Reglene om at alle skal kunne få vite hvem som søker offentlige stillinger er skjerpet, men ved hjelp av hodejegere blir stadig mer avgjort i det skjulte. For ofte er det slik at de beste ikke vil søke før de har fått jobben.
Etter at Sune Nordgren og Alice Helleland hadde gitt opp å få kontroll med bråket og maktkampene i det fusjonerte Nasjonalmuseet, var det flere som hevdet at man ikke ville få kvalifiserte kandidater til et tredje forsøk. Men det var over 20 som søkte, og styreleder Svein Aaser sa at det så visst ikke var mangel på kvalifiserte kandidater.
Denne uken gikk fristen for å søke en annen uriaspost ut. Man bare fire relativt ukjente har søkt stillingen som ny sjef for Nav. Selvsagt er det langt flere topp kvalifiserte kandidater som er sultne på denne utfordringen.
Det er en vesentlig forskjell mellom de to stillingene. Søkerlisten til Nav ble offentliggjort. ”Niks”, sa Svein Aaser da pressen med loven i hånd ville ba om å få vite hvem som ville lede problembarnet Nasjonalmuseet. Han fikk mye pepper og store deler av Presse-Norge på nakken. Trond Giske lot ham passere med en syltynn lovtolkning.
Nå engasjerer arbeidsminister Hanne Bjurstrøm en hodejeger til å finne en bedre kandidat enn de som har søkt Nav-stillingen. Det vil foregå i hemmelighet. Når de har funnet den rette, vil søkerlisten bli offentliggjort. Og vips, der står den utvalgte blant andre uaktuelle. Det har skjedd før.
Helse Sør-Øst var ikke fornøyd med søkerlisten til stillingen som ny direktør ved Oslo Universitetssykehus. Søkerlisten ble selvsagt offentliggjort, men prosessen fortsatte med en hodejeger. Dagen før ansettelsen skulle foretas, ble ny søkerliste offentliggjort. Der sto Siri Hatlen. Det var bare for styret å strø sand på.
Slik holder de på med ansettelsen av ny direktør for Norsk Kulturråd også. Det var 10 som søkte innen fristen. Det syntes Kulturdepartementet var altfor få. Med andre ord, det var ingen opplagt god nok kandidat blant søkerne. Så hodejegeren fikk beskjed om å få andre på kroken – i hemmelighet selvsagt.
Søkere trekker seg
Da Bodø kommune for et par uker siden innså at de måtte opplyse om hvem som hadde søkt stillingen som rådmann, trakk vel 25 prosent av søkerne seg.
Nå skal det ansettes nye direktører for Norges Bank, Finanstilsynet, Konkurransetilsynet og Statistisk sentralbyrå. Det finnes kvalifiserte kandidater i bøtter og spann som er interessert i disse stillingene, men svært få av dem vil søke. Hvis da ikke hodejegere og statsråd klarer å finne den de vil ha før søknadsfristen går ut. De er nok allerede i gang.
De best kvalifiserte er som regel i en god jobb. Hvorfor skulle de signalisere til sine ansatte, samarbeidspartnere og arbeidsgivere at de er på vei ut? Den som er ”på vei ut” svekker ofte sin posisjon. Og den som søker en stilling omgitt av konflikter, risikere at pressen begynner å granske søkeres bakgrunn og lederstil. Det er det mange som ikke vil utsette seg for, særlig dersom man søker seg inn i en stilling det er konflikter knyttet til.
Personlighet og lederstil
Det skal være rettferdighet, etterprøvbarhet og innsyn i det offentlige. Når det gjelder lederstillinger, legges det imidlertid betydelig vekt på kriterier som ikke uten videre er etterprøvbare for utenforstående. Her vurderer en personlighet, lederstil og egnethet. Det er kun styret som kan vekte personlige forutsetninger i forhold til utdannelse og erfaring.
Stortinget har skjerpet kravet til offentliggjøring av søkerlister. Pressen klappet fornøyd. Men virkeligheten er ikke slik pressen og politikerne mener den burde være. Deres mantra er at alle som vil ha en offentlig stilling, må akseptere offentliggjøring. Slik er det definitivt ikke. I næringslivet rister en oppgitt på hodet over at stat og kommune tar sjansen på å la interessante kandidater passere. En står som strutsen med hodet dypt nede i sanden dersom en ikke ser at det er dette som skjer. Så kan man selvsagt si at prinsippet er det viktigste og lukke øynene for en praksis som undergraver reglene. En får jo tross alt tak i mange gode sjefer i det offentlige.
Hadde søkerlisten vært hemmelig, hadde ganske sikkert 20–30 søkt stillingen som Nav-sjef. Svein Aaser tauet ikke inn en hodejeger en gang for å finne ny sjef til Nasjonalmuseet. Han hadde flust med kvalifiserte kandidater blant søkerne, syntes han.
Kommentar i Vårt Land 30.08.10 Fortsett å lese Søkere i hemmelighet