Mediene er hektet på høye lederlønninger, og eksempler på hårreisende sjefslønnsøkning finnes. Men den store nyheten er at direktørenes lønninger i industrien og flere andre bransjer økte mindre enn lønningene til de ansatte i fjor. Moderasjon i praksis, med andre ord, skriver redaktør Magne Lerø.

I industrien økte direktørlønningene bare med 0,3 prosent i fjor, mens økningen inne bygg og anlegg var på 0.8 prosent, ifølge oversikten fra Det tekniske beregningsutvalget (TBU) som ble lagt fram i går. Kommunikasjonsdirektøren i Norsk Industri, Finn Langeland, sier at dette viser at bildet av grådige direktører er en myte.

–        Når industrien sliter, går direktørene foran ved å sette tæring etter næring, sier han og mener tallene fra fjoråret viser at lederne i industrien i praksis gjør det de snakker om, viser moderasjon. Den gjennomsnittlige årslønnsveksten i fjor var på 3,75 prosent. Når de endelige tallene legges fram, vil de vise at de ansatte i flere bransjer har hatt en bedre lønnsutvikling enn sjefene deres det siste året.

Men det finnes også bransjer og bedrifter som har mistet både gangsyn og dømmekraft. Sjefer i varehandelen hadde en tre ganger så sterk lønnsvekst som sine ansatte. Det er absolutt grunn for YS-leder Tore Eugen Kvalheim å svinge pisken. Det henger ikke på greip at sjefene skal øke lønnen sin tre ganger så mye som de som sitter i kassa, mener han. Noe av forkleringen er at sjefene gikk ned i lønn under finanskrisen og nå er på vei opp der de var.

Sjefene i finans

I finanssektoren økte sjefslønningen med 9,3 prosent, mens de ansatte fikk 6 prosent mer i lønn. Grunnen til den sterke lønnsøkningen, er at vi nå er ute av finanskrisen. De utnytter situasjonen. I finans er det lettjente penger sammenlignet med i industrien.

I går brakte Dagens Næringsliv en oversikt over hva sjefene i de såkalte «oljemyggene» tjener, små selskaper, flere av den eid av utlendinger, som leter etter gass og olje. Nancy Fay Foster i Nexen tjente over 14 millioner kroner i fjor. Og selskapet har ennå ikke tjent en krone. Lars Torrud i Det norske oljeselskap tjente 9,8 millioner. I 2004 innførte Stortinget en ordning der selskaper som leter etter olje og gass, får refundert 78 prosent av letekostnadene. Det er ikke rart det har dukket opp 40 nye «oljemygger» der sjefene tjener flesk og staten subsidierer driften rundhåndet. Når sjefene kan oppnå slike lønninger, forteller det at styret sover i timen. Det er lite å gjøre med det, annet enn å kritisere. Politikere kan i alle fall ikke bestemme at private selskaper ikke skal sløse bort penger på direktørlønninger. Fortsett å lese Moderate lederlønninger →

 Lederlønningene øker, stikk i strid med det de rødgrønne i årevis har mast om at ikke må. De kan i alle fall ikke si noe på kirkerådsleder Andersen som har jobbet tusenvis av timer uten å få et rødt øre for det. Men det er visst også det et problem.

I Molde og traktene der omkring tror de fullt og fast på at de har ansatt en pengemaskin når Ole Gunnar Solskjær kommer til byen med treningsskoene på. Han skal få en årslønn på 4,4 millioner kroner og en bonus på en million dersom han presterer er realt under, å dunke Rosenborg. Det er nok supersponsor Kjell Inge Røkke som har bestemt at mannen som han skaffet seg en formue på 100 millioner på grunn av beina sine, må ha såpass. Det får ikke hjelpe at alle er enige om at spiller- og trenerlønningene må ned i norsk fotball. Lønn utgjør 90 prosent av kostnadene. De 30 største lagene må redusere kostnadene med rundt 400 millioner i år for å gå i balanse og rydde opp i gammel moro. Fortsett å lese Galopperende lederlønninger →