Stikkordarkiv: straff

Kommentarer

Sannsynlig utilregnelig

Det er ført godt argumenter i retten for at Anders Behring Breivik er utilregnelig. Derfor skal det mye til for påtalemakten til å ombestemme seg og slå fast at tvilen likevel ikke skal komme tiltalte til gode, skriver redaktør Magne Lerø.

Hadde retten skulle tatt stilling til hvem de mener argumenterer best for sin diagnose, Synne Sørheim og Torgeir Huseby, som går for utilregnelighet, eller Terje Tørrisen og Ragnar Aspaas som mener han er tilregnelig, ville det vært et åpent spørsmål hva retten ville landet på. Det er ikke dette retten skal ta stilling til. Når to rettspsykiatere har konkludert med at han er utilregnelig, den rettsmedisinske kommisjon  har stilt seg bak deres konklusjon, de to har forsvart sin rapport i retten, det etter hvert har dukket opp flere psykiatere som har gitt dem støtte og flere eksperter står fram og sier de er usikre på om Breivik er tilregnelig, skal retten kunne anse det som bevist at han er tilregnelig. Hvis ikke skal han dømmes til behandling fordi han må anses som utilregnelig.  Det holder ikke med sannsynlighetsovervekt. Retten skal være sikre, tvilen skal være praktisk talt ryddet av veien, for at vi skal kunne dømme noen til straff. Slik er rettsreglene.

Det spiller ingen rolle hva Anders Behring selv mener.

Rosenqvists tvil

Det gikk ikke mange dagene etter 22.juli før det var etablert som en sannhet i opinionen at Anders Behring Breivik var tilregnelig. Flere psykiatere medvirket til dette, blant dem var rettspsykiater Randi Rosenqvist  som i mange år har vært leder for den rettsmedisinske kommisjonen.

Allerede fem dager etter terrorhandlingene uttalte hun at ut fra opplysningene som da var kommet frem i media, så hun det ikke som sannsynlig at Breivik ville bli erklært strafferettslig utilregnelig.

– Ut fra hans atferd fredagen 22. juli så fremsto han verken kaotisk, ulogisk eller fragmentert, uttalte hun til Dagsavisen. Hun er ansatt ved Ila og er rådgiver for direktøren. I den forbindelse har hun hatt et par korte samtaler med Breivik og konkludert med at han ikke er psykotisk.

Hun uttaler seg altså først offentlig og får deretter sitt syn bekreftet ved å snakke med ham.  Hun er en av dem som i løpet av rettsaken må ha kommet i tvil. Lørdag uttalte hun til Aftenposten at hun ikke tror Breivik har en paranoid schizofren diagnose, men at hun ikke har tatt stilling til om han har en psykose eller om han er utilregnelig. 

Synne Sørheim og Torgeir Huseby startet med å undersøke en forbryter som opinionen og en rekke psykiatere for lengst hadde erklært tilregnelig. De har ikke har noen som helst interesse i saken eller prestisje å forsvare. De brukte sitt beste faglige skjønn. Det kan selvsagt ikke utelukkes at to av våre fremste rettspsykiatere tar feil.. Det er de som mener de ble «satt ut» av grusomheten 22. juli slik at de fikk svekket sin dømmekraft. Det avviser de selv fullstendig og henviser til at de har mye erfaring fra å snakke med farlige forbrytere. Den mest tungtveiende kritikken de utsettes for er at de ikke har fått med seg hvor vanlig det er i enkelte miljøer å være som Breivik. De hører terrorforskere  og spesialister på høyreekstreme miljøer beskriver de holdninger disse miljøene preges av. For dem er det ikke politikk det dreier seg om. De er overbevist om at den de har foran seg en mann det har klikket for. Han er beruset av vold og den rollen han har tildelt seg selv i kampen for å redde Europa. Psykosene kjenner man igjen når man møter den, argumenterer de med og viser til sin  årelange praksis.

En folkefiende

Da Sørheim og Huseby la fram sin rapport, ble de i offentligheten gjort nærmest «utilregnelige». Det var som om Ibsens «En folkefiende» utspilte seg like foran øynene på oss. Deres «fakta» ble opplevd som utålelig. De fratok jo det politiske og folkelige Norge den forklaringsrammen som var etablert for dens største tragedien som hadde rammet oss siden krigen. Vi hadde gått i blomstertog og tatt avstand for alt som smakte av Breivikske holdninger.  At dette skulle være en syk manns verk, passet ikke inn. Det var en politiske ekstremist vil hadde å gjøre med. Det handlet, det skulle handle om politikk, ikke psykiatri. Slik skulle det ikke gå.

