Venstres nestleder, Ola Elvestuen, serverer liberalisme på avveier. Når han nekter å bøye seg for alkoholpolitikkens realiteter, bidrar han ytterligere til å demonstrere at Venstre er på vei på mot avgrunnen, skriver redaktør Magne Lerø .

Venstre har valgt å samarbeide med Frp i Oslo, men et slikt samarbeid på landsplan blir en ulykke for parti og folk. Ikke lett å forstå. I Oslo er det nestleder Ola Elvestuen som regjerer partiet. I går forsvarte han byrådets skjenkepolitikk på NRK i debatt med Aps Jan Bøhler. Det ble en bedrøvelig Venstre-forestilling.

Regjeringen akter å endre loven slik at det ikke blir tillatt å skjenke alkohol etter klokken to om natten. I dag kan en få kjøpt øl, vin og sprit til klokken tre. Politiet landet over anbefaler dette. Det er det mest effektive man kan foreta seg for å redusere vold, uro og ødeleggelser som skjer etter at skjenkestedene stenger. I Trondheim har de gjort det. Ove Sem forteller at erfaringene er meget gode. Kriminalitet på denne tiden av døgnet er redusert med 30 prosent. Politiet slipper å være ute i gatene så lenge og det blir færre kriminalsaker å ta seg av. Det betyr at de kan bruke tiden på å etterforske andre saker og drive forebyggende arbeid.

I Oslo vil ikke byrådet redusere skjenketiden. Ola Elvestuen mener det vil hjelpe på hvis kollektivtransporten blir bedre. Hvor tar mannen det fra? Jo, det er et av tiltakene politiet foreslår. Det er riktig, men det store og avgjørende grepet politiet anbefaler er å begrense skjenketiden til klokken to.

Det er imot det lokale selvstyret å endre på skjenketidene, hevder Elvestuen. Det er altså ok at staten bestemmer at det ikke skal være tillatt å skjenke etter klokken tre, men ikke etter klokken to. Hva slags argumentasjon er dette? Elvestuen får da være så pass konsekvent at han går inn for at bestemmelsen skal oppheves. Statlig overkjøring kan ikke handle om et klokkeslett på en time.

Elvestuen og byrådet vil la bydelene avgjøre skjenketidene. En edel tanke. Men her kommer Jan Bøhler inn med det som teller. Det er staten som betaler for at vi skal ha politi i gatene og for at kriminelle skal bli straffeforfulgt. Vil bydelene eller Oslo kommune betale de millionene det koster skattebetalerne for at en liten gruppe av befolkningen skal få ruse seg til klokken tre på natten?

Ola Elvestuen snakker også om at «utelivet er en attraksjon» som må være lokalpolitikernes ansvar. Oslos uteliv klokken tre om natten er ikke en attraksjon. Det er en tragedie, fordi det da oppstår en fortetning av alkoholbrukens skadevirkninger. Selv i rike Norge har vi annet vi kan bruke pengene til enn å holde styr på folk som har mistet både sans og samling.

Frp er langt mer ekstrem enn Venstre i sin alkoholpolitikk. Frp har stukket hodet i sanden for det mest av det forskere kan fortelle om konsekvensen av økt tilgjengelighet til alkohol.

Det sosialliberale alternativ som Venstre snakker om, er det mye godt å si om. Men når liberal tenkning brukes som begrunnelse for at samfunnet skal tillate at fulle folk på nattens tid gjør skade på eiendom og andre mennesker som beløper seg til hundrevis av millioner, da er liberalismen blitt en parodi.

Elvestuen er et eksempel på det Lars Sponheim advarer mot. I alkoholpolitikken i Oslo har Venstre klistrer seg fast til Frp. Og resultatet er et sosialliberalt vrangblide.     

Markedskreftene holder på å ta knekken på en rekke fotballklubber og NRK som lisensfinansiert allmennkringkaster. NRK bør skjære igjennom og lage et enklere og billigere Grand Prix, skriver redaktør Magne Lerø .   

Modellen med NRK som allmennkringkaster er at NRK viser «alt» som er verd å se. Og fordi «alle» ser mye på NRK, må alle betale lisens når de kjøper TV. Slik er det ikke lenger.

For NRK var det en lykke – eller en ulykke, det avhenger av hvordan en vil se det – at Alexander Rybak vant Melodi Grand Prix. Det betyr at NRK må arrangere finalen neste år, og det koster 211 millioner kroner. De pengene har ikke NRK. Derfor har de solgt senderettighetene til fotball-VM neste år. Protestene var mange og sterke. Og det ble sagt rett ut både fra politikere og fotballentusiaster at dette kom til å svekke lisensmodellen.

Budsjettet for neste år går likevel ikke i balanse. NRK-lisensen må økes neste år, med 55 kroner skriver Dagbladet.

Kulturminister Trond Giske vil heller øke lisensen enn å gi en ekstrabevilgning til NRK. Han kritiserte også NRK for å selge fotballrettighetene. Greit å mene det før et valg.

Lisensøkning kombinert med at NRK selger ut fotballrettighetene, er en farlig linje å slå inn på. Det er en gryende motstand mot NRK-lisensen. Hadde vi fått en borgerlig regjering etter valget, ville NRK-lisensen stått for fall.

Markedskreftene har tatt et solid grep om underholdningsindustrien. Det spørs om aktørene ikke er i ferd med å prise seg ut av markedet. En lisensfinansiert kanal som NRK har i alle fall store problemer med å kunne betale det det koster for å kunne få vise det folk helst vil se.

