Stikkordarkiv: lederstil

Slaget mot Navarsete

Sp-ungdommen drar følelseskortet og blåser til kamp om Liv Signe Navarsetes lederstil. Dette er nok først og fremst et utspill for å få Navarsete til for alvor å starte nedtellingen mot å slippe en ny partileder til.

Det er mye krutt i Liv Signe Navarsete. Hun er en fighter, har tempo, driv og engasjement og kan sin Machiavelli; den som har makten, må aktivt søke å beholde den, ellers er det andre som tar makten. Nå mener Sp-ungdommen at hun misbruker den makten hun har.

Det var bred enighet om at Liv Signe Navarsete var den rette til å ta over etter Åslaug Haga i 2008. Da var hun nestleder i partiet Fortsett å lese Slaget mot Navarsete

Navarsete kan kaste kortene

Liv Signe Navarsete trenger ikke ville seg selv så vondt som det vil bli om hun fortsetter som leder. Hun kan la andre overta den sure jobben det er å lede et splittet parti med en dårlig internkultur og som stadig færre velgere ser poenget med.

 

Da Sp-ungdommen sist torsdag innkalte til krisemøte for å hindre at Ola Borten Moes politiske rådgiver, Ivar Vigdenes, ble byttet ut mot Borten Moes vilje, fant de ut at de kunne utnytte episoden på Dyrøy for å sette Liv Signe Navarsete sjakk matt. Aftenposten kan i dag fortelle hva som skjedde. Et brev til sentralstyret ble forfattet i full fart. Her protesterer lederen for Sps ungdom,Sandra Borch, mot at Liv Signe Navarsete skjelte henne ut offentlig. De skrev at de ikke ville godta oppførselen hennes og forlangte at sentralstyret skulle behandle saken. Fortsett å lese Navarsete kan kaste kortene

Mælands sutring

Når Øystein Mæland istemmer i full offentlighet sin klagesang om at han fikk vondt i følelsene sine, er det et nytt eksempel på at han ikke var den rette til å lede politiet. Det er en nødvendig opprydning Grete Faremo foretar både i politiet og i departementet

For ei suppe. Lørdag rykket tidligere politidirektør Øystein Mæland ut i VG og klaget sin bitre nød over at han ble presset ut av stillingen. Han følte seg alene, hadde det vondt og visste ikke hva han skulle gjøre i mer enn en dag, stakkar. Han fikk ikke tillit uttalt offentlig, så han syntes ikke han kunne noe annet enn å trekke seg. Han kritiserer Grete Faremo for at han ikke fikk en forklaring på hvorfor hun ikke viste ham tillit. Fortsett å lese Mælands sutring

Omstridt og statsmann

Jens Stolenberg får en ikke på en formel. Ledere med makt bedømmes ulikt avhengig av øynene som ser. En styrke ved den nye boken er at den korrigerer medienes tendens til ensidighet og lar ulike bilder av Stoltenberg lederstil stå side ved side

Offentlige personer må finne seg i at mediene til stadighet gir et feilaktig bilde av hvem en er, hva som driver en og hva en vil oppnå.  Mediene har en tendens til å være enig med siste taler. Journalist og kommentatorflokken mener fort det samme. Heldigvis for den som blir utsatt for medienes vurdering, er hukommelsen ikke særlig god. Den som i en situasjon kan bli beskrevet som svak og vinglete, kan i en situasjon noen måneder etterpå bli beskrevet som sterk og uforsonlig.

Ulikt beskrevet

Den person som oftest er blitt vurdert og kommentert de siste 10 årene, er statsminister Jens Stoltenberg. Knapt noen er blitt beskrevet så forskjellig som ham. Han har blitt framstilt som steil, sta og ufølsom i en situasjon og som nær, omsorgsfull, lyttende i en annen. Karita Bekkemellem slaktet ham i sin bok. Kommentatorer kalte det for det for et forsøk  på karakterdrag. Gerd Liv Valla var heller ikke nådig mot Stoltenberg da hun i bokform fortalte sin historie. Felles for disse to var at de i årevis var tette politiske venner. Likevel endte de opp med å beskrive ham som konfliktsky, lite modig, vinglete og utydelig. I deres bøker framstår han som en som ikke holder mål som leder når det gjelder.

