Stikkordarkiv: organisering

Kommentarer

Kirkekamp om ledelse

Når det er uklart hvem som har maktovertaket i kirken, er det smart av Kirkerådet å bestille mer samtale på kammerset i håp om å unngå offentlig spetakkel.

Kirkerådet har ombestemt seg. De vil ikke sende «ny organisering» ut på høring før sommeren slik planen var. Grunnen er at så mange er uenige om så mye at en ikke vet hva en skal be kirkefolket mene noe om. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) frykter at kirken skal komme bakpå i forhold til politikerne. Det handler nok like mye om at KA er bekymret for at prosessen barker i vei ute at de får en tung nok hånd på rattet. Fortsett å lese Kirkekamp om ledelse →

Kommentarer

Fraværende ledelse

 Ledelse handler om tydelighet og nærhet til medarbeidere. I det lange løp kan en ikke basere seg på så mye avstandsledelse som preger Oslo Universitetssykehus.  

Kun 18 av 59 somatiske avdelinger ved Oslo Universitetssykehus (OUS) har en leder som er til stede i miljøet til daglig, skriver Dagens Medisin.41 avdelinger er spredt på to eller flere steder og har såkalt tverrgående ledelse, det vil si at lederen har ansvar for personer og aktiviteter som befinner seg på flere steder. Oslo Universitetssykehus befinner seg alt på 70 ulike adresser. Bare det er en ledelsesutfordring av dimensjoner.

Da man startet fusjonsprosessen ved OUS ble den såkalte ”stedlige ledelsen” erstattet med ledere som hadde ansvar for funksjoner. Planen er å flytte avdelinger sammen etter hvert, og en ville starte fusjonsprosessen med å gi en leder ansvaret for det som på sikt skulle bli en mer sammensveiset enhet. Den felles lederen kunne da umiddelbart starte med å ta ut skalte synergieffekter. Det kan argumenteres for det dette er den beste måten å gjøre det på når en skal fusjonere. Fortsett å lese Fraværende ledelse →

Kommentarer

Kirkelige forviklinger

Gjør biskopen til en normal sjef, lag ikke saus med nye kirkelige forvatningsnivåer og sørg for at det blir flest mulig ansatte i menighetene, ikke oppover i kirkebyråkratiet.

Det er et middels stort under at medlemmene i utvalget under ledelse av Trond Bakkevig, som har utredet hvordan Den norske kirke bør organiseres, er enige. Det har de klart ved kirkepolitisk formuleringskunst av ypperste klasse. Men skinnet bedrar. Utredningen er gull verd. Konklusjonene henger ikke på greip. Kirken er i ferd med å vasse ut i en byråkratisk hengemyr der de må vente lenge på en som kommer og spør: Vil du bli frisk fra «byråkratis-smitten»? Fortsett å lese Kirkelige forviklinger →

Kommentarer

«Alle brytere samtidig»-politikk

Politikerne skrudde på alle bryterne samtidig, sier tidligere Nav-sjef Tor Saglie. Samhandlingsreformen kan ende på samme måte i mange kommuner.

– Jeg fikk ikke ta de nødvendige operative grepene og fikk kjeft etterpå for at det ikke var gjort. Det var min tøffeste tid som Nav-direktør, sier Tor Saglie til Dagsavisen. Han ledet Nav i fem år fra starten av. Nå arbeider han ved Universitetet i Oslo med analyse av offentlig politikk. Det er situasjonen i 2008, da konsekvensene av finanskrisen veltet inn over Nav, han viser til. Da
«tryglet og ba» han om å få ansette flere saksbehandlere for å ta unna de voksende køene. Men han fikk beskjed om å vente til et budsjettvedtak forelå. I januar 2009 eksploderte «kø-skandalen» i mediene. Nav ble nærmest et skjellsord.

Tor Saglie er en lojal byråkrat til fingerspissene. Han vet det ikke nytter å profilere seg i mediene i motsetning til den statsråden som har ansvaret. En må gjør det beste ut av det innenfor de rammer en får. Jobben er å iverksette så godt det lar seg gjøre det politikerne bestemmer.

