det kommer til å bety fint lite på det endelige resultatet. Regjeringen kommer bare til å gi noe småtterier slik at arbeidstakerne skal kunne si at de oppnådde noe.

I stat og kommune har de altså litt mer å hente på å streike enn bøndene vil oppnå ved brudd og bråk knyttet til jordbruksoppgjøret. Stortinget kommer til å vedta det tilbudet bøndene fikk fra staten. Bøndenes representanter og Senterpartiet håpet de ville få Jens Stoltenberg med på å vedta et bedre tollvern for ost. Det ville bedret konkurranseevnen for norske landbruksprodukter. Stoltenberg avviser dette kontant. Hvis tollen skal endres, er det heller snakk om at den skal ned enn opp, slår han fast.

På kort sikt har regjeringen alt å tape på en streik. Det varer ikke lenge før mediene tauer inn en eller annen omdømmeekspert som kan fortelle at regjeringen er svekket og bør passe på sitt omdømme. Som om regjeringen ikke vet det. For Jens Stoltenberg handler det om hva norsk økonomi tåler. Da må han angripe forventningene hos arbeidstakerorganisasjonen. I en situasjon hvor arbeidsledigheten i Europa brer om seg, lønningene stagnerer eller går ned, kan ikke Norge ha en lønnsøkning som ligger skyhøyt over  våre naboland.

Under hånden fikk bøndene vite at de nok kunne ha beveget staten til å øke tilbudet fra 13 000 til 17 000 kroner. Det var ikke nok. Forventningene var for store. Det er det samme som har skjedde i lønnsoppgjøret som nå endte med streik. Regjeringen kunne selvsagt  tilbud tusen kroner mer. Det ville ikke hjulpet. Avstanden var for stor.

I revidert nasjonalbudsjett heter det at regjeringen regner med en lønnsstigning på 3.75 prosent i år. Dette provoserte arbeidstakerorganisasjonene. De tolket det som om regjeringen grep inn i forhandlingene. Arne Johannessen sier at hvis det er slik det skal være, så kan en like godt legge ned hele forhandlingssystemet.

Forhandlingssystemet i offentlig sektor er det grunn til å diskutere. I det store og hele hjelper det lite å streike i offentlig sektor fordi det er bestemt at oppgjøret nærmest skal være en blåkopi av oppgjøret for frontfagene. Men vi har ikke funnet et bedre system for å erstatte det vi har.

Det er de uheldige virkningene av at Norge stadig blir mer avhengig av olje og gass vi nå ser. Her er det et voldsomt press på lønningene. Den øvrige industrien klarer ikke følge opp. Tradisjonell norsk industri må kaste kortene fordi vi taper i konkurransen på grunn av vårt høye lønnsnivå.  

Regjeringen vil ikke være med på at ansatte i det offentlige skal ha en lønnsutvikling som holder tritt med de som jobber innen olje og gass. De mener det tilbudet de har gitt er fullt på høyden med det butikkansatte og ansatte i vanlige industribedrifter får. Det får holde.

Det blir som regjeringen vil til slutt. De tar heller bråk med bønder og ansatte i stat og kommune før sommeren.  Det er tross alt lenge til neste valg.

Kommentarer

Bønder mot Sp

Sps eksistensberettigelse ligger i å sikre bønder og bygder levelige vilkår. Bruddet i jordbruksoppgjøret er derfor jevngodt med et uår for partiet. De rødgrønnes strategi med å la SV og Sp holde det gående med snakk i møte med sine kjernevelgere, har slått feil, skriver redaktør Magne Lerø.

Da klimameldingen ble lagt fram for noen uker siden, jublet SV og deler av miljøbevegelsen for å ha vunnet fram med kravet om at to tredjedeler av kuttene i CO2-utslipp skal tas her hjemme. Det var en seier på «målplanet». Men hvordan vi skal klare å kutte to tredjedeler innen 2020, er helt i det blå i klimameldingen. Men SV var fornøyd med at de hadde vunnet kampen om målet. Ap mente de kunne leve med det , og at SV burde være fornøyd med en målseier. Praksis er noe annet.

Slik SV vant fram i klimameldingen, har Sp vunnet fram i landbruksmeldingen. Her settes den nemlig ambisiøse mål om økt norsk matproduksjon. Landbruksminister Lars Peder Brekk og kommunalminister Liv Signe Navarsete har snakket varmt om behovet for og viljen til å gi bøndene et løft. Bøndene begynte å tro på en ny giv i landbrukspolitikken. Forventningene økte. De steg faktisk over alle støvleskaft. Det ble klart da de presenterte kravet før årets jordbruksoppgjør. De ville ha en lønnsøkning på 50 000 kroner. Lørdag gjorde Norges Bondelag og Norges Bonde og småbrukarlag det klart at tilbudet fra staten var så pass dårlig at de ikke så noe poeng i å forhandle om det en gang. Regjeringen tilbud var på 13 000 kroner.