Må det være slik? Må NRK bruke 30 millioner kroner på show og scene? Ja, for vil kan ikke diske opp med noe som er dårligere enn det andre land serverer. Og må det brukes 30 millioner på events og pressesenter. Svaret er det samme. Det er slik det er blitt. For Norge som nasjon er dette peanøtter. Hvis et av de fattige landene i Baltikum skulle vinne Grand Prix neste år, blir det er liten katastrofe de får i fanget. De bør slippe å ta bruddet og stoppe den vanvittige kostnadsspiralen. Det kan NRK gjøre i år.

Det er for tiden fotballklubbene som lider mest av markedskreftenes herjinger. Nå går det rykter om at Lyn kan bli reddet fra konkurs. Men tre-fire andre klubber kan komme til å gå ende i skifteretten hvis det ikke finnes investorer som kan unnvære noen millioner. De må da mene at å finansiere et fotballag er å støtte en god sak. Igjen tjener penger på fotballinvesteringer for tiden.

Vi kan ikke ha det slik i norsk fotball, sier presidenten Sonde Kåfjord. Det skal ryddes opp i fotballklubbene balanser, sier han til Dagens Næringsliv. Han krever positiv egenkapital. Det betyr at Brann og Stabæk, for eksempel, vil få store problemer med balansen hvor de har ført opp henholdsvis 30,2 og 20,2 millioner kroner som verdi på spillerne sine.

Sponsorene svikter fotballen, mye på grunn av finanskrisen. Klubbene har spillerlønninger som ligger skyhøyt over det klubbene kan bære. I fjor lykkes Norges Fotballforbund på nytt å selge rettighetene til å sende de norske seriekampene til en pris som synes å ligge godt over det nettsteder og tv-selskaper har råd til. Ved neste korsvei må Fotballforbundet belage seg på å få mindre betalt for disse rettighetene.

Det har vært de som har tatt til orde for at Oslo kommune bør sørge for at Lyn overlever. Det vil selvsagt ikke skje. Fotball-Norge har ikke noe annet valg enn å tilpasse seg markedet. Det kan tenkes de greier det uten av noen av klubbene går på rygg. Og det er ingen krise om fotballspillere må gå kraftig ned i lønn etter hvert.

Fotballklubbene har ingen andre å sende regningen til. Det later det til at NRK mener de har. Så lenge det varer.

Barack Obama er i ferd med å oppleve kraften i de brustne forventninger. Nå må han vise at han har makt og kraft til å få gjennomført det han sier, skriver redaktør Magne Lerø .

Ledelse innebærer å kunne holde fram visjoner som motiverer
og skaper oppslutning, fastlegge strategier og ta stilling i saker det
er delte meninger om og sist, men ikke minst få gjennomført det man
snakker om. Visjoner og mål får konkrete nedslag. Ord må bli handling.
Ledere som bruker store ord, men ikke makter å leve opp til det en sier
i praksis, rammes av kraften av de brustne forventninger. 

Barack Obama raser nedover på meningsmålingene. Ingen
president har det gått som fort nedover med som med Obama. Og grunnen
er at han startet så høyt. Det er ingen spøk å tiltre som en «Guds gave
til verden» i en tid hvor verden går sin skjeve gang.

At populære ledere faller sterkt i popularitet, er ikke så spesielt. Kjell Magne Bondevik kan fortelle om det fenomenet. Frankrikes Nicolas Sarkozy og Storbritannias Tony Blair også, for å nevne flere.

Barack Obama har problemer med gjennomføringen av sin «Yes
we can-visjoner». Han er fortsatt et retorisk geni. Han holdt en
glimrende tale til det amerikanske folk i forrige uke. I forbindelse
med denne ukens klimatoppmøte i New York klarer Obama å innlemme
klimakrisen i sine «Yes we can-visjoner». Han skaper tro på at det
nytter.

Obama fikk finanskrisen i
fanget. Han kunne ikke fått en dårligere start. Obamas krisepolitikk
var ikke radikalt annerledes enn den George W. Bush la opp til. De
brukte skattebetalernes penger til å redde banker, finansinstitusjoner
og bilfabrikker. Det har vært delte meninger om doseringen av
virkemidler. Men denne uken kunne sentralbanksjef Ben Bernanke avlyse
resesjonen i amerikansk økonomi. Nå går det den riktige veien, men med
museskritt. Den amerikanske stat har pådratt seg en gjeld som er vondt
som er mareritt, men det er ikke noe nytt at Kongressen ikke får
budsjettene i balanse.

Det er helsereformen som har skaffet Barack Obama alvorlige
problemer. Demokratene har tidligere mislykktes med å få etablert en
helsetjeneste som omfatter hele befolkningen. Obama ønsker å få med seg
en del republikanere på reformen og har derfor lagt opp til en prosess
der han har åpnet for ulike modeller. Protestene har vært kolossale.
Forsikringsbransjen vil tape stort på en helsereform og motstanden er
tilsvarende. Millioner av amerikanere frykter at helsereformen vil føre
til en sterk økning i skattene. Og store grupper amerikanere er
allergiske mot skatteøkninger.

I løpet av høsten må Barack Obama få banket igjennom en
helsereform. Hvis han ikke klarer det, vil han for alvor få et
taperstempel på seg.