En av de som insisterer sterkest på at det er politikken, ikke psykiatrien som må være forståelsesrammen for Anders Behring Breivik, er Aftenpostens politiske redaktør, Haralds Stanghelle. I dag skriver han at Sørheim og Huseby ikke en gang er i stand til å tolke det moren forteller riktig. For den rettsmediske kommisjon er det avgjørende å reflektere over de adferd endringer moren observerer. For Stanghelle handler det om hverdagskonflikter som lar seg forklare uten hjelp fra psykiatrien.

Det er nettopp i dialogen, tett på personen, tett på i tid og uten at den det gjelder har fått anledning til å ta inn over seg omgivelsenes reaksjoner, en ha best forutsetninger for å stille en korrekt diagnose.  Breivik er en notorisk løgner, en bedrager og en manipulator. Hans store mål har vært å få de to sier psykiaterne til å erklære ham tilregnelig. For ham har alt dreide seg om å lure alle som har observert ham etter at han fikk diagnosen utilregnelig. Hva  Breivik har sagt til Tørrisen og Aspaas er langt mindre verd enn det han sa til Sørheim og Huseby. Det er det den rettsmediske kommisjon sier.  At det er en kvalitetsforskjell på de to observasjonen, burde det ikke være vanskelig å innse. De er såpass betydelige at Aspaas og Tørrisens rapport ikke ble godkjent av den rettsmediske kommisjon.

Det er nødvendig å gjennomgå rettspsykiatriens plass i norsk strafferett. Det er også gode grunner til å vurdere om vi skal trekke grensen mellom tilregnelighet og utilregnelig på en annen måte i dag.  Psykiatrien har bidratt til å humanisere rettsvesenet. Vi straffer ikke de som er syke. I det minste må det tas hensyn til dette ved straffeutmålingen. Breivik er kanskje et slikt grensetilfelle. Breivik skal imidlertid dømmes etter dagens lover og rettspraksis.   

Kommentarer

Strøm-Erichsens lex Breivik

Helseministeren bryter med rettstatens ide når hun vil holde en fange i fengsel på livstid, ikke fordi han er en fare for samfunnet, men politiet tror at samfunnet er en fare for ham. Norge er da vitterlig ingen politistat.

-Min oppgave er å sørge for at vi har et lovverk om psykisk helsevern som ivaretar alles sikkerhet, sier helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap). Det høres i første omgang aldeles utmerket ut, nesten omsorgsfullt. I virkeligheten er dette en begrunnelse for livsvarig fengsel som er en rettstat uverdig. Det er Andres Behring Breivik det handler om. Regjeringen vil helgardere seg. Hvis Behring Breivik blir dømt til straff slik han ønsker, er det ikke noe problem. Han regner med å tilbringe resten av sitt liv i fengsel og vil oppfatte seg som en politisk fange. Fra fengselet satser han på å få en posisjon i det høyreorienterte, innvandringskritiske miljøet. Han kan dømmes til fengsel, men ikke til taushet. Fortsett å lese Strøm-Erichsens lex Breivik →

Kommentarer

Breiviks krav om tilregnelighet

Anders Behring Brevik har gått i allianse med VG, AUF og opinionen mot psykiaterne og påtalemyndighetene som vil frata ham meningen med sin udåd. Han vil være tilregnelig og bygge seg opp som politisk straffange.

Når tiltalen mot Anders Behring Breivik i dag blir kjent, vil den neppe inneholde noen bomber. Bistandsadvokatene vil stå i kø for å kommentere et og annet, og det er sikkert grunnlag for en del kloke ord fra juridisk eksperthold. Det store spørsmålet er om Behring Breivik er tilregnelig eller ikke. Påtalemyndigheten mener «ut fra slik saken er opplyst» at han ikke er tilregnelig og at han derfor skal dømmes til behandling og i praksis fengsel i årevis. De forholder seg til rapporten fra rettspsykiaterne Torgeir Huseby og Synnøve Sørheim som sier de «ikke er i tvil» om at Breivik er paranoid schizofren og at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket. Dette førte til at både politikere og andre psykiatere rykket ut med påstander om at de to måtte ta feil. Det hele endte med at retten oppnevnte Terje Tørrisen og Agnar Aspaas for å foreta en ny vurdering av Breivik. I tillegg er en gruppe på 10 personer engasjert for å observere Breivik døgnet rundt. Fortsett å lese Breiviks krav om tilregnelighet →

Kommentarer

Syk og avpolitisert Behring Breivik

Når de to sakkyndige konkluderer med at Anders Behring Breivik er så syk at han ikke kan straffes, må seriøse medier holde seg unna. Man gir da ingen mikrofon til en sinnsforvirret person. Syke meninger bør ikke danne premisser for politisk debatt.