Hvis de hadde sagt ja til forhandlinger, kunne de nok ha fått noe mer. Men neppe mye mer. Istedenfor velger de å avstå for noen tusenlapper for å få markert sin misnøye mot regjeringen. I går stengte de noen riksveier slik at en fikk oppslag i Dagsrevyen. Det blir mer bråk i dag. Ved å aksjonere håper de å vinne forståelse i opinionen. Det bør de ikke regne med. Folk reagerer mot det de oppfatter som ulovlige aksjoner som rammer tilfeldige.

Hvis ikke bøndenes aksjoner går ut over alle rimelighetens grenser, er de ikke noe stort problem for Ap. Bøndenes aksjoner  rammer Sp. Lars Peder Brekk mener tilbudet i år var historisk godt Uttalelsens provoserer bøndene. Sps toppolitikere og bøndene befinner seg tydeligvis i hver sin verden. Etter at Brekk og Navarsete har vært ute på  bygdene og skapt forventninger om en ny giv i jordbrukspolitikken, har de vendt hjem til regjeringskontorene preget av økonomisk bekymring. Jens Stoltenberg er redd for at utviklingen i Europa kommer ut av kontroll og at det vil ramme Norge sterkt. Han maner derfor til forsiktighet med pengebruken. Når revidert nasjonalbudsjett legges fram i morgen, vil det ventelig vise at en legger opp til å stramme inn på bruken av oljepenger. I denne situasjonen har ikke regjeringen  noe ekstra å gi til bøndene.

Liv Signe Navarsete antydet i NRKs Politisk Kvarter i dag at lønnsoppgjøret i offentlig sektor også kan bli krevende. Det er det ingen grunn til å tvile på. Også her er det fremmet en del skyhøye lønnskrav. Staten har ikke tenkt å gi ved dørene. Kommunene har ikke penger. Ingen bør bli overrasket om det blir streik i offentlig sektor i år.

Lederen i Norges Bondelag, Nils T. Bjørke, sier de ikke vil forhandle med staten fordi det staten tilbyr ikke vil snu nedgangen, øke matproduksjonen eller bedre rekrutteringen til næringen. Da kan det like godt være det samme.

Sp, bøndenes og bygdenes parti, kan notere seg for et gedigent nederlag, og det på et område der det forventes at de skal levere. Noe vil si det så enkelt at grunnen til at Sp skal sitte i regjering, er å sikre gode jordbruksoppgjør.

Det som ikke skulle skje, har skjedd. Det er så ille som det kan få bli for et parti som ligger nær sperregrensen på meningsmålingene.      

Kommentarer

For høye lønninger

Det høye lønnsnivået i Norge skaper en rekke problemer. Likevel vil vi ha mer av det. Det forhandlingssystemet vi har, er utilstrekkelig til å gjøre det som er klokt for framtiden.

Lønn fastsettes i forhandlinger mellom arbeidsgiver og arbeidstakere. Her skal ikke politikerne blande seg inn. Vanligvis gjør de heller ikke det. Bare når det gjelder store reformer,  for eksempel pensjonsreformen, kommer regjeringen på banen for å bidra til at lønnsoppgjøret kommer i havn. Det var snakk om at regjeringen måtte komme på banen i år også for å sikre alle to ukers betalt fedrepermisjon. Før helgen gjorde regjeringen det klart at det ikke ville komme på tale. Partene selv måtte finne ut av det.  Resultatet ble at dette ble lagt inn i «årets løsning». Det nyttet ikke lengre for arbeidsgiverne å stå i mot. Fortsett å lese For høye lønninger →

Kommentarer

Fornuft og maktkamp i LO

Det blir vikarer på alle fronter i LO i vår. De stanger hodet mot Ap-veggen med å forlange veto mot vikarbyrådirektivet, og kravet om at LOs eget vikarbyrådirektiv skal inn i tariffavtalen, kan få NHO til å gå i vranglås.