Det Obama sier om satsing på grønn teknologi, reduserte
klimautslipp og behovet for forpliktende internasjonale avtaler, ropes
det hurra til langt inn i miljøbevegelsen. Men også på dette området er
det et godt stykke vei fra ord til handling.

Obama har bidratt til å skape et annet klima mellom USA og
den muslimske verden. Da han talte i Kairo for et par måneder siden,
overrasket han flere muslimske ledere positivt. Testen på om hvorvidt
Obama kun bedriver ord, er knyttet til Midtøsten. Obama har ikke
garantert at han skal skape fred der i løpet av fire år, men også her
står hans autoritet på spill.

Han
har krevd at Israel stopper utbyggingen av flere bosettinger på
Vestbredden. Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, har ikke vært
rede til å gi en slik garanti. Dette stiller palestinerne som krav for
å starte forhandlinger om en endelig løsning.

I går møtte Obama Israels statsminister, Benjamin
Netanyahu, og palestinernes president, Mahmoud Abbas. Han gjorde det
klart at forhandlingene nå må starte opp. Skal Obama lykkes med sitt
«krav om fred» må han legge et betydelig sterkere presse israelerne. Da
møter har kraftig motstand internt.

Barack Obama er langt fra blank når det gjelder politisk
iverksetting. Han vil droppe rakettskjoldet rettet mot Øst-Europa. Det
vil legge grunnlag for en tettere og et mer forpliktende samarbeid med
Russland,

Obama trapper ned i Irak etter planen, og han trapper opp i
Afghanistan som planlagt. Det gjør han ikke mer populær i befolkningen.
Nå er det de som begynner å snakke om «Obamas Vietnam».

Det er altfor tidlig å avskrive Barack Obama som en
president som har lyktes det med sitt program. Politiske ledere kan
ikke styre etter folkemeningen hele tiden. De må finne seg i at mediene
skriver at «det er svekket» når det blåser opp til storm. Ledere som
står under et forventningspress i opinionen, må holde fast på sin egen
agenda og våge å iverksette det en tror på. Ledere i storm må stå som
en påle godt plantet i bakken og ikke som et siv som bøyer seg etter
velgervinden.

Obama gir fortsatt inntrykk av å være sterk, tydelig og dristig. Utfordringen nå er å vise i praksis «yes I can».

Skatt Øst har avdekket milliardoverføringer til skatteparadiser med advokater som mellommenn. Her må det skjæres igjennom. Advokaters taushetsplikt må vike i jakten på skattesnytere, skriver redaktør Magne Lerø .

Norske advokater fører penger ut og inn av skatteparadiser i stor stil på vegne av klienter, skriver Aftenposten i dag. Advokatene nekter imidlertid Skatteetaten å få vite hvem klientene er. Seksjonssjef Øyvind Bakken i Skatt øst mener advokatfirmaene bidrar til å skape et skatteparadis i Norge.

Det står strid om 4,6 milliarder kroner, tre av de er knyttet til et firma i Norge, i løpet av de siste fem årene. Transaksjonene har skjedd i forhold til et par selskaper i Karibien, og i alt seks norske advokatfirmaer er involvert.

I denne saken står lov mot lov. Skatt øst henviser til ligningsloven som gir dem rett til fullt innsyn i alle pengetransaksjoner som skjer her i landet. Advokatene på sin side hevder at de har en lovbestemt taushetsplikt som har til hensikt å verne sine klinter.

Berit Reiss-Andersen, leder for Advokatforeningen, sier hun tar sterkt avstand fra påstanden om at advokater bidrar til å skjule svarte penger. Hun minner om at politiet har hjemmel til å oppheve taushetsplikten dersom det er mistanke om kriminalitet.

Skatt øst har bedt om at loven endes dersom det kan reises tvil om de har rett til det innsyn de krever. Øyvind Bakken gir selv begrunnelsen.

– Vi vet at skatteparadiser skjuler korrupsjon, kriminalitet og skatteflukt. Vi vet at det bor mange mennesker på såkalt fine adresser i Norge uten inntekter.

Advokater må være opptatt av å kjempe for taushetsplikten som er basis i et klientforhold. Regler har imidlertid unntak. Det gjelder når en klient er mistenkt for en kriminell handling. På unntakslisten bør «transaksjoner med skatteparadiser» også føres opp. Da vet klientene det. Hvis de forsøker å bruke advokater til å holde penger unna skattemyndighetene, gjelder ikke taushetsplikten.

En av de gode virkningene av finanskrisen er at kampen mot skatteparadisene er skjerpet både i EU og USA. Myndigheten krever økt innsyn. De som forvalter folks midler har alltid henvist til taushetsplikten. Sveitsiske banker har basert sin virksomhet på absolutt taushetsplikt. De argumenterer slik Advokatforeningen gjør. Nå har de sveitsiske bankene måttet gi etter for presset.

Advokatforeningen bør forstå hvor landet ligger. Det pågår en kamp på internasjonalt plan mot skatteparadisene. De kan neppe regne med forståelse blant politikerne for at transaksjoner med skatteparadiser skal unntas fra ligningsmyndigheten innsyn fordi de tilfeldigvis har brukt advokater.

Advokaters profesjon er å holde seg til loven. Men det kan ikke brukes som argument for at myndighetene skal oppgi kravet om innsyn. Advokater utfører det klinter ber dem om. Det betyr ikke at de dermed blir ansvarlige for alt klienten foretar seg. Skatt Øst påstår ikke at advokatene er skurker, men at de blir medskyldige uten at de selv bryter loven, fordi advokatene ikke ser eller har ansvar for hele bildet.