– I Nav-reformen skrudde en på alle brytere samtidig. Det innebar en veldig høy risiko, sier Saglie. Han peker på at da Hydro og Statoil fusjonerte, sørget de først for å få på plass fusjonen ved hovedkontoret. Deretter slo de sammen de operative enhetene.

– I etterpåklokskapens lys ville jeg nok i dag ha jaktet på flere tiltak som kunne redusert risikoen, som flere ressurser, mer tid, få på plass IKT, bedre kompetanseoppbygging. I tillegg til selve Nav-reformen skulle vi jo gjennomføre den store ensjonsreformen. Systemet ble overbelastet, sier Saglie.

Det Saglie sier, er ikke noe nytt. Det nye og viktige ligger i at det er han som sier det. Det er gang på gang blitt hevdet at Nav-reformen var underfinansiert og at alt for mye skulle skje på for kort tid. Saglie sier seg enig.

Det er ganske vanlig at politikerne gjennomfører endringsprosesser for raskt. Ser man en innsparingsmulighet, skulle det helst vært gjort i går. Forståelig nok. Nav er en studie i at «hastverk er lastverk» når det gjelder kompliserte endringsprosesser.

Det er den samme situasjonen man har havnet i når det gjelder Oslo Universitetssykehus. Her er det ingen som med troverdighet står fram og forteller hvordan en skal klare å gjennomføre fusjonen innenfor gitte
budsjettrammer uten at det vil føre til at færre pasienter blir behandlet og køene vokser. Siri Hatlen trakk seg på forsommeren fordi hun mente det ikke var samsvar mellom oppgaver og finansiering. Da var det snakk om at sykehuset måtte
kutte nærmere en halv milliard for å kunne holde budsjettet med et underskudd på 400 millioner kroner. I forrige uke meldte sykehuset at underskuddet kan bli på en milliard i år. Sykehuset klarer ikke kutte kostnader som forventet fordi
det vil ramme pasientene. Det var nettopp «faren for det» Hatlen pekte på flere ganger i vår. At hun forsvant, hjalp ikke OUS. Nå seiler de videre med en styreleder og et styre som ikke ser ut til å makte det de sa de skulle klare i juni da Hatlen kastet kortene.

I januar skal den store samhandlingsreformen gjennomføres. En rekke kommuner og opposisjonen har bedt om en utsettelse for ikke å ende opp med et nytt Nav. Kommunene er ikke forberedt på en gigantisk reform. Jens Stoltenberg vil ikke
høre på det øret. I partilederdebatten sa han at Nav og samhandlingsreformen ikke kan sammenliknes. Kommunene vil få økte bevilgninger neste år. Det står dem fritt til å bygge opp egne pasienttilbud og satse sterkere på forebygging,
eller de må betale de store sykehusene for utskrivningsklare pasienter som kommunene burde ha et tilbud til. Tanken er god. I teorien ser dette bra ut. Det gjorde også planene for Nav. I praksis ble det noe helt annet.

Kommentarer

Prester til besvær

Det er på tide at Presteforeningen gjør seg klar til å forlate de statlige kjøttgrytene og at prester med lederegenskaper ikke skyves unna, men kan få lederjobben i menigheten.

Da Egil Svartdahl var aktuell som ny hovedforstander i Filadelfia i Oslo, stilte han nærmest et ultimatum at det måtte radikale endringer til i måten menigheten ble drevet på om han skulle ta på seg jobben. Ingen var i tvil om at han ville være sjef og gå med fynd og klem inn for det han var overbevist om. Selvsagt ble det en del uro. Men han fikk det som han ville, og det ble vekst. I frikirkelige sammenhenger har en tradisjon for å slippe til sterke, tydelige, dedikerte pastorer, underlagt menighetens styre eller eldsteråd.

I Den norske kirke er prester med et snev av Svartdahls støpning en utdøende rase. I de indrekirkelige gemakker får de både hakeslepp og pustebesvær når de fornemmer denne typen pastoral selvbevissthet. De siste tiårene har en vært mest opptatt av å få prester til å holde fingrene fra fatet, ikke tro de er sjefer og dempe seg i forhold til andre ansatte. Dessuten er prestene statsansatte og sorterer inn under prostiet. Så de «måkke komme her og komme her» og tro de skal bestemme. Prestene får boltre seg i gudstjenester, i kirkelige handlinger, på prekestolen, i sjelesorg og ellers vise seg mest mulig i menigheten. Det holder.

