Stikkordarkiv: politisk styring

Kilevink til Høyre-skolen

Finland lykkes med skolen. Nå svinger de pisken over den «mål- og resultatstyringsskolen» som Høyre ivrer mest for og som foreldre  begynner å bli lut lei.

I 2004 innførte kunnskapsminister Kristin Clemet nasjonale prøver i skolen. Det var et viktig element i det såkalte «kunnskapsløftet» som skulle bidra til at norske elever tilegnet seg økte kunnskaper særlig i basisfagene. Det var bred enighet om at Norge kom for dårlig ut i de europeiske Pisa-undersøkelsene. Så noe måtte gjøres. SV hadde null tro på et utvidet prøveregime. Men da de rødgrønne kom til makten i 2005, skrotet de ikke de nasjonale prøvene. De forsøkte å gjøre dem bedre og å dempe inntrykket av at de nasjonale prøvene var sentrale i skolepolitikken. Fortsett å lese Kilevink til Høyre-skolen

Kontroll i fri dressur

Stortingets kontrollkomité opptrer som frittgående høns og representerer et sykdomstegn i politikken og forvaltningen. Tiden er overmoden for redelige politiske sjøslag, ikke kontrollaktivisme som det ikke kommer noe ut av,

Det styringssystemet vi har utviklet over år fungerer ikke som det skal. Byråkratiet er i krise. Fagfolk landet over klager over regel- og rapporterings-åket som er lagt over dem. Det produseres skjerpede krav, mer finmaskede regler og pålegg om dokumentasjon på løpende bånd. Rådmenn står fram og sier de må bryte lover hver eneste dag. Tidligere statsråd Erik Solheim sier det nærmest er blitt slik at en må bryte en lov for å få gjort noe. Revisorkulturen har lagt seg som en klam hånd over forvaltningen. Solheim ber tynt om at «ingeniørkulturen» må få komme tilbake; vi må skape, finne løsninger, være kreative, våge nye veie. Etter 22. juli-kommisjonen la fram sin rapport har det steget opp et sukk og et krav fra by og land: Gi oss en ny retning, gi oss nye redskaper, ikke mer av det som ikke fungerer selv om intensjonene var det beste. Fortsett å lese Kontroll i fri dressur

Likestilling på stedet hvil

Alt tyder på at vi har nådd grensen for hva staten og politikerne kan foreta seg for å skape mer likhet mellom kjønnene. Om de rødgrønne hiver innpå enda flere millioner, vil det i praksis føre til fint lite fordi menn og kvinner ikke lar seg styre slik politikerne ønsker.

Norge er i verdenstoppen når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Da skulle en tro at vi kunne ta det litt mer piano og glede oss over det som er oppnådd. Å neida. Det står jo riktig ille til, sier de som har mest greie på det. Likestillingsutvalget, ledet av professor  Hege Skjeie, leverte i forrige uke sin andre utredning. Det er så pass langt igjen før menn og kvinner er likestilte at de lanserer et helt batteri med nye virkemidler. De ser for seg et trepartssamarbeide mellom staten, arbeidsgivere og arbeidstakere for å øke tempo i likestillingen. De vil gi Barne-, likestilling og inkluderingsdepartementet et sektorgripende tilsynsansvar gjennom et nyopprettet direktorat som skal få fem regionskontorer. Videre vil de ha nye regler som sikrer en jevnere fordeling mellom menn og kvinner som velges eller utnevnes til offentlige organer, fedre skal gis selvstendig rett til foreldrepenger og foreldrepengeperioden tredeles. Fortsatt er det slik at gutter og jenter er ganske tradisjonelle når de velger utdanning. For å bøte på dette foreslår utvalget at staten subsidierer 30 prosent av studielånet til studenter som går mot strømmen og velger fag der kjønnsfordelingen i prosent er 80-20 eller skjevere. Slik kan vi få flere kvinnelige feiere og bilmekanikere og flere menn i omsorgsyrker der kvinnene rår grunnen. Tror utvaget. Fortsett å lese Likestilling på stedet hvil

Vingeklippet Kosmo

Man må gjerne vingeklippe Riksrevisjonen slik flere eks-statsråder ber om, men Jørgen Kosmo er ikke problemet. Problemet er at politikerne dynger over seg selv stadig flere lover, detaljert rapportering, økende mengder spissfindige mål og heftigere tilsynsaktivitet, skriver redaktør Magne Lerø.