Etter 22.juli ble Jens Stoltenberg nærmest forgudet som leder. Da ble han opplevd som nær, omsorgsfull, sterk og besluttsom. Han var lederen som endelig fikk vist hva som bor i ham. Her var statsmannen, vår nye landsfader, den beste statsministeren et land kan ønske seg.

I går lanserte Thor Viksveen sin bok «Jens Stoltenberg, et portrett». Det viktigste med denne boken er at den bidrar til å nyansere bildet av Stoltenberg. Marie Simonsen skriver i Dagbladet i dag at boken praktisk talt er irrelevant fordi den for det meste er skrevet før 22.juli. Viksveen har nøyd seg med å legge til et kapittel og har ført framstillingen fram til valget i september.

Marie Simonsen tar feil når hun mener 22. juli er det som forteller sannheten om Jens Stoltenberg og som derfor må styre det som tidligere er sagt om ham. Thor Viksveen har gjort rett når han lar dette bildet så sammen med de tidligere bildene som er tegnet av Jens Stoltenberg.

Hvem er han?

Hvem er Jens Stoltenberg? Hva kjennetegner hans lederstil ? Det sanne bildet er ikke 22.juli og dagene som fulgte. Det er heller ikke en mellomting mellom det Karita Bekkemellem og Gerd­-Liv Valla skriver og 22.juli. Når Thorbjørn Jagland en gang kommer med sine memoarer, vil han levere sitt bilde av Jens Stoltenberg. Det blir garantert noe annet enn 22.juli-bildet. Det handler om øynene som ser, nesten like mye som den de ser på.

Jens Stoltenberg operer i en rolle. En av de sterkeste rollene i vårt samfunn er å være statsminister. Enhver gir en rolle et personlig preg. Samtidig hjelper rollen en til å opptre i situasjoner på en annen måte enn man egentlig er. Roller er slitsomme å leve lenge i dersom det blir en betydelig avstand mellom den en er og opplever seg å være og den rollen en er i.

Til en politisk rolle hører det bøttevis av kritikk, men også ros. En statsminister blir hele tiden utsatt for ytterlighetene – beundring og fullstendig forkastelse. Ledere får etter hvert trening i å leve i denne typen spenninger.

En statsminister har stor makt. Det betyr at en er særlig utsatt for sterke reaksjoner og bedømmelse. Hvordan en erfarer at en annen er, har sammenheng med en selv. Aktører er ikke nøytrale dommere.  Det Karita Bekkemellem og Gerd-Liv Valla skriver om Jens Stoltenberg  «som type» forteller mye om dem selv. De er styrt av egne følelser. Deres, som andres subjektive vurderinger må tas med en klype salt. For de er bare et av mange bilder.

De fleste statsministre elle presidenter gjør det  bra når nasjonale kriser truer. Jens Stoltenberg imponerte som statsminister 22.juli og dagene som fulgte. Etter all sannsynlighet ville både Kjell Magne Bondevik, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland eller Erna Solberg vunnet respekt og annerkjennelse om de hadde vært statsminister i denne krisen.

Måten Jens Stoltenberg opptrådte på som leder på knyttet til 22.juli vil ha betydning for hvordan han blir beskrevet som leder framover. Karita Bekkemellem ville neppe skrevet det hun skrev om hun hadde gitt ut bok i høst. Likefult er det bildet hun tegnet av Stoltenberg  greit nok. Det er ikke usant, for det er det bildet hun satt igjen med etter å ha fått sparken som statsråd.

Det er godt gjort av Jens Stoltenberg  å holde de rødgrønne sammen. Men han leder ikke en sterk regjering. Som regjeringssjef og beslutningstaker framsto Kjell Magne Bondevik som dyktigere. Forklaringen kan være at det nesten er umulig å holde orden på SV og Sp. Høyre, KrF og Venstre klarte i større grad å stå samlet utad.

Personen er viktig. Politikken er viktigst. Politikken knyttet til 22.juli er ennå ikke hentet skikkelig fram. Det skjer først når kommisjonen leverer sin rapport i august neste år. Så langt har Jens Stoltenberg opplevd en personlig opptur knyttet til den måte han taklet 22.juli på. 22. juli kan fort blir en nedtur når konklusjonene og konsekvensene av 22. juli etter hvert skal trekkes.