Siden 22.juli har vi hatt en diskusjon om de politiske holdninger som Anders Behring Breivik har begrunnet  sine massedrap med. Forskjellen mellom ham og de andre ekstremister, er at han omsatte sine holdninger til handling. Han var den som ble terrorist for å virkeliggjøre det han trodde på. Nå viser det seg at forskjellene mellom Behring Brevik og andre som befinner seg i det samme ekstreme politiske landskap er større enn som så.

I går slo de to psykiatriske sakkyndige fast at Behring Breivik uten tvil er paranoid schizofreni. Terroren 22.juli er altså en gal manns verk. Massemorderen er så gal at ha ikke kan straffes.

Klassekampen har i dag en reportasje om at ofre fra Utøya og andre fra venstresiden som nekter å avskrive 22.juli-terroren som bare en gal manns verk. De vil tolke terroren som politisk og vil ha en politisk diagnose. De vil beholde Anders Behring Brevik i den settingen han har fungert. Det er i denne politiske settingen ikke minst Anders Behring Breivik selv vil være. Derfor har han skrevet hundrevis av sider om sin politiske ideologi. Han mener selv at han omsetter sitt politiske syn til handling.  AUF plasserte da også Behring Breivik med en gang inn i den settingen han ønsket seg.

Det er neppe mulig å holde ham der. De første som må ta stilling til det, er mediene. En rekke medier har sagt de vil intervjue Behring Breivik når det lar seg gjøre. Han er klar som et egg. Det er ingen ting han heller vil. Det  kan hende at han er så pass tilregnelig at han vil legge bånd på seg og holde tilbake noen av sine mest sprø tanker. Men medier intervjuer da ikke syke personer. Mediene kan ikke på ramm alvor videreformidle en psykisk forvirret mann merkverdige meninger.

Ute av kontroll

Det er nå større grunn til å belyse og diskutere hvordan og hvorfor Anders Behring Breivik endte opp som et psykiatrisk tilfelle ute av kontroll. Hva forteller det om det samfunnet vi lever i?

Det er mulig de psykiatrisk sakkyndige vil være uenige i å gi Behring Brevik diagnosen «paranoid schizofren».  Det vil sannsynligvis være psykiatere og andre fagfolk som på generelt grunnlag mener i har gått for langt i å diagnostisere folk som har begått straffbare handlinger bort fra straffeansvar.

Og det kan være grunn til å diskutere om Behring Breivik skiller seg ut for eksempel fra Vidkun Quisling, Josef Stalin, Adolf Hitler, Osama bin Laden og andre som har ansvar for å ha begått de grusomste handlinger. Antagelig vil psykiatere svare at Behring Breivik er i en egen klasse i forhold til de fleste av disse. De groveste terrorister er ikke psykotiske. De kan ha karakterbrist og en være som psykopater å regne, men de er ikke syke. De vet hva de gjør. De er villige til å påføre andre tap og smerte for å vinne en politisk kamp. Anders Behring Brevik har konstruert seg et univers som ikke eksisterer. Han ser på seg selv som en frelser for hele Europa, han er tempelridderen som for alvor setter det store slaget i gang, han er leder for en Orden som ikke eksisterer og ser på seg selv som en leder for et Norge renset for utlendinger.  Dette er ikke ekstremt, sier psykiaterne. Det er så sykt som det kan få blitt. Det er et ødelagt menneske vi har med å gjøre. Han har flyttet inn i en verden som vi andre ikke har del i. Det er schizofrenien vesen.  