Når det gjelder lønnskrav for ansatte i konkurranseutsatt industri, er de rimelig fornuftige i LO. I vårens oppgjør krever de opprettholdelse av kjøpekraften. Noe mindre kan en faktisk ikke vente. Dermed kommer de forbundsvise oppgjørene til å ende med et sentralt kronetillegg som ligger under en krone per time. I tillegg kommer de lokale tilleggene. Vi kan nok regne med at lønnsveksten i året som kommer vil ligge på nivå med året vi har lagt bak oss, vel fire prosent. Det er ikke all verdens, men det er ille nok. I flere andre land i Europa som vi konkurrerer med, står lønningene stille eller går nedover. Den høye lønnsveksten i Norge skaper enda større vanskeligheter for konkurranseutsatt industri. Det betyr igjen at olje og gass vil utgjøre en enda større del av det vi eksportere. Vi blir altså mer avhengige av olje og gass. Hva skal vi leve av når det en gang blir slutt på olje og gass? Den tid, den sorg. Det er det som er vårt kollektive svar. Ingen er i stand til å gjøre noe med en utvikling som hvert år går noen små skritt i gal retning. I forrige uke sa sentralbanksjef Øystein Olsen i fra. Han ble umiddelbart klubbet ned av politikerne med Jens Stoltenberg i spissen. Fortsett å lese Fornuft og maktkamp i LO →

Kommentarer

Politisk streikeforvirring

Med Anette Trettebergstuen (Ap), Karin Andersen (SV) og Siv Jensen (Frp) ser det i alle fall ut som om den politiske uforstand fordeler seg noenlunde jevnt utover. Når det streikes, bør politikere holde fingerene fra fatet.

To kvinner som er tydelige og poengterte i det de sier, fronter arbeidsgiverne i den mest omfattende streiken på 30 år, Sigrun Vågeng i Kommunenes Sentralforbund og Anne-Kari Bratten i Spekter, som organiserer sykehusene. De har begge for flere måneder siden sagt seg enige med regjeringen som hevder at en egen likelønnspott utover rammen, ikke er veien å gå for å minke lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Slik har det blitt. Oppgjøret i staten kom i havn uten en ekstra likelønnspott. I helgen gjorde statsminister Jens Stoltenberg det klart at regjeringen ikke akter å legge ekstra penger på bordet for å få slutt på streiken. Før de streikende hører hva statsministeren sier, er det ikke noen grunn for KS eller Spekter å ta opp forhandlingene igjen.

Ingeniørers lønn

Lørdag sa Anne-Kari Bratten til Dagbladet at de ikke vil sette lønningene til sykepleiere i offentlig sektor opp mot ingeniører i privat sektor fordi de har sittet like lenge på skolebenken. Dette er presist det regjeringen mener. Derfor er det ikke lagt en egen likelønnspott på bordet. Årets lønnsoppgjør er gjennomført etter den modellen alle lønnsoppgjør de siste tiårene har vært lagt opp etter, den såkalte frontfagsmodellen. Den konkurranseutsatte industrien gjennomfører forhandlingene først. Den rammen de legger, blir gjeldende for alle, med visse justeringer. I staten fikk de ansatte ca. 0,3 prosent mer i tillegg enn i industrien. Det kan en leve med. Fortsett å lese Politisk streikeforvirring →

Kommentarer

Velment svada om likelønn

Slaget om likelønnspott er tapt. Nå jubler tilhengerne over at LO vil ha likelønnsløft. Det er ikke en sjel i mot. Men hvem skal få mindre når noen kvinneyrker skal få mer?  Det er vel ikke alle mannfolkene i politiet?

Når man forhandler, og særlig dersom man forhandler på vegne av tusenvis av medlemmer, gjelder det ikke å innrømme nederlag før det er helt nødvendig. I månedsvis har representanter for kvinneyrkene snakket om det i år må settes av midler til en sentral likelønnspott som kommer i tillegg til det ordinære lønnoppgjøret. I går sa LOs representantskap nei til en egen likelønnspott. LO-leder Roar Flåthen leverte imidlertid en tale med saftig og god retorikk der han krevde et likelønnsløft. Svært mange av LOs medlemmer er lavtlønnede. Her er kvinnene i flertall. Det er standard for LO å kreve lavtlønnstillegg som i år også kan betegnes som likelønnsløft. Fiks løsning.

Det som gir likelønnskjemperne håp om å nå fram med sin sak, er at LO ikke stenger døren for at man kan få et bedre oppgjør i offentlig enn i privat sektor. John G. Bernander i NHO falt definitivt ikke av stolen da han fikk høre LOs krav i går. LO legger opp til et moderat oppgjør. Næringslivet tåler ikke noe annet. Men godtar de et frislepp av lønn i offentlig sektor og uthuler frontfagsmodellen? Var det det Flåthen sa? Fortsett å lese Velment svada om likelønn →