På forsommeren aksjonerte Skatt Øst mot tre advokatfirma. De har nå forseglet kontoinformasjon i påvente av å få klargjort det juridiske grunnlaget for innsyn. De tre firmaene sier at de vil gå rettens vei for å forsvare sin rett til taushet om de transaksjoner de har foretatt for klientene.

Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Derfor er det ikke godt å si hvordan det går med denne saken. Det er imidlertid all grunn for regjeringen å legge fram et lovendringsforslag som gir Skatt Øst rett til det innsyn der ber om og som sørger for at Advokatforeningen utvider unntaksbestemmelsen når det gjelder taushet,    

Personvernet er i krise. Vi bør avvise EUs datalagringsarkiv med mindre det fører til at hele EØS-avtalen ryker, skriver redaktør Magne Lerø.

SV og Sp har en liste der det står flere EU-direktiver som de vil si nei til. Men i slike saker taler de for relativ døve Ap-ører. Grunnen er at EØS-avtalen pålegger oss å implementere alle direktiver uten å blunke. På papiret har vi en reservasjonsrett. I praksis har ikke den blitt benyttet. Grunnen er at regjeringen ikke har villet ta sjansen på å sette EØS-avtalen i spill ved å nekte å vedta et direktiv.

Det har så langt vært mest strid rundt tjenestedirektivet. Det kunne vi ikke nekte å implementere, fordi det ville blitt oppfattet som om rike Norge forsøkte å slippe unna et direktiv der poenget er at arbeidstakere i EU skal få mulighet til å jobbe i Norge. Det ville EU aldri ha godtatt, forståelig nok.

Nå er Island på vei inn i EU. Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støres strategi er at norsk medlemskap i EU likevel ikke skal settes på dagsorden. Tiden er ikke inne. Fortsatt er EU-motstanden i befolkningen for sterk. Når Island havner innenfor, vil nok en del av nei-motstanden i fiskerinæringen svekkes. Og EØS-avtalen kan svekkes eller EU kan gjøre det klart at de ikke ønsker å føre den videre.

Senterpartiet og Nei til EU vil ha en vurdering av EØS-avtalen. De vil droppe avtalen til fordel for en handelsavtale. EU-tilhengerne vil droppe avtalen til fordel for et medlemskap.

Regjeringens syn er å la alt være som det er, inntil videre.

Høyre er «ja til EU-partiet» fremfor noen. Slik sett er det overraskende at tre av stortingsrepresentantene fra Høyre, Thorbjørn Røe Isaksen, Frank Bakke Jensen og Nikolai Astrup, vil at Norge skal si nei til EUs datalagringsdirektiv. Røe Isaksen sier til Aftenposten at han tar forbehold om at et norsk veto ikke truer hele EØS-avtalen. Han vil altså bruke denne saken for å teste om reservasjonsretten er reell. Dette er en utmerket sak for en slik testing. Norge vil få markere en prinsipiell motstand i en viktig sak som ikke har økonomiske implikasjoner for Norge. EU kan altså ikke beskylde Norge for å ville hente ut en økonomisk gevinst ved å si nei til et direktiv.

Det er saken som er viktig for de omtalte representantene for Høyre. Deres syn har bred politisk støtte. Datalagringsdirektivet innebærer en svekkelse av personvernet. Vår lovgivning er basert på at det ikke skal lagres opplysninger om personer lenger enn strengt nødvendig. EU-direktivet legger opp til det stikk motsatte. Her skal alle tele- og nettselskaper ta vare på all informasjon i opptil to år i tilfelle politiet skal ha bruk for det. Faren for misbruk er overhengende. Slike lister kan være gull verd for aktører som vil utnytte listene kommersielt. Det er også en fare for at logger om kjente personer eller grupperinger kan komme på avveie.

Terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005 var bakgrunnen for at EU vedtok direktivet i 2006. De siste årene er det blitt mer overvåking på stadig flere områder. I siste nummer av Le Monde diplomatique peker redaktør Remi Nilsen på at økt overvåking også skjer med begrunnelse i andre forhold som EU anser som viktige. EU er opptatt av å sikre opphavsretten for eksempel. I IPRED-direktivet gis private aktører og rettighetsinnehavere rett til å samle inn personlig informasjon og overvåke personer som bryter opphavsretten. Man går såpass langt at en åpner for at deres bankkonto kan fryses. Selv om man i EU anser nettilgang som en ukrenkelig rett, vurderer man i Storbritannia om man skal stenge ute personer som forbryter seg mot opphavsretten. I engelske Middlesbrough finnes det forresten overvåkingskameraer utstyrt med høyttalere som ber deg plukke opp søppelet dersom du kaster det fra deg.

Vi er på vei inn i «Storebror ser deg»-samfunnet. Intensjonene er gode, men der ser ut til at vi må gi avkall på stadig mer av vår frihet på det atferdsmessige område. «Tankene mine får du aldri» kan vi fortsatt si. Men i det øyeblikk de blir digitalisert, har vi stadig mindre kontroll med hvor de havner.

Vi bør få en skikkelig debatt om personvern og datalagringsarkiv på fritt grunnlag. Først får vi finne ut hva vi mener. Så får vi ta diskusjonen om vi skal våge å utfordre EU.   