Makt, kontroll og følelser

Jens Stoltenberg har full kontroll over sin lederstil, ikke nødvendigvis over partiet. Kristin Halvorsen har kontroll på begge deler.

Liv Signe Navarsete lot følelsene koke over onsdag da en kvinne kritiserte henne sønder og sammen for ikke å ha gjort nok for å hindre nedleggelse av fødeavdelingene ved flere sykehus på Vestlandet. Navarsete svarte med samme mynt. Ingen bør være i tvil om at hun har kjempet som en løve for å forhindre det vedtaket som til slutt ble fattet. Det er ikke vanskelig å forstå at hun synes det er urettferdig å få en skyllebøtte for ikke å ha gjort nok kastet over seg. Hun er både sint og skuffet over at hun tapte en kamp som for henne var like viktig som SVs kamp for å hindre oljeboring i Lofoten. Nederlaget svir. Hun hevder hun er blitt ”trampet på”. Det er så uvanlig det kan få blitt at statsråder bruker slike karakteristikker mot sine egne regjeringskollegaer. Fortsett å lese Makt, kontroll og følelser

Folkeskikk får holde

På BI har de en rektor som synes det får holde at ledere viser god folkeskikk, ikke løper rundt og bekymrer seg for ansattes følelser. Professor Nedkvitne kjemper for å kunne si rett ut hva han mener selv om noen blir krenket og dypt såret.  

 Det har gått for langt, mener Tom Colbjørnsen, rektor ved Handelshøgskolen BI. Ledere skal ikke være omsorgspersoner for de ansatte, ikke løpe rundt for å forvisse seg om at ingen har vonde følelser eller opplever ubehag. Ledere skal lytte, men sørge for å treffe beslutninger selv om noen protesterer. Og de må regne med å bli hengt ut for å være autoritær.

Petter Stordalen synes dette minner om «kondomledelse» – det er den typen ledere som trer beslutninger ned over hodene på folk. Colbjørnsens egne fagfolk har kritisert ham og sagt at den beste form for ledelse, er å få de ansatte med seg, motiver, begeistre og skape trivsel. Det kan ikke Colbjørnsen si annet enn ja og amen til.

I praksis er det ikke så enkelt. Der hersker ikke harmonien. I praksis står ledere rett som det er oppe i beinharde maktkamper.

Med den nye arbeidsmiljøloven har arbeidsgivere fått en omsorgsplikt i tillegg til styringsretten. Arbeidsgiver plikter å legge til rette for et godt psykososialt arbeidsmiljø, og en skal påse at medarbeidere ikke blir dårlig behandlet. Vi hører stadig om ledere som ansatte hevder har en lederstil som ikke harmonerer med arbeidsmiljølovens krav. Som regel fører det ikke til noe mer enn en markering av misnøye.

Følelser mot seg

Ifølge arbeidslivspsykolog Jan Atle Andersen er det en myte at det finne mange ledere som herser med og skriker til sine ansatte. Stort sett er det medarbeidere som rotter seg sammen mot ledere, mener han.

– Mange sier de blir utsatt for mobbing og sier at de er såret. Om man går til kjernen av problemet, viser det seg ofte at personen som mener seg krenket, egentlig bare er sint og furter, sier Andersen som mener at problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen «føler» seg mobbet.

Vondt i magen

Det opplevde Dagfinn Høybråten i forrige uke. Inger Lise Hansen sa ikke direkte at Høybråten mobbet henne eller er en autoritær leder. Det er imidlertid slik de fleste mediene har tolket det. Det Inger Lise Hansen er helt sikker på, er at hun er blitt utsatt for hersketeknikker. Det er et paradoks at det intervjuet hun ga til TV2, er den reneste studien i hersketeknikk. Den som spiller følesesvåpenet eier arenaen. Hun slo fullstendig luften ut av Dagfinn Høybråten. Han kunne knapt åpne munnen til sitt forsvar. Hva skulle han sagt, at det ikke var hans skyld at Inger Lise Hansen fikk vondt i magen? Fortsett å lese Folkeskikk får holde

Kontroversiell ledelse

Når Ap går sterkt fram på meningsmålingene, skyldes det at Jens Stoltenberg våget å stå fram som en modig, konsekvent og tydelig leder selv om han ble pepret med kritikk i Amelie-saken. Det er denne typen ledelse BI-rektor Tom Colbjørnsen etterlyser,

Jens Stoltenberg er blitt kritisert for å være en svak, utydelig, konfliktsky og konsensusøkende leder som kommer for seint på banen i kontroversielle saker. I striden rundt Maria Amelie viste han en annen side. Han var raskt på banen, forsvarte beslutningen om å sende Amelie ut av landet og støttet Utlendingsnemdas konklusjon om at hun ikke har behov for beskyttelse. Han fremholdt nødvendigheten av konsekvens i den politikken som blir ført, at det må være likhet for loven og at det ikke er politikerne oppgave å gripe inn i saker som har fått en forsvarlig behandling selv om folk protesterer.

