Når Ap går sterkt fram på meningsmålingene, skyldes det at Jens Stoltenberg våget å stå fram som en modig, konsekvent og tydelig leder selv om han ble pepret med kritikk i Amelie-saken. Det er denne typen ledelse BI-rektor Tom Colbjørnsen etterlyser,
Jens Stoltenberg er blitt kritisert for å være en svak, utydelig, konfliktsky og konsensusøkende leder som kommer for seint på banen i kontroversielle saker. I striden rundt Maria Amelie viste han en annen side. Han var raskt på banen, forsvarte beslutningen om å sende Amelie ut av landet og støttet Utlendingsnemdas konklusjon om at hun ikke har behov for beskyttelse. Han fremholdt nødvendigheten av konsekvens i den politikken som blir ført, at det må være likhet for loven og at det ikke er politikerne oppgave å gripe inn i saker som har fått en forsvarlig behandling selv om folk protesterer.
Jens Stoltenberg har aldri møtt så hard og uforsonlig kritikk som i denne saken. Han ble kritisert sønder og sammen for den lederstil han viste. Det er ikke uvanlig at folk hamrer løs på lederstilen når de er uenige i sak. Politiske kommentatorer hevder at velgerne kom til å straffe Ap hardt for den umenneskelige politikken de fører.
Fram 4,8 prosent
Så skjer det motsatte. Arbeiderpartiet går fram 4,8 prosentpoeng til 30,8 prosent på en måling som Synovate har laget for Dagbladet. Fremgangen skyldes blant annet måten Maria Amelie-saken ble håndtert på. På en annen måling fra Norstat i Vårt Land fredag gikk Ap fram 3,3 prosentpoeng til 28,9 prosent. .
Sannsynligvis er folks syn på innvandring en viktigere årsak til fremgangen enn den lederstil Jens Stoltenberg viste. Denne saken illustrerer samtidig at en leder ikke kan bruke den antatte folkemening som kompass i kontroversielle saker. En må våge å stå for det en selv mener er rett og som samlet sett gir de resultater en vil oppnå. Ledere må lytte. Det betyr ikke at de nødvendigvis må bøye seg for det de hører.
I forrige uke kritiserte BI-rektor Tom Colbjørnsen norske ledere for å være for lite opptatt av å styre. Han angrep kreative ledere som elsker å kjøre prosesser fremfor å konkludere og vise vei. Han mener ledere må slutte å oppføre seg som tjener for de ansatte, bli tøffere, tåle mer kritikk og være forberedt på å bli hengt ut i avisene etter kontroversielle avgjørelser. Det kan bli for mye prat og medbestemmelse. Vekst og fornyelse krever tydelig ledelse, mener Colbjørnsen.
I Dagens Næringsliv korrigerer Øyvind L. Martinsen, førsteamanuensis ved BI, ledelsessynet til sin egen rektor. Han avviser styrende ledelse og hevder at forskningen er ganske entydige på at det er en relasjonsorientert, støttende og utviklende ledelse som fungerer.
– Om man ser på nyere internasjonal forskning, er det mye som tyder på at problemet når de kommer til ledelse er at mange ledere rett og slett styrer for hardt og tar for lite hensyn, sier Martinsen, som sier at han ikke nødvendigvis er uenig i det Colbjørnsen sier.
«Kondomledelse»
Choice-sjef Petter Stordalen tar avstand fra den «kondomledelse» han mener Colbjørnsen forfekter. Han tror ikke på ledere som trer sine oppfatninger ned over medarbeiderne, understreker behovet for lagspill og mener det er et bomskudd å kritisere ledere for å være for opptatt av det medarbeiderne mener.
Det er ikke godt å vite om Colbjørnsen, Martinsen og Stordalen er nevneverdig uenige når det kommer til stykket. Colbjørnsen etterlyser en debatt. Det virker som om han er lei en form for politisk korrekthet som er i ferd med å bre seg. Det snakkes nesten bare om ledere som lytter, støtter, motiverer og samarbeider. I praksis er det ofte beinharde maktkamper som skjer, slik vi ser det i politikken. Da kan ikke ledere skygge unna og søke konsensus hele tiden. De må våge, bestemme og ta kritikken som kommer.
Colbjørnsen tar ikke til orde for et gammeldags autoritært lederskap. Han sier ikke at ledere ikke skal være opptatt av å bygge relasjoner, involvere og støtte. En leder som skal oppnå resultater kan ikke fremstå som en dominerende, ensom ulv. En må forankre, motivere og samle støtte for det en vil oppnå. Hvis ikke blir beslutninger som slag i løse luften. Man styrer ikke kompetente arbeidstakere med en «Jeg har bestemt, ferdig med det»- holdning.
Den konsensussøkende leder
Solfrid Flateby, direktør i Reitan-gruppen har ikke tro på Colbjørnsens medisin for godt lederskap.
– Når vi ser at kun 20 prosent av norske studenter vil bli ledere i dag mot 40 prosent for bare noen år tilbake, så sier det noe om at arbeidstakere i dag er mer opptatt av å dyrke sitt fag og sørge for tid til familie og fritid. Da er det bare til å forstå at denne endringen også endrer måten å lede på, sier Flateby.
Nettopp, og det er dette som bekymrer Colbjørnsen. Vi er i ferd med å skape et ideal om en harmoniserende, konsensussøkende leder som må ha alle med. En slik idealisert virkelighet finnes de færreste steder.
Virksomheter trenger ledere som viser vei, som våger å treffe kontroversielle avgjørelser og bli møtt med sterk kritikk. Ledere må noen ganger tåle å høre at de ikke lytter, ikke støtter, ikke tar hensyn, bare kjører sin egen vilje igjennom. I slike situasjoner er det tungt å være leder. Det tar mye tid og en klarer ikke legge jobben fra seg selv når en har fri.
Jens Stoltenberg er en leder med mye emosjonell intelligens, som forstår deg meget godt på folk, er forankret i verdier, hensynsfull og med evner til å lytte. De siste ukene har han stort sett bare fått høre det motsatte.