Det er for mange småbedrifter som sliter. Det minste regjeringen kan gjøre er kutte kraftig i skjemaveldet og droppe revisjonsplikten for de minste bedriftene. Det haster, skriver redaktør Magne Lerø .

Høyre vil nå ha kart svar fra regjeringen om hva de akter å foreta seg for å gi småbedrifter mer levelige forhold. I dag er alle aksjeselskaper pålagt revisjonsplikt. Det koster minimum 15 000 kroner. Revisorforeningen har beregnet at om lag 100 000 selskaper til sammen vil spare et par milliarder kroner dersom selskaper som omsetter for mindre enn fem millioner kroner fritas fra revisjonsplikt.  

For to år siden oppnevnte regjeringen et utvalg som skulle vurdere spørsmålet. Meningene var delte. Revisorforeningen var ikke uventet imot. De frykter det vil bli mer svindel hvis revisorene kobles ut. Og det kan bli mer jobb for skattemyndighetene.  

Kristin Halvorsens statssekretær, Ole Morten Gjeving, har uttalt at det er et mål å harmonisere reglene for aksjeselskaper med såkalte NUF-selskaper, altså selskaper som er registrert i utenlandsregisteret. De har ikke revisjonsplikt.  

Både næringsminister Sylvia Brustad og fornyingsminister Heidi Grande Røys har gitt signaler om at det vil komme endringer. Nå vil Svein Flåtten (H) vite når de kommer. Han har skrevet brev til finansminister Kristin Halvorsen. Det er nok i finansdepartementet skepsisen mot enklere regler er størst. Slik er det også når det gjelder skjemaveldet.  

Her mangler det ikke på gode intensjoner. Og det går med museskritt i riktig retning. Regjeringens arbeid for forenkling sparte næringslivet for 230,5 årsverk i 2008. Dette er den nest største nedgangen siden målingene startet i 1998, viser tall fra Brønnøysundregistrene. Mye av nedgangen henger sammen med at store deler av selvangivelsen for næringsdrivende var forhåndsutfylt for første gang. Denne tjenesten tilbys elektronisk gjennom Altinn som er regjeringens viktigste verktøy i arbeidet med å tilby næringslivet offentlige tjenester på nett.  

Næringslivet har beregnet at arbeidet med å fylle inn skjemaer koster 58 milliarder kroner i året.   

I august i fjor lanserte Nærings- og handelsminister Sylvia Brustad en ny handlingsplan for å redusere skjemaveldet. Planen inneholder 120 konkrete tiltak. Hele 14 departementer er involvert. Dette må da gi resultater.  

Faren er imidlertid at forenkling på et område erstattes med nye rapporter og kontroll på et annet. Det er derfor det går så sakte framover. Nå har Kristin Halvorsen muligheten til å vise at regjeringen mener alvor. Dropp revisjonsplikten for små selskaper. Hvis det skulle vise seg at dette fører til like mye surr som Revisorforeningen frykter, får vi heller innføre det igjen.  

Sylvia Brustad vurderer blant annet fritak fra plikten om å levere næringsoppgave for næringsdrivende med brutto næringsinntekt på 50 000 kr eller lavere. Ikke nøl. Dette er ikke noen poeng å lage store systemer for selskaper som ikke omsetter for mer enn dette. Vi får ikke ned skjemaveldet uten at myndighetene tar noen sjanser. Det gjelder å ikke stirre seg blind på mulig misbruk og rot som kan ramme tredjeperson. Skjemaveldet er fortsatt så omfattende at det representerer et betydelig problem, særlig for den verdiskapningen som de små bedriftene i landet representerer.

Jens Stoltenberg kommer ikke til å avgjøre spørsmålet om oljeboring i Lofoten i Soria Moria 2. Det er dessuten ikke lurt av Kristin Halvorsen å legge opp til at dette slaget skal utkjempes nå, skriver redaktør Magne Lerø .

De partiene som har profilert seg sterkest på miljø og nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen, Venstre og SV, er blitt valgets tapere. Om det skal åpnes for oljeboring i de nevnte sårbare områder, er en sak som har stor betydning for samfunnsutviklingen fremover. Altså en sak der Ap vil ha begge hendene på rattet. Jens Stoltenberg har fått styret sin posisjon som den som skal bestemme kursen i viktige saker.

Kristin Halvorsen har sagt at SV akter å vinne denne saken. I valgkampen gikk hun så langt som hun kunne uten å kreve at denne saken skulle sidestilles med EU. Ap, SV og Sp er enige om at regjeringen oppløses dersom det sendes en søknad om medlemskap i kommende fireårsperiode. Før valget sa Kristin Halvorsen også at det i Soria Moria 2 bør slås fast at det aldri blir aktuelt med oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen. Det går det an å mene i en valgkamp. Og selvsagt slår Halvorsen dette kravet i bordet når de rødgrønne setter seg ned for å lage Soria Moria 2.

I går skrev Dagbladet at SV får gjennomslag for å verne Lofoten og Vesterålen. Til gjengjeld må SV godta norske soldater i Afghanistan og en strengere asylpolitikk. Så enkelt er det nok ikke.

Ap har gått til valg på at spørsmålet om oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen skal avgjøres i 2010 etter at alle fakta og alle faglige vurderinger er på bordet. At Jens Stoltenberg, valgvinneren, skulle oppgi det standpunktet fordi valgtaperen SV krever det, er lite sannsynlig. Det er ikke slik Jens Stoltenberg jobber. Stoltenberg kjører prosess. Han er ikke en politiker som strutter av lyst til å fatte tøffe beslutninger. Stoltenberg er en kompromissmaker, en samarbeidets mann, en som er opptatt av å finne løsninger. Han utsetter avgjørelser i håp om å finne en samlende løsning. Men når klokken er fem på tolv, kan Stoltenberg være beslutningssterk. Han bestemmer når han må.