Riksrevisjonen er det ypperste den rådende styringstenkningen i det offentlige har skapt. De driver ikke lenger bare regnskapskontroll som i gamle dager. Nå driver de også forvaltningsrevisjon. Jørgen Kosmo og hans hær skal finne ut av om det politikerne har sagt skal skje, faktisk skjer; altså om mål blir nådd og om de tiltak som blir iverksatt, gir resultater. Og folk med revisorblikk nøyer seg ikke med å sveipe over, de graver seg nedover og innover i detaljenes rike. Hver krone skal dokumenteres. Det holder ikke å si «det regner vi med» når Riksrevisjonen kommer. Det skal bevises, eller dokumenteres, som det heter på revisorspråket.

På mange måter har Jørgen Kosmo overoppfylt forventningene. Han har selv bakgrunn som statsråd og stortingspresident for Ap. Det skulle en nesten ikke tro. Han tar i alle fall ikke fem øre for å svinge pisken over en rødgrønn statsråd som ikke holder forvaltningsmessige mål. Jørgen Kosmo kan minne om en skolemester der han lekser opp for statsråder og etatssjefer om hva som ikke er bra nok. En etter en blir de bedt om å gjøre hjemmeleksene bedre til neste gang han kommer.

Kosmo skiller seg ut på enda et område. Han snakker i titler og spissformuleringer når han mener det er på sin plass. Kosmo kunne gått rett inn som vikar på desken i VG. Den slags revisorer liker mediene. Fortsett å lese Vingeklippet Kosmo

Offentlige lovbrytere

En tredjedel av skolene har et så dårlig inneklima at de er ulovlige. Professor Jan Fridthjof Bernt vil at noen skal straffes. Men hvem? I så fall må det bli ordføreren eller hva med hele kommunestyret?

I Stortinget i dag starter oppgjøret etter 22.juli. Opposisjonen vil forsøke å framstille det som om terroren ikke hadde skjedd om de hadde hatt ansvaret. De vil med fynd og klem hevde at det er de rødgrønne som har sviktet. Er det slik at det skjer mindre lovbrudd og kritikkverdige forhold der de borgerlige har makten? Selvsagt ikke. Det er politikkens utilstrekkelighet som ble avdekket 22.juli.

Å utsette barn for regelrett helsefare, er alle politikere enige om er helt forkastelig. Faktum er at de ikke tar det særlig tungt. Ingen partier er bedre enn andre. Dagsrevyen kunne i går fortelle at 23 prosent av landets skoler har et så dårlig inneklima at de bryter folkehelseloven. Spesielt ille er det i Bergen. Der er 19 skoler ulovlige. Landås skole er nå stengt. Kommunen ble varslet om ulovlige forhold første gang i 1991. Siden den tid har lite skjedd. Forholdene har blitt verre og verre. Alle politikere har visst om forholdene, men unnlatt å gjøre noe. Alle partier har like store svin på skogen på dette området.

Jusprofessor Jan Fridthjof Bernt mener noen burde vært straffet. Han mener respekten for loven undergraves når barns helse settes på spill uten at det får konsekvenser.

Spørsmålet er hvem en i så fall skal straffe. Rektor kan ikke straffes. Han har garantert gitt beskjed til skoleledelsen om de kritikkverdige forholdene. Skoledirektøren har garantert bragt opplysningene videre til den politiske ledelsen. I kommunestyret sitter det garantert ikke en eneste som kan si at en ikke kjenner til problemene med elendig inneklima på en eller flere skoler i kommunen.

Hvis noen skal straffes etter straffeloven, må det kunne bevises at de har forbrutt seg mot en lov. Hvis en rektor, en direktør har gjort oppmerksom på et lovbrudd, bedt om at det blir utbedret eller at en selv får midler til å gjøre det, kan en ikke gjøres strafferettslig ansvarlig. Får en ikke penger, så får en ikke penger. Det er et absolutt krav at en ikke skal ta seg til rette og gi blaffen i budsjettet.

Hvis Jan Fridthjof Bernt vil finne noen å straffe, må han gripe fatt i en politiker. Da spørs det om det holder med ordføreren. Det er hele kommunestyret som er ansvarlig. Det er i og for seg en interessant tanke at hvert medlem av kommunestyret i Bergen blir ilagt en bot på 50 000 kroner for å ha brutt loven som skal beskytte barn mot helseskader. Men slik er ikke ansvarssystemet i offentlig sektor skrudd sammen. Kommuner bryter lover hele tiden. En ville ikke fått folk til å påta seg politisk ansvar dersom en personlig kunne blitt straffet.