Presteforeningen er ikke fornøyd med tingenes tilstand. De vi ikke være det de i økende grad er blitt, nemlig tjenesteleverandører, reisende i ord og sakrament. Biskopene er heller ikke tilfreds med den posisjonen de etter hvert har fått. Når Presteforeningen snakker varmt om presten som leder, rynkes det på nesen i den kirkelige rådsstrukturen.

Reform i skilpaddetempo.

Før helgen la Kirkedepartementet fram et høringsnotat som preges av at utferden fra staten skal skje i skilpaddetempo. Senterpartiet vil det slik. De holder fast på at staten fortsatt skal ha arbeidsgiveransvaret for prester, proster, biskoper og andre i det kirkelige byråkrati. Det henger selvsagt ikke på greip at hele geistligheten med tilhørende herligheter skal være statsansatte når kirken først skal frigjør seg nettopp fra staten. Men man vet hva man har, formelt riktignok bare fram til 2014.

Det jobbes og jobbes på det kirkelige kammerset for å bli enige om noe bedre. Posisjonene er klare. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon vil opprette et hundretall nye råd omtrent på dagens prostinivå hvor både prester og andre blir ansatt. Presteforeningen steiler fullstendig i. Når de har fagforeningshatten på, vil de være ved kjøttgrytene i staten. Samtidig forstår jo store deler av presteskapet at de ikke kan prioritere egeninteressene slik og sementere den ulykkelige ordningen med to arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke.    

En løsning er at alle blir ansatt i bispedømmet. Det er langt mer spiselig for prestene. Da vil en kunne slå sammen bispekontor og de kirkelige fellesrådene på bispedømmeplan. Desto færre råd og nivåer, desto mer penger å spare.

Ledertalenter blant prestene.

Det andre som må løses, er sokneprestens rolle. En menighet trenger ikke dobbelt opp, både en sokneprest og en daglig leder. Kirken kan ikke ende opp med et system som utelukker at prester kan bli ledere. Det er altfor mange ledertalenter i presteskapet. De må hentes fram, ikke dyttes unna.

En prest er ikke mer leder enn en kateket, en diakon eller en ungdomsarbeider. Men de ansatte trenger en leder som også er bindeleddet til menighetsrådet. I praksis vil det i de fleste tilfeller bli en prest som får denne lederjobben. Det er ingen ting i veien for at en kateket kan fungere som daglig leder. I tillegg trenger en administrativt ansatte på menighets, prosti eller bispedømmeplan. Soknepresttittelen kan begraves. Og lederjobben bør være på åremål.

I dag har en flere steder etter nedskjæringer endt opp med en daglig leder for både tre og fire menigheter, og ansatte svinser rundt i det daglige uten helt å vite hvem de skal forholde seg til. De ansatte trenger en hyrde som er der, ikke en kontorist et stykke unna.

Kommentar i Vårt Land 7 febr

Kommentarer

Overtroen på rapportering

Alternativet til enda tøffere tidsfrister, detaljert planlegging og nitidig rapportering er å legge til rette for at flest mulig av de ansatte yter det lille ekstra    

I dag kommer sjefene for de fire regionale helseforetakene sammen i Bergen for å offentliggjøre resultatene av de interne granskningene de har gjennomført i kjølvannet av triksingen med tall og ventelister som for et par uker siden ble avdekket ved Sykehuset Asker og Bærum. De serverer neppe en bombe om også andre sykehus bevisst har endret journalene for å spare penger og pynte på statistikken. Det granskningen vil vise, er det vil allerede vet; at lister, garantier og rapportering ikke virker som det er tenkt. Aftenposten hentet for en tid tilbake fram tall som viste at syv sykehus sto for 11 000 brudd på tidsfristen for når pasientene skulle få behandling. Bare 8 promille gjorde bruk av sin rett til å kreve behandling på et annet sykehus når fristen overskrides. Fortsett å lese Overtroen på rapportering →