Det går rykter om at Stoltenberg har et kompromiss i ermet når det gjelder Lofoten og Vesterålen. Han finner nok formuleringer som SV kan leve med inntil videre.

SV kan ikke gjøre knefall for Ap i denne saken nå. Soria Moria- erklæringen må gi inntrykk av at det er gode muligheter for at SV kan vinne fram til slutt. Hva slags kompromiss SV kan godta, vet hverken Jens Stoltenberg eller Kristin Halvorsen. Det avhenger både av den politiske situasjonen og holdningen i eget parti.  

For SV er det en risikosport å fortsette i regjeringen under Jens Stoltenbergs ledelse. Et nederlag i Lofoten og Vesterålen er etter all sannsynlighet mer enn det SV kan bære. SV kan komme til å trenge en god sak for en exit fra regjeringen. De kan knapt finne en bedre sak en nei til oljeboring i de aktuelle områdene.

Kristin Halvorsen vil få større effekt om hun venter til denne saken blir avgjort, før hun reiser seg og går ut av regjeringskontorene. Bryter SV på denne saken i Soria Moria- forhandlingene, vil det bli tolket som om valgtaperen SV ikke orker regjeringsmakten lenger. Jens Stoltenberg vil stå fram og si at han er overrasket over at SV velger å bryte ut og at han ikke kan utelukke at Ap også vil si nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen.

I Klassekampen i dag reagerer oljevennlige Ap-politikere på at SV krever at saken skal avgjøres i Soria Moria-forhandlingene. Ap-ordfører i Vågan, Hugo Bjørnstad, og tidligere næringsminister og fylkesleder i Nordland fylkesting, Odd Eriksen, mener at dette ikke er en sak som skal avgjøres på kammerset. Store, viktige saker skal det føres en åpen debatt om. De reagerer på at små partier skal gis avgjørende innflytelse på det de kaller «nasjonens skjebne».

Det betyr med andre ord at det er Ap selv som må avgjøre saken. Med Høyre og Frp er det solid flertall for. De fire småpartiene som er imot, har ikke mer enn 21,9 prosent av stemmene. Slik tenker nok flertallet i Ap, Høyre og Frp.

Senterpartiet er et interesseparti. Der er de opptatt av å få gjennomslag for det bøndene og distriktene ønsker. Det politiske flertall aksepterer at et lite parti må ha noe igjen for å sitte i regjering. Problemet er SV. De har avvikende syn på de store, viktig sakene – og her blir det nok som Ap bestemmer.          

Jens Stoltenberg leverer for dårlig på miljø, grønn industri og næringsliv. Med Trond Giske som miljøvern- og næringsminister vil det bli fart i sakene, skriver redaktør Magne Lerø   

Det Jens Stoltenberg kommer til å få minst problemer med, er å toppe regjeringslaget. Det mangler ikke på spekulasjoner i mediene i dag om hvem som skal ut og inn i regjeringen.

SV har svekket sin stilling og må avgi en statsråd eller la Sp få finansministeren. Det er rimelig. SV er valgets store taper.

Reiulf Steen sier til Dagsavisen i dag at vi bør få en egen miljøvernminister. Det er ikke ment som kritikk mot Erik Solheim som har vært både miljø og bistandsminister de siste to årene. Det handler om fokus. Begrunnelsen for kombinasjonen var at vi må se klimakrisen og bistand i sammenheng. Rett nok, men miljøbevegelsen var skeptisk fra første stund av, men ringreven Solheim har klart kombinasjonen rimelig bra.

Det er gode grunner til å gi en minister ansvar for flere fagområder. Vi kan ikke ha en statsråd for alle sektorer som er viktige. Miljø vil ikke stå sterkere ved at det får en egen minister. De som har tatt til orde for at kombinasjonen energi- og miljøvernminister har et poeng. Svakheten med denne modellen er at det kan bli oppfattet som et «bukken som passer havresekken»-departement. Det er grenser for hvor sterkt man kan legge opp til at en minister skal møte seg selv i døra. Da Åslaug Haga ble olje-og energiminister løftet hun miljøfanen så høyt at en ble litt urolig i Olje-Norge. Men det ga seg etter hvert. Haga ble oljeindustriens minister, selvsagt, for det var det hun var. Terje Riis-Johansen har fortsatt denne linjen.

Skal vi lykkes på det klimapolitiske området, må det legges opp til et tett samarbeid med næringslivet. I USA lover Obama sterk satsing på ny grønn industri. Det samme må vi gjøre i Norge. Bedriftene må ikke betraktes som forurensere, med som frontsoldater i arbeidet med å få utslippene ned. 

Selv om vi er på vei ut av finanskrisen, er store deler av norsk industri fortsatt i krise. Antallet arbeidsplasser i industrien synker. Vi får ikke skikkelig fart på eksportindustrien fordi etterspørselen ennå ikke har tatt seg skikkelig opp. Leverandørindustrien til olje og gass har hatt sitt høydepunkt. Nedbyggingen kan komme til å gå raskere enn vi har regnet med.