I dag  bestemmer ventelig Stortinget seg for å be Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandle 22.juli-kommisjonen rapport. Da vil vi kunne få belyst hvordan ansvar fungerer i praksis. Er det Ingelin Killengreen, Knut Storberget, regjeringen, de rødgrønne eller hele Stortinget som har ansvaret for at politiet har et IT-system som er fullstendig utdatert og som bidro til at politiet sviktet 22.juli?  Riksrevisjonen rettet i flere omganger kritikk mot Ingelin Killengreen for det var hun som hadde ansvaret på papiret. I offentligheten ble hun en syndebukk for at IT-systemet ikke holdt mål. Hvis hun uttrykkelig har bedt om bevilgninger til nytt IT-system, endatil foreslått nedprioriteringer på andre områder for å få midler til nytt IT-system, er hun ansvarsfri. Da er det i så fall Knut Storberget som må ta ansvaret. Men en etatssjef utfordrer aldri en statsråd ved å si «rett kritikken mot ham, jeg har sagt i fra».

Hvem som har ansvar for hva i offentlig sektor, er ikke lett å definere. Hvem som i tilfelle skal straffes, er enda vanskeligere. Politikerne vil ikke gi fra seg ansvaret og la etater avgjøre hvordan midler skal disponeres. De vil ha dette ansvaret selv. Tanken er at velgerne skal «straffe» de politikerne som ikke holder mål, ved ikke å gjenvelge de. Men i Bergen har jo alle partiene vist at de lever godt med at kommunen er en lovbryter når det gjelder å beskytte barn mot helseskader. Når alle er like elendige, er det ikke lett å være velger.

Politikere ut -lovmakt inn

 Det var et helt nødvendig arbeid Magnus Lagabøter gikk i gang med i 1274, men han kunne ikke vite at loviveren etter hvert skulle ta helt av og at juristene skulle bli det nye presteskapet.

Framveksten av nasjonalstatene kjennetegnes blant annet av at man utvikler et sett lover som alle borgere forpliktes på. I den moderne rettsstat er det politikerne som vedtar lovene, domstolen som dømmer og regjeringen som setter ut i praksis det politikerne bestemmer. Så enkelt er det ikke lenger.

Politikernes iver etter å lage lover, er upåklagelig. Lengre og mer detaljerte lover produseres på løpende bånd. Både lek og lærd er i ferd med å miste oversikten. Derfor må vi støtt og stadig hyre inn lovkyndige som kan ta oss velberget gjennom lovjungelen uten at vi haver i kasjotten eller tar skade på vår sjel.  

Før baserte vi oss mer på skjønn. Nå er det lover og rettigheter som gjelder. Maktutredningen på nittitallet pekte på at stadig mer av politikken rettsliggjøres. Folk har snart like mange rettigheter som de har klesplagg.  I motsetning til klær, blir lover fryktelig sakte umoderne. De eksisterer gjerne lenge etter at de har gått ut på dato, for sikkerhets skyld. Fortsett å lese Politikere ut -lovmakt inn

Fingrene fra fatet-politikk

Når det gjelder Statoil, kan politikerne bare holde fingrene fra fatet. Det var det som var meningen. Men det fungerer ikke for Sykehus-Norge.

Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang våren 2000, skulle det reformeres til den store gullmedaljen i offentlig sektor. Han gikk i gang med det største vi hadde, Statoil og alle sykehusene. Til høylytte protester fra egne rekker fikk han banket igjennom at Statoil skulle børsnoteres og sykehusene samles i fem helseforetak med utstrakt selvstyre. Motstanderne fryktet disse grepene ville bety mindre politisk innflytelse over olje og sykehus. Men nei da, her skulle det drives aktiv eierstyring, så det var det ingen grunn til bekymring.

Det felles grepet disse to reformene baserte seg på, var at politikerne skulle holde fingrene fra fatet. For Statoils del har det fungert som planlagt. Statoil gjør stor sett som de vil. For sykehusene har det ført til endeløs forvirring om hvem som har ansvar for hva.

Statoil er et internasjonalt børsnotert selskap der staten har aksjemajoriteten. Mindretallsaksjonærene har puttet penger inn i selskapet fordi Statoil har sagt at de akter å opptre som andre oljeselskaper. Statoil er opptatt av å vise at de ikke hører til i en kommersiell B-klasse med staten som hemsko.