Jens Stoltenberg har aldri møtt så hard og uforsonlig kritikk som i denne saken. Han ble kritisert sønder og sammen for den lederstil han viste. Det er ikke uvanlig at folk hamrer løs på lederstilen når de er uenige i sak. Politiske kommentatorer hevder at velgerne kom til å straffe Ap hardt for den umenneskelige politikken de fører.

Fram 4,8 prosent

Så skjer det motsatte. Arbeiderpartiet går fram 4,8 prosentpoeng til 30,8 prosent på en måling som Synovate har laget for Dagbladet. Fremgangen skyldes blant annet måten Maria Amelie-saken ble håndtert på. På en annen måling fra Norstat i Vårt Land fredag gikk Ap fram 3,3 prosentpoeng til 28,9 prosent. .

Sannsynligvis er folks syn på innvandring en viktigere årsak til fremgangen enn den lederstil Jens Stoltenberg viste. Denne saken illustrerer samtidig at en leder ikke kan bruke den antatte folkemening som kompass i kontroversielle saker. En må våge å stå for det en selv mener er rett og som samlet sett gir de resultater en vil oppnå. Ledere må lytte. Det betyr ikke at de nødvendigvis må bøye seg for det de hører.

I forrige uke kritiserte BI-rektor Tom Colbjørnsen norske ledere for å være for lite opptatt av å styre. Han angrep kreative ledere som elsker å kjøre prosesser fremfor å konkludere og vise vei. Han mener ledere må slutte å oppføre seg som tjener for de ansatte, bli tøffere, tåle mer kritikk og være forberedt på å bli hengt ut i avisene etter kontroversielle avgjørelser. Det kan bli for mye prat og medbestemmelse. Vekst og fornyelse krever tydelig ledelse, mener Colbjørnsen.

I Dagens Næringsliv korrigerer Øyvind L. Martinsen, førsteamanuensis ved BI, ledelsessynet til sin egen rektor. Han avviser styrende ledelse og hevder at forskningen er ganske entydige på at det er en relasjonsorientert, støttende og utviklende ledelse som fungerer.  

–        Om man ser på nyere internasjonal forskning, er det mye som tyder på at problemet når de kommer til ledelse er at mange ledere rett og slett styrer for hardt og tar for lite hensyn, sier Martinsen, som sier at han ikke nødvendigvis er uenig i det Colbjørnsen sier.

«Kondomledelse»

Choice-sjef Petter Stordalen tar avstand fra den «kondomledelse» han mener Colbjørnsen forfekter. Han tror ikke på ledere som trer sine oppfatninger ned over medarbeiderne, understreker behovet for lagspill og mener det er et bomskudd å kritisere ledere for å være for opptatt av det medarbeiderne mener.

Det er ikke godt å vite om Colbjørnsen, Martinsen og Stordalen er nevneverdig uenige når det kommer til stykket. Colbjørnsen etterlyser en debatt. Det virker som om han er lei en form for politisk korrekthet som er i ferd med å bre seg. Det snakkes nesten bare om ledere som lytter, støtter, motiverer og samarbeider. I praksis er det ofte beinharde maktkamper som skjer, slik vi ser det i politikken. Da kan ikke ledere skygge unna og søke konsensus hele tiden. De må våge, bestemme og ta kritikken som kommer.

Colbjørnsen tar ikke til orde for et gammeldags autoritært lederskap. Han sier ikke at ledere ikke skal være opptatt av å bygge relasjoner, involvere og støtte. En leder som skal oppnå resultater kan ikke fremstå som en dominerende, ensom ulv. En må forankre, motivere og samle støtte for det en vil oppnå. Hvis ikke blir beslutninger som slag i løse luften. Man styrer ikke kompetente arbeidstakere med en «Jeg har bestemt, ferdig med det»- holdning.