Det er av avgjørende betydning for verdiskapingen i samfunnet at bedriftene har gode rammevilkår. Næringspolitikken er et av de områdene regjeringen har gjort det dårligst på. Først forsøkte Odd Eriksen seg som minister, deretter Dag Terje Andersen og til slutt Sylvia Brustad. De fleste regner med at hun ikke får fortsette i regjering. Tre ministre på fire år, forteller det meste.

Den fjerde ministeren Jens Stoltenberg sender i møte med landets verdiskapere må lykkes bedre enn de tre første. Trond Giske er mannen. Han har gjort en imponerende jobb som kirke- og kulturminister. Ved siden av Jonas Gahr Støre og Bjarne Håkon Hanssen er Giske blant de Jens Stoltenberg har.

Vi forstår godt at Kultur-Norge vil beholde Trond Giske. Men de beste lederne bør settes inn der de beste trengs. Giske har tæl og trøkk. Han har de beste forutsetninger for å flytte næringspolitikken opp en divisjon.

Det er ingen krisestemning i næringslivet over at de rødgrønne fortsetter. Snarere tvert imot. Børsen tok valgresultatet som en liten god nyhet. Med Jens Stoltenberg følger det stabilitet. Etter kampene med Eivind Reiten og Kjell Inge Røkke ser de rødgrønne ut til å ha mistet noe av lysten på legge seg ut med næringslivsledere, med unntak av Stein Erik Hagen.

Næringslivet vil ta imot Giske som minister med åpne armer, fordi de vet han er dyktig. Han har kjempet kulturen fram til seier. Giske er mann som kan bedre rammebetingelsen for vekst og nyskaping.

Stein Lier Hansen, sjefen i Norsk Industri, har selv bakgrunn i Ap og fra miljøvern. Nå henter han inn Åslaug Haga for å jobbe med miljø og industri i møte med politikerne. Slik bør også Jens Stoltenberg tenke. Det er gevinster å oppnå på å holde miljø og industri sammen. Vi trenger et løft for grønn industri. Dette har de rødgrønne de beste forutsetninger for å legge til rette for.

Stein Lier Hansen, Åslaug Haga, Roar Flåthen fra de rødgrønne og John G Bernander og Jens Ulltveit-Moe fra høyresiden under ledelsen av Trond Giske – det kan bli et drømmeteam for grønn industri, gode rammevilkår for bedrifter og effektive tiltak for å begrense klimautslippene

Sentrum er steindødt, og det går i utforbakke med småpartiene. SV har grunn til å fortvile over velgerflukt og Aps økte makt. Venstre og KrF må belage seg på et liv i skyggenes dal der de plages med at de ikke orker å ta sjansen på å nærme seg Frp, skriver redaktør Magne Lerø .

Valget ble en katastrofe for Venstre. Stort bedre har det ikke gått for de andre småpartiene. Venstre, SV, Sp, KrF og Venstre har fått 21,9 prosent av stemmene. Det er en tilbakegang på 5,3 prosent. SV har den største tilbakegangen, fra 8,8 til 6,1 prosent. På SVs valgvake jublet de for tidlig. De har vunnet makten, men er blitt valgets tapere.

Sentrum som regjeringsalternativ er steindødt. Når Lars Sponheim er ute av Stortinget har ikke Dagfinn Høybråten kraft og posisjon til å gjenreise sentrum. Han har mer enn nok med å finne veien videre for eget parti. Og det er slett ikke sikkert han leder KrF ved neste valg. Knut Arild Hareide vil puste ham i nakken. Flere i KrF ser Hareide som partiets redningsmann.

KrF skulle bruke posisjonen utenfor regjering til fremstå tydeligere med egen politikk og rendyrke profilen. Det har en ikke lykkes med, og det må Dagfinn Høybråten ta ansvaret for. KrF kan komme til å miste enda flere velgere dersom de forstsetter i samme spor. KrFs problem er at partiet er splittet med hensyn til regjeringsalternativene. Hvis KrF går til sengs med Frp, vil de kunne tape enda flere velgere. Det samme skjer dersom de velger å bli et støtteparti for Ap. De har ikke råd ti å trå feil. Og det kan bli like ille å stå stille.

Det samme problemet har Venstre. Lars Sponheim mener han har tapt valget fordi velgere har gått over til Sp for å være sikker på at Frp ikke får politisk makt. Frp mener Venstre har tapt fordi de ikke vil delta i en felles borgerlig regjering. Valgforskerne kommer snart med sine svar. Realiteten er imidlertid at Lars Sponheim og store deler av Venstre ikke på vilkår vil samarbeide med Frp. Da får det gå som det går. Det var i praksis det Lars Sponheim sa i partilederdebatten i natt. Avvisning av Frp endte opp som hovedsak for Lars Sponheim. Han beklager ikke at han valgte feil strategi. Han ville gjort det samme om igjen, viker det som. Og når velgerne svikter, tar Sponheim konsekvensen av det. Når Sponheim takker for seg vil hans siste hilsen være: For all del, hold Venstre unna Frp.

Når han ser på hvordan det har gått med SV i regjering, kan han bruke det som et skrekkens eksempel. SV er en blek skygge av seg selv. SV er årets taper. Det har gått tilbake 2,7 prosent. Er det ikke grense for hvor mange velgere SV vil ofre på det rødgrønne alteret? Det er visst ikke det. Det er påfallende ro i SV. Kristin Halvorsen sa i går at hun i denne valgkampen ikke engang hadde fått en liten lommekniv i ryggen. Halvorsen åpner ikke for at valgresultatet er såpass dårlig at de må gå noen runder internt på om de skal fortsette i regjering. Halvorsen vil regjere, inntil hun eventuelt kan gå av på en ærerik sak. Det kan bli oljeboring i Lofoten.