Det viktigste for styret og ledelse i et børsnotert selskap er å sørge for at eierne får den avkastning de forventer. Det primære mål er profittmaksimering innenfor de lover og regler som gjelder.

Hvis en vil styre et selskap på politiske premisser, må en eie det 100 prosent, slik som Statskraft og Posten. På børsen er det pengene, ikke politikken som rår.

Oljesand

Derfor bryr ikke Statoil seg med om politikere protesterer aldri så mye mot den kontroversielle satsingen på oljesand i Canada. De mener dette er god butikk og at en må tåle at CO2-utslippene her er større enn ved olje og gass. De vil også bla opp 25 milliarder kroner for å kjøpe et selskap som driver med utvinning av skifergass i USA. De bryr seg null og niks med at også dette er omstridt ut fra et miljøperspektiv.

Ulike olje- og energiministere har nøyd seg med å ta til etterretning det styret i Statoil bestemmer seg for. Fredag sto Ola Borten Moe fram som en varm forsvarer av Statoils oljesand. Miljøbevegelsen rister oppgitt på hodet. De har ingen annen forklaring enn at Borten Moe, som tidligere har vært kritisk til oljesand, har tatt varig skade på sin politiske sjel etter seks måneders nærkontakt med «fossilkjempene» i Statoil.

Mest mulig helse

Meningen med å organisere sykehusene i helseforetak var at Stortinget skulle vedta budsjetter og at det ble opp til hvert foretak å finne ut av hvordan det kunne få mest mulig helse for pengene. I praksis ble det ikke slik. Ulike helseministre ble tvunget på banen når helseforetakene var i ferd med å fatte vedtak som skapte stor strid. Etter hvert oste også tildelingsbrevene som sendes ut med budsjettet av forsøk på styring i forkant, ikke bare brannslukking i etterkant.

Striden om lokalsykehusene har vist hvor dårlig systemet fungerer.  Om det skal bygges sykehus i Molde, i Kristiansund eller midt imellom, ble også en selsom forestilling.  Nå sitter Anne-Grete Strøm-Erichsen med kriserammede Oslo Universitetssykehus i fanget. Hun bestrider ikke at hun har ansvaret og bedyrer overfor Stortinget at hun har kontroll. Det tviler Dagfinn Høybråten på og vil ha høring i Stortinget.

Helseministeren må «styre» gjennom to styrer med til sammen 25 medlemmer for å nå fram til den som har det daglige ansvaret ved sykehuset. Det er ikke til å unngå at det oppstår uklarhet med hensyn til oppdrag og ansvar.

Folk er levende opptatt av helsespørsmål. Her nytter det ikke for politikerne å holde fingrene fra fatet. I dag er det for mange kokker og for mye søl. Tiden er inne for å legge ned de regionale helseforetakene og la helseministeren styre tettere på. 

Statoil er det lite å gjøre med. Nå har de til og med fått Ola Borten Moe på laget. Milliardene vil fortsette å trille inn i statskassen på aktiviteter som miljøbevegelsen og klimapolitikere vil dømme nord og ned.  

Kommentar i Vårt Land 7.november

De umistelige byråkratene

Når politikere sier de skal redusere byråkratiet, er det tullpreik. Det blir mer byråkrati av den politikken som føres for tiden, enten den er blå eller rødgrønn. Politikerne burde rose byråkratene framfor å framstille dem som hår i suppa og bremseklosser

Frp er verst når det gjelder å rakke ned på kommunebyråkratiet. Siv Jensen har snakket seg i vår varm om at vi må «få bort fettet» og høstet jubel på landsmøtet da hun proklamerte at «Frp skulle være enkeltmenneskets siste skanse i kampen mot byråkratiet». Fortsett å lese De umistelige byråkratene

Styringskåtheten i Finansdepartementet

Finansdepartementet må legge av seg en del av den styringskåtheten som rir dem. Det hører ingen steds hjemme at Statistisk Sentralbyrå skal be om lov for å snakke med stortingspolitikere. I et demokrati lever statistikk og forskning sitt eget liv.

I juni sendte Finansdepartementet ut nye regler der Statistisk Sentralbyrå (SSB) og andre underliggende etater blir pålagt å be om lov dersom de skal møte stortingsrepresentanter utenom komiteene. Det har fallt SSB tungt for brystet. De skal vitterlig i følge vedtektene være et faglig
uavhengig organ. Nå kan Klassekampen fortelle at direktør Hans Henrik Scheel har sendt  et brev til
Finansdepartementet der han ber om at SSB ikke må be om godkjenning for å møtestortingsrepresentanter og at de heller ikke må informere Finansdepartementet
løpende om hvilke andre departementet de til en hver tid har kontakt med.

