Stikkordarkiv: skolepolitikk

Kilevink til Høyre-skolen

Finland lykkes med skolen. Nå svinger de pisken over den «mål- og resultatstyringsskolen» som Høyre ivrer mest for og som foreldre  begynner å bli lut lei.

I 2004 innførte kunnskapsminister Kristin Clemet nasjonale prøver i skolen. Det var et viktig element i det såkalte «kunnskapsløftet» som skulle bidra til at norske elever tilegnet seg økte kunnskaper særlig i basisfagene. Det var bred enighet om at Norge kom for dårlig ut i de europeiske Pisa-undersøkelsene. Så noe måtte gjøres. SV hadde null tro på et utvidet prøveregime. Men da de rødgrønne kom til makten i 2005, skrotet de ikke de nasjonale prøvene. De forsøkte å gjøre dem bedre og å dempe inntrykket av at de nasjonale prøvene var sentrale i skolepolitikken. Fortsett å lese Kilevink til Høyre-skolen

Målstyring og bivirkninger i skolen

Målstyring og resultatmålinger er ikke en vidundermedisin fri
for bivirkninger. Hvis politikerne ikke har lærerne med seg, er det begrenset
hvor mye mer læring en oppnår med å øke resultatpresset.

Utdanningsbyråd i Oslo, Torger Ødegaard, er framstår nærmest
som en drøm av en politiker. Han setter seg ambisiøse mål og vil skape
resultater uten å bruke mer penger. For det har han ikke. Først fikk vi høre at
Oslo kommunen vil satse spesielt på de beste elevene  ved å opprette egne «talentlinjer». Det tok
ikke lang tid før de rødgrønne benyttet sjansen til å si at dette var
oppskriften på økte forskjeller i skolen og at det ville gå ut over de svakeste
elevene. Få dager etter kunne Ødegaard fortelle til Aftenposten at det er de
svakeste elevene i Oslo skal satses på til høsten. De skal få intensiv
opplæring og ekstraundervisning i små grupper utført av de beste lærere. «Superlærere»
kaller han dem. Men ingen må tro at de som ligger midt i løypa skal nedprioriteres.
Det høres nesten ut som om det er valgkamp. Fortsett å lese Målstyring og bivirkninger i skolen

Styringshysteriet

Det er slutt på den tiden da lærere kun hadde elever å slite med. Nå får de drukningsfornemmelser av troen på at kilovis med rundskriv og all hersens måling og rapportering skaper en bedre skole.  

Elever er lærere vant til å slite med. Når jobben er å banke kunnskaper inn i skolten på alle slag elever, kreves det energi og utholdenhet. Men det lærere, for ikke å snakke om skoleledere, i økende grad plages av, er alt mulig politikere og sentrale myndigheter finner på for å lage en bedre skole.

I en oversikt kunnskapsminister Kristin Halvorsen har sendt Stortinget, er det listet opp 148 rundskriv, forskrifter, lovendringer og læreplanendringer bare siden den rødgrønne regjeringen overtok høsten 2005. Det øker bare på. Et rundskriv om vurdering av elever er på 90 sider. Skrivelsen om at elevene skal ha et godt psykososialt arbeidsmiljø, er på 34 sider, for eksempel.

Det skal leses alt dette. Ikke nok med det. En skal som apostelen sier, ikke bare høre ordet, men gjøre etter det. Det tar tid.

Et utvalg ledet av Kirsti Kolle Grøndahl leverte for vel et år sidene en rapport der de konkluderte med at det er reformtretthet i skolen og at lærerne blir pålagt stadig flere oppgaver som stjeler tid fra undervisningen.

Tidstyven i skolen.

Trine Skei Grande (V) sa rett ut for snart to uker siden at kunnskapsminister Kristin Halvorsen er den største tidstyven i skolen. Frustrasjonen blant lærerne øker. De vil ikke bli mer og mer sekretærer og rapportører. De vil undervise.

Skei Grande har foreslått at det nedsettes et regelråd som får i oppgave å kutte 25 prosent av dagens nivå på forskrifter, rundskriv og lovendringer. Det er bare å komme i gang. Kutt i vei.

Skolen er et barn av sin tid. Den styringstenkningen som er i ferd med å gjennomsyre samfunnet slår nå for fullt inn over skolen. Mest mulig skal måles og veies. Rettigheter deles ut. Aktivitet skal dokumenteres. Diverse tilsyn og riksrevisjoner skal passe på at rundskriv er lest, regler forstått og bestemmelser er etterlevd. Avvik registreres. Pålegg noteres. Skjerpings før kontrollørene kommer neste gang.

Prøver og karakterer har det alltid vært i skolen. Noen nasjonale normerte prøver for at vi skal kunne sammenligne oss med andre land som deltar i Pisa-evalueringen, kan en alltids leve med. Men nå begynner også kommuner med egne prøver for liksom å gjøre enda mer for å skape en bedre skole. Det holder ikke at lærerne underviser til krampa tar dem. Det må måles.

«Grisen blir ikke feitere av at den veies», sier Grethe Hovde Parr i Utdanningsforbundet til Vårt Land. Det er nettopp det myndighetene tror. Desto flere målinger, desto bedre. For da kan vi raskt ta grep dersom det ikke er bra nok. Og når alle blir målt, blir det konkurranse. Og når det er konkurranse, skjerper alle seg.

30 prosent slutter.

Slik er det når det gjelder salg. I salg er det også slik at de dårligste slutter, for de tjener til slutt så pass lite at det blir vanskelig å leve av det. Det er rundt 30 prosent som ikke fullfører den norske «måleskolen». De slutter fordi de opplever at de ikke holder mål.

Lærerne må bruke tid på dokumentere at eleven har fått den undervisning de har krav på. En og annen lærer kan sukke oppgitt at det hadde vært bedre å få nøyaktig beskjed om hva det skulle undervises i. Så kunne en gjort unna hele rapporteringen med en setning: Gjort alt som er bestemt. Slik er det ikke lenger. Det er mål, rammeplaner, dokumentasjon og tilsyn som gjelder.

Det er ikke bare i skolen det stønnes over det sentrale styringsåket. «De statlige krav har blitt så omfattende at det går ut over tjenestene i kommunen», sa kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) i et nyttårintervju med NTB. Hun vil ha mindre statlig kontroll. Det er lov å håpe.

Sentrale myndigheter bør i større grad holde fingrene fra skolefatet. Det er i skolen de vet best hva som skal til for at elever lærer. Mindre styring fra toppen, gir mer motiverte lærere og en bedre skole.