Sp er det småpartiet som har gjort det best. Grunnen er at Sp er et interesseparti for bønder og Distrikts-Norge. De er overbevist om at de får størst gjennomslag for sin politikk ved å holde seg til Jens Stoltenberg. Å si takk og farvel til det rødgrønne samarbeidet, er ikke et tema i Sp.

Alt tyder på at vi går mot en todeling av politikken – en rødgrønn og en blå fløy. Men det er slett ikke sikkert Erna Solberg og Siv Jensen klarer å legge en plan for å stå samlet fram som et alternativ til Jens Stoltenberg i 2013.

Årets valg er en personlig triumf for Jens Stoltenberg. Han er nå større enn Gro, sier Bjarne Håkon Hanssen. Og ungdommene i partiet snakker om «den nye Gerhardsen». Ingen truer hans posisjon de neste fire årene, selv om Kristin Halvorsen skal få servert en kamel som er for stor til at hun vil forsøke på å svelge den.  

Valgkampens ikke-saker kan komme til å sprenge både en rødgrønn og en borgerlig samarbeidsregjering før vi vet ordet av det, skriver redaktør Magne Lerø.

Det politiske spillet er blitt hovedsak i årets valgkamp. I dag lister Dagbladet opp fem regjeringsalternativer med bilder av de mest sannsynlige statsrådene. Det må være Norgesrekord på valgdagen. I valget for fire år siden, var det Jens Stoltenberg mot Kjell Magne Bondevik. Carl I. Hagen maktet imidlertid å skape betydelig usikkerhet med sin erklæring om at Frp ikke under noen omstendigheter ville støtte Bondevik som statsminister. Nå er situasjonen mer fastlåst enn noen sinne. Lars Sponheim og Siv Jensen har latt seg friste til å skrive under erklæringer om sin motvilje til samarbeid.

Mediene jakter på nyheter. Hvis man ikke har noe nytt, et overraskende utspill eller en spennende mening, får en ikke journalistenes oppmerksomhet. Unntaket er det politiske spillet. Her er det hakk i plata. Her er alle nyhetskriterier kastet over bort. Gang på gang stilles de samme spørsmål, gang på gang lyder de samme svarene. Det er påfallende at ikke mediene har klart å nedtone spillet til fordel for å bruke mer tid på viktige saker.

Noe av grunnen til at Høyre har gjort en god valgkamp, er at Erna Solberg har hevet seg over krangelen på borgerlig side. Ved å satse på samarbeid framstår hun som den samlende skikkelse. Plutselig var hun statsministerkandidat.

En valgkamp bør handle om de store linjer. Det har denne valgkampen gjort i all for liten grad fordi noen av de sakene som får størst betydning for hvordan samfunnet skal utvikle seg, er gjort til ikke-saker.

Jens Stoltenberg vil ikke snakke om EU. Oljeboring i Lofoten skal det ikke snakkes om før i 2010. Behovet for å øke skattene på sikt, er heller ikke noe Stoltenberg vi si noe om i denne valgkampen.

Aftenposten forsøkte før helgen å få Stoltenberg til å kommentere uttalelsene fra Thorbjørn Jagland, Kåre Willoch og Oddvar Nordli om de utfordringer eldrebølgen vil stille oss overfor.

Dette var et godt eksempel på at mediene forsøker å få de lange linjer høyere opp på dagsorden. Stoltenberg holdt seg til manus. Lars Sponheim utelukket ikke at skattene måtte økes. Han kunne latt være å si det midt i valgkampen, for dette står ikke i manuset for årets valgkamp. Men Sponheim virker mindre bundet til den vedtatte agendaen enn andre. Sponheim har også vært klart på at vi må få færre kommuner. Dette er en viktig sak, men også her sklir Ap unna. For det er ikke en vinnersak i en valgkamp.

I forrige uke ble det kjent at vår EU-ambassadør har ropt varsko om EØS-avtalen. Vi blir i stadig større grad satt på sidelinjen i EU. Da var det Jonas Gahr Støre som fikk jobben med å legge debatten død. Nå skal EU-saken «EØS-utredes» og defineres som et ikke-tema noen år framover. Men det kan kommer til å skje så pass mye i EU de neste fire årene at man ikke kan la saken ligge.

Jens Stoltenberg har definert oljeboring i Lofoten som en ikke-sak et år fram i tid. Før helgen krevde Kristin Halvorsen at det i en ny Soria Moria 2 skal slås fast at det ikke skal åpnes for oljeboring i Lofoten. Glem det. Det er et ikke-tema til 2010. Hva Ap vil lande ned på, er et åpent spørsmål.

Lars Sponheim er i garantimodus fortsatt. Han har nå også garantert at en regjering som går inn for oljeboring i Lofoten ikke kan regne med hans støtte til å få vedtatt et budsjett. Det er ikke noe å si på vurderingen av eget partis betydning.

EU, Lofoten, skatt og sammenslåing av kommuner. Disse sakene som Ap har forsøkt å gjøre til ikke-saker i årets valgkamp, vil sannsynligvis splitte de rødgrønne om de får flertall. Det er ikke særlig enklere på borgerlig side.