Denne saken ligger i rettssystemet. Det vil være den rådende oppfatning her som vil avgjøre Behring Breviks skjebne. Med mindre de ni sakkyndige som nå skal vurdere de to psykiaternes rapport, mener det er tvil om konklusjonen, vil retten ikke dømme ham til straff, men til tvungen behandling. Retten vil ikke ta hensyn til hva de pårørende mener. Aller minst vil de bry seg med hva politikere mener. Den tredje statsmakt skal sørge for uavhengighet i forhold til den utøvende og lovgivende makt. Retten har en oppgave, å sørge for at rettsstaten fungerer.

Sandberg skivebom

Politikerne eller regjeringen kan ikke gjøre noen som helst i denne saken. Derfor  presenterte Per Sandberg (Frp), leder av justiskomiteen, en skivebom i megaklassen da han rett etter at de psykiatriske sakkyndiges rapport var kjent, tok til orde for at «vi kan ikke godta rapporten som den foreligger nå».  Han ville ha to nye sakkyndige til å gjøre jobben på nytt. Knut Arild Hareide (KrF) gikk nesten like langt. De andre partilederene holdt hodet klart og henviste den slags vurderinger til retten.

Hareide og Sandberg må skjerpe seg. Ut fra det Hareide sa i Politisk Kvarter i dag, se det ut til at han alt har innsett at han i går leverte en kommentar som ikke holdt mål.  Som leder for 22.juli-utvalget i Stortinget, får han flere sjanser på å vise at han kan holde tunga rett i munnen. Per Sandberg bør trene seg i å stagge sin trang til å tute med de populistiske ulvene som er ute i alt slags vær.

Kommentarer

Refseren Janne Kristiansen

Vi kan selvsagt leve med en PST-sjef som slenger med leppa og som ikke bryr seg om egne lovbrudd fordi det er lenge siden, og en politidirektør som omgår norsk lov for å skaffe seg egne barn, men de bidrar faktisk til å svekke respekten for den loven de skal håndheve.

Det er noe forfriskende med offentlige tjenestemenn som henger fra seg den diplomatiske språkbruk de vanligvis fører og som flesker til med det de faktisk mener. Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, (PST), Janne Kristiansen, er lut lei Arne Treholt. Da Gjennopptagelseskommisjonen konkluderte med at de ikke var grunnlag for å hevde at det var jukset med bevis i saken mot Treholt, kvitterte Kristiansen med å forlange en unnskyldning fra de som hadde hevdet dette. PST, den gang POT, driver da ikke med slikt. Det måtte alle vite. Bare å tenke tanken var en uhyrlighet.  Det var det hun kommuniserte. Selvsagt får hun ikke en unnskyldning fra en kjeft.

I Janne Kristiansens verden er det utenkelig at ikke PST følger norsk lov. Vi har ikke den minste grunn til å tvile på at hun ikke passer på at PST holder seg innenfor alle de grenser som politikerne har satt for deres virksomhet. I går slo imidlertid Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneneste (EOS-utvalget) fast at slik var det ikke i Arne Treholts tilfelle. Han og hans families rettigheter er blitt krenket på det groveste. Han er blitt utsatt for ulovlig romavlytting, husransakelse og videoovervåkning. Fortsett å lese Refseren Janne Kristiansen →

Kommentarer

Tankepolitiet om voldtekt

Det skulle bare mangle at ikke politiet skal kunne holde fram kvinners alkoholbruk og grenseløs sexadferd som medvirkende årsak til voldtekt. «Tankepolitiet» og politisk korrekthet i den gode saks tjeneste må ikke føre til taushet om årsak og utviklingstrekk.

Nå har også Amnesty International, av alle, hengt seg på kritikken av politiet som i forrige uke offentliggjorde en rapport om kvinners beskrivelse av hva som skjedde da de ble voldtatt. Rådgiver Patricia Kaatee i Amnesty mener politiet opptrer moraliserende og fordomsfullt og at de fraskriver seg ansvar ved å skylde på kvinners sexkultur og drikkevaner.

Analytiker Marianne Sætre i Politiet har gått igjennom alle anmeldelsene av voldtekter de seinere årene. Såkalte overfallsvoldtekt utgjør et lite mindretall. 33 prosent av voldtektene skjer på fest. 66 prosent av kvinnene i de anmeldte voldtektene var beruset. 26 prosent var nærmest i en bevisstløs tilstand da de ble voldtatt. Det mest vanlige er at kvinnen kjenner voldtektsmannen. I underkant av 15 prosent  anmelder en voldtekt.

