Kristin Halvorsen og Barack Obama få ta seg en prat om hvordan det er mulig å miste så mange velgere på så kort tid. De med makt havner fort i maktesløshet når det gjelder å beholde velgere på laget.

Kristin Halvorsen, en gang med målinger opp mot 20-tallet og 12,5 prosent av stemmene i 2001, kan ti år etter ende opp med å ha mistet nærmere to tredjedeler av velgerne sine.  I flere år har de vært på vei ned i bølgedalen. De faller bare dypere og dypere. Kristin Halvorsen har stått ved roret siden 1997. Til tross for sterk tilbakegang i flere år, er hun partiets ubestridte leder.  For hun er dyktig. Hun kan spille på populismens strenger, er på hugget i debatter, treffsikker, folkelig og har bøttevis med bred politiske erfaring og hun imponerte som finansminister. Hun både kan og vil bruke makt og mestrer alle politikkens finesser. Allikevel vender velgerne henne ryggen.

Det kan være for enkelt å si at slikt må en regne med når et «miniparti» sitter med ansvaret i en regjering. Det handler også om at partiet ikke lenger leverer politiske løsninger som treffer folk. Så lenge en er med i regjering, er det nesten umulig å komme på offensiven med sin egen politikk. Det hjelper ikke SV særlig mye om Ap lar dem få lov til å fronte skrotingen av kontantstøtten til to-åringer.  Når Audun Lysbakken framhever at dette er et stort grep for bedre integrering av innvandrere, er det ingen jubel å spore.  Få tror det er så enkelt.

SV har det partier kan ønske seg: En sterk og samlende partileder og regjeringsmakt. Og likevel går det galt. SV har kommet i en situasjon der regjeringstaburetten symboliserer like mye avmakt som makt. Vi hører de sier at de klarer å sette sitt preg på regjeringens politikk. Men de som en gang stemte på partiet, begeistres ikke av det de måtte se av «SV-preg», hvis de i det hele tatt ser noe. Den rødgrønne regjeringen framstår dessuten som sliten og forvirret. En uke før et valg har de klart å ende opp i en strid om Ola Borten Moe og hva de står for i klima- og oljepolitikken.

Det blir ikke enklere for de rødgrønne de neste to årene. Snarere tvert i mot. Hvis SV vil være med på regjeringsseilasen videre, kan de ikke kalkulere med at velgerne kommer tilbake. Sannsynligvis vil enda flere forlate dem.

Det er i alle fall en som overgår Kristin Halvorsen når det gjelder å miste flere velgere og det langt raskere; det er Barack Obama.  Knapt noen president er blitt jublet inn av massene i Det hvite hus som Obama. Med sitt program for «change» skapte av himmelske forventninger. Han talte med en slik kraft og overbevisning at noen og enhver begynte å tro at det var et nytt USA som var i emning. Det viste det seg ikke å være. Det  gikk ikke mange månedene før Obama begynte å rase nedover på meningsmålingene. Etter vel et år måtte han tåle å bli omtalt som en av de minst populære presidentene. Obama har arvet to kriger, en finanskrise og en statsgjeld som ikke er til å leve med. Det har blitt smått med politiske seiere. Helsereformen som han fikk tvunget igjennom, var en blek utgave av det han gikk til valg på. Den blir ytterligere barbert gjennom de kutt som må gjennomføres i tiden framover.

Verdens mektigste

Barack Obama omtales gjerne som verdens mektigste mann. Selv har han de siste månedene vært fanget i maktesløshetens grep. Da Demokratene i fjor mistet flertallet i Kongressen, mistet Obama mye av sin handlefrihet. Tea-bevegelsen og Republikanerne klarte i vår å presse Obama fra skanse til skanse med sin avvisning av skatteøkninger og krav om så pass kraftige kutt i statens utgifter at en ikke økte gjeldsbyrden.  Denne kampen måtte Obama føre med ryggen mot veggen. Det var han som hadde blitt hengt ut dersom det hadde endte med at budsjett ikke ble vedtatt. Kassen var tom og USA hadde da måtte misligholde sine lån uten et budsjett som var vedtatt.

Det endte med et kompromiss som Obama hadde lite grunn til å være fornøyd med. Men det økte hans handlingsrom.  Denne uken fikk vi se en mer direkte, dristig og handlekraftig president. Han pepret Kongressen med kritikk for å drive et politisk spil og vise sendrektighet.  Og han dristet seg til å lansere en ny «bruke penger»- strategi etter beste keynesiansk merke. Han vil sette fart i økonomien med å sette en million veiarbeidere i arbeid.

– Skal Obama bli gjenvalgt neste år, må han bli tøffere og tørre å gjøre det han mente da han lovet «change», sier USAs tidligere korrespondent, Tove Bjørgaas til Aftenposten. Hun skriver om Obamas USA i boken « Forandring og frykt».

Dristige Obama

Det er nettopp det Obama forsøker på. Han kan ikke lenger lefle med Tea-bevegelsen. Han må gå til krig mot dem. Han må løfte fram sine egne tanker og planer for hvordan USA skal styres. Han må få satt sine egne ideer på dagsorden og ikke la seg drukne i budsjettkutt og ulne kompromisser med Republikanerne.

Systemene er sterkere enn politikere. Det amerikanske systemet med en maktfordeling mellom president og Kongressen sørger for at presidentens makt begrenses. Derfor opplever Obama at han ikke har den handlefrihet han ønsker seg til å føre den politikken har tro på. Han må kompromisse, som om han satt i en samarbeidsregjering.

Men Obama er øverste sjef. Han har så pass mye pakt, en så sterk posisjon, at han har mulighet til vinne tapte velgere tilbake til sitt prosjekt. Det har ikke Kristin Halvorsen. Hun har ikke den posisjonen som skal til. Hun er første og fremst et lojalt medlem i en regjering som sliter og som styres at en statsminister som har rundt syv ganger så mange velger bak seg.

Barack Obama og Kristin Halvorsen er felles om å erfare den sterke nedturskraften i de brutte forventninger. Obama er i posisjon til å bygge opp forventinger igjen. Det er ikke Kristin Halvorsen.