Den konsensussøkende leder

Solfrid Flateby, direktør i Reitan-gruppen har ikke tro på Colbjørnsens medisin for godt lederskap.

–        Når vi ser at kun 20 prosent av norske studenter vil bli ledere i dag mot 40 prosent for bare noen år tilbake, så sier det noe om at arbeidstakere i dag er mer opptatt av å dyrke sitt fag og sørge for tid til familie og fritid. Da er det bare til å forstå at denne endringen også endrer måten å lede på, sier Flateby.

Nettopp, og det er dette som bekymrer Colbjørnsen. Vi er i ferd med å skape et ideal om en harmoniserende, konsensussøkende leder som må ha alle med. En slik idealisert virkelighet finnes de færreste steder.

Virksomheter trenger ledere som viser vei, som våger å treffe kontroversielle avgjørelser og bli møtt med sterk kritikk. Ledere må noen ganger tåle å høre at de ikke lytter, ikke støtter, ikke tar hensyn, bare kjører sin egen vilje igjennom. I slike situasjoner er det tungt å være leder. Det tar mye tid og en klarer ikke legge jobben fra seg selv når en har fri.

Jens Stoltenberg er en leder med mye emosjonell intelligens, som forstår deg meget godt på folk, er forankret i verdier, hensynsfull og med evner til å lytte. De siste ukene har han stort sett bare fått høre det motsatte.

Flesland i ny storm

Når Randi Flesland har full tillit i styret og styret har fattet de vedtak de ansatte er i mot, oppnår en ikke all verdens ved å angripe Fleslands lederstil.    

 Finansavisen kunne denne uken fortelle at det er sterk misnøye med direktør Randi Flesland i Forbrukerrådet.

-Organisasjonen preges av sterk misnøye, og vi har en direktør det kan være vanskelig å forholde seg til, sier Frode Vestrheim som er tillitsvalgt for de UNIO-ansatte. Han hevder Flesland har holdt tilbake informasjon for de ansatte og at fagforeningene har fått munnkurv. Fortsett å lese Flesland i ny storm

Maktkampen rundt Hallgeir Skogen

I det minste virker det som om Skogen har en lekse å lære når det gjelder å balansere rollene som konsernsjef, hurragutt og gründer. Selskapet trenger en ny styreleder som kan avblåse maktkampen i selskapet og behandle anklagene mot Skogen.

Vi har sett det før og vi ser det nå igjen, hvor galt det går når styremedlemmer eksponerer uenighet utad. Vondt blir bare verre i Grenland Group. Striden står om konsernsjef Hallgeir Skogen. Det siste er at han har hentet inn advokat for å få kontroll over den granskning som er satt i gang etter at to ansatte har varslet styret om at de er blitt trakassert av Skogen. Det som i starten så ut som en personalsak, har etter hvert utviklet seg til kamp om hvem som skal ha makten i selskapet. Fortsett å lese Maktkampen rundt Hallgeir Skogen

Gro Balas granskes

Oslo kommune tauer inn eksterne granskere for å finne ut av om Gro Balas sløser med penger, surrer med virksomhetsstyringen og driver med hersketeknikker. Men sjefen hennes vet ikke hva varslingene går ut på. Det kan virke som om et maktspill er på gang.

Toppsjefen for kulturetaten i Oslo kommune, Gro Balas, skal nå granskes etter at ansatte har varslet om ledersvikt, skriver VG. Hva denne saken faktisk dreier seg om, er det ikke lett å bli klok på. Onsdag ble de ansatte varslet om at det sentrale varslingsmottaket i Oslo kommune har mottatt varsler om mulige kritikkverdige forhold. Det dreier seg om «mulig svikt i intern virksomhetsstyring og ledelse i Kulturetaten og retter seg mot direktøren og hennes ledergruppe». Nå skal revisjonsfirmaet Deloitte intervjue nåværende og tidligere ansatte. VG mener å vite at saken dreier seg om lederstilen til Gro Balas og hennes behandling av medarbeidere. Balas skal ha vært lite interessert i å høre på kritikk og ha besvart dem med en «atferd som har blitt oppfattet som hersketeknikker», skriver VG. Fortsett å lese Gro Balas granskes