Marianne Sætre peker på at det har utviklet en ny type partykultur preget av sex og alkohol og at det i dette miljøet skjer en god del voldtekter. Politiinspektør Hanne Kristin Rohde peker på at den nye ungdomskulturen en mer hemningsløs og eksperimentell når det gjelder sex. Unge presser hverandre til en grenseoverskridende adferd. Når en er beruset blir ens dømmekraft svekket. Rohde mener menn blir voldtektsmenn uten å ville det og at kvinner kommer i en situasjon der de blir voldtatt fordi de er sterkt beruset ikke klarer å si skikkelig i fra.

Viktoriansk

Rohde mener at det har skjedd en endring i hvordan kvinner opptrer, noe som har påvirket voldtektsfaren.

– Det vi ser er at fra at voldtekt i mange tilfeller kunne dreie seg om en kvinne som hadde en litt sånn viktoriansk opptreden, med å være litt passiv og avventende, mens en mann var voldelig og angripende, så har likestillingen også nådd de unge og de unge voksne miljøene 100 prosent, ved at kvinnen er veldig aktiv, sier Rohde til NRK.no

Inga Marte Thorkildsen (SV) var først ute med å kritisere politiet for å ordlegge seg på en måte som gir inntrykk av at kvinner er medansvarlig når voldtekt skjer. Nå følger Amnesty International opp med å hevde at rapporten legger for stor grad vekt på kvinners adferd som en forklarende årsak framfor å legge e tydelig ansvar på gjerningsmannen

–        Det er oppstått et for sterkt fokus på jenters alkoholbruk og seksualmoral som bekrefter eksisterende fordommer. Vi bør være glad for at jenter kan ha et aktivt seksualliv på egne premisser, men denne rapporten farliggjør det, sier Kaatee.

Arild Stokkan Grande sier til Klassekampen i dag at det alltid må fokuseres på gjerningsmannen. Han mener det er sterkt beklagelig at politiet snur debatten på hodet ved å fokusere på offeret og slår fast at det er «menn som er årsak til problemet»

De som kritiserer politiet i denne saken, opptrer selv som «tankepoliti» og voktere av en unison politisk korrekthet. Det er kvinner i politiet som har analysert materialet og kommentert saken offentlig. De har alle forutsetninger for og interesse av å kunne se saken fra kvinnenes side. Men de kan da ikke la være å fortelle det de faktisk observerer.

Det politiet sier er at dersom kvinner drikker seg sørpe fulle og deltar på fester der det ligger i kortene at man har sex, også av den mer eksperimentelle sorten, så er sjansene større for at en kan bli voldtatt enn om man drikker mindre og sette egen grenser for hva slags sex man ønsker å være med på. Det samme kan sies dersom kvinner sjangler minimalt påkledd gatelangs på nattens tider.

Man kan selvsagt svare at kvinner har lov å drikke så mye de vil, ha sex så mye de vil, gå så beruset og lettkledd på gata når de vil. Det forsvarer ikke at de blir voldtatt. Selvsagt gjør det ikke det.  

Ingen mann har rett til å tvinge en kvinne til sex hun ikke ønsker. Det er ingen som er uenige i det. Men det betyr ikke at politiets som har førstehånds kjennskap til hva som fører til at kvinner blir voldtatt, skal la være å si det. Det er deres plikt

Politiet får ikke slutt på voldtekt. Skyldspørsmålet er særdeles vanskelig i voldtektssaker, i alle fall når voldtekt skjer i forbindelse med overstadig beruselse og eksperimentell sex.

Strengere regler

Politikerne har vært inne på tanken om å lage enda strengere regler. Men vi kan ikke ende der at en er skyldig i voldtekt med mindre en kan framlegge skriftlig bevis for at «det er ok».

Samfunnet er sterk i sin fordømmelse av voldtektsmenn. Menn vet inderlig godt at de ikke skal presse en kvinne til sex hun ikke ønsker.

Det er ikke noe grunnlag for å hevde at politiets ikke tar voldtektsproblemet på alvor. Når de fleste anmeldte voldtekter ikke fører til at dom, skyldes det at kravene til bevis ikke holder. Den rapporten politiets la fram i forrige uke, viser hvor komplisert voldtektsproblematikken er. Mannen har ansvaret, men kvinner kan gjøre en ganske mye for å hindre at de kommer opp i situasjoner der menn bruker vold mot dem. Det er problemer i samfunnet som politiet og politikerne ikke kan løse. Det er menneskene selv som må løse det ved å opptre klokt og ansvarlig.