Scheel skriver at det ikke har vært etablert praksis at «vi  skal avklare men Finansdepartementet hvert møte vi skal ha med partiene på Stortinget». Nå vil han ha slått fast at praksis ikke skal endres. Han vil ikke ha ull til svar. Han vil at Finansdepartementet skal vise at de forstår og
endre reglene.

Innlysende

Det er temmelig innlysende at SSB må kunne gi ut statistikk
og forskningsresultater til politikere ute å be Finansdepartementet om lov.
Statistikk og forskning skal være fri. Finansdepartementet har ingen ting med å
styre informasjonsstrømmen fra SSB.
De er så pass hardt angrepet av styringskåthet i
Finansdepartementet at de tydeligvis har problemer med å holde fingrene fra
fatet. Ikke slik å forstå at de gang på gang vil sette foten ned for møter på
Stortinget. De har da dømmekraft. Men det vil gjerne ha muligheten. Dessuten
gir det ekstra trygghet å bli informert, kjenne at en har kontroll, hvis det
trengs. Det er tydeligvis vanskelig for de som sitter på toppen i det sentrale
byråkratiet og som skal bistå den sittende ledelse med «god saksbehandling», å
gi fra seg alle kontroll over en underliggende etat. Men slik er forskningen
vesen. Forskningen er fri. Statistikk er det ingen som har eiendomsretten over.

Det er ikke en spesiell stor opphopning av styringskåthet i
Finansdepartementet. I fjor avslørte Aftenposten at flere av departementene stilte
betingelser om at de skulle ha innflytelse over hvordan den endelige
forskningsrapporten, som de hadde bestilt, ble utformet. Forskningsminister
Tora Aasland måtte på banen for å rydde opp. Hun slo fast det som burde være
selvfølge, at når en forsker får et oppdrag, så er det forskeren og forskningsinstitusjonen
som har det fulle og hele ansvar for sluttproduktet, ikke oppdragsgiver.

Det er ikke bare ledelsen i departementer som er opptatt av
å ha kontroll med informasjonsstrømmen fra underliggende etater. Det er også
ledelsen i de flere etater opptatt av.

Forsker og stråleekspert Kirsten Laake orket ikke sitte stille og se på at
ledelsen i Statens Strålevern feilinformert Olje- og energidepartementet (OED)
om farene ved radioaktiv stråling. Bak ledelsens rygg sa hun i fra til OED om
at det ikke er forskningsmessig dekning for de grenseverdiene for radioaktive
avfallsstrømmer som Strålevernet anbefaler. Opplysningene fra Laake førte til
at grenseverdiene ble satt høyere enn det lå an til ut fra de offisielle
vurderingene Strålevernet. Hun fikk en mail fra underdirektør Egil Meisingset
der hun takkes for bidraget, for «de hadde mistet tilliten til både fakta
formidlingen og vurderingene fra Strålevernet», skrev han i en mail.

Sjefene i Strålevernet svaret med å gi henne sparken. Hun anket avgjørelsen
til Helse og omsorgsdepartementet. Departementet mener hun har brutt
lojalitetsplikten og at «det er et stort behov for at offentlige instanser som
skal gi råd til allmennheten framstår samlet og at det skal relativt mye til
for at en arbeidstaker skal gå aktivt ut mot sin egen arbeidsgiver». Nå bærer
det mot rettssak.

Fagfolks oppgave er til tider å være hår i suppa i forhold til politiske og administrative ledere. Demokratiet er avhengig av at forskningen er fri og at alternative perspektiver på aktuelle saker bringes til torgs.

Finansdepartementet må leve med at statistikk og forskningsresultater flyter fritt. De må tåle at SSB bruker tid på å framskaffe kunnskaper som den politiske ledelsen ikke ønsker seg. SSB skal ikke være i lomma på noen.

Kommunal avmakt

Om statsråder tøffer seg enda mer, spyr ut enda flere
velmente skriv, vedtar nye lover og deler ut rettigheter til den store
gullmedaljen, hjelper det fint lite. For de har oppstått en styringskrise
mellom stat og kommune som truer lokaldemokratiet.

Kommunene er lut lei staten og stortingspolitikerne. Lokaldemokratiet er i ferd med å drukne i statlige pålegg, handlingsplaner, forskrifter og retningslinjer. Fortsett å lese Kommunal avmakt