To og en halv uke etter 22 juli er det fremdeles maktesløsheten som rår. Det finnes knapt nok svar på alle spørsmålene som stilles og det er tvilen om hva vi skal gjøre for å hindre terror som dominerer, skriver redaktør Magne Lerø.
Når ulykker og katastrofer skjer, forlanger folk, anført av medier og politikere, å få vite hva som har skjedd, hvem som har skylden og hva som kan gjøres for at det ikke skal skje igjen. Anders Behring Breiviks udåd er så grusom, uvirkelig og sjokkerende at «ansvar og tiltak for å forebygge»-debatten har fungert på en annen måte.
Det politiske Norge med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, har konsentrert seg om å gi støtte til de rammede og bidra til å holde nasjonen sammen i sorg og håp. De har avvist å gå inn i debatten om «hva gjør vi nå». Det er retorikken som har rådd grunnen. Politikerne våre har imponert en hel verden ved måten de har taklet katastrofen på. Den til tider plagsomme politikerforrakten, er drevet et godt stykke tilbake. Folk og politikere har opplevd en sterk samhørighet. Den som får størst uttelling er Jens Stoltenberg som har frontet sorgen og fortvilelsen mer enn noen andre. Han har vist kvaliteter som statsmann og står nå fram som landets definert landsfader. De første meningsmålingene gir Ap en framgang på 10-12 prosent. Ap har fått en politisk gevinst som vil vare i lang tid framover. Stoltenberg sterke stilling kan få betydning for stortingsvalget om to år. Men vi skal ikke overdrive langtidsvirkningene. Det avgjørende for velgerne er tross alt den politikken som føres. Fortsett å lese Den vonde maktesløsheten